Jeg er separert og har funnet meg en ny kjæreste som også har barn.
Er det noen av dere som har vært/er i samme situasjon?
Vi treffes ikke så ofte siden vi har barna på ulik tid, og det syns jeg er litt vanskelig. Barna er til nå holdt utenfor. Hvor lang tid bør det gå før vi har barn på samme tid, og når bør vi hilse på hverandres barn?
Jeg syns ihvertfall det er greit å holde barna utenfor til man vet at man vil satse på hverandre, og ser for seg et liv sammen? Som utgangspunkt tror jeg jeg synes at det er minimum på ca samme tidspunkt man kan tenke på å endre samværsordninger slik at man har barna på samme tid.
Men jeg tenker det er fint at man, når man vet man vil satse på hverandre, bruker tiden man ikke har barn på samme tid til å bli kjent med kjærestens barn. Da kan barna bli kjent med kjæresten før de blir kjent med barna til vedkommende, og man hjelpe egne barn med å bli kjent med kjærestens barn. Ellers ser jeg for meg at det lett blir "vi" og "de andre" hvis alt kommer på en gang?
Nå har ikke jeg vært i den situasjonen som voksen, men har prøvd det som barn.
Ha barna på samme tid kan man jo gå over til når som helst egentlig, det merker jo ikke barna noe til. Og det er vel den beste måten å bli godt kjent på, at man får hatt litt tid sammen alene. Så involverer man barna når det føles riktig og naturlig. At man skal være helt sikker på at dette er noe man satser på at skal vare livet ut, tror jeg er urealistisk.
Det kan man jo heller ikke vite, for det er ganske stor forskjell på å være kjærester uten barn og å være kjærester med barn, og det er jo også noe som må prøves ut før man kan vite om det funker.
Jeg synes man bør vente en stund, og så bør man introdusere barna gradvis. Jeg synes det er rart når noen går fra å være kjærester uten å involvere barna, til å være sammen hele tiden når de har barna, sånn over natta.
Enig. Jeg har vært i din situasjon, vi praktiserte det omtrent som Storm og Input skisserer med barna på samme tid og en gradvis intro til hverandres barn. Flyttet sammen etter å ha kjent hverandre i to år. Vi har hatt faser der barna har villet være bare sammen med sin forelder, og vi har hatt tider der det har vært sorg om vi ikke kunne ha absolutt all ferietid sammen alle sammen. Hør på barna og ta det rolig, alle barn er ulike. Noen tilpasser seg raskt, andre trenger år på å bli trygge på at dette nye er noe som vil vare.
Bruk god tid til å bli kjent med hverandre og til å være kjærester uten barn. Bruk tid til å bli kjent med hverandres barn - det har dere en god mulighet til når dere ikke har barna hos dere samtidig. Det er en helt annen situasjon å bli kjent med kjærestens barn når man ikke "har med" sine egne. Jeg anbefaler også veldig å la barna bli kjent med dere voksne som en hyggelig voksen til å begynne med, ikke som mammas eller pappas nye kjæreste. Tid, tid, tid. Og lytt til barna. Det har funka for meg, i alle fall. :)
Det er ikke fasit på dette tror jeg. Det kommer vel også litt an på barnas alder.
Jeg hadde vel kjent "nykjæresten" min i ca 5 mnd da jeg og mine barn møtte han og hans barn i parken en dag. :nikker: De skjønte jo det var noe, og maste veldig på å få møtes. Barna er på samme alder. Vi samkjørte etter hvert samværsordningene våre, og møttes mer og mer. Lytt til barna underveis. Ta hensyn til det de sier, og ta det derfra.
Vær kjærester uten å introdusere barna,en lang stund er mine tanker. Jeg var sammen med en i 5 mnd , uten at han fikk møte mini. For min egen del , så tenker jeg at etter 6 mnd er det greit at barna møter ny partner.