Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
TV2 sender en dokumentar nå, om surrogati, eller, i det tilfellet de følger, en sak der en kvinne vederlagsfritt bærer frem et barn som er biologisk hennes eget, men der hun velger å la den biologiske faren, som er homofil, ha foreldreansvaret alene, og å ikke være mor for barnet.
Jeg har vel "alltid" tenkt at "tradisjonell" surrogati som innebærer betaling har store etiske problemer knyttet til seg, men når jeg tenker gjennom implikasjonene av denne formen, så er det ikke helt uproblematisk det heller. Faren sammenligner det selv med familier med ikke-tilstedeværende fedre, og det er jo en ganske relevant sammenligning. Dette barnet skal leve med at den ene forelderen har valgt å ikke være forelder. Og selv om det sikkert kan kompenseres for og leves med, så tenker jeg at det kanskje gir noen sår? Å bli valgt bort av en forelder?
Samtidig, hvilke familier er egentlig perfekte på alle vis, alle har kanskje sine arr de skal håndtere?
Jeg greier ikke å være nyansert og åpen kjenner jeg, det å fokusere på at en voksen skal få et barn fremfor at barnet skal få ha sine foreldre er problematisk synes jeg. Jeg fatter ikke at det er mulig å frasi seg foreldreretten til et barn man har født når man vet at dette barnet kun for én voksen å støtte seg på. Jeg greier ikke å se på det som noen fin handling. Overfor den voksne kanskje, men ikke på noe vis overfor barnet som burde være fokus og hovedperson.
Jeg tar for øvrig for gitt at vi ikke trenger å debattere "red et greit at enslige homofile menn oppdrar barn", bare så det er sagt. Men for all del, om noen vil grave litt i den også så værsågod, for min del. :værsågod:
Hadde du sett annerledes på det om det var to homofile som adopterte? Eller hvis en kvinne var surrogatmor for sin søster og hennes mann? Er det annerledes hvis surrogatmoren ikke er biologisk mor til barnet?
Jeg klarer ikke bestemme meg selv, men vil gjerne høre hva andre tenker om emnet.
Den er rett frem tenker jeg? Rent bortsett fra den biten med å planlegge at et barn bare skal ha én forelder. Den synes jeg er sårbar.
Men jeg er nok ganske negativ til surogati. I en ideell situasjon der det er biologisk mor og far som gir egg og sæd og det er en helt frivillig, ubunden surrogatmor så kan jeg nok være med på det. Men jeg sliter med å se at en sånn ubunden situasjon egentlig finnes.
to homofile som adopterer tenker jeg i utgangspunktet er ok.
Jeg sliter med surrogati uansett. Men den situasjonen der er vel den eneste jeg kan se for meg at jeg synes er grei.
Nei. Det er det faktum at man er to foreldre og velger vekk den ene for barnet som er problematisk synes jeg. I tillegg til surrogatbiten. Men her er det egentlig ikke surrogati, det er å oppgi eget avkom som er saken.
Betalingssurrogati har vel vært debattert en hel der her, noen år tilbake. Jeg er vel fremdeles der at jeg stort sett synes det er en etisk betenkelig bransje, men at jeg kan akseptere det der det er filantropiske mer enn økonomiske motiver for surrogaten. Selv om det hele involverer økonomisk kompensasjon.
I forhold til å "velge bort å være forelder" som i dokumentaren (som jeg ikke har sett, bare kort lest omtaler av) tenker jeg at det rent prinsipielt ikke er noen stor forskjell på å ha gjennomført svangerskap og å bare ha donert biologiske bestanddeler. For meg ville det vært en gedigen emosjonell forskjell, men tydeligvis ikke for den biologiske moren her.
Med det premisset blir det som enhver annen donorsetting. Og siden jeg selv har valgt å få barn unnfanget ved hjelp av en ukjent spermdonor, eller far om man vil, som også aktivt har valgt å bidra til skapelsen av et barn uten noen foreldreinvolvering, er jeg naturlig nok der at jeg tenker det er innafor etisk sett. Selvfølgelig er det ren egoisme drevet av et ønske om å bli foreldre, men dét er jo tilfelle for det aller meste av barneproduksjon.
Det er et egoistisk valg disse voksne tar på det uunnfangede barnets vegne. Det kan godt tenkes at barnet vil tillegge dette negative følelser i fremtiden. Jeg tenker likevel at det er helt i orden. Alle tar valg for (de potensielle) barna sine, og alle valgene kan alltids skape vanskelige følelser for barna i fremtiden. Jeg synes dette er innafor.
(Men både emosjonelt og juridisk tenker jeg at det er hinsides risikabelt for både moren og faren, og et valg jeg har vanskelig for å forstå at de våger).
Tja. Det gjør jo omsorgssituasjonen mer sårbar, men jeg vet ikke om jeg synes det påvirker de rent prinsipielle sidene ved surrogati og donorbruk?
...og jeg er så yrkesskadet at jeg tenker én villig og bevisst forelder langt trumfer så utrolig mange to foreldre-konstellasjoner at det får være bra nok.
hehe. Der får vi være uenige. Jeg synes at det å planlegge barn inn i en veldig sårbar omsorgssituasjon er betenkelig i seg selv.
Det å bruke donorsæd/egg som bryter med biologien er også vanskelig etisk synes jeg, men langs en helt annen akse.
Surrogati greier jeg vel ikke i noen situasjoner å akseptere tror jeg, med unntak av der det er biologisk foreldres egg/sæd og nære relasjoner som bærer frem barn uten press.
Og så synes jeg generelt at det å velge flere punkter på denne listen blir mer trøblete enn å velge ett.
Jeg syns forsåvidt at dette er bedre enn betalt surrogati, spesielt dersom det foregår i land med stor fattigdom. Jeg har ikke sett dokumentaren, bare den reportasjen fra god morgen norge. Men jeg tror nok ikke at det nødvendigvis alltid blir så lett følelsesmessig for barnet å ha "Renate som fødte meg" som familievenn, mens hun samtidig ikke ønsker å ha en morsrolle.
Jeg kan strekke meg til å se at det kan greit emosjonelt for andre mødre, som sikkert er annerledes skrudd sammen, og har lagt andre føringer og forventninger for svangerskapet i forkant. Men for barnet?
Jeg har store problemer med betalingssurrogati, spesielt med ujevn maktbalanse feks økonomisk (slik som i India).
Men, samtidig er det å være forelder, og spesielt mor, knyttet til klare forventninger om ubrytelig kjærlighet, tilknytning og omsorg. At en mor kan gi fra seg barnet sitt og ikke ønsker å være mor strider mot det samfunnet har lagt av premisser for morsrollen. Det er kulturen vår at mor ønsker å være mor, mens det er større forståelse for at far forsvinner. Han har jo ikke "båret frem barnet", sørget for "god tilknytning via amming", "kjent det på kroppen". Vi tolker mye inn i morsrollen, og kanskje for mye?
Jeg er tilbøyelig til å si at dette kanskje er bedre for barnet - det er planlagt, det er avklart. I dette tilfellet far er klar over at han er omsorgspersonen og ønsker barnet, han sørger for god tilknytning.
For å trekke spørsmålet ditt videre, hva da med barn som adopteres bort? Går de med en evig sorg etter mor? Gjelder det samme for far? Hva med skilsmisser der far forsvinner?
Det eneste tilfellet jeg personlig kjenner til, er en slags kombinasjon av disse: En homofil venn av meg har en datter som mannen hans er biologisk far til, og søsteren hans (altså min venns søster) er biologisk mor til, og jeg greier i grunnen ikke å se noe galt eller problematisk ved den situasjonen. Kanskje fordi biomoren har en nær relasjon til barnet, og kanskje delvis fordi de er to foreldre, i motsetning til i situasjonen i HI.
Det er vanskelig å diskutere disse tingene uten at ens egne følelser i forhold til mors- og foreldrerollen spiller inn. Og så snart man argumenterer ut fra hva (kanskje) barnet kommer til å føle om situasjonen, så har man jo ikke så mye annet enn egne følelser og erfaringer å bruke som grunnlag. Antar vi uten videre at et barn vil føle det vondere å bli "valgt bort" av en surrogatmor enn av en donorfar fordi vi selv føler at en mor er noe annet enn en far? Eller er det fordi vi føler at det å bære frem et barn "burde" gi mer tilknytning til barnet enn å donere sæd, og at det derfor er en emosjonelt "verre" situasjon?
Jeg syns det er uheldig og sårbart for barnet å kun ha en foreldre-omsorgsperson i livet sitt. Vi har alle våre svakheter og det er derfor fint at man er to foreldre som kan kompensere for hverandres svakheter.
Ser igrunn donor mor som helt greit også i form av surrogati, men ikke mot betaling i form av en økonomisk kontrakt. Det å gjennomføre et svangerskap er en stor risiko for egen helse, som jeg ikke syns man kan be andre om å gjøre, ikke engang for aburd store beløp, da helse ikke kan kjøpes for penger.
Jeg vet så sannelig meg ikke hva jeg mener. Det finnes jo flere kvinner som får barn - hvor barnefaren aldri er med i bildet - og hvor barnefaren aldri har vært planlagt inn i bildet. Jeg tror på ingen måte at menn ikke kan knyttes til barnet like mye som mor (på tross av fødsler, amming og svangerskap) - Jeg synes det er litt egoistisk, selvfølgelig - men i denne situasjonen, hvor damen som har bært frem dette barnet er til stede i jentas liv, så er det litt formildende - selv om jeg antar de må ta støyten den dagen jenta stiller denne kvinnen til veggs med spørsmålet "hvorfor vil du ikke være mamman min"
Nå har jeg ikke sett dokumentaren (søren, jeg fikk det med meg for sent og ville gjerne sett den mest pga stedene de har filmet egentlig), men jeg tenker at alternativet til dette barnet var å ikke bli født, for å dra det helt ut.
Her er det en far som virkelig ønsker seg barn, og som har gått inn i det prosjektet på en utradisjonell måte. Med en åpenhet for barnet, som er noe helt annet enn barn som vokser opp med en forelder der den andre har forduftet av en haug grunner, men hvor den ene som er igjen altså ikke har hatt noe valg om å være aleneforelder. I mitt hode tenker jeg at barnet har bedre forutsetninger for en harmonisk og avklart oppvekst i det første scenarioet. Jeg syns ikke det er "valgt bort" av den fraværende forelderen på samme måte, rett og slett.
Barns virkelighet og normer for normalen preges jo av hvordan de vokser opp. I en slik unik familiesammensetning som her er det vel ikke sikkert at hun vil tenke at moren ikke ville være "mamma", egentlig?
Det er jo heller ikke alle adopterte som er sint fordi de ikke vokste opp hos biologiske foreldre, men takknemlige for å ha fått mulighet til å være en del av en familie som ønsket inderlig å få dem.
Jeg var tidligere veldig klar på at jeg ønsket meg barn selv om jeg ikke fant mannen i mitt liv, og hadde en plan om å få dette ordnet i Danmark. Det er en egoistisk handling, ja. Men jeg synes egentlig det samme gjelder de barna jeg nå har valgt å få sammen med mannen min. Jeg har valgt å få dem.
Og derfor ser jeg synes jeg ikke det veldig problematisk at noen velger å bære frem et barn til en homofil mann. Vi vet jo ikke noe om hvilket støtteapparat han har/ikke har rundt seg.
Hvis jeg hadde hatt lettere svangerskap, så er det tenkelig at jeg ville bært frem barn til noen som ikke kunne fått det selv. Betalingssurrogati er jeg mer betenkt rundt.
Jeg syns det er vanskelig å ta stilling til det uten å trekke inn egne mer eller mindre velbegrunnede følelser.
Ang. å bli valgt bort, så vil jo ikke det nødvendigvis være "verre" her enn for et hvilket som helst adoptert barn.
Ang. to foreldre; at enslige kvinner drar til Danmark for å bli gravide med donorsæd blir ikke kritisert i samme grad.
Jeg er helt uenig. Er man fattig er det lett å ta desperate valg, noe vi har sett bli tatt gang på gang. Mødre dør i barsel og etterlater seg hele familien. Mødre blir invalide. Mødre blir stuck med skadede barn som foreldrene ikke ville ha allikevel.
Jeg lander på at jeg syns surrogati er skikkelig, skikkelig problematisk.
Mange adopterte sliter vel også med å ha blitt "valgt bort".
Og jeg syns det er en vesentlig forskjell på å donere gener gjennom sæddonasjon, og det å donere et helt svangerskap. Man blir kjent med et barn man bærer i magen, man føder det og man ser det etter fødselen. Man velger bort et barn man har hatt nær seg. Det er ikke det samme som å gi fra seg gener i en kopp, altså.
Oj, beklager! Jeg ser jo nå at du skrev det samme som meg. Jeg trodde først at du skrev at du syns det var bedre med surrogati fra fattige land. :sorry:
Jeg synes denne situasjonen er sammenlignbar med fedre som velger bort å ha en relasjon til barna sine selv om de bor i samme område. Og jeg tenker ikke det er noen prisverdig handling heller akkurat. Det er ikke det at far har daglig omsorg jeg reagerer på, det er det bevisste valget å ikke være forelder for barnet sitt når man er fullt ut i stand til det. Jeg blir litt småkvalm av utsagn som "gi han et barn". Det blir helt feil fokus synes jeg.
Joda, kanskje her inne, men det er nok mange som mener at dette er en fin måte for fattige å tjene ganske godt med penger på. Jeg vil tro det også er en ganske vanlig tanke hos dem som benytter seg av en surrogatmor fra et fattig land.
Jeg er litt her, merker jeg. Det er jo absolutt enklere for single kvinner å planlegge et barn uten at faren er involvert, enten det er via donasjon eller via en tur eller fem på byen. Og de blir jo ikke kritisert på samme måte. Surrogati for økonomisk kompensasjon syns jeg ikke noe om, men på denne måten: :vetikke:
Her er litt mer om Renate og hennes valg. Hun har vært i media flere ganger.
Jeg forstår ikke at hun klarer å gi bort barnet etter å ha båret det, det er biologisk hennes og hva når barnet etterhvert stiller spørsmål og konfronterer henne med ønsket om en mamma som er tilstede for henne i dagliglivet?
Sæddonasjon til par er jo en ganske innkjørt behandling som jeg ikke har noen innsigelser mot. Det samme gjelder eggdonasjon til par gitt at egget er hentet ut under behandling som likevel gis.
Jeg blander nok sammen flere ting. Jeg synes ikke dette er surrogati sånn sett, dette er jo å gi bort sitt eget barn og samtidig ha kontakt med barnet, men ikke i en foreldrerolle. Det er helt ekstremt sært og jeg sliter med å finne noe som helst positivt i et sånt valg.
Jeg synes planlagte enforelderfamilier også er problematisk. ikke at det ikke kan fungere greit, men jeg synes det sikrer barna dårligere enn man burde. Jeg synes nok ikke det er på burde-være-forbudt-nivå, men på ikke-god-løsning-nivå om du skjønner.
Surrogati synes jeg er problematisk i de aller fleste tilfeller da svangerskap fortsatt er det farligste kvinner utsetter seg for og jeg ser ikke mange situasjoner der det er foretatt et helt fritt og informert valg her uten bindinger på noe plan.
Jeg er helt enig i at det kan komme til å bli problematisk for barnet at de har kontakt. Samtidig er det jo det mange donorbarn etterlyser - å kjenne til donor.
Rent emosjonelt har jeg forståelse for tankegangen om at man "gir bort sitt eget barn" når man både står for egget og bærer frem barnet, men prinsipielt blir det jo da å definere at det er "eget barn" om man gjennomfører graviditeten, mens det er "å være donor" om man bare stiller med biomaterialet.
Men sånn er det jo for de som velger det også. Det er ikke en drømmesituasjon å velge å få barn alene, jeg tror ikke noen ønsker det som førstevalg.
Jeg vet at om jeg ikke hadde funnet en mann jeg ville ha barn med, så hadde jeg fått barn alene. For meg er det behovet jeg har for å ha barn større enn absolutt alt annet i livet mitt og så lenge jeg også klarer å gi barnet mitt en god oppvekst, ser jeg ikke problemet. Hvert eneste valg om å få et planlagt barn er basert på egoistiske ønsker fra foreldrenes side.
Jeg er forøvrig uenig med Katta i at det er svangerskapet som definerer at barnet er "ens eget". Jeg føler i hvert fall ikke at det er svangerskapet som gjør at sønnen min er ungen min. Det er de følelsene jeg har for ham som er skapt etter svangerskapet, det båndet og den nærheten som er mellom oss. Jeg var så dårlig i svangerskapet mitt at jeg angret på hele greia og ikke på noen måte følte noen tilknytning til det barnet jeg fikk "utdelt" på barsel. Da var han hvem som helst og det hadde ikke spilt noen rolle for meg om alle nyfødte babyer ble lagt i en pool og så fikk man et tilfeldig barn når man reiste hjem. Og sånn føler jeg fremdeles. At han har vært inni magen min er så revnende likegyldig for at han er barnet mitt at det ikke kan uttrykkes klart nok. Så akkurat der er folk forskjellige.
Jeg er enig med Katta at dette ikke er surrogati. Jeg definerer i alle fall surrogati at den som bærer frem barnet (er gravid) ikke er biologisk mor.
Dette er jo "old fashion". Dette vet jeg om flere slektninger av meg som har opplevd, nemlig å bli fostret av andre enn den biologiske moren (mange forskjellige konstallasjoner. Biologisk mor kunne ikke ha barnet, biologisk mor ville ikke ha barnet, biologisk mor ga vekk barnet til søsken som ikke kunne få etc).
Litt usikker på hva jeg mener om det? Er usikker på om det er noe å mene om det? (i og med at det eksisterer så mange forskjellige varianter, at det blir vanskelig å faktisk mene noe på et generelt/prinsippielt grunnlag).
Om vedkommende som "vinner" barnet er homofil, enslig, gammel, etnisk norsk, i slekt med vedkommende som er biologisk mor er selvfølgelig momenter som vil bety noe i enkelttilfeller. Jeg hadde overhode ikke applaudert homofil omsorg for barn i land hvor homofile risikerte dødsstraff feks. Det synes jeg er uansvarlig. Men i Norge ser jeg ingen grunn til at homofile ikke skal kunne få eller adoptere barn. Så det er ikke uvesentlig i den enkelte saken (og noe som gjør at man kan ha en prinsippiell mening og en annen mening i praksis)
Jeg synes det er problematisk med surrogati i fattige land hvor det er svært stor sannsynlighet for at kvinnene velger dette mer eller mindre utelukkende pga pengene. Jeg har derimot langt færre problemer med måten surrogati foregår på i land som Canada, hvor det ikke er lov å betale surrogatmoren for jobben (utgifter dekkes selvsagt). Det opplever jeg mer som noe surrogatmødrene velger av egen vilje fordi de har lyst til å gjøre dette for andre, og hvor de ikke har noen biologisk tilknytning til barnet.
Jeg synes problemstillingen i dokumentaren blir annerledes da surrogatmoren også er barnets biologiske mor. Hun gir jo faktisk vekk sitt barn, noe jeg ikke mener man gjør når man er surrogatmor for et barn som ikke er biologisk ens eget (selv om norsk lov mener det). Jeg ser nok som flere her for meg situasjoner hvor barnet vil undre seg over hvorfor kvinnen ikke ønsker å være hans/hennes mor. Som input mener jeg at det ikke er svangerskapet og fødselen som gir meg kjærlighet for og tilknytning til barna mine (i såfall ville jo adoptivforeldre føle mindre for sine barn, noe jeg betviler meget sterkt), så jeg ser rent prinsipielt ikke noe problem ved å være surrogatmor.
Jeg har et par venninner som har valgt å få barn alene vha sæddonor i Danmark. Å velge å få barn er jo alltid et egoistisk valg, man får alltid barn for ens egen skyld så jeg synes forsåvidt ikke dette er mer egoistisk enn å få barn som par. Disse barna har alltid visst hvordan de er laget, og det er foreløpig helt uproblematisk for dem. De opplever så mange ulike familiesammensetninger blandt venner og klassekamerater at det å ha en enslig forelder er ikke noe annerledes. Og så er det heller ikke slik at barn, enten de nå har én eller to foreldre, vokser opp uten andre enn foreldrene sine rundt seg. De har et stort nettverk og annen familie som mer enn gjerne stiller opp om noe skulle skje.
Jeg leker litt djevelens advokat her nå, siden valget denne moren/surrogatmoren har tatt ikke er noe jeg hadde kunnet velge selv om jeg hadde problemfrie svangerskap.
Men om det er biologien som gjør at det er hennes barn, så gir jo også egg- og sæddonorer "bort sine barn" i samme grad. Det kan man jo mene, men det gjør i så fall denne saken langt mindre spesiell.
Det blir litt sånn... graviditet med donoregg er surrogati, å donere bort egg er ikke å gi bort barnet sitt, men i det man kombinerer de to så er det sitt eget barn man "gir bort." Altså at verken svangerskapsutøvelsen eller eggbidraget er avgjørende i seg selv, men de to sammen. Og det er jo den tradisjonelle måten, for all del, men jeg er ikke sikker på om jeg synes det er så logisk av den grunn - sånn i disse fertilitetsteknologiske dager.
Ja. Jeg synes "biodonasjon" også er problematisk, særlig anonym, men det er klart det er en større grad av å "velge bort" når man velger bort et barn man har kjent på kroppen så lenge.
Jeg har en del ganger spunnet rundt med tanken på "hva hvis jeg ikke hadde møtt noen å få barn med". Jeg hadde et veldig sterkt ønske om barn i livet mitt og jeg ville vært en glimrende omsorgsperson også alene. Skulle jeg ha gjort det alene måtte jeg da tatt noen ganske vanskelige valg på vegne av det barnet, og det finnes jommen ikke noe lett svar på det.
Dersom mulig tror jeg jeg hadde landet på ikke-anonym sæddonasjon. Så dermed ser jeg at det for meg koker ned til dette med å først bære frem og så velge bort et barn - det er der det butter for meg.
Men om det er innafor eller utafor "valg vi tar på vegne av ungene som kanskje, kanskje ikke vil skape problemer for dem" - det vet jeg ikke. Det gjelder jo så mye. Å skille seg. Å flytte langt fra vennene deres. Å velge en skole med alternativ pedagogikk.
Da er det jo logisk også å være skeptisk til dette. Jeg er det forsåvidt selv, til tross for at jeg har to barn som aldri vil kunne finne ut hvem de har halvparten av genene sine fra. Avklart skeptisk, vel og merke.
Jeg skjønner nok ikke helt denne greia med å tillegge svangerskapet så enorm vekt. Noen føler seg supertilknyttet til barnet sitt fra første graviditetstest, andre har opplevelsen input beskriver. Hvorvidt dette vil være vanskelig for det aktuelle barnet i fremtiden, tenker jeg er vrient å forutse. Det kan nok absolutt være, men det er det jo mye som kan i enhver familie.
Det jeg har sett på av studier om donorbarn, tyder på at en del av dem opplever behov for kunnskap om biologiske bånd. Og en hel del gjør det ikke. Studiene har store svakheter, da, siden de oftest er gjennomført i USA hvor både samfunnsnormer og familiekonstellasjonene barna har vokst opp i ofte ikke er så sammenlignbare med norske forhold. Sannsynligheten er likevel til stede, mener jeg, for at det er et pluss mer enn et minus å kjenne sitt biologiske opphav selv om hun ikke er til stede som en forelder i oppveksten.
Man kan på et vis dele inn i genetisk opphav, svangerskapet og de barnet vokser opp hos, og det er ingen tvil om at det siste er viktig. Svangerskapet er kanskje det minst viktige her. Men jeg synes ikke biologisk tilknytning er uviktig heller.
Hvis man tenker på surrogati kan jeg skjønne bruken hvis det er svangerskapet man ikke kan gjennomføre, men man har egne egg/sæd. Gitt at man der har en frisk slektning som synes det er en fin ting å gjøre ser jeg ikke det helt store problemet. Men når man kombinerer egg- og sæddonasjon og surrogatmor og gjerne med betaling i tillegg er man så nær kjøp av barn som det er mulig å komme. I tillegg til det betenkelige rundt å utsette kvinnekroppen for svangerskap når hun ikke skal ha barn selv.
Spesielt var nok et litt feil valg av ord. For meg blir det rart, fordi det er så milevis fra min egen tankegang. Biologi er for meg helt likegyldig for det å være foreldre. Noen barn som vokser opp hos andre enn sitt biologiske opphav, har behov for å vite noe om opphavet, andre ikke. Jeg tror det er samfunsskapt, og at påkjenningen ved å vokse opp hos foreldre man ikke deler gener med hadde vært ikke-eksisterende dersom det ikke var så uvanlig.
Haha, jau. Vi begynte med åpen donor, gikk over til anonym. Det var mest av praktisk-juridiske årsaker, men etter hvert har jeg landet på at jeg er mer komfortabel med det enn åpen. Jeg ville vært bekymret for at de som attenåringer skulle stå med en forventning til en farsfigur som ikke finnes/lever opp til forventningene. Nå har vi valgt å ta det hele ansvaret, på en måte, og kan eventuelt bli møtt med sinne for det valget. Det er mer håndterbart.
Vi velger for dem uansett, liksom, og av vårt (mitt) rent egoistiske barneønske. Det må de rett og slett leve med.
Helt klart, men det betyr heldigvis ikke at vi ikke kan utfordre vår egen tenking og spørre oss selv om det virkelig må være sånn, og om det er rasjonelle eller emosjonelle grunner til at vi tenker slik vi gjør.
Jeg tenker at det hadde vært "lettere" for meg å forstå og akseptere om det hadde vært donoregg og en kvinne som bar fram et barn på vegne av andre. Og så er det jo forskjell på enkeltsaker og generelt sett. I denne saken, der surrogat og pappa kjenner hverandre, har gjort en tydelig vurdering av forholdet og foreldreskapet som virker gjennomtenkt og med barnets fremtid som fokus, så kan jeg ikke annet enn å beundre kvinnen som gir en sånn gave til en venn.
Biologi er ikke det viktigste, men jeg tror heller ikke det er uten grunn at vi mennesker er opptatt av vårt biologiske opphav, f.eks. er det mange adopterte som leter etter sine biologiske foreldre.
Jeg ser ikke på det å donere egg eller sæd som å gi bort barna sine, ei heller å være surrogatmor når barnet ikke er biologisk ens eget. Jeg er mer usikker når barnet derimot er biologisk ens eget, selv om jeg altså mener at det ikke er svangerskap eller biologi som skaper kjærlighet og tilknytning til barna sine (skjønt det er vel en liten del av det hele, jeg kjenner i allefall en form for glede over at jeg og mannen min har laget barna våre sammen, at de er en del av meg og ham). Å gi bort et barn som er biologisk ens eget vil vel i de fleste land, også de som tillater surrogati, regnes som adopsjon.
De to jeg kjenner som har valgt å få barn vha sæddonor har begge valgt åpen donor. Det betyr at donoren forplikter seg til ett møte med barnet etter at det har fylt 18 år. Barna har visst om dette fra de var små og mødrene har også vært ærlige om hva dette innebærer, og ikke innebærer. Jeg tror nok at jeg personlig hadde valgt det samme, da har jeg gitt barnet valget heller enn å ta det for ham/henne. Jeg skulle likt å vite hvor mange som takker ja.
Jeg syns egentlig det er verre å dra en tur på byen for å få tak i en uvitende sæddonor som aldri får vite at han har et barn enn å gjøre det slik det er gjort her.
Jeg har vært veldig ambivalent til dette, men nå er jo moren en vi har blitt godt kjent med her inne, og slik jeg "kjenner" henne, så er dette noe hun har valgt å gjøre for å hjelpe. En sterk kvinne som oppriktig ønsker å gjøre dette. Sammenliknet med alternativet som kan være adopsjon, der det ofte er en vondt situasjon som ligger til grunn, er jo dette et godt samarbeid, der både moren og faren tar et bevisst og selvstendig valg.
Jeg tror også man må kjenne seg selv og familien sin utrolig godt for å kunne gjennomføre dette. Man må jo også ivareta de barna man har og vite hvordan de vil håndetere svangerskap og baby som ikke tilhører dem.
Er ikke helt enig med deg her. Er usikker på hvor gjengs en slik holdning er. I min omgangskrets ville en slik fremgangsmåte for å få seg barn på, bli sett på som veldig egoistisk både mot barnet og mannen man prøve å bli gravid med.
Jeg tviler ikke på at det finnes mange gode surogatihistorier (sikkert mange flere gode enn dårlige), men det går jo an å være skeptisk til praksisen for det.
Jeg synes donasjon også er problematisk, men ser likevel forskjeller på konsekvensene av donasjon og dette. Barnet skal vokse opp i en kulturell kontekst hvor det, uansett hvor lite man kan like det, ligger vekt på det å bære fram et barn og hvor morsrolle også er sterkt definert på den måten. Det er ikke uten grunn at folk også av emosjonelle hensyn velger eggdonasjon før adopsjon. Det er også snakk om veldig kjent mor her og her er mor både genetisk mor og den som har båret fram barnet. Likhetstrekk mellom mor og barn vil potensielt kunne være sterke. Det samme gjelder søsken som også er kjent her. Dette barnet har mor valgt å bære fram uten å ønske et foreldreforhold til og i tillegg vil barnet kun ha en primær omsorgsperson og hvor den som er biologisk opphav og i tillegg har født barnet har valgt "bort" barnet helt fra starten av.
Per definisjon er jo dette surrogati samme hvordan vi måtte se på det.
Det jeg synes er betenkelig ved å avtale selv på denne måten er mangelen av kontroll. Dersom man bruker klinikk vil man jo bli vurdert for egnethet i forhold til å kunne få (hjelp til å få) barn, men per i dag krever dette at de som skal ha hjelp må være to og i et ekteskapslignende forhold. I klippet det lenkes til lenger bak i tråden kommer det frem at surrogatmor har blitt "godt kjent" med barnets far, men jeg er skeptisk til at folk (surrogatmødrene) tør å ta på seg det hele og fulle ansvaret for å gjøre en god nok vurdering. For i dette tilfellet er jo faren alene om ansvaret for barnet, og hva vet egentlig surrogaten om nettverket hans? Kan man stole på at det han sier stemmer?
Nå er det jo slik at man som enslig kan dra til Danmark og bli inseminert av donorsæd, men hvilke vurderinger gjøres i forkant? Må man oppnevne eventuelle verger som kan ta seg av barnet, ved skriftlig kontrakt, dersom noe skulle skje? Jeg kan vel egentlig ikke se den helt store forskjellen på det vedkommende i dokumentaren gjør og dette, men kan for lite om praksisen rundt dette til å uttale meg for bastant.
Og ja, det blir jo en helt annen ting å planlegge å sette et barn til verden med et skjørt nettverk kontra å havne i en slik situasjon ufrivillig - selv om begge deler potensielt kan bli like skadelig for barnet om det verst tenkelige skulle skje.
Jeg synes surrogati i kontrollerte former bør bli lovlig i Norge, og da mener jeg behandling via klinikk slik at man er sikret at barnets beste blir ivaretatt uten at det er opp til hvor oppegående surrogatmor og far er. Hvorvidt surrogatmor også er biologisk opphav synes jeg ikke skiller så mye annet enn at barnet bør ha rett til å få vite identiteten til det biologiske opphavet sitt. (At adopterte ikke nødvendigvis har den samme rettigheten skyldes jo i stor grad at hele situasjonen er uplanlagt, og at man gjerne må ofre dette for å kunne sikre at barna blir fanget opp og ivaretatt på best mulig måte.) Jeg tenker at viten om at man var såpass høyt ønsket i mange tilfeller kan rettferdiggjøre og lindre viten om at dette var en ordning som fordret at surrogatmor og/eller eggdonor ga fra seg foreldreretten for å i det hele tatt kunne komme i stand.
enig i mye av det Saint skriver , særlig innledningsvis. De ulike formene for surrogati har ulike etiske aspekter - det første har f.eks. - etter mitt syn - både de etiske aspektene overfor barnet, men også ifht. utnytting av at mennesker er i en situasjon hvor de ikke tar frie valg. Det er stor forskjell for meg på at en fattig mor blir surrogatmor for at barna hennes skal få mat eller å gå på skole, og på at en velstående, uavhengig kvinne gjør det samme - med eller uten betaling. Det er vel just ikke indiske prinsesser som blir surrogatmødre. I den grad kvinner reelt sett har mye de skulle sagt i en del av disse landene, uansett hva lovgivningen sier eller ikke (sånn sett kan jo valget kvinnen har være å føde fram barn for andre eller å dø i en kjøkkenbrann satt i gang av svigerfamilien, det vet man ikke. Men vi vet at upope kvinner ofte dør i kjøkkenbranner i India).
En donorsituasjon som i programmet har kanskje ikke etiske problemer knyttet til utnytting av kvinnen, men jeg tenker at for barnet som vokser opp, må det da være vel så vanskelig å ha en (fødsels-)mor som aktivt velger å ikke være mor, som om det var en helt fraværende/ anonym donor.
De tilfellene hvor donorsituasjonen gjør at barnet har flere voksne rundt seg enn det ellers ville hatt, får mer karakter av bonussituasjon for meg. F.eks. at det vokser opp hos et homofilt par, og har en mor som det har en eller annen form for omgang eller samvær med, og hvor alle de voksne er glad i barnet og vil barnets beste (og viser det).
Odelia tar opp det som er min bekymring, også. Surrogati framstilles ofte som svaret for de som har et sterkt barneønske, og som om det utelukkende er til barnets beste. Problemet er at det gjør det mye enklere å skaffe seg barn for de som ikke har godt i sinne, og som på ulike måter ønsker å utnytte og misbruke barn. Det må jo være et eldorado for alle jævlene i verden, som kan bestille spesialdesignete barn som ingen savner.
Jeg tenker iallefall at man må tenke seg godt om før man velger en slik løsning. Og tenke på alle parter som er involvert. Det er jo her snakk om mange barn som faktisk blir biologiske søsken. Og disse barna må jo også få være med å definere rollene når de blir større. Kan barnet feks. få lov til å kalle den biologiske moren for moren sin dersom det på et tidspunkt blir viktig for det å kunne definere det slik? Vil barnet kunne oppsøke sine biologiske søsken, enten det er surrogatmorens barn eller de andre hun har vært surrogatmor for?
Jeg tenker at surrogatindustrien er grunnlagt på at det biologiske er viktig. De som velger å bruke surrogati kunne blitt fosterforeldre, kunne adoptert osv. Men det er vel helt gjennomgående at de ønsker et barn med biologiske bånd til en av partene om mulig, at de ønsker et barn som de selv kan prege og oppdra fra scratch, og mange legger også vekt på at donoren(-e) ligner dem selv når de velger donor.
Også når man ser på resten av fertilitetsindustrien er mange villige til å gå gjennom ild og vann i årevis i håp om et biologisk barn, selv om de har lave odds ifht adopsjon o.l.
Homofile, som det jo er snakk om i akkurat denne situasjonen, kan i liten grad adoptere. De kan riktignok bli fosterforeldre, men det synes jeg er noe annet i såpass stor grad at det ikke er så relevant som alternativ dersom det å bli foreldre er det man ønsker.
Jeg mener ikke å påstå at det biologiske ikke er viktig, altså. For de fleste er jo "førstevalget" et barn man er biologisk i slekt med - og det er sikkert ikke bare praktiske grunner til det. (Men det er jo også mer "praktisk" med et barn man kjenner og har omsorg for hele livet, kanskje også under svangerskapet, enn et barn som har levd den første delen av livet sitt et helt annet sted.)
I et forhold mellom mann og kvinne er det en terskel for at den andre vil ha sex med deg, f.eks.
Nå vet ikke jeg hva de sjekker i surrogatiindustrien eller ei, men jeg vil tro at man kan kjøpe barn med rulleblad som pedofil, at man får en fødselsattest i India og ikke trenger å registrere ungen i Norge, slik at barnet ikke blir savnet i offentlige registre osv.
Mitt utgangspunkt er vel at det for barnas beste gjerne kan bli vanskeligere å få barn, ikke enklere. Det er en pris jeg synes de voksne skal betale heller enn barna.
Med hvem som helst mener jeg deg og meg og hvem som helst. Det var jo nettopp en helt grusom sak i retten der et par hadde planlagt å få barn sammen for å kunne forgripe seg på det seksuelt.
Det er jo dessverre ikke sånn at hvor vanskelig det er å få biologiske barn med en du elsker sier noe som helst om dine evner til å faktisk ta vare på barnet. Jeg synes ikke at "jævlene i verden" skal være noe argument for å gjøre det vanskeligere for folk å få barn.
Jeg synes det er helt absurd å skulle bruke dette som et argument mot surrogati. Vil man ha tak i barn som ingen savner finnes det tusenogtredve enklere måter å gjøre det på, inkludert å rett og slett lage barn selv.
Takk - veldig greit å kunne diskutere på samme premissene. :) Jeg var ikke klar over at begge deler var surrogati.
Jeg synes alikevel de to forskjellige surrogatmetodene er forskjellige, fordi den ene er mulig å regulere (pga sykehustilgang etc) og den andre i praksis er umulig å regulere. Prinsippielt er jeg motstnader av regelverk som ikke er mulig å håndheve - det fører bare til at alt forsvinner "bak teppet". Så jeg er helt for at dette skal være lovlig.
Denne måten for surrogati er det umulig å forby tenker jeg. Det som kan forbys er muligheter til å motta honorar/lønn for oppgaven. Selv om det er umulig å håndheve det også er det viktig som prinsipp med tanke på kjøp/salg av mennesker.
Det er jo tillatt med denne formen for surrogati i Norge, rent bortsett fra at surrogatmoren/moren ikke kan si fra seg alt økonomisk ansvar for barnet uten samtykke fra den som til enhver tid har omsorgen (og det er jo ikke gitt at det er far i atten år fremover).
Jeg har vanskelig for å se hvordan man kan forby å motta en godtgjørelse for å gjøre det også, egentlig, siden far og (surrogat)mor ikke skiller seg fra andre som venter barn sammen utover at de stort sett ikke har hatt sex for å unnfange barnet. Det er lov å gi penger til folk man får unger med.
Nå skal det vel ellers en ganske markant kulturendring til før det blir noen utbredt problemstilling, da. Det kryr ikke av kvinner som vil gi fra seg barn de har bidratt med genetisk materiale til og båret frem.
Spørsmål her handler jo mye om hvor sterkt et ønske om barn skal veie vs hensyn til barnet som skal planlegges.
Jeg mener at det er forskjell på å lage barn med overlegg og å komme i en situasjon hvor et barn allerede er laget og hvor man må gjøre det beste ut av situasjonen.
Å planlegge enslig foreldreskap har jeg store problemer med, selv om barneønskene kan være aldri så sterke. At mange klarer det helt fint og at mange barn med en forelder klarer seg bedre enn mange barn med to endrer ikke på det. Planlagt enslig foreldreskap hvor den genetiske og biologiske foreldren bevisst velger barnet bort som del av en deal synes jeg er veldig lite ok for et barn som skal vokse opp. barn med en forelder er i en mer sårbar situasjon enn barn med to og jeg synes ikke dealer som legger opp til dette bør inngås uansett hvor intenst barneønsket er.
Et forbud mot økonomisk godtgjørelse kan ha juridiske konsekvenser om noe skulle skje mellom partene. Man kan da ikke kreve inn disse pengene lovlig. Man kan heller ikke motta erstatning for varen man har kjøpt og man har en juridisk hindring for å behandle barnet som en vare.
Jeg skjønner at det blir litt sånn som i abortdebatten, altså. Når er fosteret et barn og alt det der. Men å gi bort biomateriale til å lage barn med med den intensjon å lage barn vs. å gi bort den planlagte omsorgen for et barn - det er ikke veldig enkelt å definere hvor forskjellen ligger og hvorfor den gjør det.
For det er jo ikke slik at de lager et barn helt ute av kontekst og plutselig gis det bort. Det er jo også her det intenterte barnet som "gis bort." Deretter lages det.
Selv om jeg er av de mest restriktive mtp abort ser jeg forskjell på å få et vederlag for sæd (selv om jeg strengt tatt også er skeptisk til donasjon) og å motta vederlag for et født barn eller en to år gammel unge for den saks skyld.
Grunnen til vi er uenige er nok mest sannsynlig at jeg ikke mener at lovverket skal være moralsk riktig. Jeg tenker på lovgiving som et pragmatisk verktøy til å opprettholde/regulere samfunnet.
Jeg er også usikker på hva jeg tenker om at mobbing bør bli ulovlig. Det vil si at hvis barn blir mobbet skal skoleledelsen kunne straffes. Dette er jo ikke fordi jeg tviler på at mobbing er moralsk feil og at det kan oppstå store skader. Det er mer fordi jeg er usikker på om det er mulig å regulere dette.
Enig i det. En av grunnene til det er vel mest at jeg ikke ser for meg at noen vil lide overlast fordi de blir tvunget til å donere sæd (vel, det går nok an å tenke seg senarioer), mens hvis man gir bort en toåring mot vederlag (som jeg regner som noe annet enn en betaling) vil jeg anta at noen (barnet, de biologiske foreldrene) vil lide overlast.
Jeg nevnte at det i min slekt (ikke i denne generasjonen) hadde vært noen tilfeller - og det var var eldre barn enn spedbarn. Barna ble dog oppfostres hos andre av motsatt grunn enn det du oppgir her (den biologiske moren hadde ikke mulighet til å ta seg av dem, så det var "motsatt vei").
Om det var greit? Tja, det er som jeg har sagt tidligere: Jeg tror at det er like mange historier og skjebner bak dette som det er barn som har opplevd det.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
