Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
I går leste jeg en artikkel i Aftenposten om en bit krigshistorie som jeg ikke ante noe om. Norske menn i eksil fikk lov til å ta seg ny kone i det landet de var i, med velsignelse av eksilregjeringen! Dvs. at kona hjemme i Norge ble fraskilt uten å vite om det, og fant gjerne ikke ut om det før etter krigen!
Jeg er veldig glad for at vi benytter dette jubileet til å også røske opp de historiene som ikke inneholder helter og gutta på skauen, og skulle ønske at man bare kunne legge alt på bordet.
Jeg leste også artikkelen og jeg er sjokkert. Rett og slett. Det var rett og slett skammelig behandling disse konene fikk. Også ingen hjelp eller beklagelse etterpå. Hvis det var så få det var snakk om burde i det minste en stønad til de dette gjaldt blitt innført.
Og jeg er enig i at mer hemmeligholdelse nå, så lenge etterpå, er unødvendig.
Jeg leste også den artikkelen i går, og er helt enig med deg i at vi nå kan se på de ikke-fullt-så-heltemodige-greiene som skjedde. Jeg husker at jeg hørte om bigamiloven for mange år siden, en av pasientene mine hadde en mann som aldri kom hjem fra krigen, han startet på nytt med ny familie i et annet land mens konen og to barn satt igjen hjemme alene. Hun startet butikk og forsørget seg selv og ungene, men hadde aldri kommet over sviket og ville ikke gifte seg igjen.
Jeg blir målløs. Dette er noe jeg aldri har hørt om engang.
(Og angående å holde arkiver hemmelig. Hvem er det som bestemmer at det skal hemmeligholdes? Har ikke "vi" rett på å vite hva som har skjedd? Hvem skal beskyttes?)
Jeg har lest en del om disse kvinnene (både de som ble rammet av bigamiloven og kvinnene som ble sammen med tyskere) opp gjennom årene. Skammelig er ordet.
Og smak på ordet "tyskertøs". At det kom reaksjoner på at kvinner ble sammen med tyskere, forstår jeg, men "tyskertøs" er et ord som gjør meg kvalm. Hva med "tyskervennlige" som vel ble brukt om menn som på ulike måter samarbeidet med fienden?
Jeg vet om en person på min alder med en bestemor som ble stemplet som "tyskertøs". Dette preget de to neste generasjonene i form av lavt selvbilde, psykiske problemer osv. Ingen andre nordmenn fikk slik straff som disse kvinnene og barna deres.
Når det gjelder kvinnene og barna som ble rammet av bigamiloven, forstå jeg ikke hvordan staten kunne trekke på skuldrene og ikke ta ansvar for dem etter krigen. Noe så flaut!
Det er i grunnen en befrielse at alle de mørke historiene om freden og etterkrigstiden kommer for en dag og får fokus. Vi har levd alt for lenge med glansbildene, motstandhistorien og troen på at tyskerne var de eneste som var onde og fæle.
Så bra det kommer fram. Hatet på den tiden var på en måte til å forstå, men overhodet ikke akseptabelt. At disse ikke har fått oppreisning/unnskyldning i ettertid er skammelig.
Apropos ordbruk. Jeg reagerer på ordet "skamklippet" som i dag brukes når noen har vært uheldige med saksa, for bakgrunnen for ordet er så fæl. :sukk:
I min familie var det en ung jente som ble forelsket i en ung tysker som var stasjonert her. de fikk barn sammen. Etter krigen dro de til Tyskland og giftet seg - og hun kom ikke hjem før veldig mange år senere. Mannen hennes, den tyske soldaten, tok med seg barna deres hit så de kunne få se hvor mors familie kom fra, men hun ville ikke være med, fordi både foreldrene hennes og andre støtte henne fra seg. Det er en trist og tragisk historie som jeg bare vet en liten bit av. :(
Jeg lærte også om dette i går og det var visst nytt for mannen min også. Vi var begge rimelig sjokkerte for å si det slik, det er tragisk og virkelig skammelig. Og Lies svar på konfrontasjonen :what:. Det er bra at dette kommer fram.
Jentene som ble med sine tyske kjærester hjem fikk jo ikke lov til å komme tilbake til Norge. De ble fratatt statsborgerskapet sitt. Det er jo helt fryktelig. Det er jo heller ikke slik at alle tyskerne som var her var "rettroende nazister", mange var unge, unge gutter som var kommandert ut i en krig de ikke nødvendigvis var enig i.
En kusine av bestemoren min var så heldig å bli rammet av bigamiparagrafen. Hjem kom mannen med ny kone og baby, og der satt hun, med to små barn, plutselig fraskilt og uten nåla i veggen. Charming. Så jeg har vokst opp med lite rosende omtale av akkurat dette stykket lovgivning.
Åh, det visste jeg ikke! Jeg må spørre mamma om det var slik det hang sammen med vår slektning også, at det var derfor hun ikke kom. Denne tyske soldaten i vår familie var bare 19 da han kom hit som menig soldat, hun som ble konen hans var like gammel. Historien jeg har hørt, var at han slett ikke var aktiv nazist, bare en ung gutt som var sendt ut i krigen.
Menn som var ute fikk altså lov til å forelske seg, mens kvinner her hjemme fik værsågo' å la være å forelske seg i de mennene som var rundt dem dagen lang.
Jepp. Og mange norske unge menn (eller gutter, siden de ofte ikke var myndige) dro ut i krigen og kjempet på tysk side. De fikk komme hjem igjen uten å bli fratatt statsborgerskapet.
Jeg leste også artikkelen i Aftenposten i går, og ble helt målløs. Er fortsatt litt i sjokk og er ikke ferdig med å fordøye den, men jeg fikk i hvert fall Frøkna også til å lese den. Hun var like sjokkert.
Det er helt forferdelig. Og så absurd, at disse kvinnene som ble forlatt satt igjen med skammen. Som hadde holdt fortet mens mennene var borte, kjempet for å skaffe mat til barna sine. Og så svusj, ut i kulden. Æsj.
Angående dette med å vente ytterligere 30 år før de vil fortelle om behandlingen av "tyskertøsene". Jeg synes det er litt vanskelig at barna som ble født av kvinnene ikke rekker å få høre historien. Den er jo deres historie også. Min far, blant annet. Jeg synes det er leit at de ikke får vite.
Leste artikkelen om partisanene fra nord også, som heller ikke ble behandlet godt, for de var jo på russernes side (kommunistene), enda de kjempet like mye som gutta på skauen.
Min bestefar ville forøvrig ikke fortelle hvilke familier på hjemstedet mitt som var tyskervennlige til oss mange år etterpå, samt at mamma fortalte at han ikke var enig i behandlingen av tyskertøsene.
Jeg leste også denne artikkelen i går, og fikk veldig vondt av dem som ble rammet. Én ting er å håndtere sorgen rundt krigsopplevelsen, og så blir gjerne det håpet og lyspunktet man har klamret seg til gjennom 5 år snudd til en enda større sorg. Ubeskrivelig! Og skikkelig lavmål håndtert av Regjeringen som ikke en gang prioriterte at disse konene skulle få beskjed om hva som var hendt.
Veldig bra at slike historier kommer frem slik at man om mulig kan forhindre at det skjer igjen. Synd at de som gjerne måtte tåle mer enn de fleste andre aldri opplever å få anerkjennelse for hva de stod i.
Det sto også en artikkel i Aftenposten i går eller i dag om tyskerne som flyktet til Danmark i mai 1945. Det var forbudt å hjelpe dem, og mange, særlig barn, døde fordi de ble nektet legehjelp og ikke fikk nok mat.
Bigamiloven kjente jeg godt til, mest fordi den (feilaktig, tydeligvis, i følge denne artikkelen) har vært koblet til krigsseilerne.
Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvilken enkeltsak som forårsaket denne begrunnelsen om at "konene hjemme sikkert for med tyskere." (:gal: ) og det kom det jo en antydning til i denne saken. Sinnsvak lovgivning starter ofte med en hjerteskjærende enkeltssak, mind you.
Men historien om etterspillet, om at konge, storting og alle politikere så tydelig mente at disse kvinneskjebnene var en fillesak, det syns jeg er ekstremt opprørende. Den var ukjent for meg.
Jeg var ikke ukjent med dette, jeg har jobbet med noen (nå for lengst voksne) barn av disse kvinnene som måtte på barnehjem fordi mor ikke kunne forsørge dem og far ikke lenger ville ha dem. Muligheten til å kombinere aleneomsorg for barn med jobb var nærmest umulig i etterkrigstiden, politikk lages ofte ut av idealer, ikke ut av virkelighet, så siden idealet var at kvinner skulle være hjemme og bli forsørget av en mann, så fantes det knapt barnehager eller lignende organisering.
For et utrolig svik å oppleve. Og tenk for ungene, først drar far i krigen og man sitter hjemme og er lojal og bekymret og så kommer han hjem med en ny kone, dumper mor og så ender du selv på barnehjem?!
Når det gjelder behandlingen av "tyskertøser" og barna deres så har jeg ikke ord på hvor forjævlig det var, den statlige torturen og terroren disse ble utsatt for. Kvinnene ble behandlet som de var ondsinnete skjøger, ikke ganske vanlige jenter som ble forelsket i veldig kjekke greie gutter som kun gjorde sin plikt. Troen på at en nasjon var slik eller sånn, at alle fra et regime, rase eller legning hadde slike eller sånne egenskaper var utbredt, mye mer utbredt enn vi liker å tenke på. Synet på kvinner som mer drevet av lyst, mindre av fornuft, var også vanlig. Og disse stakkars stakkars ungene! Deres eneste synd her i verden var at de hadde tysk far, og dermed ble de behandlet som om de var besatt av det onde, eller som de VAR onde. De ble banket, de ble hundset, de ble mobbet, de ble sett på som slemme og dumme, de var ofte langt bak i adopsjonskøen. Vi snakker tusenvis av barneskjebner som virkelig virkelig har hatt det helt fryktelig. At taterbarn ble behandlet ganske likt er ingen trøst, det gir bare enda mer utfylt bilde av tiden: at raser hadde ulike egenskaper. At disse barna var lite verdt.
Men det er jo så ulogisk! Hvorfor skulle plutselig en far slutte å bry seg om barnet sitt, selv om han hadde bodd noen år i England og forelsket seg i en ny dame? Hvordan klarer du å forsvare for deg selv at det ikke lenger berører deg, selv om du nå skulle være halvlovlig skilt?
Det var jo kulturelt betinget, mange menn hadde ikke et spesielt nært forhold til barna sine på den tiden, rett og slett. Dumpingen foregikk andre veien også, endel av de nye konene og familien ble også dumpa til fordel for den gamle. Faktisk så var den historien tema for Operaens Madama Butterfly i fjor. Her er en interessant artikkel om Japans krigsbruder og blandingsbarn: operaen.no/Forestillinger/Arkiv/Madama-Butterfly-2014/#section46587750
Ja, det har man jo hørt om før. Det er like ille, men menn har jo hatt elskerinner og illegitime barn til alle tider, så det er kanskje ikke noen bombe at det også skjedde i fjerne himmelstrøk.
På den annen side har menn flyttet fra familien sin og søkt lykken andre steder også til alle tider, så dette er kanskje en variant av det. :sukk:
Det var ytterst sjelden at far tok ansvar for ungene sine hvis noe skjedde med mor. Mange av dem som kom på barnehjem hadde opplevd følgende dobbeltragedie: Mor blir syk, mor dør, mor blir gal, mor skiller seg, og dermed forlates de av far og havner de på barnehjem. Hvis mor var død, var det gjerne samme dag som begravelsen. Den lille svartkledde søskenflokken følges til barnehjemmet, sendes til hver sin fløy og ser hverandre knapt igjen. Det er så hjerteskjærende.
De fedrene som faktisk tok vare på ungene sine etter at mor forsvant ut av bildet på noe vis var enten rike nok til å ha husholderske/barnepike, de giftet seg usedvanlig raskt igjen, de bodde på gård og hadde storfamilie. Ellers kunne det kanskje gå, om det var en "Malin" i familien, en flink og ansvarfull storesøster som ble "mamma" i en alder av 11-12 år. Det kunne heller ikke være veldig små barn, pga barnehagemangelen og vansker med barnepass. Folk jobbet dessuten 6 dager i uken og mange flere timer.
Jeg tror ikke det handlet om at de ikke brydde seg om ungene, men om at det bare var sånn det var. En mann jeg kjente ble forlatt av kona si, hun fikk ny mann og de tre ungene hans fikk ny pappa. Mannen jeg kjente var veldig preget av dette hele resten av sitt liv, men det var likevel ikke et alternativ å gjøre noe med det.
Neida, men her var det jo også snakk om giftemål, ikke bare elskerinner og forhold med prostituerte. De giftet seg med japanske kvinner enten under eller etter krigen, men forlot dem og fant seg ny, amerikansk kone. De japanske jentene fikk gjennomgå i stor grad på samme måte som de norske tyskertøsene, og barna deres ble levende i limbo, uten verken japansk eller amerikansk statsborgerskap.
Jeg syns det er fælt å tenke på hvor nært dette faktisk er i tid. Og så liker jeg virkelig ikke ordet "tyskertøser". Som om disse jentene var tøser bare fordi de forelsket seg i unge, jevngamle menn.
Jevnt over syns jeg både bigamiloven og behandlingen av jentene som forelsket seg i tyske soldater sier mye om hvor dårlige behandling kvinner fikk av samfunnet bare for 70 år siden.
Jeg kjente til loven og er enig i at den er sjokkerende.
Det er så mye med behandlingen av kvinner i den tiden. Og den måten kvinners innsats ble og fremdeles blir usynliggjort.
En opplevelse fra Bjørn West museet i Nordhordland sitter i meg. Dette var altså menn som dro til skogs for å slåss mot tyskerne. Det er en berømt gruppe og jeg anerkjenner deres innsats fullt ut. Men, der er en setning i beskrivelsen der: "Kvinnene kom med mat to ganger i uken." Her snakker vi altså om de kvinnene som ble igjen, som drev gården, oppfostret barn i vanskelige kår, måtte forklare tyskerne hvor mennene var blitt av og som i tillegg skulle komme seg opp til disse mennene to ganger i uken med den maten som de sikkert ikke hadde for mye av. Og hele den innsatsen, blir avspist med en setning. Jeg er fremdeles rødglødende sint bare jeg tenker på det.
Anbefaler "Alt hva mødrene har kjempet" som forteller ti av de glemte historiene om kvinners krigsinnsats. Den er litt sånn oppramsende og dokumentarisk, men historiene er gode og spennende. Og ikke minst interessante i det perspektiv av kvinners innsats under krigen, og særlig i motstandskampen aldri har blitt løftet frem i ettertiden. Det gir jo ingen mening egentlig, for alle vet vel innerst inne (håper jeg) at kvinneinnsatsen også var stor og ekstremt viktig for eksempel i motstandskampen.
Her står litt om boken og historien til Eva Jørgensen, den kvinnelige milorglederen som ikke fikk være med i den store milorgparaden som ble organisert av Kongen for å hedre heltene etter 2. verdenskrig. Det passet ikke med kvinner i en sånn parade. Menn som hadde vært i Sverige og England mesteparten av krigen fikk dog være med.
Jeg liker heller ikke ordet "tyskertøs". Men jeg bruker det bevisst her som et historisk begrep, for nettopp å synliggjøre hvilket kvinnesyn man hadde.
Jeg var på 8. maimarkeringen i vår kommune, og der ble kvinnene løftet frem av vår ordfører - og hedret for sine bidrag - som var av betydelig art også om den bestod i å holde fortet på hjemmebane. Det var fint.
Når det gjelder kvinner i krigen vil jeg også anbefale boken "Frauen" www.amazon.com/Frauen-German-Women-Recall-Third/dp/0813522005
som handler om ulike tyske kvinner i ulike samfunnslag og i ulike roller under andre verdenskrig. Meget lesverdig og god og intervjubasert, noe som knapt er mulig lenger.
Last ned på Kindle eller bestill.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
