Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
<strong>Norge - Oslo (NTB): Nestleder i SV Bård Vegar Solhjell vil snu systemet for organdonasjon. Han vil det skal være slik at man gir et stille samtykke til å donere, med mindre man registrerer seg i et nei-register.</strong>
- Regelen bør være at organene dine kan transplanteres, og at du må reservere deg mot det hvis du ikke vil. Avgjørelsen må settes til deg selv før du dør, sier Solhjell til VG.
I dag er det i praksis familien som avgjør om transplantasjon av organer fra avdød person kan skje.
Solhjell forteller at det er stor mangel på donorer i den vestlige verden, og at 40 mennesker døde i kø i fjor.
Det har jeg alltid ment, det er da den eneste fornuftige måten å organisere dette på. (Jeg regner med at dersom man reserverer seg mot å delta i dette, sier man også fra seg retten til selv å motta organer?)
Ja, det ville jo vært det aller mest millimeterrettferdige. Men om feks noen foreldre har reservert seg mot å donere bort sine og barnas organer og ungen er i akutt krise og trenger en nyre krise, så ville de vel tatt i mot? Og de ville vel fått?
Dette synes jeg også. :nemlig: Men jeg har fått høre av de som ikke vil donere bort organene sine at de likevel vil motta, "for de to tingene har ingen sammenheng". :rolleyes:
Hva er logikken? Og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor man ikke vil gi bort noe når man likevel er død? HVa skal man med innmaten da, liksom? Enlighten me!
Bare voksne som ikke vil gi og bare få, bør kanskje fiskedaskes? :vetikke: Men ja, jeg mener det er det mest rettferdige, så sant det er slik at de ikke kan gi, så. For mange av dem som er mottakere er vel for syke og har mange "mangellapper" på ulike organer til å kunne være givere. Men friske folk, absolutt.
Eg er ganske uforståande til kvifor praksisen er som den er. Det må vere alldeles hjerteskjærande å måtte ta stilling til dette med å donere organ eller ikkje direkte etter eit dødsfall sånn som det fungerer i dag.
Det er også sånn (om eg har forstått det rett) at dersom du har signert eit donorkort, så er ikkje det juridisk bindande. Dine pårørande kan framleis nekte å donere bort dine organ. Det er fullstendig meiningslaust.
Det finnes visst religiøse retninger (innen jødedommen, mener jeg i alle fall) som ikke "aksepterer" at kroppen har blitt forandret på og fjernet ting fra før begravelsen. Men da går jeg jo ut fra at det vil være like ille å ha fått satt inn et nytt hjerte som å ha fått fjernet hjertet, så da må man naturligvis reservere seg mot både donasjon og mottak.
Går med donorkort i lommeboken, men har alltid tenkt at det har vært en veldig usikker måte å få sagt "forsyn dere!" på til sykehus. Synes dette høres lurt ut, og skjønner ikke hvordan man kan si at det er en annen sak å FÅ organer som å GI organer, rent etisk.
Du har rett, det ER en veldig usikker måte å si det på. Det er nemlig nærmeste pårørende som blir spurt, uansett om du har donorkort eller ei. Det blir opp til dem om de vil følge din vilje.
Og angående det å nekte å gi, men ønsker å motta - forkastelig. Jeg blir kvalm av slike holdninger.
Nå har selvfølgelig mine pårørende blitt informert om mitt syn på organdonasjon, og de er også potensielle donorer, men det hadde jo vært fint om de hadde sluppet å tenke på akkurat det rett etter min eventuelle død.
Nettopp, det burde absolutt de pårørende slippe å måtte forholde seg til der og da. Og det ville de jo slippe hvis vi enten hadde hatt et donorregister man selv kunne registrere seg "bindende" i, eller - aller enklest - ved at alle automatisk er donorer dersom de ikke selv har reservert seg mot dette.
Jeg trodde faktisk det egentlig var slik allerede? At man egentlig kan ta folks organer uten samtykke iflg. lovverket, men at det i praksis ble gjort i følge pårørendes vilje? Det var i hvert fall en del fuzz rundt det da disse donorkortene kom, nemlig at de ikke var "bindende" - i prinsippet kunne legene ta organene dine uansett, men at hvis de pårørende nektet, ville de vanligvis følge det, selv om du hadde donorkort.
Jeg har selvsagt informert mine nærmeste om at de kan gi bort alt jeg ikke lenger har bruk for når jeg er borte, og jeg synes definitivt at et (klargjørende) lovforslag er helt på sin plass. :)
Jeg vil helst at en gal vitenskapsmann skal få mine levninger når jeg er død, men det er visst juridiske begrensinger på det også, så om noe er brukbart må en lege naturligvis bare forsyne seg for min del, men jeg vil jo forhåpentligvis være død, eller så nær døden at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt, hvis det blir aktuelt.
Jeg syns jo det er helt uproblematisk om man tar organer fra døde til noen som trenger dem uten å spørre, og syns et reservasjonsregister burde være rikelig til å ivareta det etiske. Jeg ser at Hege Lundin Kuhle fra Stiftelsen organdonasjon i følge Dagbladet var mot dette når noe lignende ble foreslått i Storbritannia tidligere i uken. Det kan godt tenkes at hun har rett i at dersom folk flest hadde snakket om organdonasjon på forhånd ville det bli nok donasjoner med dagens ordning, men jeg tror nok desverre hun projiserer ut fra sin hjertesak og dermed sterkt overvurderer folk flests evne og vilje til å snakke om noe som er såpass fjernt fra hverdagen deres.
Ja, jeg hørte ehun Hege Lundin Kuhle fra stiftelsen for organdonasjon på nyhetene, og hun var negativ til dette forslaget. Hun mente visst at det var bedre med aktive Ja, enn Nei inntil man har reservert seg.
Hun holdt på at opplysning og motivering var det beste, og malte ut et snedig scenario som var a'la "men tenk om noen dør og så har de ikke rukket å reservere seg eller greid å finne frem til registeret og så dør de og så tar noen organene deres"...
Nå fikk jeg flashback til en skandinavisk "ungdomstv"-produksjon som gikk for 12, 13 år siden kanskje, "Den levende døde." :haha: Ikke akkurat Emmymateriale.
Jeg synes dette er et kjempeforslag, og er absolutt for.
Det blir for dumt at folk skal dø i transplantasjonskø mens friske organer blir begravet, fordi man ikke klarer innhente samtykke fort nok.
Dessuten er det ikke noe ålreit for de pårørende å måtte ta denne avgjørelsen på kort varsel når de akkurat har mistet en av sine nærmeste.
Supert forslag. Jeg tror ikke pårørende nødvendigvis klarer å tenke klart når ulykken er ute og de har mistet noen de elsker. Det burde være lov å "stjele" litt da om det kan redde livet til andre.
Når det er sagt så burde man kunne velge at organet skal gå til en "frisk" person. Dvs at jeg har absolutt ingen lyst til å donere til alkoholikeren som står i kø for sin andre lever fordi han ikke passet på den første han fikk.
Fantastisk bra forslag! Jeg har alltid ment det burde være slik. Samtidig bør selvsagt de som reserverer seg mot dette, heller ikke få motta organer selv.
Dette syns jeg var en lur ordning! Det er som dere sier her en SKAM at folk ikke vil gi bort sine (eller sine pårørendes) friske organer. Hva er meningen med at vi tar med oss livgivende organer i graven og la dem råtne bort nå de kunne reddet liv?
En kamerat av meg syns det var vanskelig å se for seg at morens organer skulle doneres fordi hun da ville begraves gjensydd og "ribbet". Det ville ikke være mamma liksom. Dette skjønner jeg ikke (denne mammaen var ingen giver-kandidat, men likevel).
Jeg har også møtt mange negative reaksjoner når jeg har sagt at jeg vil være organdonor dersom jeg dør med friske organer, men det handler vel mest om at folk syns det er fælt å snakke om det å skulle dø før man er gammel, grå og ubrukelig som donor. Ikke minst derfor er dette forslaget veldig bra - så slipper folk å snakke om dette hvis de syns det er så trist.
Men hvordan skulle dette organiseres? Skal sykehusene ha liste over "syke" og "selvforskyldt syke"? En som har misbrukt en lever allerede er jo et ytterpunkt (håper jeg...) men det er da mange andre i denne kategorien? Høres ut som en håpløs etisk problemstilling
Dette skjønner jeg ENORMT godt. Selv om jeg ville donert mine barns organer, så ville det ikke være med et lett hjerte. Jeg syns tanken på at noen driver og skjærer i de små, perfekte kroppene er helt hjerteskjærende. Selv om det ville gagnet noen med livet. Jeg tror jeg hadde vært knust av å donere organene deres, samtidig som jeg hadde vært lettet av å hjelpe noen foreldre til å ikke miste sitt barn slik at de slapp å gå gjennom det jeg gikk gjennom. Selvsagt et tenkt scenario, men uten å ha vært gjennom dette, så er det slik jeg tenker.
Det er allerede veldig strenge kriterier for hvem som i det hele tatt får lov til å utredes for om de eventuelt kan være kandidat for transplantasjoner. Men det er ikke automatisk sånn at "selvforskyldt=avslag", men om man røyker blir man ikke vurdert for lunger, om man er alkoholiker får man ikke lever. Det er ikke egentlig av moralske grunner, men fordi det er så dårlige prognoser for at det skal gå bra da. Derfor vil disse menneskene kunne få en ny sjangs til å bli vurdert hvis de klarer å endre atferden.
Jeg ville synes det var helt forkastelig å nekte noen behandling fordi lidelsen er selvforskyldt. Men dersom det enten er stor sjanse for at vedkommende ikke vil overleve behandlingen, eller stor sjanse for at vedkommende får tilbakefall (eller dør av andre grunner) etter kort tid, kan det være en rimelig grunn til å ikke gi dem ressurskrevende behandling eller risikable operasjoner. Og det er vel det søster sier at gjelder f.eks. for transplantasjoner.
Helt enig i at tanken er vanskelig, men det er en forskjell på å la være å gi samtykke fordi det er vanskelig, og å synes det er vanskelig, men allikevel innse at det ikke er lever, hjerte, nyrer eller lunger som gjør våre kjære til de de er.
Gjelder det også om man er villig til å endre atferd? Jeg mener at en alkoholiker som trenger en lever for første gang må få lov til å stille i køen om denne personen har vilje til å endre livet sitt. Men ikke mer enn en gang.
Ja, det er jo derfor jeg er villig til å donere. Ville bare si at jeg forstår tankegangen enormt godt og at jeg faktisk skjønner at den kan vippe folk over til å ikke donere når de står midt oppi en tragedie.
Hun sier vel nettopp at dersom man endrer adferd, kan man komme i betraktning selv om man tidligere har røkt eller drukket.
Skulle tro det er evnen (og ikke bare uttalt vilje) til å endre adferden som spiller rolle her. Altså at vedkommende må slutte å drikke (for eksempel) for å komme på tale som organmottaker - uten at jeg vet noe om hva som er kravene i enkelttilfeller. (Men det kan jo tenkes at en mangeårig alkoholiker, narkoman eller annet uansett har så svekket fysikk at h*n ikke vil ha helse til å gå gjennom en slik operasjon selv etter å ha sluttet å drikke.)
Det er sant. Dessuten så er det temmelig farlig for en alkoholikerkropp å gå gjennom avvenning. Ikke sikkert at en ganske syk kropp ville tålt det heller.
Altså et veldig godt argument for å ha ordningen som her foreslås. Jeg skjønner såklart at man kan bli ytterligere knekjørt av å måtte svare på dette med organdonasjon hos sin kjære som akkurat har dødd. Grunnen til at jeg syns det var vanskelig å forstå kameraten min er nok at jeg har tenkt så grundig gjennom dette på forhånd og tatt et klart valg ift til det. Det er det ikke alle som har, det hadde ikke han heller. Når man da står i bunnløs sorg er det vel en naturlig reaksjon å klamre seg fast til at vedkommende ikke skal bli enda mer "borte".
Jeg har vært i denne problemstillingen mange ganger og er veldig for dette forslaget (dvs automatisk "ja" dersom ikke aktivt reservert seg mot). Det er ofte en umenneskelig byrde å pålegge sjokkerte sørgende pårørende å samtidig skulle stille seg positive eller negative til organdonasjon. De klarer ofte knapt å ta til seg informasjonen de får omkring selve dødsfallet. Forbausende mange sier "nei". Min erfaring er at dette ofte føles tryggest når man ikke kjenner avdødes egen overbevisning; da gjør man ikke noe galt på en måte. Men jeg har også vært borti to tilfeller der pårørende kom dagen etter og hadde ombestemt seg fordi de da kom på ting avdøde hadde sagt omkring emnet - ting de ikke klarte å huske på i den traumatiske akuttfasen. Og de ble utrolig lei seg da de skjønte at det var for sent å ombestemme seg da.
Jeg blir alltid så glad når pårørende selv tar opp spørsmålet - fordi det betyr at de som oftest har en mening for eller imot. Oftest for.
Jeg har aldri vært borti noen tilfeller der pårørende har angret seg; men i ett tilfelle var det ett familiemedlem som (av eget ønske) nektet mens de øvrige ønsket å følge avdødes ønske (som var å være donor). Den gangen ble det faktisk ikke noen donasjon, mest fordi den aktuelle personen (som selvsagt også var i sjokk og sorg) lovet en grundig huskestue om det ble gjennomført. Vi tok ikke sjansen.
Jepp, det er lungepasienter jeg kjenner best til da, og der er det hvertfall sånn at man må ha vært røykfri i 3 mnd før man får ny vurdering. Regner med det finnes tilsvarende kriterier for andre grupper.
Jeg og min nærmeste er gjensidig informert om at det er fritt frem for å forsyne seg med alt som måtte være brukbart når vi selv ikke kan gjøre oss nytte av det lenger. Vi har noen donorkort liggende et sted også, men siden sykehuset vel uansett må spørre nærmeste pårørende om lov, tror jeg ingen av oss har tatt bryet med å fylle dem ut og bære dem med oss.
Jeg har informert mine nærmeste. Jeg ville skaffe meg donorkort, men etter at jeg fikk høre at pårørende uansett har siste ordet i saken har jeg heller lagt vekt på å si fra til dem.
Jeg har informert mine nærmeste, og venner, iom at vi er en temmelig liten familie. Venner kan da evt. få kontakt med familie om de ikke er tilgjengelige.
Forresten pleier nesten alltid alkoholikere å bli utelukket fra sånne vurderinger, fordi det er så massiv skade på så mange organer, at om de skulle få en ny lever, er fortsatt tarmen, hjernen, hjertet osv osv for dårlig.
Det er selvsagt trist, men det er jo bra at de som får de få organene det kjempes om, har en reel sjangse til å nyttiggjøre seg av dem.
Det burde gjort det, ja. På den annen side tilhører jo den døde kroppen på mange måter familien og ikke seg selv lenger - det er vel for eksempel nærmeste pårørende som avgjør ting i forbindelse med begravelse og slikt, jeg vet ikke om man kan stille "krav" til dette i et testamente eller lignende?
Har ikke lest hele tråden enda, men denne måtte jeg svare på. Min mor har vært vitne til en obduksjon der de også hentet ut organer. Hun blir fysisk dårlig bare av å tenke tanken på at noen skal behandle henne så uverdig etter hennes død. Hun sier det var brutalt og særdeles respektløst ovenfor den døde. Og selvsagt kan det nok se slik ut når de har det travelt og det står om sekunder for å redde ut ting. Hun vil iallefall overhodet ikke gå med på å donere så mye som en tarmtott etter å ha sett dette.
Og vet dere,- jeg kan forstå henne!
Jeg tviler på at hasteoperasjoner på levende personer ser spesielt "respektfulle" ut de heller, jeg, Myrsnipa. Det er nok best å ikke tenke altfor mye på hvordan man tar seg ut i full narkose og med kirurgarmer kjørt inn i bukhulen til albuene. Jeg ville likevel ikke reservert meg mot operasjoner som kunne reddet livet mitt, og jeg har litt problemer med at man synes dette er så ille at man vil reservere seg (etter at man er død, til og med) mot noe som kan redde andres liv.
Jeg må nevne at damen ikke vil skjæres i med mindre hun skal drapsobduseres. :knegg:
Har forøvrig diskutert dette med henne mange ganger, men hun ser seg helt blind på det brutale i situasjonen og klarer ikke se andre aspekter.
Jeg skjønner likevel at dette skremte henne såpass at hun har utviklet en seriøs avsky/redsel for dette og da syns jeg man burde respektere det standpunktet og ikke stille spørsmålstegn ved hennes empati. Det er dessverre ikke så enkelt.
Jeg mente ikke å stille spørsmålstegn ved din mors empati, Snipa. :) Jeg mente bare å si at jeg helt ærlig ikke skjønner tankegangen (så sånn sett er det vel mer min egen empati som ikke strekker til ;)). Men jeg skjønner at for mange er følelsene så overveldende i noen tilfeller, og ikke til å komme over med rasjonelle argumenter, at folk ikke greier å mene noe annet selv der de vet at de "burde". Som Sitron sier om folk som ikke greier å si ja til å donere bort organene til barna sine.
Høres ut som et bra forslag, men hvordan har man tenkt det i tvilstelfeller?
Altså der hvor den avdøde muligens ikke vil donere, men ikke hadde reservert seg?
Men når det er sagt så er det vel gjerne lettere å reservere seg mot noe enn å tillate.
Ja, det skulle man jo tro, men slik er det ikke. Når man dør mister man styringsretten over seg selv – man umyndiggjøres, rett og slett.
Har man ikke reserverte seg, er det vel ikke noen tvil: da er det fritt frem for organdonasjon. Det får jammen være opp til den som bryr seg og registrere seg som anti-donor i tide, på samme måte som det er ens eget ansvar å opprette testamente hvis man har ønsker om hvordan gods og gull skal fordeles. Man kan ikke foreta (rettslige) arveoppgjør etter hva man "regner med" at avdøde ville ha ønsket om han eller hun hadde giddet å skrive testamente, og hele poenget med donorordningen slik den er skissert her, er jo nettopp at man skal slippe å gjette på hva som er greit eller ikke. Alt er greit så lenge man ikke har reservert seg.
Jeg jobber i helsevesentet og har mang en gang møtt pasienter som står i kø og vet at mange av dem aldri vil få det organet de trenger for å overleve.
Har dessuten vært med på en god del operasjoner i studietiden. og vet godt at ikke alt på ei operasjonsstue går like respektfult og pyntelig for seg som man kunne ønske, men hva betyr vel det om en kan redde mange liv med en død kropp ?
Jeg synes som dere andre at dette er et glimrende forslag.
I tillegg til at man kanskje kan redde flere som står i kø, så slipper også pårørede å ta en tund avgjørelse når sorgen er stor.
Altså blir dette en vinn vinn situasjon mener jeg.
Jeg har vondt for å forstå at noen kan se på det som fælt at en person blir begravet uten alle organer på plass.
Jeg mener det må være mye bedre å tenke på at persones død ikke er bortkastet, siden det har reddet andre.
Selv med mine egne barn har jeg den tankegangen.
Kanksje i enda større grad også, siden de er barn.
Tror at det å vite at deler av mitt barn lever vidre i andre ville hjulpet meg.
Men håper selvsagt jeg aldri kommer i den situasjonen da.
Selv om noen har reservert seg mot å gi, synes jeg de skal få jeg.
Selv om de er smplig, trenger ikke "vi" å være det samme.
ANg hvordan kroppen blir behandlet etter man er død: Jeg ville hatt en hel del skrupler med å donere hele legemet til undervisning, men jeg tror det er begrenset hvor mye man klarer å tøyse med en bukspyttkjertel etter den er fjernet fra kroppen.
Enig med Sitronen. Jeg ville donert organene til barnet mitt, med tungt hjerte. Det er jo ikke bare hans person jeg elsker over alt i denne verden, det er også den lille kroppen hans som jeg har stelt, klemt og holdt rundt siden han ble født.
Jeg syns dette var et greit forslag jeg. Men nå har jeg en filosofi på at man overhodet ikke trenger organene sine lenger når man først er død, så hvorfor i all verden skal man ikke gi dem videre til noen som kan få et nytt liv hvis mulig?
Og hvis det utenkelige skulle skje - at jeg skulle mistet et av barna mine - hvor grusom ville jeg ikke da være hvis jeg i min sorg nektet en annen mor og far å oppleve at deres barn fikk et nytt liv med et organ fra mitt barn... Da ville det i det minste ha vært en ørliten flik av mening i å miste barnet mitt.
Selvsagt er det den lille kroppen man også er glad i.
Men ved å doere bort organene så gir døden litt mere mening, og om en bit av barnet lever videre i et annet barn ville det gjøre dødsfallet litt midre meingsløst.
Det er jo kun der hvor personen blir erklært hjernedød at det er aktuelt å høste organer, så vidt jeg vet.
Så da vil vel et barn som dør under fødselen være uaktuell.
Hvorfor det? Barn kan da dø av mangel på surstoff rett før de blir født, bli gjenoppliver men ikke ha hjerneaktivitet og ergo bli erklært hjernedøde etter fødsel.
