For meg er dette en sånn No Man is an Island-bok. Stoner har (i den grad han tenker over saken) for seg at han kan leve i verden uten å ha noen effekt på den, men det kan han jo ikke. Han blir ubønnhørlig fortolket inn i andre menneskers historier. Inn i Ediths forskrudde ekteskapshistorie – sånn går det faktisk når man frir til unge damer! Inn i Lomax’ universitetsintrigehistorie – sånn går det faktisk når man initierer et vitalt forskningsmiljø! Og inn i Graces høyst legitime historie om at hun har en far som bryr seg om og tar vare på henne. For sånn går det faktisk når man får barn!
Og dette er Stoner helt uforberedt på, virker det som. Kanskje ikke så rart når han er oppdratt hos folk som ikke nevner saken med et ord når han forkaster alle livsdrømmene de har for ham, og stikker av til litteraturvitenskapen med sparepengene!
Noe helt annet, jeg skjønte ikke helt den der plutselige seksuelle awakeningen Edith hadde. Var det noe hun nærmeste bestemte seg for å ha fordi hun ønsket seg barn? (for det var i den perioden, var det ikke?)
Yep. :knegg: Og det er jo litt derfor jeg synes at han egentlig ikke gjør en så halvgæærn jobb med å håndtere klin gæærn kone og - i praksis - alenepappatilværelse for en liten baby, med heftig gjeld fordi kona gakket hen og krevde et hus de ikke hadde råd til med pappas penger, som gjorde at han igjen måtte jobbe dødsmasse, og får tyn for DET OGSÅ!
Ja, ikke sant. Jeg får lyst til å filleriste både Edith og Stoner og knuseklemme Grace. Og det er noe med den der passiviteten han fremviser, som jeg syns er så ødeleggende. Det er ikke nøytralt å ikke gjøre noe. :niks:
Så han greide å bygge forholdet til Grace, og på en god måte. Men han greide ikke å beskytte og forsvare det. Og sånn er det jo med alle greiene til Stoner, det samme skjer jo både med de akademiske interessene hans og kjærlighetsforholdet til Katherine. (Som jeg synes blir dobbelt nydelig beskrevet fordi man hele tiden skjønner hvor vergeløst det er.)
Egentlig synes jeg vel også at maktesløsheten han har ovenfor Ediths taktikk for å frarøve ham Grace er veldig treffende beskrevet. Klart man skulle ønske at han brukte all sin tid på datteren og vristet henne ut av galskapen, men det gjorde han altså ikke, det klarte han ikke, (men jeg tror ikke det sto på viljen?), og det føles realistisk og lite prangende beskrevet, og det gjorde vel igjen at jeg likte boken ekstra godt.
Jeg foretrekker hovedpersoner med flaws. Samuel Vimes, for eksempel. :hjerter: Og jeg har alltid likt Boromir best i LOTR.
Jeg synes boka er storartet, altså. Jeg klarer bare ikke å like Stoner personlig. Jeg blir bare kjempesint på ham hele tida. Men bøker som gjør meg kjempesint, er jo typisk bra bøker. :jupp:
Det synes jeg også. Jeg er enig med ham i at det var mye i livet hans som hadde verdi (jf. «He dimly recalled that he had been thinking of failure—as if it mattered. It seemed to him now that such thoughts were mean, unworthy of what his life had been.») – men det fjerner ikke det faktum at han sviktet seg selv og de få han hadde greid å samle rundt seg.
Men jeg synes ikke det gjorde boka dårlig, som Toffskij sier. Men det irriterer meg. Men det er ganske interessant med slike diskusjoner i etterkant synes jeg. Hvordan vi leser og tolker samme bok ulikt. :jupp:
Men tenker dere at Stoner var unormalt passiv og/eller mislykket? Jeg ser jo at det er mye som gikk galt, men som nevnt før synes jeg det er innenfor det jeg oppfatter som normalen. Slikt skjer med folk, man tar feil valg, og så videre. Som Maverick skriver:
Ja, jeg syns han var unormalt passiv. Som f.eks. når alle studiekameratene hans dro i krigen blir han forbauset over at det i det hele tatt er noe som vurderes. Ikke fordi krig er farlig, men fordi det ikke har falt ham inn at det også angår ham.
Men jeg synes han hadde en god del vilje når det kom til jobben, og faget sitt. Men den viljen var liksom mer fraværende når det kom til datteren synes jeg. At han bare aksepterte at det «måtte» være avstand mellom de. Men at det nødvendigvis er unormalt tror jeg nok ikke, men at han ga opp det fantastiske forholdet han tross alt hadde med datteren fra starten av, det irriterte meg litt rett og slett.
Men Vimes er (intenst) klar over sine flaws. Og kjemper mot den mørke sida si hver dag. Og selv Boromir skjønner jo til slutt at han tar feil. Mens Stoner utmerker seg både med manglende selvinnsikt og manglende forståelse av hvilken effekt han har på andre.
Stoner mangler engasjement i mine øyne. Han elsker åpenbart faget sitt, men når jeg ser han for meg under forelesningene så virker han monoton - han lever i sin egen verden - fullstendig uengasjert. Men samtidig så bryr han seg om elevene sine, ved at han inviterer dem hjem, diskuterer fag og hjelper dem med oppgavene, men jeg ser for meg en trøtt type uten snert i stemmen.
Men dere :hyper: - dette syntes jeg var utrolig gøy! Så utrolig at man kan se og oppleve en bok så forskjellig. Kan vi gjøre dette mer? Andre fine/morsomme/engasjerende bøker?
Jeg vil ikke at diskusjonen her skal avsluttes altså, men det er gøy å lese om deres opplevelser, nesten så jeg er fristet til å lese den en gang til for jeg må ha hatt vrangsyn-brillene på + at nå driver jeg å "kjemper" meg igjennom Knausgårds kamper, så noe annet hadde vært kjærkomment. (jada - jeg vet jeg er såååå 2009 å lese Min Kamp, men jeg har ikke hatt ork å starte på de og jeg vet ikke om jeg orker å kjempe meg igjennom alle 6, da må det evt skje noe revolusjonerende veldig snart).
Jeg synes også det er gøy at vi oppfatter ham så utrolig forskjellig. Og at det går an at Toffskij synes fyren er fæl, men elsker boken, og at jeg liker fyren, og OGSÅ elsker boken. :jupp:
Litt på overtid, kanskje, men nå har eg og fullført boka og lese denne diskusjonstråden.
Eg er nok på linje med Tallulah, eg sakner eit klimaks og eg synest i tillegg det er altfor mange lause trådar. Eg ser at de har diskutert både Edith (som eg er einig i at framstår som bipolar) og Walker. Eg les Lomax sitt engasjement for Walker er eit uttrykk for eit misforstått arbeid mot diskriminering, og at det blir veldig vanskeleg å avsløre dette utan å samtidig diskriminere. Boka er jo skrive i 1965 - i tida då borgarrettsrørsla jobba hardt med raseskille. Å skrive inn ein afroamerikansk student på eit universitet, ville vore veldig problematisk og urealistisk på den tida. Men eg les historia om Walker som ein diskusjon om balansen mellom å gi minoritetsgrupper dei same rettane som andre og å gi minoritetsgrupper særbehandling. Stoner behandler jo Walker på lik linje med andre studentar og blir meir eller mindre sabla ned fordi han ikkje gir han særbehandling. Vi får jo og vite (frå festen) at Lomax har kjempa ein lang kamp for å bli godtatt som den han er, til tross for sitt handicap. Så eg trur ikkje det er noko meir enn ein kamp om like rettar for alle, som ligg bak hans engasjement her.
Eg tenker og at nøkkelen til lesinga av Stoner som karakter ligg i det første avsnittet:
Her blir det jo sagt heilt eksplisitt at forfattaren går inn for å skildre eit liv som ikkje har sett synlege spor for ettertida, anna enn i form av eit bortgøymd manuskrift på eit universitetsbibiotek. Og Stoner lever i aller høgaste grad opp til denne introduksjonen.
Eg reagerer og på den litt tafatte aksepten Stoner har, når det gjeld Edith sin galskap. Men nok ein gong tenker eg at dette er ei bok som er skriven i 1965, i ei tid kor skilsmisse var langt meir dramatisk enn det er nå. Og det er kanskje eit element av samfunnskritikk i den stilltiande aksepten Stoner utviser overfor det normative? Bakgrunnen hans, at han skulle overta gården heime og at han på mange måtar gjer eit opprør sjølv om det er skildra som veldig udramatisk, når han vel akademia, foreldra si aksept av sonen sitt svik ... Sjølv om dette er skildra på ein veldig udramatisk måte, må det jo ha vore eit veldig stort val. Og når Stoner for andre gong vel akademia framføre den store lidenskapen han har til Katherine, synest eg dette vitner om ein god del styrke. På ein måte er han ein tafatt fyr som lever eit liv som "bare blir sånn". Og samtidig gjer han nokre val, der han tar styring over livet sitt. Men i desse vala er han veldig egoistisk.
Eg deler inntrykket av at Stoner ikkje gjer nok for Edith. Ho har veldig klare forventningar til samlivet, men han vel heile tida akademia framføre henne. Ho framstår jo ikkje som ein sprudlande person i utgangspunktet, samtidig tenker eg at ho heile tida kjem som nummer to på prioriteringslista. Bare det enorme arbeidet han legg ned i å restaurere rommet han skal ha som sitt "Study" i det nye huset, seier noko om hans prioriteringar. Stoner er og blir ein egoist.
Eg tenker mykje på Edith. Eg var eigentleg sikker på at ho var gravid med ein annan og skulle ha Stoner til å overta farsskapet, då ho skulle ha bryllupet overstått om to veker og endra planen om å reise til Europa. Men det viste seg å vere feil. Eg blir ikkje heilt klok på henne og det synest eg legg ein demper på heilheitsinntrykket av boka.
Men altså dere, jeg har ikke lest Stoner og ikke meldt meg på denne lesesirkelen, men å lese tråden, det var inspirerende, gøy og... det. Kan jeg få være med neste gang Foreldreportalen setter i gang en lesesirkel?
Samme her!
Biblioteket fikk den inn for bare noen dager siden, og etter å ha lest Tallulahs beskrivelse fikk jeg ikke akkurat lyst til å kaste meg over den. :knegg:
Dette er første gang jeg har greid å lese ferdig boka i tide, ganske morsomt at det da var en bok jeg ikke likte særlig godt. Men da blir det jo også veldig morsomt å diskutere. Det er interessant å se hvordan andre har tolket historien og personene.
Eg og. :knegg: Eg trur eg har fått litt overdose på tafatte unge menn. Men denne var jo ikkje norsk, pluss for det.
Eg tenkte ikkje på det som symbolikk, meir som ein parallell. Men det kan hende det er far out å tolke det slik. Eg stussa imidlertid ikkje nevneverdig over Lomax sitt engasjement for Walker, for eg tenkte det dreide seg om felles skjebne.
På ein måte synest eg det er eit kvalitetsteikn at eg ikkje nødvendigvis føler udelt sympati med ein litterær hovudperson. Men i denne boka er det noko eg ikkje heilt klarer å sette fingeren på som mangler. Eg lurer på om det kan vere at det ikkje er nokon avstand mellom forteljar og hovudperson, som gjer at eg blir usikker på om karakteren Stoner skal vere helt eller antihelt. Men på ein måte gjer akkurat dette boka til ein spennande tekst i seg sjølv.
Jeg syns også det er en god bok, men jeg likte den ikke. Det er ikke fordi jeg ikke likte Stoner, jeg liker mange bøker med ufyselig hovedperson, men jeg likte ikke skrivestilen heller.
Nå er jeg ferdig. :sparke: Likte boken, men er enig med nokon i at det var for mange løse tråder. Jeg tenker også at den handler om et "lite" liv, og at mye oppsummeres i første avsnitt. Og så klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg likte Stoner eller ikke, og synes egentlig det, at hovedpersonen er litt utydelig, er en styrke ved romanen.
Morsomt nok kjøpte jeg den for å lese den etter å ha lest diskusjonen her inne,
Men det endte opp med at faren min leste den høyt for oss alle på stranda. :humre:
Boken er jo genialt. En kjedelig bok om ingenting. Og som ikke går noe sted. Ingen mord eller klimaks. Bare imperfekte mennesker som surrer rundt. Og så har jeg slukt den! Sånt lukter det Nobelspris av.
Jeg synes boken var grei, verken mer eller mindre. Jeg likte den, men jeg var forberedt på at det var en spesielt bra bok, og det synes jeg ikke den var.
Det skjer jo ganske drastiske ting. Det «kjedelige» ligger kanskje mer i hvordan hovedpersonen reagerer på dem. Den er virkelig veldig bra, altså, jeg glefset den i meg (mens jeg kokte av sinne og irritasjon).
For meg var dette en av sommerens (kanskje årets) beste leseropplevelser. For en bok! Utrolig vakkert skrevet (leste den i norsk oversettelse). Varm og fin og poetisk bok om virkelig ingenting.
Interessant diskusjon. Jeg er med Divine. Jeg likte boka, jeg likte til og med Stoner, og jeg synes det var veldig interessant (om enn frustrerende mange ganger) å lese om hvordan han møtte det meste av det som livet tilbyr han med aksept.
Den ligger på bordet her, uåpnet. Nå er jeg akkurat ferdig med forrige bok, så nå står denne for tur. Nesten så jeg får lyst til å føye til "det gledes". :knegg:
