Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Dagbladet har startet en artikkelserie om ungdom som står utenfor arbeidslivet, og har i dag et intervju med en gutt fra Notodden som får støtte til livsopphold fordi han har droppet ut av videregående. Han skal riktignok begynne igjen til høsten, så det er bare midligertidig. Serien skal også presentere forskning på området.
Hvorfor tror dere unge voksne velger å stå utenfor arbeidslivet og blir passive? Det er selvsagt sammensatt, og man kan sikkert ikke peke på en grunn, men tror dere det finnes en hovedtrend? Har unge i dag et feil bilde på hva det vil si å bli voksen og selvstendig? Hva som egentlig ligger i å jobbe? Er det for vanskelig å finne arbeid, kanskje spesielt for dem uten noe særlig utdannelse?
(Også vil jeg minne om det er unge folk som er intervjuet, så vi bør vel ikke spekulere om og karakterisere de intervjuede i negative ordelag)
Jeg tror kanskje at enkelte forventer at livet skal være litt mer behagelig enn hva som er en realitet. Hverdag er for mange litt pes, og det er helt normalt. At man ikke har helt innsatsviljen helt til å stå i det, når ting ikke føles udelt lystbetont. Tror også mange tror de skal finne et arbeid de føler er meningsfylt, på første forsøk. De fleste begynner å jobbe i en butikk, på en bensinstasjon eller på Burgerking. De har en vei å gå.
Jeg har ikke lest artikkelen, men vet jo hva det handler om i grove trekk. Og det er nok et veldig sammensatt problem, ja. Litt henger nok sammen med teoretiseringen av yrkesfag, noen som gjorde svake elever som egentlig hadde lyst på en yrkesutdanning, droppet ut fordi de ikke klarte kravene. I tillegg finnes det jo ikke noe tilbud til unge som ikke har videregående utdanning, alle må i samme "kverna" og for en del unge er faktisk ungdomsskolen mer enn nok. Å presse disse elevene inn i vg. skole, fører selvsagt også til frafall og Naving.
Det største problemet, fordi det er mindre konkret og derfor vanskeligere å gjøre noe med, er at "vanlige" normalt skoleflinke elever i større og større grad heller ikke finner motivasjon til å begynne på/fullføre vg. skole. Jeg hadde knapt hørt om ME, forsinket søvnfasesyndrom og skolevegring for 15 år siden, nå er disse diagnosene skummelt vanlige hos landets tenåringer, og de er dessverre ofte første steg på veien til en "Naver"-tilværelse. Mitt inntrykk er at dagens ungdom har et utrolig lite realistisk bilde av hva og hvordan livet skal være. Det er ikke godt nok å være Vanlig. Ikke godt nok å ha 4,2 i snitt og ha en sunn og frisk kropp. Har man ikke 5,9 i snitt og en kropp som er en toppidrettsutøver verdig, har man ikke noe å stille opp med. Kravene til skoleprestasjoner, kropp og prestasjoner utenom skolen er skyhøye hos mange elever, og altfor mange har selvsagt ikke sjanse til å leve opp til dette. Det skaper skuffelser, motivasjonstap, fravær -og frafall. Og så har vi foreldrene til dagens tenåringer, da, som i større og større grad er opptatt av å realisere seg selv. "Når man er 47, skal man sykle Birken, poden er stor nok til å klare seg selv nå, heldigvis..." Satt på spissen, selvsagt, men dessverre er det for mange som later til å tro at skole/NAV/BUP eller Noen Andre må ta over når tenåringen ikke oppfører seg som man vil.
Til sist: Jeg tror også at et urealistisk bilde av hva arbeidslivet innebærer må ta en del av skylda. Stå opp tidlig? Tjene lite? Jobbe lenge? Det vil man ikke ha noe av, selv om man bare er 18 og verken har utdanning eller arbeidserfaring å skilte med. Jeg ser jo tendensene hos egen tenåring som har begynt å sysle med tanken på sommer/helgejobb. Det er uaktuelt å tjene mindre enn x-antall kroner i timen, og det er iallfall uaktuelt å sette på plass varer i en butikk, eller å klipppe plenen. :gal: Jeg prøver hardt å realitetsorientere, men det er jammen ikke lett, altså.
Da jeg leste dette begynte jeg å tenke på denne artikkelen jeg leste før i dag. Jeg tror det er noen sammenhenger her. Jeg er redd for at mine skal ende opp slik som disse ungdommene. Jeg stiller krav til de og de må yte og lære seg å jobbe rett og slett. Å jobbe er noe man må lære seg.
Så dette er en artikkel i en serie på flere artikler som kommer?
Jeg blir skremt av det som sies i artikkelen. Å ikke ville ta en hvilken som helst jobb fordi man vil bli slurvete f.eks. Jeg kjenner at det er en veldig fremmed tankegang for meg. Og døgnrytmen han har lagt seg til virker jo lite formålstjenlig. Jeg vet ikke helt hva de forventer av livet. At alt alltid skal være så himla gøy?
Jeg har jo små barn, men de er allerede nå informert om at hvis man ikke går på skole, så må man betale for seg for å bo hjemme hos oss. Jeg har selv høy arbeidsmoral, og forventer at mine unger har det samme. Sakte, men sikkert har vi også fortalt om den norske samfunnsorden. Hvem som betaler for at de skal gå på skole, og hvor disse pengene kommer fra. Og jeg håper at min "jeg betaler min skatt med glede"-holdning skal smitte over på dem. Samtidig som jeg ikke egentlig synes det er spesielt ålreit at skattepengene brukes til at store barn kan være oppe hele natta og sove hele dagen uten å ha noen retning på hva de skal gjøre.
Dette er jo lettere å si når man har så små unger som jeg har, men noen krav må det jo være lov til å stille selv til store barn? :vetikke:
Det er kort vei til NAV for de som ikke fullfører videregående. Og det er også mange felles kjennetegn ved de som dropper ut (kilde):
Vente-og-se-holdning på helsestasjon, i barnehage og skole har vært veldig ødeleggende, har jeg inntrykk av. Nå tror jeg dette er i ferd med å snu, siden tidlig innsats er høyt oppe på dagsorden, men fortsatt er det mye å hente i forhold til bedre systemer for å fange opp og hjelpe barn som trenger ekstra støtte.
Den gruppen du nevner, rine, vet du om det har vært en endring her de siste 10-20 år. Er det flere "vanlige" skoleflinke som dropper ut og "NAVer"?
Jepp, og man må lære seg at life`s a bitch noen ganger. Og foreldre må ikke curle. Aldri curle. Forstå, snakke, lytte, være gode eksempler. Og forklare hvordan velferdsstaten fungerer, hva den er basert på. Det tror jeg også er viktig.
Greia for mange av de som dropper ut er vel at de har foreldre som ikke interesserer seg noe særlig for skolegangen til barna, som ikke er forbilder i forhold til hva som kreves for å få en jobb og holde på den.
Jeg har ikke tall på dette, skriver bare om det jeg ser, og jeg har vært ganske lenge i skolen nå. Jeg har også et bestemt inntrykk av at for mange av disse elevene, er det heller ikke NAV som er målet, de ville aldri stilt opp i en reportasje av typen i HI (som jeg nå har lest) og mange har foreldre som kan betale for et år eller tre på gutte/jenterommet mens poden/jenta prøver ut litt forskjellig (en jobb her, et fag der osv) Problemet er jo bare at det ikke er så greit å begynne på videregående når man er 23 og de andre 16-17, og at de man møter på en evt. voksenopplæring kanskje heller ikke er folk man matcher helt med. Så blir det NAV-tiltak, så blir man kanskje sett på med skeptiske øyne fordi man har hull i CV og har vært i kontakt med NAV (noe man ikke burde bli, men...) og så har man det gående. Den første gruppen havner på NAV fort, og kanskje uten blygsel, den andre gruppen havner der gradvis, og med mye mer skam og frustrasjon knyttet rundtdet.
Mitt inntrykk, det er ikke sikkert at det stemmer.
Og nettopp derfor syns eg ikkje desse intervjua burde gått i trykken. Her burde Vær varsom lagt framme i journalistane og faktisk beskytta ungdomen mot seg sjølv.
Et element som ikkje blir så mykje belyst er at dette i grunn ikkje er noko nytt. Men det som er annaleis og nytt er krav og rettigheter, blant anna at norma er at alle skal gjennom 12 års skulegang. Min påstand er at før var det både fleire jobbar til denne gruppa (spesielt sjølivet, i alle fall her på Vestlandet) og ikkje minst ei større nødvendighet at dei forsørga seg sjølve. Min far ynde stadig å fortelle om då han feira 15-årsdag på New Foundland :knegg: Det var jo aldri snakk om at han skulle la foreldra forsørge seg, hans bidrag var høgst nødvendig for familieøkonomien.
Det hadde jo vært veldig interessant og funnet ut om det har vært en endring, for det er jo ingen tvil om at de som vokser opp nå har det annerledes enn da jeg var ung (og der følte jeg meg plutselig 50 år eldre).
En ting som jeg tenker at vi godt kan utfordres på er hvordan vi kommuniserer ut holdninger til verdien av arbeid, selv om det ikke er snakk om høytlønnede yrker hvor man må ha ørtifjørti studiepoeng.
Jeg synes det er litt for mye nedlatende holdninger blant høytutdannede akademikere med tanke på helt vanlige gode jobber som samfunnet er avhengig av.
Jeg har også registrert at særlig foreldre med lista hengende svært høyt ikke håndterer særlig godt at avkommet ikke er like teoretisk anlagt og hvor det å ikke være skoleflink må forklares i diagnoser og sykdom.
Man er ikke mislykket, syk, dum, og det er slettes ikke noe å skjems over å ha jobber som ikke krever allverdens utdannelse.
Det er selvsagt bare en faktor.
At mange rett og slett ikke er vant til å bli stilt krav til er også en realitet.
Sosial arv er også viktig. Og nettopp derfor må en del yrker løftes fram.
Helt klart, veldig annerledes. Og media må ta skylden for en ustanselig strøm av reportasjer, bilder og dilldall der totalt uviktige og tåpelige ting (hud, kropp, hår, partytips) blir framstilt som viktige. (Eller vi må ta skylden, for de lever av klikk...) For ikke å snakke om hva sosiale medier, trutmunnselfier, stramme rumper og "likes" gjør med stakkarene. Tolvåringen min sa det her forleden dag: "Hvis jeg ikke har fått 20 likes innen en time på Insta, sletter jeg bildet. Det er Looser å ikke ha likes. :nemlig:." Det var ikke et bilde av ham selv, men av hunden til tanten. :gal: Stakkars unger, som ikke har installert (og ikke burde ha installert) et tykt bullshitfilter, som ikke ser hva som bare er fasade og fjas og hva som faktisk er viktig. Det er utrolig viktig å snakke med dem om disse tingene, og å begynne tidlig.
Dette synes jeg er en vanskelig balansegang. Det er helt essensielt for samfunnet at folk jobber som assistenter på SFO, som hjelpepleiere og i kassa på Rema. Dette er jobber jeg i aller høyeste grad synes er viktige, samtidig som det ikke er det jeg ønsker for egne barn. Det er hardt arbeid for veldig lite penger, så lite penger at de ikke får den økonomiske friheten jeg ønsker dem.
Men det er jo også snakk om å se an hva man har potensiale for å gjøre. Dessuten blir det veldig feil å sammenligne folk med skikkelige jobber med folk som ikke jobber i det hele tatt (og som ikke ser ut til å ha noe stort ønske om å jobbe heller).
Selv om jeg har jobbet med akkurat denne gruppen hos NAV så synes jeg det er litt vanskeliger å noe om dem som gruppe. Har møtt alle typer og det er ikke bare de fra "ressurssvake" hjem det gjelder. Noen er typisk innom og nesten snur i døra fordi de bare trenger et dytt i riktig retning eller hjelp til å skaffe lærlingeplass. Feilvalg der de venter på nytt skoleår, men ikke har foreldre som kan/vil betale for å gjøre ingenting. Men så er det de som blir og som det er vanskelig å få i gang igjen. En god del av de elevene jeg fulgte opp hadde opplevd veldig lite mestring på skolen og hadde gjerne en del utfordringer enten av sosial eller faglig art. Ganske mange med adhd, add, lese og skrivevansker osv. En god del som hadde flyttet mye og som entern hadde bodd i fosterhjem eller kom fra annen ustabil hjemmesituasjon var det også. De fleste hadde veldig veldig lite erfaring med jobb. Ikke sommerjobb, ekstrajobb eller noen ting. Ingen kjennskap til krav i arbeidslivet overhode. Veldig mange hadde et ekstremt urealistisk bilde av hvilke muligheter de faktisk har når de har null erfaring og ingen utdannelse. Holdningen om at ingen jobb er å foretrekke fremfor "dårlig" jobb var veldig vanskelig å forstå. Jeg tror at det handler om at de i så stor grad hadde gitt litt opp og klarte ikke å tenke at en jobb på f.eks mcDonalds kunne være en steg i riktig retning. Motløs er vel kanskje den fellesnevneren jeg tenker på når jeg tenker tilbake på disse ungdommene. De følte de hadde tapt og at toget hadde gått på et vis. De ble alltid litt glad når kollegaen min fortalte om sin reise der hun i mange år ikke ante hva hun skulle bli og jobbet flere år på Shell før hun begynte på utdannelsen sin. Løypa er liksom så satt på mange vis og de føler at de har tapt helt om de faller ut og at det umulig å hoppe på igjen. Lav selvfølelse blandet med lite kunnskap om arbeidslivet.
Men hvor får ungene disse holdningene fra? Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har snakket nedsettende om å jobbe i butikk eller i helsevesenet, jeg tror heller aldri jeg har uttrykt "forakt" på andre måter, sikkert fordi jeg ikke ser ned på folk som har disse yrkene. Jeg har heller aldri sett at faren har gjort noe slikt. (Jeg er ned på folk som heller vil Nave enn å jobbe på butikk, men det er en annen sak...:sparke: ) Likevel har min tenåring ganske klare oppfatninger om at noe er "drittjobber" og at noe annet ikke er det. Vi snakker mye om at det viktigste er å ha en jobb man trives med, men at man selvsagt har mer å velge i av utdannelser og jobber hvis man gjør det bra på skolen, men holdningene han til hva som er bra og ikke, er ganske vanskelige å endre, altså.
Jeg leste denne i dag tidlig, og jeg synes den har noen gode poenger i forhold til hvordan vi voksne er som forbilder.
Jeg får inntrykk av at mange voksne mener at man skal fjerne alt kjedelig, ubehagelig og slitsomt i livet sitt, slik at man kan bruke tiden på egen "image" og nytelse. Ja, og samtidig sutre over at man har for lite ferie, at været er for dårlig, at flybillettene er for dyre og kaffen ikke helt perfekt.
Jeg er en sånn særing som synes vi skal ha litt mer protestantisk pliktetikk og litt mindre hedonisme. :nemlig:
Det er så trist at mange sitter med denne følelsen som 17-18-19-åringer. År etter år i skolen der man ikke opplever mestring (og der sammenlikningen med jevnaldrende er så tydelig) gjør noe med hvordan du ser deg selv. :sukk:
Altså; jeg har hatt mange jobber underveis i livet som ikke akkurat var prestisjejobbene. Jeg har jobbet i butikk, vært avisbud, vært reklamebud, flippet burgere på gatekjøkken, vasket gulv på et sykehjem, sittet i kassa i bank og det var helt ålreite ting å gjøre. Jeg fikk både penger og arbeidserfaring samtidig som jeg gikk på skole. Og alt dette gjorde det så enkelt å få den neste jobben ... og den neste.
Og det forsøker jeg jo også å formidle - at vi alle må starte et sted og den første jobben er slitsom og betaler deg dårlig. Men det er helt greit.
Jeg er også en sånn særing, noe mann og barn påpeker både titt og ofte. :knegg:
Men vi voksne er noen gode sutrere, helt klart, alt som ikke er umiddelbart lystbetong skal settes bort. Vi har så lite tid at vi må bruke den på det som er Gøy. Vil jeg tilbake til martyrhusmoren som aldri satte av en halvtime i løpet av dagen til å lese i Allers? Nei.
Men vi må fanden døtte meg ta oss sammen og begynne å smøre brødskiva (for ikke å snakke om å få tenåringen opp av senga) sjøl snart. :kjepphest:
Husker jeg spurte en gutt en gang om hva han ville bli om han kunne velge helt fritt. Uavhengig av manglende utdannelse og andre utfordringer. Han ga meg et trist blikk og sa bare: "da jeg var ung så hadde jeg mange drømmer, men nå er det for sent.." Han var altså da 21. Manglende mestringsfølelse var gjennomgående, men av ulike årsaker. Det er lite jobber å få som ufaglært og det er i hvertfall færre muligheter for å "klatre" som ufaglært nå sammenlignet med før. Jeg jobbet som alt mulig rart da jeg gikk på skolen/studier og det var helt fint. Men jeg visste at det var et sted på veien. Ikke sikkert jeg hadde sett på det på samme viset om jeg visste at jeg ikke hadde noe valg senere i livet. Litt på samme måte som jeg synes det er helt supert å kjøpe brukt til ungene, men at mange med dårlig råd synes det er kjipt. For meg er det et valg.
Jeg reagerer på en kommentar under reportasjen: "Hvis han hadde fått jobbet med noe meningsfullt, hadde han sikkert villet jobbe..." (eller noe i den dur.) Joda, ideelt sett burde alle få velge på øverste hylle, problemet er jo at det ikke er jobber nok der. Da må man rett og slett finne seg i å ta en jobb på en lavere hylle og håpe å tro at man kan klatre etter hvert. Jeg har da virkelig hatt min andel særdeles lite interessante og givende jobber i ungdomsåra, men det er jo bare å "hang in there" så rykker man ofte fram i køen. Og gjør man det ikke, vel da burde NAV-løsningen vært det aller dårligste alternativet ikke det nest, nest dårligste.
Det er noe som er annerledes nå enn da vi var unge :knirk: Barn og unge ser ikke like stor verdi i å arbeide og slite for noe. Vår viktigste jobb som foreldre er å forberede våre barn på det voksne liv. Og det må man starte med tidlig - ikke rett før de blir myndige og skal ut i høyere utdanning eller yrkeslivet.
Noen også over her at holdningen "vente og se" i skolen fremfor å ta tak med en gang når noe ikke helt er som det skal med en elev. Mestring er viktig i utviklingen, og hvis et barn strever tidlig så sier det seg selv at motløsheten fort kan bli altfor stor.
Ja, dette er en kommentar som jeg tror kanskje kan være noe av kjernen. Unge må lære at ikke alt er en dans på roser, ikke alt hva man gjør er gøy, kult og hvahardu. Og det aller meste arbeid er faktisk meningsfullt, men kanskje man trenger hjelp til å se det også? Man må uansett jobbe seg opp. Man kan ikke sitte å vente at drømmejobben faller ned i fanget på en. Da har man et fullstendig urealistisk bilde på hvordan livet er.
Nei verdien i å arbeide og slite for noe synker jo når mamma og pappa tjener fett og fórer en med penger. Det sier seg selv.
Å se mening i å jobbe i et lavtlønnet yrke er heller ikke så lett når holdningen er at det er yrker som egentlig "bare" har verdi som slit på vei til noe annet som er mye bedre og hvor man får feitere lommebok.
Allerede i barnehagen kommer disse holdningene.
Jeg har jobbet i barnehage og der uttalte en far at jobben hans var viktigere enn min, derfor kunne han ikke overholde åpnings- og stengetiden i barnehagen!
Jeg måtte forklare at om jeg ikke var på jobb i barnehagen for å passe på hans barn, kunne ikke han gå til sin viktige jobb.
Klart at barn får ned seg dette, når holdningene også blir uttalt!
I tillegg er mange foreldre fyllt opp av seg selv og ser ikke at barn er noe mer enn et visningsobjekt.
Jeg har stadig huset fullt av store unger og unge tenåringer, noe av det som overrasker meg er at mange av disse ikke er vant til å spise sammen, hverken i hverdagen eller i helgene. Enten ordner de seg selv eller så spiser alle på forskjellige steder i huset. Å bli spurt om hva som har skjedd på skolen er i stor grad en tydelig overraskelse, på samme måte som at det renten som har tid eller er tilstede for å kunne svare på alt de måtte lure på.
Faren min begynte som 12-åring å jobbe som visegutt hos bakeren, men til og med han skjønner at verden ikke er sånn i dag.
Det blir stilt større krav til teoretisk kunnskap om alt(noen "lærer" til og med å lage mat ved å bare lese teori fordi det koster for mye å kjøpe ingredienser til å lage mat i mat og helse-timene).
Jeg tror det er mange årsaker til at ungdom faller ut av systemet på denne måten, men jeg synes det er skremmende at det bare er disse som er oppe hele natten og spiller og gjør som de vil, mens de mottar penger fra NAV som blir trukket frem. Jeg tror at den fremstillingen er for ensidig og bare gjør vondt verre for disse ungdommene og for ungdom generelt.
Vi har det litt for godt her i landet. Og vi har hatt det slik lenge. Sånn i makroperspektiv skulle vi nok hatt en krig snart, hatt nød og sult noen år. Da hadde vi trengt samhold og fellesinnsats, og kunne fostret en generasjon av "de som bygget landet".
Jeg vet ikke helt hvorfor du nevner ME i samme moment som motivasjon til å fullføre utdanning og prestasjoner. Du skriver også at det er "dessverre ofte første steg på veien til en "Naver"-tilværelse". Jeg kan kun uttale meg om den første diagnosen du nevner (ME) da jeg ikke kjenner spesielt til de to andre.
ME er en fysisk, nevrologisk sykdom med påviste funksjonsforstyrrelser i en rekke organsystemer. Så ja, det kan absolutt være at noen av disse elevene blir invalidisert av sykdommen, og gjennom det blir stående utenfor arbeidslivet eller slik du benevner der "Naver"-tilværelse. Men med så mange andre sykdommer, så er det jo ikke noe man velger. Man kan altså ikke bare bestemme seg for at det vil man ikke ha og vips så er det borte. Men tidlig diagnostisering kan føre til raskere mestring, og gjennom det også et bedre funksjonsnivå. Men jeg tror kanskje du egentlig blander ME med utbrenthet eller kanskje også depresjon? Kan det stemme, rine? Det passer ihvertfall bedre med det du nevner i innlegget ditt om vansker med å takle presset, prestasjoner og motivasjon.
Ja, men jeg tror ikke vi trenger en krig. Vi trenger litt innstramminger i velferdsstaten. Behovsprøvd barnetrygd og et lite kutt i sykelønnsordningen, er tiltak jeg ønsker hjertelig velkommen. Pengene burde gått til tyngre innsats for barn og unge tidlig i løpet, ikke sporadiske og dårlig fungerende tiltak for store unger med årevis med motgang og nederlag i ryggsekken. Og selvsagt "arbeid for trygd" for slike typer som han i HI.
Der er jeg uenig. Det er viktig at barnetrygden er en universell ordning, blant annet pga. det som står her:
Dette ser man i USA som har et (mener jeg) håpløst velferdssystem som favoriserer de rike.
Kutt i sykelønnsordningen er jeg heller ikke tilhenger av. Jeg føler meg veldig heldig som stort sett er frisk og rask. Å straffe de som blir syke, er ikke veien å gå selv om enkelte utnytter velferdsordningene.
Men tror du det er barn av curlingforeldre som er de som dropper ut? Tror du ikke det heller er barn av foreldre som ikke bryr seg allverdens? Evt. barn av foreldre som har slitt mye i lavtlønnet, hardt kroppsarbeid og som ikke ønsker seg samme hverdag, men ikke har fått verktøyet til å komme seg videre?
Ja, det tenkte jeg også.
Samtidig fikk jeg vite for noen dager siden at det er over 20% av ungdom som dropper ut av videregående på landsbasis, og over 40% i de nordligste fylkene!
Samtidig har det kanskje noe med klassifisering å gjøre også. Da jeg vokste opp var det ganske vanlig å ta et år, enten før videregående eller underveis, hvor man tenkte seg litt om. Men det var ingen som tenkte på det som å droppe ut. Noen jobbet i frisørsalong med å vaske hår, sortere varer og koste gulv, andre jobbet i matbutikker, som hjelpepleiere og annet som da ikke krevde utdannelse. Så vidt jeg forstår så finnes knapt slike roller lenger.
Selv tok jeg ikke utdannelse utover videregående før jeg hadde jobbet i over 10 år, og jeg har gått med avis, vasket, jobbet i butikk og som håndverker. Å ikke ønske å jobbe med hobbyen min om man hadde mulighet til skjønner jeg ikke, særlig når man ikke har noe annet å velge i.
Kutt for de svakeste hjelper lite. Jeg tror det som kunne endret samfunnsstrukturen var om vi alle ble rammet av kutt i inntekt og således tvunget til å redusere forbruket drastisk. At mat ble essensielt i husholdningsbudsjettet hos gjennomsnittsfamilien. Den norske befolkningens vilje til å gjøre noe med forbruket sitt er ikke-eksisterende mens viljen til å forbruke er så enorm at den er direkte knyttet til selvbilde, yrkesvalg og barneoppdragelse.
I tillegg blir jeg helt matt av at noen lanserer krig, sult og nød som en "løsning" på det kjempestore problemet "vi har det for godt". Sånt sier nok bare en person som aldri har opplevd krig, sult og nød.
Betyr dette at du ikke vil ha reduksjon i noen velferdsordninger, eller er det bare disse to du er skeptisk til?
Jeg for min del kan ikke se at det er statens oppgave å sponse sertifikat til mine barn, og tenker at det kunne jeg fint ha ordnet selv, og så kunne noen andre fått de 1800 jeg får inn på kontoen hver måned. Og vi (mannen og jeg) er sånn midt på treet når det gjelder lønn, tror jeg. Når jeg tenker meg om, ligger vi nok rett under 1.mill, som jeg så at noen foreslo burde være grensen for å ikke motta barnetrygd. Den kunne godt gått litt under den summen, tenker jeg. Man kjenner da rimelig godt med 850.000 i samlet familieinntekt også.
Hvordan får dere behovsprøvd barnetrygd til å bli "kutt for de svakeste"? :gruble:
Tallulah: Nei, jeg tror ikke curling er hovedårsaken til frafall i vg. skole, jeg tror det er et veldig sammensatt problem, noe jeg skrev ganske mye om i det første innlegget mitt.
Det er ganske godt belegg fra forskningen for at "middelklassen" er mer velvillige til å opprettholde ordninger som den selv nyter godt av. Universelle velferdsordninger sikrer oppslutningen om ordningene, og de blir mindre utsatt for kutt. Nå er det en del diskusjoner om den norske velferdsstaten er bærekraftig på sikt, så kanskje dette må endres, men enn så lenge mener jeg det er gode grunner til å beholde dagens system. Hvis du leser kronikken jeg lenket til som er skrevet av noen helt sentrale forskere på feltet, ser du mye av argumentasjonen.
Jeg har jo så klart aldri opplevd dette. Jeg er jo et resultat av det som resten av samfunnet vårt, her vi sitter og ikke kan ta i mot ti tusen syriske flyktninger for det er for mye stress for oss.
I nabobygget til jobben min har det startet opp en arbeidsplass med en del unge som har havnet i NAV sitt system. De fleste oppgavene er av en art man kan finne i en vanlig jobb, men det er ansatt et par veiledere. Mitt inntrykk er at en slik myk overgang til arbeidslivet er noe som kanskje kan være en god innfallsvinkel for mange. Her vil man møte forståelse for at det er en overgang å skulle komme seg opp om morgenen, gjøre oppgaver som kanskje er kjedelige osv, men samtidig er det folk der (med fagkunnskap) som rett og slett gir opplæring i "hvordan fungere i arbeidslivet."
Kaster inn en fakkel her nå: Unge(ne) nå til dags lærer ikke å jobbe hjemme. Jeg ser det selv på mine barn, så jeg sitter her og kaster stein i glasshus.
Jeg tror det holder på å bli større forskjeller i dagens samfunn. Jeg tror det istedet for å være "likt fordelt utover" så blir det en "vinner-gruppe" og en "taper-gruppe". Vinnerne er de med høy utdannelse, god helse og alle muligheter, og disse kommer typisk fra familier der også foreldrene har høy utdannelse og god helse. Taperne er de som kommer fra familier med lavere nivåer av ressurser, de som har det mer i fingrene enn i hodet og også de som kanskje ikke har evner nok til annet enn helt enkle jobber. Jeg tror mye av dette starter med at det knapt finnes enkelt, ærlig arbeid lenger. Selv butikkjobb er jo vanskelig å få nå, i allefall i sentrale strøk.
Og for disse er det jo en avveining mellom å a) jobbe livet av seg både for å få en jobb og uansett tjene ganske dårlig, eller b) få omtrent like mye/lite gratis penger av NAV. Det rasjonelle fornuftige valget er jo da å få nok til livsopphold, og tenke at da kan jeg heller bruke tiden til hobby. Problemet er at arbeid er en viktig kilde til mestring, sosialt miljø, identitet og god psykisk helse, og at uten en ok jobb går det ofte dårligere på sikt, og så blir det enda verre å gå ut i jobb, og da har man den onde sirkelen gående.
Man må begynne med dropouten i videregående tror jeg, og finne gode og attraktive livsveier også for dem som ikke er flinke på skolen. Jeg tror det er viktig å finne meningsfulle og gode jobber til unge, som ikke krever årevis med utdanning.
Jeg er så enig med deg. Jeg blir så utrolig irritert når jeg hører ungdommer prate om "kassa på Rimi", som om det er det verste som kunne skje en. :mad:
Selv om du ikke gjør det, så finnes det nok av folk som gjør. Det finnes mange som polerer litt for selvsentrert på sin akademiske bakgrunn, og mange unge hører voksensnakk hjemme hvor budskapet er at en høyere utdanning er den eneste veien til et godt liv.
Hvorfor i alle dager er det mer status å jobbe i en økonomiavdeling eller som markedsanalytiker kontra snekker og rørlegger? Det er ikke sånn at alle med utdannelse etter videregående har dødsfete lønninger og susende karrierer. Gutten i artikkelen liker å skru på bil, bli bilmekaniker da. Holdninger om at mastergrad er eneste vei gjør at andre, helt normale og gode yrker får lavstatus og slik blir unge såkalte tapere eller?
Det er dette med lærlingeplasser også som er et nåløye endel av de som tidligere hadde "enkle jobber" ikke passerer. Hovedsaklig fordi de ikke greier enkle ting som å møte på jobb og gjøre en innsats. Jeg lurer av og til på hvorfor det er så vanskelig for endel ungdom. Er det fordi det alltid finnes et sikkerhetsnett? Er det veldig mye mer sånt nå eller var det andre utveier før?
da bør de ikke få en krone. Lett å sjekke er det også. Tilby dem helt ærlig, redelig arbeid og se om det tar det. Det burde finnes et arsenal av passende jobber i alle kommuner. Gatefeiing, klipping av gress, vaktmesterassistent. En "arbeid for trygd"-ordning, rett og slett. For de unge.
Jeg er også redd for at forskjellene i samfunnet vårt øker og vil fortsette øke. Og at dette forsterkes veldig av en voksende, utdannet middelklasse som skal kjøpe seg ut av alt som er kjedelig. Jeg tror at flere av oss burde vaske gulvene våre sjøl, vedlikeholde hyttene våre sjøl og male husene våre sjøl (eller få ungene våre til å gjøre det), blant annet for at de manuelle arbeidsoppgavene skal ha status som noe annet enn "noe kjedelig som de andre kan gjøre".
Har vært på et arrangement i ettermiddag med klassen. Mor til en av jentene er helsesøster på ungdomsskole og kunne fortelle om det økende presset ungdommene opplever, om de psykiske plagene mange får og om forventningene de setter til seg selv og føler at andre har til dem. "Alle", selv de som ikke er skoleflinke skal minst bli lege, noe annet duger ikke. Ingen vil gå på det som før het yrkesskolen og bli frisør, hjelpepleier og slike yrker.
Tja, dette har i alle fall eksistert en gang i tiden, men jeg tror ikke det fungerer? Jeg har barn som er for unge til å ha prøvd å få seg sommerjobb (eldste er 13), men de jeg kjenner med eldre barn sier det er veldig vanskelig å få seg denne typer jobber. Nå er jo det en digresjon som ikke akkurat har noe med det du tenker på (regner med at du tenker på at det må settes krav opp mot trygden, på generell basis heller enn akkurat type jobb)
Tror ellers det er en trend i tiden at yrkesfag nedvurderes. Det pågår jo en kjempe kampanje nå for å "piffe opp" yrkesfagene, og rett og slett få søkere dit. Yrkesfagene er også blitt mye mer teoritunge (for å muliggjøre overgang til høyere utdanning så vidt jeg vet). Gapet mellom lavtlønnsyrker og trygd er også blitt mindre.
Selv kjenner jeg at jeg er skeptisk til yrkesfag - for meg er det personlige grunner, på grunn av sykdom er jeg helt sikker på at det er mange yrkesfag jeg ikke hadde mestret. Bare tanken på å sitte i kassa på Rema får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det å være på en plass hvor jeg ikke kan gå min vei ... :skremt:
Dette. :applaus:
Det er jo søren ikke rart at de unge forventer gåseleverkanapeèr på sølvfat all den tid de lever i miljøer om har polakker til å legge brostein og vaske hus siden mor og far ikke har tid til slikt.
Jeg vet at mage er uenige med meg, men å pushe unge inn i yrkeslivet på et tidlig tidspunkt (men selvfølgelig ikke slik at det går ut over skolegang) er slett ikke så dumt. De lærer arbeid vs. penger, de får andre autoritetspersoner å forholde seg til enn foreldre og lærer, og ikke minst lærer de at innsats lønner seg.
Jeg kjenner forøvrig utrolig mye flott ungdom som står på både for seg selv og o organisasjoner o.l, og vil bare minne om at det er mange som fikser livet og kravene helt fint.
Jeg synes Kim Larsens Smukke unge mennesker er en herlig sang som beskriver de fleste unge og ungdomtiden så fint. :hjerter:
De smukke unge mennesker
Larsen, Kim Larsen, Kim
Komponist Tekst
De kom flyvende med storken
til dette Gudsforladte sted
Fra alle fire verdenhjørner
hvis vi ta´r det hele med.
Og nu er de blevet voksne
ligner ikke mere sig selv
Stemmerne er forandret, men
vi kender dem alligevel.
Åh, de smukke unge mennesker
Pludselig er de stukket af
som legesyge sommerfugle
den allerførste sommerdag.
Hvad det er de vil med livet
det kan kun de selv forstå.
Da, da, da
Åh, disse smukke unge mennesker
gid de længe leve må!
Der var nogen som blev tilbedt
andre måtte nøjes med
digitale vuggestuer
og tilfældig kærlighed.
Å de smutter før man ved det
pludselig er de stukket af
som legesyge sommerfugle
den allerførste sommerdag
Hvad det er de vil med livet
det kan kun de selv forstå.
Da, da, da
Åh, disse smukke unge mennesker
gid de længe leve må!
Der var nogen som blev elsket
andre måtte nøjes med
digitale vuggestuer
og tilfældig kærlighed.
Hvad det er de vil med livet
det kan kun de selv forstå.
Da, da, da
Åh, disse smukke unge mennesker
gid de længe leve må!
Jeg lurer på hvor reelle disse holdningene egentlig er. Det er sikkert lettere å si "jeg gidder ikke ta hvilken som helst jobb" enn "jeg er livredd for ikke å klare jobben og få flere nederlag", særlig i en setting hvor alle kan lese det. Da er det kanskje bedre å framstå som tøff og stor i kjeften, enn liten og sårbar.
Celebelen, det tenkte jeg også. Det er lett å gå inn i en forventet rolle når man blir intervjuet slik. Det leste jeg endel om i forhold til statistiske undersøkelser da jeg studerte. Grupper som allerede føler seg stigmatisert bidrar ytterligere til stigmatiseringen selv ved å nærmest på ubevisst trass svare som forventet.
Å kutte barnetrygd og andre trygdeytelser tror jeg virkelig ikke er løsningen her. Problemet med at forskjellene øker har mye med at det ikke lenger er noen få som er styrtrike, men svært mange og at mye vil ha mer.
Hvordan arbeidskraft verdsettes i kroner og øre har ingen logisk nødvendig sammenheng og jeg tenker at øvre middelklasses "mye vil ha mer"-holdninger problematisk.
Faller man utenfor faller man langt utenfor og veien opp er lang, lengre enn den var i min foreldregenerasjon.
Jeg lurer også på det, og tror du har rett i at sikkerhetsnettet er for finmasket. Om man ikke møter på en jobb, er det det bare å legge seg tilbake i senga og vente på at skole/rådgiver eller hvem det nå er skal prøve å finne noe annet som passer bedre/som er nærmere/som starter senere på dagen etc.
Også et godt poeng. Og så er det jo ikke slik at "noen har det i hodet og noen i hendene." Noen er heldige og har det begge steder, og noen sliter med det meste, dessverre.
Er det ikke sånn at NAV stiller krav til at du søker jobber og at du ikke kan si nei til flere enn 3 jobber uansett relevans? Og at de kan kreve at du flytter på deg. Det er heller ikke sånn at det er lett å få uføretrygd. Det å kutte i ytelser fordi noen snylter er ikke en særlig solidarisk tanke mht til alle som virkelig trenger det. Men å stille krav og tenke nytt mht å få langtidsledige og unge ut i jobb og i aktivitet er nødvendig. Så en artikkel om et NAV område som ansatte personer med annen yrkesbskgrunn i stillinger som tradisjonelt sett var besatt av sosionomer etc, de mente det hadde god effekt for veiledning og hjelp til arbeid.
Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor behovsprøvd barnetrygd blir sett på som "kutt i ytelser til de som trenger det", altså. Og jeg har lest artikkelen til noen.
