Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg er litt lei av utrykket "uskyldig inntil det motsatte er bevist". Det er jo bare en sannhet i rettssammenheng, ikke i virkeligheten. Og når politi, barnevern og barnehage tror du er skyldig, så må de jo faktisk agere på det. Det betyr ikke at det ikke gjøres feil, og jeg er helt med på at man bør være flinkere til å gå videre i stedet for å tenke "ingen røyk uten ild". For det er de som blir uskyldig mistenkt. Og da må vi innse at det ble gjort en feil. Jeg hadde også blitt helt ødelagt av en slik prosess. Jeg er dog uenig i at det er det som skjer i denne tråden, og skjønner ikke helt hva bygdedyr og by og bygd har med saken å gjøre. Siden HI trekker frem en helt konkret sak er det naturlig at nettopp den og sannhetsgehalten i den blir diskutert. Og fakta synes for eg å være for lite til å faktisk kunne ta stilling til om dette er et tilfelle av uskyldig mistenkt. Det er ikke slik at en tolkning av "slengt et håndkle" er mer presis enn en annen, så lenge ingen av oss var til stede og vet detaljene.
Poenget mitt er at du ikke vet hva som ligger i "å ha kastet et håndkle". Les hva pøbelsara skriver, for eksempel. Som jeg tror jeg har skrevet før skal det særlige omstendigheter til for at "fornærmende handlinger med beskjeden kraftanstrengelse ansees som vold" (kilde), og disse omstendighetene som må være til stede hvis håndklekastet i seg selv var ganske mildt, de kjenner vi ikke til.
Det er jo en interessant diskusjon hva man legger i begrepet vold. Hva når det er personer man holder fast fordi personen er i ferd med å skade andre? Hva når personen bare skader interiør? Og hva når de skader seg selv?
Poenget er jo at saken er etterforsket og avsluttet og det er ikke opp til oss å vurdere om mor er skyldig i mer enn det som står i påtaleunnlatelsen. Det er det jeg reagerer på i tråden, siden det er mange som har tatt til orde for at det sikkert ligger mer bak. Kanskje det gjør det i denne saken, kanskje ikke, men det er det virkelig ingen av oss som vet noe om. Vi må tro politiet har etterforsket grundig. Når politiet oppgir at 1 av 10 er uskyldig synes jeg det er viktig at vi får la de som har blitt uskyldig anklaget reise seg igjen. Nettopp fordi det er så viktig at det sendes bekymringsmeldinger.
Jeg syns det er ganske selvfølgelig at det ikke er vold når det er snakk om å forhindre noen i å utøve skade, uten å skade vedkommende. Å kline til noen for å få dem til å stoppe: vold. Å holde dem fast: ikke vold.
Ja, og politiet har endt opp med at i denne saken er moren skyldig. Da syns jeg ikke det er så rart om folk går ut i fra at håndklekastet har blitt utført på en hardhendt eller skremmende måte.
Ellers skrev jeg jo nettopp at ja, man må bli flinkere til å la ting gå videre når folk har blitt funnet uskyldige. Skyldige og, for den saks skyld.
Å kline til noen for å stoppe skade på en tredjepart (kan jo) defineres rettslig som nødverge, det vil si at det er rettmessig og medfører ikke straffansvar. Utenfor den juridiske rammen så er det jo vold, fordi man får en person til å gjøre noe h*n ikke vil ved å skade, smerte, skremme, krenke og så videre. Men siden vi nå snakker om rettssystemet, så er det grunnleggende at en handling må være klanderverdig for at man skal straffes. Derfor straffes ikke barn, psykotiske, psykisk utviklingshemmede, eller folk som bruker vold for å unngå skade på en angrepet tredjepart. Eller politiet når de utøver makt. Det er jo også vold ut ifra visse definisjoner, bare at det er legitimt. Så om man kaller det vold eller ikke blir vel hipp som happ, men her er vel fokus hva som bør være straffbart og ikke.
Jeg syns dette illustrerer problemstillingen til de uskyldig mistenkte veldig godt. Vi tar ikke mors versjon av saken for god fisk, selv om saken "kun" endte i en påtaleunnlatelse. Vil naboer/venner/andre noen gang kunne tro på foreldrenes versjon? Jeg syns det er veldig viktig at denne moren, og den andre saken som også kom fram, blir tatt opp i media, nettopp for å illustrere at det finnes de som blir urettmessig anklaget. 1 av 10 faktisk. Hvorfor skal vi være skeptiske til mors framstilling av akkurat denne saken, når hun er en av de ti? Eller er hun ikke en av de ti, siden hun fikk påtaleunlatelse.
Og hvem kan si med hånden på hjertet at de ikke har utøvd noe som kan likne på vold mot sitt barn? Som aldri i vill lek har gitt barnet sitt et klaps på baken som kan bli gjenfortalt og mistolket, som aldri har løftet barnet opp etter en arm, som aldri har holdt litt hardere i barnet enn tiltenkt? Som aldri har løftet ungen vekk fra en situasjon, kanskje litt irritert og dermed litt mer brutalt enn ideelt? Skal det ikke mer til enn det for å få en påtaleunnlatelse og folks mistro mot seg? Ingen er ufeilbare og små glipper kan skje, tenker jeg, uten at det er noen krise hvis man har en god relasjon med barnet og skværer opp seg imellom. Å være forelder skal ikke være bare for de ufeilbare.
Klart foreldreskap ikke er forbehold de ufeilbarlige. Hvem er det som hevder det?
Og Elin, har du tenkt på hva det å ta morens forklaring for god fisk, gjør med sønnens?
Jeg tenker at moren har fått en påtaleunnlatelse, hun er ikke frifunnet. Det er da vel forskjell på det, rent juridisk sett? Hvis det ikke ble funnet noe straffbart, ville vel saken blitt henlagt?
Det er jo nettopp denne usikkerheten du får av å lese om dette som jeg prøver å få frem er uheldig her. Igjen: det skal særlige omstendigheter til for at slike ting skal kunne defineres som legemsfornærmelse (vold). Det betyr at dersom det ikke er noen særlige omstendigheter rundt de tingene du beskriver, som gjør det mer alvorlig, så er det ingen fare for noe som helst. Det betyr også at det må ha vært noen særlige omstendigheter i denne saken som vi ikke vet om. Det kan selvfølgelig skje at barnevern undersøker eller politiet etterforsker og finner ut at det ikke var noe straffbart, men jeg må igjen minne om at det ikke er tilfelle her. Men nå blir det bare gjentagelser, så jeg tror jeg stopper her.
Jeg kjenner jo ikke godt nok til saken. (I akkurat denne saken er jeg usikker påom det var håndklekasting, eller om moren "pynter" litt på beskrivelsen av hånkle"slåing", for å være ærlig.) Men vi må jo ta utgangspunkt i at i 1 av 10 saker er foreldrene faktisk uskyldig, det hevder politiet selv. Jeg innser at dette barnet opplevde håndklekastingen som voldsom, hvis ikke hadde han nok ikke sagt det videre. Jeg tror også at han kanskje opplever den enda mer voldomt pga oppstyret som ble rundt det. Sønnens opplevelse av mors håndklekasting trenger ikke å bli påvirket av hva folk tror om mors forklaring. Sønnens opplevelse skal anerkjennes og respekteres uansett. For han var det traumatisk uansett om handlingen for straffbar eller ikke, uansett om den var med vilje eller ikke.
Det er vel ikke riktig at et barns følelse av krenkelse i en hvilken som helst situasjon skal være det som er retningsgivende for om vi tror på den voksne eller ikke. Barnet kan selvfølgelig føle seg krenket selv om det ikke er begått en straffbar handling mot det.
I denne saken er får jo mor en påtaleunnlatelse - det betyr at hun ikke er den ene av ti.
Og klart barn kan føle seg krenket av ting som ikke er hverken voldelig eller straffbart. Men mange barn blir krenket og utsatt for straffbar vold i Norge i dg - og vi får ikke gjort noe med det problemet hvis vi ikke tror at det skjer. Folk som utøver vold mot ungene sine er ikke stygge, ubehøvlede monstre man straks kjenner igjen. Det er folk som fremstår som stødige, snille, ressurssterke. Det er folk som er glad i ungene sine, og som ungene er glad i. Men det de gjør er like fullt ulovlig.
Man har også mulighet til å klage på vedtaket om påtaleunnlatelse. Det ser i tillegg ut til at man kan få saken prøvet i retten dersom man er uenig i påtalemyndighetens avgjørelse om skyld. Dette er grunnleggende, viktige funksjoner i straffesystemet som skal sørge for å ivareta folks rettssikkerhet.
Jeg er veldig glad for at du gjenntar det. For først nå skjønte jeg hva du mente. Og nettopp dette er jo grunnen til at jeg startet tråden. Fordi "alle" har gått over egne grenser. Men når går man over grensen til lovbrudd?
Og for å forstå at det er mange måte å kaste et håndkle på.
Jeg tror ikke du helt vet hva en påtaleunnlatelse er jeg. For det er klart at det skal mer til enn å irritertløfte en unge. Og politiet har sjekket og funnet at det ikke er "vanlig" greie. Og da er det da faktisk helt riktig at hun har utøvd mer vold i denne episoden enn hva som er ansett for å være "normalt" hissig.
Det er klart, det kan godt være at dette er første og siste gang, men det er faktisk ikke grunn til å tro noe annet enn at hun nok gikk over streken.
Og om en selv har en tendens til å irritertriste eller whatnot: Slutt med det! Seriøst! Slutt!
Det er lenge siden jeg har blitt så lei meg etter en diskusjon på nett. Det er en tankevekker at mange så lett godtar mors versjon og ser dette som et overgrep mot henne. På tross av at hun altså ikke er frikjent eller fått saken henlagt. Det er en tankevekker at en av advokatene i artikkelen i Aftenposten mener at foreldrene må få være med på dommeravhør for å justere opplysningene barna kommer med, fordi forsvareren ikke kjenner ungene godt nok til å gjøre det. Hvor blir det av rettssikkerheten til barna? Hvorfor er ikke fler opptatt av den?
Jeg vet jo at det ikke er lett å oppdra barn men realiteten er at man som voksen har et stort ansvar og at man alltid, alltid må prøve å huske at man som forelder er den voksne derfor har ansvaret for å oppføre seg ordentlig til og med når man blir provosert av urimelige bråkebøtteunger.
Ssken i Aftenposten handler ikke om en som er uskyldig mistenkt og uthengt. Det handler en som har gått over en grense og har fått en advarsel.
[u][/u]Om jeg skal driste meg til å anta noe om den konkrete saken, så tenkte jeg da jeg leste artikkelen at selv om det er mulig det "bare" er et håndkle så er det ikke usannsynlig at det kan være mye skremmende sinne i hjemmet. Kanskje håndkleet var en befriende konkret hendelse å henge følelsen av frykt og avmakt det er å bli utsatt for voksnes sinne hjemme.
Dette er bare tanker i mitt eget hode og jeg har ikke noe belegg for å anta dette, bare så det er sagt.
At overgrep og vold mot barn er grusomt, er alle enige om. Jeg har i tillegg som fanesak at å utsette egne barn for mye, voldsomt og uforutsigbart sinne, også er vold. Det er nok likevel mye vanskeligere for et barn å sette ord på den opplevelsen - alle får jo "kjeft" av foreldre, så hvorfor oppleves det som så fælt for meg?
Grunnen til at jeg tenker at det må være noe mer, er følgende:
Hvis jeg ler mot barnet mit, vi tuller sammen og jeg leende kaster et håndkle i fjeset hans, så vil dette med all sannsynlighet ikke bli ansett for å være en legemsfornærmelse. Ergo tenker jeg settingen var annerledes i denne saken, mer krenkende og aggresiv. Men jeg tror ikke det ligger noe mer bak mht hva hun ble anmeldt for, det ville det ikke vært dekning for og ville stått i grunnlaget til domsstolen.
Hele prosessen til barnehagen virker jo fjern, med tanke på at en assistent har hatt flere samtaler alene med barnet. Jeg er derfor åpen for at det ikke ligger mer før de meldte sin bekymring. Men de burde gå gjennom sine interne rutiner, synes jeg.
Eg ser at mitt sitat blir henta fram som eksempel på bygdedyret, og må bare slenge meg med i hylekoret av dei som føler seg grovt misforstått her.
Eg har forsøkt å seie at når eit barn fortel om håndklekasting, ser eg og føre meg eit scenario av typen som Pøbelsara skisserer. Då er det på sin plass å etterforske dette for å finne ut kva som ligg bak. At etterforskninga resulterer i påtaleunnlatelse, er ikkje relevant for spørsmålet om etterforskninga er igangsatt på riktige premisser eller ikkje. Ein slik einskildståande episode kan vere ein einskildståande episode. Men det kan og vere ein av mange episoder. I dette tilfellet har etterforskninga avdekka at det "bare" var ein episode. Det blir då bare tåpelig å snakke om røyk og ild. Episoden er bekrefta og det er avkrefta at det er mistanke om noko meir.
Samtidig - for mange barn som lever med psykisk mishandling er det frykta for at ein einskildståande voldsepisode skal gjenta seg, som er den store påkjenninga. Det er det uforutsigbare som skaper frykt. Og dette er og eit element i voldsbegrepet, når det dreier seg om vold i nære relasjoner. Eit vått, samanrulla håndkle kan vere ganske hardt og viss det er ein overhengende trussel om gjentaking, er det vold. Å slenge eit nyvaska, mjukt håndkle på ein annan ein gong er noko heilt anna.
Eg synest og det er ganske skremmande at det er så mange som er tilsynelatande meir opptatt av foreldra enn barna her. Heile reportasjen er tendensiøs. Og eg trur framleis at alle dei stemmane som ikkje trur at oppegåande folk kan utøve vold mot barn og dermed bagatelliserer barns forteljingar er eit større problem for rettssikkerheten, enn at ein påstand om vold faktisk blir etterforska grundig.
Nokon, jeg synes det svært urimelig å hevde at "så mange er mer opptatt av foreldrene enn barna. Alle som har deltatt i tråden har tvert i mot uttalt det motsatte - nemlig at det åpenbart viktigste er at barna blir ivaretatt.
Dette er så selvsagt for meg at det ikke er stort å si om den saken. Da blir der interessant å se på andre nyanser ved situasjoner som den det linkes til i HI. For det er såvisst ikke uviktig hvordan BV og politi går fram og det er heller ikke uviktig hvorvidt familier som blir avhørt blir ivaretatt i ettertid.
Å hevde at å være opptatt av dette er å ikke anerkjenne at barnas behov kommer først, er ugreit.
[i][/i]Det er klart det er nyanser. Men heile diskusjonen om bygdedyret og stråmannsargumenta om røyk og ild, handler om å ivareta foreldre og verne dei frå spekulasjoner.
Det kan diskuterast korleis politi og barnevern har gått fram i denne saken. Men at det er pinlig for ei mor å bli henta av sivile politifolk på jobb, etter at ho beviselig har utøvd mild vold mot barnet er ei bagatellisering. Heile artikkelen bagatelliserer ein einskildståande voldsepisode. Og dama blei ikkje frikjent/henleggelse ein gong.
Ikke? Hvor har noen skrevet at hensynet til voksne skal gå foran barn? Det er veldig uvanlig at noen mener noe sånt. De eneste jeg har kommet over som har slike holdninger skriver med caps lock og ualminnelig mange utropstegn i kommentarfelt i nettaviser.
Mener du jeg skal nevne navn? Et har jeg ikke lyst til sånn helt uten videre. Men jeg er på linje med nokon. Det går an å finne innleggene jeg sikter til ve dp lese tilbake i tråden. Og jeg mener forøvrig ikke deg.
Ingen har sagt det rett ut med caps lock, nei. Det har jeg heller ikke sagt. Det går an å lese og svare med hele tråden som kontekst. Det er flere her i tråden som hevder at arrestasjonen var veldig traumatisk for mor. Noen mener at den var så traumatisk at den burde vært gjort på en annen måte. Noen synes det e ille at mor ikke ble trodd. Dem om det, hun ble nå ihvertfall hørt. Jeg synes, legg merke til formuleringen, jeg synes, jeg sier ikke sannheten er - at de første sidene i tråden bar preg sv at mors subjektivebfrenstillng av saken ble tatt som god fisk av fler. De vet selv hvem. De som ikke har ment det, kan regne med at jeg ikke mener at de mente det heller.
Hva? Nå kjenner jeg at jeg blir sint, og det er det søren meg lenge siden jeg har vært på FP.
At noe er viktigst betyr ikke at man ikke kan snakke om noe som er viktig eller mindre viktig. For noen banale og unyanserte debatter vi får da. At behovet til barn i nød kommer først av alt er så selvsagt som det kan bli. Og jeg tenker knapt på annet om dagen enn hvordan vi i det lille, rike landet vårt kan leve med at så mange barn blir så dårlig ivaretatt.
Det betyr ikke at det er umulig for meg, og alle andre, å samtidig ha empati med familier som urettmessig havner i politiets søkelys, og det betyr heller ikke at det er umulig eller uinteressant for meg å ha et engasjement for hvordan man på best mulig måte kan håndtere mistanke om familievold.
Hvis jeg er en av de som folk tror setter foreldre foran barn, så er det altså feil. Jeg kommer ikke med fullstendig uttømmende dybdeanalyser når jeg skriver innlegg på fp, noen ganger kommenterer jeg en brokk her og en brokk der, av tematikk som ramler inn gjennom hodet mitt.
Hvis du mener at noen i tråden har sagt det, er det da like greit å si det som å be folk om å lese selv? :confused: Det er ikke akkurat en utømmelig kilde i tråden, så dette er jo bare å si det samme, men indirekte fremfor direkte.
Ikke akkurat på barnets side her, ElinM. Hvorfor tror du det er skrøner og overdrivelser?
mener jeg.
Jeg mener at eksemplene over quoten min over her, er ksempler på bagatellisering av det barnet har fortalt om, og at de viser at det er flere i dnne tråden som har trodd mer på morens fortelling enn barnets.
Eg veit ikkje heilt om eg skjønner kor vi snakker forbi kvarandre :confused: Klart det går an å ha empati med folk som urettmessig hamner i politiets søkelys. Men eg meiner framleis at det som kjem fram i denne saken, er eit eksempel på vold som etter etterforskning viser seg å ikkje vere grov nok til at det fører til påtale. Det er på ingen måte det same som urettmessig. Og i den tendensiøse nyhetssaken sitt lesaren igjen med eit inntrykk av at denne mora er offeret.
Rettssikkerheten er viktig. Men eg klarer ikkje med mi beste vilje å skjønne at den vinklinga som blir lagt fram her gir grunnlag for å diskutere foreldres rettssikkerhet.
I det første innlegget sier jo Floksa dette. Hun tar det som en selvfølge atmorens historie om at dette var en bagatell, er sann. Etterpå hevder hun at flere av oss som tror på at dette var en viktig sak for påtalemyndighetene, blir klar bygdedyr. Og ingen har satt morens interesser for barnets i denne tråden? :snill:
Det kan jeg faktisk være enig med deg i.
Jeg ble overrasket over at man reagerer på at det åpnes sak.
For det MÅ og SKAL de jo når barn forteller om vold.
Jeg har lært veldig mye av denne tråden.
Bla at ting ikke nødvendigvis er som de ser ut som i mitt hode.
Da jeg leste artikkelen falt det meg ikke inn at man kan kaste et håndkle på en slik måte at det er vold. Det tok 100 innlegg for jeg skjønte at det bildet jeg hadde i hodet av situasjonen sannsynligvis ikke stemmer.
Nettopp på grunn av det du sier her, var det jo superviktig at du laget denne tråden. Den har jo nyansert en hel masse ting, og jeg har blitt sjokkert over hvor mange det var ( alt over null sjokkerte:knegg:)som automatisk kjøpte morens historie og ikke reflekterte mer over at hennes historie var et partsinnlegg og at hun har en masse å tape på å bagatellisere dette. Blant annet hennes egen oppfatning av seg selv som en mor som ikke bruker vold.
Fordi jeg tok utgangspunkt i de skrønene min unge fortalte i barnehagen, og for meg viser det at barn kan si mye rart tatt helt ut av lufta. Og det mener jeg barnehager skal ta høyde for før de sender en bekymringsmelding. Blant annet for barnets beste.
Nå siterer du meg feil. Men det er min skyld.
I mitt hode var det ikke mulig å lage en voldssak ut av å kaste en håndkle.
dermed blir også alle "ingen røyk uten ild" utsagnene bygdedyraktige.
At mor har gjort mer, som de aldri oppdaget.
Men det er ikke slik. Mor hadde gjort "mer", men det ble oppdaget. Derfor ble hun dømt. Hun HAR utøvd vold. Men det tok det meg lang tid å mange innlegg å forstå. Jeg velger å tro at det nettopp er fordi mine grenser er godt innenfor hva som er greit. At fantasien ikke strakk til.
Eg får automatisk tanker om harde slag med hardt, vått håndkle, i denne samanhengen.
Men det du Floksa skriv, forklarer kanskje korfor eg sitt med ei kjensle av at vi ikkje diskuterer på same premisser. Og eg kjøper meir av bestyrtelsen over politi/barnevern si framferd, dersom vi forestiller oss eit silkemjukt og varmt håndkle som kjem rett frå tørketrommelen.
En stor del av årsaken til at vold mot barn ikke blir oppdaget er jo at man går ut fra at folk ikke utøver vold mot egne barn. De som jobber med dette får etterhvert "voldsblikket", man vet hva man skal se etter, og man tør å tro at det skjer.
Man ser det ikke før man tror det.
Den tankegangen der skremmer meg. Å ha som utgangspunkt at det barn fortel er skrøne er ganske drøyt. Eg håper ikkje det er rettesnora blant folk som jobber med barn.
Hvorfor er det drøyt å forvente at man skal gjøre en vurdering før man sender en bekymringsmelding? Det syns ikke jeg. Jeg har forøvrig ikke sagt at man skal ha som utgangspunkt at barnet skrøner, eventuelt forteller veldig unyansert, men at man skal ha det med i vurderingen.
Mitt barn skrønte, og derfor vet jeg at det skjer. Barnehagen skjønte det også.
Sliten mor har to små barn som sloss. Hun snakker til dem, så roper hun.
Når ingenting skjer kaster hun i fortvilelse det tørre oppvakshåndkle hun har i hånden mot guttene. Det treffer en av dem i ansiktet så gutten skvetter og slosskampen avsluttes.
Da blir det feil i mitt hode å skulle få en påtaleunlatelse (det betyr at hun er skyldig). Men utover i tråden har jeg skjønt at mitt bilde av situasjonen neppe stemmer. Og at når man da sier at det er ting som ikke kommer fram så menes det i artikkelen. Ikke i rettsaken.
Barnehagen skjønte vel det fordi ungen virker veltilpasset og happy. Si at hun ikke var det. Men redd, nervøs, skvetter unna når folk blir småirritert, klenger og gråter når mor kommmer.
Og så forteller barnet at mor har slått det veldig hardt med håndkle.
Uansett. Jeg tenker nok at barnehage har mindre egeninteresse å melde en bekymring som er totalt grunnløs enn en mor har til å bagatellisere at hun gikk over streken til barnet sitt.
Uten å mistenke folk for alt mulig, men det er da virkelig en kortslutning å tenke at moren her er den som er urettmessig part. Å tenke "men jeg har da også småkjeftet på barn og hva om jeg hadde blitt meldt?" er en kortslutning. Dere aner ikke om det er sammenlignbare situasjoner, det som denne moren har fått påtaleunnlatelse for og hva dere tenker dere har gjort.
Derfor kan man rett og slett ikke tenke denne veien "jeg har også ristet barn" -> hun har sikkert gjort det samme som meg -> derfor er moren uskyldig.
Ah. Jeg snakker hele tiden generelt. For meg er det like sansynlig at moren serverer sannheten som det ikke er det, vi aner ingenting om dette. Jeg vil sjelden tenke at det er helt sikkert at folk snakker sant alltid, men jeg vil heller ikke automatisk tenke "Her skjuler det seg nok MYE mer! :nemlig:"
Selve saken vet vi forsvinnede lite om - for min del er det generelle prinsipper som er interessant. Og at det å poengtere at det definitivt kan forekomme røyk uten ild, skulle være et uutalt ønske om å beskytte voksne på bekostning av barn, var det som gjorde meg sint. Det er mange (både barn og voksne) som har fått liv ødelagt av det direkte usanne ordtaket der. Det er det høyst relevant å diskutere i lys av artikkelen - helt uten at man mener noe om det gjelder i den spesifike saken eller ei.
Jeg tenker at det aller viktigste er at vi kan tro at slikt ser, så vi faktisk melder når vi skjønner at noe er galt. Utover dette, kan vi veldig gjerne legge bånd på spekulasjonene våre, for da er det de profesjonelle som skal overta - og da erstattes spekulasjoner av utredninger og intervjuer og vurderinger av folk som vet hva de skal se etter.
Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg tenker at her er det mer enn det mor sier. Om ikke vold så konflikter og aggressivitet i hjemmet. Jeg tror at de fleste som jobber i bhg ser nyansene og at det er flere ting som bekymrer. Det at de henger det på en hendelse tenker jeg er fordi dette er det de har å henge det på, men at samtalene med barna og bhg gjør at de mistenker at ikke alt er på stell, men mangler bevis. Dette er mine tanker ut fra det innlegget i avisen. Grunnen til at jeg tenker sånn er fordi at de sakene som har vært i media der jeg har sittet på saksmapper så har det ALDRI vært sånn som det har blitt fremstilt. Kanskje tar jeg feil denne gangen, men tenker nå sånn allikevel.
Reagerer ellers på argumentasjonen til ElinM her i tråden. Blant annet dette med at det liksom er fort gjort å bli litt hardhendt i visse situasjoner. Nei, det synes jeg faktisk det er utrolig lett å unngå.
Men Pøbelsara - hvorfor i all verden er det helt usansynlig for deg at det kan stemme at dette er en mor som ikke utøver vold? Det kom ingenting annet fram en håndkleepisoden og det har vi jo sett papirene på. Hva er greia med at hvis man åpner for at det av og til er sant at noen har blitt urettmesiig mistenkt (det skjer én av ti ganger, altså) så er man en sånn en som "kjøper historier" og ikke ser barnas perspektiv? Jeg får alltid piggene ute av "vi er offer for Barnevernet"-historier, men jeg vet med hodet mitt at noen er faktisk det.
Jeg har alltid vært opptatt av barnevern og at vi må styrke barnevernet og bli flinkere til å melde ved mistanke. Det er et langt større problem at for få melder enn at noen enkelte ganger bli uskyldig mistenkt. Likevel kunne det ikke falle meg inn å ikke anerkjenne at enkelte foreldre som framstiller som uskyldig mistenkt faktisk ER uskyldig mistenkt. For det er jo et faktum, det viser statistikken. Og hvorfor skulle ikke denne moren kunne være blant disse?
For meg er det selvsagt at jeg ikke kan si noe sikkert om denne dame verken den ene eller andre veien. Jeg vet jo nær sagt ingenting om henne.
Stod det noe om at ungen det gjaldt i artikkelen virket redd, nærvøs osv. ? Jeg husker ikke det, men for alt jeg vet kan ga ha vært det. Som jeg skrwv tidlig, det må da ligge mer til grunn enn bare guttens ene påstand bak.
Her har nok flere heller tenkt som floksa, kaste et tørt, lite håndkle i ren frustrasjon som streifet hodet på ungen. I mitt hode fra kanskje en par meters avstand. Men så har jeg også etterhvert innsett at det nok ble gjort på en mer brutal måte.
Då skjønner eg kor vi har snakka forbi kvarandre. Eg har heile tida hatt "Hva er vold?"-spørsmålet frå HI og denne saken i bakhovudet. Og eg trur liksom nok på politiet til at eg ikkje ser føre meg at etterforskninga viste at det var eit nytromla, silkemjukt håndkle som blei kasta lett over barna. Då trur eg saken ville blitt henlagt. Det at det er påtaleunnlatelse her, betyr jo at i dette tilfellet er det - som Pøbelsara så fint sa det - gått over streken og gitt advarsel.
Eg trur og det kan finnast røyk utan eld. Men eg trur etterforskninga ville ha ført til henleggelse i så fall. Og derfor reagerer eg på at mor her får innta offerrolla som "uskyldig uthengt". Heile vinklinga på saken i HI undergraver både barn som lever med vold og voksne som faktisk blir uskyldig etterforska.
Meir generelt er jo "Henlagt på grunn av bevisets stilling" i slike saker mykje vanskelegare å forhalde seg til. Då er det grunnlag for å snakke om både barnet og den voksnes rettssikkerhet, rykter og spekulasjoner i begge retninger, og ikkje reell frikjennesle for uskyldige. Men påtaleunnlatelse betyr jo at det som er påstått faktisk har skjedd. Og dermed synest eg vinklinga i denne saken vitner om ei mor som går til media for å bagatellisere vold som er etterforska og bevist. Og eg blei overraska over kor mange som automatisk kjøpte mor sin versjon utifrå det avisoppslaget.
Jeg er litt overrasket over at dere finner saken i seg selv relevant. Personlig gjør jeg ikke det. Men er veldig enig i at politiet bør prøve å være diskre og dette helt uavhengig av om folk er skyldige eller ikke. Selv pedofile har søsken, foreldre, barn etc
Det er forskjell på uskyldig mistenkt og påtaleunnlatelse. Det må jo ha komme fram eit eller anna under etterforskninga som gjer at ikkje denne saken gjekk inn i henleggelsesbunkene.
Hadde saken vore henlagt, hadde eg sett poenget ditt.
Problemet mitt med hele tematikken, er at jeg aller helst ikke vil se noen slike artikler på trykk, for det svekker tilliten til BV, og gir anti-BV-folka vann på mølla - og er det noe vi ikke trenger, så er det det. Samtidig kan vi ikke unndra oss en nyansert debatt hvor rutiner og framgangsmåte er noe det må settes søkelys på, for alles del.
Det er helt sant. Jeg snakker nok hele veien generelt, og artikkelen blir bare brukt for som eksempel, uten at jeg tenker et den har stor verdi i seg selv, så lenge man bare får mors versjon.
Hvorfor jeg tror det? Barnet har meldt om vold, saken er etterforsket og det ble en påtaleunnlatelse. Jeg stoler faktisk på at både den jevne barnehage, barnevern og påtalemyndighet har gjort jobben si her. Hvorfor skulle jeg ikke tro på at barnet hat snakket sant her?
Nemlig. De som blir urettmessig beskyldt må bli behandlet på en slik måte at de greier å komme seg videre, og vi slipper å lese om ødelagte familier. (Og nå sikter jeg ikke til håndklesaken). Samtidig mener jeg som jeg skrev tidligere, at det er viktig å også snakke om at det faktisk skjer at enkelte blir feilaktig beskyldt, og da skal man være trygg på at disse blir ivaretatt i etterkant. (Og igjen snakker jeg helt generelt.) Og faktisk må også alle "de andre" også bli ivaretatt av bv, all den tid de fortsatt har omsorgen for barna, slik at de også kommer seg videre. Det kan virke som mye kan gjøres bedre på dette området, og for meg er dette relevant å diskutere.
Selvfølgelig skal du tro at barnet har snakket sant. Men verken du eller jeg vet om det var en enkelthendelse i frustrasjon eller om hun utøver vold på jevnlig basis.
Men nok snakk om selve saken for min del - jeg synes som sagt det er helt formålsløst å snakke om den all den tid vi på ingen måte har all info.
Som nokon sier, hvis saken hadde blitt henlagt, hadde jeg vært enig med deg i dette. All den tid det foreligger en avgjørelse her, synes jeg det blir helt merkelig å trekke den avgjørelsen i tvil. Jeg mener at det du gjør når du sier at "vi vet ikke alt" når det faktisk foreligger en avgjørelse slik det gjør her, blir å så tvil om at avgjørelsen er riktig.
Og jeg velger altså å tro at de involverte har gjort jobben sin her. Etter å ha lest saken, menerjeg at hun nok mest sannsynlig har brukt utilbørlig vold overfor barnet sitt. Jeg mener at det er å sette barnets interesser etter morens hvis man velger å tro på hennes (bort)forklaringer istedet for å sette lit til at påtaleunnlatelsen er riktig. Derfor synes jeg at du også stoler mer på moren enn på barnet når du hevder at vi ikke vet hva som er sant og ikke stoler på at avgjørelsen som foreligger, er riktig.
Det er det ingen grunn til å mene. Med min "vi vet ikke alt", så tenker jeg på at vi har kun hørt hennes side, vi vet ikke noe om BV sin utredning og om politiets opplevelse og vurdering etter gjennomførte intervjuer.
Jeg ser at du har redigert mange av innleggene dine i etterkant. Men ut ifra de tre sitatene her ser det ut til at du fortsatt mener at dette er en sak som har oppstått på grunn av løse rykter. Det stemmer rett og slett ikke at at vi ikke vet noe som helst om hendelsen, fordi vi vet at politiets "opplevelse" er at det var vold. Jeg skjønner ikke hvorfor du ser ut til å ignorere det. Som pøbel og nokon skriver over her, så hadde argumentene dine vært fornuftige dersom vi faktisk ikke visste noe om saken, men det er jo ikke slik. Jeg synes også at du skriver mye om akkurat denne saken til å si at du diskuterer rent generelt?
Det siste først - ja, altfor mye. Jeg er opptatt av det generelle aspekter, men blir stadig (som dere andre) dratt inn i diskusjonen om den spesifikke saken.
Så kort:
Det var riktig å melde, det var riktig å avhøre og hun har opplagt utøvd vold gjennom å kaste håndkle mot sønnen.
Det vi ikke vet noe om, er om hun regelmessig utøver vold.
(ikke noe sted har heg skrevet at dette er en sak som har oppstått av løse rykter. Maken til sprøyt. )
Og siden du nevner at jeg har redigert innleggene mine - det gjør jeg veldig ofte, så og si alltid på grunn av skrivefeil og ikke fordi jeg bytter ut innhold.
Det kan hende formuleringen min var upresis. Jeg sikter til saker hvor man bare har påstander om utøvd vold, og lite annet å forholde seg til. Det har virket som om du mener dette er en slik sak (med bare påstander, hvor ingen vet noe i den ene eller andre retningen), noe det ikke er. Tallene du henviser til (1 av 10) gjelder jo heller ikke saker hvor påtalemyndigheten mener det kan bevises et straffbart forhold, så jeg synes virkelig at det er uklart hva du mener her.
Du skriver nå at det er opplagt at hun har utøvd vold, det synes jeg ikke har kommet klart frem før nå. Jeg forstår ikke helt hvorfor du trekker inn hvorvidt hun utøver vold regelmessig eller ikke.
Ellers har ikke jeg blitt "dratt inn i" diskusjonen om den spesifikke saken, det er akkurat denne saken jeg har hatt som utgangspunkt hele tiden, fordi det er det hovedinnlegget er basert på. (Jeg antar at det delvis er nettopp dette som fører til endel av uenighetene her, at man rett og slett diskuterer forskjellige ting.)
Det er ikke uklart hva jeg mener og om jeg må skrive de samme tingene en gang til, så blir jeg :gal:. Når jeg hele veien er tydelig på at det er forbilledlig at saken ble tatt på alvor gjennom å bli meldt inn og etterforsket, så er det bare rart å få de spørsmålene og tøysete påstandene jeg får på repeat mot slutten av tråden her.
Vi diskuterer en lang rekke ting i denne tråden, og da kan det være krevende å orientere seg, kanskje, men dette med om hvorvidt hun utøver vold regelmessig eller ikke, ble bragt på bane i forbindelse med at moren uttaler at hun ikke er en voldelig mor, at episoden er en engangsforeteelse. Dette uttrykte Pøbelsara at det var naivt å tro på, og da skrev jeg at det har vi strengt tatt ikke informasjon til å vite noe om.
Eh, du redigerte akkurat det siste innlegget ditt ved å legge til mer tekst. Dette ble lagt til i etterkant:
Jeg skjønner forøvrig ikke hvilke rare spørsmål og tøysete påstander du sikter til. Jeg misforstår deg da ikke med vilje, jeg oppfatter deg rett og slett som uklar.
Veldig vanskelig å ha diskusjoner når innleggene redigeres i etterpå. Selv har jeg absolutt ikke nok juridisk kompetanse til å intuitivt skjønne alvorlighetsgrad ut fra dommen (og i parents bemerket: er det ikke det en journalist skal gjøre? Formidle hva som har skjedd på en slik måte at også jeg - som da ikke er jurists - skal få en korrekt forståelse av hva som er skjedd. Jeg skal da ikke måtte sitte på et privateid hobbyforum, og få en masse teskjeforklaringer fra en rekke anonyme (!) privatpersoner)
Jeg la til mer fordi det var midt på natten, og jeg trodde at andre sov :humre: - skjønner godt at det var dumt, altså.
Jeg trodde nærmest du tullet med meg når du stilte de samme spørsmålene og kom med lignende påstander som jeg akkurat hadde oppklart for Pøbelsara.
Jeg synes det er fryktelig leit å bli tatt for inntekt å ikke tro på barnet i saken eller å skulle være mer redd for noen løse rykter enn at er barn som blir utsatt for onsorgssvikt får hjelp. Jeg bekymrer meg for barn som opplevervomsorgssvikt nærmest daglig og et mer effektivt BV og bedre hjelpetiltak er hjertebarnet mitt. Det med at barnet er aller, aller viktigst er så selvsagt i min verden (og slik regner jeg med at det er for brorparten av folk), at jeg ble veldig fascinert av at det kunne finnes problematiske sider ved veldig rask iog effektiv agering og syntes der ble interessant å diskutere en helt annen side enn det jeg vanligvis gjør.
I de siste par innleggene dine, Maria Singer, tar du mitt generelle snakk om ordtaket "ingen røyk uten ild" til inntekt for at jeg skulle ha sagt at saken det lenkes til skulle være basert på løse rykter. Det har jeg ikke hevder noe sted og det er helt motsatt av det jeg tenker basert på det jeg leser i artikkelen, så den koblingen har skjedd i ditt hode.
Når man kommer til det punktet i en tråd at man må gjenta seg flere ganger on de samme sakene, blir det tungt og trått og relativt frustrerende.
For min del er hele poenget med mine innlegg å ha flere tanker på èn gang i hodet når det gjelder noe så komplisert, nyansert og uendelig vanskelig som slike saker. Det er mange hensyn å ta, barnets er åpenbart viktigst, og man må samtidig se på hvilken framgangsmåte som blir brukt. Det er rett og slett en utrolig interessant samfunnsdebatt.
Jeg er enig i at det er en interessant debatt. Samtidig må jeg si at jeg leste innleggene dine som Marla refererte som om du mente at vi i denne saken ikke visste. Og jeg er enig i at vi alltid må belyse saker fra alle sider, men samtidig er det viktig å noen ganger ta et klart standpunkt. Når det gjelder vold i nær relasjoner er det til ingen måte til hjelp for ofrene at man begir seg inn i endeløse på-den-ene-siden-og-på-den-andre-siden-betraktninger.
IOg så tenker jeg at hvis man blir misforstått på samme måte av fler, så kan årsaken legge i at man formulerer seg uklart.
Eg er veldig glad for dei presiseringane du Zoë gjorde mot slutten av diskusjonen i går, om at du diskuterte BV si agering generelt og ikkje HI og den aktuelle saken. Likevel, eg tenker det du peiker på fleire gonger blir om ein avsporing frå spørsmålet i HI og når du ikkje presiserer at du beveger deg bort frå denne saken, blir det lett å misforstå det du seier.
HI og denne saken handler jo tross alt om ei mor som har blitt etterforska og funne skyldig i noko som likevel ikkje er grovt nok til at ho får påtale. Det handler ikkje om dei tilfella kor etterforskninga ikkje avdekker noko straffbart forhold.
Nå hugser eg ikkje heilt kor eg las om dette, men eg trur det handla om voldtektssaker som blir "henlagt på bevisets stilling". Det blei i alle fall problematisert at ein bruker "bevisets stilling", fordi då blir anklagen hengande i lause lufta og røyk og ild-diskusjonar blir ikkje avslutta. Medan henleggelse under "intet straffbart forhold" er mykje mindre brukt, sjølv om dette gir urettmessig anklaga ei heilt anna oppreising. Og dette er jo ein diskusjon som vil vere relevant i forhold til saker som denne.
Likevel - og ja, eg veit at eg gjentar meg sjølv - påtaleunnlatelse er verken henleggelse eller frikjenning. Og derfor blir det veldig lett å misforstå ein del av påstandane dine i denne tråden, dersom ein har saken i HI i synsvinkelen.
Viss ein ser bort i frå HI og den aktuelle saken, synest eg du er inne på noko viktig, som vi bør diskutere. Både i barnevernssaker og i voldtekstsaker bør vi kunne diskutere nyanser rundt urettmessige anklager, og gråsoner. Vi bør kunne diskutere det som HI er inne på, når ho spør "Utvanner en slik dom begrepet vold mot barn?". Men det blir ein avsporing, så lenge saken er etterforska og det er funne eit straffbart forhold i denne saken.
Jeg ser at det ikke gangner diskusjonen at vi har så mange spor på gang samtidig, og jeg har helt sikkert vært skyldig i å ville diskutere mange ting på én gang i ett og samme innlegg.
Jeg fikk helt klaustrofobi på slutten av tråden her, så jeg svarte nok mer iltert enn det som var nødvendig og ber både Pøbelsara og Maria Singer om unnskyldning for det.
Jeg kan nok ha godt av å sitte litt på hendene mine før jeg svarer i tråder som omhandler tematikk som engasjerer meg så sterkt. For å avslutte på en positiv måte, vil jeg si at jeg ble uendelig glad da jeg leste om hvor effektive Follo politisdistrikt er til å ta tak i familievold, og selv om det også, overraskende nok, kan ha sine ulemper, er det overveiende en stor lettelse å vite at de er så raske til å gripe inn. Erfaringene fra min lærerhverdag tilsier at det ellers er det motsatte som er realiteten og det tar av og til innesvingen på meg å vite hvor mange barn som lever med fysisk og psykisk vold uten at effektive hjelpetiltak blir satt i sving. Senest i dag hadde jeg en slik elevsamtale og jeg gråter både innvendig og utvendig.
Nå så jeg akkurat at dette kan komme endringer på, altså at barn kan avhøres etter bekymringsmelding uten at foreldrene anholdes. Aftenposten skriver om det her.
Alt i orden. Jeg hadde samme følelse litt tidligere i tråden i går, da jeg selv opplevde å ha skrevet nøyaktig det samme mange ganger, men så var det én forklaring som var tydeligere for mottakeren enn alle de andre likevel. Kommunikasjon, ass. :humre:
Jeg har ikke tilgang til artikkelen, er det noen som vil gjengi mer av innholdet?
Hvis du vet at barnet fremdeles lever med fysisk og psykisk vold så kan det være på sin plass å sende ny bekymringsmelding.
"Barn kan bringes inn til avhør uten at voksne som er mistenkt for vold og overgrep siktes først. Dette gikk Justiskomiteen inn for torsdag, da den behandlet forslag om lovendringer i straffeprosessloven om avhør av barn og særlig sårbare voksne.
Det betyr at barnet kan hentes i barnehage og skole til avhør av politiet på Barnehuset uten at mistenkte foreldre varsles.
I dag er det slik i såkalte «aksjonssaker» at foreldre som er mistenkt for vold og overgrep pågripes samtidig med at barn bringes til dommeravhør.
Aftenposten har nylig skrevet om to slike politiaksjoner der foreldre opplevde at de ble pågrepet på tynt grunnlag etter at barnevernet mottok bekymringsmeldinger, og anmodet politiet om å etterforske sakene.
Siktede kunne stille spørsmål til barnet via avhørsleder i et supplerende avhør. Adgangen til å ta supplerende avhør skal være vid, slik at siktede blir sikret en rettferdig rettergang.
Kari-Janne Lid ved Seksjon for volds- og seksualforbrytelser ved Oslo politidistrikt.
FOTO: Solum, Stian Lysberg
Politiet: - Viktig å slippe å sikte folk unødig
Dette synes vi er veldig bra, sier Kari-Janne Lid ved seksjonen for volds- og seksualforbrytelser ved Oslo politidistrikt. - Det er noen ganger slik at det ikke fremkommer noen opplysninger om straffbare forhold under avhør av barn. Det betyr ikke at det ikke har skjedd noe.
Men å slippe å sikte folk unødvendig, er viktig, sier Lid.
Dersom det fremkommer alvorlige forhold, kan vi pågripe mistenkte etter avhøret. Da vil vi også ivareta sikkerheten til barnet bedre. Barn kan bli utsatt for påvirkning eller bli utsatt for fare hvis mistenkte blir gjort kjent med anmeldelsen mot ham i forkant av avhøret.
Minsker risiko for nye overgrep
Departementet mener at ny avhørsmodell gir bedre rettssikkerhet både for barnet og siktede. Det vil minske risikoen for at barn blir utsatt for nye overgrep og trusler i tiden mellom anmeldelse og avhøret. Dessuten vil siktedes rettssikkerhet bli bedret fordi vedkommende får muligheten til å se avhøret før siktede skal forberede spørsmål til vitnet. Slik får siktede langt bedre forutsetninger for å stille relevante spørsmål til vitnet, og få frem alle sider ved vitnets forklaring.
Arild Humlen, leder i Advokatforeningens Rettssikkerhetsutvalg
FOTO: Solum, Stian Lysberg
Rettssikkerhetsutvalget: - Bedre enn før
Advokat Arild Humlen, leder i Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg, ser ikke noe rettssikkerhetsproblem med at barnet kan innkalles til avhør uten at foreldrene er siktet først.
I forslaget gis det adgang til å ta supplerende avhør av barn, slik at siktede får anledning til å stille tilleggsspørsmål, utvide temaene, utdype og forklare. På det punktet bedre er regelverket bedre enn dagens , sier Humlen.
Dommeravhør blir «tilrettelagt avhør»
I dag er det dommere ved tingretten som har ansvar for avhør av vitner under 16 år. I praksis foretas alle dommeravhør av politietterforskere, mens dommeren følger avhøret via videooverføring i et annet rom sammen med forsvarer, bistandsadvokat og andre aktører. Dommeren skal påse at avhøret skjer på en måte som er egnet til å fremkalle en klar og sannferdig forklaring og som tar rimelig hensyn til vitnet.
Lovendringen går ut på at påtalejurist med utvidet påtalekompetanse i stedet bør få ansvaret for å lede avhøret.
Skeptisk til at politiet leder avhør
Vi er veldig skeptiske til å overføre ledelsen av barneavhør fra en dommer til påtalemyndigheten, altså politiet, sier advokat Arild Humlen.
Dette ville vært helt i orden dersom det hadde dreid seg om et avhør av et vitne som senere skal møte i retten. Men videoopptaket blir fremlagt som erstatning for dette, og som bevis står det nakent i rettssalen uten at man har mulighet til å ettergå opplysningene.
Nettopp derfor er det viktig at avhøret gjøres innenfor en mer betryggende ramme enn den påtalemyndigheten representerer. Politiet er ute etter å bevise skyld. Selv om de også har et objektivitetskrav, fungerer det ikke slik i alle saker, sier Humlen. - De er en part i prosessen med sitt ståsted i etterforskningen.
Jeg er småskeptisk. Hvis mitt barn blir tatt inn til avhør vil jeg gjerne få sikre meg at hun blir godt ivaretatt. Begge ungene mine har skjulte handicap. Jeg stoler ikke på at politiet/barnehuset husker å skaffe tegnspråktolk, eller skjønner at barnet kun svarer helt nøyaktig på det spørsmålet barnet har oppfattet (som gjerne er noe helt annet enn det den voksne tror h'n har stilt).
Bruker de lærere eller andre ressurspersoner som kjenner barna for å sikre slikt?
Tja. Det varierer. Det er politiet som gjennomfører selve avhørene, Barnehuset stiller med lokalet og tar hånd om en del organisatorisk. Men de fra politiet som gjør avhørene er drivende dyktige det jeg har sett. De bruker samme metodikken som ligger til grunn for barnesamtale-treningen vi gjennomfører i barneverntjenestene i Oslo, med noen små variasjoner.
Hvor godt tilpasset er den treningen til barn med funksjons- og utviklingshemminger? Er det gitt (god nok) opplæring i å kjenne igjen ulike typer funksjonshemminger, og å drive avhør av barn som er annerledes? Et velfungerende barn med autisme er ikke lett å oppdage, men avhør av dette kan både være svært skadelig for barnet, og føre til merkelige resultater.
Det jeg er ute etter er: hvis ikke foreldrene vet om avhøret, hvem sikrer da at politiet får den nødvendige kjennskapen til slike ting? Bør man innføre en rutine med at f.eks. lærer eller fastlege kontaktes og blir bedt om å gi opplysninger om diagnoser o.l.?
Jeg tviler på at det finnes god nok opplæring i å gjenkjenne alle eventualiteter. Barnevernansatte har noe, politiet har vel også noe - antagelig mye mindre. Metodikken skal i teorien være tilpasset alle, uavhengig av alder, språk (med visse grenser, åpenbart) etc. Det innhentes alltid informasjon om barnet der det er mulig, f.eks fra lærer, beredskapshjem, barnehageansatte osv. Dette er stort sett alltid mulig, siden barna jo hentes et sted når man ikke er i kontakt med foreldrene. Vanligvis blir lærer/ped.leder e.l. med til Barnehuset eller til barneverntjenesten. I de barneverntjenestene jeg kjenner kan disse også være til stede under selve samtalen, mens dette ikke er mulig i politiavhør.
Hovedprinsippene er at barnet informeres om hvem som snakker med det, hva formålet med samtalen er, hvem som vil få informasjon om det som sies og om at man ikke skal lyve (det er ikke begrepet som brukes, men akkurat formuleringen varierer litt) men at det er greit å ikke ville fortelle. Det stilles i utgangspunktet ikke lukkede spørsmål, og det er et poeng å få barnet til å snakke fritt før man i det hele tatt kommer inn på det potensielt vanskelige temaet. Det er mye gjentakelse av det barnet sier, bekreftelse og oppsummeringer for å se om barnet sier mer, lite spørring i det hele tatt. Avslutningsvis evaluerer og "debriefer" man sammen med barnet.
I dommeravhør ses dette på av dommer, forsvarer, politijurist, representant for barneverntjenesten og bistandsadvokat, samt filmes for rettslig bruk.
Eg tenker på dette med rutiner, på den belastninga det er for foreldre å bli henta på jobb men ikkje minst på dei barna som faller mellom to stolar, når det dei opplever i heimen ikkje er alvorlig nok til for eksempel påtale. Eg synest dette framstår som ei positiv lovendring.
Kontrolltiltak kan det være nyttig å få utvidet adgang til å pålegge. Altså rustesting, uanmeldte hjemmebesøk og denslags.
Kompenserende tiltak tviler jeg på vil fungere nevneverdig om foreldrene motarbeider det, bortsett fra hos tenåringer kanskje, og endrende tiltak som foreldreveiledning tror jeg overhodet ikke vil ha noen effekt om de er uønskede.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
