Liten avsporing fra tråden om like barn leker best. Hva er vanskeligst å forholde seg til? Jeg må innrømme at jeg sliter mest med mennesker som er veldig fulle av seg selv. Sånne som snakker med veldig store bokstaver om seg selv og sine fantastiske egenskaper. Ikke på den amerikanske måten, for de er stort sett flinke til å også skryte av andre. Og ikke de som bare skryter litt av hva de kan og får til. Men de som støtt og stadig må fortelle hvor fantastisk flinke de er. Gjerne kombinert med å fortelle om hvor udugelige andre er, og hvor mye de må gjøre for å rette opp dette. Og som må understreke det hele med å fortelle hvor høyt alle rundt en applauderer en. Og som toppet det hele med "det er ikke mange som får sånn skryt av Sjefen Selv, altså". Sånn i tilfelle noen skulle tro at hvem som helst andre også kunne oppnådd det samme.
Jeg er grunnleggende skeptisk til mennesker som omtaler seg selv som Guds Gave Til Arbeidsplassen. Og særlig om de på toppen har mange historier om inkompetente kollegaer og tilbedelse fra ledelsen.
Men det er kanskje mer utslag av komplekser som gjør at man blir sånn? :gruble:
Jeg kjenner ikke så mange slike mennesker RL, de fleste gangene jeg har tenkt djeezzes over selvskryt, er faktisk her på FP. Men det kan selvsagt ha sammenheng med at jeg bare ser ordene, og ikke hvilken tone det evt. ville blitt sagt i hvis det samme ble uttalt muntlig. Vel, det er ikke så ofte jeg hører selvskryt, verken her eller der, men snikskryt er det mye av, framfor alt i SoMe. :ja:
Motsatt.
Åndssnobber kan man jo bare le av. Men slike som snakker ned seg selv, når det ikke er noen grunn. Det er teite folk det.
Uff, jeg er feit.
Nei, jeg kan IKKE lage mat.
Jeg jogger så langsomt/lite/whatever
Jeg er dødsstygg, gjerne fulgt opp av et bilde.
Jeg hadde en kollega som snakket i veldig store ord om det selv. Det viste seg senere at det ikke var snev av sannhet i det. Jeg har vært borti noen av typen jeg beskrev over, både i RL og på nettet. Og undres av og til om jeg er alene om å :snill: inni meg og Tenke MittTM når sånne slår ut i full blomst. Det trigger en lite sjarmerende side hos meg, og jeg blir ute av stand til å gi noen fornuftig tilbakemelding.
Men eksempelet er jo ikke åndssnobberi? Det er jo bare dårlig oppførsel og selvforherligelse.
Ellers irriterer jeg meg over de samme som Floksa, ser jeg.
Jeg kjenner noen få, men fryktelig tydelige. Jeg kjenner dog veldig fåsom snakker seg selv ned. De aller fleste har et ganske realistisk bilde av deg selv og sine evner. Heldigvis.
Enig egentlig. Men jeg vet ikke helt hva man kaller det når folk snakker i ekstremt store ord om seg selv og sine evner og bragder. Jeg var borte i en her jobbmessig her forleden og h*n ble kraftig avkledd og avslørt og det hele ble bare pinlig. Det kan vel umulig bare være meg sol omgås mennesker som har det mer i kjeften enn andre stedet? ?
En grandios selvoppfatning? :vetikke: Åndssnobberi er jo å være, eller ville være, høykulturell på ulike områder, mat, musikk, litteratur, kunst...Jeg kjenner mange åndssnobber, og kan nok sneie litt borti åndssnobberiet på enkelte områder selv. Som f. eks når noen prøver å fortelle meg at jeg bør lekse 50 shades og sånn. :knegg: Men stort sett er jeg ikke så veldig snobbete, verken på den ene eller andre måten.
:knegg: Nix. Er nok ikke det. Men kanskje en i samme liga?
Enig i at de ikke kan defineres som åndssnobberi. Mer snakk om oppblåst selvbilde. Eller kanskje det egentlig er et mindreverdighetskompleks man forsøker å kompensere for. Ikke vet jeg. Og jeg klarer ikke helt å sette fingen på hva som skiller slike fra de som bare skryter normalt av egen innsats. For jeg er jo stor tilhenger av at folk selv erkjenner at de er dyktige i det de gjør. Det er bare måten det sies på, og at det ofte kombineres med å fortelle om noen som ikke er dyktige. Og på en måte som gjør at det er tydelig at budskapet skal være at ingen andre kan måle seg med meg.
Jeg tenker man godt kan være åndssnobb uten å skryte av seg selv. Jeg synes det er mye vanskeligere å forholde seg til store mindreverdighetskomplekser egentlig. Jeg kjenner ei som er sånn og hun snakker jevnt over i negativt ordelag om både seg selv og barna. Litt for å være på den sikre siden liksom.
Jeg har aldri møtte noen mennesker som er sånn som det der, faktisk. Jeg tror ikke det er utbredt, i alle fall. Jeg synes godt at folk kan få skryte litt mer av seg selv.
Åndssnobberi er å se ned på folk som ser på romantiske komedier (med mindre det er Woody Allen, da), og å ha problemer med å føre en samtale med andre dersom den ikke toucher innom Focault (er det sånn det skrives? :ikkeåndssnobb: ). Merk at jeg her mener at man opphøyer sin finkultur/intellektualisme til noe som er mer verd enn andres interesser, og at det blir et problem i sosiale settinger, ikke at man har disse interessene generelt sett.
Åndssnobberi forbinder jeg med sånne som ser ned på andre for deres valg av lektyre, musikk, bøker og annen underholdning, men de er jo gjerne for "pene" til å si noe høyt. De tenker sitt. :knegg:
Mindreverdighetskomplekser derimot, de kan komme til uttrykk på atskillig styggere måter. Der er det mye misunnelse og hakking på dem som er bedre stilt økonomisk og/eller med mer kulturell kapital.
Den eneste jeg kjenner som er som beskrevet i HI er skrekkelig usikker og ekstremt "high maintenance".
Jeg kjenner noen som alltid snakker om at andre tror de er noe. De har også en oppfatning om at pene og flinke folk er slemme. De bruker mye tid på å baksnakker alle mulige folk, den er dum, den er blitt så oppblåst etter at hen [fyll inn det som passer], etter at hun har gått ned i vekt synes hun at hun er blitt SÅ deilig, og sånn.
Jeg synes ikke det er gøy å være sammen med dem og lurer på hva de sier om meg når jeg ikke er der.
Jeg kjenner flere av de som er beskrevet i HI og det er det jeg betegner som folk med mindreverdighetskomplekser. Åndsnobber er mer av typen Helstrøm, eller han som var sjef for Vinmonopolet (mulig han er det enda) og som gjerne kom på middag, men tok med egen mat og vin - han hadde ikke tid til å kaste bort livet sitt på å spise dårlig mat. Tror nok det er åndssnobb i oss alle - det er vel ikke alle filmer vi ville ha sett på, eller alle konserter vi ville ha gått på? (De fleste av oss hadde vel dog ikke tatt med oss medbrakt mat hvis vi fikk en middagsinvitasjon. :humre: )
Jeg synes også eksemplet i HI har lite med åndssnobberi å gjøre.
Åndssnobberi er når en av mine kollegaer sier "Voksne folk som leser science fiction og fantasy! Det må jo være noe galt med dem, de må da være enkle mennesker!" (True story) Er jo kjempelette å le bort, ansikter på vedkommende når jeg sa at jeg leser nesten bare sci-fi var ubetalelig. :lol:
Chip on the shoulder-folk er mye vanskeligere å forholde seg til. For det er ikke bare sånn at de blir sure dersom man sier at smaken deres er dårlig (som jo er frekt), men det er nok at man ikke liker det samme. De leser dissidens som angrep.
I stand corrected, eksempel i HI er ikke åndssnobberi.
Jeg kjenner noen åndssnobber også, altså. Men som sagt er jeg velsignet fri for dem med mindreverdighetskomplekser. Jeg er enig i at de høres slitsomme ut, de også.
Ja, ikke sant, Bokormen? Og så står man der på utsiden og føler seg passe knop som ikke deltar i jubelkoret. :knegg: Jeg hadde en sånn i RL og h*n var verdensmester i alt. Men kunne aldri levere når det kom til stykket. Det ble litt åpenbart til slutt. Men ikke en gang etter å ha blitt satt kraftig på plass tok personen hintet. Leverte bare en forsvarstale der alle andre ble gitt skylden. Og tilbød atter sine tjenester på oppgaven som nettopp var tatt bort fra personen. :gal:
Det er litt som enkelte mannfolk i baren der de blir avvist av dame etter dame og fremdeles ikke gir seg men klager over de forbanna hurpene. :gal:
Folk med mindreverdighetskomplekser er kjempeslitsomt iallefall. Særlig fordi de jeg kjenner som har det er generelt sure, snurtne, smålige og i evig forsvarsposisjon.
Jeg tenker åndssnobb når jeg møter på mennesker som kun kan spise mat som er laget fra selvskutt sau kokt over et bål i hagen, som kun kan lese høykulturelle greier, pakker inn skolematen (som er et kunntsverk i seg selv) i matpapir som er bestilt fra en nettside som kun selger økologisk papir som støtter den tredje verden. Slike synes jeg Det Store Internettet er fullt av for tiden. Heldigvis omgås jeg ikke så mange slike i dagliglivet.
Sånne personer tenker jeg er dobbeltmoralister. Det er som de som ferierer i utlandet to ganger i året og vil ha miljøpremie for de kjøper økologiske gulrøtter (jeg kan finne på å gjøre det selv også, men jeg vil ikke ha premie for jeg er så miljøvennlig. Så jeg er kun en helt ordinær miljødrittsekk, som ikke opplever meg selv som noe helt annet. :nemlig: )
Jeg tror kanskje det som gjør det snobbete i mine øyne er at de er så høylytte om det. De blogger, skryter på face, insta og på forum, og i tillegg til skrytet så misjonerer de. Da bikker det over for min del.
Man er en snobb hvis man ikke en gang har tenkt tanken på at det går an å kose seg med en grandis. Ikke det at man ser ned på folk som gjør det, men man går helt amok ala: "Herregud! Jeg har truffet en slik person jeg har lest om i media! En som spiser grandis. Hvordan går det an? Hvordan er det mulig? Kan jeg omvende han? Hva vil skje hvis jeg serverer roastbiff til han?" (Samme tankegang som mange sjarmører har til lesbiske, pene kvinner. "Hun kan kun være lesbisk fordi hun ikke her møtt meg!")
Nemlig. Jeg har ikke noe problem med at folk setter pris på kvalitet, enten det være seg litteratur eller mat.Selvfølgelig ikke. Men når man er ovetbevist om at det plasserer en i en bås litt høyere på stigen enn Alle Andre, da begynner jeg å gjespe. Og jeg blir ikke imponert, for å si det forsiktig. Jeg synes det er mer kjedelig enn slitsomt, kanskje.
Folk som har mindreverdighetskomplekser er kanskje ikke i en helt annen kategori enn åndssnobber. For hva driver en som aktivt snobber seg opp samtidg som man finner det nødvendig å nedvurdere andre, vanlige folk? Det er jo usikkerhet og mindreverdighetskomplekser, det også. Folk som står trygt i seg selv trenger ikke å jobbe så hardt for å føle seg bedre enn andre til stadighet. De vet de verken er bedre eller verre enn andre og bruker tiden sin på noe mer konstruktivt og interessant enn å polere på egen fasade.
Og hvorfor føler man forakt? Hvorfor har man et behov for å se ned på andre?
Det å ikke føle seg bra nok i sitt eget skinn, warts and all, kan slå ut på et utall ulike måter. Tilbaketrukkenhet, sjenrethet, klovnerolle, sinne, arroganse, mistenksomhet, passiv-aggressivitet, selvutslettelse.
Jeg tenker at vi foretrekker noen uheldige personlighetstrekk framfor andre ut ifra hvilken bakgrunn vi selv har og hvor trygt vi står i oss selv. Alle har med seg erfaringer fra tidligere i livet, og der noen kan le av arroganse, vil for andre nettopp arroganse trigge noe veldig ugreit i en selv.
Jeg er helt uberørt av det som nevnes i HI - narsisisme er noe jeg kan humre av inni meg, og jeg tenker bare at de blamerer seg selv, men at det ikke berører meg. Arroganse, derimot, ler jeg ikke av. Jeg kan synes det blir pinlig, for arroganse avslører dårlig selvbilde, men jeg kan også reagere følelsesmessig på det og føle meg dum, nærmest mot min vilje. Det er så enkelt som at det trigger noe fra tidligere i livet, og jeg merker at det blir lettere å ikke la seg påvirke jo mer bevisst jeg blir på hva som trigges i meg. Livet blir såklart enklere når det virkelig går opp for en at andres issues i liten grad har med en selv å gjøre, og at det er den andre som bakser og baler mest.
Jeg tror ikke åndsnobberi nødvendigvis handler om å se ned på andre, men like gjerne om å genuint være overbevist om at man har bedre mening/smak/holdninger enn andre. Nå kan man selvsagt hevde at dette indirekte er å se ned på folk som ikke innehar de samme meningene, holdningene eller smaken, men det er ikke forakt som er drivkraften. De fleste åndssnobbene jeg kjenner har ikke noe behov for å heve seg over andre; de bare vet at de har rett/bedre smak/bedre holdninger enn resten. De har heller ingen problem med verken selvbilde eller selvtillit, snarere tvert om.
Åndsnobber er uproblematiske, de er bare søte og teite når de ser ned på andre som ikke er like nerdete og høy på seg selv som det de er. Jeg har forøvrig møtt få av sorten.
De som er fulle av minderverdighetskomplekser sliter jeg mer med. De som tror at alt omhandler dem og som tar alt opp som kritikk - de er slitsomme å forholde seg til. Og jeg har møtt mange flere av denne sorten.
Dette blir noe annet enn det jeg snakker om. For det første er det jo faktisk slik at det finnes både mat, litteratur og kunst som objektivt sett er bedre enn annet. Å vite eller være opptatt av det, er en real sak. Å tenke at en har bedre smak enn andre, kan nå også være greit nok, om enn kanskje av og til diskuterbart da ikke alt kan måles objektivt når det gjelder kvalitet. Problemet, for min del, kommer først når man for alvor tenker man er verdt mer enn andre basert på egne preferanser og valg. Det er først da man aktivt nedvurder andre, og det er i slike tilfeller jeg tenker det har rot i issues av noe slag.
Den verste komboen er når disse to møtes. Da blir det kræsj. De jeg kjenner som jeg omtaler som åndssnobber har ikke dårlig selvtillit. Og ser heller ikke ned på andre, men det er allikevel noe med væremåte, språkbruk som blir litt feil. Det er noe med hvordan man omtaler Folk Flest. Det er gjerne folk som skyr det "vanlige". Om favorittbandet har blitt allemannseie så likte man de bedre før og deres første plate var best. Om vasen de likte kjempegodt plutselig befinner seg i alle hjem så er den ikke lik fin lenger. Høyskoleutdanning er liksom ikke regnet som høyere utdanning og de hadde nok blitt skuffet om barna valgte fagbrev. De slår spøker med litt vanskeligere ord og med litt vanskeligere referanser sånn at de som ikke skjønner den føler seg litt dumme (men ler med fordi de ikke vil vise det).
Jeg forsøker å dra dette opp igjen, for jeg lurer på en ting:
I helgen har jeg vært i en badeby i Polen. Det var utrolig mye folk der som var der for å feste vilt og hemningsløst. I hvor stor grad er det åndssnobberi å føle at det er relativt harry når det er snakk om godt voksne folk?
Og hva med venninnegjengen (fra Norge) som spiste frokost rett ved oss hver dag som spiste brødskive med nugatti til frokost fordi den andre maten var så "skummel"?
Tja, jeg syns det kommer litt an på hvordan man gir utrykk for det, og i hvilket fora.
Om man snakker om det til sine venner som er på samme nivå på kultureliteskalaen, så er det ikke nødvendigvis åndssnobberi. Om man snakker høyt og negativt om det til en sammensatt gruppe mennesker uten å vurdere publikummet sitt, så vil nok noen der anse det som åndssnobberi.
Nå er nok jeg en av dem som blir sett på som en åndssnobb, sikkert ofte også med riktighet, så jeg syns ikke nødvendigvis det er så negativt. :knegg:
Jeg har ingen problemer med å si at det er litt harry (i mine øyne) å feste vilt og hemningsløst, men jeg har sikkert gjort meg skylding i det samme noen ganger selv opp gjennom livet. Ikke sånn stupfull ved bassenget i Syden, akkurat, men dog. Å bare spise skive med nugatti når man er på ferie (eller hjemme for den del!) høres da unektelig veldig kjipt ut, men jeg vet ikke om jeg hadde tenkt at det var så veldig harry. :vetikke:
Akkurat sånne ting (med mye mer, men dog) er grunnen til at jeg har lite kontakt med barndomsvennene mine. Jeg synes festing med klart uttrykt mål om å bli fullest mulig er dødsharry når man er godt voksen. De er litt der ennå.
Jeg har vært godt brisen i Polen. Det var egentlig ikke planlagt og overhode ikke en del av party-party. Det var bare mange gode drinker og plutselig var jeg vel det man kan kalle for god, gammeldags full. Men fremdeles med vett til å legge meg og sove en time. Og jeg spiste ikke nugatti til frokost dagen etterpå.
Jeg reagerte derimot kraftig (dog på norsk, i England) da de to voksne familiene (type et par i 20-åren med foreldre) som på fin kinesisk restaurant bestilte pommes frites i stedet for ris til maten. Så det bor nok en åndssnobb i meg også. :nemlig:
Altså. De som bare har sine særheter og preferanser og som mener andre bare ikke har forstått er bare søte. De som ikke vil omgås mennesker fordi de synes sagaen om isfolket er det kjekkeste man kan lese, er ikke like sjarmerende.
Dog er det ikke åndsmobberi å ikke gidde å feste med folk som fester hardere enn en selv. Men å ikke kunne forholde seg i det hele tatt til de som gjør det er litt på grensen. Min grense that is.
Jepp. Og jeg kan godt finne på å ta en dessertskive med Nugatti også, etter store mengder egg og bacon, frukt og müsli med yoghurt. (Forresten er det vel ikke Nugatti, men Nutella. Da får det heller være. :knegg: Det er jo skummelt. :skuffet: )
Harry begynner å bli et utvannet begrep. Å spise nugatti fordi alt annet er skummelt er bare sært og barnslig for voksne. Å feste vilt kan vel skje den beste og nå og da for veldig mange, vil ikke kalle det harry. Men det kommer jo an på stilen. :knegg: er det bedre hvis de har champagne i kjøler og dress på seg når de fester?
Venninna mi nekter å lese bøker hvis det er bilde fra filmen på coveret. Jeg holder på å le meg i hjel av det. Jeg kan være nøye på hvilke bøker jeg leser i full offentlighet, det skal jeg innrømme, men coveret bryr jeg meg fint lite om.
Det er derfor salget på sci/fi og erotiske bøker har skutt i været med kindlesalg. :jupp:
Selv jeg som er svært sjelden plaget av skam i noen særlig grad kjente litt på det da jeg leste denne (sci-fi, men ser jo skikkelig cheesy ut) på T-banen forbi Blindern. :knegg:
Da jeg leste min første og eneste og definitivt siste Cecilia Samartin-bok, brettet jeg alltid boka dobbelt, slik at coveret aldri syntes. Jeg passet på som en hauk.
Haha. Jeg hadde en gang en skikkelig billig paperback av Pride and prejudice, som hadde et cover helt på linje med en 20-kroners kioskroman. Og med tittelen i veldig, veldig liten skrift. Jeg slet litt med å lese den på bussen til Dragvoll altså. :hehehe:
.jpg)
