Om to uker skal jeg holde fødseldagstale til en kollega som fyller 60. Det er i en jobbsammenheng at jeg skal holde talen og det er bare kollegaer tilstede.
Jeg har lyst til å avslutte med et kort dikt som jeg også kan gi til ham. Jeg skal lete litt, men kanskje det er noen som har noen gode ideer. Noe dere selv har brukt, eller hørt brukt.
Det er altså en snill og pålitelig og svært samfunnsengasjert mann som fyller 60. En som jobber mye. Men som også klarer å kombinere det med politikk og med stort engasjement for familien sin.
Youth is not a time of life - it is a state of mind,
it is a temper of the will,
a quality of the imagination,
a vigor of the emotions,
a predominance of courage over timidity,
of the appetite for adventure over love of ease.
Nobody grows old by merely living a number of years.
People grow old only by deserting their ideals.
Years wrinkle the skin,
but to give up enthusiasm wrinkles the soul.
Worry, doubt, self-distrust,
fear and despair - these are the long,
long years that bow the head and
turn the growing spirit back to dust.
Whether they are sixteen or seventy,
there is in every being's heart
the love of wonder,
the sweet amazement at the stars
and starlike things and thoughts,
the undaunted challenge of events,
the unfailing childlike appetite
for what is to come next,
and the joy and the game of life.
You are as young as your faith,
as old as your doubt;
as young as your self-confidence,
as old as your fear,
as young as your hope,
as old as your despair.
When the wires are all down
and all the innermost core of your heart
is covered with the snows of pessimism
and the ice of cynicism,
then you are grown old indeed.
But so long as your heart receives messages
of beauty, cheer, courage, grandeur
and power from the earth,
from man and from the Infinite,
so long you are young.
Det finnes på norsk her; lillian.nu/dikt/gode_ord.htm men jeg vet ikke om det er en "offisiell" oversettelse...:)
Ja, jeg tror på ordene,
og jeg tror på ordenes evne til å formidle,
beskrivelser, refleksjoner, meninger,
alle disse ordene
som bærer sekker på ryggen,
vesker over skuldrene, under armene.
De viktige ordene, de store ordene
som står der på arket
som søyler i setningen, holder taket oppe,
løfter himlingen helt opp i skyene,
vegger av ord og bærebjelker,
ord hugget i marmor, støpt i bronse.
Men også de små ordene tror jeg på,
de enkle, hverdagslige ordene
som ingen ser,
som hjelper til, som støtter opp,
som holder verden i gang,
lar setningene folde seg ut
i all sin prakt.
