Vi fikk for en tid tilbake 5 reiser til sykehus på 2 1/2 uke. Avstanden er 84 km t/r, og det er 81 kr i bompenger pr. tur. Jeg ser på nettet at statens satser for kilometergodtgjørelse er 4,10 kr/km. Dvs. at jeg skulle ha refundert 425 kr pr. tur. Nå er jeg avspist med 75 kr pr tur fordi "det er tilgjengelig rutegående transport på strekningen", og de har innvilget 50 kr for meg 25 kr for poden hver vei. Men det er ikke en sjans i havet å komme seg til sykehuset for 50 kroner med rutegående transport, i såfall må jeg reise dagen før og overnatte (den billige bussen går etter at vi har hatt time alle dagene). I tillegg snakker vi da bare om bysentrum til bysentrum, ikke mine kostnader med å komme meg til sentrum.
Eg trur det må forhåndsgodkjennast av Pasienttransport og rekvirerast av behandlar, for at du skal få det dekka. Behandler må godkjenne at du ikkje kan bruke rutegåande transport.
Jeg fikk ikke noe da jeg en søndag kveld måtte 3 mil til et annet sykehus for røntgen. For det gikk jo buss. :gal:
Og jeg fikk ikke noe for bil da skulle til Aker før påske, bare toget. Spent på om jeg får for bil og parkering for siste turen min. Går ikke buss fra meg så tidlig på morgenen når jeg skal ta toget kl.7.
Vi har fått legeerklæring fra sykehuset på at vesla ikke kan ta først buss til tog, så gå fra bussen til tog og så gå minimum 25 minutter fra toget en vei for å komme seg på sykehuset. For det synes pasienreiser at hun skal. Vi og legen var ikke enige og klaget.
Vi ringte i forkant og forklarte ståa, og har aldri fått avslag. Utrolig nok. Men så ligger det litt i kortene at offentlig transport og heftige cellegiftkurer ikke er helt kompatible.. De var veldig hjelpsomme på telefon hvertfall.
Pasientreiser bryr seg ikke om når avtalen er, det er forventet at man greier å få avtale på et tidspunkt slik at det går opp. Du kan dog få refundert noe hotellutgifter hvis det ikke er mulig å komme tur-retur uten. De godkjenner i utgangspunktet bare offentlig transport med billigste mulighet uavhengig av reisetid, hvis man har helsemessige grunner til å reise i egen bil blir det annerledes.
Nei, hos oss var det helsemessige årsaker som gjør at hun faktisk ikke kan ta buss og tog og gå 25 min osv. Hun må bli kjørt i bil og det fikk de erklæring på fra lege og da gav de seg til slutt.
Vi har fått dekt med bil, men sikkert fordi hun er liten. Det rare sist var at vi fikk forkortet fordi det ikke var korteste vei etter deres søk. Snakk om et par kilometer lenger der vi kjører. Neste gang får vi kjøre andre veien, med en haug med bompenger...
Svigerfar har måttet printe ut busstabeller, priser og slik dokumentert at de må reise dagen før og HELFO bussen heller ikke var tilgjengelig for de. Han la ved dokumentasjon for hver sykehusavtale de har hatt.
De bryr seg sikkert heller ikke om at man må ta fri fra jobb en hel dag for å reise slik de vil? De har ingen tilnærming som har et snev av realisme, tror jeg?
Jeg synes jo sånn generelt at alle som ønsker refusjon, kan godt ta seg en runde og tenke etter om det er noe man faktisk trenger.
Det er sprengt kasse og for de som hverken har penger til overs, ikke kan kjøre bil etc og (det er jo ofte de samme) som med de siste innstrammingene strever skikkelig med å komme seg til helsehjelp, så tenker jeg at alle oss som har formelt krav om å få tilbake penger: Er det småpenger som en egentlig fint greier seg uten, så la vær i å sett krav. Det er ikke om å gjøre å få krystet hver eneste krone en kan ut av statskassa heller.
Banana, det ble jo en del penger her, så jeg mener ikke at det er umoralsk av deg å sette krav.
Men siden disse trådene leses av mange, så føler jeg for å si det.
.
Det ble noen penger på et par uker, ja, for det er jo også halve jobbdager med avspasering inne i bildet osv. Ellers er ikke jeg så nøye med dette, men akkurat i denne runden ble det dyrt.
He he. Nei, jeg får heller bruke tiden på å jobbe en time eller to i stedet for å lete etter dokumentasjon på at dette ikke er gjennomførbart for det aktuelle refusjonsbeløpet. Jeg blir mindre frustrert av det.
Og samtidig tenker eg det er greit at ein veit om korleis ein skal gå fram for å avklare rett til Pasienttransport og. Viss ein er kronisk sjuk og ikkje kan køyre bil eller reise kollektivt, går det fort ein del pengar til transport. Sjølv brukte eg ei stund mellom 1000-1300 i veka (25% av AAP-utbetalingene), på å ta taxi til og frå behandling, fordi eg ikkje visste at det var mogleg å få det dekka. Det var først då eg spurde fastlegen om vi kunne ha timeavtale over telefon, at eg fekk tilbod om PT. Det er uheldig at det kun er dei som aktivt etterspør tilbodet som får det.
Når det gjeld einskildståande sjukehusbesøk, skjønner eg tanken om at det dreier seg om småpengar. Og det er så kronglete å få bestild transport, at eg ofte tenker at den 200-lappen får bare vere. Men eg har og reagert på regelverket rundt dette, i periodar kor eg har brukt mykje pengar på transport til og frå behandling. Eg har og fått inntrykk av at større institusjonar kor ein er til poliklinisk behandling hos behandlarar som ikkje har sett seg inn i heile sjukdomsbiletet er veldig tilbakehaldne med bruk av PT. Og den mistenkeleggjeringa ein ofte møter i slike situasjoner, blir ei tilleggsbelastning.
Det kan og dreie seg om relativt store beløp. I vinter hadde eg for eksempel ei fire månadar lang innlegging, der permisjon midt i veka og helga blei sett på som viktig, for å halde kontakt med toåringen og ikkje skade tilknytninga for mykje. Dette var overlegen si vurdering. Permisjon blir ikkje dekka, så eg brukte 280x 4 i veka i fire månadar på å reise fram og tilbake. Og det merkes ganske godt. I denne perioden var eg veldig nøye med å få dekka det eg hadde krav på utanom, nettopp fordi dei vanlege utgiftene til og frå permisjon blei så høge. Og i slike periodar er det ganske utfordrande å måtte argumentere med legar som meiner det er snakk om småpenger og sugerør i statskassa. Eg synest ikkje det er rimeleg at sjukehuslegar ein møter til to polikliniske vurderinger, som ikkje kjenner totalbiletet, skal himle og sukke og tja-e, når ein ber om eit tilbod ein faktisk har rett på. Som pasient er ein del av dei haldningane ganske tøffe å møte.
Det er jo nettopp det, at kronikere blakker seg fullstendig og så hadde støtteordningene vært mye bedre dersom de som ikke trengte det skulle ha ut hver krone, da hadde ordningene kunne vært rausere.
For det er et problem at de som ikke er syke til vanlig skal ha ut hver krone. Folk gidder ikke vente en time på at mannen skal hente, og forlanger drosje og sånt. Og jeg vet jo om de er kronikere for jeg har jo journalen.
Ikke gå i forsvar her, det er sånne som deg jeg ønsker fortsatt skal ha ordninger, og jeg ser jo at det til stadighet blir kutta ned.
Veldig enig med Esme. Det går fint an å gå en runde eller to med seg selv og se på om man trenger alt man egentlig har rett på. For vi har "rett på" fryktelig mye etter hvert, og få er villige til å gi slipp på noe, selv om vi har penger så det holder, sånn egentlig.
Jeg har ikke satt meg så nøye inn i HI, altså, dette var bare en generell betraktning.
Også enig med Esme. Jeg fikk sjokk nesten da jeg dukket opp et frikort i postkassa mi nylig. Frikort? Jeg har da ikke brukt så mye penger på helsetjenester, tenkte jeg. Kanskje taket skulle vært satt litt høyere? Men det rammer jo de med dårlig økonomi igjen.
Nei, og eg er med. Eg hadde bare lyst til å sette opp reknestykket - 18.000 på fire månadar er mykje - særleg når ein får 14.000 i månaden av NAV. Og då synest eg det er veldig slitsomt å måtte forklare behovet til skeptiske resepsjonister gong på gong. Men eg skal ikkje bli defensiv her. Eg ser jo at mine to turar tur/retur behandlar i veka over tid utgjer heilt andre summer enn dei 600 kronene eit einskild besøk på sjukehuset ville utgjort.
Eg har for øvrig inntrykk av at dei har stor velvilje på PT-kontoret; det er resepsjonistane og behandlarane som synest å spare på vegne av NAV her. Så eigentleg høyrer ikkje mine erfaringar til i denne tråden. :sparke:
I og med at PT-drosjene ofte bruker 45 min. frå bestilling, og gjerne blir fylte opp med pasientar som skal i omtrent same retning, foretrekk eg å bli henta av ektefelle, dei gongene det er praktisk mogleg.
Men eg har reagert på opplysningane om dette. Eg brukte som sagt mykje pengar på å ordne det sjølv, før eg fekk vite om ordninga. Og det skaper kanskje like mykje skrivheit.
Det eg og reagerer på, som synest tungrodd, er at det må via behandlar. Nå kan eg stort sett køyre korte strekninger sjølv. Men viss eg på ein dårleg dag, for eksempel ikkje har fått nok søvn til å køyre, må resepsjonisten ringe legen og ringe tilbake og gi beskjed om det er godkjent. Det burde vore mogleg å "forhåndsgodkjenne" kronisk sjuke på eit vis. Dette er og på sida av tråden.
Men eg vil tru det er rekvirering frå behandlar på forhånd som er problemet, i HI sitt tilfelle. Eg har i alle fall ikkje fått tilbakebetalt, dersom det har vore misforståingar i bestillinga og eg har lagt ut sjølv.
Mannen og sønnen var på utredning i en by 4 timers kjøring unna, og de kjørte selv. Oppmøte var såpass tidlig dagen etter at båten (som er eneste rutegående transport) ikke hadde vært i byen før etter oppmøte. Mannen mener vi skal søke refusjon, mens jeg som har med pasientreiser å gjøre gjennom jobb mener det ikke har noe hensikt whatsoever siden de er så firkanta... Det er ikke mange hundrelappene det er snakk om uansett, og mannen hadde ingen tapt arbeidsfortjeneste på dette siden han benyttet sykt barn-dager (eller var det velferdsperm, husker ikke).
Jeg husker vi hadde masse styr med det da jeg var liten. Skulle fra Stavanger til Rikshospitalet, og de mente vi skulle ta toget og ikke fly. :gal: Heldigvis forstod de tilslutt at det har rimelig håpløst å ta nattoget for ei med tarmproblemer som måtte på do flere ganger om natten. Og nå spør de ikke en gang når jeg ringer for å bestille, jeg får fly automatisk.
Og det er heller ingen som forventer at timene skal tilpasses når rimeligste fly går. Jeg får fly etter når jeg har time. Det er jo tross alt bedre utvalg i transport enn i timer på sykehuset.
