Vi har en hannhund (6 mnd) og ei tispe (6 år). Dyrlegen ymtet frempå at det kunne være en løsning å kastrere hannhunden om vi var bekymret for valper. Vi skal IKKE ha valper.
Så nå spør jeg litt om dette med hannhund, da jeg innser at jeg burde vite litt mer før viktige avgjørelser tas;
-Hannhunden vår er jo fremdeles ung, men har et utrolig herlig gemytt. Kan dette forandre seg ved kastrering?
-Han verken rir eller markerer inne, om det starter, når skjer det?
-Hvorfor valgte dere å kastrere/ ikke kastrere hunden deres?
-Hvordan er andre hunder mot en kastrert hund, blir han "mobbet"/ utstøtt? (Han er supersosial, og elsker lek med andre)
-Og dere som har en av hver, hvordan løser dere det praktisk under tispas løpetid?
Jeg har ikke opplevd at hunder med gode gemytter blir verre av kastrering.
De fleste hunder som starter med slikt, gjør det som regel når første pubertet setter inn. Det var da vår startet med å markere inne. men ri på puter gjorde han før han var tolv uker gammel.
Vi valgte å kastrere den ene hannhunden fordi han startet å ri på puter før han var tolv uker gammel, og startet å markere innendørs ca fjorten dager etter at han hadde blitt helt husrein. Jeg sjekket og undersøkte med veterinær, med hundeinstruktører/-oppdrettere og også med andre av de som hadde kullsøsken av min hannhund. Det med å markere inne var et problem i kullet, selv tispene kunne finne på å gjøre det. For oss ble det siste utvei, og kullbroren hans er avlivet på grunn av dette.
Jeg valgte å kastrere tispa jeg har fordi jeg har sønnen hennes (ikke kastrert, ingen grunn til det) og fordi om det skulle skjedd uhell så måtte hun ha keisersnitt. Hun hadde hatt to fra før, og det var aller best å ikke utfordre skjebnen på noe vis.
Det varierer hvordan andre hunder oppfører seg overfor en som er kastrert. Enkelte hunder oppfatter det som svakhet hos den kastrerte, andre ikke. De er som oss - svært ulike i hva de reagerer på og hvordan de oppfører seg.
Før tispa ble kastrert hadde jeg to løpetider med både hannhund og tispe. Det var ikke noe gøy ettersom sønnen aldeles gjerne ville parre seg med mora, og blir de nødne nok så finner de visst utveier. Hannhunden ble plasser i bur mens jeg var på jobb, og natterstid sov en av dem på soverommet mitt. Utenom jobb byttet jeg på hvem av de som var i bur. Innimellom hadde jeg kjente som overtok hannhunden en dag eller flere.
Jeg vurderte å kastrere boxeren min, veldig ivrig hannhund, men slo det fra meg fordi jeg vel egentlig ikke synes det er kult å utsette ham for operasjoner som jo i praksis er unødvendige.
Hadde han bodd sammen med en tispe og ikke vært åpenbart homofil, hadde det jo vært noe annet.
Ja, som dere sikkert har forstått, så er jeg så veldig redd for at han skal forandre seg, han er så god og fin, kastrere høres jo voldsomt ut. Mulig jeg tenker for mye menneske og for lite hund her. :flau:
Det går an å kjemisk kastrere først, og så vurdere effekten av det. Det er simpelthen en chip i nakken, som virker inntil ett år. Hvis det funker bra, kan man klippe av nøttene. De vil da være mindre som effekt av den kjemiske kastreringen, noe som betyr at operasjonssåret blir mindre.
Vi har nå kjemisk kastrert vår lille hissigpropp fordi han gjorde utfall mot andre hannhunder på tur. Så får vi se om det har effekt eller om det var usikkerhet som ligger bak oppførselen. Det kan da i så fall bli verre... De havner jo nederst på rangstigen som kastrerte.
De KAN endre seg etter kastrering. Det vet man ikke før man får gjort det.
Jeg personlig er ekstremt imot å kastrere en hund som fungerer helt fin. Og når det faktisk står i dyreloven at det ikke er lov, finner jeg det rart at en vett anbefaler dette når det ikke er problemet bundet til hunden.
Det er vel ikke lov med kastrering av hannhund om det ikke er til hundens beste? Jeg forstår godt problemstillingen, men ville vegret meg - både med tanke på endring av atferd og at hunden må igjennom en (unødvendig) operasjon. Hannhunder blir vel som regel kjønnsmodne mellom 6mnd og 1år.
