Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg leste dette blogginnlegget, og det hun tok opp det irriterte meg så til de grader, og kommentarfeltet hjalp heller ikke på irritasjonen. Ikke at de ikke svarte sånn høveli ok, men det at de drar inn typisk tynn vs. tykk i stedet for å se det problematiske ved at noen går rundt og tror at deres mening om hvordan andre ser ut skal få lov til å bety noe.
Hvor kommer det fra denne holdningen enkelte bærer med seg, om at andre burde være, se ut som, kle seg, tilpasse seg DEM? Hva har gitt dem denne illusjonen om at de er så viktige og betydningsfulle at de er berettiget til å mene noe om hvordan andre skal være? Hva slags ego er de lullet inn i? At jenter og damer skal leve opp i et bilde for å tekkes gutter og menn? At det er et mål i seg selv?
Jeg husker at jeg møtte en person en gang på en fest, som kommenterte noe ved meg. Han var verken storsjarmør eller spesielt selvsikker, men likevel så vågde han å kommentere noe ala "det er ikke fint når...", hvorpå jeg tok tak i dette og på en iskald og tydelig måte rev hans argumentasjonsrekke fra hverandre, og han sa til slutt at jeg fikk ham til å føle seg som en drittsekk. Og jeg var fornøyd med det. Hans anerkjennelse av meg var da totalt uviktig.
Men dette var før sosiale medier, og før fasadekjøret og illusjonen om det perfekte virkelig tok av. Mitt selvbilde var bygd opp av andre ting enn 'likes'. Jeg forholdt meg til virkelige mennesker i det virkelige liv, og da var 'the impact' av min tilstedeværelse også begrenset til arenaer jeg oppsøkte.
Min eldste er snart 13, og vi er spent på om hun etter hvert vil delta på sosiale medier. Jeg er redd for at i de 6-7 årene i livet man er mest usikker på om man er bra nok, da direkte åpner opp for å spørre verden om man er bra nok. Og i slike saker burde verden aldri blitt spurt. :(
Jeg leste akkurat det samme innlegget og har noen av de samme tankene som deg, men først og fremst gleder jeg meg over at det finnes så reflekterte og kloke 19-åringer og at en av dem orker å dele slike tanker med verden.
Jeg vet at det finnes folk som mener at jeg ikke burde gå i korte skjørt og enda flere som mener at jeg ikke bør vise meg i bikini. Det er deres problem. :nemlig:
Jeg nekter å ta det innover meg og tilpasse meg deres ønske. Og ved å gjøre det, håper jeg samtidig at jeg er med på å opprettholde/utvide (?) grensene for hva som er akseptabelt utseende. Om ikke annet overfor egne barn.
(Jeg holder på å gå ned i vekt. Men jeg vet ikke hvor ofte jeg har fortalt ungene mine at utseende virkelig ikke er årsaken til det. Mitt mål er å få en friskere og sunnere kropp. Jeg sier det til alle andre som spør også, men jeg vet ikke om de tror meg helt. De har jo heller ikke "sett" hvor dårlig jeg har vært.)
Enig i at det er både usjarmerende og drøyt, og mer enn det, når andre tror at meningen deres om hva de irriterer seg over utseendemessig ved andre er viktig. Jeg skjønner ikke at folk kan tenke slikt om andre engang, og i alle fall ikke si det høyt. De burde skjems. Man har vel nok av (mer eller mindre rasjonelle) ting å irritere seg over på egne vegne om man ikke skal henge seg opp i andres. Syns blogginnleggeren har en fin fremtoning som viser tydelig at hun gir balla i hva andre måtte mene, og at hun stiller slike holdninger til veggs.
Jeg liker godt den bikini + kropp = bikinikropp. Og for første gang på fuglene vet hvor mange år, har jeg kjøpt meg bikini! Jeg driter i hva andre synes, og jeg håper jeg kan være med på å oppdra barn som innser hvor lite viktig utseendet på kroppen er kontra at den virker som den skal. Det er alt vi kan gjøre egentlig, prøve å oppdra en generasjon med et annet syn. Nå for tiden virker det ekstremt.
