Jeg har så mange venner og "venner" på FB at jeg nesten helt har sluttet å poste der. På instagram, derimot, er jeg litt mer aktiv og er derfor glad for at ikke "alle" er på Insta enda. Jeg godtar som regel de som spør, men merker at jeg blir oppgitt når personer med 0 innlegg (men som har vært der en stund fordi de følger mange andre) spør om å følge meg. Litt fjernere bekjente kan gjerne få se bilder av unger og ferie om de absolutt vil,men ikke uten at jeg får se deres! :trasser: Er jeg sær når jeg ikke lar 0-innleggfølgee som jeg ikke kjenner så godt få innpass på Instaprofilen min? :undrer:
Alle som vil kan følge meg på Instagram, men kontoen min er ikke spesielt personlig, der består 99% av bildene av håndarbeid, naturbilder og feriebilder, og det er ingen bilder av meg eller familien. Hadde jeg hatt en lukket konto og med mye personlig info/bilder hadde jeg kanskje vært mer restriktiv.
Tja? Jeg er generelt ikke så veldig personlig på nett, så jeg opplever mer instagram, facebook mm som lunchen på jobben. Og der har jeg ingenting imot at folk ikke snakker, det kommer innom folk fra andre avdelinger eller konsulenter.
Men jeg skjønner selvfølgelig (rasjonelt sett) at andre bruker sosiale media anderledes og da er det jo naturlig å ønske seg andre følgere, ha en mer lukket profil, ikke ha folk som følger men som ikke "hjerter" (
Jeg synes det er litt sært, men det er sett ut fra hvordan jeg bruker insta. Jeg har vid åpen profil, og blir happy for hver følger jeg får. Har masse totalt ukjente følgere, og jeg følger ikke alle tilbake.
Legger ikke ut personlige bilder jeg da, stort sett dyr, natur og opplevelser.
Man søker opp personen man vil slette fra sine følgere. Så trykker man på Blokker. (valget ligger i de tre prikkene til høyre på personens profil). Om man bare blokkerer så finner ikke personen deg igjen. Men om det skal se ut som dere bare ikke er "venner" lengre, så trykker du bare på avblokkere etterpå. Da følger ikke personen deg mer og du blokkerer heller ikke.
Det syns jeg var rart og sært. Noen er på insta for å følge, noen for å dele, noen begge deler. Mamma følger meg på FB uten noensinne å dele noe som helst selv, men både jeg og hun vil gjerne at hun ser bilder av barn og hverdagsliv. Tenker det er det samme på insta. Jeg deler lite på insta (mer på FB), men følger mange.
Grensa må vel gå på hvem du vil skal se de tingene du deler, ikle hva de deler selv?
Jeg tenker en hver får bestemme hvor grensa går. Selv har jeg åpen konto på instagram, men synes absolutt ikke det er sært å nekte noen tilgang når man har privat konto. Facebook er min "særhet", der sier jeg nei til nesten alle forespørsler. Det må være en god grunn til at jeg ønsker å være venn på fb; familie, venner, tur-bekjente, felles-interesser-bekjente. Jeg sier konsekvent nei til kolleger, inkludert sjefen min.
Må innrømme at jeg blir overrasket over dette, fordi det er såpass mange muligheter til å selektere informasjonen man vil legge ut på FB, slik at man kan godt være venner med folk uten å dele mer enn man har lyst til. (godt mulig det er slik på instagram også)
Eg har litt for mange perifere bekjente på FB, og har derfor vald å vere meir restriktiv med kven eg godkjenner på insta. Eg har lyst til å kunne dele bilete av Ungen med folk eg faktisk har kontakt med. Her avviser eg gjerne forespørsler. Eg såg at eg fekk ein del forespørsler gjennom FB etter kvart. Og då laga eg ein åpen konto som er meir tematisk og handler om interesser og som ikkje eksponerer familien. Der bryr eg meg ikkje om kven som følgjer meg.
Jeg tenker det skal være en grunn til at jeg godtar en venneforespørsel, derfor avviser jeg de aller fleste av dem jeg ikke har – eller vil ha – kontakt med utefor fb. Å ha kolleger eller perifere bekjentskaper som fb-venner ser jeg personlig ikke poenget med. Jeg bruker fb til å holde meg oppdatert ift familie og venners liv, lage avtaler med ulike grupper, chatte med ungene, dele bilder og få info om en del tema.
Jeg skrev vel noe om "fjernere bekjente." Min mor får selvsagt følge meg på insta så mye hun vil, det samme får andre familiemedlemmer, selv om de ikke deler så mye selv. Men en tidligere klassekamerat som jeg knapt har vekslet et ord med på 20 år? Mja, ikke hvis han/hun ikke legger ut et bilde selv dann og vann. :niks: Jeg har lukket profil og har bilder av både mann og barn på Instagram.
Litt sært kanskje, men vi har vel alle forskjellig bruk av sosiale medier.
Jeg bruker Insta som FB og lar de fleste som spør få tilgang så lenge jeg vet sånn noenlunde hvem de er begge steder. Legger sjelden ut noe som ikke alle kan se, og har aldri tenkt noe særlig over hvem som deler hva eller hatt noen tanker om at brukere uten aktivitet ikke får følge.
For all del, jeg har ikke så god koll på hvem av mine noenoghundre facebookvenner som deler hva og hvem som ikke deler, (selv om jeg har blitt overrasket over at noen jeg hadde "glemt" var på FB, pga,. av 0 aktivitet whatsoever, tydeligvis vet mye om meg og mitt når vi en sjelden gangmøtes) men siden jeg deler veldig lite personlig informasjon på FB, bryr jeg meg ikke så mye. På instagram deler jeg, som sagt, mer, og merker at jeg er er litt mer restriktiv med å legge til semi-kjente følgere som tydeligvis bare er der for å "se" ikke for å bidra med noe selv. Ukjente mennsker får ikke følge meg uansett, det spiller selvsagt ingen rolle hvor mange bilder de har selv.
Jeg har åpen profil og ser jo at noen få av de som følger meg, ikke akkurat oversvømmer instagram selv. De fleste poster jo selv, og hvis noen begynner å følge meg og jeg kjenner dem og de har lukket profil, pleier jeg å be om å få tilgang til deres - hvis jeg husker det.
Forresten legger jeg ut bilder av meg sjæl og hunden på tur, en film hver jul av pøbelprinsessen som spille julesang på fløyten sin, og bilder av sommerhuset mitt. Jeg har ikke tenkt over hvorvidt jeg ikke burde dele dette med alle i hele verden, egentlig. :vetikke:
Tja, jeg vil ikke si at det er særere å be om tilgang en det er å nekte. Jeg har åpen profil, og noen av dem som følger meg legger ikke ut noe særlig selv. Jeg blokker om jeg får typiske phishingfølgere; russiske damer og menn med vulgære bilder, f.eks, men ellers er det fritt fram. Hadde jeg hatt lukket konto hadde jeg selvfølgelig vært selektiv med hvem jeg la til, og stiller ikke som krav at de må ha et visst aktivitetsnivå selv. Da går det mer på om jeg vil at de skal se bildene mine.
Vi bruker nok Insta veldig forskjellig, så i mine øyne er du sær. Eller ikke sær, du bruker det annerledes enn meg.
Jeg har åpen profil og følges og følger mange ukjente (og kjente kjendiser), og selvfølgelig ditto "privat" i min profil. Litt privat, men langt fra så "privat" jeg er på Facebook. Det er det jeg liker med Insta - veldig korte glimt av andres liv uten å føle at man sitter med hele historien, bare små hverdagslige glimt som kan være tatt av Herr og Fru Hvemsomhelst egentlig.
Jeg blokkerer ingen på Insta, men legger merke til at følgerantallet går opp og ned. Har mye å gjøre med at jeg blir fulgt av sånne kontoer som kun er for å skaffe følgere. Jeg følger ikke folk som har 0 innlegg, men sletter dem ikke fra å følge meg. Jeg har åpen profil, og alle som liker å se min nerding er velkommen. Forventer heller ikke at folk jeg følger, følger meg tilbake. Jeg følger ikke alle som følger meg.
Selv synes jeg det er hyggelig at folk nevner at de har lagt merke til hva jeg har postet og jeg kommenterer selv det jeg ser andre har postet utenom FB.
Vet ikke helt hva jeg ville ha følt om folk ikke likte at jeg så hva de hadde postet. For meg er det litt slik at hvis jeg sier noe til en person helt privat (feks PM her, messinger funksjonen på FB, eller face-to-face alene), så hadde jeg tatt meg veldig nær av at det ble kommentert offentlig, feks dratt frem i diskusjoner her på FP. Men hvis jeg hadde sagt noe i en diskusjon her inne så er det ikke slik at jeg blir snurt hvis en bruker med 10 innlegg svarer. :confused: For meg er det helt, tja, vet ikke helt hvilken ordbruk jeg skal benytte, forvirrende, er kanskje det som oppsummerer det best, at folk skal gjøre seg "synlige" (ved bilder, ved å være tilstede, ved å rope, ved å snakke i lunchen, ved å delta i diskusjoner her på FP) og så ikke ønske å bli sett?
Jeg kan skjønne sjenerte folk som blir tvunget til eksponering (feks når man er oss legen å må kle av seg) eller folk som blir pålagt å holde et foredrag av sjefen sin, føler et ubehag ved "publikum", men ikke folk som frivillig eksponerer seg? (Med mindre folk er ufine, selvfølgelig, feks man går på stranda i bikini og får nedsettende eller svinske kommentarer)
haha Dette får meg til å tenke på en eldgammel diskusjon om bildet av Kåre Conradi med snabben (igjen, usikker på hvilket ord som er dekkende - men det gjorde jo ikke han heller, så) ute, som ble sendt rundt omkring. Og om det var ufint eller ikke å videresende det. Jeg mener å erindre at jeg mente at det ikke var ufint om han hadde "mistet" bildet med vilje, men klart var det et privat foto på avveie så er det ufint. (Nåja, ikke så jeg det og ikke så jeg Rune Rudberg på sofaen heller - like greit, jeg greier jo ikke å glemme noe som helst, så det hadde vel aldri blitt slettet fra harddisken.)
Jeg skrev ikke at jeg ikke likte at folk kommenterte noe RL, jeg skrev at jeg ble overrasket. Rett og slett fordi de er så like aktive på Face at man glemmer at de faktisk har en profil. Det er den kombinasjonen, aldri skrive eller dele, men samtidig ha så god oversikt at man vet ganske mye om folk (hvor de jobber, hvor de er på ferie osv.) jeg stusser litt over. Helt greit at man er sjenert, men kan man ikke "like" noe en gang i året i det minste? :vetikke:
Nei, denne tråden har vel bare bekreftet det jeg egentlig visste, folk har veldig forskjellig syn på bruken av sosiale medier, og det er for så vidt helt greit. :ja:
Tenker du at det å trykke "liker" er det samme som å skrive eller dele? Mulig jeg misoppfattet det, jeg oppfattet deg slik at de som fulgte deg måtte legge ut bilder/skrive noe selv.
Jeg tenker at det er rart å aldri, gjennom mange år, gi et livstegn på Facebook (statusoppdatering, bilder, likes) når man i samtaler RL refererer veldig mye til ting man har lest på Face. Men, igjen, forskjellige måter å bruke mediet på, antar jeg. Det blir vel det samme på FP, forresten. Noen leser mer enn de skriver, mens andre (moi, f. eks) skriver mer enn jeg leser.
Jeg oppdaterer nesten ikke FB-status, men jeg bruker FB til lukkede grupper og den aktiviteten synes ikke. Så det som venner ser av min profil er lite aktivitet. Tenker at jeg egentlig kunne vært en som ble oppfattet som nesten ikke aktiv, men egentlig bruker FB en god del mer. Det hender jo det.
Jeg bruker FB som en mini-blogg, med begrenset info. FB er der alle gamlingene i familien er (min egen, min mors og eldre generasjoner) og de syntes det er superstas å følge oss på ferie. Så jeg legger ut reisebrev i form av bilder, men jeg skiller på venner og bekjente, bekjente er jobbrelaterte folk og de har begrenset innsyn.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
