Det har jeg inntrykk av at er enda mer utbredt enn boksjangerallergi.
Jeg prøver å ha et nokså åpent sinn, men jeg må nok overtales litt ekstra for å gå med på å se krigsfilmer med stor vekt på slagscener (mannens yndlingssjanger :himle: ) samt tungt markedsførte amerikanske actionfilmer. Skrekkfilmer er utelukket. Jeg er altfor pysete.
Utenom det med tungt markedsførte amerikanske actionfilmer (som jeg ikke alltid fenges av, men hvis filmen virker bra har jeg ingenting i mot at den er tungt markedsført :D) så kan jeg visst signere dette.
Action med mye skyting og special effects gir meg lite. Og også i filmverdenen er westernsjangeren noe jeg jeg unngår etter beste evne. Realistiske krigsfilmer gjør meg deprimert og redd.
For å oppsummere:
Jeg er allergisk mot science fiction (en av mannens favorittsjangre), krigsfilmer, western og parodier (for det meste). :multiallergisk:
Jeg kom ikke i utgangspunktet på noen allergier her - jeg liker både skrekkfilm, actionfilm, western, romantiske komedier og annen genrefilm. (Bare såfremt det faktisk er underholdende, naturligvis!) Og jeg pleier å være flink til å sile på forhånd, så det er veldig sjelden jeg ender opp med å se en film jeg ikke liker. Men
... den der kjente jeg meg litt igjen i, ja. Bortsett fra at J-Lo faktisk er glimrende i Out of Sight, som vel er den eneste filmen jeg har sett henne i.
Western, og renspikkede action med bare skyting og dreping.
Det orker jeg ikke.
Og helst ikke bare sånn happy-tåredryppende-alleelskerhverandre-ogdeterfrediverden-dill, det er for klissete.
Ellers har jeg et åpent sinn, og skrekk elsker jeg, det eneste jeg sliter med der er å finne noen som er skumle nok.
Alt med Steven Segal og lignende skikkelser med maks to ansiktsuttrykk. :grøsser: Og u-båtfilmer. :klaustrofobisk: Og musikalaktige filmer der de kan bryte ut i sang når du minst aner det. Og alle filmer med dame-i-bikini-omgitt- av-pubertale-gutter-cover. :rolleyes:
Jeg er utrolig altetende når det gjelder film, men skrekkfilmer kan jeg ikke se, det blir bare for skummelt. Sist gang jeg så noe skummelt på film så lo folk av meg etter at filmen var slutt. :sukk:
Jeg har egentlig ikke sjangervegring, men sånne krigs/slåssefilmer, hvor det er om å gjøre og knerte flest mulig på verst tenkelige måte, DET gidder jeg ikke.
Jeg gidder heller ikke å se superteite, overdramatiserte amerikanske humorfilmer.
Ellers kan jeg se det meste.
Jeg elsker Ringenes Herre også faktisk, og kunne glatt sett alle 3 på en kveld uten problemer. :p
Ellers er jeg også en skrekkfilmpyse, men ellers ganske så altetende når det kommer til film.
Jeg er dog lett å lure;
Mannen: "Skal vi se blablabla?"
Ru: "Det høres ut som mye blod og gørr ..."
Mannen: "Joda, men George Clooney (eller en annen kjekkas) er med ..."
Ru: "Okeida!"
Jeg ser ingenting som kan karakteriseres som skrekk. :skremt:
For tiden vil jeg helst ikke se triste filmer heller - jeg ser film for å kose meg og for å slappe av, ikke for å grine.
Det meste med aldersgrense over 11 år blir for heftig for meg. :o
Jeg styrer kategorisk unna skrekkfilmer. En gang i blant kan jeg la meg overtale til å se det jeg kaller actionfilm dersom mannen min greier å overbevise meg om at det er en bra film.
Science fiction er jeg heller ikke veldig glad i, av den grunn at de som regel gjør meg innmari stresset. Men jeg kan se det, i alle fall hvis jeg får sitte hjemme i stua og løpe inn på kjøkkenet når det blir alt for skummelt.
I går droppet jeg for eksempel ca 10 minutter av slutten på Blade Runner (dir. cut).
Klissete (typiske) amerikanske dramafilmer kan jeg også spare meg for.
Spørsmålet blir vel, hva ser jeg egentlig? :knegg:
Nesten allergifri, men har litt road movies-intoleranse. Jeg holdt på å gi opp Ringenes herre da jeg på slutten av den første filmen lente meg mot min kjære og spurte om det var langt igjen og han svarte at det var 2 filmer til de kom frem. :gal: (Da hadde jeg altså ikke lest bøkene før filmen.)
Jeg takler skrekkfilmer bortsett fra oppfølgeren til Nattsvermeren (som jeg hverken husker eller gidder å finne tittelen på i farten). Så den dessverre på kino og kunne fint klart meg uten. Kommer ikke til å se noen liknende spise-menneske-filmer igjen.
Nymotens grøssere. Ikke er de skumle, og ikke er de bra. Skal jeg se de må det være for å kikke litt nærmere på fiffige spesialeffekter.
Collegekomedier. Uff.
Ellers ser jeg det meste. Jeg har en forholdsvis maskulin filmsmak, men kan også nyte et godt kostymedrama i Jane Austen-stil og så er jeg en sucker for engelske komedier/actionkomedier.
Eg slit med komediar, og er nesten flau over det. Har alltid trudd at eg hadde sans for humor, men det har eg visst ikkje. Mannen min gremmes. Eg set jo ikkje pris på noko som helst, medan han kniser og fniser og humrar.
Eg likar alt mulig. Musicals, actions (gjerne dei dårlige også), dokumentar, cowboy, kostymedrama, romantikk, familiedrama, tegnefilm, barnefilm, naive teite tenåringsfilmar. Det meste går. Eg har forøvrig ingen peil på film, så det er nok grunnen. Lett å tilfredsstille, i alle fall innan film :D
:humre:
Fruktflua sa det som jeg skulle sagt det selv.
Jeg var en gang hellig overbevist om at jeg ikke likte krigsfilmer, og slett ikke de som omhandlet Vietnamkrigen - men det var bare til jeg så Full Metal Jacket.
Jeg kan dog styre meg for de aller dummeste amerikanske "elleville" komediene med masse pubertal humor.
Allergien min retter seg kanskje først og fremst mot syngedamer som skal tøyse litt (hvis det er en egen sjanger), filmer der handlingen foregår kun i ubåter eller fly, katastrofefilmer (ebolavirus osv.) og barnefilmer der "personene" er kjøretøyer eller anleggsmaskiner av ett eller annet slag.
Den desidert dårligste filmen jeg har sett i senere tid er "Snakes on a plane". Den var så dårlig og nedlatende mot oss seere at jeg var småaggressiv når jeg så den. Den er så dårlig at den nesten må sees. :knegg:
Krigsfilmer med stor vekt på slagscener er virkelig pyton. Vi så Clint Eastwoods film her forleden, Flags of our fathers, og den kunne med fordel vært kuttet med minst en halv time for å droppe de fleste slagscenene. De var helt uvedkommende for resten av filmen og det synes jeg ofte er tilfellet i slike filmer. Det blir bare spekulativt. Enda en mulighet for å vise blod og gørr liksom.
Actionfilmer er sjelden vare hos oss, jeg synes som regel de er kjedelige. Det finnes sikkert hederlige unntak som jeg ikke kommer på nå, men dette er filmer jeg normalt styrer klar av både på kino og DVD.
Skrekkfilmer hadde jeg mye moro med i tenårene, men det gidder jeg ikke se lenger. De blir litt tretten på dusinet og så er de også blitt unnskyldninger for mest mulig blod og gørr.
Skal det være blod og gørr så får det jammen gjøres skikkelig, da kan det heller være splatter og så kan vi le av det. Selv om jeg ikke er en stor fan av den genren akkurat.
Asiatisk film har jeg lite sans for. Jeg har rett og slett ikke sett noen jeg likte og nå bare gidder jeg ikke prøve mer.
Kjedelig film er vel egentlig den eneste genren jeg er ordentlig allergisk mot. (Siden flere her nevner "dumme" eller "dårlige" filmer, regner jeg med at "kjedelig" også er en akseptert genre? :D)
Jeg er rimelig altetende, men vurderte også å nevne "kjedelig fransk film" ja. Det er nesten skremmende hvor mye tid jeg har kastet bort på å se "høyverdig" film på fransk, italiensk, russisk, kinesisk og andre språk jeg ikke forstår. Og den tiden kunne jeg jo ha brukt til å se zombie-film i stedet.
Mulig det inngår under boksesjangeren, men slossefilmer á la Fightclub kan jeg heller ikke fordra. Har forresten sett nesten hele nevnte film, men det var mer pga noen (en) usedvanlig god skuespiller. :p
Kjedelig var et dårlig ordvalg. Jeg tar den. Actionfilmer er i tillegg til å være rett og slett kjedelige også veldig ofte intetsigende, uten plot eller med et syltynt plot som er en fonærmelse mot publikum. At noen i det hele tatt gidder å bruke penger på bilkjøringsscener etter at Blues brothers faktisk er laget, skjønner ikke jeg. Det ER gjort og kan ikke gjøres bedre.
Jeg har blitt superenkel i hodet og liker det aller meste bortsett fra:
*Svarthvitt-filmer. Er det ikke farge så gidder jeg ikke å se det.
*Norske filmer. Mannen min går bananas når jeg sier det og roper at "Norske filmer er ikke en genre! Jeg har sagt det mange ganger! Du må skjønne det nå!"
:knegg:
Ok, jeg får si meg enig med Ben Murphy og Kif også!
Da jeg gikk på videregående, hadde venninna mi og jeg et nokså sikkert varselsignal på filmer:
Fikk den seksere i både VG og Dagbladet, kunne vi være ganske sikre på at vi ikke skulle se den, for da var det høyst sannsynlig et tre timer langt epos på kinesisk eller fransk, med dvelende sekvenser over intense blikk og storslått natur - og sånn ca én replikk pr. femte minutt. :humre:
Alt kan gjøres bedre, eller i alle fall annerledes. :) Slåssescener, kampscener og biljaktscener hører naturlig hjemme i sine genre, på samme måte som kyssescener og romantiske misforståelser hører hjemme i sine. (Jeg forstår godt folk som ikke liker Hong Kong-film, og synes utstrakte kung fu-sekvenser er kjedelige, men de hører nå til der, da.) Og selvsagt skal ikke actionfilmer være kjedelige, da er jo hele poenget borte; de er jo stort sett ren underholdning, og føler man seg ikke underholdt, så virker de ikke.
Sånn når det er snakk om sjangre, jeg har innsett at selv om jeg ikke er spesielt fan av en sjanger, kan jeg fortsatt skjelne mellom gode og dårlige filmer i den sjangeren, og ser gjerne gode filmer i sjangre som jeg egentlig ikke liker.
Er ganske altetende når det gjelder film (og tv-serier), men det er noen få sjangre jeg velger aller sist. Skrekkfilmer - fordi jeg ikke liker å bli skremt, samt at jeg synes de jeg har sett er deprimerende, danske dogmefilmer har heller ikke tiltalt meg noe særlig og sist, men ikke minst, som noen allerede har vært inne på, roadmovies der syngedamer får leke seg litt.
:skuffet: Jeg elsker musicals. Moulin Rouge, Grease, Chicago, Singing in the Rain, Porgy & Bess (Tja, kanskje opera)... Jeg nevner i fleng.
Jeg er ikke spesielt glad i tradisjonell amerikansk komedie ala dum og dummere, Naked gun. Det meste med Leslie Nielsen tror jeg. Og tenåringsjentefilmer har aldri greid å bli så bra som de var på åttitallet.
Leslie Nielsen er jeg enig med deg i. Og, øh, jeg likte veldig godt Singing in the Rain, så godt at jeg har den på dvd. Så jeg er ikke helt konsekvent. Men generelt synes jeg det er pyton. Jeg sovnet faktisk under en forestilling av Les Miserablè på teater i London. Det er nok ikke min greie nei.
Jeg er også skeptisk til musicals på teater. Det blir liksom noe veldig feil når gutta i Grease snakker Bærumsdialekt. Men jeg er heller ikke særlig konsekvent på dette området, jeg gråt faktisk på Spellemann på taket på Oslo Nye tidligere i sommer.
Sovnet ja, da blir jo spørsmålet straks mer konkret. Jeg har så vidt jeg kan huske sovnet under to filmer (på kino): "Henry & June" og "Pappkrysseren Potemkin".