Intrigue sa for 9år siden:

Jeg lurer veldig på hvordan man skal omtale en datter som hen
Hva blir en datter/søster osv når det insisterer på å være agender?

Høst sa for 9år siden:

Barnet og søskenet? Og problematikken blir vel evt det samme dersom det er en sønn som omtales?

Polyanna sa for 9år siden:

Barn/søsken/forelder/besteforelder/tante- eller onkelbarn. Der går det jo greit.

Men tante/svigerinne, der må man vel være mer kreativ.

Intrigue sa for 9år siden:

Takk for forslag. Det er ikke så lett rent språklig. Det er jo heller ikke så lett å presenntere et voksent menneske som "barnet mitt"

nokon sa for 9år siden:

"Barnet mitt" kan fint brukast om voksne, på same måte som son/dotter. Viss du i tillegg bruker hen, ikkje 'det' som i HI, ville eg ikkje stussa over bruken. Namnet funker og i slik samanheng. "[NAMN], barnet mitt... ".

Guava sa for 9år siden:

Jeg skjønner at dette er komplisert, man har ikke hen noen tanker om hvordan hen vil omtales?
Jeg ville steilet om mamma begynte å kalle meg barnet sitt eller ungen sin i alle sammenhenger hvor hun elles ville sagt dattera mi.

Jeg tenker at hen bør ha tanker om dette. Det er sikkert ikke likegyldig hvilke begreper som brukes.

Strå sa for 9år siden:

Jeg ville fortsatt å bruke "avkom" og "arving", siden jeg allerede gjør det mye.

Heilo sa for 9år siden:

Min eldste, eller min yngste, kan kanskje fungere i noen sammenhenger som alternativ til min datter eller min sønn? Avhenger jo av antall barn man har.

Harriet Vane sa for 9år siden:

Haha, vi har kanskje vært på den sikre siden og forut vår tid, siden vi kaller ungene våre "nummer en", "nummer to" og "nummer tre". :knegg:

Ru sa for 9år siden:

Eller "eldste" og "yngste". Noen fordeler er det med bare to. :knegg:

Polyanna sa for 9år siden:

"Her er min eldste/yngste/mellomste/enebarnet/avkommet",kan sikkert fungere, men jeg ville følt meg temmelig lost og hjelpeløs om jeg ble overlatt til å finne ut av disse tingene selv og den som ønsket endringen ikke gikk i dialog og hadde innspill til hvordan disse tingene kan håndteres.

Jeg har sett en del programmer/dokumentarer/intervjuer med folk som har gått ut åpent om transkjønnethet og lignende, og det virker som om det er en sinnsykt krevende prosess, og det er flere tiår med innestengte følelser og identitet som plutselig skal ut på en gang. Mitt inntrykk er at de som går gjennom det i den første perioden blir ekstremt egosentriske, det er sikkert helt naturlig. At de ikke har kapasitet til å ta innover seg andres følelser og behov i tillegg til å håndtere sine egne, meget komplekse. Det er sikkert ofte vanskelig for omgivelsene og de nære, for de skal jo også gjennom en overgang, og har gjerne ikke fått være med på den mentale reisen dit.

(Spekulasjoner for egen regning)

Strå sa for 9år siden:

Det er den tredje varianten min: Eldste, Mellomste og Yngste.

Skilpadda sa for 9år siden:

Det beste må jo uansett være å spørre vedkommende hva hen ønsker å bli kalt. Mye av poenget her, i alle fall for omgivelsene, er da at personen selv skal få definere hva slags ord og betegnelser som skal brukes.

Hvis personen ikke ønsker å informere om dette, blir det straks vanskeligere, men jeg har vansker for å se for meg en situasjon der jeg er nær nok til å skulle introdusere hen som familiemedlem, men vedkommende nekter å informere meg om hva hen vil introduseres som. Skulle noe sånt likevel skje, ville jeg kanskje si "dette er NN, som søsteren min er mor til" hvis det var en nevø/niese, som er en av slektningstypene som vi ikke har en kjønnsnøytral betegnelse på. Eller "dette er NN, søskenet til moren min" (eller "som moren min er storesøster til"), for en tante/onkel.