Eksempel; Psykologen som i selskaper ofte får intime betroelser fra personer hun/han ikke kjenner, kun i kraft av yrket sitt.
Legen som ikke kan ta seg noen øl på byen i all offentlighet fordi han da umulig kan være profesjonell nok i jobben sin osv. Kunne ramset opp flere, men dere forstår helt sikkert hva jeg mener.
Nei, og jeg pleier også å skille andres arbeid/fritid. Jeg kan med andre ord fortelle grove vitser til en prest, røyke sammen med en lege og fleipe sammen med en psykolog. :)
Jepp, jeg jobber i reiselivet og selv om jeg aldri har solgt en eneste sydentur....så får jeg ofte spm om "Er det noe billig til syden", når folk hører hvor jeg jobber. Eller andre reisespørsmål.
Tja.
Jeg er sykepleier og får veldig ofte høre andres livshistorie, sykdomshistorie og tanker om liv og død.
Jeg er usikker på om dette er på grunn av jobben min, eller om det er fordi jeg er en åpen person som snakker om det meste. En blanding, vil jeg tro.
Nei, jeg har ikke en jobb der folk har bestemte forventninger til meg privat, for å si det slik. Det hender såklart at det blir snakk om hva man jobber med, og at noen er nysgjerrige på hvordan man jobber, men det regner jeg med gjelder for de fleste. :) Leger, lærere, prester og skatteinnkrevere (for eksempel) er jo yrkesgrupper som de fleste kommer i ganske nær, "personlig" kontakt med og antagelig har en oppfatning av, så folk med denne typen yrker opplever antagelig det du nevner oftere enn f.eks. kjemikere eller langtransportsjåfører.
Eksempel; Vi har vært på hytta i Sverige med nær familie i et par dager. Etter en ekskursjon svingte vi bilen inn på veien opp til der hytta ligger. Vi måtte stoppe bilen for å slippe frem noen syklister som skulle forbi oss(smal vei). Da vi begynte å kjøre igjen, og syklistene hadde passert utbryter mannen min; "Så du hvem det var"? Jeg synes jo at det var noe innmari kjent med menneskene på sykkelen, men tenkte ikke over det før mannen min sa; "Det var jo Pål Waaktar og kona"!
Resten av turen ble det fleipet med at jeg måtte ta med meg kameraet og notatblokken for å lete opp Savoy-paret, og lage en eksklusiv reportasje om familiens hemmelige svenske sommerperle, og selge den til Se og Hør. :knegg:
Tja, det blir litt. Nå jobber jo jeg med lærlinger (tverrfaglig), så det er enkelt for foreldrene å stille spørsmål om det de lurer på når "de har meg der". Samme gjelder vennene til storesøs, men det er bare koslig å kunne hjelpe.
For noen år siden jobbet jeg i Posten. Det var lite hyggelig, for man ble ansvarliggjort for pakken som forsvant julen 1993, på vei til Kirkenes fra Oslo.
Det var mange som forventet at jeg skulle ha oversikten over hele logistikken til Posten Norge AS.
Jeg stappet post i hull jeg - nattsortering. Så hva som foregikk i andre enheter av Posten visste jeg nok ikke så mye om gitt.
Som fremtidig sykepleier merker jeg det allerede - at folk har forventninger. De forventer at jeg skal kunne svare på legestoff nærmest - og jeg er bare ferdig med første året på skolen :p
Jeg får stadig spørsmål relatert til yrke. Som IT-konsulent som kan litt IT:fnis: blir det jo noen spørsmål. Både mannen og jeg hjelper venner og kjente med å få maskiner, nett, os mm til å virke.
Nja ...
Nå er jeg aldri skikkelig på fylla lenger uansett, men det er av de tingene jeg ikke vil gjort nå, på grunn av jobben jeg har. Jeg har kontakt med personer som er syke og deres pårørende. Mange av dem er i en livskrise og vi snakker om dette. Jeg er redd det vil forringe tilliten til meg dersom de ser meg overstadig beruset.
Jeg jobber som lege og får veldig mye på fritiden pga av det ja. Ikke mye fra nære venner, heller litt fjerne slektninger og venners venner som er sinte på helsevesenet og forteller typisk "Jeg var hos en lege en gang, han var ikke hyggelig!" og da er det bare for meg å si unnskyld, unnskyld på vegne av hele standen.
Egentlig har jeg hatt mer pes med det at jeg har jobbet mye med IT jeg, mange ganger folk har ringt for å få hjelp med PC-en sin og da unnskylder de seg overhodet ikke eller spør om det går bra, sånn som de gjør når de vil ha legeråd. Det virker på meg som at folk tror at IT-mennesker synes jobben er så vanvittig morsom at det er helt o-kay å svare på spørsmål når som helst og hvor som helst.
Jeg kan bare signere esme her. Jeg var flere ganger i uken på telefon til apoteker for å ringe inn resepter til nær (og fjern) i løpet av feriedagene på hytten. Men det er egentlig bare hyggelig å hjelpe; det som tar meg noen minutter på telefon hadde tatt dem en dag på legevakten å få til. I ferien.
Men jeg er drittlei av å måtte diskutere helsevesen, helsepolitikk og enkeltskjebner til mennesker jeg aldri har møtt, bare fordi personen som sitter ved siden av meg i selskapelig sammenheng har en mening om noe helserelatert. De forventer jo at jeg skal bli engasjert. Og jeg er for veloppdragen til å være ufin.
Og som esme har jeg sittet mang en gang og lissomunnskyldt kollegaer jeg aldri har møtt, for ting som kanskje aldri har vært gjort eller sagt slik vedkommende refererer, og som kanskje ikke engang er sant. Jaja.
Sjelden, da det er få som ønsker å diskutere matematikk og statistikk i selskapslivet. Rent bortsett fra den obligatoriske "jeg HATET matte da jeg gikk på skolen" som jeg er rimelig drittlei.
Nå skal jeg bli lærer, så kanskje ting blir litt annerledes.
Jeg er førskoleklærer og jobber som pedleder. Har selv tre jenter, og folk forventer at jeg har pedagogisk riktig oppdratte barn som aldri gjør galt... Heldigvis er også førskolelærer menneskelige og kan gjøre teite ting...
Men jeg opplever alltid at folk skal diskutere barneoppdragelse når jeg er i ikke-edruelige sammenkomster, og da forventes fasitsvaret liksom...
Jeg har ikke det store problemet med det nei. Sier jeg er økonomikonsulent og da er det stort sett bare såvidt at folk klarer å skjule en gjesp :nemlig: .
Mannen derimot er ambulansesjåfør og det medfører større interesse merkelig nok......
Ja. Både meg og mannen. Mannen er spesielt populær til vennetjenester (Byggmester). Og jeg er populær på vorspiel. Da må jeg tuppere hår og sminke jentene før byen.
Når jeg tenker meg om, hender det forresten at jeg får tekstmeldinger fra mer eller mindre animerte venner på sene kvelder med spørsmål om diverse faktaopplysninger eller definisjoner på fremmedord. Men det er mulig det er mer fordi jeg har sære venner enn fordi jeg har et spesielt utsatt yrke. :humre:
Nja. Mange tror at vi kan svare på hvorfor barnet deres er akkurat som det er fordi vi begge er pedagoger. Dessuten må jeg av og til forsvare lærere som jeg aldri har møtt, evt fortelle foreldre hva de kan kreve og forvente av skolen.
Jeg får mye henvendelser privat som jeg aldri hadde fått om jeg ikke var sykepleier ja. At jeg i tillegg jobber på legevakt hjelper jo ikke akkurat det heller.
Greit nok i små posjoner når det er nære venner, men ikke når mer perifert bekjente og deres familie ringer meg hjem.
Jeg får stadig høre "Du som er lærer, osv osv," med intrikate spørsmål om all verdens, som jeg selvsagt bør kunne. Spesielt svigerfaren min digger å sette meg fast. :knegg:
Selvsagt må jeg også få artige sidespark ifht. feriene fra alle og enhver.
Og mange spør om råd om barneoppdragelse, barnets utvikling og skolehverdagen - og det er bare koselig å diskutere.
Øh ja, og vil herved(med?) avkrefte alle rykter om at jeg er ekspert på skatte- og avgiftsrett fordi jeg har jobbet som økonomiassistent i et halvt år og SKAL utdanne meg til regnskapsfører.
Ring pappan min! :knegg:
…og så jobber jeg hardt med å holde meg i skinnet og ikke dele alle mine skrekkhistorier fra sykehus og legevakt bare fordi jeg er i nærheten av ymse helsepersonell.
Ja. Alle har jo gått på skolen og hatt lærere, og mange har barn som går på skolen. Jeg må alltid svare for ferien, den til enhver tid gjeldende læreplan og skolepolitikk.
Den mest plagsomme ulempen, er imidlertid at 99,99% må fortelle meg at de var den verste klassen som hadde vært noensinne der de gikk på skolen, og at de sykemeldte x-antall lærere. Beklager, men dere var nok ikke det :illusjonsknuser:
Mange eldre tror jeg kan og vil hjelpe dem med slektsforsking. Jeg kan, men jeg vil ikke. Så jeg vrir meg ut av det ved å legge vekt på MODERNE historie. Ellers blir jeg av og til plaget med at noen tror at historikere kan alle årstall og blir snurt og skuffet over at jeg ikke kan det og attpåtil kan avsløre at man får årstallsliste på eksamen...Hva er vel poenget med eksamen da??? :sjokk:
I min gamle jobb var det mange meninger om barnevernet, og jeg måtte som legene her stå til rette for det meste av det barnevernet har gjort galt, hva barnevernet har unnlatt å gjøre og ikke minst måtte forsvare Det Onde BarnevernetTM. (Enda jobben min var å rette opp feil..:himle: )
Nå er det mye politikk, og jeg må som ansatt i lokal-partiet forsvare alle sider og nivåer. Det kan være ganske slitsomt. Jeg gleder meg egentlig litt til å få ny jobb og ikke skulle forsvare et helt parti. Men det blir vel det samme igjen, bare på en ny måte.
Jeg arbeider med data. Ingen spør meg om noe som helst fordi jeg er totalt inkompetent. :knegg: Jeg har tidligere bare jobbet med servere. Og til dere som ikke vet det: Det er forskjell på en mailserver og en mailklient. Jeg aner ikke hvordan dere konfigurerer outlooken deres.
Ja, nærmest daglig. Så ofte at det hender jeg på fest og når jeg treffer nye mennesker, holder tilbake med å fortelle hva jeg gjør. Nå elsker jeg yrket mitt, men det kan bli for mye av det gode iblant. :nemlig:
Da er vi to! Mine omgivelser har gitt meg opp for lengst... Og jeg har lært meg å stoppe enhver forespørsel om hjelp før den kommer, med "... men jeg har IKKE peiling på slike vanlige PCer - der er jeg HELT blank..."
Signerer. Og jeg kan bekrefte at alle tar feil ang. verst klasse noensinne, for det var MIN klasse; det har jeg fått bekrefta fra den daværende klassestyreren min som nå er en kollega, og som kan fortelle at det er den eneste klassen han husker godt - fordi den var så ille. :knegg:
Jeg er nesten ferdigutdannet lærer og jobber en del som vikar.
Det er en del som slenger i leppa over hvor godt lærerne har det med lange ferier osv. Jeg gidder egentlig ikke å diskutere det med dem. Dersom jeg spør om de kunne tenke seg å bli lærer så kommer svaret kjapt: NEI aldri i livet!.
Ellers blir det en del diskusjoner om f.eks. KRL, hvordan man burde hanskes elevene i dagens skole osv. Det er mange som mener noe, men som vet lite om hvordan skolehverdagen egentlig er. De tror skolen er som da de var unge. Nå er jeg 42 år og de jeg snakker med er gjerne over 35 år. Mye har skjedd siden vi gikk på skolen og på mange måter er det bra.
Jeg ivrer for det yrket jeg har valgt så stort sett så er det greit å snakke om skole.
Ja, hvis jeg treffer på de rette personene kan det bli en del klager. Jeg jobber i en statlig organisasjon som mange har meninger om, og det kan bli litt slitsomt for en stakkars deltidsansatt sekretær å forsvare hele organisasjonens handlinger og avgjørelser. Så jeg prøver å unngå å snakke veldig mye om jobben.
Oh yeah. Min bransje er, som alle vet, den aller verste i hele verden, og består kun av kjeltringer. Helt på linje med illegal våpentraffikering. DET er morsomt å diskutere med fulle raddiser, skal jeg si deg. :woohoo:
Som lærer må jeg ofte svare for skolevesenets bedrøvelige tilstand, ja. Og så er det ikke så veldig hot å komme i lingeributikk og se at ekspeditrisen er en elev som jeg nylig har tatt for juks.
Mitt hovedfag og PhD-projekt om flerspråklighet er "hvermannseie" og godt for mange historier om f.eks. barna til kusinens nabo som var tospråklige men ble så språkforvirrede at legen anbefalte foreldrene å holde seg til bare et språk (og Leger er, som alle vet, altvitende :rolleyes: ). Mens man er igang, tar man jo også gjerne opp innvandrerproblematikken generelt.