Avsporing fra "har noen laget denne siden på bøff, eller ...". (Skal det være et komma etter anførselstegnet?)
Tilhører du noen gruppering i samfunnet som du føler er særlig mobbet? Religiøs gruppe? Ikke troende? Akademiker? Uutdannet? Trygdet?
Har du opplevd, eller sett noe til at enkelte grupper blir mer utsatt for mobbing enn andre? Da mener jeg sånn generelt i samfunnet. Jeg har sett i oppveksten og på skolen at det ofte var dem som var religiøse som ble mest utsatt for mobbing. Særlig dem som hadde foreldre i sekter og sånn. Og om de ikke ble mobbet, så ble det hvertfall alltid snakket om dem (noe som ikke alltid er så veldig behagelig det heller).
Ja, jeg føler røykere blir mobbet og sett ned på. Noe som egentlig er forståelig, men ikke videre gøy allikevel. Overvektige "mobbes" også, og beskyldes for å være svake.
Både røyk og overvekt er sånt som enkelte mener at "det er jo bare å ta seg sammen, så blir man kvitt problemet", og det er veldig slitsomt å bli påminnet sin egen utilstrekkelighet på den måten.
Jeg har så lite meninger og ord selv i dag, så jeg signerer bare Fluke.
Det å være røyker og overvektig er ikke det morsomste i verden.
Og jeg syns ikke det er så enkelt som "å bare bestemme seg for å gjøre noe med det" heller, slik mange mener.
Jeg er lærer, så da er jeg kanskje sutrete og sytete? Jobber bare til ett-to hver dag, er lat og udugelig og fortjener ikke skikkelig lønn eller lang sommerferie.
Jeg er kristen. Kanskje jeg er en kjedelig, intolerant homohater, enkel og uten evne til å tenke selvstendig?
Og så er jeg overvektig, stasjonsvogneier m. borettslagsleilighet. Det er nok litt å si om slike også?
:D
Egentlig kjenner jeg meg ikke mobbet, men noen ganger stikker generaliseringene om disse gruppene littegranne. Siden jeg på ingen måte kjenner meg igjen i det som sies og skrives om "mine" grupper blir jeg mest oppgitt over hvor mye dumt som kan sies om andre mennesker.
Da jeg var liten ble jeg mobbet med at jeg var kristen, og med at jeg snakket knotmål (blandingsdialekt) og hadde rart etternavn. Den gangen var det leit. Nå hadde det ikke brydd meg.
Direkte mobba har eg vel ikkje vore, men eg kan nå skrive ned mine små "lyter".
Først og fremst; eg skriv nynorsk. Det kan slå både positivt og negativt ut det; men ein blir veldig lei av "morsomme" kommentarar kvar einaste gong ein har skreve noko som blir delt ut til alle på jobben. Enten det er vaktlister eller forslag til arbeidsfordeling. (min nye jobb er ikkje sånn altså; der er nynorsk standard :D )
Eg kjem frå bygdenorge. Vi veit knapt kva sushi er og har aldri høyrt om Harry Potter. Vi går i alle fall aldri på kino (fakta er at eg var oftare på kino når eg budde heime)
Eg er dotter av ein lærar, men var heldig ved at han var lærar i ein annan kommune enn der vi budde.
Eg er akademikar (humanistisk fag) og syns å merke at enkelte finn det litt provoserande. Fordi dei trur at eg trur eg er noko. Enten det, eller så latterliggjer dei utdanninga mi og peikar på kor mykje penger dei tener i forhold til meg.
Eg er gift med ein utlending, men alle pustar letta ut når dei høyrer han er nordisk. "jammen, DA så..."
Eg drikk meg aldri full. Det er for ganske mange provoserande og skremmande. Det ser ut til at det også er hemmande for andre som har tenkt å drikke masse og som syns det er sterkt ubehagelig at eg skal sitte der og observere, bortimot edru.
Eg bur i blokk i borettslag i eit område av byen som går for å vere dårlig. Folk blir litt sånn svar skyldig når eg fortel kor eg bur. Eg fortar meg å legge til: " men eg bur altså litt høgare oppe, ved xxxxx". Og då seier folk : "aaaah... ja DÅ så!".
Da jeg gikk på ungdomsskolen, fikk de kristne ungdommene gjennomgå på daglig basis.
Og jeg, for jeg var jo ikke bare finnmarking, men same i tillegg.
Og dessuten hang jeg med "den der jesusgjengen".
Det har avtatt de seneste årene, men på åtti-og nittitallet var samehetsen stor, selv her oppe.
Å, jada.
Jeg røyker, har vært alenemor i mange år, og tok en tur på byen i ny og ne. På toppen av det hele er jeg opptatt av alternative ting.
Så ja, man har da fått merke fordommer.
Men direkte mobbing? Njaei, det kan jeg vel ikke si...
Jeg ble derimot mobbet som jentunge fordi jeg hadde krøller, ( :gal: ) og blir den dag i dag ertet ganske mye fordi jeg er høyere enn mange. (184 cm)
Det er visst helt greit for vilt fremmede å rope ut: " Guri, hvor høy er du'a?"
:humre:
Jeg vil ikke påstå at jeg tilhører en gruppe som blir mobbet. Men jeg følte allikevel for å nevne at utdannelsen min i hvert fall er et offer for fordommer. Jeg ser at Syrin møter en holdning at hun tror hun er noe fordi hun er akademiker. Jeg vet at jurister møter mange "å ja, regelrytter"-holdninger, revisorer er tørrpinner, sosialantropologer har lest masse unyttig og ender som saksbehandlere i NAV, matematikere er sosialt døde osv. Jeg merker også slike holdninger når jeg sier hva jeg driver med, og da særlig fra andre akademikere som har valgt et annet fagområde eller annet universitet etc. Det er i-r-r-i-t-e-r-e-n-d-e. Hvorfor tror folk at deres utdannelse var vanskeligere, mer seriøs, mer nyttig osv enn andres? :blåser ut: Så altså, vitnemålet mitt opplever av og til mobbing. :( ;)
Jo, forresten, kom på en ting til. Jeg bor på vestkanten. DET er politisk ukorrekt det. Og gjett om jeg får høre det.
Jeg er utlending, og det er veldig morsomt å "ta" meg på uttalefeil eller feil bruk av ord :rolleyes: Jeg tar det ikke så veldig seriøst, men det kan jo bli litt gammelt til tider.
Jeg har samme utdannelse som Monsoon, men har ikke opplevd at vitnemålet mitt har blitt mobbet :knegg: Men jeg omgir meg da også med likesinnede, både min kjære og mine beste venner har jeg fra studietiden ;)
Jeg tror kanskje det prates litt rundt det som egentlig var ment med hovedinnlegget…? Det som prates om her er jo ikke regelrett MOBBING, men heller fordommer og nedlatende holdninger. Uten at det nødvendigvis bør kategoriseres som mobbing av en gruppe. Hun tenkte også kanskje mer på oppveksten? Tenker bare høyt, jeg altså. :plystre:
Jepp. Har vokst opp i det mange kategoriserer som en sekt, og attpåtil på bøgda. I tillegg var jeg utpreget sosialistisk i tankegangen allerede på ungdomsskolen, og la ikke skjul på det. For å være ekstra vill og gal sa jeg også i mot lærere åpenlyst i klassen, og lærere holder seg pokkern ta ikke for gode til å mobbe de heller.
Well, who's laughing now. Jeg lærte meg å stå for mine meninger, å ordlegge meg på en uangripelig måte, (altså, ikke ALLTID :flau: ), skriftlig og muntlig, og ikke minst, å aldri selv synke ned på det nedverdigende nivået hvor man mobber andre for å hevde seg selv.
Føler meg noen ganger litt "mobbet" fordi jeg er en hønemor som vil sette mine egne grenser for mine barn. Da føler jeg at mine grenser ikke blir respektert av barnløse venninner , mor og svigermor.
Men mobbe er et stekt ord. Jeg føler meg nok heller litt provosert av at andre må blande seg i mine beslutninger, og komme med spydige kommentarer på mine valg.
Jeg har alltid skilt meg ut i forhold til jenteklikkene da jeg gikk på skolen. Om jeg ikke ble direkte mobbet, så var jeg ikke inkludert heller.
Har alltid kalt en spade for en spade, og det var ikke helt godtatt.
Har hengt med gutta stort sett, og lekt på deres premisser - spisset f.eks brøytestikker som vi kastet på hverandre fra melkerampene. Lekte indianer og cowboy, skjøt med sprettert og sprengte postkasser med kinaputter. Sabla gøy om jeg skal si det.
Der har dere meg liksom.
Kan vel trygt si at mannen min er det. Han er Leeds supporter og det går riktig så dårlig med de for tiden og det har det gjort lenge. Sier til han at han får bytte klubb. Men det gjør han aldri. Er man ekte supporter bytter man ikke klubb. :niks: Han blir vel nesten alltid "mobbet" når de har spilt kamp.
Jeg ville ikke være med på mobbing i 2. - 4. klasse. Dermed ble jeg mobbet også. Har alltid hatt en sterk rettferdighetssans.
Nå har jeg vært på attføring i altfor mange år takket være at jeg fikk kreft mens jeg tok utdanning. Folk på attføring er snyltere og unnsluntrere......de er bare til last for samfunnet. Grav dem ned..... Jeg har hørt en del kommentarer om folk på attføring. Jeg fikk også høre at en kollega av meg ikke trodde noe på at jeg hadde fått "musearm" når jeg jobbet som teknisk tegner. Det var sårende å høre. Det å måtte slutte i jobben var en sorgprosess. Jeg måtte slutte i en jobb og jeg måtte gå ned til 66% av det jeg hadde tjent og jeg måtte finne et yrke som ikke holdt ved like "musearmen". Snart er jeg lærer :D men hjelpe meg hvor lang tid det har tatt takket være kreften...... 7 år :rolleyes: Ja, ja, men jeg lever. Mannen min har også havnet på attføring de siste to årene. Han er kraftig angrepet av artrose (slitasjegikt) i fingerleddene og har ledd som en 70-åring iflg. legen hans. Så vi er jo noen skikkelige snyltere begge to.
Bare til info så er attføring en dårlig betalt karriere..... Jeg foretrekker å være frisk og få være yrkesaktiv. Frykter at jeg skal ende som minstepensjonist...
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
