Ja, sannsynligvis. Jeg hadde jo også lest og skrevet siden jeg var 3,5, men for meg var det i alle fall ikke noe stort problem å bytte etter fjerdeklasse, men jeg snakket som sagt ei dialekt som har elementer fra begge målformer da (tilpasset heller ikke dialekt der jeg flyttet). Også hadde jeg nok sikkert lest noen nynorske bøker også, og en del barne-TV og teksting på TV var også nynorsk, så helt fremmed var det vel ikke.
Jeg skiftet forresten frivillig. Min storesøster som begynte i 8.klasse fortsatte med bokmål, hun hadde såpass kort tid igjen av skolen. Min lillesøster begynte i 2.klasse, så det var ganske opplagt at hun skulle skifte, siden det var grenser for hvor langt hun var kommet med rettskrivinga uansett. Jeg tenkte at jeg hadde såpass mange år igjen (5 år) på grunnskolen at det ville være tungvindt å skrive en annen målform enn klassekameratene, i tillegg til at jeg syntes det var spennende å lære noe nytt. Så jeg valgte selv å skifte. Kanskje derfor det gikk greit også, fordi jeg valgte det selv og bestemte meg for at det skulle gå bedre enn de andre i klassa forventet ( :knegg: ), og ikke hadde en negativ forestilling om tvang. Som det meste i livet handler det vel først og fremst om innstilling.
På videregående gikk jeg over til bokmål som hovedmål igjen, men så fikk jeg da også 6 i sidemålskarakter, både standpunkt og på eksamen.
Hadde også en sånn frøken i samme type antrekk - snålt! Husker at hennes favorittdikt var "The lady of sharlot/charlot" eller noe slikt. Vi hadde henne i engelsk og hun hadde aldri på seg noe annet enn rutete skjørt,pologenser og smalt belte.
Joa. Jeg syns bare i grunn at barn som har kommet et visst sted på vei i en målform burde få fortsette om de ønsket, og at en lærer burde greie å tilrettelegge for det. Egentlig mener jeg at hvert enkelt barn burde få velge selv, men jeg innser at det kanskje er litt for mye å be om. :knegg: Jeg syns nok i bunn og grunn at hele greia med to målformer (som slett ikke er frivillige) er ganske snål.
[url="http://www.foreldreportalen.no//www.pinterest.com/pin/create/extension/"][/url]
... men det tror jeg de får også. Jeg hadde fått fortsette med bokmål om jeg absolutt ville, men valgte selv å skifte. Det er jo mange år siden nå da. Det var i 1984.
Jeg har åpenbart en tvilling i Lille*My; jeg har akkurat samme erfaring; bare at jeg flyttet i 5. klasse, ikke fikk velge hovedmål før i 7. og da byttet tilbake til bokmål. Men Hva leste du nå og Kva las du no ommat, og alt det andre - helt identisk. :knegg: Fantastisk.
Jeg husker bare bruddstykker/enkeltbilder av første skoledag. (Begynte på skolen i 1976.)
Jeg husker jeg fikk pult ved vindusrekka, sånn midt inne i rekka et sted. Og så husker jeg at en av gutta jeg kjente fra førskolen gikk forbi pulten min, og så spente jeg bein på ham, så han datt så lang han var. :sparke:
Vi hadde mannlig lærer, og det kunne ikke ramle oss inn å bruke fornavnet hans. (Vi hadde samme lærer ut barnetrinnet, og var aldri på fornavn med ham. Når vi snakket om lærerne, var det "Frøken Etternavn" eller "Etternavn," og akkurat dette syntes jeg var en vanskelig greie, for mammaen til bestevenninna mi ble dermed "Frøken A" når vi var på skolen, men "H" når vi var hjemme.)
Og så husker jeg at ei av jentene satt i rullestol og måtte bæres rundt i klasserommet, for det var så trangt at hun ikke kunne trille rullestolen mellom rekkene med pulter.
Jeg kan ikke huske om jeg ble fulgt til skolen eller ikke. (Dette var på sett og vis andreåret vårt ved skolen, for så og si alle barna hadde gått i førskole der året før, og vi kjente hverandre.) Det er mulig jeg ble fulgt, men foreldrene var i hvertfall ikke tilstede i klasserommet, og jeg må ha gått hjem igjen alene, for jeg husker jeg kom hjem til mor og fortalte ivrig om dagen, og at ei i klassen var lam og brukte rullestol. Og da kunne mor forklare at neida, jenta hadde bare hatt en operasjon i beina denne sommeren, og at så fort hun var bra igjen etter dette, kunne hun gå og løpe som alle andre. Og jeg husker jeg ble litt skuffa over akkurat dette, for jeg hadde vært så fascinert av rullestolen og av at hun ikke kunne gå, og så var hu bare helt vanlig likevel. :knegg:
:knegg: En slags hemmelig kleskodeks for konservative, anglofile frøkner? Hun var veldig velkledd da, det skal hun ha. Man er jo stilig som bare det i et slikt antrekk.
Jeg husker godt Caran D'ache-fargene, men tror ikke vi fikk dem med hjem. Ser fortsatt for meg hele paletten svært nøyaktig, med de to rødfargene, de to grønnfargene osv. Til å ha med hjem fikk vi en liten blå eske med noen tørre farger som het Kema eller Kemal eller noe lignende, de var veldig kjedelige å tegne med.
Caran D'ache var deilige, og en kunne farge i mange lag med svart øverst og skrape vekk det svarte med en egen skrapedings som fulgte med i pakken.
Åh, de fargene husker jeg og, Filifjonka - både de tørre, harde "fargekrittene" vi fikk med hjem (de drepte effektivt all tegneglede hos meg) - og de herlige fargene som vi la i lag, med svart øverst, og skrapte mønster i. Det var knallgøy!
Og de ALLER deiligste - kanskje fordi de bare kom fram en gang i blant - Sakura Oljepastellkritt. Ser esken tydelig for meg. Farger og tusjer var noe helt intenst viktig for meg da jeg var barn. Og litt ennå egentlig.
Hadde heldigvis Caran D'ache hjemme, og iblant - o lykke - fullt sett med 36 Penol-tusjer. :hjerter: Der alle de fineste litt mer subtile fargene var med.
Jeg hadde også en mamma som forstod seg på sånt, så vi hadde også Caran D'ache-farger, og tykke tegneark i bleket papir. Hadde også sett med Faber Castell-gråblyanter i ulik hardhetsgrad.
Jeg tegner en del fremdeles og kjøper innimellom sånt til meg selv:
Morfar tegnet mye og kjøpte masse tegnesaker til meg, skikkelig state of the art-utstyr.
På skolen hadde vi slike som var skrå i begge ender:
Jeg kunne lese to år før jeg begynte på skolen, så jeg raste gjennom fi-fi og fo-fo sammen med de to andre som kunne lese. De hadde liksom ingen plan for andre enn dem som fulgte progersjonsplanen, så både vi som var foran og de som var bak var på mer eller mindre selvstyr. I en klasse på tolv. :knegg: Godt gjort.
Jeg husker lite fra første skoledag, men en del fra 1.klasse. Frøken forklarte oss brannalarm ved å ta med en kjøkkenklokke og så ringte den og hun fortalte hvordan vi da skulle gå ut. Jeg var så imponert over at hun tilfeldigvis lærte oss det dagen før en brannøvelse inntraff :humre: . Sikkert veldig tilfeldig.
Jeg drev også med Løko, og vi hadde Hva leste du nå. Jeg brukte norsktimene til å pugge rekkefølgen vi lærte bokstavene i, det hang jo over tavla. Husker ennå første del: LESOIRMUAFN
