Det er sjeldent noe treffer meg som dette bildet.
En 3år gammel gutt blir skylt i land i Tyrkia, etter en desperat handling fra foreldrene.
Bildet får tale for seg selv, og jeg avslutter med oppfordring om å støtte flyktninghjelpen. Ved å sende FLUKT til 2454 bidrar du med 200kr.
Ja, bildet er sterkt, men jeg tenker litt på foreldrene til dette barnet som risikerer å møte på bilde av det døde barnet sitt igjen og igjen, hver gang de går inn i sosiale media, uten forvarsel, delt av vilt fremmede. Sjangsen er vel liten for at de kommer til å melde seg inn på foreldreportalen akkurat, men jeg synes ikke man trenger å spre det unødvendig.
Men ja, det er en forferdelig tragedie, og det er vanskelig å vite hvilken ende man skal begynne i for å hjelpe. Jeg har sendt meldinga til flyktningehjelpen, men det føles liksom så tamt. Det minste vi kan gjøre er i alle fall å ta imot dem som klarer å komme seg hit, og sørge for at de skal slippe å lide mer. Selv om det skulle bety at vi selv må ofre noe av våre goder.
Det er familien jeg også tenker på, hvis de må møte bildet overalt. Det er selvsagt sterkt for meg å se bildet også, men det er ikke grunn nok til at jeg ikke skal se det, det er jo bare peanuts i forhold til hva de det gjelder må gå igjennom av traumer.
Men jeg mente ikke å ta fokuset vekk fra budskapet i innlegget - at vi må hjelpe flyktningene, med å starte debatt om deling av bilder av andres døde barn i sosiale media. Vi kan heller ta det i en annen tråd. :sorry:
Nei, med "unødvendig" mener jeg utover dette forumet, som på facebook (har sett det samme bildet der også nemlig, i tillegg til bilder av mange flere døde barn som er lett identifiserbare). jeg reagerer litt på at de deles så ukritisk.
Forrige uke var media veldig opptatte av å beskytte de døde barna pga av overnevnte. Denne uken selger ikke overfylte båter og de har nå begynt å trykke bilder av døde barn skylt i land på fremmed strand.
Jeg blir provosert hinsides all fornuft. Hvor ble det av respekten?
Jeg tror det er litt viktig å vise jeg. Det er sånn det er, vi må rett og slett deale med det. Vi er nødt til å være medmennesker. Og jeg tror og vet at slike bilder påvirker folk. Har nok av Facebookvenner som diskuterer hvor redde de er for at vi skal slippe inn for mange "parasitter". :sukk: De trenger å innse realitetene.
Det står i avisa at berre pappaen til guten overlevde. Eg tenkjer også litt at råskapen i det som skjer no, må komme fram.
Men det å vise eit barn på den måten, er nok det sterkaste verkemiddel som finst. Så eg kjenner eg er usikker på kva eg eigentleg meiner.
Jeg tenker at vi som bryr oss, vi klarer å forestille oss dette selv. Bildene av de som overlever er sterke nok. De som trekker på skuldrene, klarer fint å lukke nettleseren sin og tenke "Jaja, vi burde hjulpet dem der de var..." akkuat som før. Dessverre.
Min toåring sover ofte slik, og bildet traff meg veldig. Jeg er usikker på hva jeg synes om virkemiddelet, men jeg tror det har fått mange til å åpne øynene.
I don't care. Det er så jævlig at hensikten helliget midlet. Alt som kan få folk til å reagere og handle trumfer personvern og fintføleri. Sorry. Hulk.
Jeg har grått mange ganger i dag etter å ha sett det i dag tidlig. Jeg greier ikke å se forbi det jævlige å irritere meg over noe som helst. Jeg ser bare nettopp mitt barn. At det kunne vært mitt barn. Og jeg kjenner det så fysisk på kroppen. Jeg føler meg hjelpeløs, klemmer hardt på ungene mine og har gitt mer penger. Men jeg vil gjøre mer!
Har nettopp slettet "venner" på Facebook som skriker at de ikke er interessert i å se døde barn når de er på Facebook for å kose seg. De vil ha seg frabedt å få servert lik til lunsj og middag.
Jeg sendte dem en privat melding der jeg takket for at de fikk åpnet øynene mine. At jeg nå fikk se dem som de selvsentrerte og kalde menneskene de var. Takk for "vennskapet". Og borte fra lista mi var dem.
Må også få sagt at det smerter så inderlig å se disse bildene, og jeg sletter ikke venner fordi de ikke klarer å se på dem.
Det er de som slenger med leppa, og som helst bare vil se rosa kaniner og sitater omringet av engler og roser som får meg sint.
Hm. Dagens bilde var sterkt og jævlig og i det hele tatt, og jeg klarer ikke se det uten å få tårer i øynene og intenst behov for å knuseklemme mine unger og aldri slippe dem igjen. MEN her om dagen ba røde kors danmark om at man ikke skulle publisere bilder av gjenkjenbare døde barn, etter at det hadde florert innlegg med bilder av fire døde barn. Og jeg tror at de fleste som har reagert negativt på bilder og bedt folk droppe å poste bilder av døde barn har reagert på disse fire bildene som ble lagt ut her om dagen og ikke dagens bilde.
Oj. Jeg har sagt akkurat dette. Folk reagerer svært ulikt på bilder av ekstreme tragedier. Det er for meg forskjell på nyhetsbilder og dele med alle bilder. Jeg har gitt over 1000 kr til veldedighet denne måneden. Jeg trives heller ikke med å ha facebookfeeden min full av bilder av mishandlede dyr eller lynsjevideoer fra Somalia. I går dukket det opp slike bilder midt i seminaret mitt, på toget og andre steder der jeg var på nett. Nyheter har en redaksjonell bakgrunn og er noe man oppsøker. Jeg synes bildet hører hjemme i nyhetene. Kanskje også om det var mitt barn, hvis det kunne hjelpe. Men å slette folk som venner basert på at man ikke synes det passer på facebook?
Ja, og det er derfor jeg synes nyhetene er en passende kanal. Hvis ikke kan det fort bli for mye når alle deler. Og vips blir folk apatiske eller mettet på slike inntrykk. Og man har ødelagt virkemiddelet.
Seriøst? Jeg reagerer veldig sterkt på disse bildene, og jeg vil heller ikke se dem når jeg skal spise. Jeg synes det er en del ting man bør slippe å få servert om man ikke aktivt oppsøker det, og bilder av døde 3-åringer er i den kategorien.
Du når ut til ufattelig mange mer mennesker gjennom SoME. Mennesker som kanskje "holder seg unna" nyhetene for å slippe å ta virkeligheten innover seg. Jeg tror som flere har vært inne på at vi MÅ få det midt i fleisen for at det virkelig skal gjøre inntrykk. Folk kan ikke få lulle seg inn i sin trygge lille boble, stikke fingrene i ørene og tenke at det ikke angår meg.
Hvorfor er det langt over streken? Jeg tenker at vi har godt av å sette oss inn i situasjonen, gjerne ved å se for oss at det er vårt eget barn. Da vil vi forstå hva disse menneskene gjennomgår...
Da jeg så bildene på nyhetene på tv2 i går kveld, så var min første spontane tanke at pokker tv2...dette kan dere spare meg for. Men etter det første "sjokket", samt 17 åringens kommentar om at "jammen mamma, kanskje verden våkner når de får se slike bilder", så ble jeg faktisk helt med på at det ble vist.
Vondt ja. Fryktelig vondt. Men så nødvendig. Verden MÅ få øynene opp for det som skjer der nede. Det er så hjerterått og vondt. Det er tusener av mennesker som trenger hjelp. En hjelp verden må gi dem. Og så må verden begynne å foreta seg noe når det gjelder årsaken til at disse menneskene nå flykter i vill panikk og tar valg som koser så altfor mange livet...
Jeg også tenkte mitt om disse bildene av gutten, og hva familien måtte føle på med tanke på at bildene nå går verden rundt. Men nå har gutten fått et navn, faren er intervjuet i media, sammen med andre pårørende, og det vet at disse bildene blir delt, og det virket som det var helt ok. For disse bildene viser så mye, mye mer enn deres personlige tragedie. Det viser også så sterkt hva det er de står overfor. Hvilken frykt og desperasjon de lever i. Og det trenger verden å se!
Verden er bare nødt til å se at nå MÅ noe gjøres. Både for de som er på flukt, og for de som ikke evner, eller tør, å flykte. Det trengs store tiltak for å ta i mot de som er på flukt, og det trengs store tiltak lokalt for å hjelpe de som ikke kommer seg noen vei.
Og det trengs tiltak for å stoppe den volden som er årsak til at disse menneskene er på flukt....
De jeg slettet var de som sa æsj, at bildene gjorde dem kvalme og de ikke vedkom dem. De vil helst leve i sin rosa verden. Men de er også de som skriker høyest om at innvandrerne må stoppes, at de truet landet vårt og ellers kommer med dårlig skjulte rasistiske tilrop.
Jeg finnes ikke flau over å ha slettet dem, kun flau for at vi faktisk var "venner" på Facebook så lenge.
Bra skrevet, Carrera. Jeg blir faktisk veldig opprørt over at noen kan synes det er kvalmt. Det gjør meg usigelig trist. Ja, man har selvsagt lov å reagere med kvalme, det ER forferdelig. Men det betyr på ingen måte at vi skal skånes for virkeligheten her vi sitter i vår lille boble, vi som har vunnet i livets lotto.
Her er hva jeg synes er kvalmt i kveld. Jeg er opprørt, rasende og tom for ord:
Jeg blir ikke opprørt fordi jeg får døde barn servert til kaffen, men fordi disse barna og har rett på personvern. Ikke bare har de opplevd krig og frykt, de skal og ligge totalt avkledd for en hel verden.
De idiotene som snakker om lykkejegere lar seg neppe opprøre likevel.
Jeg skjønner hva du mener, men jeg tror disse menneskene ønsker at verden skal se grusomhetene. Vite om det. Handle. Det skjules grusomheter hver eneste dag. Desperate mennesker roper om hjelp. Det er verdens forbanna plikt å reagere. Kanskje det nettopp er disse menneskene som er påkledd.
Det treffer der det bør treffe, rett i hjertet og vrir seg som en kniv. Man får en gigantisk klump i halsen som man prøver og svelge unna. Man blunker bort tårene, begynner og lete på nett etter organisasjoner man kan sende hjelp til i form av midler, for jeg føler meg fryktelig hjelpeløs der jeg sitter med 2 unger i stuen min, med hver sin mobil i hånden, de spiser is og ser på fotballkampen som spilles i et land hvor flyktningene som har reddet seg over havet er sperret inne på en togstasjon. Montro hvor mange som kunne ha fått mat og sanitærutstyr for hva den kampen inkl. sirkuset rundt koster? Dette er realiteten av hva som skjer i Middelhavet - brutal ja, men en realitet. Jeg skåner ikke ungene mot slikt en gang, mine er så store nå så de tåler å få en realitetsorientering over hva som faktisk skjer. Fotballkampen kom brått i 2. rekke.
Den stranden i Bodrum der dette barnet har blitt skylt i land, den stranden har jeg og ungene mine badet på. Det er utrolig uvirkelig å tenke på. Jeg er nødt til å vise bildet til ungene og snakke med dem om dette.
Jeg ser hva du sier, men jeg er allikevel uenig. Ja, det er opprørende. Det er vondt. Og ja, det blottlegger en liten gutts skjebne.
Men ærlig talt, så synes jeg at budskapet er viktigere enn personvernet til en dessverre død person er viktigere her. Spesielt når de nærmeste pårørende tilsynelatende er med på at bildene går verden over nå.
Det at pårørende tilsynelatende godkjenner dette forteller i hvert fall meg at de er såpass oppegående at de ser litt forbi sin egen personlige tragedie og at de vet at virkemidler som dette faktisk fungerer på store deler av verden.
Normalt sett så er jeg også opptatt av personvern til avdøde personer, både barn og voksne, men i denne sammenhengen så må man se bredere på det. I denne aktuelle saken så var det på mange måter viktig for meg at denne døde gutten fikk et navn, og at pårørende kom på banen og går god for at bildene vises. Da er det ok, for det viser at også de pårørende ser det store og hele bildet!
Jeg tror, helt ærlig, at veldig mange trenger den knyttneven i magen.
Det er mange som tenker "oss"/"dem" når det gjelder folk som er det minste annerledes eller kommer fra et sted litt unna oss. Forestillingene om "dem" er stort sett helt på trynet og bekymringene for flyktningekatastrofen ligger rundt at det er ekkelt med lik i badevannet eller at noen skulle komme og ta noe fra oss.
Det jeg synes er kvalmt er nettavisenes higen etter klikk og dermed de mest spektakulære overskriftene. Jeg synes det blandes inn i en kontekst som ikke gir det verdighet.
Klikk deg inn ved siden av rumpa til fotballfrue.
Jeg har også sett reportasjene på nyhetene på TV. For meg blir det noe annet, og mye mer ekte dekning. Som jeg er helt enig i at vi trenger.
Og faen - det må da være noe vi kunne gjøre. Har støttet flyktningehjelpen i dag. Og klart det hjelper, det bare føles så alt for lite. Men om alle bidrar så får vi da gjort litt.
Det siste du skriver der er grunnen til at jeg sitter igjen med en uggen følelse. Jeg tror vi (dessverre) trenger disse bildene for å våkne. Men på Dagbladets nettavis akkurat nå ligger nok en gang bildet av den lille gutten - ved siden av nyheten om at "Sandra Lyngs DJ-eks har fått ny kjæreste". Det hele er omkranset av en glorete reklame fra Norsk Tipping om at du kan vinne 350 mill. kr. i Euro Jackpot. Det er kvalmt og absurd, synes jeg.
Det andre: Det er stor forskjell. Bildet av gutten kan (og bør!) vekke folk og kanskje være til hjelp for andre. Det samme kan på ingen måte sies om Utøya-bilder. En katastrofe var et faktum, det er ikke noe som er folks hverdag.
Jeg vil jo si at tankegodset som førte til Utøya er mer enn en enkelthendelse, det er jo bare å se på valgresultatene i Europa, og dermed kan man godt si at bilder av isønderskutte ungdommer kunne ha vært til hjelp for andre, for å vekke folk (selv om jeg ikke tror det).
Ja, helt klart. Men bildet av drukner barn er bildet på et svik. Og det er skjer. Det har ikke bare skjedd, men det skjer hele tiden. Og folk driter i det.
Det vekker folk! Det skaper et engasjement. Hvis man leser på sidene til SAS og Norwegian så er det mange som spør om disse kan bidra med å ta med utstyr nedover, mange drar for og hjelpe - man kan kanskje ikke redde hele situasjonen, men det et en kjensgjerning at mange bekker små osv...
Jeg gjorde det, faktisk, da jeg så bildet. Jeg fulgte oppfordringen i hovedinnlegget og overførte på flekken penger til Flyktningehjelpen. Det virket, altså, men jeg er stadig litt delt i synet på delingen av slike bilder. (For øvrig mener jeg Joacim Lund skrev i sin kommentar i Aftenposten at enkelte utenlandske medier publiserte liknende bilder fra Utøya.)
Ja, det håper jeg jo inderlig. Men jeg synes det er merkelig at folk ikke har skjønt det tidligere. Jeg synes hele Syria-konflikten har vært tonet veldig ned de siste årene. Og for all del, det skjer grusomme ting i verden overalt og hver eneste dag. Uten at det får publisitet. Jeg tror altfor mange leser, ser bilder og tenker "stakkars dem" og tygger videre på wienerbrødet og latten sin. Inkludert meg selv.
Jeg har snakket med guttungen min og latt ham lese og se hva han vil. Han husker godt den høsten vi var i Mugla/ Bodrum. Vi badet på stranden Aylan ble skylt i land på. Vi stod i timesvis i pøsregn og tordenvær for å ta hurtigbåten til Kos. På dagstur. Gjennom passkontroll. Inn i EU og tilbake igjen. Vi badet på stranden på Kos også. I oktober, det var varmt i sjøen. For et liv vi lever. Det er så absurd. Så kontrastfullt. Vi har ikke lov å glemme. Lukke øynene. Tåle så inderlig vel..
Men er løsningen å ikke trykke fæle nyhetssaker? Burde det ikke heller vært å la være å trykke saker om Berg Eriksens rompe og reklame for 350 millioner i Lotto?
Morten Krogvold var på nyhetene og uttalte seg om bildets effekt på verden. Han dro frem et bilde som endret verdens syn på Vietnamkrigen - han sammenlignet dette bildet med bildet av Aylan. Bilder har beviselig effekt.
Det er ekstrem froskjell på å trykke et bilde i media, og å gni det ut over hele facebook. Jeg har venner med feeden full av døde barn og folk har brukt den lille gutten som profilbilde. Det er ikke ok, synes jeg. Virkelig ikke. Noen ser ikke sin egen begrensning når det gjelder å dele slikt. Vi kan ikke legge ut bilder av alle barn som dør i hele verden hver dag. Da blir vi immune.
Denne går dog mer på de reaksjonene enkelte finner på å servere. Og det skremmer meg at det tydeligvis finnes galne nettroll både på høyre- og venstresiden. :sukk:
Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg synes det er ok eller ikke å vise et slikt bilde usensurert. Jeg husker hvordan jeg reagerte da et bilde ei kollega hadde tatt av sønnen min plutselig dukket opp i annonser for kommunen jeg bor i og jeg plutselig fikk en Mail med "er det Minstemann det er bilde av i avisen". Det føltes som et overgrep at noen brukte det uten min tillatelse. At den døde sønnen blir et symbol på katastrofen kan kanskje bli en vind belastning for faren, som kommer til å møte bildet, igjen og igjen.
Jeg synes det må være ok å reagere på bilder av døde barn eller døde dyr på Facebook. Men selvfølgelig. Det må være lov å reagere på måren man gir beskjed på at man ikke liker det også.
Enig med fløyel. Slutt å moralisere over hva spm burde vekke folk og vær glad folk blir vekket. Hva som gjør eller burde gjort at folk sendte penger til Røde kors er irrelevant, så lenge pengene blir sendt.
Bildet rører folk, det er tydelig. Og budskapet er så viktig at jeg tenker at vi må tåle ubehaget det er når bildet dukker opp i newsfeeden. Pappaen til gutten orker å dele fordi han håper det vil forandre alt. Da må jaggu meg vi tåle å se også.