Jeg har lest mye om flyktningekatastrofen de siste dagene. Jeg tenker, tygger, prøver å forstå. Det er en enorm menneskevandring som er i gang, mennesker på flukt fra en grusom, opprivende krig, på flukt fra sult, fra terror, fra noe jeg ikke helt forstår.
Jeg går igjennom klær, samler sammen ulltøy, jakker, utebukser, luer og votter, og pakker det pent sammen. Nå, som engasjementet er nytt, så er alle lagre fulle, så da setter jeg posene i et hjørne og venter til det har roet seg litt. For behovet blir ikke borte, men etter hvert forsvinner kanskje engasjementet?
Denne meningsytringen til Bjørn Stærk i Aftenposten traff meg midt i hjertet. Mest av alt fordi det han skriver om er viktig: vi har alle en begrenset mengde godhet i oss, og det å forskuttere godhet på andres vegne skaper bare motvilje.
Så hvordan håndterer vi flyktningekatastrofen på lang sikt? Hvor mange mennesker har vårt samfunn kapasitet til å ta i mot, og ta vare på, uten at det fører til større konflikter? Hvem skal man ta hensyn til - de med en begrenset mengde godhet, som reagerer med hat, og kanskje til og med vold, når kvoten er brukt opp? Eller de som har en bunnløs brønn med godhet, som klarer å gi alt de har, og litt mer?
Jeg hjelper gjerne, blir med på dugnad, stiller opp ved behov. Men jeg tømmes hvis ikke de andre rundt meg også er med og løfter. Og jeg gir også opp hvis jeg ikke føler at jeg møtes med en viss grad av takknemlighet og respekt. Man kan ikke kreve godhet, den må komme innenfra. Og man kan ikke egentlig forvente å få noe mer enn det man ville bidratt med selv.
Jeg lurer på om de som flykter skjønner hva de er med på, at massene rett og slett oppleves som for store, for overveldende for en del av de stedene de flykter til. Klarer de å se at de ikke bare er enkeltpersoner, men del av noe som minner om en diaspora? Skjønner de at det ikke bare er å grave frem oppholdssteder, jobber, skoleplasser, at det tar tid å organisere, ikke bare kan trylles frem? Eller forsvinner evnen til å seg selv som en del av noe større, når man flykter?
Jeg har også lest om kommunene i Valdres, der den ene bosetter flere enn de er bedt om, mens den andre bosetter færre. Det som er felles, er at folk ikke blir, de flytter videre. Og på ett vis så får det meg til å forstå hvorfor småkommunene ikke vil bosette. Det er utmattende å investere tid og følelser i mennesker som forsvinner videre. Og hvis lokalbefolkningen ikke ønsker å bruke av tiden sin, så er det vanskelig å få til en vellykket integrasjon.
Kanskje det hadde vært enklere å få kommuner til å bosette, hvis de visste at de som ble bosatt faktisk ville komme til å bli, hadde et genuint ønsker om å bli en del av lokalsamfunnet. Forpliktet seg ikke bare ti to, men kanskje til fem år? Eller er det umulig å oppfylle?
Kan man kreve av mennesker på flukt at de er villige til å forplikte seg, til å søke seg til noe, og så bli der, som et bytte for trygghet og stabilitet? Hvilke krav kan man faktisk stille?
Hvordan hjelper vi flest mulig, best mulig, og i et langsiktig perspektiv?
Jeg har tenkt i lignende retning, men knyttet til situasjonen i Ungarn, der flyktningene vil videre til Tyskland/Østerrike/Norden.
Jeg forstår at man ønsker å komme til det landet som oppleves mest "vennlig" og med størst potensiale for fremtiden, men samtidig tenker jeg at Ungarn også er et alternativ?
Samtidig er det viktig å ta innover seg at selv om man kan tenke at det er enorme mengder som kommer hit, så er faktisk de aller fleste internt fordrevet i eget land og til nabolandene.
Jeg syns det er utopisk å skulle kreve at folk blir boende et sted i en lang periode. Jeg får ikke lest artikkelen i Aftenposten, men jeg kjenner jo til steder hvor flyktninger og asylsøkere slett ikke blir godt mottatt og ønsket velkommen av lokalbefolkningen. Jeg prøver å forestille meg det selv: Jeg har flyktet fra et land i krig, og har kanskje opplevd å miste familiemedlemmer på de grusomste vis underveis. Jeg, som er vant til storby og god infrastruktur blir plassert i en bitteliten bygd i la oss si Saudi Arabia, eller Mongolia. Jeg kan ikke språket. Jeg skjønner ingenting av hvordan systemene funker, hva som forventes av meg som forelder, hvordan jeg får meg jobb. Jeg kjenner ikke igjen noen matvarer i butikken. Jeg opplever kanskje å bli møtt med skepsis til at utdannelsen min er god nok, at førerkortet mitt er gyldig (for å ikke snakke om at jeg blir nødt til å gjøre ting med bilen jeg aldri har opplevd før; bytte deler ift. årstid, kjøre på underlag jeg aldri har håndtert: sanddyner!), og i tillegg er ikke folk særlg vennlige. Noen snakker bak ryggen min. Kanskje de spytter på bakken der jeg går, kanskje de utfordrer meg og kommenterer klærne mine, sier at jeg lukter vondt. Også skal jeg tvinges til å bo der i 10 år? :niks:
Jeg har selv bodd steder i Norge jeg ikke har følt meg velkommen, og det er ikke gøy. Jeg hadde ingen traumatisk backstory, men etter tre år var jeg omtrent syk av å bo slik. Det er en menneskerettighet å kunne flytte fra steder.
Eg syns dette er veldig vanskelig. Det er naivt å tru at vi kan få desse flyktingane spredd jevnt og fint utover landet slik at belastninga blir jamnt fordelt utover kommunane.
Flyktningane som kjem frå Syria søker ikkje berre trygghet. Dei søker også ein muligheit for å etablere seg med jobb, hus og auka levestandard. Mange av dei er høgt utdanna og ønsker å bruke denne utdannelsen. Då er det naivt å tru at dei finn seg i å bli plassert på bygda og få beskjed om at her må dei bli dersom dei ønsker å få permanent oppholdstillatelse.
Eg hugsar godt flyktningstrømmen frå Balkan på 90-tallet. Då jobba mamma på flyktningmottak og eg tilbrakte mykje tid der og blei kjent med flyktningane. Eit par av dei har eg litt kontakt med fremdeles. Dei aller, aller fleste ville til Oslo eller Bergen. Eg hugsar at eg var overraska over kor lite «takknemlige» dei var for bustader dei fekk tildelt i bygdene her på Vestlandet. Dei burde jo takke og bukke og berre vere glad for at dei hadde komt seg vekk frå krig og elendighet? Den gangen var eg naiv tenåring. No ser eg at det ikkje var fullt så enkelt. Veldig mange av dei som kom hadde universitetsutdannelse og ville gjerne komme seg ut i jobb så raskt som mulig. Det var umulig ute i distrikta. Dessuten hadde dei gjerne slekningar eller vennar frå heimlandet i dei store byane som dei ville bu i nærleiken av.
Eg trur det samme vil skje med flyktningar frå Syria. Vi ser jo allereie tendensar med dei som no protesterer fordi dei ikkje får ta toget videre frå Ungarn til Tyskland. Trygghet frå krigen er ikkje nok, dei vil ha meir. Og eg hadde nok tenkt akkurat et samme eg også dersom det var meg.
Jeg er ikke uenig i det, Tally. Det er jeg virkelig ikke. Men er det er heller ikke en menneskerettighet å kunne bosette seg hvor man vil. Så derfor lurer jeg på hvordan man håndterer flyktningestrømmen på en best mulig måte, uten at det skaper internkonflikt. Hvordan lokker man frem godheten hos mennesker, uten å bruke den opp? Hvordan frister man folk til å bli boende der de "trengs"?
Nei, men det er en menneskerettighet å kunne flytte. Jeg ser virkelig ikke for meg at integreringen blir bedre av at man nekter folk å bosette seg der de kan trives, innad i et land.
Men jeg tror vi kan bli bedre på å kartlegge hva slags kunnskap flyktninger har når de kommer. Hvor kan deres kompetanse brukes? Det vil både flyktningene og Norge nyte godt av.
Eg har flytta derifrå sjølv. Det skal ekstremt mykje til før eg flyttar tilbake. Eg skjønnar veldig godt at flyktningar med god utdannelse ikkje vil bu der når dei ( i alle fall i teorien) kan få seg relevante jobbar i dei største byane.
Religion er også eit poeng. Det er ikkje så rart at muslimar ønsker å bu ein plass der det er mange andre muslimar i staden for å vere omgitt av bedehus-kristne på bygda.
Jeg syns det er fornuftig å fordele flyktningene utover i mange kommuner når flyktninger bosettes, men jeg syns en botid på to år (varigheten av introduksjonsprogrammet) er nok. Etter det må man få lov til å bosette seg der man vil, og det vil føre til at flyktninger - som mange andre - trekker mot byene. Jeg kommer fra bygda, og jeg flytter aldri tilbake. Ikke fordi det var fælt der da jeg vokste opp, og så vidt jeg vet er det ikke fælt der nå heller. Med min utdanning kunne jeg nok til og med fått meg jobb i kjørbar avstand også. Men jeg vil ikke, jeg vil bo i byen, og det vil jeg få lov til å bestemme. Vi kan ikke ha forskjellige regler for folk på dette området etter mitt syn.
Jeg tror også at det er helt nødvendig at de velstående landene, og det er jo langt flere enn bare Norge som havner i den kategorien, tar større ansvar for å hjelpe i nærområdene. For det er jo der det går virkelig til helvete egentlig.
Hvis man er vant til å ha mye av det sosiale gjennom menigheten så kan jeg forstå det, ja. Det er litt som om jeg skulle flyttet til USA, hvor det mange steder er slik. Der er nesten alt knyttet til en menighet: fritidsaktivteter, etter skole-tilbud, ulike arrangementer og som en generell sosial arena. Jeg hadde virkelig ønsket å bo i et mer sekulært samfunn.
Jeg synes det er synd at dette blir en by-bygd-diskusjon der "bygda" i god FP-tradisjon er helt unyansert. Sammenlikningen med Saudi Arabia og Mongolia skjønner jeg ikke. Også bittesmå bygder har mottaksapparater for flyktninger. Flere av dem er knakende gode på integrering, og veileder flyktninger systematisk på hva det vil si å være nye i Norge. Vet du at baksnakking, spytting og kommentarer er det som får flyktninger til å flytte fra bygdene? Eller flytter de av samme grunner som andre, for å finne jobb og ta utdanning? I følge denne ser det ut til at det er det siste + at mange ønsker å bo nære familie og egne landsmenn.
"Bygda" er ikke én ting. Siden fordommene mot bygde-Norge kommer opp igjen i denne tråden kan jeg gjenta noe jeg har skrevet før: Det finnes mange bygder der man kan få interessante jobber, møte trivelige, intelligente, rause folk, oppleve gode, mangfoldige tilbud og der det er mer kontakt mellom "opprinnelige" innbygger og flyktninger enn det man klarer i en storby som Oslo.
Til HI: Jeg synes det bør vurderes å ha en norm for hvor lenge man må være bosatt i første kommune før man kan flytte videre. Kanskje det ikke er mulig å lovregulere dette? :vetikke:
For bygde-Norge er selvfølgelig fylt opp med bedehuskristne. Med mindre dere har belegg for slike påstander, synes jeg dere kan droppe å skrive det, for det oser av fordomsfullhet. Jeg trodde folk i byene ikke hadde fordommer jeg?
Veldig enig med noen. Og jeg vet om bygder som har integrert flyktninger på en svært god måte. Spytting og baksnakking og folk som sier rett ut at andre lukter vondt fins sikkert både i bygder og storbyer. De fleste mennesker driver ikke med sånt.
Eg trur ikkje flyktningar rømmer frå bygdene fordi dei blir spytta på eller baksnakka. Det er minst like mange rasistar i byane. Der klarar rasistane i større grad å utøve trakassering i skjul også. På bygda blir det meir synlig slik at fleirtallet som ikkje er slik kan korrigere dei.
Som eg nevnte tidligare trur eg flyktningar vil til byen delvis av samme grunnar som eg reiste frå bygd til by: Jobbmuligheiter, infrastruktur, kulturtilbud og servicetilbud.
Men eg trur også det er viktig for dei å vere ein del av eit større nettverk av folk som har samme verdisyn/religion som dei sjølv. Og det får dei heller ikkje på bygda.
Alle bygder er sjølvsagt ikkje fyllt opp av bedhuskristne. Men det er i alle fall ikkje moskè der. Så det finns ikkje noko særlig alternativ for dei som er religiøse men ikkje kristne.
Eg kjem som sagt frå bygda sjølv. Reiste då eg var 19 år og vil ikkje tilbake igjen. Eg syns det er kjekt å reise tilbake igjen på besøk/ferie, men å bu der er uakutelt. Likevel er eg veldig opptatt av disktriktspolitikk og ønsker at myndighetene skal legge tilrette for at busetnaden på bygda skal oppretthaldast. Det skal ikkje vere vanskelig for dei som ønsker å bu der å fortsatt bu der. Men det skal heller ikkje vere slik at folk som ikkje vil bu der skal tvingast til å bu der.
Folk er forskjellige!
Jeg tror at man som flyktning i første omgang er fornøyd med å få basisbehovene dekket. Kunne sove trygt, og kunne få i seg mat.
Velferdsordningene som vi er vant til i Norge er ikke noe flyktningene er vant til fra sitt hjemland, og er kanskje ikke det første vi bør tilby de. Men tak over hodet, et trygt sted og sove, og mulighet for å kunne lage sin egen mat. Kanskje faktisk også være nødt til å dyrke maten og fange fisken. :vetikke:
Mener du at en flyktning fra Syria skal drive selvhushold? Det er jo helt urealistisk. Og innimellom at de bearbeider korn til mel og koker tran skal de lære språk og skaffe seg jobb?
Det finnes bygder der det er 10-20 min. med buss til nærmeste moské. Ikke ulikt Oslo eller andre store byer.
Du kommer fra én bygd. Den kan være vidt forskjellig fra andre bygder.
I følge rapporten jeg linket til over, er fylkene flest flytter fra Nordland, Troms, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane. Ganske interessant at Finnmark ikke er nevnt. Jeg vet ikke hvorfor. Det er også andre fylker med spredd bebyggelse som ikke er med på listen. Jeg tror mange både by- og bygdekommuner kan jobbe enda bedre med å integrerer flyktninger. Jeg håper engasjementet som har oppstått nå holder seg, slik at flere blir flyktningeguider, tar kontakt med den nye naboen osv.
Og i noen veldig små kommuner med få arbeidsplasser vil det sikkert være nesten umulig å ha et tilbud, men de er i et fåtall, tror jeg.
Nå syns jeg du leser meg med alvorlig såre tær, og jeg syns du kan prøve å bruke litt mer velvillige øyne, selv om du vet at jeg ikke er spesielt glad i utvalgte steder i bygdenorge.
Jeg valgte bygda i Saudi-Arabia og Mongolia som eksempler fordi det var omtrent det fjerneste fra min hverdag i en nordeuropeisk by jeg kunne tenke meg, omtrent slik endel steder sikkert føles for noen flyktninger i Norge. Jeg sammenliknet ikke bygdenorge med nevnte steder.
Jeg responderte på innlegget til Gaia som nevnte to bygder, og sa at jeg visste om steder i Norge hvor flyktinger ikke blir ønsket velkomne. Jeg sa ikke bygder.
Ja, jeg kan se for meg at folk flytter fordi de ikke føler seg velkomne. Jeg har ikke sagt at dette er utelukkende fra bygder.
Ja, jeg kan se for meg at folk flytter fra bygda av samme grunn som andre, derfor nevnte jeg det også, i innlegget du valgte å ikke sitere.
Jeg svarte på Simones innlegg om nettopp bedehuskristne. Jeg påsto ikke noe som helst sted at bygdenorge er infestert med bedehuskristne, men svarte på hennes innlegg om ett slikt (om enn muligens imaginært) sted.
Jeg syns du er den som er skyldig til å gjøre dette til en unyansert by/bygd-diskusjon når du ikke leser skikkelig, og kommer med påstandene om mine innlegg som du gjør.
Det jeg egentlig hadde tenkt til å bruke tid på i stedet for å svare på stråmannargumentasjon, var å be folk lese Morgenbladet i dag, som både har fulgt en flyktningfamilie hele veien fra Hellas til Sverige, og en kronikk om hva bosetting av flyktninger gjør med kommunene i Norge, store som små.
Det er vel og bra at mange trives godt på bygda, jeg gjorde det selv, og ikke merket jeg mer rasisme der enn andre steder heller. Men det forandrer ikke på det faktum at det er noe grunnleggende galt å pålegge noen mennesker boplikt på et bestemt sted over lengre tid, mens andre ikke har det. Flyktninger har allerede boplikt en periode, og den kan begrunnes, boplikt utover dette er ikke like lett å begrunne.
Det finnes nordmenn som faktisk er bønder, og om det er penger som er grunnen til at man kvir seg for å ta inn flyktninger, så tror jeg faktisk at mange flyktninger er i stand til å klare seg selv.
Norske bønder er det av valg. De er ikke tvunget. Og det krever en del kunnskap å være selvforsynt av fiske og jordbruk i Norge, så det vil jo koste oss en del å lære dem opp. Og ikke minst må de ha utstyr til det og matjord. Hvem skal vi ta matjord fra?
Hva er det som får deg til å tro det? Det er en konklusjon som ligger langt utenfor det som er min erfaring med flyktningers bakgrunn. Ikke at de ikke er i stand til å klare seg selv, det har de jo bevist ved å klare å ta seg til Norge, f.eks. Men at de skal klare å dyrke sin egen mat i Norge - bare fordi de flyktninger, det blir for rart for meg.
For det første; jeg nevner ikke "to bygder", jeg liker til en artikkel som omhandler to nabokommuner i Valdres, hvor den ene bosetter flere asylsøkere enn den er bedt om, den andre bosetter færre. Felles for begge kommunene er at de som bosettes flytter etter introduksjonsårene er over. Spørsmålet er hvorfor dette skjer, når den ene kommunen synes å ha hjerterom, mens den andre er lukket. Er det andre mekanismer som driver flyttingen? Jobb og tilhørighet er selvfølgelig relevant, men hvis folk bosettes der de "trengs", så er ikke jobb et problem. Da er spørsmålet hvordan man kan skape tilhørighetsfølelsen.
Det jeg ønsker å drøfte er hvordan man håndterer flyktningestrømmen på best mulig måte, i et langsiktig perspektiv. I et integreringsperspektiv er det aller beste at man klarer å skape en tilhørighet til det lokalsamfunnet man bor i, uavhengig om den er i by eller på bygd. Jeg tror også at hvis man klarer å integrere flyktninger, så fører det til mindre konflikter, fordi den gjensidige kulturforståelsen blir bedre. Jeg tror også at for stor grad av "ghettofisering" er konfliktskapende, og da er spørsmålet om det finnes måter å unngå det på?
Norge er jo også et land det er vanskelig å drive jordbruk i rent klimatisk. Jeg vil tro flyktningene blir fortere mette ved å leite etter nedfallsfrukt og mat i containere enn ved å satse på selvberging via jordbruk og fiske.
For en absurd vending på debatten. Er det et problem med at maten i Norge tar slutt som jeg ikke har fått med meg?
Kom til Norge, finn mat i nærmeste container, lissom. :hehehe:
Da tror jeg det er en bedre løsning at vi gir alle som er registret som asylsøker midlertidig arbeidstillatelse, og kartlegger kompetansen raskt, for å forsøke å få folk i jobb. Det er få ting som er så nedbrytende som å ikke ha mulighet til å forsørge seg selv, fordi man ikke får lov.
Enig. Dessuten er vel kostnadene vi har ved å gi dem mat bare en brøkdel av hva det koster oss å ta i mot dem. Men vi kan jo bare sende dem til et sted langt uti skogen, eller en øy eller noe, så kan de dyrke sin egen mat, ha sine egne skoler, drive sin egen helsehjelp osv. De klarer sikkert alt dette, siden de tross alt er flyktninger.
Øy, nå sporer dere av debatten min, folkens. Løsningen er IKKE å sende ut alle som deltakere i den nyeste realityserien "Lars Monsen lærer nyankomne flyktninger å overleve på vidda uten proviant", altså.
Fisk og dyrk maten sjæl! Jeg tror virkelig ikke det er der problemet ligger. Heller språkkunnskaper, samt både bosetting der man ikke får brukt kompetansen sin, eller at utdannelsen ikke er godkjent i Norge, og man dermed stiller på "null". Igjen, dette er en god artikkel som står i dagens Morgenbladet som tar opp hva som skjer med kommuner som tar i mot flyktninger.
Beklager, to bygdekommuner. Jeg er for øvrig helt enig i at by/bygd ikke har noe som helst å si i denne diskusjonen, men nekter å gå med på at jeg tok avsporingen dit.
Ja, ikke sant? Jeg vet ikke i hvor stor grad dette gjøres? I tillegg er det vel en fordel om man får lov til å jobbe mens man får asylsøknaden sin behandlet. Så vidt jeg vet er det ikke helt slik nå?
[url="http://www.foreldreportalen.no//www.pinterest.com/pin/create/extension/"][/url]
Jeg syns matauk-avsporingen understreker noe viktig i debatten som er helt vesentlig for at flyktningene skal bli integrert, og det handler om nordmannen i gata sin holdning til hvordan vi skal ta imot flyktninger, og til hvorvidt vi skal ta imot flyktninger i det hele tatt. Det er det store lokale og sosiale forskjeller, og det er verdt å merke seg at bare 2/3 av befolkningen var enige i at vi skal ta imot flyktninger som kommer over middelhavet i en stor undersøkelse tidligere denne uken. Det kan kommes med løsninger, tilrettelegges og forsøkes på integrering i det uendelige, men holdningen blant veldig mange nordmenn er negativ og det påvirker helt klart flyktningenes mulighet til å få jobb, bosted og til å bli inkludert i lokalsamfunnene. Samfunnsdebatten har vært polarisert over lang tid og det har bidratt til å øke innvandrerskepsisen. Vi har et holdningsarbeid som bør utføres for at det skal være mulig med en god integrering.
Jeg aner ikke, dessverre. Men jeg tror ikke det er lov til å jobbe før man har fått midlertidig oppholdstillatelse (med forbehold om at jeg ikke kan regelverket). Det er jo gode grunner til det, men samtidig burde det være mulig å få på plass systemer for midlertidighet som nettopp innebærer mulighet for å matche kompetanse med kommuner som har behov, og samtidig gi folk med arbeidsevne og -vilje mulighet til jobb mens de venter på søknadsbehandling. Det fordrer selvfølgelig at man også får på plass et system for hurtigbehandling av ikke-reelle asylsøkere, fordi slike systemer alltid vil kunne misbrukes, men samtidig er det bedre å få folk i jobb, enn å la dem gå på lediggang.
Røverdatter, jeg tror det er mye lettere å forholde seg positivt til enkeltpersoner som bidrar lokalt, enn til de store massene i Middelhavet. Det er lettere å unne naboen et godt liv, enn en person man aldri har truffet, som er en del av en stor, skremmende "masse".
Jeg leste innlegget ditt i lys av HI som dro opp diskusjonen om at flyktninger flytter fra småkommuner. Ut fra innlegget ditt forsto jeg det som at en del av din forklaring var at spytting og baksnakking var grunnen til at de flytter. Og at det er like vanskelig for en flyktning å komme til en småkommune som det er for deg å havne i en liten bygd i Mongolia. Det er fint at du ikke mente det slik, men det var altså slik jeg forsto innlegget ditt.
Jeg mener det er ikke finnes belegg for å si at bedehuskristne på bygda er en viktig årsak til at flyktninger flytter fra bygda. Måten du kommenterte Simones innlegg på, gjør at det virker for meg som om du er enig i at hun har et poeng.
Men innvandrere fra Asia og Afrika er de dårligst integrerte fremmedkulturelle og de som møter mest fordommer, som sjeldnest får kvalifiserte jobber og som er fattigst i Norge allerede i dag. Hvorfor tror du dette blir annerledes med de som kommer nå? Jeg tror holdningene til nordmenn overfor de nye flyktningene blir tilnærmet de samme som til innvandrere fra de samme delene av verden. Tidligere denne uken ble det sluppet en undersøkelse som viste at 2/3 av alle nordmenn er negative til å ta imot flyktninger som kommer over middelhavet. Det er uhorvelig mange negative nordmenn. De siste par årene har i tillegg samfunnsdebatten og tonen i debattene endret seg kraftig og vi har en mye mer polarisert debatt der blant annet religion spiller en viktig rolle for våre holdninger til mennesker på flukt.
Eg syns du vrir veldig på det eg seier her. Eg meiner ikkje at dei flytter for å komme seg vekk frå bedehuskristne, og det veit du godt. Eg meiner at dei som er religiøse og har ein anna religion enn kristendom ønsker å flytte fordi bedehuset er det einaste religiøse alternativet på bygda. Og det er dessverre mange plassar det tar langt meir enn ein time å komme seg til nærmaste moskè. For mange er moskèen også ein sosial arena, ikkje berre ein plass der dei utøver religion. Det vil derfor vere eit savn dersom dei ikkje har muligheit til å gå der ofte.
No er ikkje eg kristen, men om eg hadde vore det og busett meg i eit muslimsk land hadde eg sikkert ønska å bu i nærleiken av ei norsk sjømannskirke dersom dette var praktisk mulig. Spesielt dersom eg hadde opplevd traumatiske ting i Norge før eg kom. Då hadde eg ønska å ha eit fellesskap med andre kristne nordmenn som hadde samme opplevingar bak seg.
For andre er ikkje religion og kulturtilhørighet så viktig, og då er det andre ting som forklarer kvifor dei trekker mot byane.
Men da er det viktig å stille seg selv spørsmålet hvorfor disse menneskene er dårlig integrert. Hva kan vi gjøre, for å integrere dem bedre. Hva trenger de av kunnskap og muligheter for å integreres? Integrering handler jo også, til dels, om holdninger hos de som kommer hit. Jeg forventer ikke at de skal komme med luen i hånden, men jeg forventer at de skal komme med et "åpent sinn" og en innstilling om at de skal bidra. Så må vi legge til rette for at de skal kunne bidra, og samtidig jobbe med egne holdninger.
Det ER beintøft å skulle integrere, hvis de man forsøker inkludere stritter i mot.
Jeg tror at vi som er vennligstilt må gå foran med gode eksempler. Vi må gjøre litt ekstra, melde oss som flyktningeguider, sette oss sammen med de fremmedspråklige foreldrene på foreldremøter og barnehagefrokoster, invitere på kaffe og være litt brysomme, rett og slett. Jeg så nå at Oslo skal bevilge endel penger til å dra på hjemmebesøk til nyankomne flyktninger som ofte ikke har barn i barnehage. De skjønner ikke systemet, og det er veldig fremmed for dem å skulle sende fra seg barna til "staten". Da må det fordelene forklares.
Noen vil ikke integreres, men vil dra nytte av godene. Akkurat som mange innfødte nordmenn omtrent er likedan. De vil ha godene, men de vil ikke bidra. Vi kan nok ikke forvente at flyktinger jevnt over er bedre.
Jeg hørte noen med litt peiling, som sa at et sted det kommer til å butte skikkelig i møtet med kommune-Norge, er på psykisk helse. Der er Norge ganske dårlig mange steder allerede. Mange flyktninger har truamer, barn lider og mye spesialkompetanse trengs. En undersøkelse viste nylig at ca 50 % av foreldre til Utøya-ofre ikke var tilbake i jobb enda. Men "vi" forventer det at flyktninger, som har mistet hus, hjem, nære, kjære, og kanskje har opplevd traumatiske hendelser både før flukt og under flukt - skal ivre etter å jobbe, etter å ha lært seg nytt språk og møtt kulturkræsj.
Psykisk helse-tilbudet må bygges kraftig opp generelt, om man skal ha et håp om å ivareta de som kommer, i det langsiktige perspektivet.
Jeg ønsker å heve blikket litt - og tilbake på det som er hovedsaken i HI. Sammenhengen mellom vellykketheten av integreringen og befolkningens generelle velvilje til innvandring.
Akkurat nå er rausheten på topp, men hvordan er den om et halvt år? Eller om 5 år? Flyktningestrømmen er neppe over med det første. Hvordan møter vi dette på best måte?
Det vi samler inn penger til nå er vel først og fremst nødhjelp. Disse vil behøve hjelp av den vestlige i mange år framover og det koster mye. Svake grupper vil føle seg satt opp mot hverandre.
Altså. Jeg er for at vi skal ta imot og hjelpe flyktninger. Men jeg sitter likevel med en mitt vond smak i munnen når man leser dagens overskrifter i tabloidavisene (dum som man er...) og ser ting som "nekter å jo fraktet til flyktningleirer" og tilsvarende. Dette er jo flyktninger fra krig og faenskap. Det er ikke innvandring. Da bør man jo kunne ha tålmodighet til å oppholde seg et sted der man er trygge for krigen, fram til man har funnet ut av hvem som skal sendes hvor.
For det må pokker meg tas et kollektivt ansvar verden over for dette som nå skjer. Det kan virkelig ikke være sånn at det landet som først registrerte dem får ansvaret. Men det kan heller ikke være sånn at tusenvis av mennesker selv kan bestemme hvor de skal bo? Det er jo ikke snakk om permanent innvandring, men midlertidig situasjon fram til man har klart å skape fred der de er fra. Og da bør det faktisk ikke være så veldig viktig om man har en utdannelse som er best egnet for å få jobb i en by. Eller at man har hørt at Canada er et bra sted å bo.
Det er jo en del som tyder på at det er de mest ressurssterke som forlater Syria nå. Naturlig nok siden det ikke er gratis og krever at man vet hva man skal gjøre. Men desto viktigere at disse returnerer de gangen landet skal bygges opp igjen?
Det som nå skjer skremmer meg. Ikke fordi jeg er redd for at Norge ikke har råd til det. Men fordi jeg er temmelig sikker på at det ikke finnes noe land som er i stand til å gi god nok hjelp til de ekstreme massene som kommer. Både mht helsevesen, psykiatri, skole eller jobb. Og som Gaia sier - hva når nyhetens interesse gir seg?
Jeg har så ekstremt vondt av alle disse menneskene som tvinges til å rømme, og som egentlig ikke har noe sted å rømme til i dagens samfunn. :sukk: Den som ikke tror at man selv hadde gjort det en kunne for å skape seg et bedre liv når ens eget samfunn faller fra hverandre, mangler forestillingsevne. Samtidig så er jeg redd vi er forbi det stadiet der vi kan "ta i mot og integrere", med mindre også andre verdensdeler åpner opp. Ellers blir det vel mer snakk om å oppbevare og sørge for at det tross alt er bedre enn det var. :sukk:
Jeg er ikke for "hjelpe der de er". Men jeg er for å sette inn en helvetes mye innsats i å gjøre noe for at folk ikke trenger å flykte. Uansett hvor mange tepper man gir og bæreseler man sender - folk kommer til å fortsette å drukne i en desperat kamp for å komme seg bort, helt til man får stoppet krigen og startet gjenoppbyggingen. :trist:
Å ta i mot åtte eller ti tusen flyktninger tror jeg ikke kommer til å monne i det hele tatt, jeg tenker at man heller bør ta i mot hundre tusen. Men for at det skal være mulig så kan vi ikke bosette alle i byer der boligmangelen eller snarere prisen på boliger gjør det vanskelig å bosette mange. For å hjelpe flest mulig må vi se på nye måter å kunne bosette flyktningene, eller enkeltpersonene på. Når de er trygt i Norge kan vi heller begynne med kompetansekartlegging etc, men jeg tror ikke at det å få bruke utdannelsen sin er det som ligger fremst i pannebarken til disse som flykter over havet.
Men det er heller ikkje så enkelt at dei vil vere fornøgd så lenge dei er trygge for krigen og får mat. Ellers ville dei vel ikkje protestert så voldsomt på at dei ikkje får reise videre til Tyskland frå Ungarn?
Dei er ute etter eit bedre liv, ikkje berre trygghet og mat.
Ja, og det har jeg ingen problemer med å forstå. Jeg vet jo at jeg ville gjort det for meg og mine om det var Norge som gikk I oppløsning foran øynene mine.
Men det betyr ikke at det er feil å realitetsrientere mht hva man kan forvente av hjelp i en slik situasjon som de nå er i. Det at man ikke har sjanse i havet til å få til annet enn et sted å sove og mat og spise - trygghet for krig. I alle fall i første omgang.
Men litt av problemet kanskje er vel det at dette ikke er en typisk flyktning slik man kjenner dem: fattige og uten utdannelse. Dette er vel mennesker som inntil relativt nylig har bodd i et sivilisert samfunn ikke ulikt vårt? Så da er kanskje forventningene annerledes? :vetikke:
Som sagt, jeg hadde sikkert aggert likedan om det var meg. Men det et ikke noe argument for at det er riktig.
Nei, eg hadde antageligvis tenkt likt om eg måtte flykte frå Norge. Eg og ville nok heller reist til Tyskland enn til Ungarn .
Men den tyske innenriksministeren sa for nokre dagar sidan at dei forventa opp mot 800 000 flyktningar og asylsøkjarar i år.
Dei har ikkje sjans til å ta i mot så mange og samtidig gi dei det dei forventar og håpar på for det nye livet sitt.
Innenriksministeren snakka om "pragmatiske løsninger" og at dei var nødt til å ta i bruk løsninger som ikkje var i bruk no. Sidan det blei sagt på tysk fekk eg automatisk grøsningar og assosiasjonar til "den endelige løsningen", dvs. konsentrasjonsleirar.
Eg trur sjølvsagt ikkje at Tyskland kjem til å starte opp med konsentrasjonsleirar, men det er godt mulig det blir brakkeleirar og teltleirar med høge gjerder og piggtråd rundt. Og det trur eg ikkje desse flyktningane vil finne seg i sjølv om dei får mat og medisinar og ei seng å sove i. Då blir det opprør og sultestreik.
Nå er det ikke bare syrere på flukt fra krig som kommer over, det er pakistanere, afghanere og andre nasjonaliteter som er på flukt fra fattigdom og bedritne regimer. Det er også folk fra rimelig vanlige samfunn, fra rike familier etc, alle reagerer ikke likt og alle er nok ikke bare takknemlige for å komme vekk, de vil fort videre til det de tror er en bedre verden i enkelte land. Ungarn er tydeligvis ikke et av dem. Realiteten er jo at det ikke finnes jobber og boliger etc til alle. Her i Norge er arbeidsledigheten på vei opp, en fattig flyktning uten ettertraktet bakgrunn har generelt ikke gode utsikter til annet enn norskkurs, NAV og eventuelt f.eks ta grunnskole, videre utdannelse osv på statens bekostning. Heller ikke da er det sikkert det er lett med jobb i Norge, for ikke å snakke om i andre land i Europa som sliter økonomisk allerede.
Jeg tror ikke det blir gjort. Har møtt ulykkelige bønder og sauegjetere som er plassert i tjukkeste Oslogryta og drømmer om å få komme seg ut på et gårdsbruk, og ulykkelige storbyjenter som er plassert ute på den ytterste øde øy, og så ofte som mulig tar buss til det nærmeste som ligner en by for å ha litt liv rundt seg. Hvis vi i alle fall hadde begynt med å spørre folk om de ønsker å bo i stor by, liten by, bygd, eller ødemark, så tror jeg vi hadde fått beholdt flere i bygdenorge. Nordmenn har også en tydelig flyttestrøm fra bygd til småby til storby. De vellykkede rekrutteringsprogrammene er de som har lokket folk til å flytte tilbake til bygda (selv om det er en annen bygd/landsdel enn man kommer fra), det er sjelden man lykkes med bosetting av oslofolk i distriktene.
Jeg tror samfunnet vårt har kapasitet til å ta i mot mange, mange, mange flere enn det som gjøres nå. Det ble gjort av Vesten under/etter Vietnam-krigen, og det førte ikke til sivilisasjonssammenbrudd noe sted. Konflikter, javisst. Klart det vil være konflikter. Det tåler vi, det ordner vi.
Ellers tror jeg ikke det at flyktninger vil videre til Tyskland fremfor Ungarn, handler så mye om at de er kravstore. Den syriske befolkningen er relativt velutdannet og man kan gå ut fra at de som har kommet så langt også er mer ressurssterke enn snittet. Klart de orienterer seg. Klart de heller vil til et land hvor de vet de får bli enn til et hvor de ikke aner, og som dessuten er beryktet for fremmedfiendtligheten sin. Klart de heller vil til et land som ordner hurtige familiegjenforeninger enn ett hvor de kan bli sittende i årevis før de kanskje får hentet familien som de etterlot i et eller annet høl av en leir i Tyrkia eller Libanon.
Dugnadsånden som viser seg i Norge nå, tror jeg man skal spille på. Mye av den vil forsvinne etter hvert. Det å renske skapet for brukte klær man vil donere, handler nok gjerne like mye om eget behov for å føle at man bidrar med noe som det handler om å dekke reelle behov. Men likevel vil det nok føre til at flere er positive over tid, at flere bidrar over tid med ting som kan fremme integrering og at flere går og sier hei til den nye naboen til tross for hijab, hudfarge og språkforskjeller.
Og selvfølgelig vil måten de mottas på, ha noe å si for om folk velger å etablere seg på bitteknøttsteder rundt i Norge i stedet for å søke til byen så fort som mulig. Flere flyktningeguider, flere nettverkstiltak, lære av Vinje i Telemark hvor de har drevet superintegrering av somaliere - den vanskeligst integrerbare gruppen Norge har mottatt mange av, og i størst mulig grad ut og bort med holdningen om at "de" burde ha en annen standard enn "oss" for hva som er bra nok.
Og det fremkommer ikke av artikkelen. Der står det at mottaket er lagt ned. Jeg syns det er høyst relevant hvis kommunen allerede huser et asylmottak, spesielt hvis kommunen er liten.
Jeg fortsetter å tenke og tygge, og i Spectator fant jeg noen av tankene mine formulert. Er det vi gjør nå, å sørge for at flere dør på havet, fordi vi slipper dem inn? Er det riktig at vi gir asyl til de som har klart å komme seg over grensen til EU, eller er det å belønne "sniking i køen", slik at det ikke er plass til de som trenger det mest, til de som forsøker å gjøre det på "riktig" eller "lovlig" vis? Vi kan ikke slippe inn alle som vil, det går ikke, da klappet samfunnet vårt sammen. Samtidig ser jeg at det vi gjør nå ikke er "nok" og at hjelpen ikke treffer godt nok. Man løser ikke en ustabil situasjon ved å destabilisere andre deler av verden, men hvordan kan man bidra til at konflikten får en fredelig konklusjon, som de som kommet derfra kan leve med. Man kan ikke påtvinge demokrati, det må komme innenfra. Men hvordan hjelper man lokalbefolkningen å finne ut hva de ønsker seg, og hjelper dem å få det på plass?
Jeg tror vi hadde hatt kapasitet til å ta imot langt flere hvis vi var villige til å gi slipp bittelitt av velferdsgodene våre. Barnetrygd bare til de som trenger det, litt kutt i sykelønnsordningen, en hundrelapp i egenandel hos lege/tannlege osv + ikke rett til ferie om man har vært småsyk i ferien, osv. De aller fleste av oss trenger ikke pute både under rompa, i ryggen og under armene, men vi er likevel livredde for å gi slipp på noe av vår egen velferd. Det er selvsagt mye mer behagelig, og letter kanskje litt på samvittigheten, når vi graver fram gamle Baby-bjørner og cherroxer og poste et "vi må hjelpe flyktningene i Syria"-innlegg for dagen på Facebook.
Er enig i at det hadde vært fint om man kunne droppet noe luksusvelferd, men det er virkelig ikke noe poeng i å rakke ned på de/vi som nå gjør det vi kan på mange måter, ikke bare å gi penger, men også av vår tid og overflod.
Jeg syns de som bidrar nå gjør en viktig innsats, Mave. Bare så det er sagt. Og nødhjelp/øyeblikkelig hjelp er viktig. Men jeg er fortsatt opptatt av langtidsperspektivet, og hva som skal til for å løse katastrofen i et langsiktig perspektiv.
Fremmedfrykt handler jo ikke bare om at man er redd for å ikke ha råd til den nyeste flatskjermen eller den siste iPhonen, det handler også om frykt for hvordan innvandrere vil påvirke det man oppfatter som "norsk kultur". Når tipper man grensen og mister det som er bra med det norske, og sitter igjen med gørra og hatet, frykten for de mange som oppleves som "annerledes"? Hvor er grensen for et enkeltsamfunns "godhet"?
Jeg gjør også det, gir av tid og overflod, så i så fall rakker jeg ned på meg selv. Men jeg mener dønn seriøst at man også må tenke litt på hvilke folk og løsninger man stemmer på, prøve å se hele bildet og tenke langsiktig. SV, f. eks, vil sikkert ta imot hele Syria, men de vil samtidig beholde så mange velferdsgoder (mer av ditt, gratis datt) at de burde vite at man ikke får i pose og sekk.
Egenandel hos lege er det allerede, tannlege betaler man fullt ut, småsyk i ferien kvalifiserer ikke til ny ferie ( bare syk med sykemelding). Men barnetrygd burde absolutt vært behovsprøvd/inntektstak. Kraftig reduksjon i sykepenger får man etter et år, man kan selvfølgelig vurdere før det. Mange velferdsgoder er der for at man ikke skal havne på gata dersom man blir syk (som i USA). Ønsker vi 3 mnd fødselspermisjon? Ønsker vi at de som blir arbeidsledige ikke kan overleve i overgangsperiode? Tenke konsekvenser, kommer det flyktninger til gode at nordmenn får det dårligere? Og skal vi ta imot alt av flyktninger?
Uten at jeg er noen Syria-ekspert, er det vel også sannsynlig at dette blir en ganske "billig" gruppe å ta i mot. Demografisk er de ganske sammenlignbare med iranerne som kom da Khomeini tok over; høyt utdanningsnivå, middelklassebefolkning, relativt sekulære til Midtøsten å være osv. De klarte seg jo eksepsjonelt bra sammenlignet med de fleste andre grupperinger.
Det er i alle fall det som hevdes. Jeg har ikke studert eventuelle analyser av tema, men det brukes som argument for at det ikke er gjennomført for lenge siden. Fordi det altså ikke ville lønne seg.
Jeg kjenner jeg er forvirret og ikke helt klarer å følge med. Nå står det i Aftenposten av 3 - åringen som drukner sammen med mor og bror hadde bodd i Tyrkia i 3 år og kom i båt derfra. Hva i alle dager er det som skjer i verden? Det virker som om det er skapt en vanvittig industri av menneskesmuglere som tjener seg søkkrike på desperate menneskers håp om en bedre framtid for seg og sine. :trist: Og at det systemet som skal ta seg av flykrningstrømmen ikke virker. En ting er jo dem som kommer over havet fra krigsherjede land. En annen ting er jo dem som rømmer videre, etter å ha kommet i sikkerhet. Jeg synes det er forkastelig å kalle dem lykkejegere, i såtilfelle gjelder det hver og en av oss som gjør det vi kan for å sikre et best mulig liv for oss og våre. Men man må da for pokker få gjort noe for å stoppe denne industrien som har oppstått rundt desperate mennesker. Det er noe seriøst galt når man kan lese at det er mer å tjene på å smugle mennesker enn å smugle narkotika?? Når man kan drukne på vei fra Tyrkia til Hellas, fordi man et blitt fortalt at det venter et bedre liv en liten båttur i en dårlig båt borte. :sukk:
Jeg er hakket før jeg synes at en passe straff for disse menenskehandlerne måtte være å bli returnert I en båt tilsvarende den de syntes det var ok å ta betalt for at andre skulle ende sitt liv i.
En ting er debatten om hva man skal gjøre med dem som kommer over. Jeg synes det er vår plikt å hjelpe. Men vi bør virkelig også se nøye på hva man kan gjøre for å stoppe flukten. Da tenker jeg ikke på flukten fra krigssonen, men flukten videre. For det er jo tydelig at den for mange er like dødelig som det ville vært å bli i krigssonen. :sukk:
Guttens familie var/er kurdere. Tyrkia har benyttet kaosanledningen til å bombe Kurdistan, og den massive politiaksjonen for en del uker siden som det først ble sagt var mot IS i Tyrkia, viste seg å være rettet hovedsakelig mot kurdere.
Hadde ikke de europeiske stormaktene vært slike lykkejegere under kolonitiden, hadde vi neppe hatt denne flyktningekatastrofen nå. Det er mye grums å rydde opp i. :sukk:
:sukk: Det er forjævlig hele greia. Men jeg håper jo at nå som Europa på sett og vis får resultatet av historiens mange synder rett i fleisen så må det tvinges fram en løsning. Helst før flere dør.
Det er jo ikke noe nytt at haugevis av folk er økonomiske flyktninger. Det er jo derfor Dublinavtalen finnes og at vi har regler for innvandring. Før Dublin registrerte mange seg i svært mange land samtidig (og ventet på svar fra samtlige og kunne deretter velge hvor de ville dra)- noe som var lite ok mht ansvar og saksbehandlingstid.
Jeg vet ikke hva løsningen er, men tror for min del ikke fri innvandring er svaret. I så fall kan ihvertfall ikke dagens velferdssystem for både flykt ninger og norske borgere opprettholdes.
"Alle" har for mye å tjene på at flyktninger setter ut over middelhavet i skrøpelige farkoster. Hverken Dublin-avtalen eller Schengen fungerer slik det ble forutsatt.
Det er like mye penger i å smugle mennesker som avfall. Ved å fjerne muligheten for differensiert behandling, må det opprettes leire i nærområdene, og flyktninger hentes derfra.
Statistikken viser at det i august ankom 900 flere asylsøkere enn i juli. Annen statistikk viser at de tre siste ukene har antall søknader økt drastisk;
1.Syria 251 340 420
I går kom jeg over en debatt på Facebook (jeg ønsker ikke å lenke den opp) der det ble diskutert hvor mange barn som egentlig kommer? Finnes det tall på dette? Jeg tenker ikke primært på mindreårige enslige, men på barn i følge med foreldre.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
