Vi bor i en liten enebolig. Den har håpløs planløsning og ligger klin inntil naboene, men vi trives i området og har egentlig ikke lyst til å flytte på oss, iallfall ikke langt. Med langt mener jeg over en kilometer..
Vi ser etter hus, men det er lite utvalg, mest store renoveringsobjekter, og dessuten bor vi i noe jeg tror er Norges dyreste boligmarked. Man betaler 7-10 mill for ei rønne.
Jeg kunne gjerne bodd i leilighet. Men den måtte hatt gode solforhold og enorm terrasse. Jeg trives også med uteplass på bakkeplan. Men så har jeg kommet på noe jeg aldri før har tenkt på som ideelt: Rekkehus! Det må da være fint? Saken er at vi har begrenset boevne, for å si det litt flåsete, men vi suger altså på vedlikehold og har konstant dårlig samvittighet. Alt fra store ting som maling av hus til småting som plenklipping. Og vi har allerede knøttliten hage...
Men det er så mange som er negative når jeg sier det. Som om enebolig er Det Eneste Rette når man er Voksen. Jeg trenger ikke enebolig. Men jeg trenger en liten og lettstelt grønn flekk og morgensol og kveldssol. Og midt på dagen-sol, selvsagt.
Er det mindre vedlikehold med rekkehus? :vetikke: Og er det billigere mtp vedlikehold? Jeg misliker å bruke penger på vedlikehold...
Ja! Lureste valget jeg har tatt i voksen alder var å selge huset. Vi stortrives i rekkehus. Orker ikke å skrive mer nå fra mobil i senga. Men jo, det er helt supert. :riktig:
Vi bodde i nytt rekkehus før vi kjøpte 40 år gammel enebolig. Jeg tror ikke det var bare alderen som gjorde at det var vesentlig mindre vedlikehold der enn her. Jeg likte for så vidt godt det rekkehuset, jeg, men jeg blei gæern av naboene. De var stille og rolige folk, men hørtes godt allikevel. Hvis man takler andres lyder, så vil jeg tro det er en fin løsning for å slippe unna med litt mindre vedlikeholdsarbeid.
Tingen med rekkehus er vel at de relativt ofte er borettslag eller sameier, og hvis man er heldig kan det bety at vedlikeholdet løses i fellesskap. For meg ville det vært en stor fordel.
Eneboligen vår er i borettslag. Det betyr at vi slipper å skifte vinduer og at malingen er gratis, men vi må jo male, og det ser jævlig ut utenfor her hvis vi ikke gjør noe selv. De fikset opp da vi hadde rotter på loftet, men trappen har sprekker, Hagen er overgrodd, huset halvmalt, jeg spyr av det.
Ja, vi beisa mens vi bodde der. Veldig mye mindre jobb å ha ansvar for to vegger og bare en prosentandel av endeveggene. Sameiet betalte for lift.
Det verste for min del var egentlig ikke at det var lydt gjennom veggene, for da skulle det bråkes ganske høyt, ja. Det var naboen som kom dritings hjem med herrebesøk fire ganger i uka og måtte passere vårt soveromsvindu, eller som satt på verandaen og røykte, slik at røyken siva inn hos oss, som var verst. Vi orka aldri sitte ute sjøl. Og så å måtte passere gal spektralsteindame, som tok det for gitt at alle andre også trodde på alternativmedisinene hennes, hver gang man skulle gå/hjem. Samtidig traff vi jo en del andre familier som vi blei veldig glad i, så det var fordeler og ulemper.
Sameie kan også bety at man uforutsett må dekke vedlikehold på deler av rekkehusene/leilighetene til andre. Som taket hos de i etasjen over, eller kledningen til de som bor ytterst. Jeg går ikke tilbake til rekkehus/leilighet, det var mye mas.
Vi har gjort det, men alt har vært selveier. Hvis vi snakker sånn by-enebolig med frimerketomt synes jeg ikke det er den helt store forskjellen hvis du bor på enden. Rekkehus i midten kan du ikke gå rundt, det ville for meg vært uaktuelt. Naboer hører man lite til, og det er ikke mer konfliktmateriale enn om man bor tett i eneboliger. egentlig mindre, for de som bor i rekkehus er innstilt på at de bor tett. Det er planløsning som teller.
Men mindre vedlikehold? :vetikke: Jeg synes vedlikeholdsarbeidet på huset vårt er uoverkommelig, og hvis vi skulle fiksa alt vi har lyst å fikse på utendørs, så ville det blitt et sekssifret beløp.
Vi kan uansett ikke gå rundt huset vårt, naboen har hage inntil den ene veggen vår. På andre siden er det en meter klaring til neste hus... Vi bor veldig tett. Og det er lydt.
Jeg synes ikke det var så mye mindre vedlikehold, men rekkehuset vårt var eldre enn eneboligen er. Og lå midt i rekken og hadde sånn ca en halv kvadratmeter tomt. Så det er mulig det er dårlig representativt.
Vi har også luktet litt på flytting, av diverse årsaker, men det som mest holder meg igjen er at f eks. en ok, nyere enebolig i rekke/rekkehus hadde kostet oss mer å eie enn eneboligen med utleiedel (som fungerer utmerket for oss).
Vi bor i enebolig nå, men har bodd i rekkehus tidligere.
Hvis det var snakk om å velge på øverste hylle hadde jeg valgt en praktisk enebolig framfor rekkehus, men rekkehus kan også funke. Bor man i rekkehus er man ofte enda litt mer avhengig av bra naboer, da de ofte kommer tettere på.
Vedlikehold og sånt kan være like krevende å følge opp i selveier rekkehus. En kompliserende faktor der kan være å bli enige med naboen om prosjekter hvis det er snakk om ting som bør gjøres og som gjensidig kan bety noe for verdi på huset.
Husk også på at rekkehus/leilighet i borettslag trenger et styre som skal stå for vedlikeholdsorganiseringen (ikke gjennomføringen), og en vakker dag blir det kanskje deg som må sitte i det styret og fikse alt fra snømåkingsavtaler, nye tak, maling og reparasjoner. Jeg har nemlig selv sittet i styre, og blir litt provosert av at folk ser på borettslag som en enkel løsning for deg selv. Men ingen gidder å sitte i styret, og forventer at alle andre skal stille opp.
Jeg flyttet i mitt voksne liv fra leilighet i bygård til "kjedet enebolig" (henger sammen i carport, men ikke felles vegg) til enebolig til rekkehus.
Jeg er oppvokst i rekkehus også, og liker det veldig godt. Jeg tenker ikke på det som en leilighet, men som et hus, for meg må "leilighet" også innebære noen over og/eller under. Jeg har naboer på begge sider, hører litt på kveldstid fra naboene på den ene siden, men det er trappeløping (og jeg hører det bare på kjøkkenet) og ikke stemmer/musikk e.l.
Det er klart mindre vedlikehold enn eneboligen, og jeg har en liten hageflekk som er akkurat innenfor det jeg klarer å håndtere. Det er sameie, ikke borettslag. Sameiet kjøper inn beis når veggene må beises, og så må hver huseier beise det året. I realiteten leier noen inn folk, noen gjør det sjøl, noen hjelper hverandre. Snømåking fikser sameiet, felling av trær fikser sameiet. (Og ja, jeg regner med at jeg skal sitte i styret en dag, når jeg har bodd litt lenger her. )
Så klart fellesutgiftene kan stige noe om noe skjer som er definert som "ytre vedlikehold" med et av de andre husene, men det betyr at jeg heller ikke ligger våken om natta og bekymrer meg for om taket burde vært bytta.
Du tenker kanskje på dette litt generelt og ikke med en gang, men husk på at du lever i Norges kanskje mest ustabile boligmarked akkurat nå. Det vil si at du bør sikre deg mot å kjøpe og selge veldig langt fra hverandre i tid. Så om dere funderer på flytte, så kan det være lurt å gjøre huset så godt som salgsklart, fikse de småtingene man vil fikse før et salg, snakke litt med meglere, osv, kanskje skaffe en takst, slik at når dere kjøper så kan dere selge på sekundet. Prisene synker nå, utleieprisene stuper, og det tar stadig lengre tid å få solgt.
Om det stabiliserer seg litt så er jo ikke det noe problem når man skal inn og ut i samme marked, men når det er veldig ustabilt så øker risikoen ved å sitte på to boliger.
Jeg kan absolutt forstå hva du snakker om, Hyacint! Jeg har gått fra liten leilighet via stadig større leiligheter, til rekkehus, liten enebolig og til slutt til stor enebolig. Nå bor vi flott og stort og vi har mange barn og mye besøk så det er fint med god plass, men vi har diger hage og masse, masse utvendig(og fremdeles noe inne, men det fortrenger vi) vedlikehold. Som vi hater å gjøre.
Rekkehus var veldig koselig, akkurat passe stort(da hadde vi bare 2 barn) og overkommelig vedlikehold. Et enklere liv, rett og slett. Et viktig poeng er kanskje at jeg irriterte meg aldri over naboer som grillet eller barn som lekte og bråkte eller slikt, dermed var det ingenting jeg ikke likte ved å bo i rekkehus. Flere på vårt felt lengtet veldig etter å flytte i enebolig for å slippe andres barn og gressklippere og matlukt og særheter, jeg brydde meg ikke. Felles lekeplass med sittebenker var gull for barna og veldig sosialt og dugnadene på fellesområdet to ganger i året var overkommelig.
Et nyere rekkehus med akkurat passe stor(liten) hageflekk høres veldig greit ut.
Det er ikke "det eneste rette" å bo i enebolig når man er VoksenTM.
Sier hun som straks blir 40 år og bor i leilighet, fordi det er det hun vil bo i. Vi har også "redusert boevne", og må bo i noe som ikke trenger oppussing.
Jeg flyttet fra eldre , schwær enebolig til et ca 10 år gammelt, selveid rekkehus. Det kalles kjedet enebolig siden det er carport mellom husene da, men vedlikeholdet er fremdeles mindre. Det ligger forresten i området rundt der HI bor. Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det før. Det er vesentlig mindre vedlikehold, men viktigst for meg, det er motiverende når naboen med det "like" huset gjør en jobb, og det er lettere å komme over dørstokkmila sammen feks på sånne ting som å leie lift sammmen når det må males. Og det sparer penger.
Men jeg tror nabolaget har alt å si. Naboene mine er stort sett ekstremt hyggelige og flittige mennesker. Tonene er enkel, som i at på en dag man ikke har lyst til å prate kan man såvidt slenge et kort nikk over postkassa, mens andre dager har man plutselig en improvisert pizzafest med tre av naboene fordi man bumper borti en av dem på vei inn med hver sin pizza.
Jeg elsker å bo i blokk, så jeg hadde gjerne "oppgradert" til rekkehus for å få noe litt større. Jeg hører innimellom mumling om stakkars barnet mitt som må vokse opp i blokk, men... Jeg irriterer meg aldri over naboer, liker å ha andres barn i nærheten (de er jo lekekamerater til mitt barn) og synes tanken på en stor hage er det absolutte mareritt. :knegg:
Jeg innrømmer dog at jeg er blitt totalt omvendt etter at jeg flyttet fra en tomannsbolig der jeg følte naboen var for tett på meg. Han var innmari nysgjerrig.
Har vokst opp i rekkehus. Selveier og ikke i noe sameie/borettslag. Der må du jo fortsatt klippe plenen, måke snø på din uteplass, skifte tak når det trengs, beise/male utvendig etc.
Er det brl så styrer jo de dette, men da betaler du jo for det i felleskostnadene.
Bor nå i blokk og kan ikke se for meg at jeg havner i en enebolig i nærmeste framtid (dvs 5-10) år. Eneste jeg savner er litt mer lydisolasjon, der var forrige blokk bedre.
Vi bor i dag i vertikaldelt bolig med noen duracel kaniner over oss som holder det gående til over midnatt og starter gjerne kl 05. Og vi har råte og vann kommer inn et vindu i nordveggen. :sur:. Vi bor innerst og har en liten hage, men det er ikke noe privatliv. Vi har ikke besøk sommerstid uten at naboene hilser på, for å si det sånn.
Jeg ønsker meg rekkehus, helst ende. Hagen bør være skjermet og godt avdelt. Styret bør være stabilt. Et godt styre sørger for regelmessige oppgraderinger før skader skjer og har avsetninger til vedlikehold. De øker husleien jevnt. Vi regner med at et slikt koster 7 mill.
Dobbel gips i tak og vegger skal dempe for det meste av støy.
Mange syter over husleien, men det kan jeg ikke forstå. Så lenge kommunale avgifter, husforsikring, kabel tv, garasje, snørydding og utvendig vedlikehold er inkludert. Det er jo mulig å kjøpe seg ut av egeninnsats, bare skaffe noen til å gjøre det.
Man må slett ikke bo i enebolig. Vi bor i bygård, og selv om vi innimellom får noen innfall med at det hadde vært romantisk med hus og hage, så kommer vi til å fortsette å bo i leilighet. Jeg liker mennesker, og jeg hadde garantert funnet en nabo å irritere meg over i et eneboligstrøk også. Jeg tror det handler om innstilling, strøk, naboer og grad av privatliv. Akkurat som i hvilken som helst annen boform.
Input sa:
Jeg elsker å bo i blokk, så jeg hadde gjerne "oppgradert" til rekkehus for å få noe litt større. Jeg hører innimellom mumling om stakkars barnet mitt som må vokse opp i blokk, men... Jeg irriterer meg aldri over naboer, liker å ha andres barn i nærheten (de er jo lekekamerater til mitt barn) og synes tanken på en stor hage er det absolutte mareritt. :knegg:
Jeg innrømmer dog at jeg er blitt totalt omvendt etter at jeg flyttet fra en tomannsbolig der jeg følte naboen var for tett på meg. Han var innmari nysgjerrig.
Jeg blir helt rørt av din urbane omvendelse! :rørt:
Jeg har ganske god boevne :knegg: og ingen vedlikeholdsvegring, så litt eldre enebolig med oppgraderingsbehov og stor hage med veldig stort oppgraderingsbehov er helt ok for meg. Jeg er helt sikker på at vedlikehold av bolig må man betale for i en eller annen form uansett, enten i form av egeninnsats, fellesutgifter eller høyere pris for ny bolig med høy standard, så man må bare finne den formen som passer for seg. (Eller man kan la være vedlikeholde boligen, og la den forfalle, og betale i form av verditap.) Men vedlikeholdsfri bolig der man ikke har betalt for det i form av kjøpspris eller fellesutgifter/innkjøp av håndverkere tror jeg ikke finnes. Sorry.
Vi har aldri drømt om enebolig, og ønsket oss enten rekkehus eller tomannsbolig da vi flyttet. Har forsøkt 300 kvm hus, og vil heller bo her vi bor nå. Hører ikke nabo, kun når de løper i trappen. Så hvis planløsningen er god og bygget ikke er for gammelt er det bare å flytte i vei, synes jeg.
Vi har det nesten sånn. Bor i tomannsbolig, innerst i rekken/ende. Har helt privat og skjermet hage med stabilt styre. Snørydding og søppel fikses osv. Men vi skal nok selge og flytte til annen by og kunde fint ha kjøpt noe helt likt. :jupp:
Jeg vet at vi betaler for vedlikeholdet, men det føles virkelig helt annerledes enn å bestille snekker og betale der og da, i forhold til at pengene går ut av konto hver mnd og noen kommer og fikser i ny og ne.
Vi er laget slik at vi ikke fungerer uten et spark i ræva. Å male halve huset var ikke så mye mer jobb enn å male vår del av rekkehuset, men med rekkehuset har vi en frist og noen som "ser oss", så da er det bare å gjøre det da, i stedet for å utsette. ;)
Sitter i styret selv nå, og det er lite å gjøre der fordi borettslaget er velholdt og har tatt en god del oppgraderinger de senere åra så nå er alt i orden, selv om rekkehusene er gamle. Det er både drenert, bygd ut, byttet tak, byttet dører/vinduer, laget ny trapp, osv.
Jeg synes det er betryggende med mange naboer tett på. Jeg var mye husredd i eneboligen. Det er klart det er et par naboer jeg irriterer meg over, men det er faktisk ikke de jeg deler vegg og gårdsplass med. :niks:
Vi bor forresten ikke i ende, men har fortsatt mulighet til å gå rundt og bak i hagen når det er nødvendig. Vi har lov til å gå gjennom hagen til naboen, og slik er det med alle leilighetene i borettslaget vårt - det skal være mulig å tømme hageavfall uten å dra det gjennom leiligheten, liksom. :jupp:
Vi bor i tomannsbolig i et relativt tett felt. Veldig hyggelige naboer. Problemet er at ALLE har oppussingsdilla! Synes jeg kan høre ei elektrisk sag gå både sent og tidlig. Og når den ene er ferdig, er den neste i gang.
Vi flytter fra rekkehus til enebolig.
Mye pga at vi ønsker vårt eget og litt skjermet område.
Husene ligger forholdsvis tett, men likevel føles det veldig luftig og fritt, og uten innsyn fra noen av vinduene.
Husene ligger på et tun med lekeplass og benker i nærheten, samt fotball og basketballbane i direkte nærhet.
Gleder meg til å ha opp soveromsvinduer og terrassedører uten å få naboens røyklukt rett inn,
eller sitte å høre på naboens diskusjoner når vi skal kose oss i hagen.
Altså det med hvor mye arbeid det er med oppussing og hage har ikke med hvorvidt husene er koblet sammen eller ei. Foreldrene mine eier rekkehus som de leier ut og de har hatt vesentlig mer arbeid med dette enn med eneboligen de bor i. Hage handler også mye om hva man gjør det til. Stor hage kan bety mer arbeid enn liten hage, men man kan sitte med eneboliger med små hager og rekkehus med store hager. Dessuten spørs det hva man legger opp til.
I min hjemby kunne jeg bodd i rekkehus, men da kun enkelte steder. Der ville nok prisen vært for høy. Man får gode eneboliger med grei beliggenhet til langt lavere pris enn de rekkehusene som kunne vært aktuelle. Rekkehus forøvrig i den byen ville jeg ikke valgt framfor enebolig. De bærer ofte preg av gjennomtrekk og så har kommunen en del boliger i de strøkene og for å være ærlig ville jeg ikke valgt å kjøpe rekkehus hvor kommunen hadde kjøpt i samme rekke/område. Å bo i sånn kjedet enebolig i et homogent strøk slik man gjør i en del storbyer hvor prisnivået er høyt kan sammenlignes med de dyre rekkehusene i min hjemby.
Om vedlikehold er problemet, er jo egentlig blokk det beste. I rekkehus skal jo ting også males. Vi har og enebolig i borettslag. Har deres hus stått her har malere tatt jobben og regninga blitt sendt til dere om dere ikke har malt innen en gitt dato. Jeg kunne tenkt meg å bo i bygård/noe veldig bynært. Mannen drømmer om småbruk. Da er dette noe i mellom:)
Men hva er alt vedlikehold på hus som ikke er på rekkehus?
Utenom at hus har fire vegger og rekkehuset har to eller tre (som vi har).
Tenker at maling/beising av hus er en stor jobb, men det er jo ikke noe man gjør hvert år (ganske sjelden?).
Og tak er jo noe man har i ganske mange år.
Rundt huset der vi flytter er det plattingen, grus og gressplen, og litt område med bark.
Gressklipping blir det nok ikke noe mere av der enn her i rekkehuset.
Jo, det ermye mindre. Vi har drenert, byttet bordkledning, byttet tak, alle vinduer og ytterdør uten å løfte en finger. Husleia økte med 150 kr mnd, men dog er dette et relativt gammelt og veldrevet borettslag.
Jeg tenkte der Hyacinth bor, ja. Etter det jeg hører er det en stor smell som ikke er tatt ut på prisene enda, siden folk ikke får det de vil ha (eller trenger, huslånet tatt i betraktning) når de forsøker å selge huset, og så forsøker de leiemarkedet i stedet. Dermed stuper prisene der også, og de kan bli tvunget til å selge likevel. Det at hus ligger ute så lenge er en veldig tydelig indikator, det samme er leiemarkedet.
I Oslo går det jo fortsatt så det griner. Jeg begriper det ikke, men der har jeg tenkt "boble" siden jeg var ny på markedet i 1995, så der skal du ikke høre på meg. :knegg:
Jeg tror ikke dommedagsprofetiene slår til i den grad enkelte hevder, jeg, da, jeg tror det fortsatt i altfor stor grad finnes for mange folk stinn av gryn.
Det er mulig jeg er naiv, men jeg er også litt der. Hardere tider er det nok, ja, men jeg tror heller ikke på noen kollaps i området. At boligprisene roer seg, det er jo forsåvidt ok, for stigningen har vært vanvittig i 15 år.
Ville ikke vært veldig positiv hvis jeg skulle ha solgt i Stavangerområdet nå. Resten av landet tror jeg ikke det blir en kollaps med det første.
Greia er at det er mye psykologi med i bildet når først prisene begynner å synke. Det som skjer i en slik prosess er at kjøperne begynner å vente for å se hvor langt det synker. Noe som selvsagt gjør at det synker enda raskere....
Det er ihvertfall utopisk å tro at det aldri kan komme en boligkollaps også i Norge.
Næsj. Andelen høytlønnede med inntekt mellom 700' til 1 mill har ca 10% av 4 mill inkassosaker. De fleste inkassosaker løses ved purring eller 1. inkassobrev.
Jeg har som Polyanna ventet siden ca 1995 på at nå må boligboblen ta slutt her på Østlandet. Ikke engang finanskrisen oktober 2008 ga de store skjelvingene. Selv om storbankene varslet 10% boliglånsrente.
Det er mange voksne mennesker som både har betalt lånene sine, og ikke minst tjent godt på å være boligeiere ila den siste 20 års perioden. Med dagens rente og rentefradrag koster det ikke stort mer å betjene 2 mill i lån enn å leie en to til tre roms.
At boligprisene flater ut er helt greit, for de har vært kunstig høye lenge her. Selv om det vil gå tregere i boligmarkedet en stund, så tror jeg også det omsider kan åpne markedet for førstegangskjøpere i området igjen. De har vært sjanseløse lenge.
Men, som sagt, det er mulig jeg er naiv. Jeg vet om folk som solgte og skulle kjøpe billig når krakket kom som følge av finanskrisen, og det krakket kom heller aldri. Og jeg tror også det er en myte at mange her lever over evne og pynter på fasaden. Folk har høy inntekt og god råd, og mange i 40-årene rakk å etablere seg i bolig før prisene gikk til himmels. De sitter veldig greit i det nå. (Vi er et lite hakk for unge, men sitter greit likevel.)
Ja, over tid er fast eiendom et ganske sikkert kort, og så lenge man beveger seg inn og ut i samme marked pleier ikke det om det går opp eller ned å bety så mye. Det er uro og skjelvinger som er mest skummelt når det går litt tid mellom kjøp og salg, fordi det kan bli noen kortsiktige ganske store smell. Litt pga den psykologiske effekten som ble nevnt her.
Jeg har også flyttet fra diger enebolig med tilhørende diger tomt til rekkehus (selveier). Jeg stortrives og skal aldri inn i enebolig igjen. Mitt rekkehus er gammelt og det er selvfølgelig behov for vedlikehold. Men det er vesentlig mindre som må gjøres enn i det gamle to vegger mot en hel haug på eneboligen. Pluss mindre hage.
Naboene mine er supre og ungene stortrives. Ikke er det mer lytt enn at jeg lever fint med det heller (enslig voksen mann på en side, eldre ektepar som bor mer på hytta enn hjemme på den andre). Velfungerende velforening har vi også.
Sendte deg en PM, men så nå at du hadde en radius på en kilometer ift å flytte, så tviler sterkt på at min hood er aktuell. Husker ikke akkurat hvor du bor, om jeg har visst det noen gang, men det er vel i nabokommunen?
I mitt borettslag blir maling satt bort. Den siste tiden har alle vinduer og dører blitt byttet, taket er byttet, huset er malt og råtne veggbord er byttet uten at vi har løftet en finger. Veranda/terrasse og plen/hekk/gjerde må vi selv vedlikeholde. Snømåking er satt bort, men vi må ta rett utenfor egen inngang.
Husleien har selvsagt økt pga omfattende renovering av borettslaget, men nå er det forhåpentligvis en stund til slike store ting må tas.
Skulle vi gjort alle disse tingene i et hus så hadde vi brukt utallige timer eller tatt opp et lån for å få andre til å fikse det (borettslaget tar også opp lån til slike ting), noe som hadde ført til en del ekstra stress.
Jeg hadde ALDRI brukt 14 dager av mitt liv til å male et hus, hvis jeg heller kunne økt husleien på 150 kr og så hadde "noen" fikset det. Og som tidligere huseier, som ikke fikset det å eie et helt altfor stort hus, så er det faktisk ganske provoserende når folk bare ler og kimser det bort og sier at det handler om prioriteringer. Prioritering er en ting, gjennomføringen er noe annet.
Øverst på min ønskeliste er jo en lettvint, ny enebolig med passe stor tomt i gitte områder av byen. Det er helt utenfor det vi kan betale. Så da har vi kompromisset oss til et rekkehus som er stort nok og fyller alle behov, er praktisk og greit og med avstand til jobb som passer, man kan ikke få alt. Vi kunne ikke ha stort oppussingsobjekt med stor hage, det hadde drept oss tror jeg. Om noen år må vi sikkert gjøre endel vi også, men da er ungene større.
Eller prioritering av penger.
F.eks.kutte ned på ferie et år og bruke pengene på håndverkere som kan male huset.
Er det ikke hver 15. år eller noe man bør beise?
Jeg skjønner ikke at det er provoserende? Det er jo rein fakta. Et hus koster tid, penger og krefter. Og om man ikke klarer å gjennomføre maling av eget hus, så bør man a) leie inn hjelp eller b) selge og kjøpe noe mer lettstelt.
Da hadde jeg leid inn hjelp. Alt som ikke blir gjort sliter veldig, da blir alle burdene byrder.
Dette tenker jeg også. Om man vil. Vi ville ikke leie inn folk, så vi malte selv. Mens vi hatet hvert minutt, fordi vi visste at etter malingen var det alltids noe annet, noe mer vedlikehold.
Så vi solgte oss ut av problemene.
Men det er egentlig ikke billigere. Det samme vedlikeholdet betales av husleie og felles lån. Noe egeninnsats. Og de som ikke vil eller mener de kan betale, de må. Og hvis styret ikke bestemmer at folk må, så er borettslaget ofte dårlig drevet og mangel på vedlikehold i enkelte enheter ser påfallende ut.
Nå har du jo fått mange svar, men jeg sier det likevel: vi solgte vår alt for store (etter vår boevne) enebolig for to år siden, kjøpte oss et rekkehus i sameie og har ikke angret en dag. Det handlet om å kvitte oss med stress, dårlig samvittighet og en følelse av å aldri komme i mål.
Nå har vi endehus med stor veranda og klipping av fellesgress etter tur. Utvendig maling avtales med nærmeste nabo ( vi "deler" hus to og to) og det er en felles dugnad i året på fellestomten. Sameiet har felles redskapsbod og et ikke altfor krevende styre. Det er perfekt for oss!
Jeg kommer aldri til å flytte inn i rekkehus igjen etter en opplevelse med et elendig hus med stadige vannlekkasjer, mye støy pga dårlig isolasjon mellom husene og flere utrivelige opplevelser med naboer som tok seg til rette/kranglet/saksøkte uten grunn/sagde vekk deler av terrassen min for å bygge garasje. Legg til klaustrofobien ved å ha masse folk innpå seg. Så rekkehus fenger ikke meg igjen. Never ever. Men kan godt forstå at dere ser annerledes på saken.
Jeg skjønner at du ikke mener det på den måten jeg oppfatter det som, og jeg blir ikke provosert nå, men det første du sa var at det kun går på prioritering av tid, du droppet å ta med penger og krefter, somogså er en viktig del av det.
Jeg håpet at det var det du mente. :jupp: Det kunne oppfattes som at det ikke var nødvendig å kjøpe seg noe mer lettstelt, det er jo bare å sette av tid til å male, ALLE klarer jo det. (Neida, jeg vet at det ikke var akkurat det du sa, men når man sitter til opp over ørene av behov for vedlikehold som man bare ikke får til, så er det sånn det oppfattes. :knegg: )
Eller gjør som oss: Bo i leilighet. Vi har felleshage, men der gjør vi ikke en skjit. Vi skal klippe gresset, men det outsourcer vi til nabogutten. Vinn-vinn. Vi har elendig boevne, og synes det er mer enn nok å skulle vedlikeholde leilighet på 80 kvm og veranda på 35 kvm.
Vi bor viselig i leilighet. :nemlig: Den er over to plan, med egen inngang og terrasse på bakkeplan, så det føles ganske rekkehusaktig. Veldig god lydisolering, greie naboer. Minimalt med vedlikehold, lave fellesutgifter likevel.
Jeg har ikke trodd på boble tidligere, men denne gang er jeg med deg. Når arbeidsledigheten stiger er det helt, helt unaturlig at boligprisene stiger. Med arbeidsledighet følger misligholdte boliglån, og da må bildet snu. Jeg tror det er en time lag ute og går, folk har ikke tatt inn over seg at jobber nå begynner å ryke. Jeg kan ikke forstå annet.
Jeg er oppvokst i enebolig på bygda med diger hage, strandlinje og alt hva hjertet begjærer. Jeg har som voksen bodd i diverse leiligheter/terrasseleilighet, og bor nå i et enderekkehus. Det er helt supert. Hører aldri naboene, og naboene er greie. Det er lite gjennomtrekk i bomassen her, vi har bodd her i åtte år, og det har knapt vært noe flytting å snakke om. Jeg liker å bo tett og selv om vi i utgangspunktet hadde tenkt oss enebolig da vi flyttet sist gang har vi ikke angret en dag. Rekkehuset er ganske stort, men hagen er liten. Perfekt for oss. Neste gang jeg flytter, når ungene har flyttet, så blir det leilighet i sentrum på meg (tror jeg). Jeg syns det er betydelig mindre vedlikehold som faller på våre skuldre her hjemme enn det pappa har på eneboligen sin. Joda, vi betaler husleie, men jeg syns det er verdt det når jeg bare kan ringe noen når jeg har behov for det. F.eks. nå når verandadøren vår må skiftes. En epost til styret, og vips så kommer det en tømrer på befaring.
Nja. Jeg er litt usikker på om det er så krise altså. Renta er lav, og vi har en hel generasjon godt voksne som har tjent i bøtter og spann på bolig, og som i mange tilfeller hjelper barna inn på markedet, enten gjennom gaver eller arveoppgjør.
Men i noen deler av landet kommer det nok til å gå nedover. Jeg har en venninne som bodde i Stavanger i fem år, og verdien på huset mer en doblet seg i løpet av de fem årene. Det sier seg selv at det ikke kan fortsette. I tillegg har leieprisene gått ned mye pga at alle ex-patene drar hjem - så mange som har regnet med husleie for å kunne betjene lånet kan komme til å slite. På østlandet tror jeg det vil holde seg mer stabilt.
Det kommer an på... Har du en veldig godt betalt jobb, så har du sannsynligvis også kjøpt hus deretter (altså høyt boliglån). Du klarer å betjene lånet så lenge du får arbeidsledighetstrygd. Har du ikke fått jobb etter dette (eventuelt fått en dårlig betalt jobb i stedet), kan du bli nødt til å selge.
Arbeidsledighetstrygd er vel rundt 350 000 maks, det er ikke all verdens med lån man kan betjene på det, om man har belånt for en inntekt på 1,5 mill...
:nemlig:
Jeg kan ikke helt se for meg hvordan en forholdsvis stor nedgang i boligprisene her i området (Nord Jæren) kan unngås. Det er ikke tvil om at det er mange her som har mistet jobben allerede og flere vil det komme. Mange bedrifter går nå inn i sin andre nedbemanningsrunde. Selvsagt er det fremdeles mange som har god økonomi, de som er veletablerte og sitter trygt i jobbene sine.
Når det er sagt, tror jeg det er helt greit med en justering av boligprisene. Prisøkningen de siste 10-15 årene har jo vært helt ekstrem.
Jeg er overrasket over hvor mange som tror at arbeidsledighetstrygden ikke er så langt unna det de får i lønn, forresten. Og mange tror den er opp til 6G.
De fleste jeg kjenner i dette området har svært høye inntekter, det stemmer. Men de fleste på min alder har også nedbetalt hus. (Og hytte. Og SUV.) De kjøpte det typisk for en slik og ingenting på nittitallet.
Ved nedbemmaninger er det ofte de som fikk jobb sist som går først. Disse har fortsatt høy gjeld + små barn + studielån. Det bor noen slike familier i Stavangerområdet, og det er selvsagt disse det hardest utover.
Kjenner meg ikke helt igjen. De fleste jeg kjenner har også hus, hytte og SUV, men det er langt fra nedbetalt.... (Men selvsagt er vi i en mye bedre situasjon enn de som nå er nyetablerte)
De fleste vi kjenner har byttet til større hus, større eller flere hytter og nyere biler. Samt at de har stort aktivitets og fritidsbudsjett. Noen har attpåtil benyttet seg av avdragsfrihet eller fleksilån. Tror ikke det er så viktig for folk flest å være gjeldsfri innen de fyller 50 år. Men fleste jeg kjenner klarer nok å tilpasse seg reduksjon i en inntekt i to til tre år fordi begge tjener godt.
Kommer nedgangen blir det ihvertfall rift om store leiligheter og små rekkehus med oversiktlig kostandsbehov. Da tror jeg du Hyasinth gjør rett i å gjøre deg klar for et bytte så fort det dukker opp noe dere liker.
:nemlig: Jeg var dessverre litt for opptatt med å være tenåring på 90-tallet, så vi ble med litt sent. :p Men jeg ser vi sitter veldig greit i det sammenlignet med de som har etablert seg etter oss igjen.
Javel? Jeg sier ikke at det er flertallet av de som bor her. Det vet jeg ingenting om. Men de fleste av våre venner er gjeldfrie (eller har svært lite igjen) med hytte, båt og to biler. Og høye lønninger. Jeg er venninne med mange lærere. Alle bortsett fra meg har menn som tjener veldig godt. (Min mann er i skoleverket (leder) og tjener en del bedre enn meg. Vi har samlet rundt 1,1 mill, og man blir nok blaserte, men det er lite i forhold til våre venner. Når det gjelder de andre jeg beskrev over her, så kjenner jeg dem jo ikke fullt så godt, men jeg har snakket med veldig mange som bor i området. Typisk foreldre til ungenes klassekamerater. Det er Norges dyreste strøk. Mange sier at de kjøpte på nittitallet for en brøkdel av dagens pris. De tjener veldig godt hele hurven, uten at jeg vet nøyaktige summer. Men jeg vet at de ikke har boliglån. For alt jeg vet kan de selvsagt ha belånt SUV-ene sine. Vi var forholdsvis unge da vi ble foreldre, så de jeg nå snakker om er ofte rundt 45-50 år. Og så skal jeg ta høyde for at jeg muligens legger merke til disse menneskene, fordi jeg er fascinert over rikdommen. Jeg vet jo at det ikke er slik i hele Norge. Men det virker som det er slik her.
HI: Jeg tviler ikke på at du snakker sant altså. Det er jo mange i ditt område som HAR mye penger faktisk, ingen tvil om det. Jeg har jo selv erfart det.
Ja, altså jeg VET jo ikke nøyaktig hvor mye penger folk har. Men jeg vet mer enn man normalt skulle tro, holdt jeg på å si, og når jeg nå begynte å grunne på hvorfor, så slår det meg at hus og huspriser er et standard samtaletema her i bydelen. De fleste sier jo ikke akkurat hva de tjener, men det kommer liksom alltid for en dag hva de i sin tid kjøpte huset for (sånn "takk Gud for at vi ikke må etablere oss nå"), hva nabohuset ligger til salgs for etc. Folk snakker sjeldnere om au pairen sin og bassenget sitt, det er det ungene som kommenterer. :knegg:
Og så kjenner jeg to som nylig ble permitterte. Den ene er noe yngre enn oss og sier at han nyter fritiden og spiller golf hver dag. :sjokk: Må innrømme at jeg har lurt på når denne trebarnsfaren kommer til å bli stressa. Den andre jobber hjemmefra med alskens prosjekter, kjenner kona hans veldig godt, og den mannen hadde en sinnsyk inntekt, så han tjener sikkert mindre nå, vil jeg tro, men de er så fornøyde, atte.
Jeg sto ikke offentlig og gråt da stillingen min ble borte for noen år tilbake. :niks: Ikke så mye privat heller. Men jeg fikk en del kommentarer på at jeg måtte være aktiv jobbsøker da, siden jeg ikke la ut til alt og alle om de ørten stillingene jeg søkte på, alle vikarbyråene jeg var registrert i og slikt. Jeg har en arbeidsledig person i nær familie nå, og det er litt samme greia der. Jeg vet han har mange sene, søvnløse kvelder med å saumfare jobbannonser og slikt, men møter du han på butikken midt på blanke formiddagen ser en jo ikke det.
Ja, jeg ser den. Han jeg nevnte kjenner jeg veldig godt og han har hatt mange personlige nederlag. Da han fortalte om permitteringen, senket han stemmen og sa at han knapt turde si det, men at det var himla deilig å være hjemme. Og det er det sikkert for en periode. Nå betyr ikke det at jeg tror det er lett å miste jobben, ikke for noen, men når det gjelder akkurat han jeg snakket med, så tror jeg at jeg leser ham ganske godt. Det betyr på ingen måte at det er allmengyldig.
Da det førstes har skjedd er det jo ikke dumt å se fordelene heller, jeg mener ikke at man skal bure seg inne og sture. :) Helt off topic, men denne uka har en del ting mht bryllupet vårt gått skikkelig skeis, og selv om det er veldig leit så blir det også litt billigere. Hvilket jeg nå velger å ta med å det store bildet. Litt krampeaktig, men dog. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
