polarjenta sa for siden:
Størstemann på 10 spiller fotball, det har han gjort sånn ca siden 2.klasse. Han er ikke veldig god, og har til stadighet ytret ønske om å slutte, men har nå fortsatt. Jeg har sagt at den dagen han begynner med en annen fysisk aktivitet så kan han bestemme selv. Han har nå svømt et år ca, så det er egentlig fritt frem for å slutte. Han ønsket å slutte tidligere i høst, men da fikk han beskjed om at han måtte fullføre turneringene for de var han, etter eget ønske, meldt på. Nå er de over, og han har ombestemt seg og vil fortsette.
I går var det trening, som regel er jeg ikke tilstede, men akkurat i går ble jeg værende. Plutselig ser jeg at han sitter på sidelinja sammen med treneren og jeg trodde egentlig han hadde slått seg, men siden han reiste seg og fortsatte og spille så snakket jeg ikke med han, og heller ikke treneren. Da treninga var ferdig og vi satt i bilen spurte jeg om hva som hadde skjedd. Jo han hadde blitt veldig lei seg fordi ingen sentret til han. Jeg spurte hva treneren hadde sagt, og han hadde sagt at han var på samme lag som han, så han skulle sentre til han, det hadde han også gjort.
Jeg opplevde også at det var tendenser til topping av laget i helgens turnering, min sønn fikk spille, men det var han og en annen som ble byttet inn, de beste fikk spille hele tiden.
Jeg har tenkt å ta det opp med trenerne, problemet er at det egentlig er broren min som er hovedtrener for laget(men han var ikke der i går, og heller ikke på helgens turnering), og før når jeg har tatt opp ting med denne broren min så føler jeg nok ikke helt at jeg har blitt tatt på alvor.
Kan jeg be om at de snakker med laget om at alle faktisk er viktig, og at alle må sentres til, ellers så blir de jo ikke bedre?
Jeg er veldig lite hønemor, men akkurat i går fikk jeg rett og slett vondt av storebror, og jeg spurte han om han ville slutte, men nå vil han jo ikke det. Men jeg vil jo ikke at han skal føle seg helt utenfor heller.