Hørte Bertine Z synge The Sun Always... på NRK nettopp. Det var nydelig. Jeg prøvde å finne henne på spotify og YouTube, men fant ingenting bortsett fra eb versjon med Thomas Dybdahl, Zetlitz, Janove Ottesen og ei til på YouTube. Kul nok den, Janove sang strålende, synes jeg. Men jeg skulle altså gjerne hørt mer på Bertine.
Hehe, min påstand er at en av de dårligste vokalistene som fins er Morten Harket (og på den kvinnelige siden; Nina Persson).
Jeg synes faktisk at han der (husker ikke hva han heter, lyshåret smågærn sørlending) som parodierer Harket er flinkere enn Harket selv. :knegg:
Ang A-ha, så liker jeg faktisk bedre de litt rockete og smårufsete 80-tallslåtene enn de rolige og småpompøse. Spesielt de siste årene er det blitt stadig mer pompøst. Kan kan ikke synge litt sånn små-rått som i Living Daylights lenger? Eller Train of thoughts eller Move to Memphis? :undrer:
Nei, ikke fullt så ille. Men det var eksempel på en rocka låt. Cry Wolf er grusom. Men det synes jeg Crying in the rain er også. Huff. Aldri likt den. Og det tordenværet de har lagt på er bare latterlig.
Hæ? Neineinei. Jeg har vært på nippet til å tråkke så hardt jeg kunne på både Harket (og resten av gjengen) med stiletthæler i pur frustrasjon, men han KAN synge, altså.
Morten har vel et rykte for å synge litt urent innimellom, så vidt jeg vet. Når han ikke hører seg selv - det er jo noen artister som strever med det, det er ikke det samme som at de synger falsk og ikke hører det selv, men at de ikke treffer tonen alltid når de IKKE hører hva de selv synger.
Jeg vet at Simon Le Bon var beryktet for det i oldtiden :knirk: Og at Agneta i ABBA også hadde det problemet.
Swing of Things og Foot of the Mountain er veldig ulike sanger. Jeg liker begge, men sistnevnte havner for meg i den pompøse fløtestemmekategorien, mens førstnevnte er råere og han synger med en helt annen og mer variert stemme. Dette går jo veldig igjen hos Morten Harket, og jeg skulle ønske han ikke beveget seg stadig med i retning pompøst lydbilde og fløtestemme...
Jeg liker egentlig ikke A-ha. Jeg liker "Hunting High and Low", "Scoundrel Days", "The Swing of Things", "I've been losing you" og "October", altså nesten bare sanger fra "Scoundrel Days". Jeg synes det meste av det A-ha har ellers, er altfor lettbeint og/eller dørgende kjedelig.
Jeg har hatt noen intense A-ha perioder, og andre album og perioder der jeg ikke bryr meg. Men uansett har de vært viktige for norsk musikkmiljø og jeg syns det er flott med all tribute'n i anledning 30-årsjubileet.
Og Hunting high and low på en konsert i Munchen i ca 2001 var episk.
Nei, nå må jeg visst gjøre et dypdykk jeg også :knegg: Forever not Yours :hjerter:
Men altså, jeg har alltid vært skikkelig Bertine fan, men så går hun hen å lager et album på norsk og det er bare så kjipt! Noe helt annet! Jeg må rett og slett bare fortrenge det, og høre mye på det gamle tror jeg :nemlig:
Jeg har aldri vært så veldig A-HA-fan, men jeg var jo dronnigen av innsidedrama fra jeg var 4 til jeg var 20 år eller noe, så Crying in the rain har jeg virkelig hulket meg gjennom en del ganger altså. :knegg:
Blir det verre/bedre enn dette? :dramaqueen:
Og som den overdrevet symbolikksøkende følelsesklumpen jeg var, så var selvsagt Morten Harket en slags guru. Jeg syntes han var fantastisk.
På et vis syns jeg jo det enda, men da fordi han er full av svada og bare insisterer på å få være slik han er. Det står respekt av det. :nemlig