Jeg fungerer uendelig mye bedre uten hvetemel og særlig mye sukker. Det har alt å si for vekt og det har stor innvirkning på helse generelt.
Jeg har levd uten begge deler i lengre perioder i mitt voksne liv, det har vært vanskelig i begynnelsen hver gang men uproblematisk etter en liten stund, sånn for egen del. Nå er jeg der at kostholdet påvirker hverdagen min i så negativ grad at jeg er nødt til å gjøre slike endringer igjen. Men jeg kvier meg veldig for hvordan kostholdsendringer påvirker alt av sosiale settinger. Det blir så utrolig mye uønsket oppmerksomhet når man takker nei til kake. Takker nei til pizza. Er en sånn en som ødelegger andres glede over å ha bakt til en. Og jeg kjenner spesielt på det i disse tider hvor det er så mye snakk om at folk hiver seg over motedietter og alskens tullball og innfall på matfronten.
Hvordan takler andre den sosiale utfordringen ved å ikke spise ingredienser som er i "alt"? Jeg kan ikke fordra å tiltrekke meg andres oppmerksomhet i måltidssettinger og jeg har selvfølgelig heller ikke noe ønske om å bli oppfattet som uhøflig. Jeg blir glad for andres erfaringer og tanker rundt dette.
Nei si det. Det lurer jeg og på...:vetikke: Hva skal man si når man får spørsmål om man har allergi eller cøliaki, og grunnen er at man bare føler seg best ved å unngå den type matvarer.
Sånn sett er jeg jo heldig som bor en plass der folk er veldig opptatte av å være høflige, og stiller alle til lags.
Jeg opplever i grunnen aldri uønsket oppmerksomhet når jeg takker nei til kake eller bestiller salat i stedet for pizza. :gruble: Nå er jeg sjelden i situasjoner der noen har bakt til meg spesifikt, eller der vi er så få at det legges merke til hvor mye/lite hver enkelt spiser av en kake. Det ville vært mer utfordrende hvis jeg hadde en bestemor som pleide å insistere på å stappe vafler i meg hver gang jeg kom, for eksempel. (I svigerfamilieselskap er det gjerne såpass mye styr med de minste tanteungene at ingen orker følge med på hva vi voksne spiser. :knegg: )
Jeg har egentlig blitt overrasket over hvor lite folk egentlig legger merke til av hva jeg [ikke] spiser. I kakesammenhenger på jobb eller i selskaper med en del folk, der man kanskje går litt til og fra og beveger seg litt rundt i rommet, er det stort sett ingen som vet om det er første eller tredje porsjon av kaken jeg takker nei til, og generelt sett er et smil og et "nei, tusen takk" (evt. "nei, tusen takk, ikke akkurat nå, men jeg tar gjerne en kopp kaffe hvis du har") nok hvis noen tilbyr kake eller sjokolade direkte til meg.
(Det er jo også mulig at folk legger merke til det, men lar være å si noe fordi de antar at jeg slanker meg og ikke har lyst til å kommentere det når jeg ikke gjør det selv. Det synes jeg i så fall er en høflig og vennlig tanke.)
Jeg skjønner akkurat hva du mener, og er i mitt femte år på lavkarbo. Folk jeg kjenner sånn passe får vite lightversjonen av at det er av helsemessige grunner ("hvis jeg spiser dette får jeg migrene i morgen") men andre ganger er ikke det noe jeg vil dele. Ikke liker jeg å bruke ordet lavkarbo heller - det gir så mange slankeassosiasjoner. Og baconassosiasjoner. Og usuntassosiasjoner. Så da sier jeg bare at nei jeg spiser heller ikke glutenfritt mel, nei takk jeg står over druene, jeg spiste før jeg kom eller bare "nei takk". Skulle også ønske jeg bare kunne spise det jeg vil i fred. JEG synes jo at jeg kan spise det aller meste. :knegg:
(Forøvrig opplever jeg innimellom det motsatte også. At folk virkelig har lagt seg i selen for å kunne servere noe jeg kan spise. Som to sukker- og melfrie kaker i konfirmasjon (!) og improvisert salat ved siden av pizza. Eller en skål mørk sjokolade satt diskret vedsiden av tekoppen min. Nøtter på personalmøte i tillegg til kake. :hjerter: Ikke noe jeg forventer, men å så glad jeg blir!)
Om du blir invitert bort, så setter jeg som vertskap pris på å vite om det er ting du ikke spiser. Om du ikke spiser kake liksom, så er det ikke så viktig å vite, men om du ikke kan ha en saus som er jevnet med hvetemel, eller sukker i tomatsausen så vil jeg gjerne vite det på forhånd. Jeg liker å kunne tilrettelegge for gjestene mine. Forresten, om det bare er du som kommer på besøk og jeg er troendes til å bake en kake er det greit å få vite at jeg ikke trenger.
Jeg bryr meg ikke noe særlig om grunnene til at folk ikke spiser det ene eller det andre, men jeg ønsker muligheten til å være et godt vertskap.
I jobbsammenheng eller ute på restaurant eller kafe er det jo ingen grunn til å si noe til dem man er der sammen med.
På jobb og i større selskaper er det uproblematisk.
Det er mest vanskelig med eldre nær slekt som setter likhetstegn mellom hjemmebakt kake og omsorg.
Og når jeg er invitert bort i selskap/på middag så har jeg så utrolig lite lyst til å være hun sære. Og derfor vil jeg nok også tøye eget kosthold i de sammenhengene, nettopp fordi det ikke er snakk om farlige konsekvenser.
Jeg skjønner at du ikke vil være hun sære, og siden du tøyer kostholdet ditt så er det nok også vanskeligere for endel å forstå. Det blir lett et two-egged sword, det der.
Jeg tåler ikke melk særlig godt, men om jeg går lange perioder uten så går det ofte greit en stund igjen. Det gjør jo at i festligheter hvor det er vanskelig å "slippe unna" et lite kakestykke med vaniljesaus eller noe sånt, så forsyner jeg meg litt. Og noen ganger er det simpelthen så godt at det er verdt å tilbringe resten av helgen på toalettet. :humre:
Hos gode venner lar jeg enten være å spise det som inneholder melk, eller sier i fra om det er folk jeg tror vil forstå.
Jeg har ikke eldre slektninger som er opptatt av å mate meg, og har ikke merket noe press de gangene jeg lar være å spise boller, vafler, kaker og kjeks.
Som vertinne synes jeg det er helt fryktelig når folk ikke vil si ifra om ting de ikke tåler eller liker. Jeg vil jo lage noe som alle kan sette pris på.
Jeg sier som Tallulah at ikke noe er noe problem så lenge man får vite om det på forhånd. Min "pet peeve" er folk som trenger tilrettelegging på mat, men som ikke gir beskjed på forhånd for "ikke å være til bry". Det er mye mer bry når man ikke vet om det før på dagen.
Med andre ord. Om du skal på besøk til meg og helst ikke vil ha noe med mel i så setter jeg pris på å få vite det. Da sørger jeg for at middagen er uten mel og at der er et alternativ til kake. Om du ikke sier i fra og ikke spiser kake så plager det meg veldig lite og det ville ikke falle meg inn å spørre om hvorfor. Om du ikke sier fra og jeg serverer hønsefrikasse og du ender opp med å bare spise ris så blir jeg lei meg, men kan ikke gjøre så mye annet der og da enn å tilby deg oppskårne grønnsaker eller en oppvarmet middagsrest. Men det kan du jo få.
Når vi skal bort på middag pleier jeg å spørre hva vi skal spise, og tilby meg å ta med for eksempel egen pizza hvis det er det som står på menyen. Eller spørre om jeg skal bake en kake til større sammenkomster. Å si fra uten å tilby og ta med noe selv føles frekt, og som om jeg forventer tilrettelegging. Noe jeg ikke gjør.
Å spise på restaurant er uproblematisk. Der ber jeg uten sjenanse om å erstatte potet med mer grønnsaker, krutonger med cherrytomat, ris med salat eller hva som nå finnes på menyen. Der har jeg også skikkelige solskinnshistorier; kokker som lager egen sukkerfri sjokolademousse på seminar eller intuitivt bytter ut ting jeg ikke selv har bedt om.
Problemet er nok aller størst i egen familie. Mat er følelser og limet i samvær og når jeg takker nei til kake, så er det både synd på meg samtidig som det snurtes (innvendig, men dog) over at jeg på den måten avviser kjærligheten som tilbys i form av kake. Dette er sikkert vanskelig å forstå om man ikke har en sånn familie selv. Jeg er veldig bevisst på å ikke føre dette videre og har et mange hakk mer pragmatisk syn på mat selv.
Når det gjelder vennebesøk, så spiser jeg det som tilbys, altså - for det kan jeg jo, all den tid det ikke er snakk om akutt alvorlig allergi eller diabetes. De fleste måltidene har jeg jo full kontroll på selv, og det er helheten som teller i min situasjon.
Vet du hva det er som gjør at du ikke tåler hvetemel da? Er det gluten (ikke-cøliakisk intoleranse, eller cøliaki), eller FODMAP, f.eks.? Jeg tenker at det er enklere å forklare/takke nei hvis man har en diagnose.
Nei, det vet jeg ikke - og jeg har helt aversjon mot å la egen helse og fordøyelse være fokus i samtale med andre, så jeg takker nei det det går ubemerket forbi også spiser jeg litt der det er det greieste sosialt.
Jeg synes også det er vanskelig. Kroppen min er best uten gluten ( og melk tror jeg). Idag skal vi ha møtepizza på jobb og da må jeg enten sørge for å være litt mett på annet og ikke spise eller som jeg noen ganger gjør, spiser det. Jeg får oppblåst mage, mye luft og forstoppelse/treg mage. Begynner å bli bedre på å bake og lage mat uten gluten, men er ikke avansert, så mange ganger blir det noe hvetemel. Mamma spiser ikke gluten og melk og tantebarnet mitt har fått påvist cøliaki, så i familieselskaper på den kanten er det ihvertfall fokus på det.
Btdt, i årevis. Jeg synes det er greiest når jeg kan forklare minst mulig, for jeg er så lei av å få fokus på eget kosthold i ymse sammenhenger. Nå prøver jeg for eksempel lav FODMAP for å finne ut om det hjelper på mageplager, men jeg er ikke interessert i å diskutere det i hytt og pine heller. Samtidig er det vanskelig å ikke si noe, for da tror mange at en er en sånn som ikke spiser gluten fordi det er så moderne, eller noe.
I familien går det fint, der er vi flere som har ymse intoleranser, og det er ikke noe problem. Det var litt styrete med gamle tanter og bestemor som gjerne ville by på noe sånn i starten, men det gikk seg til. Jeg merker det mer i jobbsammenheng, for det er alltid en eller annen som skal grave i hvorfor og hvordan og om en har cøliaki eller ikke og gjerne være litt mistroisk. :mumle: Jeg smiler pent og sier at joda, jeg kan spise det, men da ligger jeg sannsynligvis i sengen i morgen (eller sitter på do, men det sier jeg ikke til folk jeg ikke kjenner), eller at jeg blir veldig sliten og slapp av å spise mye søtt, eller at leddene mine reagerer på svinekjøtt. De fleste gir seg da. "Kroppen min har det best hvis jeg unngår x og y", funker det?
Hvis det er bare et par eldre slektninger, kan det være bryet verdt å ta dem for deg på enmannshånd og ta den kjedelige jobben det er å forklare dem det ordentlig? :vetikke:
Snart er det vel ingen som spiser kake og pizza lenger, så da har du ett problem mindre. Jeg foretrekker ett kakestykke, ikke tre, siden vekten min har best av det, og jeg opplever ikke det som særlig problematisk.
Kanskje du rett og slett må begynne med å bry deg mindre om hva andre måtte mene, tenke og føle når det gjelder ditt kosthold? Ja vel, så synes de synd på deg, la dem gjøre det. Og la dem snurte, dette er ditt valg.
Jeg takker forresten (nesten) alltid nei til kaker, jeg liker rett og slett ikke mange kaketyper. Suksessterte, marsipan. krem og mandel/nøttebunn er det aller verste, det vokser i munnen og jeg blir kvalm fordi det er så søtt. Om folk snurter av den grunn, så får de rett og slett snurte.
Det samme gjelder forresten sushi, og jeg gir alltid beskjed om at jeg ikke spiser sushi om jeg skal i festeligheter der gjestene blir spurt om matvalget.
Jeg gjør jo stort sett det. Og som regel er det ikke noe problem heller. Jeg bare registrerer at jeg kvier meg for problemstillingen når det gjelder nær familie (som selvfølgelig burde skjønne at kostholdet mitt ikke er en personlig fornærmelse eller avvisning, men så er det ikke sånn likevel.) Og akkurat dette burde jeg helt sikkert brydd meg mindre om.
Ellers er jeg ikke videre begeistret for å bli puttet i "alle-skal-spise-glutenfritt-og-supermat-når-for-tiden"-boksen, det må jeg bare innrømme. Men jeg burde sikkert ikke bry meg om det heller. Så da er jo problemet fikset? :knegg:
Jeg synes mat kan være vanskelig, for det handler ikke bare om mat og "spis hva du vil" - det er både følelser og høflighet involvert, og jeg prøver å være så pragmatisk som mulig, og som oftest er det både mulig og lett. Men av og til er det ikke kjempegreit, og jeg synes det er fint å høre hvordan andre både opplever og løser slikt.
Nei, det kan da overhodet ikke være problematisk - da er du både a)høflig som forsyner deg av noe noen har laget til deg/dere og b) en som utøver selvkontroll på beundringsverdig vis. En kremgjest! :humre:
Jeg skjønner godt at du vil høre andres erfaringer, jeg. Neida, en burde sikkert ikke bry seg om hva andre mener, men de fleste av oss gjør nå engang det på et eller flere områder i livet, og da er det jo greit å høre hvordan andre løser det samme.
Jeg syns,for det det er verdt, er en ærlig og fornuftig sak å si at "kroppen min har det bedre uten..." Og syns slett ikke man trenger å puttes i noen dillekategori av den grunn. Så lenge man ikke kaller det allergi.
Jeg var svært restriktiv med kaffe, løk, kål og noen andre ting i de årene jeg slet med magen. Jeg hadde sikkert hatt nytte av FODMAP- tankegangen den gangen. Heldigvis var det før folk var lei av slikt, så jeg ble trodd på det jeg sa, stort sett.
Ellers kommer du kanskje lettere fra det om du sier, med høyt ettertrykk at "JEG FÅR SÅ SKREKKELIG DIARÉ AV DET, SKJØNNER DU!!!" Det stopper kanskje munnen på de fleste? :p
Nå er vel den generasjonen som avgjør om besøket har vært hyggelig eller ei gjennom å se hvor mye kake som ble spist i ferd med å dø ut, så da får vi jo ett problem mindre.
Jeg synes det kan være svært sosialt utfordrende å være den med begrensninger i kostholdet. Det hjelper forsåvidt at jeg ikke bare kan "ta meg sammen" og spise det jeg ikke tåler, da blir jeg veldig syk. Dette har nokså mange forståelse for. (bortsett fra de som absolutt skal vite hvordan syk jeg blir. :knegg: ). Det er forbausende mange som tar det personlig at jeg ikke spiser det de serverer og jeg hater forklaringsrunden som følger. Jeg har hatt påvist cøliaki i to år nå, så det er færre situasjoner hvor ingen vet. Det hjelper litt.
Noen ganger hevdes det at det er så "in" å ha intoleranser, og kanskje er det det. Men samtidig hevdes det fra faglig hold at kansje er det så mange som opp mot 100 000 personer i Norge som går rundt med udiagnostisert cøliaki. Jeg vil tro at en god del av de som "diller" med glutenfritt kosthold faktisk har en høyst reell og meget viktig grunn til å gjøre nettopp det. I tillegg har man de som har ikke-cøliakisk glutenintoleranse, deres plages er veldig lik plagene til de med cøliaki når de går på en smell, bortsett fra at tarmen ikke skades. Lite "dill" det også.
Jeg syns det er en ærlig sak å bli syk av mat, og dermed ønske å beskytte seg mot det. Noen ganger er folkeopplysning på sin plass også, men jeg skjønner at man kan bli lei av å til stadighet måtte forklare seg. Da opplever jeg at det er grådig greit å bare si at man har cøliaki, jeg har foreløpig ikke opplevd at noen skal kommentere noe på det, men nå har vi jo ikke all verdens erfaring med det enda.
Jeg hadde et par kolleger som gjerne kom med den i lunsjen, helt uoppfordret og uten at noen hadde forsøkt å pushe på dem gluten. Gjerne med mer detaljer. Mulig det var et forsøk på å forklare hvorfor de grabbet til seg 3/4 av pakken med spekeskinke alene.
Ja, det vil jo de fleste syns er, eh, ubehagelig. Og det er gjerne derfor de fleste (vanlig folk!) som sliter med magen av enkelte mattyper helst IKKE ønsker å svare på inngående "Men hva SKJER, da, hvis du spiser det?? Er det SÅÅ ille? Hvor ille DA???"-spørsmål. :p
Jeg synes derimot at de som "diller" med glutenfritt kosthold kan ta en test for å finne ut om de har cøliaki. Har de det blir de fulgt opp, samt for tilskudd for å kjøpe glutenfrie matvarer.
Det er slett ikke greit å bare si at man har cøliaki hvis man ikke har det. Så sier du at du har cøliaki, men spiser i etterkant noe som inneholder gluten og det går brillefint. Da ødelegger du for den som virkelig har cøliaki som blir ordentlig dårlig av å få i seg gluten. Det er mange nok som ikke tar cøliaki ordentlig på alvor, og da synes jeg det er tullete at noen som velger å ikke spise gluten av andre årsaker hevder at de har cøliaki.
Når det gjelder problemstillingen til HI er jeg enig med Polyanna. Snakk med de velmenende slektningene dine og forklar hvorfor du velger å ikke spise kaken. En gang for alle. I andre settinger sier man bare "nei takk". Det er ingen grunn til å forklare hvorfor man takker nei. Jeg liker Skilpaddas løsning, "men kan jeg få litt mer kaffe/vin/te (eller det som måtte passe)".
Nemlig, det er mitt poeng også. Merker man at man blir dårlig av gluten, få det sjekket ut før man begynner å spise glutenfritt. Og får man det påvist, er det jo en enkel sak å forklare kostholdet med at man har cøliaki.
Selvfølgelig skal man ikke si at man har cøliaki hvis man ikke har det. Men det er faktisk ødeleggende nok for de med cøliaki at mange nå spiser "glutenfritt" av diverse mer eller mindre gode grunner. Nettopp fordi mange av dem ikke spiser så strikt glutenfritt som de med cøliaki må, og menigmann forstår ikke forskjellen.
Og ellers mener jeg at man en gang for alle kan gi en god forklaring til slektningene sine at man ikke tåler gluten eller hva det måtte være, og ferdig med det. Og kanskje avslutte med å si at man forventer respekt/forståelse for det. Ellers trenger man da ikke å gi noen forklaring på hvorfor man takker nei.
Jeg har i alle fall kommet dithen i livet at jeg ikke føler behov for å gi en forklaring på alt mulig. Slik er det bare, aksepter det.
Men hva med de som føler seg bedre uten :insert matvare:, uten at det slår ut på tester? En del kaster seg på trender, helt klart, men det er jo veldig sterke meninger om akkurat dette. Og langt mer godtatt å kritisere enn om en sier at en føler seg best om en får trent regelmessig, sovet nok, får nok alenetid osv. :gruble: Jeg blir fortsatt sint da jeg tenker tilbake på tiden med en smårolling hvis eksem blusset opp voldsomt av en del matvarer og såper, kremer osv, og hvor lite hensyn mange tok til det.
Det er selvfølgelig helt uaktuelt for meg å snakke usant om helsen min.
Vi har alvorlig matallergi i familien og jeg blander ikke cøliaki med hveteintoleranse, like lite som jeg blander migrene med hodepine eller en liten forkjølelse med influensa.
Men her er vi litt ved poenget likevel - for jeg gjør vel nærmest det motsatte. All den tid jeg vet hvor alvorlig cøliaki er, så tar jeg ikke egen helseproblematikk i forhold til kosthold på alvor og jeg vil helst ikke snakke høyt om det, i frykt for å være en sånn selvsentrert en som gjør mye ut av lite.
Denne tråden er kanskje en måte å prøve å rydde litt i dette også. Det er nødvendig for meg å samle litt mot på egne vegne i forhold til å gjøre viktige endringer i eget kosthold for å ta vare på egen helse og livskvalitet med litt rak rygg, selv om jeg ikke har en alvorlig allergi eller autoimmun sykdom.
Har du testet deg for cøliaki? (Ikke at jeg har noe med det, men for å påpeke at det er viktig å få avkreftet).
Ellers tenker jeg at du må ikke gjøre dine helseplager mindre alvorlige enn de er. Vel er allergier og autoimmune sykdommer veldig alvorlige hvis de ikke tas på alvor, men hvis kostholdet gjør deg så syk at det påvirker din helse og livskvalitet, er jo det mer enn alvorlig nok til at du skal ta det på alvor. Jeg syns ikke sosiale settinger og andres skuffelse over at du takker nei til maten deres er god nok grunn til å ikke ivareta egen helse. Ja, det kan være leit og kjipt å ikke kunne spise alt, men jeg tror det er enklere å være konsekvent hvis man aksepterer at slik er det og slik skal det være. Og er man helt konsekvent selv er det kanskje lettere å få aksept for det hos andre også.
Jeg gjør også nærmest et poeng av å presisere at jeg ikke har cøliaki, for å ikke lyge på meg noe (og for ordens skyld, jeg har testet meg). Det generer som regel flere spørsmål, og en del mistro, men jeg begynner å venne meg til at sånn får det bare være. "Kroppen min har det best uten..." fungerer i veldig mange tilfeller, og så får heller noen tro at jeg er en motefølgende tulling. Som om jeg ville unnvært vanlig brød for å være trendy. :knegg: Men det er slitsomt i lengden å få mye fokus på kosthold, synes jeg. Uansett hvor mye en sikkert ikke burde bry seg.
Mitt problem er at enkelte ikke klarer å få inn i hodet at jeg ikke tåler sukker og hvetemel, og som konstant vifter godis opp i ansiktet mitt med: " heeelt sikker?" hva feiler det folk??? Som om det ikke er vanskelig nok å la være...
Veganer i 5,5 år her, så jeg vet ganske godt hva det vil si å ha litt utfordringer i matveien. Men nå er det heldigvis blitt såpass veganvennlig overalt (det selges melkefrie alternativer til is, krem, melk, yoghurt, ost, samt kjøtterstatninger osv i nesten alle butikker) at det sjelden er et problem i det hele tatt, egentlig.
Skal jeg i selskaper, vet jo vertene som regel at jeg er veganer og tilrettelegger, eller jeg tar med et kjøttfritt alternativ selv og de står for resten, eller lignende. Sjelden noe styr.
Det finnes jo schnitzler, pølser, burgere, kjøttboller, "kylling- og biffbiter" osv så da er det bare å ta med en slik pakke tilsvarende det de andre skal ha og vips.
Ellers enig med Tallulah og de fleste her at om jeg selv skal ha middagsgjester og de har allergier eller intoleranser eller et livssyn som innebærer at de ikke spiser endel mat, vil jeg gjerne vite om det så jeg kan tilrettelegge for dem. Jeg kjenner jo etterhvert en god del veggiser som regelrett blir ignorert på den måten når de blir invitert bort, eller til og med av sin egen nære familie, som nekter å lage veggismat til dem slik at de blir sittende med et salatblad eller kokte poteter med salt mens de andre spiser fullverdig middag. En sånn vert kunne jeg aldri i mitt liv vært, jeg vil at alle skal trives rundt middagsbordet samme hva.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
