Jeg skriver dette nå som jeg ikke har noen konkrete barn i tankene.
Vi er heldige og har relativt rikelig med tilgang på ferieboliger i utlandet. Hva er kotyme hvis man spør om barnas venner skal bli med på tur? Er det "innafor" at de betaler flybillett selv eller er det i det minste "innafor" å spørre om? Vi tar gjerne med oss venner av ungene, men vet ikke om det forventes at vi tar hele kostnaden.
Synes det er helt innafor å be om at flybilletten betales selv. Hvis en av ungene hadde blitt bedt med på tur, hadde jeg nok i tillegg tilbudt matpenger.
Hvis en av ungene mine skulle blitt med noen på ferie ville jeg selvsagt betalt flybillett, men jeg tenker at det bør kommuniseres ganske klart helt fra begynnelsen, for å unngå situasjoner som blir pinlig å ta opp. Ikke bare flybillett, men hvor mye dere tenker dere dekker av mat, hvor mye dere tenker at ungene deres får til fri benyttelse, osv.
Vi hadde med ei i 1 måned til USA etter ønske fra Frøkna og venninnen. "Kravet" vårt for at hun ble med var at hun betalte flybilletten og noe kostpenger/parkbilletter - i tillegg sparte hun selv opp shoppingpenger - tenåringsjenter shopper MYE over der ( hun ønsket seg kun penger det året til jul og bursdag) Hun var en del av oss og vi betalte alltid som om hun var en av oss mht mat, drikke, is - de dagene jentene var alene på shopping betalte de selv type Starbucks. Det var veldig hyggelig å ha henne med, men vi har et veldig spesielt godt forhold til denne jenta - hun er vår "extended" Frøken. Jeg hadde ikke tatt med hvem-som-helst til å bo med oss 1 måned.
Vi har hatt med unger og har betalt alt. Syden, Danmark og Trondheim.
Jeg tenker at når jeg inviterer, så er det en del av pakken. Ungene har hatt med lommepenger og har bidratt med litt barnepass. Større unger enn mine og barna til svært nære venner.
Jeg syns det er helt innafor, men hadde presisert det i invitasjonen. Veldig greit for den som blir invitert (eller mer konkret, foreldrene) å slippe å lure på det også.
Det viktige for meg om ett av mine barn ble invitert var at det var åpenhet om sånt fra første stund og ingen skjulte forventninger og snurting i etterkant. Jeg tror de fleste ville forslå å betale for eget barn, men det er ikke helt logisk for alle.
Dekkes av barnets familie ikke vertene. Straks barnet bikker tolv år, så koster jo reisen like mye som en voksen eller ihvertfall bortimot. Jeg hadde nok insistert hvis et av mine barn hadde blitt invitert med. Så ja, milevis innenfor, men viktig å presisere det.
For din del gjelder det vel kanskje en 10åring og da er de jo med dere absolutt hele tiden og det er dere som styrer pengebruken.
Jeg ville nok likt at mer enn flybilletten ble betalt, som feks avtalt at dere skulle i etpar parker. Og at det ble foreslått at dere skulle få en sum for maten. For det blir jo endel restaurantbesøk på ferier. Kanskje gitt en 1000lapp for kosten?
Jeg synes det kommer litt an på den som initierer.
Dersom jeg hadde tenkt at det var kult å ta med en venn av ungene så hadde jeg sagt til foreldrene at dersom de kunne betale billetten, så hadde vi holdt resten.
Dersom ungene og venn kom og maste, så hadde jeg snakket med foreldrene om hvordan man skulle fordele.
Og så kom det også an på økonomien til foreldrene til vennen. Dersom de hadde det litt smått så hadde jeg ikke invitert uten å betale alt.
Og uansett veldig enig med Katta om veldig nøye avklaring.
Vi har ikke begynt med det enda, men det vanlige er at familien til barnet dekker flybillett, tror jeg. De dekker også parkbilletter etc når de blir tatt med på sånt.
Jeg syns også det er et viktig poeng å avklare dette med foreldrene før barna blir involvert. En av guttene mine ble flere ganger invitert med på ferie av noen som bare har ett barn, de syntes det var så greit at han hadde med en kamerat. Jeg tok det som en selvfølge å betale flybilletter og sende med penger til mat. Med fire barn så er det ikke alltid det passer å prioritere å bruke masse penger på at det ene barnet skal være på ferie med noen andre - jeg liker heller ikke så veldig at de skal være utenlands med andre enn oss. Han var med noen ganger likevel, siden han naturlig nok hadde veldig lyst, men jeg foretrekker helt klart å ikke få sånne forespørsler.
Jeg har ikke vært i den situasjonen selv ifht utenlandstur og fly, men tenker nok som Filifjonka. Det er uansett intet fasitsvar, så her må man, som flere sier, være helt klare fra starten. Samt spørre foreldre før barna involveres.
Avklare med foreldrene først ja, og gjerne informere barna om hva som er avtalen. I alle fall hvis man har et barn som mitt, som uten å nøle forkynner "Du trenger ikke ta med penger til annet enn lommepenger. Mamma og pappa betaler alt", når det ikke var min intensjon i det hele tatt. (True story, ikke ferie da heldigvis. Vi har måttet ta praten om å ikke være generøs på andres vegne mer enn en gang, for å si det slik. :himle: )
Når det er såpass kostbart om en ferie i utlandet, så syns jeg at barnets familie bør være med på å spleise på kalaset. Men jeg tenker jo at det ikke er noen helt klare "regler" her. Det kommer an på både forholdet man har til den andre familien, begges økonomi, formen på ferie etc. En USA-tur med ekstra parkbesøk blir jo fort ekstremt mye dyrere med en person til, men å kjøre gjennom Europa til familiens feriebolig i Spania ikke blir det. Men som en generell greie syns jeg det er greit at det inviterte barnets familie dekker de store ekstrautgiftene, som flybillett og evt. dyre opplevelser, mens de inviterende dekker mat og slikt under oppholdet.
Veldig viktig poeng å spørre foreldrene før man inviterer barnet!
Vi har hatt med oss barnas venner til Spania to ganger. Vennene betalte egen flybillett og litt i leiebilen siden vi måtte ha 7-seter. Vi holdt husrom, alt av mat og drikke og så holdt gjesten seg med lommepenger til shopping og snop.
Jentungen var med venninne 3 uker til Spania i fjor. Vi betalte flybilletten og sendte med lommepenger. Jeg ville gjerne betale litt for oppholdet, men de hadde allerede bestilt stor leilighet slik at det ikke ble noe dyrere for de å ha med vår jente. De betalte også all mat og drikke. Hadde de måtte betille større leilighet/rom, så hadde vi definitivt betalt for det.
Vi har sent barn med på ferie i nærområdet der det max har kostet oss 500 kr. Hadde vi fått spørsmål om barnet ville være med til type syden med beskjed om at vi måtte dekke flybillett selv ville jeg faktisk ledd høyt (etter at jeg hadde lagt på røret). Jeg forstår at det er godt ment, men å bruke tusenvis av kroner på å sende barnet med en annen familie er helt utelukket. De pengene måtte vi ha tatt av felles feriebudsjett, så da hadde vi nok takket pent nei.
Så du syns ikke folk skal spørre deg om ting, selv om du sier nei? Det var da hyggelig. Jeg har selvsagt stor forståelse for grunnen til at du sier nei, men det er vel ingen grunn til å oppføre seg ufordragelig (selv om det er etter du har lagt på).
Jeg hadde nok vært forberedt på å dekke alt utenom lommepenger om vi hadde invitert med et annet barn. Men takket ja til det om foreldrene hadde tilbudt å betale noe selv. Andre veien, så hadde vi tilbudt oss å betale reise og opphold for vårt barn, og i tilfeller der det hadde vært forventet at vi skulle det, så er det nok lite sannsynlig at vi kunne takket ja til invitasjon. Men ledd høyt hadde jeg ikke. Det er jo uansett kjekt med invitasjon, vi har bare ikke et uendelig stort feriebudsjett.
Vi har ikke et voldsomt feriebudsjett, så jeg hadde satt pris på å bli spurt før barnet ble forespeilet å bli med på tur. I noen tilfeller hadde det jo f.eks. vært mulig om vi ble spurt i så god tid at barnet det gjaldt kunne ha ønsket seg penger til bursdag og lignende.
Omvendt kommer det vel neppe til å bli med det første. Med fire barn selv ser jeg for meg det er litt vanskelig å ta med en ekstra eller to.
Ja, le høyt av en invitasjon er jo skikkelig sjarmerende. I min verden er det helt innafor og greit og si at det medfølgende barnet må betale flybilletten selv.
Skjønner at alle ikke har mulighet for å betale flybillett, men flere tusen kroner ekstra behøver det nødvendigvis ikke bli. Vi fikk flybillett for rett under 2000,- og jentungen brukte vel kanskje 500,- sjøl. Jeg er sikker på at det fort hadde blitt 2500,- brukt hjemme også (for evt kino, t-bane billetter, is, brus osv osv. Samt at vi brukte mindre på mat hjemme).
Vi har hatt med to ekstra barn (ungdommer) på 4 ukers ferie. De betalte fly selv, vi betalte hus (pga to ekstra ble vi 8 totalt og trengte flere soverom enn vi ellers måtte hatt). Foreldrene overførte også litt matpenger til oss. Lommepenger hadde de selv. Vi betalte for alle når vi var ute og spiste og førte ikke noe regnskap. All mat og drikke i huset dekket også vi. Og taxi, transport, leie av båt etc.
Jeg ville vært forberedt på å dekke alt dersom noen tok med seg mitt barn.
Jeg kunne ønske at foreldrene skulle dekke flybillett/ingangspenger til fornøyelsesparker, men vært forberedt på å dekke alt unntatt lommepenger dersom jeg inviterte et barn med oss.
Jeg hadde sett på det som en selvfølge at jeg skulle dekke billetten til mitt eget barn som var med noen andre. Jeg ville også syns det var naturlig å betale litt til parker/middager etc. Her kommer det jo an på hva slags type ferie det er, naturligvis.
Jeg hadde sannsynligvis også vært på tur UTEN mitt eget barn når dette var på tur med andre (hvis det er i en "fellesferie"), eller at vi tok med oss et barn en annen gang, så jeg hadde tenkt at dette "gikk opp i opp". Jeg hadde også kunne sagt nei hvis vi følte det ble urettferdig/dårlig råd.
Det er jo helt topp ofte å bytte litt unger, jeg sender fra meg en, og tar en annen ekstra, når man har flere barn. Av og til skal man være hjemme eller på hytta eller noe som ungene syns er ok - men ikke TOPP, så da kan en tur med en kompis være strålende. :)
Sånn ville vi ha gjort det også.
Husker jeg hadde mede venninne til Kreta, da betalte hun for sin egen reise og hadde litt lommepenger.
Foreldrene mine betalte mat.
Vet at sønnen min har fått spørsmål om å bli med en kompis til deres feriebolig i sydligere strøk,
og jeg tar det som en selvfølge at han skal betale flybillett og ha med lommepenger ol.
Så om noen andre hadde ringt og sagt "Hei! Vi skal til Spania i sommer og datteren vår vil så gjerne ha med datteren din. Vi kunne godt ha gjort det, men har ikke råd til å dekke flybilletten ned, men kost og losji går bra. Har ikke nevnt det for ungene, men hva tenker du om det?"
Hadde noen spurt om et av mine barn ville være med på ferie, feks syden, ville jeg automatisk tenkt at vi skulle dekke litt av det økonomiske. :nikker: Jeg er enig i at foreldre må spørres først, nettopp pga dette. For det må også være en ok ting å si at dette er noe man ikke har råd til, for familiens (ferie)budsjett ikke gir mulighet.
Det samme gjelder forresten om noen vil ha med kidsa på kino/shopping etc, jeg sender med lommepenger da og.
Jeg hadde ikke begynt å ledd, jeg hadde egentlig blitt litt glad for å bli spurt, men samtidig så hadde jeg nok syntes at det var litt vanskelig fordi jeg mest sannsynlig ikke hadde hatt råd. Det henger jo sammen med at jeg bor sånn til at det nødvendigvis hadde blitt dyrt. Hadde det vært snakk om et par tusen til flybilletter og lommepenger, hadde det nok gått greit.:)
Jeg syns kino og svømmehall er annerledes i forhold til å spørre foreldrene først. Der spør jeg barn A om hun vil bli med på kino, og hvis foreldrene sender med penger til kinobillett og snop, så fint og flott. Hvis ikke betaler jeg. Ikke noen big deal og ikke noe som trengs avklaring på forhånd.
Le høyt hadde jeg nok ikke gjort, men heller blitt fortvilet. For det ville vært vanskelig å si nei, men det hadde virkelig ikke passet oss. Joda, vi kunne tatt oss råd til det, men å sende en unge på utenlandsferie mens den andre er hjemme? Noen ville blitt passe bra misunnelig da. Og at Vi skulle dradd uten den som var på tur på vår ferie hadde 1)føltes stusselig og 2)gjort det langt mer slitsomt for oss, det er jo uten tvil veldig greit at de har hverandre.
Være med ei helg på hytta, i svømmehall eller på kino er mer innafor. Men på langtur til utlandet... nei, det ser jeg ikke hvordan praktisk skulle vært en god løsning
Jeg ville bli glad for å bli spurt. Veldig fint med sånne initiativ. Men foretrekker at barn involveres etter at foreldre har klarert det både pga økonomi, tid og opplegg. Jeg hadde forventet å betale for eget barn, men hadde planlagt å dekke for de fleste andre barn dom skulle bli med oss.
Det er vel gjerne snakk om eldre barn med lang ferie, jeg tenker at familien drar på ferie utenom dette hvis man ønsker være alle.
At søsken opplever forskjellige ting må de bare venne seg til. Jeg får litt mark av at man ikke kan gjøre noe fordi søsknene er misunnelige. Med mindre feriebudsjettet spises opp slik at det går ut over søsken selvsagt. Det er ikke så ok.
Til HI: Synes det er naturlig å betale minst egen flybillett samt lommepenger, og være i dialog med foreldrene rundt omfang.
Nei, jeg synes vel egentlig ikke de bør spørre om slikt, det er vel der det ligger. "Vi vil gjerne ha med Per, men du må spytte i noen tusen", er rett og slett for meg et helt uforståelig spørsmål. Jeg tror faktisk jeg synes det er litt frekt. Jeg har forsøkt å sette fingeren på hva som oppleves som så frekt, men det er vanskelig å si spesifikt. Klart det er hyggelig at noen vil ha med vårt barn, men jeg synes slike spørsmål setter familien i en slik klemme at jeg helst vil slippe.
Vi inviterer aldri med barn om vi ikke kan/vil betale for dem.
Tror du at du ville tenkt på samme måte om barna hadde vært større? Jeg ser for meg at når ungene er i tenårene, så ville ikke sjalusi vært noe jeg hadde tatt hensyn til, livet er faktisk ikke rettferdig. Og jeg hadde uten å tenke meg om reist på ferie med den andre ungen i samme tidsrom om det hadde passet seg sånn.
Nei, for all del, gi meg 10-15 år så er det sikkert helt annerledes, men nå er mine ganske små da, og om han som er 8 til sommeren skulle dradd til syden sammen med kompisen, noe ingen av mine unger har opplevd før, de har aldri vært utenlands engang, hadde det føltes feil ovenfor hun som da er 5,5, samt at han neppe hadde likt at i gjennomførte den planlagte dyreparkturen uten ham heller. Det var utfra dette jeg mener at det hadde føltes veldig, veldig feil.
At han på 18-19 drar på ferie med kompiser og hun på 15-16 blir med venninna, og vi da bare drar på ferie med hun på 10-11 derimot, det blir jo noe annet.
Det virker som om du synes det er feil å spørre om dette fordi du føler det er vanskelig å svare nei? Jeg synes det er rart, for et spørsmål er jo nettopp et spørsmål, og spør man foreldrene før ungene involveres er det jo helt tydelig at man vet at svaret kanskje blir nei. Hvorfor er det så vanskelig å si at det ikke passer, og hvorfor bør andre ta hensyn til at du synes det er vanskelig?
Vi måtte økt feriebudsjettet ja, for resten av familien sin ferie hadde blitt omtrent like dyr (eller reelt sett billig) med eller uten en unge, så hadde det andre måtte blitt tatt fra noe annet, men ikke direkte gått utover søsken (Det koster ikke såååå mye med to uker hos svigermor og en tur i hunderfossen, og er overkommelig med to dager i dyreparken også. Med to eller tre unger.)
Og at det for deg ikke er aktuelt å ta hensyn til søsken, gjør ikke at jeg synes det er ok at 1 av 3 skal få oppleve familiens første sydenferie, og ikke de andre. Altså, for oss er ikke dette aktuelt. Men som jeg sa, gi meg 10-15 år så ser jeg nok annerledes på det, vil jeg tro.
Kanskje hadde ikke familien til vennen som ble spurt råd til ferie for alle det året og var glade for å bli spurt slik at barnet fikk en ferietur selv om de måtte betale litt? Mange måter å se det på.
Enig i det. Ser det jo selv nå som mine to blir eldre at det er mye den ene gjør som den andre ikke gjør. De begynner å bli vant til det nå og synes ikke det er urettferdig. Sånn blir det bare mer og mer av fremover.
Her tok besteforeldrene med seg yngste til Syden (hans første Sydentur) siste bhg år, fordi de kunne og han enda gikk i bhg. Eldste ble tatt med av mormor året etter for da passet det. Ingen av de ble i grunnen fornærmet, begge fikk tur, ulike steder, men ikke samtidig.
Jentungen hadde med seg ei venninne på utenlandstur en gang. Vi sa det var helt greit at hun ble med, men hun måtte betale flybilletten sin selv og ha med lommepenger. Jeg diskuterte litt frem og tilbake med moren hennes og vi kom frem til at vi også skulle få penger til middagene som alltid blir spist på restaurant. Hun overførte penger til meg slik at hun ikke måtte betale for seg selv når vi var ute. Moren ville også betale for annen mat og buss osv, men vi ville gjerne betale noe for henne vi og.
Jentungen har også spurt om å få være med ei venninne på utenlandstur, men da sa jeg nei. Grunnen var at det kom til å koste ganske mange tusen for vi måtte da betalt fly, hotell, mat og lommepenger. Det er mulig vi hadde sagt ja hvis ikke dette spørsmålet hadde kommet rett etter en stor og dyr utenlandstur og rett før en skoletur til utlandet.
Jeg syns absolutt ikke det er frekt å spørre om noe slikt og jeg hadde blitt kjempeglad over at noen faktisk ville ha med seg mine unger. Jeg tror alle har full forståelse for at noen ikke har mulighet til å prioritere en slik tur.
For meg er det en selvfølge at vi skal betale alle utgifter for mitt barn.
Enig i det at søsken må tåle at de får være med på forskjellige ting.
Eldstemann her har akkurat vært på tur til Liverpool med fotballaget sitt. Det har ikke vært tatt opp en eneste gang at minsten er misunnelig på det. Heldigvis.
Jeg personlig hadde aldri fått meg til å si: "Vi har veldig lyst å ha ditt barn med på ferie. Men du må betale for turen."
Da hadde jeg nok heller droppet å invitere.
Dere som ikke kunne spurt, eller mener det er frekt å spørre: er det slikt med alt annet også? Hvis venner spør om dere vil være med på café, restaurant, joine dem på tusenfryd etc så bør de ikke spørre hvis de ikke skal spandere på dere?
Jeg syns det er helt merkelig å mene at det er frekt å spørre.
Jeg syns det er noe helt annet med kafe, bowling, badeland, hyttetur, dyreparken og sånne ting. Der tar jeg gjerne med andres barn eller sender mine med andre. Da går det greit uansett hvordan det blir med betalingen. Utflukter som bare er en dag eller en helg koster som regel ikke flere tusen.
Og faktisk syns jeg det er litt frekt å spørre om å ta med andres barn på utenlandsferie. Det burde være nokså lett å tenke seg at det ikke nødvendigvis er så attraktivt å betale masse penger for å sende barnet på ferie med andre.
Men det er jo vare et spørsmål? Det er jo ikke verre enn å si at det ikke passer. Jeg syns man heller kan være glad for å få tilbudet og at noen vil ha med barna deres på tur.
Det skaper et slags press uansett, og det kan være vanskelig å si nei - spesielt når barna er involvert i det før du blir spurt. Jeg har ikke vært glad de gangene det skjedde her.
Syns ihvertfall man skal kjenne folk temmelig godt for å spørre om noe sånt. Og jeg ser egentlig ikke på det som et tilbud - de spurte vel først og fremst fordi de syntes det var greit at sønnen hadde jevnaldrende selskap på turen.
Jeg synes det burde være tilsvarende lett å tenke seg at det for noen vil være et veldig fint tilbud av ulike årsaker. Det er ikke alle som har eller tar seg råd til utenlandsferier for hele familien hvert år, for eksempel. Og som Tallulah skriver, det er jo bare et spørsmål. Jeg synes det er skikkelig vanskelig å sette meg inn i tankegangen til dere som mener at det er frekt.
Hadde blitt lykkelig hvis et av barna var så høyt skattet av noen andre at de ble invitert med på tur. Det hadde antakeligvis ikke passet ettersom vi er borte seks uker i strekk om sommeren, men bare det å bli spurt hadde vært kjempekoselig!
Vi betaler selvfølgelig for flybilletten når datteren min er med venninnen sin til mormoren hennes på andre siden av landet. Akkurat som venninnen betaler togbilletten sin når hun er med oss. I vår verden/krets er det heldigvis en selvfølge at man betaler selv - selv om man er invitert.
Gjøre forskjellige ting, ja. det gjør mine allerede, yngste er 4,5, det går fint, men det er forskjell på nivået av ulikhet, type "får reise på sydenferie noe ingen av dem har fått før", som også antakelig dreier seg om at en slik opplevelse vil JEG dele med dem.
Jeg syns ikke man skal forlange at folk som spør om ulike ting skal ha inngående kjennskap til hvordan folk måtte føle rundt slike ting til ennhver tid. Jeg har det på samme måte som deg, og hadde ikke likt å ha Hiawata på ferie i et annet land enn oss, men jeg syns det er langt i fra påtrengende, lite sensitivt eller frekt å spørre. Jeg hadde blitt veldig glad for at noen syns det hørtes ut som en hyggelig idé.
Her er jeg og. Det er vel hyggelig å være på ferie med venner? Det kan være kjekt for familien å "slippe" et barn også? Dynamikken blir litt annerledes? Det er vel ikke grusomt å verken sende fra seg eller låne et barn? Har litt trøbbel med å skjønne dette jeg. Dette er jo ikke noe som skjer ofte?
"Vi skal på tur til xxx 2 uker i sommer og tenker å invitere med oss en av barnet sine venner, tror du at ditt barn kunne være interessert? I såfall ser vi for oss at dere dekker flybilletten og lommepenger og så betaler vi for det som skjer underveis. Leiligheten har vi sammen. Hva tenker du om det?"
Er dette frekt eller lite sensitivt? Dette legger jo opp til at det er helt greit å si at "det var veldig hyggelig, men det passer ikke så godt akkurat denne sommeren" for eksempel? Jeg synes det er synd hvis vi skal bli så redde for å tråkke hverandre for nære at vi unngår fine muligheter.
Jeg er helt på linje med Katta her. Det har ikke falt meg inn at det er frekt å spørre, jeg ville dessuten passet godt på at det var rimelige flybilletter og at det ble lagt minimalt press på den andre familien. Hadde jeg visst de hadde dårlig råd, hadde jeg sikkert betalt også. Jeg hadde blitt temmelig satt ut om en vennlig og velment forespørsel om å inkludere en av barnas venner på ferie hadde blitt møtt med hånlatter.
Mine foreldre har en diger gård. Det koster ingenting (i allefall veldig lite, bensinpenger eller en rimelig togbillett) å reise dit. Hadde det vært frekt å be med noen av barnas venner dit, da? Er det pris som gjør det frekt, eller er det å tråkke inn på den hellige kjernefamiliens enemerker?
Gutten min ble spurt før oss, om han kunne tenke seg å bli med.
Jeg synes ikke det gjorde noe i det heletatt, selv om jeg ikke vet om vi kan svare ja.
Han forstår i en alder av tolv og et halvt år at ting koster penger og vi ikke har råd til å si ja til alt.
Jeg syns ikke det er frekt, men jeg hadde ikke kommet til å spurt. Hvis jeg inviterer barn med på kino, kafe, basseng og slike ting, så betaler jeg.
Hvis vi er flere familier som diskuterer og blir enige om å dra på noe felles, så betaler alle for seg.
Ikke sant? Og jeg tenker at hvis man spør så kjenner man gjerne barnet og foreldrene ekstra godt og da er det enklere å diskutere penger og slike ting også.
Jeg har vel sagt til min eldste at vi kanskje kan spørre bestevenninnen hennes om å være med til Kypros om et par år. Da er de tenåringer, for jeg har helst ikke lyst til å sitte i et annet land med et barn som ikke er mitt og har veldig hjemlengsel. Da tenker jeg det er greit at de dekker flybillett og litt lommepenger, mens vi står for det andre. Vi har da mulighet til å låne leilighet gratis og selve oppholdet vil ikke bli dyrere fordi hun er med.
Jeg vil da så klart sondere terrenget med denne venninnens foreldre før jeg nevner det for min egen datter eller venninnen. Er jo ikke gøy med unger som blir skuffet. Og dersom foreldrene takker nei, så lar vi det være med det. Jeg hadde ikke blitt fornærmet om noen hadde spurt meg om dette, selv om det ikke er sikkert det hadde passet eller vært noe jeg hadde vært trygg på.
Jeg er enig. Jeg tror kanskje det er lettere for oss med litt aldersforskjell på barna å se dette tidlig. De kan bare ikke forvente å gjøre det samme hele tiden, det er jo ikke naturlig. Det er det heller ikke om de er jevnere i alder, men jeg tror lettere man kan skape en forventning om det da. "Urettferdig" og "ulikt" er ikke synonymer, søsken trenger ikke alltid få gjøre det samme.
Jeg vil presisere at jeg ikke ville hånledd, men ledd mer overrasket og lettere sjokkert. Og det hadde selvfølgelig vært positivt at de ville ha med barnet, det er summen jeg reagerer på. Vi sender ungene med andre både hit og dit, og betaler selvfølgelig for det, men flere tusenlapper er utenfor min komfortsone merker jeg.
Skulle vi tatt med et barn og utgiften var så høy ville bi betalt det eller latt være. Badeland og hyttetur i skogen er av et annet kaliber, synes jeg.
Å foreslå at andre skal bruke flere tusen på å sende barnet på ferie med en annen familie er en helt fremmed tanke for meg, og selv om jeg synes det er litt upassende og lattermildt, så hånler jeg svært sjeldent av andre.
Jeg hånlo heller ikke - jeg sa ja selv om jeg egentlig ville si nei. Det er selvfølgelig aldri lurt. Jeg hadde derfor foretrukket å ikke få sånne forespørsler, og ville tenkt meg grundig om og gått forsiktig fram om det skulle falt meg inn å ta med ekstra barn på ferie. Sant å si ville jeg nok ikke ønsket å ta det ansvaret.
Og det Miley sa - jeg syns det er rart med ideen om at det er helt ok å betale mange tusen for at barnet skal dra på ferie med en annen familie.
Jeg synes virkelig det ville være verd pengene å la barna være med en annen familie på ferie. Jeg tror det er berikende, og jeg gleder meg over de nære relasjonene barna har til andre familier. Og over de barna som har en nær relasjon til oss.
Helt enig med Niobe. Jeg ser på det som et utrolig stort privilegie og berikelse i et barns liv å kunne få delta i andre familiers ferie i tillegg til egen familie.
Sikkert et privilegium og berikelse for barnet, men sikkert artigere for foreldre som har nok av ekstra tusenlapper, nok av ferieuker å være sammen med ungene i, og nok av penger til å ta med familien på egne ferier.
Dette tenker jeg og. Min mellomste har snakket om å bli med kompisen til Fillipinene om "kanskje 2 år", og da er det snakk om flere uker på tur, gjerne kombinert med hjelpearbeid da mormor i familien det er snakk om driver et barnehjem der. Det vil jo være en unik opplevelse. Han er nå 12 år og har skjønt en stund at dette blir dyrt og at han må spare masse penger selv hvis det skal være en realitet.
Kan ikke si jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen din. Jeg er alene med datteren min, har ikke flust med penger men det handler jo også om hva man prioriterer. Utrolig glad for at hun kunne være med venninnen sin på ferie i sommer de ukene jeg måtte jobbe. Og jeg passet på å fortelle datteren min hvor heldig hun er som fikk dobbelt opp med ferie, samtidig som det også også løste et problem for meg med at hun hadde noe hyggelig å gjøre de ukene jeg jobbet.
I slike tilfeller er vi vane med at vi betaler for vårt barn som er med, og venner betaler for seg. Helt vanlig i vår "gjeng".
Låner vi derimot med oss et barn til en eller annen park og vi kjører bil, er vi innstilt på å ta hele kostnaden. Her er det blitt slik at vi insisterer jo å betale for vårt barn som er med andre, og omvendt. Vi løser det da slik at vi betaler mat og inngang, barnet som er med deler da sine penger med vårt barn, og omvendt om det er vårt barn som er med. (Det går jo fort 5-600 på en slik dag med mat ol).
Slik at ikke det ene barnet har mange 100-lapper å sløse bort, mens det andre barnet ikke bar noe, om dere skjønner. :knegg:
Godtman er forskjellig, jeg ville pr dags dato ikke synes det var verdtpengene.
Heldigvis har poden nære og gode relasjoner til flere andre familier, selv om vi ikke sender han på tur med de.
Vi sendte Frøkna til besteforeldrene sine en måned i sommer, og likevel hadde vi tre uker ferie med henne. Hun har jo åtte uker ferie, og jeg syns det er helt supert at hun ikke må gå hjemme og tråkke de ukene, men heller kan ha selskap av hjemmeværende besteforeldre. Hadde noen ønsket å ta henne med på ferie en uke, og det ikke kolliderte med med våre egne planer, hadde det vært supert.
En flytur innad i Europa trenger ikke koste flere tusenlapper heller. Ofte kan man (dessverre for miljøet) komme seg billigere til andre land enn med toget til Gjøvik.
Da jeg var 15 fikk jeg være med en serbisk venninne til hennes tidligere hjem i fjellene i Jugoslavia. Det var virkelig en fantastisk opplevelse, helt umulig å få til uten å være med en venninne. Jeg er usikker på om jeg er like comfy med å slippe Hiawata ut på tur i verden, men jeg har jo fått noen virkelig unike opplevelser ved at mine foreldre lot meg reise.
Nettopp, og det er et viktig poeng. Det er jo helt absurd men slik har det blitt. Da vi var i Berlin i sommer kostet flybussen til og fra OSL mer en flyturen til og fra Berlin!
Jeg kjenner at jeg ikke ville hatt lyst til å sende et av barna med en annen familie. Ikke på grunn av økonomi, men tid. Jeg vil ha barna med meg i ferien.
Men jeg synes ikke at det er lite sensitivt å spørre. Det hadde vært insensitivt om noen andre hadde lovet bort uten å spørre først. Men å spørre er jo nettop å høre hvordan landet ligger, hvordan ellers kan man vite hva andre tenker?
Å synes det er ekkelt å si nei på en hyggelig forespørsel (jeg antar det, ikke at folk sier "øi, vi tar med sønnen din. Du skylder oss 7000,-, betal innen mandag" liksom) er jo litt dumt da, det er jo bare å si at det ikke passer og takk for tilbudet?
Jeg synes ikke det er insensitivt å spørre nei, virkelig ikke.
I dag ble det faktisk bestemt at Frøkna skal ha med tidligere nevnte venninne på ferie igjen neste sommer, da skal vi 1 uke på cup i Norden. Der betaler vi alt bortsett fra shopping. Hvorfor? For at Frøkna skal få en hyggelig uke med en venninne, mens Mini og vi løper rundt på kamper. Så kan disse kose seg sammen. Vi har det hyggelig sammen med denne jenta, så joda, mye av grunnen er for at Frøkna skal hygge seg, men det er også hyggelig å ha henne med + at hun gir veldig uttrykk for at hun syntes det er supert på tur med oss.
Det finnes faktisk familier som ikke lever A4 liv, med 3-4 ukers sammenhengende ferie, 2 gifte foreldre uten snev av konflikter, har økonomi, men ikke mulighet til å dra på ferie med ungene sine. Noen barn er også enebarn opp i alt det som ikke er A4. Nei, man skal ikke redde ferien til alle disse barna, men man kan også ha en tanke om at det er hyggelig å ha et barn som ikke er genetisk ditt eget, og bry seg veldig om et slikt barn og være oppriktig glad i et slikt barn. Og ha en gjensidig forståelse for at det er hyggelig å ha mulighet til å ta de med på opplevelser, uten å bli ledd av eller sett på som frekk og uten sosiale antenner.
Esme: Nå er jeg selvfølgelig preget av at jeg har hatt negative opplevelser med dette, det trenger sikkert ikke være lite sensitivt i alle tilfeller.
Litt flere detaljer: Da den ene sønnen min flere ganger ble spurt om å være med til utlandet med en annen familie, var jeg alene med tre barn og hadde ikke råd til å dra utenlands med ungene. Jeg delte barnas ferie med faren deres, og turene var i min ferie. Han hadde råd til å ta dem med utenlands og har gjort det masse, de har også vært på mange ferier med meg både før og etter denne perioden. Så det var overhodet ikke sånn at grunnen var "stakkars barn som aldri fikk noen spennende ferier", hvis jeg hadde trodd de tok ham med fordi det liksom var synd på ham hadde jeg ihvertfall sagt nei. De syntes det var greit med to barn istedet for ett, så sønnen deres ikke bare måtte være med de voksne. Jeg ble ikke spurt før ungene hadde blitt forespeilet denne muligheten, og jeg fikk presentert en pris senere i forløpet. Det opplevdes vanskelig å være den som sa nei. Sønnen min hadde det gøy på ferie med denne familien. Jeg likte overhodet ikke å få forespørselen som sagt, og klarer ikke helt se for meg at det ville vært ok i noe tilfelle. Hvis de hadde sagt at jeg ikke skulle betale noe ville det også vært ubehagelig, da hadde det vært enda vanskeligere å si nei overfor barna. Og jeg ville følt at jeg skyldte dem noe.
Jeg innrømmer at jeg ikke er så glad i å sende barna med andre. Men jeg gjør det om det passer. På den andre siden vet jeg ikke om jeg gidder å ha med andre barn når bare minsten bor hjemme og vi endelig kan ha roligere ferier. #lat
Og jeg synes at det er hyggelig at barna blir spurt. Så kan vi vurdere om det er for oss.
Chanett, det var derfor jeg inviterte med en venninne, yngste var den eneste av mine som skulle være med på ferie, og det ville blitt for rolig. Hun ville kjedet seg, og jeg måtte funnet på ting for å underholde henne. Når hun hadde med en venninne fikk jeg også ferie. Neste år drar hun og venninnen til venninnens familie i Italia. Jeg regner med å betale flybilletten.
Jeg synes det må være greit å spørre så sant man er forberedt på et nei. Jeg kjenner jo foreldrene til venner som er så nære at vi vurderer å ta dem med på ferie, og vet sånn omtrent hvordan økonomi og hverdag ser ut.
Vi har hatt med en venn av eldste til Praha i høstferien. Han betalte flybillett selv, og lommepenger. Vi betalte leie av leiligheta, og all mat på restaurant. Med en 17 åring ekstra til middag, frokost og Lunch ute, merkes det at regninga blir høyere, men det har vi forberedt på. Veldig kjekt å ha følge med en venn av eldste på turen!
Hytteturer til de to hyttene vi disponerer, sjef sjelden uten minst ett ekstra barn. Kjekt for oss å ha med venner synes vi. Mange takker fr at de får muligheten.
Men familier kan trenge å få oppleve ting sammen, og særlig for oss som har barn ganske tett i alder, som ikke er blitt så store enda, er det ikke noe unaturlig i det?
Ulikt og urettferdig er ikke det samme, men av og til ER det ikke rettferdig at en får noe, og den andre ingenting, som fort kunne blitt realiteten.
(Jeg er litt lei av å forsvare dette nå, det er bare meg som har sagt at "lillesøster ville opplevd det som urrettferdig", og så har masser av dere forklart at det er det nemlig ikke. Vel, i vår familie ville det ikke vært rettferdig i alle fall, slik det fungerer. Nemlig.)
Jeg må innrømme at det aldri ville falt meg inn som uhøflig om jeg hadde spurt om en venn av ungene ville være med på ferie. Det ville ikke falt meg inn som uhøflig om noen spurte ungene mine heller. Jo, jeg vil gjerne at all tid skal være med ungene, men innser at de blir eldre og at en del av prosessen er at de gjør ting uten meg. Jeg hadde blitt glad om noen var så gode venner med ungene at de ville ha dem med på ferietur.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.