Selv er jeg veldig restriktiv i tankegangen mht plastisk kirurgi. Jeg har full forståelse for at folk vil rette på skavanker som er hemmende/svært sjenerende i dagliglivet, men å rette på noe som fungerer utmerket som det det er ment å fungere som blir veldig fjernt for meg(pupper). Spesielt fjern og merkelig er tanken på de kvinnene som tror det er dødssexy med megainnlegg.
Jeg skal ikke si at jeg aldri har tenkt tanken på å få meg silikoninnlegg+oppstramming en gang i fremtiden, men sånn som ting er nå er det helt utelukket. Jeg kan ikke forestille meg hvor ekkelt det må føles å ha såpass store fremmedlegemer presset inn i kroppen på et så strategisk plassert sted som øverst på brystkassen. For meg høres det temmelig ubehagelig ut. Blir man virkelig vant til det?
Jeg har ei venninne som fikk seg noen enorme pupper for noen år tilbake. Det ser virkelig ikke bra ut, tvert i mot så ser den ellers så pene jenta ut som et misfoster med de enorme jura sine i forhold til den spinkle kroppen. Trist som bare det. Hun vet hva jeg synes, og hun er til dels enig med meg, men vil ikke fjerne de/få seg mindre innlegg fordi hun er overbevist om at alle menn elsker store pupper.
Jeg synes det er sykt at det er så vanlig å tukle med en frisk kropp for å se bedre ut. De jeg kjenner som har innlegg ser dessuten ikke det spøtt bedre ut med innlegg enn de gjorde uten. Heldigvis mener mannen min at det er ordentlig tullete med silikon. Ikke det at jeg tror at mitt syn hadde vært annerledes om han synes silikon var sexy, men det er godt å vite at menn ikke bestandig har like preferanser mht hva som er sexy eller ei.
Jeg har aldri vurdert det, og ville ikke vurdert det uansett hvor små pupper jeg hadde hatt. (Og de har vært små). Kunne aldri tenke meg å ha sånne fremmedlegemer i kroppen, og syns dessuten silikonpupper (ihvertfall av den store runde typen som man ser med en gang er silikon) er særdeles usexy. Mannen min (og alle andre menn jeg har hørt uttale seg om dette) syns det samme.
Jeg har aldri vurdert det på egne vegne, selv om noen sikkert synes jeg burde det. Argumentet om at menn vil ha store pupper, kjøper jeg ikke. Er det dette mannen ser etter som den viktigste kvaliteten hos en kvinne, kan han sannelig ha det så godt. Da har vi det nok best uten hverandre, gitt. :hehehe:
Er man helt, helt paddeflat kan jeg ha forståelse for at folk velger å gjøre noe med det, men generelt synes jeg det er trist at slike inngrep blir mer og mer vanlige hos helt normalt utrustede damer. Mangfoldet blir jo borte! Jo flere som legger inn silikon, jo mer ensomme blir vi andre som ikke er Dolly Parton fra naturens side.
Jeg kunne tenkt meg det.
Ikke for å få dem større, de er store nok.'
Nettopp derfor kunne jeg tenkt meg å "fylle dem opp" litt. Slik at jeg består blyanttesten. :blafre:
Jeg ser jo det at brystene mine ikke er så spretne som det de en gang var, men de er nå mine og fine lell. Og en god BH kan fikse mye, har jeg funnet ut. Heller silikonen på utsiden enn på innsiden.
Akkurat det har vi faktisk diskutert litt i heimen i det siste. Jeg har jo hatt diiiiigre, naturlige pupper en god stund, noe jeg ikke har likt, men som jeg ikke har gjort noe med fordi jeg trodde at maen likte dem. Noe han sa fordi han trodde jeg ville høre det... Komplisert. Anyway, det kom jo fram at han også likte mindre pupper bedre, så da tok det ikke så mange dagene før jeg bestilte reduksjon kan man si....
Men som sagt, pupper har vi diskutert, og min kjære sier at han ikke har snakket med en eneste mann som sier at han synes at silikon (og da snakker vi sånne digre oppblåste, ikke dem med vrengte bukselommer som får seg en b-cup) er fint. Og at han ikke kan begripe at mennesker med normale pupper legger inn silikon.
Jeg kan forstå at hvis man er flat som en mann, eller har pupper som vrengte bukselommer, at man da legger inn litt , og det tror jeg faktisk jeg hadde gjort selv om jeg hadde vært i den situasjonen. Men derfra til å blåse dem opp....?
Kirurgen som reduserte mine fortalte at han dagen før hadde hatt en pasient med ok bryster, som ville legge inn 500 gr i hver. Han hadde klart å forhandle det ned i 450. Men selv det må jo være alt for mye. Jeg fjernet jo 300 og 400 gram fra mine, og da gikk jeg fra F til C-cup....
Og hvis noen vurderer å legge inn masse sillikon ta det fra en med erfaring: Det er ikke godt med store bryst, det er ikke fint med store bryst, og det er fullstendig upraktisk når man skal kjøpe undertøy og klær :rolleyes: .
Og bare for å ha sagt det: Jeg VET det finnes menn som liker store bryst, men de liker dem som er naturlig store, ikke silikon :nemlig:.
Jeg har noen tomme pupper etter amming, og regner ikke med de blir noe særlig bedre etter denne. :sukk: Så når jeg er ferdig med barneproduksjon, så blir det brystløft+silikon på meg. :glise: Jeg vil gjerne ha normale pupper, ikke appelsiner i nylonstrømpe. :nemlig:
(Hører til historien at jeg skal ha mageplastikk også.)
Gratulerer med splitter nye, "naturlige" pupper! :blomster:
Brystreduksjon er for meg noe helt annet enn å legge inn implantater, til tross for at det jo er plastisk kirurgi. Altfor store pupper må jo være ubehagelig å drasse rundt på, og å fikse det er nesten som en liten helseinvestering.
Ja, det kunne jeg godt tenke meg. Fra naturens side er jeg helt flat og jeg kunne godt tenke meg normale pupper, B-cup eller en liten C. Kroppen min ser helt rar ut: Jeg ser ut som om jeg er midt i 30-årene i ansiktet og ellers på kroppen, mens puppene ser ut til å tilhøre en 12-åring.
Jeg har ikke silikon (men kunne trengt det :flat: ).
På tivoli i dag så jeg et tragisk eksempel, hvor en snart-40-åring desperat hadde dollet seg som en 19-åring, og hvor spenstige silikonpupper med bulende brystvorter pekte rett oppover i en Xtra Small t-skjorte. Så akkurat i dag, heller jeg mot nei til sådan kirurgi.
Åh, dette er noe jeg ikke klarer å forholde meg nøytral til. Selv er jeg flat som en planke, men ikke pokker'n at det skal noe silikon i mine pupper. Jeg har grått, vært deprimert og laaangt nede pga. dårlig selvtillit, og har tenkt (hovedsakelig før jeg fikk barn) at det kanskje hadde vært bedre om jeg hadde letnet på prinsippene og lagt meg under kniven.
Såh har jeg ammet to barn, det har definitivt ikke hjulpet på størrelse eller fasong, men plutselig oppdaget jeg hva de EGENTLIG er der for. Aha!
Jeg er sjokkert over mødre som velger å legge inn silikon. Ja, jeg ER det! Hva slags signaler er det å sende til sine barn? Hvordan kan de si til datteren på 14 uten pupper at hun ser flott ut, at det er naturlig, at hun skal være stolt av seg selv? Og hvordan skal man kunne si til sine sønner at de skal respektere den naturlige kvinnekroppen, lære de at de "glamorøse" modellene er retusjert og operert, og at det ikke er bra?
Selvfølgelig, det er gråsoner. Ja, man kan være så psykisk plaget at det kanskje er lurt å gjøre noe med det. Allikevel tror jeg mange hadde brukt pengene bedre på en skikkelig makeover, lært å legge sminke, velge klær å fikse håret sånn at man føler seg bra med seg selv.
Jeg har "venninner" som ha lurt på hvorfor jeg ikke vil ha silikon. Det neste blir vel at de lurer på når jeg skal operere min store nese, og hva blir det neste? Collagen i leppene? Botox i pannen? Fettsuging?
Alt for å strebe etter et medieskapt skjønnhetsideal som helt ærlig, på nært hold ser ganske monstrøst ut.
Jeg vurderte det faktisk før jeg fikk barn, for jeg har omtrent bare tomta altså - det var antakelig tomt for "ingredienser" da resten skulle lages.
I ungdomsårene plaget det meg litt, for var lang og tynn - og fikk stadig høre at jeg så ut som en gutt. Ikke veldig stas når man er 17 år og døøøødelig forelska.
Men har ikke gjort det heldigvis - og i dag kunne jeg ikke drømme om å gjøre det.
Men har ingen motforestillinger om det er ting som virkelig hemmer folk, og som kan gi dem bedre livskvalitet ved at de gjør et eller annet kosmetisk inngrep på kroppen sin.
Men selv kunne jeg som sagt ikke tenke meg å gjøre det. Kjenner mange med silikon, og de har ikke overdimensjonerte jur, men "normale" pupper. Og i utgangspunktet var de nærmest uten - så de ser helt normale ut.
Signerer AlfaCharlie jeg. Lurer også på hvordan sønnene våre kan respektere vanlige jenter uten silikon hvis alle mødre legger inn plastikk. Kan ikke klage på modellene da nei. Jeg er for silikon til kreftopererte eller andre sykdommer som har gjort at en har måttet fjerne brystet. Slike skjønnhetsløft uten at en behøver det er jeg ikke glad for. Jeg fikk ikke så pene pupper selv etter to barn, men lærer meg å godta dem. Silikon BH er greit å bruke. :knegg:
Jeg kunne godt tenkt meg større pupper, men vet ikke om jeg noen gang vil vurdere silikon. Fremmedlegeme i kroppet er jeg ikke noe for. Men en burde kunne kjøpe fine BH-er med ekstra pupper i. :D Her hjelper det ikke med en vanlig BH med innlegg gitt. :(
Forøvrig er det et mysterium for meg at noen som ser så flott ut som deg skulle ønske å forandre på noe som helst, sånn helt sett bort fra den prinsippielle siden av saken. :)
Etter jeg er ferdig å amme lillesøster skal jeg ta brystløft og silikon.
Jeg skal ikke ha så masse at jeg får kjempe store pupper, men vill slippe å være flau over dem.
Føler at de snart henger på knærene, og værre blir det vell etter 1-2 år til med amming.
Jeg tenker på det nesten hver dag nå! Har jo vært singel en stund, og lurer litt på hvordan det blir om jeg treffer en mann.
Tipper det blir sex med bhen på ja. :flau:
Njah, beauty is in the eye of the beholder, og det er vel også litt av tanken min. Det man selv synes ser forferdelig ut på en selv, kan være det andre synes ser vakkert ut.
Jeg hatet nesen min intenst helt til en fyllik (velsigne ham) mente at den var vakker og at jeg så ut som en romersk gudinne. :knegg:
Nope! Jeg er ikke villig til å la noen skjære i meg og legge inn fremmede "element" i kroppen for å se bedre ut.
Hadde jeg hatt stoooore pupper (noe jeg definitivt ikke har) har jeg forøvrig ikke hatt noen problemer med å redusere dem - dette med tanke på ryggen min.
Neida, det trenger ikke å være DET som er grunnen.
Vi må ikke tro at ALT vi gjør, gjør barna våre.
Vi sender signaler, ja. Men ikke gå i den fellen å tro at alle barn ser signalene til sine foreldre som "Dette må JEG også gjøre, for det har mamma/pappa gjort."
Jeg tror det er den vanligste misforståelsen vi har angående våre egne barn.
Ja vi skal være rollemodeller. Men tenk litt lenger angående hva det faktisk er. Det trenger ikke å være at de gjør det samme som oss, men kanskje at de får de samme gode eller dårlige grunnene til å tenke over ting?
Jeg mener: Barna våre blir ALDRI kopier av oss, vi påvirker, ja, men likefullt kan de ta ALLE veier, og tar de den samme er det fort gjor å si: " Ja, der ser du, hun/han ligner/tar etter deg."
Gjør de det stikk motsatte sier de": Hm...lurer på hvem han/hun EGENTLIG tar etter?"
Og enda "værre": "Guri, hverken moren eller faren var "sånn", fatter ikke hva som skjedde, altså???!!!"
(Familien Stoltenberg er et utmerket eksempel på det. ;) )
Nå tror jeg ikke at en hypotetisk datter hadde operert inn silikon bare fordi jeg hadde gjort det. Allikevel ville det vært et kraftig signal å sende om at det er greit å fikse kirurgisk på enhver skavank, at mangfold ikke er vakkert, at det er verdt å betale plenty penger og å legge inn fremmedlegemer i kroppen for å "se bra" ut.
Å ignorere den signaleffekten man sender både sine egne, og alle andres barn er å tenke litt vel lettvint. Ja, selvfølgelig er man sitt eget menneske, og barna er seg selv. Allikevel er det vårt ansvar som foreldre å gi barna den ballasten de trenger for å takle dagens samfunn, både gjennom å være gode eksempler og direkte veiledning. Jeg vil ikke at mine barn skal tro at man må opereres for å føle seg bra, at livet blir lettere å leve hvis man ser ut på en spesiell måte, at det er viktigste er å se bra ut, koste hva det koste vil.
Jeg mener forresten ikke dette ang. brystreduksjon, mageplastikk og lignende type kirurgi som utføres av medisinske grunner. Nå er overskriften på tråden silikonpupper, og det er dette jaget etter store, spretne Barbiepupper som provoserer meg så enormt.
Jeg synes heller ikke noe om at så mange putter inn silikon kun for å få større pupper, men jeg har forståelse for de med ekstremt små/ikke eksisterende eller veldig "mishandlet" etter amming og barn. Hvis "alle" skal putte inn silikon, så ender vi opp med samme utseende på puppene, jeg trodde litt av sjarmen (for gutta spesielt) er at det er så mange variasjoner…
Mulig jeg ikke er den rette til å uttale meg, jeg har alltid hatt fine pupper og de har holdt seg veldig godt etter to amminger. Litt dobbelmoralistisk, for jeg kunne godt tenke meg å fjerne litt mage. :o Men rasjonelt sett har jeg motforestillinger mot det også, skal man ikke kunne godta at vi blir eldre og at kroppene naturlig sett endres seg etter alder og fødsler? Skal vi se ut som 25-åringer alle sammen når vi er 50?
Jeg har vurdert silicon. Jeg har også vært på konsultasjon hos kirurg. Men det gjorde meg i grunn overbevist om at jeg IKKE skulle ha silicon, eller på noen som helst måte tukle med noe som helst. Jeg ønsket i utgangspunktet bare påfyll, i noget slappe beholdere. Men påfylle måtte være MINST 400 ml, og det hadde gjort sitt til at jeg hadde fått noen enorme sperrebalonger forrand. Og det var slettes ikke mitt ønske. Så det ble med konsultasjon.
Som min kjære sier: Kjære deg jenta mi. Du er ikke 20 lenger, og vi forfaller jo isammen. :knegg: Jo jo....
For min del er silikonpupper helt uaktuelt, men det er fordi mine er mer enn store nok i utgangspunktet. På den annen side er jeg overhode ikke fremmed for tanken å operere puppene mine. Jeg skulle liksom ønske at de "hang fast".
Derfor har jeg forståelse for de som ønsker større pupper/silikon. Sånne Lene Alexandra Øien-pupper er jo bare tull; synes jeg. Men at noen ønsker å gå fra en A til en C skjønner jeg godt.
Det er forskjell på å rette på ting og "to overdo" (godt norsk ord?).
Jeg har forståelse for ØNSKET om å ha større pupper enn a-cup, men det er jaggu lang vei fra å tenke, "hm, det hadde vært fint med en kløft" til å faktisk gjøre et kirugisk inngrep.
Og det er faktisk kommentarer av type at man "skjønner at man ønsker seg større pupper" som er kjipest å få. Som om det skulle være helt naturlig at jeg var misfornøyd med kroppen min. Er det lissom c-cup som er idealet? Er du klar over hvor teit jeg hadde sett ut med en c-cup?
Jeg kunne noen ganger tenke meg større pupper. I alle fall å fylle en a-cup, kanskje også en B. Det er faktisk noe jeg tenker på hver dag når jeg ser meg selv i speil, i et vindu - i profil. Det er noe jeg opplever som et misforhold i kroppen min - en Rubens-kropp uten puppene. :humre:
Jeg ville ikke hatt Dolly-pupper, og i alle fall ikke silikoninnlegg. Enn så lenge kan jeg skryte på meg spretne pupper. Det som stopper meg i å gjennomføre en operasjon er faktisk tanken på at de må byttes ut på sikt. Og selvfølgelig hva andre ville si. :o
Jeg har forøvrig ei venninne som er lang (185), slank (tynn og skranglete om hun snakker om seg selv) og dermed også små pupper (De er nok ikke en a-cup vil jeg tro). Jeg synes hun er lekker! - Men så har hun forsonet seg med speileggene - det er kanskje der det ligger? :gruble:
Jeg er fra naturens side så heldig at jeg er utstyrt med riktig flotte pupper. De har alltid vært fine, enten jeg er tynn eller tykk eller midt i mellom og alt jeg trenger er å ha en god BH. Jeg har aldri vurdert silikon, og synes det virker skummelt å ha fremmedlegemer i kroppen.
(Magen min, derimot. Den trenger kanskje litt hjelp etterhvert...)
Uten å si noe stygt om noen som har foretatt (eller vurdert) slike inngrep, så vil jeg si at jeg synes det er ganske trist at det ser ut til å være en såpass utbredt og akseptert holdning at helt alminnelige jenter og kvinner "trenger" kirurgiske inngrep for å trives med kroppen sin eller føle at andre synes de er attraktive. At ikke hengepupper eller små pupper skal være like akseptable som C-struttepupper, liksom (eller at voksne kvinnemager skal være flate og stramme). Det er en trend jeg misliker veldig; jeg skjønner at man blir påvirket av den generelle holdningen til kropp og utseende, så det er ikke den enkelte jeg kritiserer her, men det er sørgelig hvis den aksepterte normalen for kropper er i ferd med å bli så snever at så å si ingen passer inn i den lenger. Det er på en måte enda verre enn den godt innarbeidede ideen om at alle skal være slanke, for noenlunde slank og veltrent kan jo alle bli, og et ideal man kan oppnå ved å spise sunt og trene, er adskillig sunnere (på alle måter) enn et ideal der man faktisk må skjære i kroppen, fjerne biter av den og operere inn nye for å kvalifisere. [/rant]
Er det ikke litt urettferdig at vi som har store pupper fra før, kan mekke på dem uten å få kjeft, mens vi må rakke ned på de som har små og ønsker seg store?
Jeg har F-cup i skrivende stund, og ønsker meg en vanlig B-C. Mest av praktiske årsaker, som at når resten av kroppen bruker str 36, er det ikke pent å kle på seg kjole i 44 for å få plass til pupper. Jeg får masser av forståelse for dette i alle slags kretser, og ingen som sier at jeg er forfengelig av den grunn. Jeg vet jo ikke om det er vanlig å oppleve den samme problemstillingen med små pupper, men det skal jeg heller ikke sette meg til doms over.
På jobb som barnepleier har jeg blitt overrasket gang på gang over hvor normale og "naturlige" silikonpupper kan se (og kjennes) ut, og jeg mistenker at de av de vi klarer å avsløre med det blotte øye, ikke er særlig representative for alle de som har operert inn eller ut noe av puppene sine. Dessuten er det nok ganske mange flere som får silikon til en B eller C-cup, enn de bimboene som stikker seg ut i wet-thirt-konkurranser med E-cup som står av seg selv..
Når det er sagt, stiller jeg meg også på "skeptisk"-sida når det er snakk om plastisk kirurgi uten medisinsk begrunnelse.
Jeg synes det siste avsnittet ditt står godt som svar til det første. :) Og ønsket om noe mindre pupper av rent praktiske grunner (og for å unngå ryggplager) synes jeg er mindre problematisk enn ideen om at en kvinnekropp "må" ha store og faste pupper for å være "akseptabel" for seg selv og andre. (Dessuten er det et mindre og enklere inngrep å fjerne noe av fettvevet enn å legge inn silikoninnlegg, vel?)
Søsteren min fikk i fjor på grunn av medfødt misdannelse. Dessuten var hun nummeret inntil flat før, og la inn 170 ml i en, og 200 ml i den andre, mao ikke mye. Hun hadde vondt i ca 3 uker ettterpå, men siden de er forholdsvis små, så verken ser det unaturlig ut eller føles tungt ut.
Jeg hører så mye forskjellig om hvordan det er å ha silikon. Men egentlig så er altså tanken på innlegg så utopisk for meg at jeg interessert i detaljerte beskrivelser av hvordan det føles å ha implantater. Nysgjerrigheten lenge leve. :knegg:
Grunnen til at jeg ikke er happy med magen er at keisersnittet ble utrolig kjapt utført (hastekeisersnitt går jo fort) og at de virkelig ikke gjorde seg særlig flid da de sydde sammen igjen. Magen min er skjev, arrete og med et arr som er langt fra diskret. Jeg har ikke noe mot at det synes at jeg er 33, at jeg har vært gravid og født og at jeg liker mat.
Synes det er trist at plastiske operasjoner har blitt så allment akseptert og at det tilsynelatende er like vanlig å få slike utført som å ikke få det. Jeg er dessuten så pysete at jeg ikke kan forstå at folk frivillig får utført større operasjoner når de ikke er helt nødt.
Jeg har samme problemet. Etter første keisersnitt så ikke magen ut, og arret var skeiv, og alt annet enn "nederst under bikinilinningen midt på kroppen". Forferdelig stygt så det ut. Men etter keisersnitt nr. 2 (også hastesnitt) virker det som om de rettet det opp, på en måte. Det er blitt mye penere enn det var, i hvert fall. Jeg har aldri spurt om de gjorde noen kosmetiske inngrep eller om det ble sånn tilfeldigvis fordi de sydde på nytt, men jeg er takknemlig uansett. Men jeg kunne godt være arret foruten, sånn i det store og hele. Men det er helt klart maten som gjør at magen ikke er sånn som den burde vært. Jeg har aldri følt noe stolthet over at det synes på kroppen at jeg har fått to barn.
Jeg har vurdert silikon frem og tilbake i flere år. Jeg følte nok ikke behovet så sterkt når jeg var 47 kg med innovermage, da sto puppene godt til resten. Noen kg senere står ikke puppene så godt til resten lenger. Nå er det løsskinnet på magen som gjør at jeg skulle ønske at puppene mine i det minste fylte en B cup.
Jeg tviler på at det blir noen operasjon på meg. Det er tre grunner til det. For det første er jeg redd for at jeg ikke skal kjenne evt. kuler i brystet. Jeg har en kul nå som ikke er farlig,men den hadde jeg ikke kjent med innlegg. For det andre har jeg to jenter i hus, den ene er 12 år og jeg vil at hun skal være fornøyd med kroppen sin som den er og da må jeg kanskje prøve å forsone meg med de bittesmå lefsene mine. Den siste grunnen er at pengene. Det er utrolig mye annet jeg kan gjøre for familien min med det beløpet. Jeg vil mye heller på ferie med familien enn å få et par nye pupper, jeg klarer ikke forsvare bruken av pengene på pupper når vi faktisk må velge.
Jeg har kjent på silikonpupper der silikoninnlegget ligger under muskelen. Det er ikke lett å ane eller å se at det er silikonpupper der.
Jeg tror at mange (men langt fra alle) har et generelt syn på kosmetiske operasjoner som ikke er det samme om de snakker med en venninne som har operert seg eller vil gjøre det. Da har de fleste mer forståelse for det. Jeg skjønner synet med at idealkvinnen bare blir tynnere og har større pupper og mindre rynker og at det kanskje ikke er optimalt, men samtidig så syns jeg at det er hver kvinnes eller manns rett å avgjøre om man vil forandre noe, om man gjør det for sin egen del, ikke for å glede noen annen. Jeg er selvsagt mot kjempepupper og lignende. Men er det noen som har hengemage så får den personen gjerne gjøre noe med det uten at jeg syns at det er noe negativt.
Jeg kjøper ikke det meget populære argumentet om at man gjør det "for seg selv". Å operere svære pupper som gir ryggvondt o.l., ja. Å operer hengende mageskinn som gjør det vanskelig med bukselinninger, ja. Å øke bryststørrelsen, hell no.
Da gjør man det i så fall for seg selv fordi man er så farget av den generelle oppfatningen om at små pupper er stygge, og hadde hatt mer utbytte av å jobbe med seg selv på det indre plan.
Jeg synes AC sier ting veldig fint, jeg er enig i alt. For meg er det ikke nødvendig m innlegg eller reduksjon, jeg er B til vanlig og C når jeg ammer. Ikke like spretten som før, men jeg blir 33 og forsoner meg for tiden med at kroppen eldes.
Silikon aldri i livet. Jeg synes det virker kunstig og jeg er ellers svært skeptisk til silikon. Endel kreftleger mener også at det kan være vanskeligere å oppdage evnt kuler.
Men jeg har av og til lekt med tanken om å få "redusert" str på mine pupper(Ikke med fyll) da de eksploderte i siste svangerskapet og de ble ikke mindre etter ammingen. Har mye vondt i nakke og rygg. Savner mine knøttesmå. Synes ellers ikke det er så om å¨gjøre at de ikke strutter slik de gjorde før. Utrolig hva en god bh kan gjøre.
Må føye til at når det gjelder kreftopererte så blir det for meg en annen diskusjon. Der har jeg full forståelse.
Akkurat der ser jeg ikke forskjellen. Vi som har minipupper har også problemer med å finne klær som passer, spesielt når en ikke veier under 50kg lenger. XS-S passer ypperlig over puppene, men hvis man må ha M på resten av overkroppen så blir det ikke akkurat pent. Hvis man opererer mageskinnet fordi man har problemer med bukselinninger så er man da vel så forfengelig som om man opererer puppene fordi de ikke passer inn i klær. Hvis man opererer magen pga sopp o.l. så er det noe helt annet.
Ikke enig. Det finnes dem som legger inn silikon for å få diger pupper, og det finnes dem som legger inn silikon fordi de rett og slett ikke har noen pupper igjen. Jeg har overhode ikke noe problem med å forstå de sistnevnte, det er den første gruppen jeg sliter med, og det er basert på at små pupper er (minst) like fint som store pupper, og det faktum at jeg vet hvor j.... vondt store pupper kan være. For å ikke snakke om upraktisk.
Hvis det kun handler om å jobbe med seg selv på det indre plan, så må jo det også gjelde dem som får ødelagt brystene pga brystkreft. For å sette det helt på spissen.
Det ville ikke ramlet meg inn i halvsøvne å reagere på at noen valgte å putte litt silikon der det en gang var pupper. For meg er det mengden det kommer an på, ikke silikon i seg selv.
Og jeg synes faktisk det er helt ok å pynte litt om det får en til å føle seg bedre. Men da skal en være sikker på at det faktisk får en til å føle seg bedre. Hvis ikke blir det som å pusse opp i kjelleren, når det brenner på loftet ;) .
Ser den, men jeg mente med bukselinninger at man må brette magen dobbelt, og da blir jo sopp osv. med i samme pakken. Jeg mente IKKE at det er ok å stramme opp bare fordi det tyter når man sitter i en stram bukse, for å sette det på spissen.
Men du sier jo imot deg selv - som trøtt sier - det å ha små pupper kan være vel så problematisk med klær som løst mageskinn. Man kan jo bare gå opp en størrelse i bukser dersom det er mageskinnet som er et problem...
Jeg synes ikke at små pupper er stygge, absolutt ikke. Men personlig synes jeg at mine små pupper er feil proporsjonert til min kropp.
Sammenligningen med brystkreft synes jeg var litt vel satt på spissen. Det blir en helt annen sak. Jeg er overbærende ( :knegg: ) til at jeg ikke reagerer så veldig på gjenoppretting av skade etter at pupper har blitt helt borte etter amming heller, men det er en balansegang her.
Selv er jeg i den situasjon at hvis jeg hadde vært med i et program av type "Ektreme Makeover", hadde nok en av de sjarmerende kirurgene kalt meg paddeflat, misdannet og jeg vet ikke hva. Allikevel har jeg ammet to barn, så hvor er misdannelsen?
Det er for meg ganske drøyt at det er helt legitimt å si at kropper som ser ut som min er det "helt greit" å fikse på, fordi det jo ikke kan være noe gøy å se sånn ut. Selv om man ikke mener at det er ok å sprøyte inn 500 ml pr. pupp.
For meg er det ikke ok å operere for å føle seg bedre. Jeg ser at det er en siste utvei i noen situasjoner, selvfølgelig. Allikevel vil jeg gjerne gjenta at man bør teste det meste annet før man velger et inngrep.
Skjønner at jeg formulerte meg feil, prøvde å være litt mer spesifikk i hva jeg mente litt over her. Det var ikke bukselinningen i seg selv jeg tenkte på, det var bare en dårlig beskrivelse av veldig løst mageskinn. Dessuten ser du smashing ut. :blafre:
Jeg tror ikke vi er så veldig uenige, egentlig ;) Og ja, det med brystkreft var veldig satt på spissen. Og selvfølgelig trenger ikke du å operer fordi om du har to pupper som har ammet! DU føler jo ikke noe behov for det. Hva andre måtte mene om kroppen din er fullstendig uinteressant. Like uinteressant som hva andre måtte mene om kroppen min :nemlig:.
Jeg vil bare ikke sette meg til doms over andre, verken de som ikke klarer å leve med skavankene sine, eller de som klarer det. Jeg tror det meste handler om selvfølelse, og for noen (meg selv inkludert), har hvordan jeg ser ut mye og si for hvordan jeg føler meg. Arrene på magen er det feks kun meg (og min kjære) som trenger å se, det finnes mye lekkert på badedraktfronten. Men for meg er det et problem. Jeg synes magen min er STYGG, og det er for meg en veldig synlig påminnelse på de operasjonene jeg har vært gjennom. Det irriterer meg også grenseløst at de ikke kunne gjøre et bedre arbeid. Jeg har ingenhudfold som gir sopp, men jeg har en mage som i årevis har hemmet meg seksuelt - jeg føler meg rett og slett mindre attraktiv :( Og det er INGEN som har sagt eller gjort noe for at jeg skal føle det slik, tvert i mot.
Så fiksingen av min mage er et rent kosmetisk inngrep (imotsetning til reduksjonen av brystene, som også hadde et helsemessig aspekt). Det er 10 år siden magen min ble herpet, jeg har virkelig jobbet med å like den. Jeg får det ikke til. Det skal bli en lettelse å få fikset den :nikker: .
Men altså, jeg er i bunn og grunn ikke så uenig med det du sier. Men jeg synes fremdeles ikke at folk skal gå rundt med en kropp de mistrives i, når det er mulig å få fikset det. Det må være legene sin jobb å si stopp når folk som åpenbart ikke trenger inngrep ber om det :nemlig: .
Vi er nok ikke helt uenige nei, men jeg er nok mer dømmende. :knegg:
Å fikse arr etter operasjoner har jeg også full forståelse for. Mitt eget ks-arr på magen så ille ut etter førstemann, men de sydde det penere sammen etter nr. 2, og det sitter meget diskret, så det plager meg nada.
Selvfølelse er viktig, og det jeg blir provosert og trist over er at man ikke føler seg ok med kropper som ikke er nøyaktig etter tidens skjønnhetsideal. Det er signalene om at man MÅ se ut på den eller den måten jeg vil til livs, ikke de som har gode og dyptveiende grunner for å opereres.
Jeg er ganske så enig med deg, i grunnen. Men det er viktig å huske på at om man fikser på pupper og mager så får man ikke kropper som er lik skjønnhetsidealet, for det er uten arr ;) Operasjoner gir nødvendigvis arr, og det er faktisk tanken på arrete pupper (ref min erfaring med arr...) som har hindret meg i å ta puppene for lenge siden. Det og at min løgnaktige mann sa at han likte store pupper, fordi han trodde det var det jeg ville høre :rolleyes: .
Og legen som skal operer meg har sagt at selve arrene på magen er det begrenser hvor fine de kan få, arr vil jeg alltid ha, og arr er ok. Arr som ligger oppå huden vel å merke. Derav fettsugingen de skal foreta. Og nei, jeg ER ikke lei meg for det, synes det er helt ok at de suger bort litt når de først skal i gang med Kniven :D .
Men forøvrig synes jeg ikke min fiksing av arrete mage er mer høyverdig enn de som legger inn litt i puppene fordi de er ammet flate, eller de som fjerner magehud som er blitt rynkete av strekkmerker og likner mer en brøddeig enn noe annet.
Selvfølgelig hadde det vært fint om man i stedet kunne akseptere at det var slik kroppen ens så ut. Men hvis man ikke klarer det, så synes jeg at det er bedre at man gjør noe med det, enn at man lar det forsure (sex)livet.
For mange mennesker handler inngrepene mer om å gjøre det finere enn å gjøre det perfekt :nemlig: .
Jeg mener at alle som velger plastisk kirurgi som løsning på helt alminnelige og naturlige "skavanker" (bukselommepupper, småslapp mage osv.), bærer en del av ansvaret for at skjønnhetsidealet driver i retning av at man ikke skal godta det man er født med, eller det alder og barnefødsler bringer med seg. For det er jo "bare" å bla opp pengene og legge seg under kniven. Man kan si så mye man vil at valget er den enkeltes sak, men faktum er at hvert eneste slikt valg påvirker det generelle klimaet, den generelle toleransen for "ufullkommenhet", den enkeltes mulighet til å bli fornøyd med det hun har.
(For ordens skyld, jeg har hengepupper, hengemage og slappe cellulittlår.)
Jeg er 184 cm høy, 40 år, to barn, spebygd, (peker på avatar) ikke store føtter, slank, lange ben, greie armer og pupper.
MEEEEEEEEEEEEEN: Jeg har fått en helvetesvalk på midten, ingensteds annethen. Ikke cellulitter m.m.
Jeg vurderer faktisk fettsuging, slik at motivasjonen til å holde det slik eskalerer.
Aldri om jeg får vekk den på midten uten det. Men må bygge muskler etterpå...
Snakket med gubbelure om det i kveld, og det går nok den veien.
Fryktelig frustrerende når "alt" det andre er som det skal være (bortsett fra litt muskeltrening på rumpe og lår), men at ALT legger seg midt på.
Det fordeler ikke en mm hverken under haka, på rumpa, legger eller noe annet. KUN rundt livet/magen/hoftene.
