Jeg har bare vært i fem begravelser i mitt 40-årige liv (inkl. til tre besteforeldre og et søskenbarn), så jeg vet ikke om jeg har begravelseskutymen inne.
Nå døde mora til ei venninne i går. Jeg visste godt hvem hun var og har prata med henne, men kjente henne ikke.
Da jeg nevnte dette og tenkte høyt og funderte på når begravelsen skal være, så reagerte både mann og eldstedatter omtrent sånn: "Hæ? Skal du i begravelsen? Kjente du henne da?"
Jeg føler at det er naturlig å gå i denne begravelsen, ikke først og fremst fordi jeg kjente den avdøde, men for å vise/gi min støtte til venninna som har mista si kjære mamma.
Hadde du gått i denne begravelsen?
Dere som har mistet f.eks en forelder: Har vennene vært i begravelsen?
Jeg hadde helt klart gått i begravelsen til mine venners foreldre.
Og se tenker jeg at når det kommer til begravelse og jeg er i tvil om jeg skal gå, så går jeg. Ofte går jeg jo i en begravelse for de gjenlevendes skyld, ikke nødvendigvis fordi jeg kjente den avdøde godt.
Jeg støtter Lilletrille, jeg hadde gått om jeg hadde den minste mulighet. Og det har jeg da også gjort. Det er de gjenlevende som er i stand til å sette pris på at du komme og eventuelt den støtten du kan gi.
Da Pappa døde, var jeg veldig glad for alle som møtte, også de som ikke kjente Pappa så godt, men som kjente en av oss pårørende.
Du gjør uansett som du vil, føler du det er feil, holder du deg vekke, føler du at det er riktig, går du.
Jeg har vært i begravelsen til mann til kollega, barn til kollega og mor til nær kollega. Ikke i noen av tilfellene kjente jeg avdøde, men det var relasjonen til pårørende som var grunnen til at jeg gikk. Mange andre gjorde det samme, og det ble satt pris på av pårørende.
Jeg ville ha gått. Da pappa døde var det veldig godt å ha venner av meg og søstrene mine i begravelsen. Som du sier, du vil være der for venninnen din. Det er grunn nok. Jeg har vært i begravelse til foreldrene til venner der jeg ikke har møtt foreldrene en gang, for å være der for dem.
Jeg hadde gått, hvis det var praktisk mulig ift jobb, reisevei etc.
Da jeg mistet min far var både venner, naboer og kolleger i begravelsen. Jeg syns det er en god måte å vise at man bryr seg. Det er jo de som er igjen man går for, like mye for den som har gått bort.
Jeg går i begravelse til venner og kollegers foreldre selv om jeg ikke kjenner avdøde/ikke kjenner godt. Jeg reiser ikke land og strand rundt for å komme i slike begravelser, men dersom det er i nærområdet (max 10 mil) så prøver jeg å få det til. Det er også vanlig blant mine venner at de går i slike begravelser.
Ja jeg hadde gått i denne begravelsen, og ja mine nære venner troppet opp både da min bror og min far ble begravet.
Ei venninne kom til og med langveisfra, og det gjorde et sterkt inntrykk på meg.
Om det passer så går jeg. Jeg kjørte en gang 4 timer rur-retur for å delta i begravelsen til mora til ei venninne. Jeg hadde såvidt truffet mora, men jeg ville være der for venninnen min, og det har hun i ettertid sagt at hun satte veldig stor pris på.
Jeg skal i begravelse i morgen. Mor til naboen min gjennom 28 år. Var på hils med den gamle damen og slo av noen ord når vi møttes. Jeg går i begravelsen for datteren sin del.
Når pappa døde og bror min ble drept så var det mange av mine venner som reiste for å delta i begravelsene. Det gjorde utrolig godt å ha vennene mine der.
Jeg tenker man deltar i begravelse for å støtte de sørgende som å "ære" den døde. Da jeg mistet min far var ingen av mine venner der. Jeg var 16 og tenkte ikke på det da, men i ettertiden tenker jeg nok at man bør være der som venner
Jeg syntes det var utrolig godt å se min nærmeste barndomsvenninne i min fars begravelse. Det var så godt å se hennes ansikt i forsamlingen som skulle kondolere, jeg kunne gå bort og bare klemme henne. Det var et kjent og trygt ansikt blandt alle forretningsforbindelsene. Familien var selvfølgelig også der, men jeg opplevde det som veldig godt å ha henne der. Så ja, jeg syntes du skal gå i begravelsen for venninnen din. Hun ble også med på samlingen etterpå og hun satt sammen med meg - veldig naturlig og godt. Hun har kjent meg i 42 år, som bare en venninne kjenner meg.
Dersom du føler det naturlig, så er det jo helt greit.
Jeg mistet faren min da jeg var ung og syntes det var veldig ubehagelig at så mange kom, jeg følte meg på utstilling og begravelsen ble en belastning mer enn en trøst.
Jeg har vært i flere slike begravelser. Ei barndomsvenninnene hulkegråt da hun så oss venninner. Hun hadde vært så redd for at ingen av oss kom, fortalte hun etterpå. Det gjorde veldig inntrykk på meg.
Ja, dette er viktig. En av barnas venner mistet sin ene forelder på barneskolen, der fikk klassevennene beskjed om at barnet ikke ønsket venner i begravelsen. Så jeg ser den også.
Jeg måtte tenke litt. Mine beste venninner, de eneste jeg kjenner foreldrene til godt, bor et helt annet sted, og det hadde betydd reise. Men jo, kanskje, likevel. I samme by: Utvilsomt.
Jeg ville gått. Da faren til bestevenninnen min helt fra barndommen døde, gikk jeg i begravelsen. Venninnen min ble veldig glad for at jeg kom, og moren hennes satt også veldig stor pris på det. Jeg er glad jeg gikk.
Jeg ville ha gått, uten tvil. Dessverre har jeg vært i svært mange begravelser, og ikke alle har jeg kjent like godt,men har da vært der for vennen eller familiemedlemmet som er igjen.
Jeg vet at vi har diskutert dette før, og jeg er vel den eneste her inne som er på Esmes side. Om mamma hadde dødd, hadde jeg blitt veldig glad dersom folk som kjente henne, stilte i begravelsen. Jeg synes derimot ofte det blir helt feil at folk som ikke kjenner avdøde, skal delta i en så personlig stund som en begravelse er. :kjerringa mot strømmen:
Det er nettopp det der jeg ikke forstår. Hadde jeg vært etterlatt, hadde jeg nesten følt det som kikking, hadde folk som kjente meg, men ikke avdøde, stilt opp. Tror jeg. Men jeg har selv stilt i en begravelse jeg egentlig ikke tenkt å stille i, fordi en etterlatt ba så pent om at jeg måtte stille. Og da gjorde jeg selvsagt det. Så jeg skjønner at det normen, men jeg klarer ikke helt å forstå følelsene rundt det sånn helt på det personlige plan.
Om man ønsker det veldig intimt må man nesten kunngjøre at det er det man ønsker. Det er jo helt legitimt å ønske det, men det er nok lurt å tenke gjennom hvordan man formidler det til andre.
For veldig mange er ikke begravelse en intim handling, men har mer en karakter av offentlighet og hvor lokalsamfunnet, venner, utvidet vennekrets osv tar avskjed.
I flere tilfeller skjer det også at det kommer folk rett og slett for å representere (organisasjoner, bedrifter osv) og de fleste opplever det som veldig godt.
Om en gravferd ikke kunngjøres eller at det skrives i annonsen om bestemte ønsker av publikum unngår man at folk kommer.
Ja, jeg er som sagt klar over normen, og jeg ville ikke ha ønsket lukket gravferd om noen av mine nærmeste døde. Det er fordi jeg føler at det er jeg som er litt sær, og jeg ville ikke ha ødelagt for mange som ser på det annerledes. Men, som du sier, Guava, så er det viktig å ha tenkt gjennom det. Det var ikke før i diskusjoner her inne at jeg skjønte at mitt syn på begravelser avviker fra de fleste andres.
Jeg er vant, som Guava sier, at en begravelse er "offentlig" dersom den er annonsert "på vanlig måte" gjennom en dødsannonse i avisa. Hvem som helst kan gå i den da.
Noen ganger blir det også opplyst (i kirka dersom seremonien er der) at det er minnestund/kaffe etterpå, og det betyr at alle er velkommen der hvis de vil. Noen ganger er det minnestund etterpå for de som har fått vite om den fra pårørende enten direkte eller via andre, da er det gjerne sånn at man ikke ønsker at kreti og pleti og alle skal delta i denne. Noen ganger er det sånn at bare den nærmeste familien samler seg til minnestund etterpå og ikke sier noe om det før/under seremonien, eller sier at det er noe men kun for nærmeste familie.
Om man nå ser bort fra de som har eget forhold til avdøde, og som da klart greit kan gå i begravelse, men bare tenker på de som stiller opp for å gi støtte til en venn som har mistet en forelder for eksempel.
Det som det koker ned til, tror jeg da, er om man synes det er støtte i at folk møter opp, eller om man synes det er en belastning.
Jeg er liksom alltid vertinne, så jeg får ikke tenkt på meg selv dersom det kommer masse folk som jeg føler at jeg må snakke med og sånt, så for meg er det ikke en støtte, men merarbeid.
Og så kommer det an på også, dersom min mor hadde dødd, så har hun levd et så langt liv og har så mange egne relasjoner at det er ikke bare min begravelse. Da hadde jeg overhodet ikke tenkt at man skulle holdt begravelsen noe annet enn "offentlig". Men bortsett fra de aller næreste venner, så hadde det ikke tilført meg noe positivt om mer fjerne venner møtte opp.
En annen ting hadde det vært om et av barna mine døde. Den begravelsen hadde vært strengt privat, jeg hadde ikke villet ha noen andre enn de aller næreste der. Det hadde vært et mareritt å ha halve bygda i noe som hadde vært en så stor påkjenning fra før av, at dersom det var sånn det måtte være, så hadde jeg faktisk vurdert å ikke gå i begravelsen, så ekstremt privat er jeg av meg.
Ja, så enkelt kan det sies. Jeg hadde ikke følt støtte i om perifere venner eller kollegaer av meg skulle ha møtt opp "for å være der for meg". Ikke fordi jeg må være vertinne, men fordi jeg kanskje ikke ville vært komfortabel i at de skulle se meg i en slik situasjon. Jeg bærer følelsene utenpå kroppen, så jeg hadde følt meg for blottstilt. Men nok en gang – tror jeg. Jeg VET jo ikke.
Jeg er veldig privat av meg, men jeg opplever ikke en begravelse som privat. Jeg har mistet begge foreldrene mine, den ene mens jeg fortsatt var barn selv og den andre da jeg så vidt var voksen.
Men jeg tror at om barnet mitt døde på en slik måte at det ble "offentlig sak" av det, f.eks. i en bilulykke, og hele bygda hadde møtt opp i begravelsen uten at de kjente noen av oss, da hadde jeg nok opplevd det som litt ubehagelig.
Denne ble plutselig relevant for meg. Venninne jeg har kjent i mange år har mistet faren sin. Jeg har aldri møtt han, venninnen er en jeg kjenner godt og er glad i, samtid som vi ikke er i hverandres nærmeste vennekrets og vi sees noen ganger i året.
Etter å ha lest denne tråden på nytt, er jeg redd for å ikke stille opp i sorgen om jeg ikke går i begravelsen og redd for å være en belastning for henne om jeg kommer og hun egentlig kun ønsker å ha de aller nærmeste der.
Jeg skjønner av denne tråden at de fleste går i slike begravelser (det føles naturlig for meg også), men når jeg leser at noen opplever det som en belastning at flere enn bare de nærmeste kommer, blir jeg bekymret for at det forholder seg slik for min venninne også. Hun er veldig privat. Jeg har aldri tenkt over det slik før - jeg har bare gått ut i fra at folk setter pris på at både nære og mer perifere kjente viser omtanke ved å delta i begravelsen. Jeg hører med et par andre felles venner.
Jeg kan bare melde meg inn i klubben til Esme og Divine, ser jeg. Nå har jeg heldigvis ikke mistet noen i helt nær familie ennå, men jeg er også privat av meg og ville foretrukket at de som var der for min skyld, ikke fordi de kjente min døde slektning, ikke stilte. Jeg skjønner greia med å møte for å vise sin støtte, men for meg er dagen akkurat like tung og vanskelig uansett, og tiden det tar å komme ovenpå igjen akkurat den samme. Derfor foretrekker jeg å ha færrest mulig å forholde meg til på en slik dag.
Pebbles, hvis du er i tvi om venninnen din synes det er ok, kan du sende en melding og spørre. Jeg orket ikke å snakke i telefon og sånt da pappa døde, men jeg svarte på meldinger. Så slipper du usikkerhet og hun kan si fra hvis hun helst ikke vil ha så mange der?
Jeg syntes også det var slitsomt å forholde meg til masse folk i bisettelsen, men ikke til de som var nære for meg. Tvert i mot var jeg egentlig ganske lei meg for at jeg ikke hadde flere venner der, men så bor mange av mine venner på Østlandet og det var midt i ferien, så det er forståelig. Jeg var nylig i bisettelsen til en nær venninnes far, og opplevde det som godt å kunne støtte henne og familien og også bistå litt med praktiske ting.
Jeg var i begravelsen til faren til en nær venninne av meg. Min første begravelse og en av to totalt. Da var vi flere venninner som dro. Nå kjente jeg jo pappaen hennes litt i.o.m. at jeg hadde tilbragt mye tid hjemme hos dem, samt vært med på båtturer og hytteturer med familien hennes i barndommen, men flere av de andre kjente ham ikke utover å ha hilst på ham. Vi dro for å vise støtte til vår venninne først og fremst. Flere av oss bodde sammen med henne på den tiden, så det føltes veldig naturlig når det var så nært. Hun ble veldig glad for at vi kom. Vi dro ikke i minnesamvær da. Det var for de nærmeste pårørende, men hadde ikke føltes naturlig uansett.
Nei å be henne om å ta en avgjørelse syne seg ikke er rimelig. Det er flere venner som skal dra, vi har kjent hverandre i mange år og faren var en ganske profilert kar, så det blir nok fullt i kirka uansett. Totalen blir til at det er riktig å dra. Takk for innspill!
I både Pappas og svigermors begravelser kom det flere som ikke kjente avdøde så godt, men som f.eks. var våre barndomsvenner og husket dem fra den tiden. Jeg synes det var veldig hyggelig at de kom, selv om jeg ellers er en veldig privat person og det ville aldri ramlet meg inn at det skulle være en belastning at de kom. Halvparten som kom i Pappas begravelse var dessuten mennesker jeg knapt visste hvem var, men som kjente ham godt, f.eks. gjennom jobb. Som Guava synes jeg det er forskjell på en begravelse man annonserer og en man ikke annonserer, eller hvor man skriver at det er en privat begravelse.
Jeg mistet nylig broren min, og var uendelig glad for at mine venninner var der for meg. De hadde alle møtt ham, men kjente ham ikke veldig godt. Jeg spurte de forøvrig slik at de skulle vite at jeg ønsket de der. Er du i tvil spør venn/venninne.
Å spørre synes jeg er veldig vanskelig - jeg vil tro at de fleste ville være ganske fremmed for å si "jeg ønsker ikke at du kommer", og da setter man folk i en vanskelig posisjon. Ved å spørre er jeg også redd for å gi signaler om at jeg ikke uforbeholdent ønsker å stille, noe som ikke ville stemme, og som er potensielt sårende.
Jeg har tenkt over dette grundig i dag, rent prinsippielt også, og jeg tenker at når man annonserer begravelsen og ikke skriver spesifikt at det er kun for de nærmeste, så forholder det seg slik at man ønsker at folk skal velge å vise deltakelse ved å komme.
En bekjent mistet mannen sin for noen år siden. Hun er en veldig privat person og da var relativt unge, så dette var spesielt tungt. Hun valgte å ha lukket begravelse med kun inviterte gjester. Han var en veldig utadvendt kar med stort nettverk, og hadde hun ikke valgt å gjøre det på denne måten, ville nok veldig mange møtt opp i kirken.
Skulle jeg selv komme i en situasjon der jeg ville ønsket å ha kun de nærmeste under en slik seremoni, ville jeg ikke satt inn en annonse uten å spesifisere dette. Mitt inntrykk er at mange setter stor pris på at kirken fylles og at folk på den måten deltar i sorgen om de kjente avdøde eller viser omtanke om de er glad i en av de pårørende.
.jpg)
