....Når barnet ditt sier det må spy akkurat i det du forsyner deg med middagen din, og ber deg om å være med på badet og assistere gjennom seansen... Deretter vasker du hender og fortsetter middagen din uanfektet. :tøff:
Når du er på kafe alene med venninner, men likevel forsynes deg grovt med en stor bunke servietter. Og flytter både eget og andres glass lenger inn på bordet.
Når man ved et uhell har sluppet bilnøkkelen ned i det største rommet i veska, og man fyller halve biltaket med alskens barnerelaterte ting før man omsider finner nøkkelen.
Jeg har stått på jobb og gynget tomme barnevogner. (Jobber i barnehage) Når vi har sovevakt står vi ute og passe alle de sovende barna, og triller vognene inn i skuret etterhvert som barna våkner og bæres inn. Flere ganger har det hendt at jeg, på vi inn med en vogn, har kommet i snakk med en kollega (som gjerne også har vogn), så blir vi stående der og gynge hver vår tomme vogn. I opp til et kvarter. :knegg:
Når du finner små dinosaurfigurer i jobbveska i et kundemøte. :knegg:
Eller sier med litt anstrengt "later som om jeg ikke syns det gjør noe å bli forstyrret når jeg sitter langt inni noe på pc-en"-stemme "Ja, skatt??!" når en kollega snakker til deg. :flau:
Når du er fullt oppdatert på alt av barnesanger og tittelmelodier til alle barneprogrammer og tar deg selv i å synge "ABC så lett som bare DEF..." eller Mikke Mus Klubbhus-sangen når du lager middag.
NÅr man i kassa på rema spør om å få barberblad type gilette, sier navnet og vedkommende i kassen ikke er sikker på hva du mener. Det blir pekt frem og han tar frem den nevnte pakken med gilette barberblader og så sier han: Hva heter det? Hvorpå jeg svarer: KAN jeg få?....Øh.....Jeg mener, "gilette". Det var bare at han ikke var så stødig på norsk og lurte på hvordan man uttalte navnet, det var altså ikke en av de man sier til ungene når de utbryter "kjøtt!" ved middagsbordet og blir korrigert med: "Hva heter det?" og vi forventer at de legger til "kan jeg få" som i å spørre pent....:knegg:
Når man oppdager at man har ført en hel samtale med en voksen bekjent på butikken, og først etterpå oppdager at man har hele ansiktet dekket av en kreasjon i teatersminke, smurt utover av en toåring. Årsaken til at man i det hele tatt oppdager fadesen er selvsagt ikke at den andre voksne man prater med sier noe, men at man plutselig ser at den andre voksne man hadde med seg på butikken, også ser like horribel ut. :knegg:
Det var Halloween og planleggingsdag, og vi hadde vasket av ungene sminken så de så riktig presentable ut før vi skulle ut av huset.
Eller man står bak sjefen som skal demonstrere noe på dataskjermen og man legger en hånd på nakken hans og koserufser litt sånn kjærlig med håret ... :sparke:
Når voksne menn går med store og avanserte kjeder laget av svært fargerike plastperler. Jeg så det da han gikk på jobb, men "glemte" å nevne det. Han registrerte det ikke selv før han så seg selv i et speil et godt stykke utpå dagen.
Men jeg har, heldigvis, aldri rufset sjefen i nakkehåret (autokorrekt påstår at det heter makkverket ikke nakkehåret. O.o).
Når du kommer på jobb og ser at du fortsatt har på deg blå skoovertrekk fra barnehagen. Og innser at du faktisk hadde de på når du fylte diesel på veien også...