Embriksmamma sa for siden:
Og Idas dans, ja. Da gråt jeg fælt...
< Tilbake til oversikten | Hvem kan lese?
Litteraturdiskusjoner, bokanbefalinger, lesesirkel mm
Embriksmamma sa for siden:
Og Idas dans, ja. Da gråt jeg fælt...
Mandarin sa for siden:
Jeg er nettopp ferdig med "Den tidsreisendes kvinne" og
MsM sa for siden:
Å j, den var ille trist. Får nesten litt vondt i magen av å tenke på den, altså.
Og en bok som gjorde enormt stor inntrykk var Hege Wang's Arret.
Mest fordi hennes lille hjertebarn Melina ble født en ukes tid før min Mathias, og vi i barselgruppen september 2002 på NM fulgte hennes kamp for livet hele veien. Derfor følte vi jo at vi "kjente" dem litt. Boken er skrevet som dagbok, så i og med at Mathias ar så jevngammel, så tok jeg meg selv i å tenke på hva vi gjorde på den samme tiden, og det ble veldig lett og sammenlikne min normale barseltid med min friske sønn med deres kamp for å få beholde sin datter.
Blant annet var det skildret en tur på Storo som hun og mannen tok rett og slett for å komme litt vekk fra sykehuset mens datteren ble operert. Mammaen kikket på alle de bekymringsløse menneskene som gikk rundt som om ingenting hadde skjedd mens Melina kjempet for livet. Da slo det meg veldig at at av disse meneskene godt kunne vært meg, som stadig vekk var der, gjerne trillende på vognen med mitt eget, friske barn. Det var virkelig en bok som fikk meg til å føle meg indelig takknemlig for hva jeg har.
Candy Darling sa for siden:
Mandino: :( Og kanskje enda mer hjerteskjærende da han skjønte at det skulle skje, på biblioteket. :leppe:
Eia sa for siden:
Jeg stortutet av slutten på "Tidevannslandet" av Amitav Ghosh.
mammamia sa for siden:
Ja dette er nok den boken jeg har grått mest til, hjalp nok lite at jeg var gravid og i tillegg hadde en nær slektning med brystkreftdiagnose. Av og til så utsetter man seg for altfor trasige inntrykk....
Av skjønnlitterære bøker tenker jeg på Hamsuns Victoria, Brødrene Løveherte, Pigen med svovelstikkene, Av måneskinn gror det ingenting og Anne Franks dagbok. Og gud ja jeg hulket litt i tennårene til Isfolket:o
Serafin sa for siden:
Jeg drar opp en veldig gammel tråd her, håper dere ikke skyter meg...
Jeg husker en barnebok som var om døden, var en gutt som druknet. Greier ikke å huske tittelen...
Og om et tvillingpar der den ene ble overkjørt og døde. Tror jeg leste den 10-12 ganger som tenåring. Var masse dikt i den også..
Luftslottet sa for siden:
Farvel, Rune av Marit Kaldhol. :hylgrine:
jolie sa for siden:
Farvel, Rune.
Serafin sa for siden:
Farvel Rune, selvsagt!
Fibi sa for siden:
Farvel, Rune. :nemlig: Vakker og vond bok. Jeg fikk den (og SOmmerlandet) da fetteren min døde av kreft. Jeg var ti, han var seks.
Nyx sa for siden:
'Jeg savner deg, jeg savner deg' kanskje? Om tvillingene Tina og Cilla, hvor Cilla blir påkjørt?
Den satte veldig spor da jeg leste den som barn. Jeg fant den nylig igjen, og har tenkt å lese den på nytt snart.
Mjau sa for siden:
Farvel Rune. Perfekt å gi til en engstelig liten pike med en storebror ved samme navn. :grine:
Hyacinth sa for siden:
Siden dere snakker om Anne fra Bjørkely: Jeg har fem bøker i den serien, fikk dem til sjuårsdagen, husker jeg. Men jeg har lest noe i voksen alder om at oversettelsene er ufullstendige? Er det ikke disse jeg burde lese på ny, altså?
Sist jeg gråt over en bok, var forøvrig da jeg leste Morgen i Jenin. Herregud, for en bok.
amylin sa for siden:
Godnatt, Mister Tom av Michelle Magorian og Bare skyer beveger stjernene av Torill Lian er sterke barne- og ungdomsbøker som får meg til å gråte. Klarte første kapittel av Bare skyer beveger stjernene som høytlesning, men gråt i kapittel to foran klassen.
amylin sa for siden:
Gråt også da jeg leste den.
Taien sa for siden:
Little Women! Jeg gråt mine modige tårer da Beth dør. Filmen er god den også, men boken er MYE bedre og skildrer Beths død på en hjerteskjærende måte.
Ellers så kan jeg rett og slett ikke lese bøker der barn dør. Jeg hulkegriner og bærer det med meg i evigheter etterpå. fikk barn og ble mye sartere
Jeg må få meg bøkene om Anne fra Bjørkely. Jeg vil ha dem på orginalspråket da så jeg må inn på Amazon å gå berserk. Jeg har filmene, men har aldri lest bøkene så jeg forstår jeg har mye i vente.
Teofelia sa for siden:
Noen av de norske oversettelsene er kuttet ned til omtrent 50 % av original lengde. Og dessuten mangler det to bøker som ikke er oversatt i det hele tatt. Jeg kan anbefale å gjenlese dem på engelsk, ja.Hyacinth sa for siden:
Det er jo gamle bøker? Er de to siste fremdeles ikke oversatt?
Serafin sa for siden:
Ja, den var det!
Cuyahoga sa for siden:
Jeje, jeg griner jo hver gang jeg leser slutten på Se, Marikken det snør. :leppe:
Filifjonka sa for siden:
Å, det gjorde jeg også. :rørt:
D'Arcy sa for siden:
Jeg kan ikke fatte at ingen har nevnt voldtektsscenen i Drageløperen. Da hulkegråt jeg. Det tror jeg er det mest hjerteskjærende jeg noensinne har lest.
era sa for siden:
Skal aldri lese igjen...det er fali for sjelen og slemminger som minner en på det:hylgrine:
Note sa for siden:
Vesleblakken
Det var midtvinters og knakende kaldt. Himmelen var stålblå og dirret av sol; den frosne snøen tindret hvit med skarpe, blålige skygger etter skigarder og busker, spurvene satt langs alle møner og i flokk på låvebruene som store gråbrune nøster av løs ulltråd, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne i åndedrettet. Bortved Prestegårds-bekken hadde vi i disse dager drevet vår lek. Der hadde det laget seg is-tapper og hvelvinger, hvor vi lekte hus og lå og innbilte oss at vi hadde det godt og varmt; der hadde det frosset bulket is og underlige figurer i småstrykene, med revner i, som vi så det svarte, hemmelighetsfulle vann igjennom, dypt nede, og hørte det mumle og fortelle når vi la øret nedtil.
Her ved bekken, hvor vi holdt gjestebud med isbiter og kjørte til kirke på de stålblanke, snø-bare skliene, hadde min yngste bror hentet seg sykdom, farlig sykdom. Nå lå han i sterk feber, med kort åndedrag og stønnende hoste; med rust-røde striper i det seige han fikk opp. Det var ikke til å ta feil av lenger. Det var den sykdommen som der oppe i bygda tok de små, knekte de voksne, og løste opp for de gamle – lungebetennelse. Og så var det fem mil til Tynset til nærmeste doktor.
Tredje døgnet, tidlig om morgenen, nettopp som Ola Styggpåjord satt i drengestua og fikk seg åbit, kom far inn, blek og beveget. «Du får reise etter doktoren, Ole – straks,» sier han i døra.
«Er det så klent i dag?»
«Ja, dårlig, ser du.»
Ola tar seg i hast en to, tre munnfull, stryker så skjea av i hånden og reiser seg.
«Når tror du du kan være her igjen da, Ola?»
«Å, je vet itte, je – det er nå ti mil å kjøre, og så er nå Tynsetkjølen slem vinters-tida.»
«Så er du vel ikke her før utpå morgensiden igjen da, Ola?»
Far ser urolig ut. Ola Styggpåjord står og grunder.
Med ett ser han tillitsfullt bent inn i ansiktet på presten.
«Je tær Vesleblakken,» sier han. Far stryker seg over øynene, går et par skritt og stanser igjen.
«Så er du her kanskje tidlig i natt da, Ola? » sier han.
«Je ska væra snar,» sier Ola Jonsen, han tar trøya ned fra slinda.
«Ja, du får gjøre ditt beste denne gangen, Ola; for det kan gjelde et liv.»
«Je får freste.» Far går.
På slaget 6 holder Ola Styggpåjord for svala med Vesleblakken og fars lette kirkeslede.
Hesten står der tett og sterk, med dombjellekransen høyt båret over den løftede hals, og de store, svarte øynene lysende av kraft. Far kommer ut i døra.
«Gutten er dårligere, Ola. Du får kjøre hva hesten orker.»
«Ja, som presten vil,» sier Ola og tar tømmene.
«Bi litt, Ola!»
Presten går inn og kommer straks ut igjen, Han rekker Ola svepa:
«Du får bruke den i dag»
«Ja, om det trøngs,» sier Ola hardt, men tar imot den.
Far går bort og klapper Vesleblakken på halsen.
«Ja, så i Guds navn, da!» sier han.
Ola kjører.
..................................
Det var en lang dag for Vesleblakken, og en lang dag for oss der hjemme. Sykdommen tok til. Og jeg for min del var stor nok til å lese av fars og mors ansikter at faren steg. En underlig uro drev meg det var ikke fred å finne. Jeg gikk ut i den sterke kulden og sto der barhodet; glohet i øreflippene og med øyehårene klistret av frossen gråt, lydde jeg etter dombjeller og hvisket alt imellom: «På kveldsiden, på kveldsiden»; for ved den tiden måtte Vesleblakken nå fram. Jeg minnes så grant at jeg ba til Gud at han ville gjøre et eller annet underverk, så Vesleblakken kunne nå fram på kveldssiden og den vesle broren min ikke måtte dø; for bare doktoren kom, så …
Urolig listet jeg meg inn igjen, snek meg på tærne inn i sykeværelset. Hver gang et hosteanfall kom, vendte mor seg fortvilet mot oss andre.
Far stanset. «Han kan kanskje være her ved tolvtiden,» hvisket han. «Hvor mange er den nå?
«Fem.»
«Da blir det for sent; – det er mange, mange timer!»
– mor gråt.
Nei, dette var ikke til å holde ut. Halvkvalt av gråt listet jeg meg ned igjen i min ensomhet; ingen enste meg, hvor jeg gikk, eller hva jeg gjorde.
Jeg lydde på nytt, enda det jo var fåfengt. Var det ikke en bjelle? Å nei – det var nok ikke det. Ikke dombjeller iallfall. Men likevel som en slags underlig sang i lufta. Jeg hørte hundene gjø både på Bergset og lenger nord; men ingen bjeller. Nå kommer denne underlige sangen igjen – blir borte og kommer igjen. Nå hører jeg det. Det er dombjeller. Det er våre. Ja, det er våre. Jeg holder pusten og stirrer ufravendt mot Bergslia. Bare det nå er dem. Jo, der ser jeg alt det kjære gulhvite hodet, høyt båret, – jeg brå-snur og springer inn, oppover trappa, faller, og opp igjen kommer larmende og heseblesende inn i sykeværelset og bort til senga:
«Mor, Vesleblakken kommer!»
«Hva sier du?» Hun reiser seg
«Du må ta feil, gutten min,» sier far, han blir blodrød i ansiktet og går raskt til vinduet.
«Nei, det er Vesleblakken, hører du!» sier jeg høyt og ivrig, og trenger meg fram for å se med. Da hører jeg far hikste til, et par underlige hikst; – doktoren svinger nettopp inn på gården.
«Jo, det er Vesleblakken, gutten min,» sier han tykk i målet, vender seg bort, snur seg med det samme mot meg igjen, stryker meg flere ganger nedover håret, retter så med et raskt tak på sitt stive hvite halstørkle, tar lua og går.
Men nede, utenfor svala, står Vesleblakken, skumsvett, med rimfrost om neseborene og i det krøllete, våte hårlaget. Den kaster med hodet, tygger i bislet og flytter med benene, bevrer av og til over lender og rygg, rent oppøst. Den har sprunget de ti norske mil i snødrev og storm over Midtskogen og Tynsetkjølen fram og tilbake på tolv timer.
Far sto i svala og tok imot doktoren; den eiendommelige medisinlukt fulgte da han gikk foran inn. Men i døra vendte far, gikk ut, tok hesten om hodet og strøk den nedover den skumvåte hals. Den humret og søkte som vanlig etter sukkerbeten, men den var glemt i dag.
«Brukte du svepa, Ola?» spurte far.
«Je gjorde som presten sa,» svarte Ola, han sto og tok ut selepinnene. «Det sto om livet, væ,» føyde han sakte til, tok hesten ved bisselet og dro til stalls.
Han hadde rett: det sto om livet. Og det var Vesleblakken som frelste gutten, det sa doktoren siden.
––––––––––
Tre dager etter det hadde hendt, kom Ola Jonsen, drengen, opp og ba om å få tale med presten.
«Nå, Ola hva var det?» sier far og ser opp fra protokollen, med fjærpennen mellom tennene.
«Det står nok itte rekti tel med Vesleblakkøm,» sier Ola rådløs og ser ned på sine krokete fingrer.
«Hva feiler hesten?» Far er blek, han har reist seg.
«Je trur’n har fått longebetegnels,» sier Ola vékt.
Far steg til som i vrede: «Da har du skamkjørt den, Ola.»
Ola snur og vender skinnlua mellom fingrene. Så ser han opp. « Det fekk bli anti vesleguten hell hesten din,» sier han skarpt. Far tier, – han minnes.
«Se å få bud etter dyrlegen straks,» sier han så.
«Han er her alt,» svarer Ola.
«Hva tror han?»
«Han ska’ gjøra sitt, seier’n; ellers så vet’n nå itte.»
Far tar hatt og frakk og går ut. Ola følger
Vesleblakken sto på stallen og skalv. Hodet lut, ørene hengende, øyet dødt og lidende, kort ånde, og hoste alt blek, imellom. Og mens lille Johannes lå i sin første, rolige søvn, med jevne åndedrag etter den overståtte fare, slet Vesleblakken med alle sykdommens smerter, båret for å berge guttens liv.
Søndag morgen, så snart jeg var i klærne, fór jeg som vanlig ned i stallen. Den sterke, varme hestelukt slo imot meg i møte i dag som alltid; Storblakken knurpet og skar det frodige høyet mellom tennene, som den pleide; Borka sølte med sin grå, myke snute i vassbøtta; men da jeg kom til Vesleblakkens spiltau, så jeg ikke det kjære gulhvite hodet mer. En usigelig angst kom over meg. Nesten fra meg selv krøp jeg opp på krybba for å se. Spiltauet var tomt. Men midt på stallgolvet, der hvor vintersola la en skrå, kald strime inn gjennom stallgluggen og lyste opp i mørket, der lå Vesleblakken, strak og stiv.
Det rislet som kaldt vann over meg.
«Vesleblakken!» hvisket jeg med snørt strupe. «Vesleblakken!»
Den humret ikke, den løftet ikke hodet. Det var stilt omkring, bare Storblakken som tygde likesæl, Og Borka, som tungt satte en fot ned. I gråt kom jeg ned fra krybba, ut av stallen og inn til mor, like i fanget på henne med hikst og gråt.
«Hva er det, gutten min?»
«Vesleblakker er død, mor! Den lever ikke lenger, mor»
Og jeg storgråt. Men mor reiste seg brått som hun hadde fått et knivstikk.
— Snart var stallen fylt av alle gårdens folk, som sto to og tre og så og talte og forklarte, i denne syngende, sørgmodige tonen som er egen for landsens folk i sorg.
Milde og myke falt alle ord, med lang stans imellom.
Så tok mor mot til seg. Hun gikk bort til hesten og klappet den på halsen.
«Ja, Gud signe deg da, Vesleblakken, og takk for alt,» sa hun fast, men lavt. Så gikk de stilt, én etter én, som de var kommet.
Men den som ingenting sa og ingenting gjorde, var Ola Jonsen Styggpåjord, drengen Blek sto han opp mot spiltauet og stirte ned for seg.
«Skal ikke du gå, du Ola?» spør mor i døra.
«Je synes itte jeg er god for å gå frå,» kom det fort og brutt, og så med ett tar gråten den sterke mann. Mor blir taus. Denne dype sorg over et dyr grep henne mektig, helst da hun visste at dette dyret hadde ofret livet for hennes barn.
«Det måtte så skje, Ola» sier hun mildt og klapper ham på aksla.
«Det måtte full det,» svarer han. Det var alt. Mor gikk.
Jeg vet ikke hvordan det gikk for seg, men slik ble det, at så snart vi to, Vesleblakkens beste venner, ble alene, så kom jeg på kne på det våte stallgolvet med hånden bortpå Vesleblakkens hode.
«Du kjære Vesleblakken,» hvisket jeg. Og Ola Jonsen Styggpåjord sto taus, der han før sto, og lot meg kjæle det døde dyr. – Men så hogg kirkeklokkene i, festlig, nesten vilt. Og for min barnesjel ble det til at Vesleblakken var kommet til Gud og var blitt så stor, så stor, med bjeller som klang ut over all himmelens hvelv; – og så var det bare Øvre Rendalens kirkeklokker, som ringte inn en vemodig søndagsmorgen.
(Vesleblakken av Jacob B. Bull)
Lilith sa for siden:
Kjære Timo og Slavenes bok gråt jeg i bøttevis av da jeg var ung. Når Mikkal dør i Raijaserien også. Åja og slutten på Tornefuglene.
Fibi sa for siden:
Vannliljen og Voldtatte følelser må også på listen. Herteskjærende, grufulle, og i grunnen ganske bra skrevet. Ingenting blir sagt direkte, men man skjønner altfor godt hva som skjer. Handler om en jente/kvinne som blir utsatt for grufulle seksuelle overgrep og vold av faren og farmoren sin og utvikler flere personligheter. Første bok handler om livet hennes frem til bryllupet, den andre boken om livet etter. At det er sann historie gjør det så mye verre.
Enhjørning sa for siden:
Note da! Jeg sitter jo på jobb! :hylgrine:
Hondacrv sa for siden:
:knegg: Oppstått er Hanne, hurra hurra! Hun lever, hun lever, hun lever idag!
allium sa for siden:
Friskest i minnet nå: Det første kapittelet om "Reek" i A dance with dragons. Da sov jeg dårlig etterpå.
Pøblis sa for siden:
Vesleblakken!:hylgrine:
Floksa sa for siden:
Vesleblakken. Bare tittelen er mer enn nok.
:gråter:
iben sa for siden:
Saras nøkkel! Ble helt fra meg av å tenke på den lille gutten i skapet. Tankene vandrer fort til min egen sønn på samme alder og hva hvis noe sånt hadde skjedd med han......:(
D'Arcy sa for siden:
Kjære Timo... :trist:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.