Sitron sa for 17år siden:

Jeg husker ikke hvilken bok det er, en eller annen om noe dop og prostitusjon. Men jeg husker godt beskrivelsen.

Jenta er blitt dopfri og skal reise på ferie med sin nye mann. Moren skal passe babyen. Moren er sen, de tar sjansen på å reise. Senere kommer de hjem til død baby i sengen, full i spy, bæsj og tiss. Moren hadde omkommet i en ulykke på vei til dem ...

My sa for 17år siden:

Denne husker jeg også. Men ikke hva slags bok.

Jan Valjeans død i "De elendige" kommer også høyt opp,

Og i Christianus Sextus, der den gamle bestefaren bærer med seg et brød (som selvfølgelig blir ødelagt på den lange veien) til det lille barnebarnet sitt i Sverige.

Skilpadda sa for 17år siden:

Den første jeg kommer på (som dukket opp da jeg vred hjernen min for å komme på noe til hjerteskjærende-film-tråden) er The Remains of the Day: "Indeed - why should I not admit it? - at that moment, my heart was breaking.". :leppe:

Toffskij sa for 17år siden:

Slutten på The Remains of the Day. "Indeed - why should I not admit it? - at that moment, my heart was breaking." :hylgrine:

Toffskij sa for 17år siden:

:knegg:

Sitron sa for 17år siden:

Er dere eneggede tvillinger? :skeptisk:

Bluen sa for 17år siden:

Jeg hadde store problemer med Ian McEwans Om forlatelse (Atonement). Løgnen til den lille jenta finnes det ikke tilgivelse for, spør du meg. Det var like før jeg kastet fra meg boka, så opprørt ble jeg.

Kate sa for 17år siden:

Det tristeste jeg kommer på i farten er fra Idas dans. Når presten sier til mammaen hennes at det blir tungt å bære kisten fremme.
Da sier mammaen "Da er det akkurat her jeg skal være. Det er barnet mitt jeg bærer, og det skal kjennes".

Og beskrivelsen av da Ida dør.. Det siste hun sier til mammaen sin er "Mamma, du er pen", også dør hun.. :trist:

Fy flate som jeg har grint underveis i den boka.

allium sa for 17år siden:

"Men tankene mine får du aldri", av Sverre Asmervik. Det er en venninne som skal passe babyen. Hele den boka er fæl.

Toffskij sa for 17år siden:

Vi brukte da i det minste litt forskjellige smileyer.

Jeg pleier forresten å gråte øynene ut av hodet over Erlends dødsleie i Kristin Lavransdatter også.

My sa for 17år siden:

Å herlighet, nå kom jeg på ei bok jeg fikk i bokklubben da jeg var barn. Den heter Alan og Naomi og handler om ei jente med posttraumatisk lidelse som kommer til USA under krigen. Hun måtte rive sund og kaste i do noen dokumenter under en razzia, men greide ikke å gjøre det fort nok, slik at soldatene fant papirene og faren ble skutt (eller noe sånt). Etter dette snakket hun ikke, men satt bare og rev sund papir. Nabogutten fikk henne gradvis til å snakke igjen ved hjelp av dukker, og da hun endelig begynte å komme seg ganske bra ble hun vitne til at han ble banket opp av noen andre unger. Etter dette ble hun sittende taus igjen, og rive sund luft.

Rett og slett hjerteskjærende. Også til barn! :sjokk:

Toffskij sa for 17år siden:

Den husker jeg også godt, Lille*My. Det var triste saker.

Divine sa for 17år siden:

Det er fra "Men tankene mine får du aldri."

Historien er brukt mange ganger, forresten. Jeg har lest nesten identiske romanserier i ulike ukeblad med akkurat samme tema. "Marius alene i verden" og "Lille Mattias" het to nesten helt identiske romanserier jeg leste da jeg var ung. Men da går det bra med barnet, for en innbruddstyv kommer og tar seg av det ...

Filifjonka sa for 17år siden:

Og der så jeg at Divine husket bedre. :)

allium sa for 17år siden:

:føler meg oversett:

Skilpadda sa for 17år siden:

Sånn er det ofte når man ligger langt foran de andre. :nemlig:

Divine sa for 17år siden:

Sorry. :dakars:

Røverdatter sa for 17år siden:

Faen. Kommer ikke på en eneste hjerteskjærende bok. :totalt avstumpet:

Skilpadda sa for 17år siden:

Uff da. :humre: Er du kynisk i dag? :dakars:

Minerva sa for 17år siden:

Ja, i boken, men alldeles ikke i filmen.

Toffskij sa for 17år siden:

Erlends dødsleie er da ikke med i filmen, den er jo bare basert på Kransen.

Røverdatter sa for 17år siden:

Nå har jeg iallefall gått kjapt over bokhylla og funnet ut at jeg gråt av Anne fra Bjørkely, Hellemyrsfolket og Historien om Helen Keller. Så får det heller være at det er årevis siden.

Dessuten har jeg et solid lager av uleste bøker.

Minerva sa for 17år siden:

Eeh.:rødme:
Ja, akkurat...alldeles IKKE i filmen...

Toffskij sa for 17år siden:

Men det er sikkert bra at de ikke prøvde å lage den scenen, det kan jeg være enig i. :humre:

Minerva sa for 17år siden:

:blånn: Ja, det var det jeg mente, at det var bra at de ikke lagde den scenen...:roro:

Jeg gråt da Hanne Wilhelmsen døde. Så mange mord og overfall i Anne Holts bøker men det var Hanne Wilhelmsen som gjorde inntrykk. :enkel:

Røverdatter sa for 17år siden:

Les den siste boken du. :fnise:

Minerva sa for 17år siden:

Hæ, er det en bok til?

Står hun opp fra de døde?

Teofelia sa for 17år siden:

Den siste boken jeg virkelig stortutet av var Flowers for Algernon av Daniel Keyes, på slutten

Teofelia sa for 17år siden:

Også begynner jeg alltid å gråte på slutten av Sjur Gabriel (Hellemyrsfolket): "Fra den dag av drakk både mann og kone på Hellemyren". :leppe:

Koma sa for 17år siden:

Jeg gråter veldig lett av hjerteskjærende scener, men husker best en bok fra barndommen; nemlig "7 små australiere" Da Judy dør når hun redder Generalen var grusomt trist.

Toffskij sa for 17år siden:

Å hjelpe meg, ja! :hylgrine: Det var en av mine yndlingsbøker, forresten.

Røverdatter sa for 17år siden:

:say no more: :cool:

Minerva sa for 17år siden:

Ok, dreit meg ut igjen da sikkert.

Føler vel ikke akkurat at jeg gjorde et brakinntrykk i denne tråden....

:natta:

Xian sa for 17år siden:

Helt mot slutten av Lasso rundt fru Luna er det en scene (nesten litt løsrevet fra bokens handling forøvrig) der Ask og Balder feirer 17. mai sammen. Første gang jeg leste boken kom jeg til denne scenen mens jeg satt på et TGV-tog fra Paris til München. Jeg gråt så kraftig at jeg måtte gå og sette meg på gulvet i gangen utenfor toalettene. Folk stirret.

Denne scenen er nesten identisk med en av Mykles noveller, Skjenselens korinter, som var sommernovelle i A-magasinet for noen uker siden. Den er også flott og trist, men fortellingen fra boken gjør større inntrykk, kanskje spesielt fordi man vet hvordan det går.

Xian sa for 17år siden:

Min barndoms store tåreperse var Dikken Zwilgmeyers fortelling om Magrete Kind. Huttetu, jeg gråter forresten fortsatt når jeg leser den. Historien finnes i sin helhet her.

Katinka sa for 17år siden:

Engelen på det sjuende trinn var fæl.
Og så hulket jeg høyt og hjerteskjærende da jeg som tenåring leste Tatt av vinden. :flau:

Che sa for 17år siden:

Jeg begynte å lese onkel toms hytte i påska 87 - Jeg har ennå ikke lest den ferdig, for jeg gråt sånn.

Ellers så er det noe med Jonas Gardells bøker som går rett inn i hjerterota mi og gjør fysisk vondt. Den siste boka, Jenny tør jeg ikke lese.

Bluen sa for 17år siden:

Å ja, den hylte jeg masse til også. Og scenen fra Lasso... er jo en klassiker. (Det minner meg på at jeg fant boka di om Lassoen under en opprydning her om dagen! Den må snarest returneres, beklager så mye.)

Sitron sa for 17år siden:

Ja, spesielt når tvillingene dør. Og Margaret.

Xian sa for 17år siden:

Er det Veier til verket du mener? Den lette jeg faktisk etter da jeg leste Skjenselens korinter i A-mag. Såvidt jeg husker heter det der at scenen fra Lasso... nærmest blir et lystspill i forhold til novellen. - Er det virkelig mulig?! tenkte jeg da jeg leste det. Og jeg er altså ikke enig; historien griper meg enda sterkere i boken der forholdet mellom Ask og Balder utbroderes mer.

Esme sa for 17år siden:

Det er ganske lenge siden jeg gråt av bøker, var nok litt mer lettrørt før. Men husker jeg gråt av:
Frendeløs
Brødrene Løvehjerte og
Den siste Anne fra Bjørkelyboken når Walter dør.

Det siste jeg kan huske jeg ble litt rørt over var faktisk en av Hornblowerbøkene hvor det er beskrevet hvordan den engelske Mediterranean Fleet kommer langs spanskekysten og hvordan hvert skip går over stag synkront ved hjelp av flaggsignaler. Det var utrolig vakkert.

Filifjonka sa for 17år siden:

Det leste jeg idag.

Kate sa for 17år siden:

Jeg har ikke lest bøkene, men sett filmene. Walter, er det han som er Jack i filmene? Når han blir drept på toget?

Bokormen sa for 17år siden:

Da lille Anna dør i Utvandrerne. Stakkar liten, hun ville bare spise seg mett for en gangs skyld. :leppe:

Che sa for 17år siden:

Mattew...(ja, om det ikke er en walter som også døde og som ikke gjorde inntrykk på meg) Når Mattew døde grein jeg også - og det er ikke mange år siden sist jeg leste dem.

Toffskij sa for 17år siden:

Walter er Annes sønn, ikke den samme som Matthew i det hele tatt. Men det er ganske ille når Matthew dør også, ja.

Filifjonka sa for 17år siden:

Og apropos slutten på den siste Anne fra Bjørkely-boka så er det ganske rørende når Jem kommer hjem fra krigen og den lille hunden som har ventet på togstasjonen i fire og et halvt år får øye på ham. :rørt:

Skilpadda sa for 17år siden:

Å ja, den gråter jeg av hver gang. Fremdeles. :rørt:

Bluen sa for 17år siden:

Si meg, leser alle fortsatt disse gamle barnebøkene gang på gang? Er det jeg som er sær? :paranoid:

Skilpadda sa for 17år siden:

Jepp. :nemlig:

Filifjonka sa for 17år siden:

Jeg har lest alle Anne fra Bjørkely et par ganger i voksen alder. Har akkurat lest ut den siste nå, det var mange år siden sist.

Jeg leser dem jo ikke akkurat en gang i året, da. :) Og det er vel de eneste barne/ungdomsbøkene jeg leser for meg selv.

Che sa for 17år siden:

Huff, ja, det stemmer ja! (meg og navn) Jeg har om ikke lenge lest boken hvor mattew dør, så det er nok derfor jeg er helt fjern.

My sa for 17år siden:

Ja, også ei hysterisk morsom og vakker ei som heter "Alle tiders julespill" som jeg MÅ lese hver jul :hjerter:

avsporing

Bluen sa for 17år siden:

Kanskje jeg skulle ta fram igjen disse, gitt - og ikke minst Agnes Cecilia. Disse er blant de få barne- og ungdomsbøkene jeg har i bokhylla mi nå.

Turte sa for 17år siden:

Sofies valg.. Når hun må velge hvilket av barna sine som skal dø.

Også var det et eller annet hjærteskjærende i Tornefuglene, mener jeg å huske. En brann der broren dør?

Skilpadda sa for 17år siden:

Anne fra Bjørkely-bøkene eide jeg aldri som barn, og jeg kjøpte hele serien på engelsk etter at jeg ble voksen. (Jeg gjorde det samme med Mummitroll-bøkene, som jeg kjøpte på svensk for fem-seks år siden.) Jeg har lest den flere ganger - det var lenge min standard avslapningslektyre. :) Maria Gripe-bøkene likte jeg veldig godt; kanskje jeg skulle kjøpe inn dem også?

Sporer inn på tema igjen: Det er en scene i Det Suser i Sivet (som jeg også kjøpte og leste på engelsk som voksen) som jeg gråt fortvilet av da jeg leste den som barn. Der Moldvarpen og Vannrotta er ute i skogen om vinteren, og så går de forbi det gamle huset til Moldvarpen, og han vil gå og se på det, men Vannrotta hører ikke at han roper, og går fort videre, så Moldvarpen må løpe for å ikke miste ham av syne - og så gråter han sånn at han nesten ikke greier å få frem hva det er som er i veien.

Maverick sa for 17år siden:

:hylgrine:

Dere må ikke FORTELLE sånt!

: sart :

Jeg gråter forøvrig alltid av "Ulysses" av Alistair McLean. Ishavskonvoiene var ikke for jyplinger gitt, men det er historien om han ene torpedomannen som gnager i hjertet.

Teofelia sa for 17år siden:

En av de tingene jeg hadde størst glede av å oppdage på NM, var at jeg ikke er sær alene. Det er helt normalt (blant folk jeg liker å omgås) å lese barnebøker i voksen alder (gjerne på do :D).

Fibi sa for 17år siden:

Innhaugfolket. Når Oline, gravid og alene, tilfeldigvis får vite at Peter har omkommet på vei over til Skottland. :leppe:

Og Deathly Hallows...

Che sa for 17år siden:

Barnebøker er forøvrig fantastisk avkobling. Gode følelser, god underholdning og ikke så krevende for konsentrasjonen...

Kate sa for 17år siden:

Okei. Matthew. Ja jeg husker når han døde, men det var ikke like trist som da Jack døde.
På film heter sønnen Dominic.

Toffskij sa for 17år siden:

Å, det er så trist! :leppe: Jeg ble helt knust, jeg.

:medtorpedotåreperse:

Jeg leser også yndlingsbarnebøkene mine om igjen, forresten (veldig interessant hvor annerledes de kan fortone seg!), og Narnia-bøkene leste jeg først som voksen.

Toffskij sa for 17år siden:

Altså, er det Anne – The Continuing Story du har sett? For den er jo simpelthen helt redselsfull! De har bare ignorert det faktum at det fantes fem(?) GODE Anne-bøker til å ta av, og så har de funnet opp en helt idiotisk ny historie som har null og niks med originalen å gjøre i stedet. Det gjør meg helt rasende! :kjevle:

Kate sa for 17år siden:

Jepp.

Jeg visste ikke at det fantes bøker. Hvor får man kjøpt dem på nett?

Nelly Nickers sa for 17år siden:

Jeg gråt fælt da Synna i Julie døde.
I sommer leste jeg også Hjem av Anne Karin Eldstad, og selv om boka var ganske kjip (veldig lik de andre hun har skrevet), gjorde det inntrykk da hun beskrev dødsfallet og begravelsen av moren sin.

Røverdatter sa for 17år siden:

Å. :rørt: Jeg og. Jeg husker så godt den tråden hvor jeg fant ut at det ikke bare var jeg som gjorde sånt.

Teofelia sa for 17år siden:

Og dessuten:
Anne of Avonlea
Anne of the Island
Anne of Windy Willows
Anne's House of Dreams
Anne of Ingleside
Rainbow valley
Rilla of Igleside

Enjoy! :D

Kate sa for 17år siden:

Takk, men jeg vil ha dem på norsk.. Engelsk er ikke min sterke side akkurat. :skrape:

Skilpadda sa for 17år siden:

Bokkilden gir ingen norske treff, så de er muligens ikke å få tak i for tiden. Men jeg tipper at du finner dem på biblioteket. :) Anne fra Bjørkely heter den aller første i serien.

Mei sa for 17år siden:

Jeg gråt fra perm til perm da jeg leste "Veien til Karlsvogna" av Jon Magnus. Det er dagboka fra da kona hans fikk kreftdiagnosen, og hele sykdomsperioden frem mot slutten. Nesten for nær og personlig. Jeg var ødelagt i ukesvis.

Che sa for 17år siden:

Bokklubben har mange av disse på norsk.

Skilpadda sa for 17år siden:

Hvor fant du dem? Jeg så ingen da jeg søkte, jeg.

Skilpadda sa for 17år siden:

Eller jo, nå fant jeg dem jo plutselig. :undrer: Pussig, det gjorde jeg ikke for fem minutter siden.

Her er altså den første: www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1665789&rom=AK

apan sa for 17år siden:

Jeg husker godt to bøker jeg syntes var forferdelige da jeg var yngre:

"Erika - tvillingsøsteren min" der Erika dør. Og de sier liksom ikke noe om hva som feiler henne. Det skjedde helt brått. Og jeg husker jeg lurte og lurte og lurte, og lurte på om hun døde av det samme som søsteren til mammaen min (hun døde brått da de var små. Det var hjernehinnebetennelse, men det var en adskillig mer "mystisk" sykdom den gangen)

"Malena og gleden" der moren til Malena dør og Malena tror at hun ikke har lov å le mer. Skrekkelig skrekkelig trist.

Enhjørning sa for 17år siden:

Er Hanne død!?

Enhjørning sa for 17år siden:

Jeg også!
Hele den siste boka er tårefremkallende for min del.

Teofelia sa for 17år siden:

apan sa for 17år siden:

Nå ble jeg også litt forvirret, for hun lever da i Presidentens valg? Riktignok i rullestol?

anakonda sa for 17år siden:

Min også.

Xian sa for 17år siden:

Å, den hadde jeg helt glemt. Den likte jeg veldig godt, og den var fryktelig trist. Håper den ligger i esken med barnebøker i boden.

Divine sa for 17år siden:

Jeg vet at jeg leste denne boka, men jeg husker ikke annet enn tittelen. Snodig, for dette temaet gjorde vanligvis stort inntrykk. Det gjorde i alle fall Somrene med Rakel. Der var det en kusine som plutselig var død uten at vi helt fikk vite hvorfor. Jeg leste den om og om igjen og syntes det var ubehagelig, men fascinerende lesning.

Teofelia sa for 17år siden:

Ang. Erika, tvillingsøsteren min, så kom jeg akkurat på at den boken forvirret meg ganske lenge, for jeg-personen heter Inge, og i min verden var det et guttenavn, så jeg gikk ut fra at hovedpersonen var en gutt. Jeg hadde lest boken mange ganger og hatt den i flere år før det gikk opp for meg at jeg-personen var en jente.

Jeg husker jeg syntes det var litt uvant at en gutt lekte så mye med dukker og koppestell og hva-har-du. Også er jeg i ettertid litt fornøyd med at jeg den gang bare trakk mentalt på skuldrene og tenkte at jaja, slik var det vel bare, og det var da helt greit egentlig. : sann feminist av legning:

Nelly Nickers sa for 17år siden:

Jeg har ikke oppfattet at Hanne er død (eller rullestol for den del), men jeg har ikke lest riktig alle disse bøkene.
Men samboeren hennes Cecilie døde jo, og det var ganske trist. Var kanskje dette hun som skrev dette, tenkte på?

Ru sa for 17år siden:

Den korte Astrid Lindgren historien om hun lille jenten som får en svær stein over seg. Den er trist den.
Og Brødrene Løvehjerte. :sukk:

Bergensis sa for 17år siden:

......

Teofelia sa for 17år siden:

Sunnaneng av Astrid Lindgren fikk meg alltid til å gråte da jeg var barn (og av og til som voksen også).

My sa for 17år siden:

Guri, ja :leppe:

Sitron sa for 17år siden:

For ikke å snakke om Andersens Piken med svovelstikkene.

nolo sa for 17år siden:

Ja, den er en skikkelig gråtebok. Lindgren er veldig flink med stemningsskildringer.

Maverick sa for 17år siden:

:hylgrine:

MsM sa for 17år siden:

Å ja! Og engelen på syvende trinn.
Men jeg husker at Regine Normann's Min Hvite Gut gjorde inntrykk på meg også. Hun skrev mest eventyr og sagn, men dette er en serie små historier fra den tiden hun arbeidet som lærinne i Oslo i 1930-åra. Mange triste skjebner blandt hennes elever..

Nenne sa for 17år siden:

Det var en utrolig sterk bok. :nemlig: Jeg tror aldri jeg vil lese den igjen.

Jeg gråt veldig da jeg i 14-15-årsalderen leste Tatt av vinden. Det var mitt første møte med en ikke-lykkelig slutt og jeg trodde ikke det var sant.

Kate sa for 17år siden:

Hvis ud synes den boken var sterk så må du lese Idas dans.

HSJ73 sa for 17år siden:

Beskrivelser av det verste som tenkes kan - å miste et barn - er det mest hjerteskjærende å lese om. Merete Morken Andersens Hav av tid skildrer dette på en sterk måte. Siri Hustvedts Det jeg elsket likeså. Brødrene Løvehjerte, som flere nevner her, hulket jeg meg gjennom starten av da jeg skulle lese den for datteren min.

Det er sikkert mange andre også, men det er vanskelig å komme på alle. Den boka som imidlertid sitter etter mange år, sannsynligvis fordi det var en av de første "voksenbøkene" jeg leste i min tidlige ungdom, var Erich Segals Love Story. Den husker jeg som usigelig trist.

En bok jeg tilfeldigvis dumpet over og ga meg i kast med, Dave Pelzer: A Child Called "It", var hjerteskjærende fra ende til annen.

Nelly Nickers sa for 17år siden:

Stine Stankelben er en barnebok om døden.
Har lest den 4-5 ganger i løpet av de 20+ siste åra og sipper og gråter.

Sitron sa for 17år siden:

Den har jeg liggende et sted. Lurer på om det er mulig å få solgt alle disse gamle bøkene ...

My sa for 17år siden:

Divine sa for 17år siden:

Jeg har lest både den og de to oppfølgerne og det var fæl lesing. Men den siste boka ble litt for svulstig på slutten. Men jeg har hørt at han har fått mye kritikk, bl.a. at han hevder å være den femte verste barnevernssaken i Californias historie og at det ikke skal stemme osv. Vet du noe om dette?

HSJ73 sa for 17år siden:

Det aner jeg ingenting om, dessverre.

Embriksmamma sa for 17år siden:

Message in a bottle (Nicholas Sparks) er vanvittig trist. Første gang jeg leste den sørget jeg i to uker... The Notebook av samme forfatter er like trist, men veldig vakker og vemodig.