Etter litt lesing og diskusjoner i rl må jeg kalibrere mot FP.
1: Har du noen gang sendt bekymringsmelding til barnevernet?
2: Er det forskjell på hva du mener bør meldes og hva du faktisk melder?
Selv har jeg aldri meldt en bekymring. Jeg har ringt og bedt om råd, men aldri meldt en bekymring.
Og jeg vet at jeg har rådet andre til å sende en bekymringsmelding, der jeg selv ikke har gjort det.
Jeg syns altså det er vanskeligere å ta en telefon å melde en bekymring enn jeg vil at det skal være, og jeg praktiserer ikke det jeg sier og råder andre til.
1: Har du noen gang sendt bekymringsmelding til barnevernet?
Jeg har aldri sendt bekymringsmelding privat, men har gjort det på jobb.Men selv på jobb har jeg et par ganger ikke sendt og som jeg i ettertid har angret på at jeg ikke gjorde det. De gangene ble det stoppet av ledelsen, men jeg burde stått på mitt. I dag ville det ikke å skjedd at jeg lot meg stoppe.
2: Er det forskjell på hva du mener bør meldes og hva du faktisk melder?
Tja, nå tror jeg at jeg ville meldt uansett dersom jeg virkelig var bekymret, men akkurat det har endret seg, jeg har en sak privat der jeg tenkte at jeg burde melde,men ikke gjorde det. Det er noen år siden, og nå ville jeg som sagt meldt.
Nei det har jeg ikke. Men jeg burde ha gjort det en gang når jeg var 16-17 år. Da visste jeg at de ungene jeg noen ganger passet ikke fikk det de trengte og hadde en ung mor som tok dårlige valg og helst ville feste og være ungdom. Jeg tror rett og slett ikke at jeg tenkte over at jeg kunne ringe barnevernet en gang. Så flyttet de til en nabokommune og jeg hadde ikke mer kontakt med dem.
Heldigvis var det andre som tok ansvar og det endte opp med at far fikk foreldreansvaret.
Det har jeg gjort flere ganger i jobbsammenheng. Melder det som bør mld iht lovverket. Er jeg i tvil, så har jeg meldt uansett og tenkt at bv får nøste i det. De gangene har det vist seg at uroen var berettiget.
Jeg har meldt bekymring i jobb. Den ene gangen det ikke ble tatt videre etter vurdering av overordnede, ble det en tragisk og traumatisk utgang som kunne blitt enda verre.
Det har bare gjort meg sikrere på at det å melde noe inn er viktig, uansett!
Jeg har også meldt inn privat. En gang anonymt, men det var greit fordi det allerede var et apparat rundt. En gang under fullt navn og da ble jeg kalt inn til samtale med barnevernet.
Mange ganger på jobb, men aldri privat.
Har vurdert det en gang, men etter diskusjon med andre foreldre var det en nærmere venn av familien som tok en diskusjon med foreldrene og det bekymringsverdige opphørte. Her var det 12 åring som var kjæreste med 19 åring.
Jeg har aldri sendt bekymringsmelding. Kan ikke komme på noe tilfelle der jeg burde ha gjort det heller (bare der foreldrene mine burde, da jeg var barn, ang. noen andre barn på min alder, som jeg har tenkt mye på i ettertid). Har også en familie der jeg ville sendt bekymringsmelding, om jeg ikke hadde visst at familien selv hadde kontaktet bft for å få hjelp.
Jeg er heller ikke den som er veldig rask med å anbefale folk på forum å sende bekymringsmeldinger, hvis det var det du lurte på. Jeg tenker ofte at jeg ikke aner hvem som sitter og skriver tråden, og hva som egentlig er tilfelle, og jeg vet at det er stor forskjell på teori og praksis i forhold til hvor lett det er å sende slike meldinger. Men jeg mistenker også at mange med letthet skriver sånt, selv om de vet innerst inne at de neppe hadde gjort det selv.
Jeg tror det er et forumfenomen, og gjelder ikke bare bekymringsmeldinger. Jeg har også følelsen av at mange på forum anbefaler å gjøre det mest drastiske tiltaket først når det gjelder andre ting. "Dette hadde jeg gått direkte til [sett inn passende person høyt oppe i systemet] med". Jeg har mine tvil om at de egentlig hadde gått så drastisk til verks om det skjedde dem i virkeligheten, selv om det riktignok finnes mange som er kjappe med å slå på stortromma irl også.
Jeg er mer en person som ofte lar ting "gå for denne gangen", hvis jeg antar at noe er et engangstilfelle, en glipp. Hvis det viser seg at det er noe som har en tendens til å gjenta seg, så tar jeg gjerne en prat om det først, fordi det enkleste ofte er det beste. Skjer det noe på skolen eller i barnehagen som jeg synes er riv ruskende galt så tar jeg det alltid muntlig eller på e-post med nærmeste kontaktperson (avd.leder/kontaktlærer), for å høre litt mer om begrunnelsen, og for å formidle min skepsis, jeg skriver ikke umiddelbart en klage til styrer/rektor/kommunaldirektør/rådmann, og nekter å la barnet mitt delta på det suspekte arrangementet. Og jeg skriver heller ikke på forum at da hadde jeg kastet ut mannen på flekken, at jeg hadde sporenstreks sendt en skriftlig klage til styrer i barnehagen, ringt politiet, eller hva det nå skulle være, hvis jeg vet innerst inne at jeg nok sannsynligvis ikke hadde gjort det.
Så mitt svar å spørsmål 2 er at jeg ikke gir råd om å sende bekymringsmelding til andre der jeg ikke ville gjort det selv.
Har sendt en god del gjennom jobben (fastlege, skolelege, avrusningsavdeling).
Sendte i de tilfellene jeg tenkte tanken, ofte etter å ha rådført meg med kollegaer. Men det skulle nok mye til for at jeg tenkte tanken, og så ikke gjorde det. Kan ikke huske at det har skjedd.
Ja, etter å ha snakket med vedkommende og sagt fra om at jeg kom til å melde fra om dette ikke bedret seg. (Venn av et av barna). Endte med overtakelse og takk fra familien rundt vedkommende.
Fant bleiebarn i hagen midt på vinteren, kun et 6 år gammelt søsken hjemme. Midt på natten, og lignende episoder gjentok seg. Foreldre på fest som ikke ville komme hjem når jeg ringte å sa fra at barnevakten var borte ol.
Nei. Jeg har aldri meldt. Jeg har pratet med en venninne som jobber i barne-og familievernstjenesten. Da var det et barn som vi begge visste hvem var. Vi kom frem til at det ikke var riktig å gjøre - og det ser jeg nå at heldigvis var en riktig beslutning.
Har meldt til Mattilsynet. Men aldri barnevernet. Håper jeg forstår om det skulle være behov og faktisk agerer. Men jeg har innover antenner på slikt og ville neppe plukket opp at noe var galt med mindre det var veldig tydelig.
Ikke privat, men i jobbsammenheng. Mange ganger. Jeg har også ringt barnevernsvakta da en elev kom med synlige slagmerker. De rykket ut på dagen. Da kontaktet jeg i tillegg politikontakten vår og det ble skrevet en anmeldelse.
Nei, har aldri sendt en bekymringsmelding. Vurderte sterkt å ringe vakta for å rådføre meg en gang, men det ble med tanken. Ble sendt inn en melding via andre instanser etterpå, av noen andre.
Ja, to ganger. Begge ganger la jeg fram saken for BV (mest mulig fakta, minst mulig "magefølelse") og ba dem vurdere om det var grunn for en bekymringsmelding. Det mente de i begge sakene, så da gjorde jeg det. Nå har jeg noe kjennskap til BV her jeg bor og har tillit til dem, så det gjorde terskelen noe lavere.
Ja, to ganger som 19-åring og vikar på SFO, altså i jobbsammenheng. Den ene saken var virkelig en påkjenning, med påfølgende rettsak osv. Det var en voldsepisode utført av far mot sin sønn ved henting. Vi var (heldigvis) to vitner. Jeg ville gjort det igjen, selv om det var et kjør uten like etterpå. Den andre saken vet jeg ikke noe mer om, forelder flyttet til en annen kant av landet kort tid etter at BV kom på banen.
Privat har jeg også sendt en del meldinger. Det handler sikkert om at jeg har lavere terskel for å se enn de fleste, siden jeg jobber innenfor barnevernssystemet. Jeg vet også noe om hva som gir grunnlag for å opprette undersøkelser - og ikke minst hva det finnes tiltak for og hva som best ordnes av andre instanser.
Noen av de private meldingene har jeg sendt anonymt, da jeg ikke hadde noe informasjon å tilføye utover det jeg informerte om og belastningen ville blitt urimelig stor i relasjon til foreldrene. Andre har jeg sendt under fullt navn. Ved én anledning har jeg meldt bekymring for et barn jeg ikke kjente på grunnlag av forelders aktivitet på internett (ikke her, altså). Jeg vet at det barnet ikke lenger bor hos forelderen.
Jeg er veldig forkjemper for at folk skal kjenne til muligheten for å ringe barneverntjenesten og drøfte saker anonymt. Både privatpersoner og ansatte i f.eks skoler og barnehager kan gjøre dette, og det vil antagelig gjøre vurderingsprosessen enklere.
Veldig mange ganger i jobbsammenheng, og en gang privat da jeg var femten. Moren til en venn var alkoholiker og jeg var (mest) bekymret for den seks år gamle lillebroren.
Ja, en eneste gang for en del år siden. Det var en liten unge som var hjemme alene til langt på natt på jevnlig basis.
Og det er eneste gangen jeg virkelig har tenkt at "DETTE går ikke an". Jeg angrer heller ikke, og ville gjort det igjen. Jeg har heldigvis ingen "tvilstilfeller" jeg kommer på som jeg burde ha meldt.
Mora som ble meldt var rasende da, og løp rundt og kjefta og smelte i nabolaget. Siden hun hadde blitt meldt til barnevernet. Var ganske ubehagelig. De flytta.
Aldri gjort. Burde gjort én gang, for mange år siden, men lot det være fordi jeg fikk beskjed om at barnevernet allerede var koblet på. I ettertid har jeg skjønt at jeg burde tatt en telefon likevel, i tilfelle.
Ja, privat to ganger. Ene var en nabogutt på 4 år som sa han likte best når bare storesøsteren var hjemme for hun slo ikke like hardt som mamma og pappa. Dette bekrefter egentlig en sterk misstanke om at noe ikke var som det skulle. De flyttet like etterpå.
Den andre var en som var besøkshjem for to gutter som ble tatt av politiet i utlandet etter å ha fotografert små gutter på stranda og hadde innrømmet i avhør at det var en grunn til at han tok bilder av små gutter. Tydelig at instansene ikke snakket sammen der.
Har heldigvis ikke vært noen tvilstilfeller det jeg har vurdert å melde men ikke har gjort det.
Nei, har luftet bekymring til helsesøster en gang om en mor, men ble så bryskt avfeid fordi "broren hennes har en "høy og viktig stilling", så det er nå rart om hun skal være sånn som du sier".
Jeg har en veldig nær person som jobber i barnevernet og jeg har drøftet/fått realitetsorientering igjennom vedkommende. Terskelen min for å melde er dessverre, som flere andre her, svært høy. Men jeg snakker mye og ofte med nevnte person og lufter litt tilfeldige situasjoner med vedkommende. Dersom jeg noen gang får beskjed fra vedkommende at "dette bør barnevernet ta en vurdering av" vil jeg nok ringe med en bekyrmingsmelding.
Nei, det har jeg aldri gjort, verken som privatperson eller som lærer. Jeg burde ha gjort det en gang, men det var allerede meldt inn av både skolen og av noen andre foreldre i lokalmiljøet. I ettertid ser jeg at det kan være en fordel at flere melder fra, ettersom alle kan sitte på forskjellig informasjon og forskjellige perspektiver.
Jeg har en gang for mange år siden kontaktet sosiallærer på en skole for å tipse om at skolen burde holde et øye med et barn som skulle begynne der den høsten, som en slags mellomløsning.
På jobb: ja. Det er noen år siden jeg var i skolen, men da jeg jobbet der, skjedde det med ujevne mellomrom. Dog har jeg dårlig samvittighet for å ikke ha stått sterkere på at vi skulle melde i ganske mange saker fordi jeg i flere år jobbet for en rektor som var feig, trenerte meldinger og aldri fikk gjort det han skulle på den fronten.
Privat: nei, bare indirekte. Mora mi var sjef for fylkesbarnevernet inntil nylig, så de gangene jeg har vært bekymra og vurdert det, har jeg tatt den feige vegen privat om henne og bedt henne om å sjekke opp og ev ta det videre.
Jeg burde ha gjort mer i to saker i mannens familie. Der ringte mannen inn bekymring noen ganger, men ingenting skjedde. Der burde vi gjort mer.
Vi hadde en sak i gata her i år. Da ble jeg og to naboer enige om at en skulle ta den formelle meldeoppgaven, og det var ikke meg. Men det ble gjort.
Jeg har aldri meldt inn og har aldri vurdert det konkret heller. Jeg hadde nok gjort det hvis jeg fikk mistanke om noe. Jeg tenker at statistikken tilsier at barn rundt oss trenger hjelp på en eller annen måte.
Jeg har meldt, og har lav terskel. Hvorfor ikke? Jeg overlater stort sett det meste til proffene i andre aspekter av livet mitt, dette er bare nok et tilfelle av at andre vet mer og kan få vite mer enn meg.
Jeg er glad jeg meldte, og ville ikke nølt igjen, men det skulle vært basert på mer enn "hun har hørt fra tanta til fetteren til søsteren hans ..."
Jeg har en sak nå hvor jeg sikkert burde ha meldt, men hvor det dessverre er umulig fordi det bare vil lage helvete og fordi hun som har betrodd seg til meg om hva venninnen forteller aldri ville ha tilgitt meg. Ikke kan jeg gjøre det anonymt heller fordi det ville vært åpenbart hvor det kommer fra, basert på hva meldingen nødvensigvis måtte inneholde av informasjon.
Flere ganger i jobbsammenheng, aldri som privatperson.
Jeg angrer veldig på at jeg valgte å ikke melde fra en gang for flere år siden. Grunnen til at jeg ikke tok den telefonen var at jeg hadde lite konkret, mer en magefølelse om at noe var galt. I tillegg var relasjonene tette, så en bekymringsmelding ville ha ødelagt forholdet og jeg hadde mistet kontakten med barnet.
I senere tid har jeg fått vite hva magefølsen prøvde å fortelle meg, og det er ille. :(
Den der kjenner jeg også veldig på akkurat nå. Jeg vet ikke om det jeg har fått vite er sant, men om det er det er det ille. Om det er fantasi er det uansett snakk om et barn med store problemer.
Apropos det der: Jeg opplever ganske ofte at folk tenker at "barnevernet er jo inne" og lar være å melde. Meld likevel.
Om barnevernet er i kontakt med en familie, betyr det overhodet ikke at man får vite alt mulig. Det kan eksempelvis være at en familie har besøkshjem til barna fordi de er "krevende," når problematikken egentlig er seksuelle overgrep.
Aldri gjort, men jeg burde ha gjort for noen år siden. Jeg hadde kun en magefølelse basert på et par ting jeg så. Barnet det gjaldt flyttet til fosterhjem under et halvt år etter.
Meldt en gang, anonymt. Barnevernet lurte på hvorfor jeg ikke kunne snakke med forelderen selv - noe jeg selv synes var helt uaktuelt, av flere grunner. Så jeg ble litt skuffet mht hvordan jeg ble møtt. Har etterpå fått høre at en nabo av de det gjelder også har meldt, basert på samme forhold som vi meldte for. Så jeg håper noe blir gjort...?
Har et forhold jeg angrer på atr jeg ikke meldte, selv om vi visste av barnevernet var alt inne i bildet. Men 6-åringer som frivillig får velge om de skal gå på skolen eller ikke, i kombo med barn som er alene ute fra kl 9 til 18 i helgene hadde vel gjort at jeg i dag hadde meldt.
Jeg kjenner ei som ringte barnevernet her I byen, forklarte siruasjonen og som ble bedt om å tenke deg nøye om før hun meldte bekymring "for du kan få et helvete etterpå" (det var snakk om en nabo og god grunn til å være bekymret). De orket ikke å bo der lengre og være vitne til det som skjedde og valgte å flytte.
Det er sant! Vi satt med en ganske alvorlig sak på jobb og valgte å ringe til BV for å høre hvordan saken sto. De hadde tenkt å trekke seg ut av saken, men takket være oss og telefonen fra skolen fortsatte de.
Når vi drøfter saker på jobb så kan vi etter hvert navngi omtrent alle saksbehandlerne på vårt BV-kontor. Vi vet hvem som etter vår mening gjør en god jobb og hvem vi ikke er like fornøyde med.
Jeg har aldri meldt. Jeg har vært bekymra et par ganger i jobbsammenheng, men har da forsikra meg om at saken allerede tas hånd om og at rådgiverne våre og evt helsesøster er i dialog med barnevernet. Privat kan jeg ikke komme på noen tilfeller der jeg har lurt en gang - vi har ikke så veldig mye kontakt med andre barnefamilier, utover barnehagen.
Ja, det er det jeg har lært i ettertid og som har fått meg til å innse at jeg burde ha ringt uansett. Dette var før jeg fikk egne barn, og kunnskapen min om slikt var nær ikke-eksisterende, dessverre.
Ja, jeg har gjort det som privatperson. Flere ganger.
Er man bekymret, så er det grunn til å melde bekymring. Kan man se barnet i øynene om noen år og si; jeg ante at noe var i veien, men jeg gadd/turte ikke å gjøre noe?
Jeg har også meldt bekymring der barnevernet allerede var litt inne med noen småtiltak og jeg fikk (selvsagt) ikke vite i klartekst, men kan nok om barnevernets arbeid, til å forstå at de endelig fikk nok kjøtt på beinet til å kunne gå inn med tyngre tiltak.
Jeg tror at barnevernet ikke er noe unntak når det gjelder å forstå og kunne kodene. I ett tilfelle var vi to som ga beskjed hver for oss for å kunne gi saken mer tyngde, vi var virkelig svært bekymret for et barn. Jeg har jobbet med denne typen saker, kan lovverket og dermed kjenner jeg stammespråket. Det var få kritiske spørsmål og jeg ble møtt på en veldig god måte, med alvor og ansvarstagen. (det har jeg opplevd hver gang). Hun, som ikke kjenner stammespråket, ble møtt med tvil og skepsis. Barnevernets førstelinjetjeneste har definitivt litt å gå på i fht å møte bekymringsmeldinger fra folk flest, tror jeg.
Det tror jeg også dessverre. Jeg har meldt en del i forbindelse med jobb, og to ganger anonymt. Begge gangene var det hendelser hvor jeg ikke kjente de involverte, men hvor jeg hadde observert bekymringsfulle hendelser i nabolaget. Da jeg sa de magiske ordene "jobber som sosionom" ble det en helt annen låt i saksbehandler.
Kan du utdype dette litt? Hva legger du egentlig i «stammespråk»? Jeg har ikke sosialfaglig utdanning, men føler likevel at jeg ble møtt med alvor, respekt og gehør da jeg meldte bekymring for noen år siden. Jeg ble spurt om jeg ville stille til et møte, og det gjorde jeg, og jeg følte ikke på noe tidspunkt at jeg ble mistrodd. Det er selvsagt bare et datapunkt, men greit å nevne. Kanskje det hjalp å være akademiker. Hva vet jeg? :vetikke:
Jeg vet jo ikke nøyaktig hva hun andre sa, kanskje hun var usikker, redd for å si noe galt, underdrev, overdrev, hva vet jeg. Vi fortalte om det samme, men brukte sikkert litt ulike ord.
Jeg kjenner jo lovverket og vet at det er mange tiltak man kan ty til/det skal være skikkelig ille før man evt må overta omsorgen. Jeg husker ikke ordrett hva jeg sa, men jeg brukte nok ord som "behov for hjelpetiltak" og sånn, og det er jo stammespråk.
Nei, det går nok neppe automatisk.
Det er et sørgelig lukket system.
Dog tror jeg ikke det nødvendigvis er noen link mellom dårlig stell av dyr og barn. det kan helt klart være det, men jeg mener det ikke er noen automatikk i det.
Jeg tenker vel at det i de tilfellene hvor det er snakk om grov vanskjøtsel så burde det ha ringt i flere bjeller.
Selv om det ikke er automatikk så tenker jeg at risikoen er såpass stor at det bør undersøkes.
Jeg vet at man jobber for å få til at legen må varsle MT når noen står i fare for å mishandle dyr på grunn av sykdom. Så det er et langt lerret å bleke akkurat det. Tausethetsplikten er som en vanntett vegg.
Jeg har aldri meldt bekymring, og heller aldri opplevd noe som jeg tenkte på som bekymringsverdig. Om det handler om manglende evne eller vilje til å se aner jeg ikke.
Aldri meldt noen. Fikk engang. Tydelige råd om å melde en opplevelse jeg beskrev her inne. Lot være fordi det var noen jeg måtte ha spurt rundt for å få navnet på, og kun en enkelthendelse.
En liten avsporing her, men jeg lurer på en ting. Hva veier tyngst av forholdet du skal ha til den du eventuelt melder, eller barnets eller barnas beste?
Den gangen jeg meldte var det en i vennekretsen det gjaldt, og h*n ble rasende. Hang seg helt opp i hvem som hadde meldt, og nærmest forhørte folk. Dette var jeg på forhånd forberedt på, og meldte uansett. Jeg er jo et voksent menneske, mine forhold kan jeg selv regulere, men et barn er jo så prisgitt sine omsorgsgivere.
Ja, Teofelia, det er dét jeg tror óg. Og selv om det i og for seg er forståelig, lurer jeg litt på om man da virkelig har turt å tenke skikkelig på dette.
Når man kjenner noen ser man gjerne flere sider ev en sak og kanskje noe av grunnen til at foreldre gjør som de gjør og situasjonen har blitt slik. Man har ansett plikt til å melde, men det er klart det er kan være mye vanskeligere hvis man kjenner eller kjenner til foreldrene og deres situasjon.
Barn er viktigst, definitivt. Jeg kunne stått i en h ikke som helst storm om jeg trodde at det å melde var det beste for barnet.
Jeg kjenner dog de som har sagt de ikke vil melde, selv anonymt, fordi de har opplevd at belastningen blir så stor (basert på å ha fått et helvete og skylden når andre har meldt anonynt).
I noen saker kan det være andre hensyn, feks andre barn, som gjør at det å melde ikke er noe man kan gjøre.
Det kommer ann på hva det gjelder. Ved mistanke om vold/seksuelt miskbruk melder vi uten å kontakte familien. Når vi bare stusser på hjemmeforholdene snakker vi med foresatte først.
Hva tenker du da? "Hei, jeg er bekymret for Ola, og jeg er redd du ikke tar godt nok vare på ham. Jeg tenkte å sende en bekymringsmelding, men vil gi deg en sjanse til å skjerpe deg, først." ?
Hvis det er en lærer som melder tenkte jeg kanskje man har hatt diverse foreldresamtaler der man forteller om ulike bekymringer ang barnet, ikke angående foreldrene. Jeg trodde kanskje manglende omsorg gjorde utslag på barnet, som f eks adferdsproblemer. I så fall synes jeg det ville være rart å melde bekymring til bv uten å ha hatt samtaler med foreldrene. Men jeg er ingen fagperson, så jeg vet ikke hvilke rutiner de ulike skolene har. Nettopp derfor jeg spør...
Jeg har hatt noen sånne samtaler, ja. Eventuelt bare at vi er så bekymret at vi kommer til å melde bekymring. Hvis vi sier skjerp dere er det ikke alvorlige mangler vi er bekymret for, men tenker at foreldrene trenger veiledning, enten av oss eller av bv om de ikke hører på oss.
Om det gjelder mistanke om overgrep/misbruk, vold så skal det ikke taes opp med de det gjelder først pga fare for å ødelegge sak, bevis osv. Man melder da bv direkte og evt politiet samtidig. De som da det rettes mistanke til vil bli hentet av bv/politiet der de er.
Ved andre bekymringer så er det ofte samtale/samtaler i forkant. Man kan jo ta fortelle om bekymringen, og anbefale de det gjelder å ta kontakt med helsestasjon eller andre hjelpeinstanser. Det er styrer som står som melder i bhg.
Som noen har skrevet tidligere så er det ikke alltid man skal si ifra. Sist jeg gjorde det så fortalte jeg bruker at jeg kom til å gjøre sånn at de vet det.
Jobben min melder uten å si ifra. Vi har et løselig kunde/pasientforhold til en rekke mennesker. Møter man ruset hos oss med barn (ikke rusinstitusjon) - så kommer vi til å melde fra.
Har vært i 2 situasjoner hvor jeg har vært bekymret. Ikke meldt noen av gangene. Den ene gangen var jeg rett og slett for ung selv (15 år), den andre gangen var jeg klar over at det var tiltak på barnet og ga derfor ingen melding.
Jeg vet ikke, men jeg vil tro at hvis det er "ytre signaler" som man ikke vet hva skyldes vil det være rimelig å høre med foreldrene først?
Jeg ble feks kontaktet av læreren da datteren min ikke gjorde lekser en periode. Da hadde læreren først sett an litt, så snakket med datteren min og deretter kontaktet meg. Det at leksene ikke er gjort er jo typisk veldig konkret, men samtidig veldig uspesifikt hvorfor. Det kan godt skyldes at foreldrene er dritings feks.
Jeg har aldri sendt noen bekymringsmelding, men burde gjort det en gang for lenge siden. I dag ville jeg nok gjort det, den gang satt jeg lit til at tung deltakelse fra andre personer rundt barnet skulle være godt nok.
Jeg har gjort det flere ganger,men da som fagperson, ikke privat.
Jeg ringer alltid barnevernet og drøfter med dem før jeg sender en melding, med unntak av helt soleklare ting.
Ved akutte alvorlige saker ringer jeg alltid, da kan det være at barnet ikke skal hjem. Da skal også politiet ha beskjed hvis det er snakk om vold.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
