Jeg er vokst opp på bondelandet. Hver vinter i min barndom, sånn rett før jul, lå det en halv gris på benken inne på kjøkkenet hjemme hos mor og far. Jeg har derfor et ganske klart bilde oppe i hodet mitt på hvordan en halv gris ser ut.
Jeg er gift med en bygutt. Mannen min er vokst opp i storby og har aldri sett et slakt i sitt liv, men han gikk villig med på at det var en knakende god ide å kjøpe en halv gris, når muligheten nå bøy seg - en halv gris, som på fredag var en sprell levende hel gris som tuslet rundt på jordet, slik den har gjort i hele sitt griseliv, gravde etter røtter og godbiter i gjørma og levde et lykkelig griseliv med de andre grisene på åkeren - helt til slakteren kom, og han ble avlivet på gården hvor han har levd hele sitt liv. Vi har altså bestilt oss en økologisk oppdratt, gårdsslaktet, lykkelig halv gris. Og dette syntes mannen var toppers, og han var helt med på at dette skal vi klare partere sjøl.
Men han har altså aldri sett et slakt i sitt liv...
Vi skulle få grisen i går kveld, mandag. Av ymse årsaker får vi ikke partert den før på onsdag, så grisen må derfor henge kaldt mens den venter. Jeg kom hjem fra jobb i går ettermiddag, og følgende samtale utspant seg mellom meg og mannen, som allerde var kommet hjem:
"Du, jeg rydder unna i uteboden, så vi lett kommer til og får hengt opp grisen!" (Den er uisolert og kald.)
Ernie: "jeg har tenkt litt - om vi rydder i kjøleskapet nede, kan den ikke bare ligge der, da?"
Jeg: "eh nei... Det er det ikke plass til!"
Ernie: "jammen, jeg hadde jo tenkt at vi tar ut hyllene, da!"
Jeg: "eh... Du... Jeg lover deg - den grisen får ikke plass i kjøleskapet! Jeg går og rydder boden."
Ernie: "jammen..."
Jeg - i litt ja ja, han får se sjøl-modus: "greit. Jeg rydder boden, og så sier vi det slik at når grisen kommer, og om du syns den får plass i kjøleskapet da, ja da legger vi den der."
Grisen kom...
Vi fikk ikke hengt den opp i boden, for vi hadde ikke stenger gode nok til å holde vekta. I stedet henger det nå en halv gris i stålbjelkene under taket i garasjen vår - 2 meter lang, 53 kg tung, buksert på plass av to store mannfolk, mens jeg sto og halte i et tau...
Det har gått opp for mannen min nå at kona hadde nok rett da hun insisterte på at grisen ikke kom til å gå inn i kjøleskapet. :grineler:
(Og det var mannen min sjøl som etterpå brukte unskyldningen at han er vokst opp i by for alt det var verdt, altså.)
Jeg har sett slakt selv om jeg er vokst opp i landets tredje største by. Besteforeldrene mine kjøpte dyr og gjorde alt selv. Jeg ser også uten å ha prøvd at 53 kg slakt ikke får plass i vårt kjøleskap.
Jeg hadde allikevel en aha opplevelse da jeg fikk griselabber som jobbgave, jeg visste ikke om jeg skulle hive de der og da eller ta de med hjem. Mannen ble veldig glad for de og problem løst.
Dere har litt av en jobb foran dere, ser for meg at partering er nytt kapittel for Ernie.
Dette får meg til å minnes en sen lørdag natt en gang for minst 25 år siden mens jeg ennå bodde hjemme. Jeg kom hjem fra fest og skulle bare innom badet en tur. Jeg reagerte på at dusjforhenget var trukket for foran badekaret, det pleide det aldri å være. Jeg hadde vel ikke helt begrep om at det var sen natt/tidlig morgen, så jeg tenkte at det var broren min som badet og fant ut at jeg skulle skremme ham. Jeg listet meg fram og rev dusjforhenget til side mens jeg ropte ett eller annet. Det var ikke broren min som lå i badekaret, men en stk gris, fint delt på langs og med halve tanngarden lysende mot meg. Jeg hadde ikke fått med meg at foreldrene mine hadde hentet slakt slik de gjorde hver høst. Siden de kom sent hjem med herr gris, hadde de bare slengt ham på en presenning i badekaret for å partere den neste morgen. Jeg har aldri likt badekar etter den opplevelsen.
Jeg har nå, i to omganger, hatt besøk i garsjen av to grupper barnehagebarn, alle med store øyne og 1000 spørsmål. Åh så gøy vi hadde det (meg inkludert) der jeg sto og tegna og forklarte og viste, og åpna både øye og munn så ungene fikk se, og her er ribba og her er skinka, og det røde der er ei nyre, og den brukes til... Og så snakket vi litt om hvordan grisen helt fram til lørdag hadde gått på et jorde og gravd i gjørma og spist røtter og gress og kost seg, se på tenna, hvordan de er flate og litt brune - nei, den har ikke pussa tenna sine, gitt, og at den hadde blitt slakta på gården på lørdag, og hadde hatt det fint og godt helt til den døde og nå skulle blitt mat. (Så fikk jeg jammen meg lurt inn noen tanker om dyrevelferd med.)
En av ungene lurte på om det ikke var slemt å skyte dyr, så da snakka vi litt om at noen mennesker syns det, ja, men at vi som liker å spise kjøtt, må vite at maten vi spiser en gang har vært et levende dyr, og at det da er kjempeviktig at dyet er blitt tatt godt vare på og at det ikke hadde vondt da det døde.
Jeg syns unger har godt av å se hvor maten kommer fra, og hvodan den ser ut, før de finner den lyserosa og vacuumpakka i kjøledisken på butikken.
Og ungene var så herlige - ingen av dem syntes det var ekkelt eller skummelt (slik jeg var litt obs på at de kunne være) - alle turte komme inn i garasjen, noen sto litt lenger bak, andre var litt sure fordi de ikke fikk lov å klå på grisen sjøl. :knegg:
(Og så scoret jeg sikker 100 poeng hos han store mannlige assistenten, som er verdens tøffeste, men som holdt seg på lang avstand til slaktet, mens jeg sto der i full regnhabitt og med hansker på, og dytta og dro og viste og fotalte. :humre: )
