Finn Schøll sa i morges at å klage over dårlig tid er vår tids måte å skryte på.
Er han inne på noe?
Har det blitt sånn at man ved å klage over dårlig tid egentlig viser at man er viktig? At man betyr noe? At man er verdt noe? At man HAR en jobb å gå til at man HAR klart å få barn?
Ja, det har jeg tenkt lenge. Det gjelder særlig en del folk i min bransje, som bruker mye tid og krefter på å fortelle hvor travelt de alltid har det på jobb. Selv har jeg heller begynt å underkommunisere, eller poengtere at det som oftest er selvvalgt i de periodene det fortsatt topper seg såpass at jeg må ventilere til tilfeldige tilhørere.
Så veldig mye "nytt" er det vel ikke - har jobbet i bransje i 16 år der fulle bøker og kvelder er begrepet på "vellykket&dyktig". Nei, jeg liker det ikke og har for egen del valgt meg så mye bort som mulig.
Jeg opplever det ikke sånn. For meg handler det mer om at jeg opplever at det som forventes av meg ikke helt står i forhold til den kapasiteten jeg opplever at jeg har.
Men jeg klager ikke så mye og ikke så høyt. Jeg føler vel bare av og til for å forklare hvorfor vi ikke f.eks. ikke er sosiale, eller får til alt som man som familie kanskje 'burde'.
Da tenker jeg ikke på jobb i hovedsak, men totalen i døgnet.
Usikker? Jeg tror nok ikke at alle som sliter med å få kabalen til å gå opp skryter på noen måte. For livet er jo helt reelt travelt, og det er normalt, noe som alle vet og noe som aksepteres som forklaring på hvorfor man ikke stiller opp på ting som skjer.
Men jeg har tenkt noe av det samme rundt det å si at man ikke har kapasitet til flere venner, at man har mer enn nok med familie/de vennene man har valgt å engasjere seg i. Da signaliserer man at man har mye å drive med, godt med familie og venner og er i posisjon tli at man har tilbud om mer på det sosiale planet enn man ønsker selv.
Enig. Ser det jo her inne på FP også. "Huhei, hvor det går" er jo veldig vanlig. Jeg må jobbe med meg selv for ikke å se nesegrust opp til slike mennesker. Imponerende, javisst, men det behøver strengt tatt ikke å si noe som helst om mitt mer bedagelige vesen, selv om jeg instinktivt føler meg litt lat og mislykket som ikke har avtaleboken full fra a til å.
Ja, enig med Bokormen - etter min erfaring er det mye mer status i å ha tid til å prioritere - juleverksted på skolen, pepperkakebaking i vanlig arbeidstid, rolige søndagsfrokoster og bare være.
Har man dårlig tid, er man bare dårlig organisert.
Enig med de to siste. Vi er blandt de som ikke er travle og jeg opplever oftere et oppriktig ønske om å ha mer tid enn skryt for at de har så mye å gjøre. I motsetning til Divine ser jeg på ingen måte opp til de som har avtaleboken stappfull, det er absolutt ikke et liv jeg ønsker selv.
Javisst, men når man får til dette så er det fortsatt ganske travelt. Det er sjelden jeg tar for meg å skryte av at nå har mannen og jeg jammen sett ferdig enda en TV-serie, fordi vi trives godt med å sitte i sofaen og gjøre dette sammen. Da skryter jeg heller av mer oppbyggelige aktiviteter som brødbaking, farmorbesøk eller en fjelltur.
Men om man har tid til å la være har man jo tatt et valg. Og da har man jo både barn å engasjere seg i i tillegg til at man faktsisk er så priviligert at man kan si til jobben at man ikke VIL jobbe. Det ligger jo mye status i det og?
Enig med disse talerene. I min omgangskrets er i alle fall dette status. Det at man sitter i en situasjon som gjør at man kan ha en avslappende helg på hytta. Man må selvfølgelig ha en grei jobb for å få denne hytta, så man bør helst tjene godt på få timer og bruke fritiden sin på en "oppbyggelig" måte :humre: . Synes ikke det er rart at dette gir status heller - det er jo flott liv de som greier å få det til har! (Jeg greier det i perioder, men periodene er vel nokså korte og rimelig sjeldne.)
Jeg heller nok også til å være enig med Bokormen, Him og Candy. Det gir mer status å ha mulighet til å kunne prioritere avslappende aktiviteter som langhelg på hytta, hjemmebakt brød og yoga :)
Hva det ligger status å skryte i avhenger vel av hva det er knapphet på?
I et miljø der mange har knapt med tid, men plenty med cash, ligger det jo mye status i å "skryte av" hjemmebakte brød, hjemmelagde kalendere og pinnebrød på bål i marka lørdag formiddag?
Mange kvinner jeg kjenner i min mors generasjon, som har hatt ok med fritid, men alltid hatt lite penger, synes det er status å ha "kjøpekake" i 70-årsdagen, mens jeg, som ikke akkurat vasser i fritid, men har nok penger, synes det er status å komme i samme 70-årslag med selvbakt kake.
Enig. Jeg har inntrykk av at noen helt sikkert (ubevisst?) skryter litt over alt de har å gjøre, mens atter andre skryter over alt de prioriterer å gjøre. Og hvorvidt jeg faktisk synes de skryter/gnåler eller ikke, avhenger av tid, sted, person og hyppighet av skryt eller mas. Med andre ord: Jeg oppfatter det ikke alltid som skryt hvis noen ramser opp en hel liste med ting de har å gjøre på en vanlig onsdag, men jeg kan gjøre det.
Jeg tror det med at det er travelt på jobb for mange handler både om en reell opplevelse av at det stadig skal effektiviseres og at det blir fremsatt som ideal og at dette idealet blir en selvoppfyllende profeti. Med det siste tenker jeg at det lett kan bli sånn at man får dårlig samvittighet over å ikke ha det travelt om det blir en rolig periode.
På fritiden handler det visst alltid om prioritering. Bare man prioriterer nok så får man til det meste. Det gjelder aktiviteter som gir status.
Veldig få snakker om at de prioriterer å legge seg på sofaen en helg for å se på hjernedøde serier på TV eller å surfe på FP selv om ganske mange i realiteten bruker en god del tid på sånt.
Det med at det handler om prioritering er ikke godt å få slengt mot seg når man virkelig har problemer med å få livet til å gå opp. Ja, i ytterste konsekvens handler det jo om prioritering, men det går ikke rundt hvis ingen tar de jobbene uten fleksitid og/eller med ubekvem arbeidstid. Og man kan ikke akkurat prioritere bort det barnet som krever endel ekstra heller.
Nei og så blir også prioritering fremstilt som noe som er "bare". Det ser jeg også i økonomidiskusjoner her inne.
Det er "bare" for dem som velger mellom ulike kakestykker eller som må velge om ungene kan gå på fotball eller håndball, men for mange er prioritering noe som er knallhardt og det tas ikke alltid høyde for. Egentlig tror jeg det handler om at veldig mange kaller enkle valg for prioritering.
På jobb så har vi alle mye å gjøre, og det er travelt - men noen fremstår "martyraktig" for meg når de "ikke har tid til lunsj" og sørger for å fremstille det på en sånn måte at de har det så travelt og at det nesten er litt synd på dem, og de er så "flinke" liksom. Jeg syns en matpause er viktig og hvis jeg av en eller annen grunn ikke har tid til å spise så ville jeg gjort mye for å ikke flagge hvor travelt jeg har det. For alle har det jo travelt og det handler om prioriteringer mener jeg. Skal vi som legger vekk oppgavene og tar pause få dårlig samvittighet da liksom?
Jeg syns man skal være ærlig i stedet for å bruke dårlig tid-kortet. Nei, jeg har kommer ikke på trening i kveld fordi jeg (insert ekte grunn).
Tenker du da på at man sier "dårlig tid" som eneste forklaring og ikke "fordi det kræsjet med to foreldremøter"? For det er det siste jeg vanligvis hører.
Jeg har forøvrig en jobb hvor man spør "har du tid til lunsj idag"? når man ønsker selskap. Fordi det motsatte er normalen. Jeg synes det er viktig å prioritere pause når man kan, og ikke noe poeng med martyrvirksomhet på det punktet der.
"Uff, jeg har så dårlig tid nå, det er altfor travelt!"
"Neinei, nå må du slutte å skryte, prioriter barna dine, det er bare nå de er små, vettu! :streng: "
"Hurra, i dag fikk jeg til å ta en dag fri for å ta med barna på pepperkakebaking!"
"Herregud som du skryter. :himle:"
Jeg tenker nok travelt som noe annet enn jobb. Jobb er liksom det det er. Noen dager travlere enn andre. Men for meg er det fra klokken 16-21 (21.30) som er det 'travle' for meg, og der jeg mer merker at jeg/vi prioriterer annerledes og/eller har andre rammebetingelser.
Hos meg er det jeg som har godt tid ofte mens jeg har inntrykk av at min nærmeste overordnede jobber seg halvt ihjel til tider - uten at det er vilje eller ønsker om å delegere noe som helst. La meg understreke at dette er periodevis og ikke hele tiden.
Dog - litt ydmykende på en måte syns jeg og tenker parallell til en aldri så liten måte å bedrive hersketeknikk på også kanskje?
Begrepet "har så mye å gjøre" eller "har det så travelt" er i alle fall unnskyldninger jeg kvier meg for å bruke, da sier jeg heller ja eller nei, eller: dette kan jeg fikse i neste uke for da har jeg ledig tid.
Jeg skjønner ikke helt grunnlaget, må jeg innrømme. Hvis jeg blir spurt om å være med på et eller annet jeg har lyst til, men ikke kan fordi jeg ikke rekker, er det ikke ok å svare "skulle gjerne, men rekker ikke?" Må man faktisk forklare HVORFOR man ikke rekker? Eller bare "Nei" uten grunn?
Jeg synes ikke dette lyder kjent. Men det handler vel mer om hvor skoen trykker? I min vennekrets har alle full jobb og barn. (Jeg tror jaggu ikke jeg kjenner noen som jobber redusert eller er arbeidsledig. :gruble: ) Så da blir det liksom ikke noe hot shot over å være busy. Man klager vel helst over det i samme tonefall som man klager over å ha lagt på seg fem kilo (som heller ikke er skryt over at man har råd til å spise sjokolade hver dag. :p )
Jeg er jo En Sånn En som uten skam i livet både skryter over at jeg har fått tid til å trene og klage over desemberhelvetet. Når man nå først tramper i salaten, kan man jo like godt gjøre det grundig.
Morsom samenligning pl :-) I tidligere kulturer og fattige samfunnslag med matmangel er/var fedme høystatus. I den vestlige verden I dag hvor mye billig mat er fetende er det ikke status å være overvektig
Skryt? Om det var noe man med vilje og viten la opp til, så kanskje. Men er man alene med to barn og 100% jobb så er det jo ikke særlig mange alternativ til å ha det travelt heller. Med mindre man lar seg klone, gir bort en unge, går ned i stilling eller forbyr ungene å drive fritidsaktiviteter. :vetikke:
Men hva er å klage da? Å fortelle på fjesboka at man har mye å gjøre? Å takke nei til ting?
Jeg tror egentlig jeg skryter mest når jeg forteller at jeg har anledning til å bare ligge på ryggen og glo på tv eller lese bok en kveld. Det er jo luksus!
Skal du ha noe gjort, må du i hvertfall spørre en som har det travelt, for de får det unna. Det er min erfaring. Det er ikke slik at de med tomme almanakker kommer springende for å ta dugnadsoppgaver, sitte i styrer eller ta ansvar i ulike lag og foreninger. Inte alls.
Folk er skrudd sammen ulikt, da. Jeg er en sånn som får en liten Pling! (tenk pengespillmaskinlyd) over ting jeg får unna. Jeg er ikke spesielt stresset, selv om jeg har mye å gjøre, fordi jeg får denne vanvittige gleden over å krysse ut ting på to-do-listen. Jeg LIKER å ha det travelt. Jeg er glad jeg har det travelt. Jeg får gjort masse, og jeg prioriterer. Akkurat nå prioriterer jeg kunstnerisk utfoldelse og dermed forfaller legemet, men sjelen blir litt penere for hver dag. :knegg:
Jeg er litt lei av hvor lett det ofte faller riks- eller privatsynsere å erklære alle mulige helt vanlige ting for "skryt". Hvis man har kapasitet og lyst til å fikse masse og er fornøyd med det, så er man en skrytete fasadebygger, det har jo mange mast om i årevis. Og hvis man ikke har tid/kapasitet til å fikse alt man ønsker seg, så skryter man altså da også? Og, underforstått, det er en dårlig ting å skryte?
Det finnes sikkert folk som fremhever egen travelhet for å understreke at de, i motsetning til dem de snakker med, er v. busy and important people. Men da, tenker jeg, er det ikke travelheten som er "problemet", og heller ikke at man forteller om travelheten - "problemet" er at det finnes mennesker som synes det er viktig å fremheve seg selv på bekostning av andre. Og slike finnes jo såklart, og det beste å gjøre når det gjelder dem, er å prøve å la det prelle av på seg. :jupp:
Jeg tror det han mente var at det har gått sport i å si at man har såå mye å gjøre og er såå sliten, selv om stresset man opplever er selvpåført. Spesielt foran jul. At man ofte velger selv hvor mye man ønsker å ta på seg, og pofte skyldes stresset at man selv har tatt på seg for mye, men at det liksom skal være sånn... . At selvfølgelig finnes det eneforsørgere som er utslitte, han snakker ikke om dem. Han snakker om SELVPÅFØRT stress. Ikke stress for å overleve. Det er 2 helt forskjellige ting.
Men tror dere mange gjør ting de egentlig ikke må før jul fordi de tror det MÅ være sånn? Og at det liksom har gått sport i å påpeke hvor mye man har å gjøre?
Dårlig tid er det vel knapt noe å skryte av siden de fleste jeg kjenner har full jobb, 2 til 4 barn og alt som følger med. Det er normalen. Men om man får tid til å bake kake, strikke, trene og har energi til overs. Ja, da bøyer jeg meg for dem.
Ja, det er jeg absolutt, 100 % sikker på. :nikker: Jeg synes det er synd at så mange gjør det; det er et tema som kommer opp hver eneste jul, og jeg synes helt klart det er verdt å snakke om det. Men jeg skjønte ikke ut fra HI at det var det denne saken dreide seg om. :)
Sport? Jeg vet ikke. Det er veldig vanlig å snakke om dette og å akke seg over det. Det finnes sikkert folk som bruker juleforberedelser som nok en måte å definere seg selv som vellykket "homemaker" på. Jeg synes, som sagt, ikke det å kritisere dem for det og å kalle det for "skryting" er den beste måten å ta tak i temaet på.
Jeg synes det hadde vært fint hvis flere var litt mer romslige og generøse overfor både seg selv og andre. Slappe litt av når det gjelder førjulsstress som ikke egentlig fører til kos, og ikke være med på å legge mer press på andre. Men å beskylde "stresserne" for å skryte og prøve å hevde seg, det føler jeg ikke er en god måte å fremme den typen romslighet og avslappethet på.
Dessuten er jo ikke dette noe nytt fenomen? Jeg vet ikke hva Finn Schjøll tenker på som "vår tid", men så lenge jeg har vært voksen, har i alle fall dette vært et stadig tilbakevendende tema. Og jeg har ikke den typen überhusmødre i min egen familie, men jeg kjenner mange som forteller at mødrene deres stresset og stresset og stresset frem mot jul, nettopp fordi de "trodde det MÅTTE være sånn", så det er heller ikke noe som bare gjelder min/vår generasjon.
Ikke sant. Min mormor stresset veldig mye mer enn det jeg gjør med juleforberedelsene, hvis jeg skal dømme etter hva min mor forteller. Jeg har jula temmelig på stell selv - men jeg sitter ikke julaftens formiddag og gråter av utmattelse mens resten av familien går til kirken.
Mens jeg har vokst opp i et torohjem hvor det var null juletradisjoner og julestress utover enkelte ting som måtte settes frem. Spenningen var stor rundt juletrepyntinga hvert år. :humre: Jeg stresser nok vesentlig mer enn mine foreldre. Dvs jeg stresser ikke, men jeg styrer litt.
Ja, jeg kan vel når jeg legger godviljen til komme på et par ting jeg også. Men å ha det travelt og fullt opp å gjøre for å kunne skryte av det og for å få status hører virkelig ikke med på lista.
Syke barn, barn med spesielle behov, syk ektefelle og slike ting er noe helt annet selvsagt.
Jeg merker som sagt best dette på jobb, og da handler det ikke om å bli sliten. Der jeg jobber så er vi rimelig mange folk, og vi har en stor kontaktflate. Alle har det travelt. ALLE har mye å gjøre, men det er vel ikke noe unaturlig i seg selv tenker jeg. Det er vel meningen, faktisk. Derfor blir det så kunstig når noen fremhever det hele tiden hvor travelt det er, eller at JEG har ikke tid. Det er liksom ikke noe vits å diskutere en gang, at vi har det travelt eller at det er mye som skjer. Kan vi ikke heller bare "jobbe" og finne et tidspunkt hvor det passer for alle?
For meg så blir dette en slags måte å klage eller hevde seg på, som man egentlig ikke har lyst til å gjøre noe med. Jeg er en sånn person av natur, at jeg er løsningsorientert. Å klage på dårlig tid for meg blir veldig problemorientert.
Alle har det travelt. Men man må likevel fylle tiden sin med noe ,eller prioritere, eller planlegge eller hva man kan kalle det.
Jeg er nok litt preget av at jeg syns det fort blir "sytekultur".
På privaten så handler det nok om å senke ambisjonsnivået i perioder. Og hvis "perioden" blir for lang, ja - da må man faktisk omprioritere permanent til et nivå man trives med. Life's to short etc.