Her om dagen la en bekjent ut en link til en annonse på Finn. Der var det en mor som var alene med tre barn som spurte pent om noen kunne hjelpe de med julegaver. Jeg ville umiddelbart hjelpe til, men har ikke noe liggende som kan passe dem. Så jeg vurderte om jeg skulle kjøpe noe til dem. Da jeg gikk inn på Finn så jeg at det lå flere liknende annonser ute. De fleste oppgir ikke hele navnet sitt, og det kan jeg jo forstå. Samtidig blir jeg litt usikker. Jeg synes det hadde vært veldig fint å kunne hjelpe noen direkte, ikke gjennom en hjelpeorganisasjon. Men jeg er også litt skeptisk i forhold til om noen prøver å lure til seg til.
Jeg ville nok heller gitt til en organisasjon tror jeg. Jeg bruker å gi gaver til frivilligsentralen som gir ut til barn på asylmottaket hvert år og kunne nok gitt til andre lokale initiativ også dersom det hadde vært noen her.
Jeg vet ikke om det er helt feil av meg, men jeg reagerer når ønskene er for datamaskiner, mobiltelefoner og ipader. Dette er jo mer enn veldig mange andre barn får til jul.
Eg stoler og meir på organisasjoner. Den eg har lese, er det ein niåring som ønsker seg PC og mobil. Då tenker eg foreldrene treng realitetsorientering.
Selvsagt vil det alltid være endel scams, men det er jo ikke alt som er det. Så man må jo bare gjøre et valg, enten stole på dem, eller heller gi til en organisasjon.
zinatara sa:
Jeg vet ikke om det er helt feil av meg, men jeg reagerer når ønskene er for datamaskiner, mobiltelefoner og ipader. Dette er jo mer enn veldig mange andre barn får til jul.
Selv om veldig mange andre barn ikke får dette til jul (heller), så er det jo gjerne sånne ting niåringer ønsker seg. Syns dere virkelig de burde ønske seg noe som passet bedre for fattige? :grubler:
Som sagt, så vet jeg ikke om det er galt av meg å tenke sånn. Jeg skjønner jo så klart at fattige niåringer ønsker seg de samme tingene som andre niåringer, men det er jo mor som har skrevet denne annonsen og ikke barnet. Da leser jeg det som at mor regner med at kanskje noen kan oppfylle såpass dyre ønsker også.
Jeg ser ikke noe galt i det. Om barnet ditt omtrent aldri har det andre har, skjønner jeg godt at man har ønske om å kunne skjemme dem bort og gi dem det de virkelig, virkelig ønsker seg. Jeg vet om en hel haug med niåringer som har det som står på ønskelisten.
Om det er scam etter lettomsettelige varer er jo en helt annen sak, enn hva som er "riktig" av fattige å ønske seg.
Hun burde ønsket seg noe til en rimeligere pris, slik at ønskene kan oppfylles. Mine barn hadde verken PC eller mobil på samme alder. På ønskelisten stod (og står) bøker, treningstøy, hårprodukter, sengesett, pute, ting til rommet, ny lampe, klær og brettspill - alt koster under 500 kr.
Yngste sparte til PC i to år.
Personlig ønsker jeg å gi via organisasjoner. Det trenger heller ikke å være upersonlig - feks kan man gi lokale hjelpeorganisasjoner i forhold til både Frelsesarmeen og flyktningehjelpen hvor man kan møte personlig opp og overrekke gaver.
Eg reagerte ikkje på at det ikkje var "riktige" ønsker. Eg reagerer fordi når barn i min omgangskrets kjem med urealistiske ønsker, seier foreldra gjerne "Jammen ein iPhone er alt for dyr for tante og det får du ikkje av oss heller, du må ønske deg noko som ikkje koster så mykje, kva med den boka du snakka om?" Eg er vand med at foreldre realitetsorienterer barn med urealistiske ønsker. Og her verkar det som om den voksne som har skrive denne annonsen mangler den realitetsorienteringa sjølv. Nå overtolker eg kanskje, men det ser av og til ut som om folk med dårlig råd ser seg blind på "Alle andre har...", utan å sjå kva andre faktisk har.
Men det er veldig mange 9-åringer som har iPhone, så det er kanskje ikke så unaturlig at både mor og barn tenker at dette er et greit ønske. :vetikke:
Nå skal det sies at blant de ungene jeg kjenner som har iPhone (min egen 10-åring inkludert), så er dette svært ofte avlagte telefoner etter foreldrene. Men det er jo ikke så lett å se.
Mora mi sa alltid at man ikke skulle legge begrensninger på ungenes (barnebarnas) ønsker. Man kan ønske seg hva man vil i verden, det er en god ting å ønske seg ting, og så får man kanskje noe av det. Kunsten er å ønske seg mange forskjellige ting. Denne ungen ønsket seg gaver i spennet tegnesaker til mobil - så jeg kan ikke skjønne at det er ufine og grådige ønsker. Sønnen min skrev ønskeliste til onkelen sin, og på den står det PS4, det kommer han selvsagt ikke til å få, men han ønsker seg jo det like fullt. Han også hadde mange ønsker, og mange av dem var rimelige nok til å kunne oppfylles.
17-åringen min ønsker seg førerkort, sånn når man først snakker om store ønsker. Og han kommer til å få det også.
Jeg syns ikke man skal sette seg til doms over en ønskeliste på nett. Virkelig ikke. Dette er jo ting som mine barn har skrevet på sine lister. Og det skal være lov til å ønske seg himmelen.
Samtidig så kjenner jeg at jeg ikke er typen til å svare på en slik annonse. Hadde det vært en familie jeg kjente, hvor jeg var sikker på at det var et reelt behov, hadde det nok vært enklere. Men å gi til ukjente mennesker, uten å kjenne til bakgrunnen for annonsen syns jeg er vanskeligere. Kanskje fordi jeg ikke har lyst til å bli "lurt"? Da vil jeg heller gi til organisasjoner (noe man strengt tatt burde gjøre hele året).
Jeg tenker at det nok er noe reell fattigdom bak disse annonsene, men ofte av Luksusfellen-typen. Og at andre er ren svindel.
...og at de som gir til annonsørene gjør det delvis fordi det kjennes bedre å gi til noen helt konkrete mennesker du kan se bilde av eller møte, enn det gjør å gi til noe så diffust som en organisasjon som hjelper hele grupper av mennesker uten navn og bilde.
En helt forståelig mekanisme, absolutt, men naturlig nok ikke den mest rasjonelle. Jeg gjør det selv også, om enn ikke til Finn-annonsører.
Jeg reagerer på at man er så fattig at man ikke har råd til mat på julaften, men legger meg julegaveliste som inneholder pc og ipad. Jeg blir kynisk, sur og gretten og gir heller pengene mine til en organisasjon som deler ut mat til de som virkelig trenger det.
Klart man ønsker at ungene skal få fine flotte ting, men er man så blakk at man ikke har råd til mat er det sikkert ganske mye annet man trenger før pc og ipad.
Jeg har "pappatilto" friskt i minne, og tenker at jeg lar meg like lite bevege av disse annonsene, som av bloggen hans. Jeg gir til organisasjoner som fordeler midler videre til de som trenger det mest.
Det er jo litt paradoksalt, at mens det i tråder som handler om barn med sterk sosioøkonomisk bakgrunn skal barna slippe å få nødvendige (men dyre) ting i julegave om de ikke spesifikt ønsker seg det selv, mens det i denne tråden virker å være relativt bred enighet "fattige barn" ikke skal få ønske seg ting de ikke trenger.
Jeg har vokst opp som et barn der det sjelden/aldri var penger til noe ekstra. Julegaver var langt, langt unna det klassekamerater fikk, om vi i det hele tatt fikk noe. Jeg pleide å finne opp julegaver jeg hadde fått, og flaks for meg, var aldri noen hjemme hos meg, så jeg ble aldri avslørt. Jeg husker så godt den gangen jeg hadde fått 300 kr av onkelen min og kunne kjøpe meg en hvit Levi's-bukse på salg. Det var nok veldig mye annet jeg heller burde kjøpt (f.eks. billigere bukser slik at jeg fikk mer enn én), men for meg var den buksa noe som ga meg en bitteliten følelse av normalitet. Akkurat den følelsen kunne jeg gjerne gitt et barn som vokser opp slik jeg selv gjorde (og jeg tror det er betraktelig tøffere i dag enn det var tidlig på 90-tallet!), om jeg hadde hatt mulighet.
De fattige barna skal få ønske seg akkurat hva de vil, men det er foreldrene jeg reagerer på.
Vi ligger greit an økonomisk, men jeg begrenser likvel ønskelisten.
"De ønsker seg ullklær, noe leker og ja selvfølgelig iPad. Haha." Skal de ha noe stort går alle besteforeldrene sammen og spleiser. Jeg reagerer villt på at voksne mennsker kan ønske barna sine pcer og ipader fra fremmede, jeg får meg ikke til å ønske det oss kjente engang.
I den ene annonsen jeg så spurte moren om noen hadde pc/tlf/pad de ikke brukte lenger eller om de ville selge det til en billig penge. Så det var jo ikke som hun mente folk skulle gi dem en splitter ny iphone6.
Nå har eg ikkje lese så mange av dei trådane de refererer til, men eg blir litt sånn :tullerdunisse: når eg ser at barn ikkje skal få praktiske ting til jul. I min krets er ulltøy, ski, sykkel og andre praktiske ting sjølvsagte julegaveønsker. Vi praktiserer og gjerne litt opp i pris, dersom det er nyttig og praktisk, framføre leiker og ting som bare er moro. Så om ikkje anna er eg einig med meg sjølv her.
Nå kan du jo heller lese tråden fremfor at jeg refererer den igjen, men poenget var hvorvidt barn som absolutt ikke ønsker seg ski, men der foreldre mener at det trengs, skal få lov til å bli skuffet over det. :)
Vi kjøper godt brukt skiutstyr av en yngre, men større kompis, som igjen arves videre til lillesøster. Det synes jeg hadde vært litt kjipt å bruke som gave til den eldste, mens den yngste arver fritt.
Når han nå ønsker seg kulere skibriller, så er det selvsagt gave, selv om han trenger nye.
Jeg hatet å gå på ski, og fikk nye fjellski jeg ikke ville ha. Videre var det et år mine foreldre mente broren min trengte å arve stavene mine, så jeg fikk nye til jul. Jeg ble skikkelig skuffa. Kanskje særlig siden jeg vokste opp i en familie uten kjempegod råd, så det brukte opp en god del av min gaveandel.
Jepp. Dette. (Jeg er så "heldig" at jeg har barn som gjerne ønsker seg praktiske ting, og som syns det er strålende å få både klokke, ski og skøyter til jul. Men jeg hadde skjønt at de hadde blitt skikkelig skuffet hvis vi hadde brukt opp hele julegavebudsjettet deres til noe de virkelig ikke ønsket seg eller hadde lyst på.)
Og ellers syns jeg fortsatt det er lov til å ønske seg det man vil. Men man kan ikke nødvendigvis forvente at man får noe man ønsker seg, hvis ønskelisten bare består av hinsides dyre ting.
Det Nokon sa (mine barn blir lært opp i hva kreves av en ønskeliste- det skal være realistiske ønsker, i forskjellige prisklasser - og de vet at sjansen er større hvis de ønsker seg noe de har bruk for :knegg: )
Det er lov å ønske, men jeg reagerte også på de to annonsene jeg har sett, de så veldig voksenregissert ut, og hadde svært kostbare ting på lista. Det ser også litt rart ut når det er voksenregissert, årsaken er at man er fattig - og så ønsker man seg ting som genererer mer utgifter (slalom, telefon osv. er for meg sånt som gir økte driftsutgifter).
Vi gir gaver hvert år, litt ulikt til hvem, de siste par åra har det vært gaveinnsamlingen til Quality hotel-kjeden. Altså - jeg foretrekker organisasjoner for slikt. Ellers er det forskjellige familier i nærmiljøet som har fått ting av oss oppigjennom.
Det finnes faktisk mennesker som ikke har råd til mat på julaften (og alle andre aftener gjennom året..). At disse barna ønsker seg iPad og pc synes ikke jeg er det minste rart. De ønsker seg jo bare det de ser "alle" andre har.
Jeg endte opp med å gi til "Hjelp oss å hjelpe" som er aktive i vårt nærområde. De kommer med oppdateringer på facebook med direkte ønsker til forskjellige folk. Jeg har gitt en eske med brukt kjøkkenutstyr, pynt og litt julesnacks til et par som hadde fått leilighet og trengte så og si alt innhold. Og så skal jeg og barna kjøpe noen barnegaver som vi legger i en eske på den lokale butikken der organisasjonen kommer for å hente.
Nå som jeg har begynt å følge de på FB er det leit å se hvor mange som sliter med å få endene til å møtes. Og det er ikke telefoner eller pad de ønsker seg, de lurer på om noen kan hjelpe dem med å kjøpe inn pølser og lomper til barnas bursdag.
Nettopp. Barna mine har ikke mobil, nettbrett eller andre dyre ting på ønskelisten, men det er jo fordi de allerede eier det. Ikke nyeste eller dyreste modell, men det er helt uaktuelt at vi oppgraderer når de allerede har så de klarer seg. Jeg går ut ifra at barna til de foreldrene som legger ut sånt ikke har f.eks mobil fra før, og synes ikke det er merkelig overhodet at de ønsker seg det samme som jevnaldrende har. Hadde det stått at "stakkars Kari (9) har bare en gammel, arvet iphone 5, men ønsker seg så sårt en iphone 6" så hadde jeg også syntes det var litt rart, men jeg har ikke sett noe som ligner på det i noen av disse annonsene.
Jeg tenker det er litt som de man ser i Luksusfellen. Eller som vi har diskutert tidligere; "summen av FP". Man ser at noen har iphone6, andre har nye salomski, atter andre har PC. Man antar at alle andre har alt dette. Det som er sannheten er at de fleste som har helt ok økonomi er nødt til å prioritere bort ting for å kunne ha råd til andre ting. Vi har helt ok økonomi, men går for arvetøy, brukte slalomski, en ipad på deling, arvetelefoner til ungene, restemat to ganger i uken og samme vinterjakke i flere år.
Det er jo ikke til å stikke under en stol at pengene vi "sparer" eller lar være å bruke på klær eller slalåmski går til noe annet, som ferie eller restaurantbesøk, musikkinstrumenter eller andre morsomme ting. Da vi var studenter og småbarnsforeldre og hadde dårlig råd, så unte vi oss hverken restaurantbesøk eller nye telefoner, og vi skrev da ikke sutreannonser på finn fordi vi ikke kunne kjøpe det samme som dem som hadde jobb og bedre råd.
Ingen tvil om at det er kjipt å være fattig barnefamilie og kjenne på at alle andre har. Og fattige barn skal da få ønske seg alt i verden de også. Absolutt. Men jeg tror det er "summen av" som tildels er greia.
Jeg svarte faktisk på en sånn annonse der gutten i huset ønsket seg lego. Fikk til svar at om jeg kunne sortere slik at alle delene faktisk var med, samt byggeanvisning så ville hun ha det. Jeg svarte at jeg har 5kg lego samlet. Neitakk, fikk jeg tilbake. Hun ville heller vente til noe bedre ble tilbudt :dåne:
Det jeg ikke forstår, er alle som snakker om seg selv og egne prioriteringer. Det føles annerledes å prioritere å arve klær framfor å kjøpe nytt, når man har et reellt valg. Når man kan kjøpe nytt pentøy til jul f.eks. Eller kan si at "ok, barna mine arver alt av tøy, men vi kan reise på ferie og spise ut innimellom." Det er noe helt annet enn å måtte arve tøy og likevel ikke kunne reise på ferie. Å være i en sånn situasjon midlertidig fordi man er student, kan heller ikke sammenliknes med å vite at ungene dine skal ha det sånn hele oppveksten.
Jeg er redd det nesten er gått litt inflasjon i å "trenge" hjelp på denne måten til jul. Noen av behovene som formidles via aktive (lokale) hjelpegrupper fremstår som bestillinger mer enn ønsker om hjelp. Jeg ønsker meg kalkun eller ribbe - MED tilbehør, liksom.
Eg skjønner veldig godt kva du seier og eg veit veldig mykje om å vere den eine som ikkje har det Alle Andre har, gå i arvetøy og verken ha råd til eller få lov til mykje av det dei andre gjorde i oppveksta, alltid reise på ferie til besteforeldre og så vidare. Og eg veit at det kan ikkje sidestillast med å ha midlertidig dårleg økonomi ein periode. Så klart det er noko heilt anna enn å velje å kjøpe brukte leiker av miljøhensyn, slik vi gjerne gjer.
Men HI i denne tråden handler om organisasjonar versus private initiativ til å be om hjelp. Vi kjøper nye julegaver som Ungen skal få ta med seg og gi på Fattighuset i regi av barnehagen. Eg trur at ein slik organisasjon er flinkare til å delegere og fordele etter behov, enn folk som roper "Stakkars meg" på internett. Eg vil enten hjelpe folk eg kjenner som eg ser at har eit reelt behov - og det gjer eg med glede. Eller så vil eg gi til organisasjoner som fordeler vidare.
Eg trur ei slik annonse eller eit oppslag i VG eller liknande genererer så mange gaver til den eine familien at det blir skeivfordelt. Det er vel eit par år sidan det var eit intervju i ei avis som skapte ganske stor giverglede, med ei aleinemor som bare spiste fiskepudding. Ho fekk gratisbillettar til det eine og det andre etter avisoppslaget. Det same gjeld den der bloggen til Pappa til to, som fekk massevis av gaver. Eg vil heller gi mine bidrag til ein organisasjon som fordeler det utover i bredden, i staden for å vere ein av hundre som støtter denne eine organisasjonen.
Eg veit at eg har det godt og at eg har heilt greit økonomi viss eg prioriterer litt. Eg veit at det ikkje kan likestillast med den situasjonen foreldra mine var i, då eg veks opp. Men eg trur at ein gave til kvar av femti familier, delegert via ein seriøs organisasjon er ein finare ting å gjere enn at alle dei femti givarane skal gi til den eine som annonserer på eige initiativ.
Og så trur eg ein del av desse som roper om fattigdom treng litt realitetsorientering med tanke på kva alle andre faktisk har.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
-Trevor-R.jpg)
