Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Hvis det som står i DN og DB stemmer, så viser FrP en skremmende mangel på forståelse for skillet mellom politikk og administrasjon. Som byråkrat tilpasser jeg meg selvsagt det politikerne vil, jeg tilpasser tonen i taler og saker til det rådende styret, men jeg bedriver da virkelig ikke politikk!
Ministeren mente blant annet at byråkratene skulle:
-kontakte ordførere og Frp-lag for å planlegge arrangementer i forbindelse med Solvik-Olsens E6-tur ifjor sommer -inkludere kritikk av den rødgrønne regjeringen i pressemeldinger
Ikke bra i det hele tatt. Først Anundsen som får de ansatte i departementet til å lage propagandafilm for ham, og så fjerner Solvik-Olsen kommunikasjonsdirektøren som ikke ønsker å drive valgkamp for ham. Det vitner om total mangel på rolleforståelse og misbruk av embetsverket.
Tror dere virkelig at ingen rødgrønne statsråder har fått sine kommunikasjonsfolk til å skrive noe partipolitisk? Den ansatte ville ikke nektet å gjøre dette så lenge personen var enig i det som ble skrevet.
Er det ok for departementsansatte å nekte å skrive noe fordi man ikke er enig? Er ordrenekt ok?
Selvsagt er ordrenekt ok, når det man pålegges å gjøre ikke er ok. Embedsverket skal ikke drive partipolitikk, og når man har en regjering som ikke skjønner forskjell på byråkrati og politikk, så må jo de ansatte sette ned foten selv. Det handler ikke om hvorvidt man er enig eller ikke; det handler om faglig integritet.
Jeg har ingen illusjoner om at de røgrønne aldri har benyttet eller forsøkt å benytte embedsverket til partipolitiske oppgaver, men så vidt jeg vet ble ikke folk sagt opp på bakgrunn av slikt i forrige regjeringsperiode, og det utgjør jammen en ganske stor forskjell. :himle:
Det som gjør denne saken spesiell er nok heller det at tidligere departementsråd i Samferdselsdepartementet har gått ut og støttet ekspedisjonssjefen som nå er i permisjon fra stillingen sin (hun er ikke sagt opp, og har heller ikke sagt opp, bare for å presisere, hun er i permisjon.)
Og, jo, det har skjedd før. Også under den rødgrønne. Det har bare ikke fått samme presseomtalen. Kanskje fordi embetspersonen i permisjon ikke har fått samme offentlige støtte som i denne saken. Uansett er det ikke greit. Utfordringen er at det er en vanskelig gråsone mellom partipolitikk og fag, som er flytende, og hvor grensene for hva embetsverket pålegges å gjøre stadig flyttes på.
Skillet mellom fag og politikk er vanskelig, og for departementene er det enda vanskeligere fordi embetsverkts oppgaver er å gjennomføre politikken til den en hver tid sittende regjeringen. Og spørsmålet vil alltid være hva som er nøvendig faglig innsats for gjennomføringen, og hva er ren partipolitikk som det er partiaparatet som har ansvar for å ta seg av. For de som er ansatt for å ta seg av departementets kommunikasjon blir det ekstra vanskelig.
Men hva hvis den som fikk beskjed om å gjøre dette for de rødgrønne var enig i deres politikk og dermed ikke nektet å gjøre jobben? Forskjellen er da ikke hva statsråden har gjort men hvordan den ansatte har reagert på dette.
Uansett må det være vanskelig å jobbe i et departement når sjefen kan ha helt andre meninger om mye enn seg selv. Mener det er dokumentert at en større andel av departementsansatte er rødgrønne enn gjennomsnittet av befolkningen.
Det er da ikke så uvanlig å ha en sjef som har helt andre meninger og prioriteringer ennen selv. Jeg regner med at departementsansatte løser det på samme måte som de fleste andre, ved hjelp av faglig profesjonalitet, faglig dyktighet, en god porsjon smidighet og en dash whatever-holdning.
Jeg har da blitt bedt om å gjøre ting jeg er uenig i mange ganger i min jobb. Av og til er det jobben min å si "beklager, men sånn kan vi ikke gjøre det". Av og til er det jobben min å holde meningene mine for meg selv å bare gjøre det.
Dette er forresten en veldig god beskrivelse av den vanskelige balansen mellom fag og politikk.
Og ellers så er det som betegner et godt embetsverk at man er lojal mot sittende politiske ledelse, dvs. at man gjennomfører politikk som man kanskje er personlig uenig i, samtidig som man leverer balanserte faglige råd til ledelsen.
Elg; en slik balanse lever mange med daglig, blant annet kommunale byråkrater og en rekke direktorater. Selv har jeg jevnlig gjort ting jeg er helt motstander av pga partipolitikk. Jeg sier min mening, og gjør det jeg får beskjed om. Klart det tidvis er vanskelig. Heldigvis mindre av det i min nåværende jobb enn i forrige.
Ansatte i den politiske forvaltningen er forøvrig heller ikke noe gjennomsnitt av den norske befolkningen. Det er vel heller ikkenoe mål at de skal være, de aller fleste har jo utdannelse på masternivå.
Politisk ståsted er fullstendig irrelevant når jeg er på jobb. Det er det for kollegene mine også. Vi utfører det politikerne avgjør, uansett hvor politisk uenige vi er i det. Er vi derimot uenige på det faglige grunnlaget, og vedtaket er så uforsvarlig at det bryter med lovverket, så protesterer vi. Også når vi er enige i vedtaket og uenige i lovverket. Jeg har sett kolleger med lang partibok i AP protestere på rødgrønn politikk som bryter med faglige og juridiske grenser, og jeg har sett kolleger som er solid plassert på høyresida skrive glødende saksinnlegg mot privatisering.
Dette veit man når man tar jobben, en byråkrat skal sørge for rettferdighet og likebehandling, ikke fronte egne særinteresser.
Det kan være vanskelig for mange, men man kan ikke ha en slik jobb dersom man synes det i seg selv er et problem. Alle jeg kjenner som jobber med kommunikasjon i departementene er fullstendig klar over at det er jobben deres å formidle og informere om regjeringens politikk, helt uavhengig av hva de måtte mene selv, og det gjør de ytterst profesjonelt.
Jeg har vært byråkrat under blå ledelse og rød ledelse. Man ser jo et skille i prioriteringer, men i selve forvaltningen, jobbutøvelsen og rolleforståelsen har det ikke vært noe særlig skille.
Det kan være tidvis litt :gaah: å skulle jobbe med utdanning eller barnevern under et politisk regime man selv ikke er enig med, for prioriteringene er tidvis fjernt fra mine. Jeg biter tennene sammen og kjemper en innbitt kamp for respekt for lovverk og intensjonen i regelverket. Jeg synes det er en tendens til kameraderi, "kan vi ikke bare det, da"-holdning og det kan være hardt for integriteten.
Uprofesjonell ledelse er mye verre enn ledelse man ikke er enig med. Hvis man selv er profesjonell, så synes man - som ansatt i embetsverket - det er like ille å bli bedt om å gjøre ting som er over grensen til politisk arbeid når man er enig i intensjonen/prioriteringene som når man er uenig.
