2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
Februar:
14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.
15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".
16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!
17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!
18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)
19. Parks and Recreation (sesong 1). En litt ujevn førstesesong, men det er et så imponerende cast (Amy Poehler spesielt, såklart, men Nick Offerman, Aziz Ansari og Chris Pratt, særlig, er alle med på å bære serien) at de greier å gjøre det morsomt likevel. Jeg synes mange av episodene er nesten for langt over i det pinlige, men de blir det aldri helt, og det i seg selv er godt gjort. Og alt jeg har hørt om serien tilsier at den tar seg grundig opp i senere sesonger, så det ser jeg frem til.
20. Gravity Falls. Fantastisk animasjonsserie som er en stor favoritt for både trettenåringen og oss voksne. Vi er alle litt lei oss over at den er slutt etter bare to sesonger (fordelt ut over en mer enn tre år lang periode), men det er jo en fin ting med serier som faktisk blir avsluttet på ordentlig vis. Og enhver sommer må før eller senere ta slutt, noe serien også ender opp med å si litt om, på nesten forbløffende rørende og innsiktsfullt vis. Det serien primært er, er hylende morsom, absurd og spennende, med den profesjonelle svindleren Gruncle Stan som sentrum i sommerferien til det nesten tretten år gamle tvillingparet Mabel og Dipper. Serien foregår i småbyen Gravity Falls, et slags Twin Peaks for barn (eller et Night Vale for barn, for å bruke en litt nyere referanse), der alle konspirasjonsteorier og vandrehistorier er sanne, og ingenting er helt som man skulle tro. Samtidig handler den om helt alminnelige ungdoms-serie-temaer som vennskap, søskenforhold, mobbing, forelskelse, familie og, ikke minst, det å bli eldre. Skuespillerne er en viktig del av det som gjør serien så bra, og det er morsomt å oppdage hvor mange kjente stemmer som dukker opp i små (ofte bittesmå) gjesteroller underveis. Blant andre Cecil Baldwin fra Welcome to Night Vale og Kyle McLachlan fra Twin Peaks - jeg antar dette betyr at jeg ikke er den eneste som har assosiert til disse to seriene!
21. The Martian. Spennende, underholdende og vellaget filmatisering av en uventet hit-bok som er stappfull av tekniske detaljer og geek-humor. Filmen kan, forståelig nok, ikke detaljere fullt så mye av alle de tekniske utfordringene og løsningene Mark Watney engasjerer seg i under forsøket på å overleve alene på Mars, og det er nok et godt valg. Forskjellen på bok- og filmmediet gjør også at filmen kan fokusere mer på den grandiose skjønnheten i Mars-landskapet, noe bok-Watney aldri bryr seg om å legge vekt på, og det er kanskje en av grunnene til at Watney fremstår som litt mindre morsom (og litt mer bekymret og sårbar) enn han gjorde i boken. Matt Damon er perfekt i rollen som den beste botanikeren på Mars, og jeg liker også fremstillingen av hans med-astronauter og, ikke minst, teamet i NASA som jobber for det tilsynelatende umulige målet det er å få ham hjem i live. Jeg skulle ønske filmen kunne hatt med enda litt mer av humoren fra boken, men alt i alt synes jeg dette er en veldig vellykket film. (Og trettenåringen, som også har slukt boken, var mer enn gjerne med på å se filmen for tredje gang.)
22. The Black Adder (sesong 1). Det var på tide å gi Poden en innføring i denne viktige delen av britisk historie … og, ikke minst, britisk TV-historie, fant vi ut. Særlig med tanke på at vi skulle ta ham med på Nationaltheatrets oppsetning av Richard III tenkte vi at Edmund og Baldrick (og fremstillingen av intrigene ved hoffet) ville være et bra bakteppe å ha med seg. Denne første sesongen er, som vi mistenkte, en god del mer ujevn og en god del mindre faktisk morsom enn de påfølgende, men ett sted må man jo begynne - og det hele er verdt det for episoden der Edmund blir erkebiskop av Canterbury. “No, you see, the thing about Heaven is that Heaven is for people who like the sort of things that go on in Heaven, like, uh, well, singing, talking to God, watering pot plants ... Whereas Hell, on the other hand, is for people who like the other sorts of things.” Nå kan vi knapt vente med å komme i gang med Miranda Richardsons dronning Elizabeth i sesong 2!
23. Room. Syvåringen Jacob Tremblay bærer så å si hele denne sterke, rørende (men imponerende usentimentale) filmen, veldig godt hjulpet av Brie Larson, som spiller moren hans. Konseptet og handlingen vil mange kjenne til, fra boken filmen er basert på eller fra omtalen, og en del vil sikkert være redde for at den er for fæl til å se. Men det er den ikke. Den er vond - det er vanskelig å unngå - men den er slett ikke fæl, og overhodet ikke sensasjonalistisk. Historien fokuserer fullt og helt på fem år gamle Jack, som ikke kjenner noen annen tilværelse enn den han er født inn i, og som opplever sin verden med barnets selvsagthet og fantasi. Forholdet mellom ham og moren er eksepsjonelt tett og sterkt (men, igjen, ikke sentimentalt eller med spor av “cinematiske” kjærlighetserklæringer eller "dype" uttalelser), og det er nesten utrolig å se hvor nært og overbevisende filmen greier å fremstille det. De voksne skuespillerne er suverene, og manus er strålende, men det er hovedpersonen som er det mest fantastiske ved denne storartede filmen. Antagelig er det vanskelig å skille klart mellom Tremblays (åpenbare) talent og regissørens (dypt imponerende) instruksjonsjobb; det er i så fall den eneste grunnen jeg kan se til hvorfor han ikke er på listen over Oscar-nominerte skuespillere i år. Jeg vil ellers sterkt oppfordre potensielle seere til å ikke se traileren eller lese om historien på forhånd - det er en historie som helt klart vil fungere best om man ikke allerede vet hva den handler om.
24. Brooklyn. Saoirse Ronan, som gjorde stort inntrykk som 13-åring i Atonement for noen år siden, spiller hovedrollen som irske Ailis, som drar alene til Amerika tidlig på 50-tallet for å få jobb- og utdannelsesmuligheter som ikke finnes for henne i hjembyen. Filmen er langsom, vakker, underholdende og varm, og selv om det er en god del ytre handling her, og en kjærlighetshistorie som er interessant nok, er det Ronans uttrykksfulle ansikt som i aller størst grad forteller historien - en historie om hjemlengsel, sorg og ensomhet, men også om livsglede, kjærlighet og begeistring over alle mulighetene livet gir, og om å bli voksen og ta sine egne valg. Både den irske småbyen og Brooklyn på 50-tallet er nostalgisk vakre og levende baktepper for historien, og det er et rikt utvalg av bipersoner som er med på å gjøre Ailis’ tilværelse levende. (Min favoritt er husvertinnen Mrs. Keogh, spilt av Julie Walters; rekken av måltider rundt hennes middagsbord, med de fnisende med-beboerne i hybelhuset, er også de morsomste bitene av filmen.)
25. The Big Short. Der var vi i mål med alle filmene som er nominert til årets Beste Film-Oscar, og denne er helt klart en av de aller beste. Det er en satirisk liksom-dokumentar om sammenbruddet i den amerikanske økonomien for knapt ti år siden, og om de ganske få personene i bankbransjen som så hvor det bar. Cast-listen er imponerende; Christian Bale og Steve Carell er blant de mest fremtredende, Ryan Gosling spiller en slags forteller (som også er en aktør i det som skjer), og Brad Pitt kommer inn som desillusjonert mentorfigur i en rolle som er så liten at den nesten er for en cameo å regne. Filmen er smart, sarkastisk og uærbødig, og den greier (i en liten håndfull scener som bryter eller ignorerer den fjerde veggen) å formidle de mest nødvendige økonomiske og “banktekniske” termene på en underholdende og lettfattelig måte. Men aller mest greier den å få frem inkompetansen, skruppelløsheten og korrupsjonen som var grunnen til at boliglånsboblen sprakk - og selv om den ikke bruker mye tid på å si noe om hva konsekvensene ble for de millioner av alminnelige folk som ble berørt av sammenbruddet og krisen, sier den akkurat nok til at man ikke glemmer det. Sist, men ikke minst later den aldri som om hovedpersonene er helter. De er kanskje smartere og mindre kriminelle enn mange av de andre, men de profiterer på det korrupte systemet, de også.
26. Bone Tomahawk. Jeg hadde plukket opp på forhånd at dette skulle være en brutal og underholdende western som lå og dyttet borti grensen til "horror", og det er den absolutt. Men jeg ble overrasket over hvor smart denne filmen er. De fleste genrefilmer (innen både western og horror) sier ganske mye om tiden og samfunnet de er laget i, og westernfilmer har alltid sagt en god del om hvordan hvite menn forholder seg til verden. I tidligere tider sa filmene gjerne at hvite menn hadde rett til de åpne områdene vest i USA, og - ikke minst - at de brakte sivilisasjon til villmennene. I vår tid er vanligvis tilnærmingen litt mer nyansert, heldigvis. Bone Tomahawk er en særdeles brutal film, med et knippe dyktige skuespillere som fremstiller et knippe typiske personer fra westerntradisjonen, og som både problematiserer deres følelse av å ha rett til å ta seg til rette og tar grusom hevn over dem. En overfladisk beskrivelse kunne gi inntrykk av at den ligner på en Tarantino-film (kanskje spesielt Hateful Eight, som har mye til felles med en westernfilm), men tonen er ganske annerledes; volden er riktignok veldig eksplisitt brutal og tidvis ekstrem, men filmen dveler ikke ved voldssekvensene, og de mange humoristiske sidesamtalene i filmen er aldri flashy eller teatralske, slik de alltid er hos Tarantino. Kurt Russell er en personifisert naturkraft som den barske, stødige sheriffen; Patrick Wilson fra Fargo er sympatisk cowboy med brukket ben, Richard Jenkins er fantastisk som ikke veldig smart, men veldig lojal (og pratsom) deputy, og Matthew Fox (mest kjent fra Lost) er jålete veteran fra krigen mot indianerne som har få skrupler og tenker svært høyt om seg selv. Kan absolutt anbefales, dersom man har mage for eksplisitt vold og ubehagelige horrorelementer.
Mars:
27. Carol. Det slo meg i etterkant at det hadde gått an å beskrive denne filmen så man nesten kunne ta den for å være Brooklyn. De har klare, overfladiske trekk til felles: En ung, kvinnelig protagonist jobber i et magasin i New York tidlig på 1950-tallet, men har ambisjoner om en mer utfordrende karriere, og blir involvert i et trekantdrama som utfordrer både fremtidsutsiktene og identiteten hennes. Tematikken - kjærlighetsforhold mellom kvinner - er adskillig skarpere og mer utfordrende i Carol, men aller mest er det selve filmen som er annerledes. Tittelrollen, Carol, spilt av en fantastisk Cate Blanchett, er slående vakker, sofistikert, ukonvensjonell og drømmeaktig forførende - og akkurat de samme ordene kan man bruke om filmen. Dynamikken mellom den sofistikerte overklassekvinnen og den mye yngre butikkassistenten (spilt av Rooney Mara) er adskillig mer kompleks enn den ser ut til på overflaten; Carol har slett ikke så full kontroll over tilværelsen sin som det først kan virke som, og Therese er, selv om hun er ung og uerfaren og ikke sier så mye, en uhyre intelligent og klarsynt ung kvinne. (Det er talende og overbevisende at det er gjennom fotografi hun uttrykker seg best.) Historien er både gripende og vond, men aller mest er filmen intelligent, subtil og vakkert filmet.
28. Hail, Caesar!En ny Coen-film er alltid en begivenhet, og denne ville jeg antagelig ha sett bare på grunnlag av cast-listen, selv uten å ha sett trailerne. Det er et under at ikke flere har oppdaget George Clooneys komiske talent, og når resten av listen inneholder navn som Scarlett Johanssen, Tilda Swinton og Ralph Fiennes, og dessuten Josh Brolin i hovedrollen, skjønner man at dette kommer til å bli bra. Filmen er ekstremt underholdende, ikke minst på grunn av en rekke scener fra typiske 50-tallsfilmer som dels er hyllester og dels kjærlige parodier på genrene. Den aller beste er en fantastisk koreografert dansescene med marinegaster (der de homoerotiske innuendoene bare eskalerer underveis), men både den Esther Williams-inspirerte bassengsekvensen og den romantiske "cowboy spiller gitar under fullmånen"-scenen ga meg lyst til å se den (fiktive) filmen de er en del av. Historien om den kommunistiske studiegruppen er fantastisk morsomt gjennomført, men har jo en klart alvorlig og sørgelig historisk klangbunn. Subplottet til Channing Tatum er det som er aller morsomst (og best filmet), men den aller morsomste enkeltscenen i filmen er en teologisk diskusjon mellom fire religiøse ledere om fremstillingen av Jesus i "tittelfilmen" Hail, Caesar. Som forventet hos Coen-brødrene er det den jødiske rabbien som får de beste replikkene her. Sett under ett er filmen omtrent like komplisert som The Big Lebowski, og dessuten like grunnleggende tøysete. (Og om den nå ikke er fullt så morsom, så sier ikke det stort, for det er det ikke mange filmer i verden som er.) Jeg gleder meg allerede til å se den igjen. (Og trettenåringen var godt fornøyd med sitt første møte med en Coen-film!)
... Lang pause i listeføringen; resten av posten er under arbeid (og nummereringsrekkefølgen er neppe riktig).
April - juli:
29. The Americans(sesong 4). Denne serien blir bare bedre og bedre. Det som i begynnelsen så ut som en ren underholdningsserie om overdrevent kompetente superspioner, har blitt en av de beste og mest spennende og gripende dramaseriene på TV. Jeg var bekymret, da sesong 3 var over, for om dette skulle bli sesongen der serieskaperne bikket over til parodisk, men den gang ei - i stedet har de dratt til enda flere omdreininger på temaene tillit, lojalitet, familie, identitet, kjærlighet og hva (og hvem) man velger å tro på. Og så er det fremdeles grøssende brutalt innimellom, både fysisk og emosjonelt, og jeg opplever, som jeg gjorde i Breaking Bad, at jeg empatiserer med og til og med nesten heier på nesten alle etter hvert - selv de som står som diametrale motsetninger i den kalde krigen.
30. Game of Thrones (sesong 6). Njah. Jeg synes serien har mistet grepet i økende grad etter hvert, og ett av problemene - i tillegg til at bokserien er for lang og omfattende - tror jeg er at serieskaperne mangler Martins relativt pålitelige magefølelse når det gjelder hva som er greit å gjøre og hva som er å gå for langt i rene sjokkeffekter og brutalitet. Jeg synes historien tok seg opp mot slutten av sesongen, og jeg er fremdeles spent på hvordan de har tenkt å samle trådene og avslutte det hele, men jeg klarer ikke helt å bry meg om de fleste av dem lenger. Unntatt Tyrion, da.
31. Better Call Saul (sesong 2). Å, Jimmy! Hvem skulle trodd at en tilsynelatende humoristisk spin-off-serie om Breaking Bads criminal lawyer skulle bli så hjerteskjærende? Det er umulig å ikke elske Jimmy, samtidig som det er umulig å ikke ha lyst til å riste ham i nesten hver eneste episode og si nei, nei, Jimmy, ikke gjør det! Det kommer ikke til å gå bra! Og det er umulig å ikke avsky Chuck, samtidig som det er umulig å ikke innse at han har jo rett i nesten absolutt alt han sier om Jimmy. Parallellhistorien med Mike har vært mer parallell enn den var i sesong 1, og vi vet jo alle omtrent hvor både Jimmy og Mike var i livet sitt og karrieren sin da BB startet. Det er ingenting som tyder på at Vince Gilligan er mindre av et geni enn jeg syntes etter BB, men heller ingenting som tyder på at han har blitt noe snillere mot publikum, eller mot rollefigurene sine, enn han var da.
32. Archer(sesong 7). Det er godt vi har i alle fall én serie som jeg aldri blir lei meg eller rystet av! Dette er fremdeles veldig morsomt, og personene i serien er favorittene mine, alle sammen. Jeg håper de slutter før det opphører å være morsomt, men jeg håper også at de ikke slutter riktig enda.
33. Singin' In the Rain. Vi ble inspirert til å se denne etter å ha sett Hail, Caesar. Og den er jo kjempebra - veldig sjarmerende og veldig morsom. Nesten utrolig at ingen av oss hadde sett den før.
34. Captain America: Civil War. Jeg likte den, jeg. Jeg fant færre ting å utsette på denne enn på Age of Ultron, og jeg synes den sentrale konflikten var ganske troverdig innenfor filmuniverset; den gjorde god bruk av både Steves dårlige samvittighet overfor Bucky og Tonys mange demoner, både knyttet til alle ofrene etter hans virksomhet (som våpenprodusent og som Avenger) og til tapet av foreldrene, særlig moren. Jeg likte at konflikten var reell og etter hvert også personlig, uten at Avengerne på noe tidspunkt egentlig ble hverandres fiender. Det var stas å se Ant-Man komme inn i folden også (og være så starstruck!). Men aller mest likte jeg Spider-Man, som var aldeles strålende fremstilt.
35. The Neon Demon . Meh. Jeg var veldig begeistret for Drive for noen år siden, selv om jeg delvis kunne forstå at en del seere syntes den var kjedelig, totalt grunn og meningsløst brutal. Nå forstår jeg det enda bedre, da jeg vil bruke akkurat de samme ordene om Refns nyeste film. For meg ble dette ikke bare "stil over innhold", men utilstrekkelig stil og usammenhengende innhold. De groteske delene av filmen plagde meg ikke nevneverdig (men det er verdt å nevne dem for å advare potensielle seere som ikke takler groteske scener), men jeg synes ikke de gjorde noe konstruktivt heller. Synd, for det ser ut som om det kunne vært en stilig film og en slags moderne, brutal fabel inni der et sted.
36. The Matrix. Den mest nyskapende og medrivende scifi-actionfilmen fra 90-tallet er fremdeles verdt å se, både som et kapittel i historien om "historier der maskinene blir bevisste" og som stilstudie. Den er mer gritty og brutal enn det meste Poden har sett, men vi mener det gikk bra - og det er jo definitivt en film man bør ha sett dersom man er det minste interessert i genren. "I know kung fu!" er jo dessuten en av de beste replikkene Keanu Reeves noen gang har ytret.
37. Airplane! En av de første amerikanske crazy-komediene fra 1980-tallet, og det som aller mest slår en moderne seer, er antagelig hvor utrolig lang tid det tar før den faktiske komedien kommer i gang. Oppstarts- og bakgrunnshistorien tar opp uforholdsmessig mye av filmen, og parodiene på tidstypiske filmklisjeer faller litt gjennom for en tenåring fra dette årtusenet. Men når de morsomme scenene omsider kommer, veier de jo mer enn opp for dette, da. Både autopiloten og det stadig gjentagende poenget med "What is it?" ("It's a big building with patients, but that's not important right now!") slo absolutt an. Og vi ser frem til å etter hvert se både Top Secret og Naked Gun-serien, som kom i samme DVD-boks.
38. The Witch.
39. Midnight Special. Original og intens film om en ung gutt med spesielle krefter og foreldrene hans, som ikke forstår ham, men som gjør sitt ytterste for å hjelpe og beskytte ham. Historien har mye til felles med mange andre filmer om aliens, superkrefter og andre fenomener som både myndigheter og private aktører forsøker å kontrollere eller forstå, men genrekonvensjoner og klisjeer kommer aldri i veien for det som til syvende og sist er en gripende historie om to foreldre og en sønn.
40. The Lobster. Den merkeligste filmen jeg har sett på veldig lenge. En slags absurd tragikomedie i en absurd-dystopisk verden, der kravet om å være i et romantisk parforhold er så urokkelig at man blir sendt på tvangs-kurtiseringsleir dersom man opplever et brudd eller at partneren dør, og der individer som likevel ikke greier å finne en partner i løpet av halvannen måned,
Colin Farrell er overraskende overbevisende som hovedpersonen David, som ikke er utpreget sympatisk eller heroisk, men som likevel er virkelig nok til at vi får sympati med ham. Humoren, som man ofte kan lure på om egentlig er ment som humor, er, som man kan tenke seg, ganske ukonvensjonell og absurd, men her er det også underliggende, interessante temaer om krav til konformitet (spesielt når det gjelder det romantiske området og hva det er ment å omfatte) og mangel på privatliv som det er mulig å kjenne igjen, kanskje særlig fra sosiale medier.
41. The Terminator. Dagens tenåringer er ikke som vi var. Denne filmen ble klippet for å i det hele tatt bli vist på norske kinoer, og den gangen med 18-årsgrense. I dag opplever jeg det som helt uproblematisk å vise den til en marginalt filmvant 13-14-åring. Vel er den både spennende og brutal, men slett ikke i overkant, og den er såpass kanonisk at Poden allerede kjente igjen flere av scenene (og sitatene) fra før. Tematikken med maskiner som blir bevisste og dermed en trussel var dessuten velkjent fra tidligere (blant annet fra Ex Machina, som han nylig så på skolen, dessuten fra The Matrix), og vi syntes det var greit å få denne versjonen også. Dessuten er jo tidsreiseparadokser noe vi alle setter pris på.
42. Zootopia. Herlig sjarmerende animasjonsfilm med fantastisk persongalleri, visuelt overdådige bylandskap og en nydelig, genreriktig historie om "nyansatt politibetjent kjemper mot fordommer og trangsynthet for å løse en nedprioritert sak som viser seg å ha politiske undertoner, og blir kjent med flere halvsnuskede elementer underveis" som aldri blir moraliserende, men som likevel har en svært solid moral i bunnen. En av de tingene jeg liker veldig godt med filmen, på et overordnet plan, er at den, i stedet for å si at "egentlig er vi alle like", eller "mangfold er kjempefint og uproblematisk" sier at "egentlig er vi alle forskjellige, men selv om ulikhetene kan føre til utfordringer, er alle likevel verdifulle på hver sin måte". Dessuten er den kjempemorsom, sjarmerende og rørende.
43. The Clouds of Sils Maria.
44. The Final Girls. Horror-pastisj som ligner en krysning mellom Scream og Wet Hot American Summer - men med en del mer genuin følelse enn begge disse. Samtidig er den kanskje ikke fullt så bra, selv om ideen om å snu rundt på horrorklisjeer ved å la en gjeng fans havne inne i filmen og kommentere (og påvirke) den er morsom.
45. Ocean's Eleven. En av mine favoritt-bagatell-filmer; utrolig elegant skrudd sammen og med en fabelaktig sjarmerende gjeng hovedrolleinnehavere - man kan virkelig ane hvor gøy de hadde det mens de spilte inn denne filmen! Den ukuelig sta og irriterte Matt Damon er nesten favoritten min, selv om det er umulig å ikke la seg sjarmere av Brad Pitt og George Clooney, som nærmest kommuniserer telepatisk (antagelig gjennom den felles karismaen sin), og så synes jeg jo de to mormonske, evig kranglende brødrene er supermorsomme, da. Det eneste som irriterer er hvordan Julia Roberts' rollefigur knapt har annen funksjon enn å være et bein som to hunder krangler om. Hadde det kostet deg så mye å gi henne en liten, egen agenda, Steven Soderbergh?
46. The Sting. Det er jo fint å se hvor Ocean-genren startet, da! Dette er en elegant og ekstremt underholdende heist-film, bare datert når det gjelder hvor utrolig lang tid det tar før den "starter". Jeg kan vanskelig komme på noen som er kjekkere enn Paul Newman i denne filmen, eller et par hovedrolleinnehavere som har bedre kjemi enn han og Robert Redford. (Vi må nok se Butch Cassidy and the Sundance Kid også snart.)
47. Amadeus. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde sett den siden jeg var tenåring og så den på kino - og jeg husket så å si hver eneste scene etter hvert som de dukket opp. Dette er fremdeles en storslagen fremstilling av misunnelse og av det morderiske raseriet som kan følge av erkjennelsen av at man aldri kommer til å bli god nok, samtidig som presentasjonen av Mozart selv er både underholdende og gripende. Den eneste forskjellen jeg la merke til, i forhold til opplevelsen for tretti år siden, er at Salieri er enda mer utilgivende overfor geniet Mozart enn det jeg fikk med meg den gangen.
48. The Nice Guys. Innimellom kommer man på at Russel Crowe kan være en riktig kapabel skuespiller, og Ryan Gosling har jeg jo nesten alltid likt. Dette er en veldig underholdende gangster-buddy-film, med et skråblikk på hele genren og et litt atypisk hendelsesforløp. (Men kritikerne som sier at dette likevel ikke er like bra som Shane Blacks tidligere, smårare, underholdende krim-buddy-film med odde kompanjonger, Kiss Kiss Bang Bang, har jo rett, da. Nå fikk jeg lyst til å se den igjen.)
49. Ghostbusters. Kjempemorsom! Veldig kule hovedpersoner (og Chris Hemsworth viser hvor morsom han kan være som totalt idiotisk sekretær) som er supersmarte uten å være superhelter, og kjempesjarmerende uten å være pyntedukker, og skikkelig kule alle sammen. Artig og vellykket ny versjon av den høyt elskede åttitallsklassikeren, med mange cameos og småsitater fra originalen, men uten at den blir en ren remake. Jeg håper den er kommersielt vellykket nok til at det blir enda en film, for jeg kunne virkelig tenke meg å se gjengen igjen. Særlig Holzmann. :hjerter:
50. Stranger Things (sesong 1). Løp og se! Virkelig medrivende 80-tallspastisj, med ekkoer og direkte sitater fra E.T., Alien, Stand By Me, The X-Files, ymse Stephen King og Close Encounters, samt nyere ting som The Iron Giant, Under the Skin og for den del Låt den rätte komma in. Spenningsserie som balanserer mot klassisk skrekkfilm (men aldri ble for skummel for 13-åringen), og som har fantastiske unge skuespillere (i tillegg til en kjempesolid Winona Ryder!) i de sentrale rollene. Jeg elsker den, og vakler mellom å håpe at det blir en sesong 2 som en direkte etterfølger, og å håpe at serieskaperne i stedet lager en sesong 2 med helt nye folk et helt annet sted. Uansett er jeg sikker på at flere av de aller yngste hovedrolleinnehaverne er folk vi kommer til å høre mer fra de kommende årene.
August:
51. Preacher (sesong 1). Jeg var i sin tid veldig begeistret for Garth Ennis' over-the-top voldelige, uærbødige, hylende morsomme og sporadisk til og med gripende tegneserie om den hardtslående texanske "predikanten" Jesse Custer, hans irske vampyrkompis Cassidy og en lang rekke fantastiske bipersoner. Det har alltid vært morsomt å fable om hvem som burde spille hvem i en eventuell filmatisering, og jeg har alltid vært skeptisk til en faktisk filmatisering av historien. Og den foreliggende TV-serien er da heller ikke helt vellykket, selv om det hele ser veldig bra ut. Joda, det er masse å like her. Ruth Negga fremstiller Tulip som noe ganske annet, og langt mer interessant, enn det hun fikk være i grunnteksten, og en fabelaktig Joseph Gilgun gjør Cassidy til det komiske høydepunktet (som han var i tegneserien), men noe mer overraskende blir han gradvis til hjertet i serien også. Mye fordi Dominic Coopers Jesse er så emosjonelt utilgjengelig i mesteparten av denne sesongen at det er vanskelig å få noe forhold til ham. Når man omsider får det, er han klart både solid og sjarmerende nok, og det er mulig at sesong 2 kommer til å ha mer fremoverdriv - i så fall stemmer det kanskje, som jeg leste et sted, at denne første sesongen er verdens lengste prolog! Jeg håper i alle fall at serien greier å bli morsommere enn den har vært hittil. Så dyster og brutal som den er, er den nødt til å balansere dette med store mengder upassende humor.
52. Steven Universe(sesong 1). Åh, fantastisk! Dette ser ut som en bagatellmessig, småabsurd, lett japansk tegnefilmserie, og det er den forsåvidt også - bortsett fra det med bagatellmessig. Den er virkelig morsom, og kjempesjarmerende, med nydelige personer og en historie som vokser frem etter hvert, samtidig som alle de små enkeltstående episodene gir praktfullt ukonvensjonelle og ganske rørende små historier som illustrerer (hvis man er i analytisk modus) temaer som familie, kjønnsstereotypier, utilstrekkelighet, sorg, kjærlighet og vennskap (og andre typer forhold), det å være annerledes, utradisjonelle familier, det å være foreldre, og fremfor alt det å være barn. Men aller mest er serien veldig bra. Og morsom. Og trettenåringen elsker den.
52. Mary Poppins. En klassiker fra 1964 som jeg hadde vage, bortimot førti år gamle minner om, og som står seg aldeles utmerket. Julie Andrews er glitrende som tittelrollens bestemte, men lett anarkistiske super-nannyen (og trettenåringen og jeg var skjønt enige, i ettertid, om at hun nok ganske sikkert er en time lady). Familien Banks, som hun kommer susende inn i - eller rettere sagtsvevende ned i - kan absolutt trenge hjelpen hennes, både den ekstremt firkantede bankarbeidende faren og den kjærlige, men ytterst fraværende suffragette-moren, og ikke minst de to forholdsvis oversette barna, som får et hardt etterlengtet innslag av eventyr, magi og moro inn i livene sine. Dansesekvensene er vel litt i lengste laget for et moderne publikum, men Dick van Dyke er ustoppelig sjarmerende som den dansende feieren Bert, og det hjelper jo. Og med et voksent blikk er det vel ganske åpenbart at det er herr Banks som er den egentlige hovedpersonen - det er han som aller mest trenger Marys (og Berts) hjelp, og det er han som går gjennom den mest åpenbare utviklingen i filmen. Alt i alt en både underholdende og rørende film for alle aldersgrupper.
53. Love & Friendship. Veldig underholdende filmatisering av et av Jane Austens ungdomsverker, brevromanen Lady Susan. Hovedpersonen, lady Susan selv, er en nyslått enke nesten helt uten skrupler og med enorme manipuleringsevner, og blir spilt av Kate Beckinsale, som ser ut til å storkose seg i rollen. Historien er grunnere og mer infam enn de mer kjente Austen-romanene, men kanskje desto morsommere. Og om man skal løfte blikket litt fra å fryde seg over intrigemakeriet og de narraktige bipersonene, så er det jo en klo eller to å spore i fremstillingen av hva som kan skje med en lynende intelligent og ambisiøs person som ikke har muligheter til å bruke evnene sine til noe matnyttig eller viktig. En bagatellmessig, men veldig vellaget og morsom film.
54. The Assassin. Kinesisk film med handling lagt til rundt år 700, med et bakteppe av (for oss) helt ukjente og relativt uforståelige politiske manøvreringer i en liten provins som bare har vært selvstendig fra keiserriket i en drøy mannsalder. En eksepsjonelt langsom og dvelende film sentrert rundt en ung, leiemordertrent kvinne som kommer tilbake til hjembyen sin og forsøker å manøvrere mellom sine ulike lojaliteter. Filmen er utrolig vakker; nesten hver eneste scene (eller tablå) kunne vært et maleri, men stillstanden ble nesten i meste laget, og det var litt vanskelig å forstå hvem alle de ulike personene var, siden det var så lite dialog å identifisere dem med.
55. Assault on Precinct 13. En av John Carpenters tidligste filmer, fra 1976. Den er til dels en moderne gjenfortelling av Rio Bravo, men er (av budsjetthensyn, visstnok) lagt til Los Angeles' indre by, og filmatiseringen og fremstillingen av skurkene/fienden er aller mest basert på George Romeros genredefinerende zombiefilm Night of the Living Dead fra 1968. Man kan vel ikke kalle dette en bra film, akkurat, men den er absolutt underholdende, med sine stiliserte, typebaserte hovedpersoner, noir-hardkokte dialog og sporadisk nesten sjokkerende voldsbruk. Selve handlingen i filmen er temmelig tynn og lite sammenhengende, men den er der bare for å danne bakteppe og sette opp situasjoner som hovedpersonene skal forholde seg til, så det er i grunnen greit. Og det blir kanskje feil å si at filmen er pakket full av actionfilmklisjeer, siden den nok har vært en viktig medvirkning til å skape disse klisjeene. Musikken til John Carpenter (som var hovedgrunn til at vi valgte å se filmen nå; vi skal på konsert med Carpenter selv i neste uke) er karakteristisk og var den gangen ganske nyskapende, og er klart med på å skape den klaustrofobiske og veldig "moderne"/"urbane" stemningen i filmen.
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
Mars
12/3: Deadpool. Kino. Måtte se denne sammen med fjortisen og hans kompiser på kinobursdag fordi det var 15 årsgrense på den. Jeg hadde meget lave forventninger, men likte den pga humoren. Litt mye splatter, men morsom film. Gutta elsket den i hvert fall! 21. 24/3: Kung Fu Panda 3. Kino. Er personlig ikke så veldig glad i denne pandaen, men jentene koste seg på kino med fettere i hvert fall.
April
1/4: Flashdance. TV-film. Endelig fikk jeg sett denne sammenhengende! Herlig nostalgi. 23. 2/4: ParaNorman. TV-film. Litt kul animasjonsfilm, som traff hele familien.
Glemt å notere ned noen her tror jeg.
De neste kommer i vilkårlig rekkefølge, sett i løpet av sommeren.
24. 22/6 En mann ved navn Ove. Lufthansa. Bra filmatisert, tro mot boken. 25. Finding Dory. Kino USA. Ikke så bra som Nemo, men likte filmen godt. 26. 17/7 Allegiant. Lufthansa. Begynner å bli litt lei konseptet nå. 27. 17/7 Everybody wants some. Lufthansa. Satt og ventet på at filmen liksom skulle komme igang...det gjorde den aldri! Bortkastet tid! 28. 17/7 The Jungle Book. Lufthansa. Bra film! 29. 17/7 Zoolander. Lufthansa. Tidtrøyte, men fornøyelig. 30. 22/6 Zoomania. Lufthansa. Morsom barnefilm. 31. 22/6 The Intern. Lufthansa. Herlig film. 32. 31/7 Bad moms. Kino. Morsom film, som setter ting på spissen, men samtidig rører ved hva som er viktig i en travel hverdag. 33. 6/8 Taken 1. Viaplay. Spennende, klar for maraton-filmkveld! 34. 6/8 Taken 2. SFAnytime. Bra oppfølger. 35. 6/8 Taken 3. Viaplay. Siste i denne omgang, blir vel kanskje siste totalt sett også tror jeg. 36. 18/8 Magic Mike XXL. DVD. Jaja, mye pent å se på, litt puteflaut til tider.
Serier: Mammon
Fuller House
Det tredje øyet
And then there were none
Modus SKAM sesong 1 og 2 - Endelig fikk jeg også sett denne. Likte den godt!
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
Februar:
14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.
15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".
16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!
17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!
18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)
19. Parks and Recreation (sesong 1). En litt ujevn førstesesong, men det er et så imponerende cast (Amy Poehler spesielt, såklart, men Nick Offerman, Aziz Ansari og Chris Pratt, særlig, er alle med på å bære serien) at de greier å gjøre det morsomt likevel. Jeg synes mange av episodene er nesten for langt over i det pinlige, men de blir det aldri helt, og det i seg selv er godt gjort. Og alt jeg har hørt om serien tilsier at den tar seg grundig opp i senere sesonger, så det ser jeg frem til.
20. Gravity Falls. Fantastisk animasjonsserie som er en stor favoritt for både trettenåringen og oss voksne. Vi er alle litt lei oss over at den er slutt etter bare to sesonger (fordelt ut over en mer enn tre år lang periode), men det er jo en fin ting med serier som faktisk blir avsluttet på ordentlig vis. Og enhver sommer må før eller senere ta slutt, noe serien også ender opp med å si litt om, på nesten forbløffende rørende og innsiktsfullt vis. Det serien primært er, er hylende morsom, absurd og spennende, med den profesjonelle svindleren Gruncle Stan som sentrum i sommerferien til det nesten tretten år gamle tvillingparet Mabel og Dipper. Serien foregår i småbyen Gravity Falls, et slags Twin Peaks for barn (eller et Night Vale for barn, for å bruke en litt nyere referanse), der alle konspirasjonsteorier og vandrehistorier er sanne, og ingenting er helt som man skulle tro. Samtidig handler den om helt alminnelige ungdoms-serie-temaer som vennskap, søskenforhold, mobbing, forelskelse, familie og, ikke minst, det å bli eldre. Skuespillerne er en viktig del av det som gjør serien så bra, og det er morsomt å oppdage hvor mange kjente stemmer som dukker opp i små (ofte bittesmå) gjesteroller underveis. Blant andre Cecil Baldwin fra Welcome to Night Vale og Kyle McLachlan fra Twin Peaks - jeg antar dette betyr at jeg ikke er den eneste som har assosiert til disse to seriene!
21. The Martian. Spennende, underholdende og vellaget filmatisering av en uventet hit-bok som er stappfull av tekniske detaljer og geek-humor. Filmen kan, forståelig nok, ikke detaljere fullt så mye av alle de tekniske utfordringene og løsningene Mark Watney engasjerer seg i under forsøket på å overleve alene på Mars, og det er nok et godt valg. Forskjellen på bok- og filmmediet gjør også at filmen kan fokusere mer på den grandiose skjønnheten i Mars-landskapet, noe bok-Watney aldri bryr seg om å legge vekt på, og det er kanskje en av grunnene til at Watney fremstår som litt mindre morsom (og litt mer bekymret og sårbar) enn han gjorde i boken. Matt Damon er perfekt i rollen som den beste botanikeren på Mars, og jeg liker også fremstillingen av hans med-astronauter og, ikke minst, teamet i NASA som jobber for det tilsynelatende umulige målet det er å få ham hjem i live. Jeg skulle ønske filmen kunne hatt med enda litt mer av humoren fra boken, men alt i alt synes jeg dette er en veldig vellykket film. (Og trettenåringen, som også har slukt boken, var mer enn gjerne med på å se filmen for tredje gang.)
22. The Black Adder (sesong 1). Det var på tide å gi Poden en innføring i denne viktige delen av britisk historie … og, ikke minst, britisk TV-historie, fant vi ut. Særlig med tanke på at vi skulle ta ham med på Nationaltheatrets oppsetning av Richard III tenkte vi at Edmund og Baldrick (og fremstillingen av intrigene ved hoffet) ville være et bra bakteppe å ha med seg. Denne første sesongen er, som vi mistenkte, en god del mer ujevn og en god del mindre faktisk morsom enn de påfølgende, men ett sted må man jo begynne - og det hele er verdt det for episoden der Edmund blir erkebiskop av Canterbury. “No, you see, the thing about Heaven is that Heaven is for people who like the sort of things that go on in Heaven, like, uh, well, singing, talking to God, watering pot plants ... Whereas Hell, on the other hand, is for people who like the other sorts of things.” Nå kan vi knapt vente med å komme i gang med Miranda Richardsons dronning Elizabeth i sesong 2!
23. Room. Syvåringen Jacob Tremblay bærer så å si hele denne sterke, rørende (men imponerende usentimentale) filmen, veldig godt hjulpet av Brie Larson, som spiller moren hans. Konseptet og handlingen vil mange kjenne til, fra boken filmen er basert på eller fra omtalen, og en del vil sikkert være redde for at den er for fæl til å se. Men det er den ikke. Den er vond - det er vanskelig å unngå - men den er slett ikke fæl, og overhodet ikke sensasjonalistisk. Historien fokuserer fullt og helt på fem år gamle Jack, som ikke kjenner noen annen tilværelse enn den han er født inn i, og som opplever sin verden med barnets selvsagthet og fantasi. Forholdet mellom ham og moren er eksepsjonelt tett og sterkt (men, igjen, ikke sentimentalt eller med spor av “cinematiske” kjærlighetserklæringer eller "dype" uttalelser), og det er nesten utrolig å se hvor nært og overbevisende filmen greier å fremstille det. De voksne skuespillerne er suverene, og manus er strålende, men det er hovedpersonen som er det mest fantastiske ved denne storartede filmen. Antagelig er det vanskelig å skille klart mellom Tremblays (åpenbare) talent og regissørens (dypt imponerende) instruksjonsjobb; det er i så fall den eneste grunnen jeg kan se til hvorfor han ikke er på listen over Oscar-nominerte skuespillere i år. Jeg vil ellers sterkt oppfordre potensielle seere til å ikke se traileren eller lese om historien på forhånd - det er en historie som helt klart vil fungere best om man ikke allerede vet hva den handler om.
24. Brooklyn. Saoirse Ronan, som gjorde stort inntrykk som 13-åring i Atonement for noen år siden, spiller hovedrollen som irske Ailis, som drar alene til Amerika tidlig på 50-tallet for å få jobb- og utdannelsesmuligheter som ikke finnes for henne i hjembyen. Filmen er langsom, vakker, underholdende og varm, og selv om det er en god del ytre handling her, og en kjærlighetshistorie som er interessant nok, er det Ronans uttrykksfulle ansikt som i aller størst grad forteller historien - en historie om hjemlengsel, sorg og ensomhet, men også om livsglede, kjærlighet og begeistring over alle mulighetene livet gir, og om å bli voksen og ta sine egne valg. Både den irske småbyen og Brooklyn på 50-tallet er nostalgisk vakre og levende baktepper for historien, og det er et rikt utvalg av bipersoner som er med på å gjøre Ailis’ tilværelse levende. (Min favoritt er husvertinnen Mrs. Keogh, spilt av Julie Walters; rekken av måltider rundt hennes middagsbord, med de fnisende med-beboerne i hybelhuset, er også de morsomste bitene av filmen.)
25. The Big Short. Der var vi i mål med alle filmene som er nominert til årets Beste Film-Oscar, og denne er helt klart en av de aller beste. Det er en satirisk liksom-dokumentar om sammenbruddet i den amerikanske økonomien for knapt ti år siden, og om de ganske få personene i bankbransjen som så hvor det bar. Cast-listen er imponerende; Christian Bale og Steve Carell er blant de mest fremtredende, Ryan Gosling spiller en slags forteller (som også er en aktør i det som skjer), og Brad Pitt kommer inn som desillusjonert mentorfigur i en rolle som er så liten at den nesten er for en cameo å regne. Filmen er smart, sarkastisk og uærbødig, og den greier (i en liten håndfull scener som bryter eller ignorerer den fjerde veggen) å formidle de mest nødvendige økonomiske og “banktekniske” termene på en underholdende og lettfattelig måte. Men aller mest greier den å få frem inkompetansen, skruppelløsheten og korrupsjonen som var grunnen til at boliglånsboblen sprakk - og selv om den ikke bruker mye tid på å si noe om hva konsekvensene ble for de millioner av alminnelige folk som ble berørt av sammenbruddet og krisen, sier den akkurat nok til at man ikke glemmer det. Sist, men ikke minst later den aldri som om hovedpersonene er helter. De er kanskje smartere og mindre kriminelle enn mange av de andre, men de profiterer på det korrupte systemet, de også.
26. Bone Tomahawk. Jeg hadde plukket opp på forhånd at dette skulle være en brutal og underholdende western som lå og dyttet borti grensen til "horror", og det er den absolutt. Men jeg ble overrasket over hvor smart denne filmen er. De fleste genrefilmer (innen både western og horror) sier ganske mye om tiden og samfunnet de er laget i, og westernfilmer har alltid sagt en god del om hvordan hvite menn forholder seg til verden. I tidligere tider sa filmene gjerne at hvite menn hadde rett til de åpne områdene vest i USA, og - ikke minst - at de brakte sivilisasjon til villmennene. I vår tid er vanligvis tilnærmingen litt mer nyansert, heldigvis. Bone Tomahawk er en særdeles brutal film, med et knippe dyktige skuespillere som fremstiller et knippe typiske personer fra westerntradisjonen, og som både problematiserer deres følelse av å ha rett til å ta seg til rette og tar grusom hevn over dem. En overfladisk beskrivelse kunne gi inntrykk av at den ligner på en Tarantino-film (kanskje spesielt Hateful Eight, som har mye til felles med en westernfilm), men tonen er ganske annerledes; volden er riktignok veldig eksplisitt brutal og tidvis ekstrem, men filmen dveler ikke ved voldssekvensene, og de mange humoristiske sidesamtalene i filmen er aldri flashy eller teatralske, slik de alltid er hos Tarantino. Kurt Russell er en personifisert naturkraft som den barske, stødige sheriffen; Patrick Wilson fra Fargo er sympatisk cowboy med brukket ben, Richard Jenkins er fantastisk som ikke veldig smart, men veldig lojal (og pratsom) deputy, og Matthew Fox (mest kjent fra Lost) er jålete veteran fra krigen mot indianerne som har få skrupler og tenker svært høyt om seg selv. Kan absolutt anbefales, dersom man har mage for eksplisitt vold og ubehagelige horrorelementer.
Mars:
27. Carol. Det slo meg i etterkant at det hadde gått an å beskrive denne filmen så man nesten kunne ta den for å være Brooklyn. De har klare, overfladiske trekk til felles: En ung, kvinnelig protagonist jobber i et magasin i New York tidlig på 1950-tallet, men har ambisjoner om en mer utfordrende karriere, og blir involvert i et trekantdrama som utfordrer både fremtidsutsiktene og identiteten hennes. Tematikken - kjærlighetsforhold mellom kvinner - er adskillig skarpere og mer utfordrende i Carol, men aller mest er det selve filmen som er annerledes. Tittelrollen, Carol, spilt av en fantastisk Cate Blanchett, er slående vakker, sofistikert, ukonvensjonell og drømmeaktig forførende - og akkurat de samme ordene kan man bruke om filmen. Dynamikken mellom den sofistikerte overklassekvinnen og den mye yngre butikkassistenten (spilt av Rooney Mara) er adskillig mer kompleks enn den ser ut til på overflaten; Carol har slett ikke så full kontroll over tilværelsen sin som det først kan virke som, og Therese er, selv om hun er ung og uerfaren og ikke sier så mye, en uhyre intelligent og klarsynt ung kvinne. (Det er talende og overbevisende at det er gjennom fotografi hun uttrykker seg best.) Historien er både gripende og vond, men aller mest er filmen intelligent, subtil og vakkert filmet.
28. Hail, Caesar!En ny Coen-film er alltid en begivenhet, og denne ville jeg antagelig ha sett bare på grunnlag av cast-listen, selv uten å ha sett trailerne. Det er et under at ikke flere har oppdaget George Clooneys komiske talent, og når resten av listen inneholder navn som Scarlett Johanssen, Tilda Swinton og Ralph Fiennes, og dessuten Josh Brolin i hovedrollen, skjønner man at dette kommer til å bli bra. Filmen er ekstremt underholdende, ikke minst på grunn av en rekke scener fra typiske 50-tallsfilmer som dels er hyllester og dels kjærlige parodier på genrene. Den aller beste er en fantastisk koreografert dansescene med marinegaster (der de homoerotiske innuendoene bare eskalerer underveis), men både den Esther Williams-inspirerte bassengsekvensen og den romantiske "cowboy spiller gitar under fullmånen"-scenen ga meg lyst til å se den (fiktive) filmen de er en del av. Historien om den kommunistiske studiegruppen er fantastisk morsomt gjennomført, men har jo en klart alvorlig og sørgelig historisk klangbunn. Subplottet til Channing Tatum er det som er aller morsomst (og best filmet), men den aller morsomste enkeltscenen i filmen er en teologisk diskusjon mellom fire religiøse ledere om fremstillingen av Jesus i "tittelfilmen" Hail, Caesar. Som forventet hos Coen-brødrene er det den jødiske rabbien som får de beste replikkene her. Sett under ett er filmen omtrent like komplisert som The Big Lebowski, og dessuten like grunnleggende tøysete. (Og om den nå ikke er fullt så morsom, så sier ikke det stort, for det er det ikke mange filmer i verden som er.) Jeg gleder meg allerede til å se den igjen. (Og trettenåringen var godt fornøyd med sitt første møte med en Coen-film!)
... Lang pause i listeføringen; resten av posten er under arbeid (og nummereringsrekkefølgen er neppe riktig).
April - juli:
29. The Americans(sesong 4). Denne serien blir bare bedre og bedre. Det som i begynnelsen så ut som en ren underholdningsserie om overdrevent kompetente superspioner, har blitt en av de beste og mest spennende og gripende dramaseriene på TV. Jeg var bekymret, da sesong 3 var over, for om dette skulle bli sesongen der serieskaperne bikket over til parodisk, men den gang ei - i stedet har de dratt til enda flere omdreininger på temaene tillit, lojalitet, familie, identitet, kjærlighet og hva (og hvem) man velger å tro på. Og så er det fremdeles grøssende brutalt innimellom, både fysisk og emosjonelt, og jeg opplever, som jeg gjorde i Breaking Bad, at jeg empatiserer med og til og med nesten heier på nesten alle etter hvert - selv de som står som diametrale motsetninger i den kalde krigen.
30. Game of Thrones (sesong 6). Njah. Jeg synes serien har mistet grepet i økende grad etter hvert, og ett av problemene - i tillegg til at bokserien er for lang og omfattende - tror jeg er at serieskaperne mangler Martins relativt pålitelige magefølelse når det gjelder hva som er greit å gjøre og hva som er å gå for langt i rene sjokkeffekter og brutalitet. Jeg synes historien tok seg opp mot slutten av sesongen, og jeg er fremdeles spent på hvordan de har tenkt å samle trådene og avslutte det hele, men jeg klarer ikke helt å bry meg om de fleste av dem lenger. Unntatt Tyrion, da.
31. Better Call Saul (sesong 2). Å, Jimmy! Hvem skulle trodd at en tilsynelatende humoristisk spin-off-serie om Breaking Bads criminal lawyer skulle bli så hjerteskjærende? Det er umulig å ikke elske Jimmy, samtidig som det er umulig å ikke ha lyst til å riste ham i nesten hver eneste episode og si nei, nei, Jimmy, ikke gjør det! Det kommer ikke til å gå bra! Og det er umulig å ikke avsky Chuck, samtidig som det er umulig å ikke innse at han har jo rett i nesten absolutt alt han sier om Jimmy. Parallellhistorien med Mike har vært mer parallell enn den var i sesong 1, og vi vet jo alle omtrent hvor både Jimmy og Mike var i livet sitt og karrieren sin da BB startet. Det er ingenting som tyder på at Vince Gilligan er mindre av et geni enn jeg syntes etter BB, men heller ingenting som tyder på at han har blitt noe snillere mot publikum, eller mot rollefigurene sine, enn han var da.
32. Archer(sesong 7). Det er godt vi har i alle fall én serie som jeg aldri blir lei meg eller rystet av! Dette er fremdeles veldig morsomt, og personene i serien er favorittene mine, alle sammen. Jeg håper de slutter før det opphører å være morsomt, men jeg håper også at de ikke slutter riktig enda.
33. Singin' In the Rain. Vi ble inspirert til å se denne etter å ha sett Hail, Caesar. Og den er jo kjempebra - veldig sjarmerende og veldig morsom. Nesten utrolig at ingen av oss hadde sett den før.
34. Captain America: Civil War. Jeg likte den, jeg. Jeg fant færre ting å utsette på denne enn på Age of Ultron, og jeg synes den sentrale konflikten var ganske troverdig innenfor filmuniverset; den gjorde god bruk av både Steves dårlige samvittighet overfor Bucky og Tonys mange demoner, både knyttet til alle ofrene etter hans virksomhet (som våpenprodusent og som Avenger) og til tapet av foreldrene, særlig moren. Jeg likte at konflikten var reell og etter hvert også personlig, uten at Avengerne på noe tidspunkt egentlig ble hverandres fiender. Det var stas å se Ant-Man komme inn i folden også (og være så starstruck!). Men aller mest likte jeg Spider-Man, som var aldeles strålende fremstilt.
35. The Neon Demon . Meh. Jeg var veldig begeistret for Drive for noen år siden, selv om jeg delvis kunne forstå at en del seere syntes den var kjedelig, totalt grunn og meningsløst brutal. Nå forstår jeg det enda bedre, da jeg vil bruke akkurat de samme ordene om Refns nyeste film. For meg ble dette ikke bare "stil over innhold", men utilstrekkelig stil og usammenhengende innhold. De groteske delene av filmen plagde meg ikke nevneverdig (men det er verdt å nevne dem for å advare potensielle seere som ikke takler groteske scener), men jeg synes ikke de gjorde noe konstruktivt heller. Synd, for det ser ut som om det kunne vært en stilig film og en slags moderne, brutal fabel inni der et sted.
36. The Matrix. Den mest nyskapende og medrivende scifi-actionfilmen fra 90-tallet er fremdeles verdt å se, både som et kapittel i historien om "historier der maskinene blir bevisste" og som stilstudie. Den er mer gritty og brutal enn det meste Poden har sett, men vi mener det gikk bra - og det er jo definitivt en film man bør ha sett dersom man er det minste interessert i genren. "I know kung fu!" er jo dessuten en av de beste replikkene Keanu Reeves noen gang har ytret.
37. Airplane! En av de første amerikanske crazy-komediene fra 1980-tallet, og det som aller mest slår en moderne seer, er antagelig hvor utrolig lang tid det tar før den faktiske komedien kommer i gang. Oppstarts- og bakgrunnshistorien tar opp uforholdsmessig mye av filmen, og parodiene på tidstypiske filmklisjeer faller litt gjennom for en tenåring fra dette årtusenet. Men når de morsomme scenene omsider kommer, veier de jo mer enn opp for dette, da. Både autopiloten og det stadig gjentagende poenget med "What is it?" ("It's a big building with patients, but that's not important right now!") slo absolutt an. Og vi ser frem til å etter hvert se både Top Secret og Naked Gun-serien, som kom i samme DVD-boks.
38. The Witch.
39. Midnight Special. Original og intens film om en ung gutt med spesielle krefter og foreldrene hans, som ikke forstår ham, men som gjør sitt ytterste for å hjelpe og beskytte ham. Historien har mye til felles med mange andre filmer om aliens, superkrefter og andre fenomener som både myndigheter og private aktører forsøker å kontrollere eller forstå, men genrekonvensjoner og klisjeer kommer aldri i veien for det som til syvende og sist er en gripende historie om to foreldre og en sønn.
40. The Lobster. Den merkeligste filmen jeg har sett på veldig lenge. En slags absurd tragikomedie i en absurd-dystopisk verden, der kravet om å være i et romantisk parforhold er så urokkelig at man blir sendt på tvangs-kurtiseringsleir dersom man opplever et brudd eller at partneren dør, og der individer som likevel ikke greier å finne en partner i løpet av halvannen måned,
Colin Farrell er overraskende overbevisende som hovedpersonen David, som ikke er utpreget sympatisk eller heroisk, men som likevel er virkelig nok til at vi får sympati med ham. Humoren, som man ofte kan lure på om egentlig er ment som humor, er, som man kan tenke seg, ganske ukonvensjonell og absurd, men her er det også underliggende, interessante temaer om krav til konformitet (spesielt når det gjelder det romantiske området og hva det er ment å omfatte) og mangel på privatliv som det er mulig å kjenne igjen, kanskje særlig fra sosiale medier.
41. The Terminator. Dagens tenåringer er ikke som vi var. Denne filmen ble klippet for å i det hele tatt bli vist på norske kinoer, og den gangen med 18-årsgrense. I dag opplever jeg det som helt uproblematisk å vise den til en marginalt filmvant 13-14-åring. Vel er den både spennende og brutal, men slett ikke i overkant, og den er såpass kanonisk at Poden allerede kjente igjen flere av scenene (og sitatene) fra før. Tematikken med maskiner som blir bevisste og dermed en trussel var dessuten velkjent fra tidligere (blant annet fra Ex Machina, som han nylig så på skolen, dessuten fra The Matrix), og vi syntes det var greit å få denne versjonen også. Dessuten er jo tidsreiseparadokser noe vi alle setter pris på.
42. Zootopia. Herlig sjarmerende animasjonsfilm med fantastisk persongalleri, visuelt overdådige bylandskap og en nydelig, genreriktig historie om "nyansatt politibetjent kjemper mot fordommer og trangsynthet for å løse en nedprioritert sak som viser seg å ha politiske undertoner, og blir kjent med flere halvsnuskede elementer underveis" som aldri blir moraliserende, men som likevel har en svært solid moral i bunnen. En av de tingene jeg liker veldig godt med filmen, på et overordnet plan, er at den, i stedet for å si at "egentlig er vi alle like", eller "mangfold er kjempefint og uproblematisk" sier at "egentlig er vi alle forskjellige, men selv om ulikhetene kan føre til utfordringer, er alle likevel verdifulle på hver sin måte". Dessuten er den kjempemorsom, sjarmerende og rørende.
43. The Clouds of Sils Maria.
44. The Final Girls. Horror-pastisj som ligner en krysning mellom Scream og Wet Hot American Summer - men med en del mer genuin følelse enn begge disse. Samtidig er den kanskje ikke fullt så bra, selv om ideen om å snu rundt på horrorklisjeer ved å la en gjeng fans havne inne i filmen og kommentere (og påvirke) den er morsom.
45. Ocean's Eleven. En av mine favoritt-bagatell-filmer; utrolig elegant skrudd sammen og med en fabelaktig sjarmerende gjeng hovedrolleinnehavere - man kan virkelig ane hvor gøy de hadde det mens de spilte inn denne filmen! Den ukuelig sta og irriterte Matt Damon er nesten favoritten min, selv om det er umulig å ikke la seg sjarmere av Brad Pitt og George Clooney, som nærmest kommuniserer telepatisk (antagelig gjennom den felles karismaen sin), og så synes jeg jo de to mormonske, evig kranglende brødrene er supermorsomme, da. Det eneste som irriterer er hvordan Julia Roberts' rollefigur knapt har annen funksjon enn å være et bein som to hunder krangler om. Hadde det kostet deg så mye å gi henne en liten, egen agenda, Steven Soderbergh?
46. The Sting. Det er jo fint å se hvor Ocean-genren startet, da! Dette er en elegant og ekstremt underholdende heist-film, bare datert når det gjelder hvor utrolig lang tid det tar før den "starter". Jeg kan vanskelig komme på noen som er kjekkere enn Paul Newman i denne filmen, eller et par hovedrolleinnehavere som har bedre kjemi enn han og Robert Redford. (Vi må nok se Butch Cassidy and the Sundance Kid også snart.)
47. Amadeus. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde sett den siden jeg var tenåring og så den på kino - og jeg husket så å si hver eneste scene etter hvert som de dukket opp. Dette er fremdeles en storslagen fremstilling av misunnelse og av det morderiske raseriet som kan følge av erkjennelsen av at man aldri kommer til å bli god nok, samtidig som presentasjonen av Mozart selv er både underholdende og gripende. Den eneste forskjellen jeg la merke til, i forhold til opplevelsen for tretti år siden, er at Salieri er enda mer utilgivende overfor geniet Mozart enn det jeg fikk med meg den gangen.
48. The Nice Guys. Innimellom kommer man på at Russel Crowe kan være en riktig kapabel skuespiller, og Ryan Gosling har jeg jo nesten alltid likt. Dette er en veldig underholdende gangster-buddy-film, med et skråblikk på hele genren og et litt atypisk hendelsesforløp. (Men kritikerne som sier at dette likevel ikke er like bra som Shane Blacks tidligere, smårare, underholdende krim-buddy-film med odde kompanjonger, Kiss Kiss Bang Bang, har jo rett, da. Nå fikk jeg lyst til å se den igjen.)
49. Ghostbusters. Kjempemorsom! Veldig kule hovedpersoner (og Chris Hemsworth viser hvor morsom han kan være som totalt idiotisk sekretær) som er supersmarte uten å være superhelter, og kjempesjarmerende uten å være pyntedukker, og skikkelig kule alle sammen. Artig og vellykket ny versjon av den høyt elskede åttitallsklassikeren, med mange cameos og småsitater fra originalen, men uten at den blir en ren remake. Jeg håper den er kommersielt vellykket nok til at det blir enda en film, for jeg kunne virkelig tenke meg å se gjengen igjen. Særlig Holzmann. :hjerter:
50. Stranger Things (sesong 1). Løp og se! Virkelig medrivende 80-tallspastisj, med ekkoer og direkte sitater fra E.T., Alien, Stand By Me, The X-Files, ymse Stephen King og Close Encounters, samt nyere ting som The Iron Giant, Under the Skin og for den del Låt den rätte komma in. Spenningsserie som balanserer mot klassisk skrekkfilm (men aldri ble for skummel for 13-åringen), og som har fantastiske unge skuespillere (i tillegg til en kjempesolid Winona Ryder!) i de sentrale rollene. Jeg elsker den, og vakler mellom å håpe at det blir en sesong 2 som en direkte etterfølger, og å håpe at serieskaperne i stedet lager en sesong 2 med helt nye folk et helt annet sted. Uansett er jeg sikker på at flere av de aller yngste hovedrolleinnehaverne er folk vi kommer til å høre mer fra de kommende årene.
August:
51. Preacher (sesong 1). Jeg var i sin tid veldig begeistret for Garth Ennis' over-the-top voldelige, uærbødige, hylende morsomme og sporadisk til og med gripende tegneserie om den hardtslående texanske "predikanten" Jesse Custer, hans irske vampyrkompis Cassidy og en lang rekke fantastiske bipersoner. Det har alltid vært morsomt å fable om hvem som burde spille hvem i en eventuell filmatisering, og jeg har alltid vært skeptisk til en faktisk filmatisering av historien. Og den foreliggende TV-serien er da heller ikke helt vellykket, selv om det hele ser veldig bra ut. Joda, det er masse å like her. Ruth Negga fremstiller Tulip som noe ganske annet, og langt mer interessant, enn det hun fikk være i grunnteksten, og en fabelaktig Joseph Gilgun gjør Cassidy til det komiske høydepunktet (som han var i tegneserien), men noe mer overraskende blir han gradvis til hjertet i serien også. Mye fordi Dominic Coopers Jesse er så emosjonelt utilgjengelig i mesteparten av denne sesongen at det er vanskelig å få noe forhold til ham. Når man omsider får det, er han klart både solid og sjarmerende nok, og det er mulig at sesong 2 kommer til å ha mer fremoverdriv - i så fall stemmer det kanskje, som jeg leste et sted, at denne første sesongen er verdens lengste prolog! Jeg håper i alle fall at serien greier å bli morsommere enn den har vært hittil. Så dyster og brutal som den er, er den nødt til å balansere dette med store mengder upassende humor.
52. Steven Universe(sesong 1). Åh, fantastisk! Dette ser ut som en bagatellmessig, småabsurd, lett japansk tegnefilmserie, og det er den forsåvidt også - bortsett fra det med bagatellmessig. Den er virkelig morsom, og kjempesjarmerende, med nydelige personer og en historie som vokser frem etter hvert, samtidig som alle de små enkeltstående episodene gir praktfullt ukonvensjonelle og ganske rørende små historier som illustrerer (hvis man er i analytisk modus) temaer som familie, kjønnsstereotypier, utilstrekkelighet, sorg, kjærlighet og vennskap (og andre typer forhold), det å være annerledes, utradisjonelle familier, det å være foreldre, og fremfor alt det å være barn. Men aller mest er serien veldig bra. Og morsom. Og trettenåringen elsker den.
52. Mary Poppins. En klassiker fra 1964 som jeg hadde vage, bortimot førti år gamle minner om, og som står seg aldeles utmerket. Julie Andrews er glitrende som tittelrollens bestemte, men lett anarkistiske super-nannyen (og trettenåringen og jeg var skjønt enige, i ettertid, om at hun nok ganske sikkert er en time lady). Familien Banks, som hun kommer susende inn i - eller rettere sagtsvevende ned i - kan absolutt trenge hjelpen hennes, både den ekstremt firkantede bankarbeidende faren og den kjærlige, men ytterst fraværende suffragette-moren, og ikke minst de to forholdsvis oversette barna, som får et hardt etterlengtet innslag av eventyr, magi og moro inn i livene sine. Dansesekvensene er vel litt i lengste laget for et moderne publikum, men Dick van Dyke er ustoppelig sjarmerende som den dansende feieren Bert, og det hjelper jo. Og med et voksent blikk er det vel ganske åpenbart at det er herr Banks som er den egentlige hovedpersonen - det er han som aller mest trenger Marys (og Berts) hjelp, og det er han som går gjennom den mest åpenbare utviklingen i filmen. Alt i alt en både underholdende og rørende film for alle aldersgrupper.
53. Love & Friendship. Veldig underholdende filmatisering av et av Jane Austens ungdomsverker, brevromanen Lady Susan. Hovedpersonen, lady Susan selv, er en nyslått enke nesten helt uten skrupler og med enorme manipuleringsevner, og blir spilt av Kate Beckinsale, som ser ut til å storkose seg i rollen. Historien er grunnere og mer infam enn de mer kjente Austen-romanene, men kanskje desto morsommere. Og om man skal løfte blikket litt fra å fryde seg over intrigemakeriet og de narraktige bipersonene, så er det jo en klo eller to å spore i fremstillingen av hva som kan skje med en lynende intelligent og ambisiøs person som ikke har muligheter til å bruke evnene sine til noe matnyttig eller viktig. En bagatellmessig, men veldig vellaget og morsom film.
54. The Assassin. Kinesisk film med handling lagt til rundt år 700, med et bakteppe av (for oss) helt ukjente og relativt uforståelige politiske manøvreringer i en liten provins som bare har vært selvstendig fra keiserriket i en drøy mannsalder. En eksepsjonelt langsom og dvelende film sentrert rundt en ung, leiemordertrent kvinne som kommer tilbake til hjembyen sin og forsøker å manøvrere mellom sine ulike lojaliteter. Filmen er utrolig vakker; nesten hver eneste scene (eller tablå) kunne vært et maleri, men stillstanden ble nesten i meste laget, og det var litt vanskelig å forstå hvem alle de ulike personene var, siden det var så lite dialog å identifisere dem med.
55. Assault on Precinct 13. En av John Carpenters tidligste filmer, fra 1976. Den er til dels en moderne gjenfortelling av Rio Bravo, men er (av budsjetthensyn, visstnok) lagt til Los Angeles' indre by, og filmatiseringen og fremstillingen av skurkene/fienden er aller mest basert på George Romeros genredefinerende zombiefilm Night of the Living Dead fra 1968. Man kan vel ikke kalle dette en bra film, akkurat, men den er absolutt underholdende, med sine stiliserte, typebaserte hovedpersoner, noir-hardkokte dialog og sporadisk nesten sjokkerende voldsbruk. Selve handlingen i filmen er temmelig tynn og lite sammenhengende, men den er der bare for å danne bakteppe og sette opp situasjoner som hovedpersonene skal forholde seg til, så det er i grunnen greit. Og det blir kanskje feil å si at filmen er pakket full av actionfilmklisjeer, siden den nok har vært en viktig medvirkning til å skape disse klisjeene. Musikken til John Carpenter (som var hovedgrunn til at vi valgte å se filmen nå; vi skal på konsert med Carpenter selv i neste uke) er karakteristisk og var den gangen ganske nyskapende, og er klart med på å skape den klaustrofobiske og veldig "moderne"/"urbane" stemningen i filmen.
56. Halloween. Horrorklassikeren fra 1978 er en av John Carpenters aller mest kjente filmer, og den filmen som gjorde Jamie Lee Curtis kjent. Nå ser den ut som en nesten komisk klisjefylt historie, men man må huske at filmen introduserte mange av disse klisjeene selv. I likhet med Assault on Precinct 13 er selve hovedhistorien ganske tynt konstruert (prologen gir forsåvidt en ganske interessant introduksjon til Michael Myers, men ingenting senere i filmen følger opp dette, og han er et veldig "tomt" monster), men både settingen og enkeltscenene er effektivt realistiske, og antagelig veldig lette å kjenne seg igjen i for tenåringer på 1970-tallet, som jeg antar var hovedmålgruppen for filmen. (For øvrig var det veldig morsomt å merke seg hvor utrolig mye fjorårets It Follows ligner på Halloween - ikke bare er settingen og deler av handlingen klart inspirert av den, men mange av scenene er visuelt nesten identiske.) Mye av skrekkfilm i denne genren baserer seg på ideen om at "sex dreper", men i Halloween er det lite som tyder på filmen/filmskaperen selv er misogynistisk eller seksualfiendtlig (selv om Michael Myers selvsagt er begge deler). Tenåringene er fremstilt ganske sympatiske og realistiske, og særlig Jamie Lee Curtis spiller veldig bra.
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
Spooks - The greater good: ok nok film det. Med "Jon Snow" :hjerter:
The walk: om han som gikk på line mellom Tvillingtårnene i NY. Ikke så verst film det faktisk!
Black mass: Magiafilm med blant annet Depp. Ikke topp 10 film, men slettes ikke verst :nikker:
A man from U.N.C.L.E: likte den godt! Litt 007 og litt Ocean 11 liksom. Morsom og litt kul.
Attack at Wallstreet: på en måte aktuell .. Men litt for dramatisk gjennomført :nemlig:
April:
Brigde of spies: en film jeg likte godt. Og jeg synes Tom Hans gjorde en veldig bra og troverdig rolle.
In The heart of The sea: Moby Dick. Underholdende og bra laget, men ikke akkurat åndeløs spenning.
Mai:
Beck - Steinar: Nja, helt greit. Men litt kjedelig.
The hateful eight: Trodde nesten 3 timer ville bli heftig, men det ble det ikke. Rå film, facsinerende og bra!
Krampus: Humorskrekk. :hehehe:
Star Wars, the force awakes: er ikke blodfan, men synes det er god underholdning!
Billions: (serie på HBO) Likte denne veldig godt, og gleder meg til sesong 2! Anbefales!
Gåsehud: Så den sammen med barna, og synes det var en underholdende film både for store og små.
Synchronicity: ekstremt dårlig film, rett og slett. Ikke ofte jeg føler for å avslutte en film midt i, men vurderte det sterkt her.
Angry birds: så den på kino med Pjokken. Grei og morsom film, litt småtreg i starten. Men absolutt innafor.
Juni:
Zootropolis: fin familiefilm det
The Forest: slapp og dårlig grøsser, eller, skulle være grøsser da.
Mannen: fra Snåsa. Måtte få sett den også. Synes det var en fin film jeg.
13 hours: actionfilm, basert på faktisk hendelser, om seks tidligere elitesoldater som skulle beskytte CIA, i Benghazi.
Birkebeinerne: tja. Grei nok, men ikke en film som gjorde så veldig inntrykk akkurat.
The Danish Girl: gripende og sterk film, og veldig gode skuespillerprestasjoner.
How to be single: easygoing og morsom film. Underholdende, men ikke særlig banebrytende.
Juli:
En mann ved navn Ove: fornøyelig, fin, rørende og morsom film.
Pyromanen: så den på kino, og ble litt skuffet. Har lest boka da, og filmen har fått ganske bra anmeldelser. Men den ble litt monoton og enkel for min del.
Now you see me: skjønner ikke at jeg har gått glipp av denne? Synes den var underholdende og morsom, og gleder meg til å se toeren som går på kino nå.
Deadpool: rå og underholdende, med humor. Men ble ikke veldig imponert.
Emelie: skrekkfilm, skulle iallefall være det. Var ikke så veldig skummel, eller bra i grunn.
August:
10 Cloverfield Lane: en slags dommedagsfilm, som var ganske bra helt til slutten. :himle:
The Divergent Series: Allegiant: tja.. grei nok, men synes det begynner å bli ganske kjedelig og lite spennende disse filmene.
London has fallen: god gammeldags actionfilm. Litt sannsynlig, og litt usannsynlig.
Room: sterk film, underveis var jeg litt usikker på hvordan den kom til å utvikle seg, men jeg synes den holdt hele veien.
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
Februar:
14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.
15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".
16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!
17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!
18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)
19. Parks and Recreation (sesong 1). En litt ujevn førstesesong, men det er et så imponerende cast (Amy Poehler spesielt, såklart, men Nick Offerman, Aziz Ansari og Chris Pratt, særlig, er alle med på å bære serien) at de greier å gjøre det morsomt likevel. Jeg synes mange av episodene er nesten for langt over i det pinlige, men de blir det aldri helt, og det i seg selv er godt gjort. Og alt jeg har hørt om serien tilsier at den tar seg grundig opp i senere sesonger, så det ser jeg frem til.
20. Gravity Falls. Fantastisk animasjonsserie som er en stor favoritt for både trettenåringen og oss voksne. Vi er alle litt lei oss over at den er slutt etter bare to sesonger (fordelt ut over en mer enn tre år lang periode), men det er jo en fin ting med serier som faktisk blir avsluttet på ordentlig vis. Og enhver sommer må før eller senere ta slutt, noe serien også ender opp med å si litt om, på nesten forbløffende rørende og innsiktsfullt vis. Det serien primært er, er hylende morsom, absurd og spennende, med den profesjonelle svindleren Gruncle Stan som sentrum i sommerferien til det nesten tretten år gamle tvillingparet Mabel og Dipper. Serien foregår i småbyen Gravity Falls, et slags Twin Peaks for barn (eller et Night Vale for barn, for å bruke en litt nyere referanse), der alle konspirasjonsteorier og vandrehistorier er sanne, og ingenting er helt som man skulle tro. Samtidig handler den om helt alminnelige ungdoms-serie-temaer som vennskap, søskenforhold, mobbing, forelskelse, familie og, ikke minst, det å bli eldre. Skuespillerne er en viktig del av det som gjør serien så bra, og det er morsomt å oppdage hvor mange kjente stemmer som dukker opp i små (ofte bittesmå) gjesteroller underveis. Blant andre Cecil Baldwin fra Welcome to Night Vale og Kyle McLachlan fra Twin Peaks - jeg antar dette betyr at jeg ikke er den eneste som har assosiert til disse to seriene!
21. The Martian. Spennende, underholdende og vellaget filmatisering av en uventet hit-bok som er stappfull av tekniske detaljer og geek-humor. Filmen kan, forståelig nok, ikke detaljere fullt så mye av alle de tekniske utfordringene og løsningene Mark Watney engasjerer seg i under forsøket på å overleve alene på Mars, og det er nok et godt valg. Forskjellen på bok- og filmmediet gjør også at filmen kan fokusere mer på den grandiose skjønnheten i Mars-landskapet, noe bok-Watney aldri bryr seg om å legge vekt på, og det er kanskje en av grunnene til at Watney fremstår som litt mindre morsom (og litt mer bekymret og sårbar) enn han gjorde i boken. Matt Damon er perfekt i rollen som den beste botanikeren på Mars, og jeg liker også fremstillingen av hans med-astronauter og, ikke minst, teamet i NASA som jobber for det tilsynelatende umulige målet det er å få ham hjem i live. Jeg skulle ønske filmen kunne hatt med enda litt mer av humoren fra boken, men alt i alt synes jeg dette er en veldig vellykket film. (Og trettenåringen, som også har slukt boken, var mer enn gjerne med på å se filmen for tredje gang.)
22. The Black Adder (sesong 1). Det var på tide å gi Poden en innføring i denne viktige delen av britisk historie … og, ikke minst, britisk TV-historie, fant vi ut. Særlig med tanke på at vi skulle ta ham med på Nationaltheatrets oppsetning av Richard III tenkte vi at Edmund og Baldrick (og fremstillingen av intrigene ved hoffet) ville være et bra bakteppe å ha med seg. Denne første sesongen er, som vi mistenkte, en god del mer ujevn og en god del mindre faktisk morsom enn de påfølgende, men ett sted må man jo begynne - og det hele er verdt det for episoden der Edmund blir erkebiskop av Canterbury. “No, you see, the thing about Heaven is that Heaven is for people who like the sort of things that go on in Heaven, like, uh, well, singing, talking to God, watering pot plants ... Whereas Hell, on the other hand, is for people who like the other sorts of things.” Nå kan vi knapt vente med å komme i gang med Miranda Richardsons dronning Elizabeth i sesong 2!
23. Room. Syvåringen Jacob Tremblay bærer så å si hele denne sterke, rørende (men imponerende usentimentale) filmen, veldig godt hjulpet av Brie Larson, som spiller moren hans. Konseptet og handlingen vil mange kjenne til, fra boken filmen er basert på eller fra omtalen, og en del vil sikkert være redde for at den er for fæl til å se. Men det er den ikke. Den er vond - det er vanskelig å unngå - men den er slett ikke fæl, og overhodet ikke sensasjonalistisk. Historien fokuserer fullt og helt på fem år gamle Jack, som ikke kjenner noen annen tilværelse enn den han er født inn i, og som opplever sin verden med barnets selvsagthet og fantasi. Forholdet mellom ham og moren er eksepsjonelt tett og sterkt (men, igjen, ikke sentimentalt eller med spor av “cinematiske” kjærlighetserklæringer eller "dype" uttalelser), og det er nesten utrolig å se hvor nært og overbevisende filmen greier å fremstille det. De voksne skuespillerne er suverene, og manus er strålende, men det er hovedpersonen som er det mest fantastiske ved denne storartede filmen. Antagelig er det vanskelig å skille klart mellom Tremblays (åpenbare) talent og regissørens (dypt imponerende) instruksjonsjobb; det er i så fall den eneste grunnen jeg kan se til hvorfor han ikke er på listen over Oscar-nominerte skuespillere i år. Jeg vil ellers sterkt oppfordre potensielle seere til å ikke se traileren eller lese om historien på forhånd - det er en historie som helt klart vil fungere best om man ikke allerede vet hva den handler om.
24. Brooklyn. Saoirse Ronan, som gjorde stort inntrykk som 13-åring i Atonement for noen år siden, spiller hovedrollen som irske Ailis, som drar alene til Amerika tidlig på 50-tallet for å få jobb- og utdannelsesmuligheter som ikke finnes for henne i hjembyen. Filmen er langsom, vakker, underholdende og varm, og selv om det er en god del ytre handling her, og en kjærlighetshistorie som er interessant nok, er det Ronans uttrykksfulle ansikt som i aller størst grad forteller historien - en historie om hjemlengsel, sorg og ensomhet, men også om livsglede, kjærlighet og begeistring over alle mulighetene livet gir, og om å bli voksen og ta sine egne valg. Både den irske småbyen og Brooklyn på 50-tallet er nostalgisk vakre og levende baktepper for historien, og det er et rikt utvalg av bipersoner som er med på å gjøre Ailis’ tilværelse levende. (Min favoritt er husvertinnen Mrs. Keogh, spilt av Julie Walters; rekken av måltider rundt hennes middagsbord, med de fnisende med-beboerne i hybelhuset, er også de morsomste bitene av filmen.)
25. The Big Short. Der var vi i mål med alle filmene som er nominert til årets Beste Film-Oscar, og denne er helt klart en av de aller beste. Det er en satirisk liksom-dokumentar om sammenbruddet i den amerikanske økonomien for knapt ti år siden, og om de ganske få personene i bankbransjen som så hvor det bar. Cast-listen er imponerende; Christian Bale og Steve Carell er blant de mest fremtredende, Ryan Gosling spiller en slags forteller (som også er en aktør i det som skjer), og Brad Pitt kommer inn som desillusjonert mentorfigur i en rolle som er så liten at den nesten er for en cameo å regne. Filmen er smart, sarkastisk og uærbødig, og den greier (i en liten håndfull scener som bryter eller ignorerer den fjerde veggen) å formidle de mest nødvendige økonomiske og “banktekniske” termene på en underholdende og lettfattelig måte. Men aller mest greier den å få frem inkompetansen, skruppelløsheten og korrupsjonen som var grunnen til at boliglånsboblen sprakk - og selv om den ikke bruker mye tid på å si noe om hva konsekvensene ble for de millioner av alminnelige folk som ble berørt av sammenbruddet og krisen, sier den akkurat nok til at man ikke glemmer det. Sist, men ikke minst later den aldri som om hovedpersonene er helter. De er kanskje smartere og mindre kriminelle enn mange av de andre, men de profiterer på det korrupte systemet, de også.
26. Bone Tomahawk. Jeg hadde plukket opp på forhånd at dette skulle være en brutal og underholdende western som lå og dyttet borti grensen til "horror", og det er den absolutt. Men jeg ble overrasket over hvor smart denne filmen er. De fleste genrefilmer (innen både western og horror) sier ganske mye om tiden og samfunnet de er laget i, og westernfilmer har alltid sagt en god del om hvordan hvite menn forholder seg til verden. I tidligere tider sa filmene gjerne at hvite menn hadde rett til de åpne områdene vest i USA, og - ikke minst - at de brakte sivilisasjon til villmennene. I vår tid er vanligvis tilnærmingen litt mer nyansert, heldigvis. Bone Tomahawk er en særdeles brutal film, med et knippe dyktige skuespillere som fremstiller et knippe typiske personer fra westerntradisjonen, og som både problematiserer deres følelse av å ha rett til å ta seg til rette og tar grusom hevn over dem. En overfladisk beskrivelse kunne gi inntrykk av at den ligner på en Tarantino-film (kanskje spesielt Hateful Eight, som har mye til felles med en westernfilm), men tonen er ganske annerledes; volden er riktignok veldig eksplisitt brutal og tidvis ekstrem, men filmen dveler ikke ved voldssekvensene, og de mange humoristiske sidesamtalene i filmen er aldri flashy eller teatralske, slik de alltid er hos Tarantino. Kurt Russell er en personifisert naturkraft som den barske, stødige sheriffen; Patrick Wilson fra Fargo er sympatisk cowboy med brukket ben, Richard Jenkins er fantastisk som ikke veldig smart, men veldig lojal (og pratsom) deputy, og Matthew Fox (mest kjent fra Lost) er jålete veteran fra krigen mot indianerne som har få skrupler og tenker svært høyt om seg selv. Kan absolutt anbefales, dersom man har mage for eksplisitt vold og ubehagelige horrorelementer.
Mars:
27. Carol. Det slo meg i etterkant at det hadde gått an å beskrive denne filmen så man nesten kunne ta den for å være Brooklyn. De har klare, overfladiske trekk til felles: En ung, kvinnelig protagonist jobber i et magasin i New York tidlig på 1950-tallet, men har ambisjoner om en mer utfordrende karriere, og blir involvert i et trekantdrama som utfordrer både fremtidsutsiktene og identiteten hennes. Tematikken - kjærlighetsforhold mellom kvinner - er adskillig skarpere og mer utfordrende i Carol, men aller mest er det selve filmen som er annerledes. Tittelrollen, Carol, spilt av en fantastisk Cate Blanchett, er slående vakker, sofistikert, ukonvensjonell og drømmeaktig forførende - og akkurat de samme ordene kan man bruke om filmen. Dynamikken mellom den sofistikerte overklassekvinnen og den mye yngre butikkassistenten (spilt av Rooney Mara) er adskillig mer kompleks enn den ser ut til på overflaten; Carol har slett ikke så full kontroll over tilværelsen sin som det først kan virke som, og Therese er, selv om hun er ung og uerfaren og ikke sier så mye, en uhyre intelligent og klarsynt ung kvinne. (Det er talende og overbevisende at det er gjennom fotografi hun uttrykker seg best.) Historien er både gripende og vond, men aller mest er filmen intelligent, subtil og vakkert filmet.
28. Hail, Caesar!En ny Coen-film er alltid en begivenhet, og denne ville jeg antagelig ha sett bare på grunnlag av cast-listen, selv uten å ha sett trailerne. Det er et under at ikke flere har oppdaget George Clooneys komiske talent, og når resten av listen inneholder navn som Scarlett Johanssen, Tilda Swinton og Ralph Fiennes, og dessuten Josh Brolin i hovedrollen, skjønner man at dette kommer til å bli bra. Filmen er ekstremt underholdende, ikke minst på grunn av en rekke scener fra typiske 50-tallsfilmer som dels er hyllester og dels kjærlige parodier på genrene. Den aller beste er en fantastisk koreografert dansescene med marinegaster (der de homoerotiske innuendoene bare eskalerer underveis), men både den Esther Williams-inspirerte bassengsekvensen og den romantiske "cowboy spiller gitar under fullmånen"-scenen ga meg lyst til å se den (fiktive) filmen de er en del av. Historien om den kommunistiske studiegruppen er fantastisk morsomt gjennomført, men har jo en klart alvorlig og sørgelig historisk klangbunn. Subplottet til Channing Tatum er det som er aller morsomst (og best filmet), men den aller morsomste enkeltscenen i filmen er en teologisk diskusjon mellom fire religiøse ledere om fremstillingen av Jesus i "tittelfilmen" Hail, Caesar. Som forventet hos Coen-brødrene er det den jødiske rabbien som får de beste replikkene her. Sett under ett er filmen omtrent like komplisert som The Big Lebowski, og dessuten like grunnleggende tøysete. (Og om den nå ikke er fullt så morsom, så sier ikke det stort, for det er det ikke mange filmer i verden som er.) Jeg gleder meg allerede til å se den igjen. (Og trettenåringen var godt fornøyd med sitt første møte med en Coen-film!)
... Lang pause i listeføringen; resten av posten er under arbeid (og nummereringsrekkefølgen er neppe riktig).
April - juli:
29. The Americans(sesong 4). Denne serien blir bare bedre og bedre. Det som i begynnelsen så ut som en ren underholdningsserie om overdrevent kompetente superspioner, har blitt en av de beste og mest spennende og gripende dramaseriene på TV. Jeg var bekymret, da sesong 3 var over, for om dette skulle bli sesongen der serieskaperne bikket over til parodisk, men den gang ei - i stedet har de dratt til enda flere omdreininger på temaene tillit, lojalitet, familie, identitet, kjærlighet og hva (og hvem) man velger å tro på. Og så er det fremdeles grøssende brutalt innimellom, både fysisk og emosjonelt, og jeg opplever, som jeg gjorde i Breaking Bad, at jeg empatiserer med og til og med nesten heier på nesten alle etter hvert - selv de som står som diametrale motsetninger i den kalde krigen.
30. Game of Thrones (sesong 6). Njah. Jeg synes serien har mistet grepet i økende grad etter hvert, og ett av problemene - i tillegg til at bokserien er for lang og omfattende - tror jeg er at serieskaperne mangler Martins relativt pålitelige magefølelse når det gjelder hva som er greit å gjøre og hva som er å gå for langt i rene sjokkeffekter og brutalitet. Jeg synes historien tok seg opp mot slutten av sesongen, og jeg er fremdeles spent på hvordan de har tenkt å samle trådene og avslutte det hele, men jeg klarer ikke helt å bry meg om de fleste av dem lenger. Unntatt Tyrion, da.
31. Better Call Saul (sesong 2). Å, Jimmy! Hvem skulle trodd at en tilsynelatende humoristisk spin-off-serie om Breaking Bads criminal lawyer skulle bli så hjerteskjærende? Det er umulig å ikke elske Jimmy, samtidig som det er umulig å ikke ha lyst til å riste ham i nesten hver eneste episode og si nei, nei, Jimmy, ikke gjør det! Det kommer ikke til å gå bra! Og det er umulig å ikke avsky Chuck, samtidig som det er umulig å ikke innse at han har jo rett i nesten absolutt alt han sier om Jimmy. Parallellhistorien med Mike har vært mer parallell enn den var i sesong 1, og vi vet jo alle omtrent hvor både Jimmy og Mike var i livet sitt og karrieren sin da BB startet. Det er ingenting som tyder på at Vince Gilligan er mindre av et geni enn jeg syntes etter BB, men heller ingenting som tyder på at han har blitt noe snillere mot publikum, eller mot rollefigurene sine, enn han var da.
32. Archer(sesong 7). Det er godt vi har i alle fall én serie som jeg aldri blir lei meg eller rystet av! Dette er fremdeles veldig morsomt, og personene i serien er favorittene mine, alle sammen. Jeg håper de slutter før det opphører å være morsomt, men jeg håper også at de ikke slutter riktig enda.
33. Singin' In the Rain. Vi ble inspirert til å se denne etter å ha sett Hail, Caesar. Og den er jo kjempebra - veldig sjarmerende og veldig morsom. Nesten utrolig at ingen av oss hadde sett den før.
34. Captain America: Civil War. Jeg likte den, jeg. Jeg fant færre ting å utsette på denne enn på Age of Ultron, og jeg synes den sentrale konflikten var ganske troverdig innenfor filmuniverset; den gjorde god bruk av både Steves dårlige samvittighet overfor Bucky og Tonys mange demoner, både knyttet til alle ofrene etter hans virksomhet (som våpenprodusent og som Avenger) og til tapet av foreldrene, særlig moren. Jeg likte at konflikten var reell og etter hvert også personlig, uten at Avengerne på noe tidspunkt egentlig ble hverandres fiender. Det var stas å se Ant-Man komme inn i folden også (og være så starstruck!). Men aller mest likte jeg Spider-Man, som var aldeles strålende fremstilt.
35. The Neon Demon . Meh. Jeg var veldig begeistret for Drive for noen år siden, selv om jeg delvis kunne forstå at en del seere syntes den var kjedelig, totalt grunn og meningsløst brutal. Nå forstår jeg det enda bedre, da jeg vil bruke akkurat de samme ordene om Refns nyeste film. For meg ble dette ikke bare "stil over innhold", men utilstrekkelig stil og usammenhengende innhold. De groteske delene av filmen plagde meg ikke nevneverdig (men det er verdt å nevne dem for å advare potensielle seere som ikke takler groteske scener), men jeg synes ikke de gjorde noe konstruktivt heller. Synd, for det ser ut som om det kunne vært en stilig film og en slags moderne, brutal fabel inni der et sted.
36. The Matrix. Den mest nyskapende og medrivende scifi-actionfilmen fra 90-tallet er fremdeles verdt å se, både som et kapittel i historien om "historier der maskinene blir bevisste" og som stilstudie. Den er mer gritty og brutal enn det meste Poden har sett, men vi mener det gikk bra - og det er jo definitivt en film man bør ha sett dersom man er det minste interessert i genren. "I know kung fu!" er jo dessuten en av de beste replikkene Keanu Reeves noen gang har ytret.
37. Airplane! En av de første amerikanske crazy-komediene fra 1980-tallet, og det som aller mest slår en moderne seer, er antagelig hvor utrolig lang tid det tar før den faktiske komedien kommer i gang. Oppstarts- og bakgrunnshistorien tar opp uforholdsmessig mye av filmen, og parodiene på tidstypiske filmklisjeer faller litt gjennom for en tenåring fra dette årtusenet. Men når de morsomme scenene omsider kommer, veier de jo mer enn opp for dette, da. Både autopiloten og det stadig gjentagende poenget med "What is it?" ("It's a big building with patients, but that's not important right now!") slo absolutt an. Og vi ser frem til å etter hvert se både Top Secret og Naked Gun-serien, som kom i samme DVD-boks.
38. The Witch.
39. Midnight Special. Original og intens film om en ung gutt med spesielle krefter og foreldrene hans, som ikke forstår ham, men som gjør sitt ytterste for å hjelpe og beskytte ham. Historien har mye til felles med mange andre filmer om aliens, superkrefter og andre fenomener som både myndigheter og private aktører forsøker å kontrollere eller forstå, men genrekonvensjoner og klisjeer kommer aldri i veien for det som til syvende og sist er en gripende historie om to foreldre og en sønn.
40. The Lobster. Den merkeligste filmen jeg har sett på veldig lenge. En slags absurd tragikomedie i en absurd-dystopisk verden, der kravet om å være i et romantisk parforhold er så urokkelig at man blir sendt på tvangs-kurtiseringsleir dersom man opplever et brudd eller at partneren dør, og der individer som likevel ikke greier å finne en partner i løpet av halvannen måned,
Colin Farrell er overraskende overbevisende som hovedpersonen David, som ikke er utpreget sympatisk eller heroisk, men som likevel er virkelig nok til at vi får sympati med ham. Humoren, som man ofte kan lure på om egentlig er ment som humor, er, som man kan tenke seg, ganske ukonvensjonell og absurd, men her er det også underliggende, interessante temaer om krav til konformitet (spesielt når det gjelder det romantiske området og hva det er ment å omfatte) og mangel på privatliv som det er mulig å kjenne igjen, kanskje særlig fra sosiale medier.
41. The Terminator. Dagens tenåringer er ikke som vi var. Denne filmen ble klippet for å i det hele tatt bli vist på norske kinoer, og den gangen med 18-årsgrense. I dag opplever jeg det som helt uproblematisk å vise den til en marginalt filmvant 13-14-åring. Vel er den både spennende og brutal, men slett ikke i overkant, og den er såpass kanonisk at Poden allerede kjente igjen flere av scenene (og sitatene) fra før. Tematikken med maskiner som blir bevisste og dermed en trussel var dessuten velkjent fra tidligere (blant annet fra Ex Machina, som han nylig så på skolen, dessuten fra The Matrix), og vi syntes det var greit å få denne versjonen også. Dessuten er jo tidsreiseparadokser noe vi alle setter pris på.
42. Zootopia. Herlig sjarmerende animasjonsfilm med fantastisk persongalleri, visuelt overdådige bylandskap og en nydelig, genreriktig historie om "nyansatt politibetjent kjemper mot fordommer og trangsynthet for å løse en nedprioritert sak som viser seg å ha politiske undertoner, og blir kjent med flere halvsnuskede elementer underveis" som aldri blir moraliserende, men som likevel har en svært solid moral i bunnen. En av de tingene jeg liker veldig godt med filmen, på et overordnet plan, er at den, i stedet for å si at "egentlig er vi alle like", eller "mangfold er kjempefint og uproblematisk" sier at "egentlig er vi alle forskjellige, men selv om ulikhetene kan føre til utfordringer, er alle likevel verdifulle på hver sin måte". Dessuten er den kjempemorsom, sjarmerende og rørende.
43. The Clouds of Sils Maria.
44. The Final Girls. Horror-pastisj som ligner en krysning mellom Scream og Wet Hot American Summer - men med en del mer genuin følelse enn begge disse. Samtidig er den kanskje ikke fullt så bra, selv om ideen om å snu rundt på horrorklisjeer ved å la en gjeng fans havne inne i filmen og kommentere (og påvirke) den er morsom.
45. Ocean's Eleven. En av mine favoritt-bagatell-filmer; utrolig elegant skrudd sammen og med en fabelaktig sjarmerende gjeng hovedrolleinnehavere - man kan virkelig ane hvor gøy de hadde det mens de spilte inn denne filmen! Den ukuelig sta og irriterte Matt Damon er nesten favoritten min, selv om det er umulig å ikke la seg sjarmere av Brad Pitt og George Clooney, som nærmest kommuniserer telepatisk (antagelig gjennom den felles karismaen sin), og så synes jeg jo de to mormonske, evig kranglende brødrene er supermorsomme, da. Det eneste som irriterer er hvordan Julia Roberts' rollefigur knapt har annen funksjon enn å være et bein som to hunder krangler om. Hadde det kostet deg så mye å gi henne en liten, egen agenda, Steven Soderbergh?
46. The Sting. Det er jo fint å se hvor Ocean-genren startet, da! Dette er en elegant og ekstremt underholdende heist-film, bare datert når det gjelder hvor utrolig lang tid det tar før den "starter". Jeg kan vanskelig komme på noen som er kjekkere enn Paul Newman i denne filmen, eller et par hovedrolleinnehavere som har bedre kjemi enn han og Robert Redford. (Vi må nok se Butch Cassidy and the Sundance Kid også snart.)
47. Amadeus. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde sett den siden jeg var tenåring og så den på kino - og jeg husket så å si hver eneste scene etter hvert som de dukket opp. Dette er fremdeles en storslagen fremstilling av misunnelse og av det morderiske raseriet som kan følge av erkjennelsen av at man aldri kommer til å bli god nok, samtidig som presentasjonen av Mozart selv er både underholdende og gripende. Den eneste forskjellen jeg la merke til, i forhold til opplevelsen for tretti år siden, er at Salieri er enda mer utilgivende overfor geniet Mozart enn det jeg fikk med meg den gangen.
48. The Nice Guys. Innimellom kommer man på at Russel Crowe kan være en riktig kapabel skuespiller, og Ryan Gosling har jeg jo nesten alltid likt. Dette er en veldig underholdende gangster-buddy-film, med et skråblikk på hele genren og et litt atypisk hendelsesforløp. (Men kritikerne som sier at dette likevel ikke er like bra som Shane Blacks tidligere, smårare, underholdende krim-buddy-film med odde kompanjonger, Kiss Kiss Bang Bang, har jo rett, da. Nå fikk jeg lyst til å se den igjen.)
49. Ghostbusters. Kjempemorsom! Veldig kule hovedpersoner (og Chris Hemsworth viser hvor morsom han kan være som totalt idiotisk sekretær) som er supersmarte uten å være superhelter, og kjempesjarmerende uten å være pyntedukker, og skikkelig kule alle sammen. Artig og vellykket ny versjon av den høyt elskede åttitallsklassikeren, med mange cameos og småsitater fra originalen, men uten at den blir en ren remake. Jeg håper den er kommersielt vellykket nok til at det blir enda en film, for jeg kunne virkelig tenke meg å se gjengen igjen. Særlig Holzmann. :hjerter:
50. Stranger Things (sesong 1). Løp og se! Virkelig medrivende 80-tallspastisj, med ekkoer og direkte sitater fra E.T., Alien, Stand By Me, The X-Files, ymse Stephen King og Close Encounters, samt nyere ting som The Iron Giant, Under the Skin og for den del Låt den rätte komma in. Spenningsserie som balanserer mot klassisk skrekkfilm (men aldri ble for skummel for 13-åringen), og som har fantastiske unge skuespillere (i tillegg til en kjempesolid Winona Ryder!) i de sentrale rollene. Jeg elsker den, og vakler mellom å håpe at det blir en sesong 2 som en direkte etterfølger, og å håpe at serieskaperne i stedet lager en sesong 2 med helt nye folk et helt annet sted. Uansett er jeg sikker på at flere av de aller yngste hovedrolleinnehaverne er folk vi kommer til å høre mer fra de kommende årene.
August:
51. Preacher (sesong 1). Jeg var i sin tid veldig begeistret for Garth Ennis' over-the-top voldelige, uærbødige, hylende morsomme og sporadisk til og med gripende tegneserie om den hardtslående texanske "predikanten" Jesse Custer, hans irske vampyrkompis Cassidy og en lang rekke fantastiske bipersoner. Det har alltid vært morsomt å fable om hvem som burde spille hvem i en eventuell filmatisering, og jeg har alltid vært skeptisk til en faktisk filmatisering av historien. Og den foreliggende TV-serien er da heller ikke helt vellykket, selv om det hele ser veldig bra ut. Joda, det er masse å like her. Ruth Negga fremstiller Tulip som noe ganske annet, og langt mer interessant, enn det hun fikk være i grunnteksten, og en fabelaktig Joseph Gilgun gjør Cassidy til det komiske høydepunktet (som han var i tegneserien), men noe mer overraskende blir han gradvis til hjertet i serien også. Mye fordi Dominic Coopers Jesse er så emosjonelt utilgjengelig i mesteparten av denne sesongen at det er vanskelig å få noe forhold til ham. Når man omsider får det, er han klart både solid og sjarmerende nok, og det er mulig at sesong 2 kommer til å ha mer fremoverdriv - i så fall stemmer det kanskje, som jeg leste et sted, at denne første sesongen er verdens lengste prolog! Jeg håper i alle fall at serien greier å bli morsommere enn den har vært hittil. Så dyster og brutal som den er, er den nødt til å balansere dette med store mengder upassende humor.
52. Steven Universe(sesong 1). Åh, fantastisk! Dette ser ut som en bagatellmessig, småabsurd, lett japansk tegnefilmserie, og det er den forsåvidt også - bortsett fra det med bagatellmessig. Den er virkelig morsom, og kjempesjarmerende, med nydelige personer og en historie som vokser frem etter hvert, samtidig som alle de små enkeltstående episodene gir praktfullt ukonvensjonelle og ganske rørende små historier som illustrerer (hvis man er i analytisk modus) temaer som familie, kjønnsstereotypier, utilstrekkelighet, sorg, kjærlighet og vennskap (og andre typer forhold), det å være annerledes, utradisjonelle familier, det å være foreldre, og fremfor alt det å være barn. Men aller mest er serien veldig bra. Og morsom. Og trettenåringen elsker den.
52. Mary Poppins. En klassiker fra 1964 som jeg hadde vage, bortimot førti år gamle minner om, og som står seg aldeles utmerket. Julie Andrews er glitrende som tittelrollens bestemte, men lett anarkistiske super-nannyen (og trettenåringen og jeg var skjønt enige, i ettertid, om at hun nok ganske sikkert er en time lady). Familien Banks, som hun kommer susende inn i - eller rettere sagtsvevende ned i - kan absolutt trenge hjelpen hennes, både den ekstremt firkantede bankarbeidende faren og den kjærlige, men ytterst fraværende suffragette-moren, og ikke minst de to forholdsvis oversette barna, som får et hardt etterlengtet innslag av eventyr, magi og moro inn i livene sine. Dansesekvensene er vel litt i lengste laget for et moderne publikum, men Dick van Dyke er ustoppelig sjarmerende som den dansende feieren Bert, og det hjelper jo. Og med et voksent blikk er det vel ganske åpenbart at det er herr Banks som er den egentlige hovedpersonen - det er han som aller mest trenger Marys (og Berts) hjelp, og det er han som går gjennom den mest åpenbare utviklingen i filmen. Alt i alt en både underholdende og rørende film for alle aldersgrupper.
53. Love & Friendship. Veldig underholdende filmatisering av et av Jane Austens ungdomsverker, brevromanen Lady Susan. Hovedpersonen, lady Susan selv, er en nyslått enke nesten helt uten skrupler og med enorme manipuleringsevner, og blir spilt av Kate Beckinsale, som ser ut til å storkose seg i rollen. Historien er grunnere og mer infam enn de mer kjente Austen-romanene, men kanskje desto morsommere. Og om man skal løfte blikket litt fra å fryde seg over intrigemakeriet og de narraktige bipersonene, så er det jo en klo eller to å spore i fremstillingen av hva som kan skje med en lynende intelligent og ambisiøs person som ikke har muligheter til å bruke evnene sine til noe matnyttig eller viktig. En bagatellmessig, men veldig vellaget og morsom film.
54. The Assassin. Kinesisk film med handling lagt til rundt år 700, med et bakteppe av (for oss) helt ukjente og relativt uforståelige politiske manøvreringer i en liten provins som bare har vært selvstendig fra keiserriket i en drøy mannsalder. En eksepsjonelt langsom og dvelende film sentrert rundt en ung, leiemordertrent kvinne som kommer tilbake til hjembyen sin og forsøker å manøvrere mellom sine ulike lojaliteter. Filmen er utrolig vakker; nesten hver eneste scene (eller tablå) kunne vært et maleri, men stillstanden ble nesten i meste laget, og det var litt vanskelig å forstå hvem alle de ulike personene var, siden det var så lite dialog å identifisere dem med.
55. Assault on Precinct 13. En av John Carpenters tidligste filmer, fra 1976. Den er til dels en moderne gjenfortelling av Rio Bravo, men er (av budsjetthensyn, visstnok) lagt til Los Angeles' indre by, og filmatiseringen og fremstillingen av skurkene/fienden er aller mest basert på George Romeros genredefinerende zombiefilm Night of the Living Dead fra 1968. Man kan vel ikke kalle dette en bra film, akkurat, men den er absolutt underholdende, med sine stiliserte, typebaserte hovedpersoner, noir-hardkokte dialog og sporadisk nesten sjokkerende voldsbruk. Selve handlingen i filmen er temmelig tynn og lite sammenhengende, men den er der bare for å danne bakteppe og sette opp situasjoner som hovedpersonene skal forholde seg til, så det er i grunnen greit. Og det blir kanskje feil å si at filmen er pakket full av actionfilmklisjeer, siden den nok har vært en viktig medvirkning til å skape disse klisjeene. Musikken til John Carpenter (som var hovedgrunn til at vi valgte å se filmen nå; vi skal på konsert med Carpenter selv i neste uke) er karakteristisk og var den gangen ganske nyskapende, og er klart med på å skape den klaustrofobiske og veldig "moderne"/"urbane" stemningen i filmen.
56. Halloween. Horrorklassikeren fra 1978 er en av John Carpenters aller mest kjente filmer, og den filmen som gjorde Jamie Lee Curtis kjent. Nå ser den ut som en nesten komisk klisjefylt historie, men man må huske at filmen introduserte mange av disse klisjeene selv. I likhet med Assault on Precinct 13 er selve hovedhistorien ganske tynt konstruert (prologen gir forsåvidt en ganske interessant introduksjon til Michael Myers, men ingenting senere i filmen følger opp dette, og han er et veldig "tomt" monster), men både settingen og enkeltscenene er effektivt realistiske, og antagelig veldig lette å kjenne seg igjen i for tenåringer på 1970-tallet, som jeg antar var hovedmålgruppen for filmen. (For øvrig var det veldig morsomt å merke seg hvor utrolig mye fjorårets It Follows ligner på Halloween - ikke bare er settingen og deler av handlingen klart inspirert av den, men mange av scenene er visuelt nesten identiske.) Mye av skrekkfilm i denne genren baserer seg på ideen om at "sex dreper", men i Halloween er det lite som tyder på filmen/filmskaperen selv er misogynistisk eller seksualfiendtlig (selv om Michael Myers selvsagt er begge deler). Tenåringene er fremstilt ganske sympatiske og realistiske, og særlig Jamie Lee Curtis spiller veldig bra.
57. The Fog. Nok en horrorfilm fra Carpenter - denne gangen en spøkelseshistorie, så altså med mye mer overnaturlig preg enn i Halloween, men også her er det fortiden som kommer tilbake for å dels straffe nåtiden og dels gjenta volden som har skjedd tidligere. Handlingen henger ikke så godt sammen her, og selve horrorhistorien er mindre stram; det er lett å lage billige poenger ut av at tittelen antyder noe som er vagt og ikke så veldig håndfast. På den annen side ser filmen veldig flott ut, med praktfulle naturbilder og mange scener med fantastisk utsikt fra fyrtårnet over den lille byen, og mye fin og urovekkende filming av tåke som nærmer seg. Jeg synes dessuten spøkelsene/monstrene, og de bitene vi får av deres faktiske historie (via den fordrukne presten), er veldig effektive, og så likte jeg hvordan filmen viser at den ganske idylliske lille byen hviler på en horribel historie, som så mye av USA (og Vesten generelt).
58. Big Trouble in Little China. Vi fortsetter med John Carpenter igjen, nå halvveis ute på 1980-tallet. Ordentlig tøysete, men morsom actionfilm, med Kurt Russell i hovedrollen som ekstremt amerikansk lastebilsjåfør-tøffing med alle de morsomste replikkene i filmen. (Han er aller best når han spiller stor og dum, noe han er virkelig flink til!) Den kinesiske kompisen, Wang Chi (spilt av Dennis Dun) er også morsom, og har mer historie og personlighet enn bare å være den lille, orientalske sidekicken. Kampscenene, med enorme mengder parodisk ninjaaktige kinesiske gjengmedlemmer, blir langtrukne for min smak, men filmen som helhet er absolutt underholdende. Til og med Kim Cattrall gjør en bortimot hederlig innsats.
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
Mars
12/3: Deadpool. Kino. Måtte se denne sammen med fjortisen og hans kompiser på kinobursdag fordi det var 15 årsgrense på den. Jeg hadde meget lave forventninger, men likte den pga humoren. Litt mye splatter, men morsom film. Gutta elsket den i hvert fall! 21. 24/3: Kung Fu Panda 3. Kino. Er personlig ikke så veldig glad i denne pandaen, men jentene koste seg på kino med fettere i hvert fall.
April
1/4: Flashdance. TV-film. Endelig fikk jeg sett denne sammenhengende! Herlig nostalgi. 23. 2/4: ParaNorman. TV-film. Litt kul animasjonsfilm, som traff hele familien.
Glemt å notere ned noen her tror jeg.
De neste kommer i vilkårlig rekkefølge, sett i løpet av sommeren.
24. 22/6 En mann ved navn Ove. Lufthansa. Bra filmatisert, tro mot boken. 25. Finding Dory. Kino USA. Ikke så bra som Nemo, men likte filmen godt. 26. 17/7 Allegiant. Lufthansa. Begynner å bli litt lei konseptet nå. 27. 17/7 Everybody wants some. Lufthansa. Satt og ventet på at filmen liksom skulle komme igang...det gjorde den aldri! Bortkastet tid! 28. 17/7 The Jungle Book. Lufthansa. Bra film! 29. 17/7 Zoolander. Lufthansa. Tidtrøyte, men fornøyelig. 30. 22/6 Zoomania. Lufthansa. Morsom barnefilm. 31. 22/6 The Intern. Lufthansa. Herlig film. 32. 31/7 Bad moms. Kino. Morsom film, som setter ting på spissen, men samtidig rører ved hva som er viktig i en travel hverdag. 33. 6/8 Taken 1. Viaplay. Spennende, klar for maraton-filmkveld! 34. 6/8 Taken 2. SFAnytime. Bra oppfølger. 35. 6/8 Taken 3. Viaplay. Siste i denne omgang, blir vel kanskje siste totalt sett også tror jeg. 36. 18/8 Magic Mike XXL. DVD. Jaja, mye pent å se på, litt puteflaut til tider. 37. 22/8 Zoolander 2. DVD. Ikke så fantastisk denne heller, men fornøyelig allikevel. Mange kjente fjes som seg selv.
Serier: Mammon
Fuller House
Det tredje øyet
And then there were none
Modus SKAM sesong 1 og 2 - Endelig fikk jeg også sett denne. Likte den godt!
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
Spooks - The greater good: ok nok film det. Med "Jon Snow" :hjerter:
The walk: om han som gikk på line mellom Tvillingtårnene i NY. Ikke så verst film det faktisk!
Black mass: Magiafilm med blant annet Depp. Ikke topp 10 film, men slettes ikke verst :nikker:
A man from U.N.C.L.E: likte den godt! Litt 007 og litt Ocean 11 liksom. Morsom og litt kul.
Attack at Wallstreet: på en måte aktuell .. Men litt for dramatisk gjennomført :nemlig:
April:
Brigde of spies: en film jeg likte godt. Og jeg synes Tom Hans gjorde en veldig bra og troverdig rolle.
In The heart of The sea: Moby Dick. Underholdende og bra laget, men ikke akkurat åndeløs spenning.
Mai:
Beck - Steinar: Nja, helt greit. Men litt kjedelig.
The hateful eight: Trodde nesten 3 timer ville bli heftig, men det ble det ikke. Rå film, facsinerende og bra!
Krampus: Humorskrekk. :hehehe:
Star Wars, the force awakes: er ikke blodfan, men synes det er god underholdning!
Billions: (serie på HBO) Likte denne veldig godt, og gleder meg til sesong 2! Anbefales!
Gåsehud: Så den sammen med barna, og synes det var en underholdende film både for store og små.
Synchronicity: ekstremt dårlig film, rett og slett. Ikke ofte jeg føler for å avslutte en film midt i, men vurderte det sterkt her.
Angry birds: så den på kino med Pjokken. Grei og morsom film, litt småtreg i starten. Men absolutt innafor.
Juni:
Zootropolis: fin familiefilm det
The Forest: slapp og dårlig grøsser, eller, skulle være grøsser da.
Mannen: fra Snåsa. Måtte få sett den også. Synes det var en fin film jeg.
13 hours: actionfilm, basert på faktisk hendelser, om seks tidligere elitesoldater som skulle beskytte CIA, i Benghazi.
Birkebeinerne: tja. Grei nok, men ikke en film som gjorde så veldig inntrykk akkurat.
The Danish Girl: gripende og sterk film, og veldig gode skuespillerprestasjoner.
How to be single: easygoing og morsom film. Underholdende, men ikke særlig banebrytende.
Juli:
En mann ved navn Ove: fornøyelig, fin, rørende og morsom film.
Pyromanen: så den på kino, og ble litt skuffet. Har lest boka da, og filmen har fått ganske bra anmeldelser. Men den ble litt monoton og enkel for min del.
Now you see me: skjønner ikke at jeg har gått glipp av denne? Synes den var underholdende og morsom, og gleder meg til å se toeren som går på kino nå.
Deadpool: rå og underholdende, med humor. Men ble ikke veldig imponert.
Emelie: skrekkfilm, skulle iallefall være det. Var ikke så veldig skummel, eller bra i grunn.
August:
10 Cloverfield Lane: en slags dommedagsfilm, som var ganske bra helt til slutten. :himle:
The Divergent Series: Allegiant: tja.. grei nok, men synes det begynner å bli ganske kjedelig og lite spennende disse filmene.
London has fallen: god gammeldags actionfilm. Litt sannsynlig, og litt usannsynlig.
Room: sterk film, underveis var jeg litt usikker på hvordan den kom til å utvikle seg, men jeg synes den holdt hele veien.
Flaskeposten fra P: denne filmen var bedre enn de to forrige synes jeg.
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
Mars
12/3: Deadpool. Kino. Måtte se denne sammen med fjortisen og hans kompiser på kinobursdag fordi det var 15 årsgrense på den. Jeg hadde meget lave forventninger, men likte den pga humoren. Litt mye splatter, men morsom film. Gutta elsket den i hvert fall! 21. 24/3: Kung Fu Panda 3. Kino. Er personlig ikke så veldig glad i denne pandaen, men jentene koste seg på kino med fettere i hvert fall.
April
1/4: Flashdance. TV-film. Endelig fikk jeg sett denne sammenhengende! Herlig nostalgi. 23. 2/4: ParaNorman. TV-film. Litt kul animasjonsfilm, som traff hele familien.
Glemt å notere ned noen her tror jeg.
De neste kommer i vilkårlig rekkefølge, sett i løpet av sommeren.
24. 22/6 En mann ved navn Ove. Lufthansa. Bra filmatisert, tro mot boken. 25. Finding Dory. Kino USA. Ikke så bra som Nemo, men likte filmen godt. 26. 17/7 Allegiant. Lufthansa. Begynner å bli litt lei konseptet nå. 27. 17/7 Everybody wants some. Lufthansa. Satt og ventet på at filmen liksom skulle komme igang...det gjorde den aldri! Bortkastet tid! 28. 17/7 The Jungle Book. Lufthansa. Bra film! 29. 17/7 Zoolander. Lufthansa. Tidtrøyte, men fornøyelig. 30. 22/6 Zoomania. Lufthansa. Morsom barnefilm. 31. 22/6 The Intern. Lufthansa. Herlig film. 32. 31/7 Bad moms. Kino. Morsom film, som setter ting på spissen, men samtidig rører ved hva som er viktig i en travel hverdag. 33. 6/8 Taken 1. Viaplay. Spennende, klar for maraton-filmkveld! 34. 6/8 Taken 2. SFAnytime. Bra oppfølger. 35. 6/8 Taken 3. Viaplay. Siste i denne omgang, blir vel kanskje siste totalt sett også tror jeg. 36. 18/8 Magic Mike XXL. DVD. Jaja, mye pent å se på, litt puteflaut til tider. 37. 22/8 Zoolander 2. DVD. Ikke så fantastisk denne heller, men fornøyelig allikevel. Mange kjente fjes som seg selv. 38. 26/8 The Expendables. DVD. Mange kjente fjes, men mye unødvendig splatter! 39. 27/8 The Expendables 2. DVD. Denne så jeg knapt nok på, for mye unødvendig gørr. 40. 28/8 The Expendables 3. DVD. Denne var den beste av de tre. MEn fortsatt ikke helt i min gate.
Serier: Mammon
Fuller House
Det tredje øyet
And then there were none
Modus SKAM sesong 1 og 2 - Endelig fikk jeg også sett denne. Likte den godt!
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
Mars
12/3: Deadpool. Kino. Måtte se denne sammen med fjortisen og hans kompiser på kinobursdag fordi det var 15 årsgrense på den. Jeg hadde meget lave forventninger, men likte den pga humoren. Litt mye splatter, men morsom film. Gutta elsket den i hvert fall! 21. 24/3: Kung Fu Panda 3. Kino. Er personlig ikke så veldig glad i denne pandaen, men jentene koste seg på kino med fettere i hvert fall.
April
1/4: Flashdance. TV-film. Endelig fikk jeg sett denne sammenhengende! Herlig nostalgi. 23. 2/4: ParaNorman. TV-film. Litt kul animasjonsfilm, som traff hele familien.
Glemt å notere ned noen her tror jeg.
De neste kommer i vilkårlig rekkefølge, sett i løpet av sommeren.
24. 22/6 En mann ved navn Ove. Lufthansa. Bra filmatisert, tro mot boken. 25. Finding Dory. Kino USA. Ikke så bra som Nemo, men likte filmen godt. 26. 17/7 Allegiant. Lufthansa. Begynner å bli litt lei konseptet nå. 27. 17/7 Everybody wants some. Lufthansa. Satt og ventet på at filmen liksom skulle komme igang...det gjorde den aldri! Bortkastet tid! 28. 17/7 The Jungle Book. Lufthansa. Bra film! 29. 17/7 Zoolander. Lufthansa. Tidtrøyte, men fornøyelig. 30. 22/6 Zoomania. Lufthansa. Morsom barnefilm. 31. 22/6 The Intern. Lufthansa. Herlig film. 32. 31/7 Bad moms. Kino. Morsom film, som setter ting på spissen, men samtidig rører ved hva som er viktig i en travel hverdag. 33. 6/8 Taken 1. Viaplay. Spennende, klar for maraton-filmkveld! 34. 6/8 Taken 2. SFAnytime. Bra oppfølger. 35. 6/8 Taken 3. Viaplay. Siste i denne omgang, blir vel kanskje siste totalt sett også tror jeg. 36. 18/8 Magic Mike XXL. DVD. Jaja, mye pent å se på, litt puteflaut til tider. 37. 22/8 Zoolander 2. DVD. Ikke så fantastisk denne heller, men fornøyelig allikevel. Mange kjente fjes som seg selv. 38. 26/8 The Expendables. DVD. Mange kjente fjes, men mye unødvendig splatter! 39. 27/8 The Expendables 2. DVD. Denne så jeg knapt nok på, for mye unødvendig gørr. 40. 28/8 The Expendables 3. DVD. Denne var den beste av de tre. MEn fortsatt ikke helt i min gate.
September
4/9 Jackass presents: Bad Grandpa. DVD. Ganske morsom i grunn, selv om den var litt drøy! 42. 4/9 The Revenant. DVD. Bra film, fortjente Oscar for denne. 43. 9/9 Birkebeinerne. DVD. Filmen var bra, men sliter litt med Oftebro som seriøs skuespiller etter Lillyhammer.
Serier: Mammon
Fuller House
Det tredje øyet
And then there were none
Modus SKAM sesong 1 og 2 - Endelig fikk jeg også sett denne. Likte den godt!
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
Spooks - The greater good: ok nok film det. Med "Jon Snow" :hjerter:
The walk: om han som gikk på line mellom Tvillingtårnene i NY. Ikke så verst film det faktisk!
Black mass: Magiafilm med blant annet Depp. Ikke topp 10 film, men slettes ikke verst :nikker:
A man from U.N.C.L.E: likte den godt! Litt 007 og litt Ocean 11 liksom. Morsom og litt kul.
Attack at Wallstreet: på en måte aktuell .. Men litt for dramatisk gjennomført :nemlig:
April:
Brigde of spies: en film jeg likte godt. Og jeg synes Tom Hans gjorde en veldig bra og troverdig rolle.
In The heart of The sea: Moby Dick. Underholdende og bra laget, men ikke akkurat åndeløs spenning.
Mai:
Beck - Steinar: Nja, helt greit. Men litt kjedelig.
The hateful eight: Trodde nesten 3 timer ville bli heftig, men det ble det ikke. Rå film, facsinerende og bra!
Krampus: Humorskrekk. :hehehe:
Star Wars, the force awakes: er ikke blodfan, men synes det er god underholdning!
Billions: (serie på HBO) Likte denne veldig godt, og gleder meg til sesong 2! Anbefales!
Gåsehud: Så den sammen med barna, og synes det var en underholdende film både for store og små.
Synchronicity: ekstremt dårlig film, rett og slett. Ikke ofte jeg føler for å avslutte en film midt i, men vurderte det sterkt her.
Angry birds: så den på kino med Pjokken. Grei og morsom film, litt småtreg i starten. Men absolutt innafor.
Juni:
Zootropolis: fin familiefilm det
The Forest: slapp og dårlig grøsser, eller, skulle være grøsser da.
Mannen: fra Snåsa. Måtte få sett den også. Synes det var en fin film jeg.
13 hours: actionfilm, basert på faktisk hendelser, om seks tidligere elitesoldater som skulle beskytte CIA, i Benghazi.
Birkebeinerne: tja. Grei nok, men ikke en film som gjorde så veldig inntrykk akkurat.
The Danish Girl: gripende og sterk film, og veldig gode skuespillerprestasjoner.
How to be single: easygoing og morsom film. Underholdende, men ikke særlig banebrytende.
Juli:
En mann ved navn Ove: fornøyelig, fin, rørende og morsom film.
Pyromanen: så den på kino, og ble litt skuffet. Har lest boka da, og filmen har fått ganske bra anmeldelser. Men den ble litt monoton og enkel for min del.
Now you see me: skjønner ikke at jeg har gått glipp av denne? Synes den var underholdende og morsom, og gleder meg til å se toeren som går på kino nå.
Deadpool: rå og underholdende, med humor. Men ble ikke veldig imponert.
Emelie: skrekkfilm, skulle iallefall være det. Var ikke så veldig skummel, eller bra i grunn.
August:
10 Cloverfield Lane: en slags dommedagsfilm, som var ganske bra helt til slutten. :himle:
The Divergent Series: Allegiant: tja.. grei nok, men synes det begynner å bli ganske kjedelig og lite spennende disse filmene.
London has fallen: god gammeldags actionfilm. Litt sannsynlig, og litt usannsynlig.
Room: sterk film, underveis var jeg litt usikker på hvordan den kom til å utvikle seg, men jeg synes den holdt hele veien.
Flaskeposten fra P: denne filmen var bedre enn de to forrige synes jeg.
September:
Jungelboken: helt ok den, men hadde kanskje forventet at den var litt mer spennende.
Eye in the sky: minte meg om en annen film jeg ikke husker hva heter, men denne var helt ok den.
The Huntsman: Winter´s war: veldig dårlig film. Rett og slett.
Midnight Special: gutt med spesielle evner, som alle vil ha tak i. Helt ok film, uten det helt store.
Spotlight: film om opprullingen av overgrep av barn, utført av prester. En stor sak i Bostonområdet, over mange år. Sterk.
Kjæledyrenes hemmelige liv: så den på kino med kidsa, morsom og fin!
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
Mars
12/3: Deadpool. Kino. Måtte se denne sammen med fjortisen og hans kompiser på kinobursdag fordi det var 15 årsgrense på den. Jeg hadde meget lave forventninger, men likte den pga humoren. Litt mye splatter, men morsom film. Gutta elsket den i hvert fall! 21. 24/3: Kung Fu Panda 3. Kino. Er personlig ikke så veldig glad i denne pandaen, men jentene koste seg på kino med fettere i hvert fall.
April
1/4: Flashdance. TV-film. Endelig fikk jeg sett denne sammenhengende! Herlig nostalgi. 23. 2/4: ParaNorman. TV-film. Litt kul animasjonsfilm, som traff hele familien.
Glemt å notere ned noen her tror jeg.
De neste kommer i vilkårlig rekkefølge, sett i løpet av sommeren.
24. 22/6 En mann ved navn Ove. Lufthansa. Bra filmatisert, tro mot boken. 25. Finding Dory. Kino USA. Ikke så bra som Nemo, men likte filmen godt. 26. 17/7 Allegiant. Lufthansa. Begynner å bli litt lei konseptet nå. 27. 17/7 Everybody wants some. Lufthansa. Satt og ventet på at filmen liksom skulle komme igang...det gjorde den aldri! Bortkastet tid! 28. 17/7 The Jungle Book. Lufthansa. Bra film! 29. 17/7 Zoolander. Lufthansa. Tidtrøyte, men fornøyelig. 30. 22/6 Zoomania. Lufthansa. Morsom barnefilm. 31. 22/6 The Intern. Lufthansa. Herlig film. 32. 31/7 Bad moms. Kino. Morsom film, som setter ting på spissen, men samtidig rører ved hva som er viktig i en travel hverdag. 33. 6/8 Taken 1. Viaplay. Spennende, klar for maraton-filmkveld! 34. 6/8 Taken 2. SFAnytime. Bra oppfølger. 35. 6/8 Taken 3. Viaplay. Siste i denne omgang, blir vel kanskje siste totalt sett også tror jeg. 36. 18/8 Magic Mike XXL. DVD. Jaja, mye pent å se på, litt puteflaut til tider. 37. 22/8 Zoolander 2. DVD. Ikke så fantastisk denne heller, men fornøyelig allikevel. Mange kjente fjes som seg selv. 38. 26/8 The Expendables. DVD. Mange kjente fjes, men mye unødvendig splatter! 39. 27/8 The Expendables 2. DVD. Denne så jeg knapt nok på, for mye unødvendig gørr. 40. 28/8 The Expendables 3. DVD. Denne var den beste av de tre. MEn fortsatt ikke helt i min gate.
September
4/9 Jackass presents: Bad Grandpa. DVD. Ganske morsom i grunn, selv om den var litt drøy! 42. 4/9 The Revenant. DVD. Bra film, fortjente Oscar for denne. 43. 9/9 Birkebeinerne. DVD. Filmen var bra, men sliter litt med Oftebro som seriøs skuespiller etter Lillyhammer.
Oktober
44. 6/10: The Martian. DVD. Spennende og bra film.
Serier: Mammon
Fuller House
Det tredje øyet
And then there were none
Modus SKAM sesong 1 og 2 - Endelig fikk jeg også sett denne. Likte den godt!
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
Mars
12/3: Deadpool. Kino. Måtte se denne sammen med fjortisen og hans kompiser på kinobursdag fordi det var 15 årsgrense på den. Jeg hadde meget lave forventninger, men likte den pga humoren. Litt mye splatter, men morsom film. Gutta elsket den i hvert fall! 21. 24/3: Kung Fu Panda 3. Kino. Er personlig ikke så veldig glad i denne pandaen, men jentene koste seg på kino med fettere i hvert fall.
April
1/4: Flashdance. TV-film. Endelig fikk jeg sett denne sammenhengende! Herlig nostalgi. 23. 2/4: ParaNorman. TV-film. Litt kul animasjonsfilm, som traff hele familien.
Glemt å notere ned noen her tror jeg.
De neste kommer i vilkårlig rekkefølge, sett i løpet av sommeren.
24. 22/6 En mann ved navn Ove. Lufthansa. Bra filmatisert, tro mot boken. 25. Finding Dory. Kino USA. Ikke så bra som Nemo, men likte filmen godt. 26. 17/7 Allegiant. Lufthansa. Begynner å bli litt lei konseptet nå. 27. 17/7 Everybody wants some. Lufthansa. Satt og ventet på at filmen liksom skulle komme igang...det gjorde den aldri! Bortkastet tid! 28. 17/7 The Jungle Book. Lufthansa. Bra film! 29. 17/7 Zoolander. Lufthansa. Tidtrøyte, men fornøyelig. 30. 22/6 Zoomania. Lufthansa. Morsom barnefilm. 31. 22/6 The Intern. Lufthansa. Herlig film. 32. 31/7 Bad moms. Kino. Morsom film, som setter ting på spissen, men samtidig rører ved hva som er viktig i en travel hverdag. 33. 6/8 Taken 1. Viaplay. Spennende, klar for maraton-filmkveld! 34. 6/8 Taken 2. SFAnytime. Bra oppfølger. 35. 6/8 Taken 3. Viaplay. Siste i denne omgang, blir vel kanskje siste totalt sett også tror jeg. 36. 18/8 Magic Mike XXL. DVD. Jaja, mye pent å se på, litt puteflaut til tider. 37. 22/8 Zoolander 2. DVD. Ikke så fantastisk denne heller, men fornøyelig allikevel. Mange kjente fjes som seg selv. 38. 26/8 The Expendables. DVD. Mange kjente fjes, men mye unødvendig splatter! 39. 27/8 The Expendables 2. DVD. Denne så jeg knapt nok på, for mye unødvendig gørr. 40. 28/8 The Expendables 3. DVD. Denne var den beste av de tre. MEn fortsatt ikke helt i min gate.
September
4/9 Jackass presents: Bad Grandpa. DVD. Ganske morsom i grunn, selv om den var litt drøy! 42. 4/9 The Revenant. DVD. Bra film, fortjente Oscar for denne. 43. 9/9 Birkebeinerne. DVD. Filmen var bra, men sliter litt med Oftebro som seriøs skuespiller etter Lillyhammer.
Oktober
44. 6/10: The Martian. DVD. Spennende og bra film.
November
45. 5/11: Trolls. Kino. Søt og morsom, jeg og jentene likte den godt. 46. 6/11: Et helt halvt år. DVD. Veldig tro mot boka, sett med mannen og elleveåringen. Alle likte den, men de som ikke hadde lest boka ble skuffet over den manglende "happy endingen". 47. 10/11: Pyromanen. DVD. Ikke så store overraskelser, litt mye avslørt helt fra start.
Serier: Mammon
Fuller House
Det tredje øyet
And then there were none
Modus SKAM sesong 1 og 2 - Endelig fikk jeg også sett denne. Likte den godt!
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
Mars
12/3: Deadpool. Kino. Måtte se denne sammen med fjortisen og hans kompiser på kinobursdag fordi det var 15 årsgrense på den. Jeg hadde meget lave forventninger, men likte den pga humoren. Litt mye splatter, men morsom film. Gutta elsket den i hvert fall! 21. 24/3: Kung Fu Panda 3. Kino. Er personlig ikke så veldig glad i denne pandaen, men jentene koste seg på kino med fettere i hvert fall.
April
1/4: Flashdance. TV-film. Endelig fikk jeg sett denne sammenhengende! Herlig nostalgi. 23. 2/4: ParaNorman. TV-film. Litt kul animasjonsfilm, som traff hele familien.
Glemt å notere ned noen her tror jeg.
De neste kommer i vilkårlig rekkefølge, sett i løpet av sommeren.
24. 22/6 En mann ved navn Ove. Lufthansa. Bra filmatisert, tro mot boken. 25. Finding Dory. Kino USA. Ikke så bra som Nemo, men likte filmen godt. 26. 17/7 Allegiant. Lufthansa. Begynner å bli litt lei konseptet nå. 27. 17/7 Everybody wants some. Lufthansa. Satt og ventet på at filmen liksom skulle komme igang...det gjorde den aldri! Bortkastet tid! 28. 17/7 The Jungle Book. Lufthansa. Bra film! 29. 17/7 Zoolander. Lufthansa. Tidtrøyte, men fornøyelig. 30. 22/6 Zoomania. Lufthansa. Morsom barnefilm. 31. 22/6 The Intern. Lufthansa. Herlig film. 32. 31/7 Bad moms. Kino. Morsom film, som setter ting på spissen, men samtidig rører ved hva som er viktig i en travel hverdag. 33. 6/8 Taken 1. Viaplay. Spennende, klar for maraton-filmkveld! 34. 6/8 Taken 2. SFAnytime. Bra oppfølger. 35. 6/8 Taken 3. Viaplay. Siste i denne omgang, blir vel kanskje siste totalt sett også tror jeg. 36. 18/8 Magic Mike XXL. DVD. Jaja, mye pent å se på, litt puteflaut til tider. 37. 22/8 Zoolander 2. DVD. Ikke så fantastisk denne heller, men fornøyelig allikevel. Mange kjente fjes som seg selv. 38. 26/8 The Expendables. DVD. Mange kjente fjes, men mye unødvendig splatter! 39. 27/8 The Expendables 2. DVD. Denne så jeg knapt nok på, for mye unødvendig gørr. 40. 28/8 The Expendables 3. DVD. Denne var den beste av de tre. MEn fortsatt ikke helt i min gate.
September
4/9 Jackass presents: Bad Grandpa. DVD. Ganske morsom i grunn, selv om den var litt drøy! 42. 4/9 The Revenant. DVD. Bra film, fortjente Oscar for denne. 43. 9/9 Birkebeinerne. DVD. Filmen var bra, men sliter litt med Oftebro som seriøs skuespiller etter Lillyhammer.
Oktober
44. 6/10: The Martian. DVD. Spennende og bra film.
November
45. 5/11: Trolls. Kino. Søt og morsom, jeg og jentene likte den godt. 46. 6/11: Et helt halvt år. DVD. Veldig tro mot boka, sett med mannen og elleveåringen. Alle likte den, men de som ikke hadde lest boka ble skuffet over den manglende "happy endingen". 47. 10/11: Pyromanen. DVD. Ikke så store overraskelser, litt mye avslørt helt fra start. 48. 12/11: Ace Ventura; Pet Detective. DVD. Morsomt gjensyn sammen med barna. 49. 18/11: Ghost. TV-film. Herlig gjensyn med en av mine absolutte favorittfilmer. 50. 19/11: Grand Hotel. DVD. Norsk film, som faktisk ikke sluttet så aller verst! Bra ellers også da. 51. 20/11: Ace Ventura; Nature Calls. DVD. Denne var også fornøyelig for hele familien. 52. 20/11: Burnt. DVD. Grei dramafilm på en søndag. Ble litt sulten av å se dem kokkelere!
Serier: Mammon
Fuller House
Det tredje øyet
And then there were none
Modus SKAM sesong 1 og 2 - Endelig fikk jeg også sett denne. Likte den godt!
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
Mars
12/3: Deadpool. Kino. Måtte se denne sammen med fjortisen og hans kompiser på kinobursdag fordi det var 15 årsgrense på den. Jeg hadde meget lave forventninger, men likte den pga humoren. Litt mye splatter, men morsom film. Gutta elsket den i hvert fall! 21. 24/3: Kung Fu Panda 3. Kino. Er personlig ikke så veldig glad i denne pandaen, men jentene koste seg på kino med fettere i hvert fall.
April
1/4: Flashdance. TV-film. Endelig fikk jeg sett denne sammenhengende! Herlig nostalgi. 23. 2/4: ParaNorman. TV-film. Litt kul animasjonsfilm, som traff hele familien.
Glemt å notere ned noen her tror jeg.
De neste kommer i vilkårlig rekkefølge, sett i løpet av sommeren.
24. 22/6 En mann ved navn Ove. Lufthansa. Bra filmatisert, tro mot boken. 25. Finding Dory. Kino USA. Ikke så bra som Nemo, men likte filmen godt. 26. 17/7 Allegiant. Lufthansa. Begynner å bli litt lei konseptet nå. 27. 17/7 Everybody wants some. Lufthansa. Satt og ventet på at filmen liksom skulle komme igang...det gjorde den aldri! Bortkastet tid! 28. 17/7 The Jungle Book. Lufthansa. Bra film! 29. 17/7 Zoolander. Lufthansa. Tidtrøyte, men fornøyelig. 30. 22/6 Zoomania. Lufthansa. Morsom barnefilm. 31. 22/6 The Intern. Lufthansa. Herlig film. 32. 31/7 Bad moms. Kino. Morsom film, som setter ting på spissen, men samtidig rører ved hva som er viktig i en travel hverdag. 33. 6/8 Taken 1. Viaplay. Spennende, klar for maraton-filmkveld! 34. 6/8 Taken 2. SFAnytime. Bra oppfølger. 35. 6/8 Taken 3. Viaplay. Siste i denne omgang, blir vel kanskje siste totalt sett også tror jeg. 36. 18/8 Magic Mike XXL. DVD. Jaja, mye pent å se på, litt puteflaut til tider. 37. 22/8 Zoolander 2. DVD. Ikke så fantastisk denne heller, men fornøyelig allikevel. Mange kjente fjes som seg selv. 38. 26/8 The Expendables. DVD. Mange kjente fjes, men mye unødvendig splatter! 39. 27/8 The Expendables 2. DVD. Denne så jeg knapt nok på, for mye unødvendig gørr. 40. 28/8 The Expendables 3. DVD. Denne var den beste av de tre. MEn fortsatt ikke helt i min gate.
September
4/9 Jackass presents: Bad Grandpa. DVD. Ganske morsom i grunn, selv om den var litt drøy! 42. 4/9 The Revenant. DVD. Bra film, fortjente Oscar for denne. 43. 9/9 Birkebeinerne. DVD. Filmen var bra, men sliter litt med Oftebro som seriøs skuespiller etter Lillyhammer.
Oktober
44. 6/10: The Martian. DVD. Spennende og bra film.
November
45. 5/11: Trolls. Kino. Søt og morsom, jeg og jentene likte den godt. 46. 6/11: Et helt halvt år. DVD. Veldig tro mot boka, sett med mannen og elleveåringen. Alle likte den, men de som ikke hadde lest boka ble skuffet over den manglende "happy endingen". 47. 10/11: Pyromanen. DVD. Ikke så store overraskelser, litt mye avslørt helt fra start. 48. 12/11: Ace Ventura; Pet Detective. DVD. Morsomt gjensyn sammen med barna. 49. 18/11: Ghost. TV-film. Herlig gjensyn med en av mine absolutte favorittfilmer. 50. 19/11: Grand Hotel. DVD. Norsk film, som faktisk ikke sluttet så aller verst! Bra ellers også da. 51. 20/11: Ace Ventura; Nature Calls. DVD. Denne var også fornøyelig for hele familien. 52. 20/11: Burnt. DVD. Grei dramafilm på en søndag. Ble litt sulten av å se dem kokkelere! 53. 25/11?: Flaskepost fra P. DVD. Tro mot boka som jeg husker den. Spennende film.
Desember 2/12: Top Gun. TV-film. Gjensyn fra langt tilbake. Jeg er fortsatt ikke så fan av denne selv om jeg er stor fan av Tom Cruise. 3/12: Natt på museet 3. DVD. Ok tidsfordriv, men ikke så morsom som jeg syntes den første var. 4/12: Deadpool. DVD. Gjensyn til ære for mannen. Var bedre på kino, men grei superheltfilm med humor.
Serier: Mammon
Fuller House
Det tredje øyet
And then there were none
Modus SKAM sesong 1 og 2 - Endelig fikk jeg også sett denne. Likte den godt!
Jeg gikk helt i stå med listeføringen, men for min egen del har jeg prøvd å komplettere, om enn ikke med omtaler av alle. (Rekkefølgen er sikkert heller ikke til å stole på, men den er det i hvert fall ingen andre enn jeg som bryr seg om!)
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
Februar:
14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.
15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".
16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!
17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!
18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)
19. Parks and Recreation (sesong 1). En litt ujevn førstesesong, men det er et så imponerende cast (Amy Poehler spesielt, såklart, men Nick Offerman, Aziz Ansari og Chris Pratt, særlig, er alle med på å bære serien) at de greier å gjøre det morsomt likevel. Jeg synes mange av episodene er nesten for langt over i det pinlige, men de blir det aldri helt, og det i seg selv er godt gjort. Og alt jeg har hørt om serien tilsier at den tar seg grundig opp i senere sesonger, så det ser jeg frem til.
20. Gravity Falls. Fantastisk animasjonsserie som er en stor favoritt for både trettenåringen og oss voksne. Vi er alle litt lei oss over at den er slutt etter bare to sesonger (fordelt ut over en mer enn tre år lang periode), men det er jo en fin ting med serier som faktisk blir avsluttet på ordentlig vis. Og enhver sommer må før eller senere ta slutt, noe serien også ender opp med å si litt om, på nesten forbløffende rørende og innsiktsfullt vis. Det serien primært er, er hylende morsom, absurd og spennende, med den profesjonelle svindleren Gruncle Stan som sentrum i sommerferien til det nesten tretten år gamle tvillingparet Mabel og Dipper. Serien foregår i småbyen Gravity Falls, et slags Twin Peaks for barn (eller et Night Vale for barn, for å bruke en litt nyere referanse), der alle konspirasjonsteorier og vandrehistorier er sanne, og ingenting er helt som man skulle tro. Samtidig handler den om helt alminnelige ungdoms-serie-temaer som vennskap, søskenforhold, mobbing, forelskelse, familie og, ikke minst, det å bli eldre. Skuespillerne er en viktig del av det som gjør serien så bra, og det er morsomt å oppdage hvor mange kjente stemmer som dukker opp i små (ofte bittesmå) gjesteroller underveis. Blant andre Cecil Baldwin fra Welcome to Night Vale og Kyle McLachlan fra Twin Peaks - jeg antar dette betyr at jeg ikke er den eneste som har assosiert til disse to seriene!
21. The Martian. Spennende, underholdende og vellaget filmatisering av en uventet hit-bok som er stappfull av tekniske detaljer og geek-humor. Filmen kan, forståelig nok, ikke detaljere fullt så mye av alle de tekniske utfordringene og løsningene Mark Watney engasjerer seg i under forsøket på å overleve alene på Mars, og det er nok et godt valg. Forskjellen på bok- og filmmediet gjør også at filmen kan fokusere mer på den grandiose skjønnheten i Mars-landskapet, noe bok-Watney aldri bryr seg om å legge vekt på, og det er kanskje en av grunnene til at Watney fremstår som litt mindre morsom (og litt mer bekymret og sårbar) enn han gjorde i boken. Matt Damon er perfekt i rollen som den beste botanikeren på Mars, og jeg liker også fremstillingen av hans med-astronauter og, ikke minst, teamet i NASA som jobber for det tilsynelatende umulige målet det er å få ham hjem i live. Jeg skulle ønske filmen kunne hatt med enda litt mer av humoren fra boken, men alt i alt synes jeg dette er en veldig vellykket film. (Og trettenåringen, som også har slukt boken, var mer enn gjerne med på å se filmen for tredje gang.)
22. The Black Adder (sesong 1). Det var på tide å gi Poden en innføring i denne viktige delen av britisk historie … og, ikke minst, britisk TV-historie, fant vi ut. Særlig med tanke på at vi skulle ta ham med på Nationaltheatrets oppsetning av Richard III tenkte vi at Edmund og Baldrick (og fremstillingen av intrigene ved hoffet) ville være et bra bakteppe å ha med seg. Denne første sesongen er, som vi mistenkte, en god del mer ujevn og en god del mindre faktisk morsom enn de påfølgende, men ett sted må man jo begynne - og det hele er verdt det for episoden der Edmund blir erkebiskop av Canterbury. “No, you see, the thing about Heaven is that Heaven is for people who like the sort of things that go on in Heaven, like, uh, well, singing, talking to God, watering pot plants ... Whereas Hell, on the other hand, is for people who like the other sorts of things.” Nå kan vi knapt vente med å komme i gang med Miranda Richardsons dronning Elizabeth i sesong 2!
23. Room. Syvåringen Jacob Tremblay bærer så å si hele denne sterke, rørende (men imponerende usentimentale) filmen, veldig godt hjulpet av Brie Larson, som spiller moren hans. Konseptet og handlingen vil mange kjenne til, fra boken filmen er basert på eller fra omtalen, og en del vil sikkert være redde for at den er for fæl til å se. Men det er den ikke. Den er vond - det er vanskelig å unngå - men den er slett ikke fæl, og overhodet ikke sensasjonalistisk. Historien fokuserer fullt og helt på fem år gamle Jack, som ikke kjenner noen annen tilværelse enn den han er født inn i, og som opplever sin verden med barnets selvsagthet og fantasi. Forholdet mellom ham og moren er eksepsjonelt tett og sterkt (men, igjen, ikke sentimentalt eller med spor av “cinematiske” kjærlighetserklæringer eller "dype" uttalelser), og det er nesten utrolig å se hvor nært og overbevisende filmen greier å fremstille det. De voksne skuespillerne er suverene, og manus er strålende, men det er hovedpersonen som er det mest fantastiske ved denne storartede filmen. Antagelig er det vanskelig å skille klart mellom Tremblays (åpenbare) talent og regissørens (dypt imponerende) instruksjonsjobb; det er i så fall den eneste grunnen jeg kan se til hvorfor han ikke er på listen over Oscar-nominerte skuespillere i år. Jeg vil ellers sterkt oppfordre potensielle seere til å ikke se traileren eller lese om historien på forhånd - det er en historie som helt klart vil fungere best om man ikke allerede vet hva den handler om.
24. Brooklyn. Saoirse Ronan, som gjorde stort inntrykk som 13-åring i Atonement for noen år siden, spiller hovedrollen som irske Ailis, som drar alene til Amerika tidlig på 50-tallet for å få jobb- og utdannelsesmuligheter som ikke finnes for henne i hjembyen. Filmen er langsom, vakker, underholdende og varm, og selv om det er en god del ytre handling her, og en kjærlighetshistorie som er interessant nok, er det Ronans uttrykksfulle ansikt som i aller størst grad forteller historien - en historie om hjemlengsel, sorg og ensomhet, men også om livsglede, kjærlighet og begeistring over alle mulighetene livet gir, og om å bli voksen og ta sine egne valg. Både den irske småbyen og Brooklyn på 50-tallet er nostalgisk vakre og levende baktepper for historien, og det er et rikt utvalg av bipersoner som er med på å gjøre Ailis’ tilværelse levende. (Min favoritt er husvertinnen Mrs. Keogh, spilt av Julie Walters; rekken av måltider rundt hennes middagsbord, med de fnisende med-beboerne i hybelhuset, er også de morsomste bitene av filmen.)
25. The Big Short. Der var vi i mål med alle filmene som er nominert til årets Beste Film-Oscar, og denne er helt klart en av de aller beste. Det er en satirisk liksom-dokumentar om sammenbruddet i den amerikanske økonomien for knapt ti år siden, og om de ganske få personene i bankbransjen som så hvor det bar. Cast-listen er imponerende; Christian Bale og Steve Carell er blant de mest fremtredende, Ryan Gosling spiller en slags forteller (som også er en aktør i det som skjer), og Brad Pitt kommer inn som desillusjonert mentorfigur i en rolle som er så liten at den nesten er for en cameo å regne. Filmen er smart, sarkastisk og uærbødig, og den greier (i en liten håndfull scener som bryter eller ignorerer den fjerde veggen) å formidle de mest nødvendige økonomiske og “banktekniske” termene på en underholdende og lettfattelig måte. Men aller mest greier den å få frem inkompetansen, skruppelløsheten og korrupsjonen som var grunnen til at boliglånsboblen sprakk - og selv om den ikke bruker mye tid på å si noe om hva konsekvensene ble for de millioner av alminnelige folk som ble berørt av sammenbruddet og krisen, sier den akkurat nok til at man ikke glemmer det. Sist, men ikke minst later den aldri som om hovedpersonene er helter. De er kanskje smartere og mindre kriminelle enn mange av de andre, men de profiterer på det korrupte systemet, de også.
26. Bone Tomahawk. Jeg hadde plukket opp på forhånd at dette skulle være en brutal og underholdende western som lå og dyttet borti grensen til "horror", og det er den absolutt. Men jeg ble overrasket over hvor smart denne filmen er. De fleste genrefilmer (innen både western og horror) sier ganske mye om tiden og samfunnet de er laget i, og westernfilmer har alltid sagt en god del om hvordan hvite menn forholder seg til verden. I tidligere tider sa filmene gjerne at hvite menn hadde rett til de åpne områdene vest i USA, og - ikke minst - at de brakte sivilisasjon til villmennene. I vår tid er vanligvis tilnærmingen litt mer nyansert, heldigvis. Bone Tomahawk er en særdeles brutal film, med et knippe dyktige skuespillere som fremstiller et knippe typiske personer fra westerntradisjonen, og som både problematiserer deres følelse av å ha rett til å ta seg til rette og tar grusom hevn over dem. En overfladisk beskrivelse kunne gi inntrykk av at den ligner på en Tarantino-film (kanskje spesielt Hateful Eight, som har mye til felles med en westernfilm), men tonen er ganske annerledes; volden er riktignok veldig eksplisitt brutal og tidvis ekstrem, men filmen dveler ikke ved voldssekvensene, og de mange humoristiske sidesamtalene i filmen er aldri flashy eller teatralske, slik de alltid er hos Tarantino. Kurt Russell er en personifisert naturkraft som den barske, stødige sheriffen; Patrick Wilson fra Fargo er sympatisk cowboy med brukket ben, Richard Jenkins er fantastisk som ikke veldig smart, men veldig lojal (og pratsom) deputy, og Matthew Fox (mest kjent fra Lost) er jålete veteran fra krigen mot indianerne som har få skrupler og tenker svært høyt om seg selv. Kan absolutt anbefales, dersom man har mage for eksplisitt vold og ubehagelige horrorelementer.
Mars:
27. Carol. Det slo meg i etterkant at det hadde gått an å beskrive denne filmen så man nesten kunne ta den for å være Brooklyn. De har klare, overfladiske trekk til felles: En ung, kvinnelig protagonist jobber i et magasin i New York tidlig på 1950-tallet, men har ambisjoner om en mer utfordrende karriere, og blir involvert i et trekantdrama som utfordrer både fremtidsutsiktene og identiteten hennes. Tematikken - kjærlighetsforhold mellom kvinner - er adskillig skarpere og mer utfordrende i Carol, men aller mest er det selve filmen som er annerledes. Tittelrollen, Carol, spilt av en fantastisk Cate Blanchett, er slående vakker, sofistikert, ukonvensjonell og drømmeaktig forførende - og akkurat de samme ordene kan man bruke om filmen. Dynamikken mellom den sofistikerte overklassekvinnen og den mye yngre butikkassistenten (spilt av Rooney Mara) er adskillig mer kompleks enn den ser ut til på overflaten; Carol har slett ikke så full kontroll over tilværelsen sin som det først kan virke som, og Therese er, selv om hun er ung og uerfaren og ikke sier så mye, en uhyre intelligent og klarsynt ung kvinne. (Det er talende og overbevisende at det er gjennom fotografi hun uttrykker seg best.) Historien er både gripende og vond, men aller mest er filmen intelligent, subtil og vakkert filmet.
28. Hail, Caesar!En ny Coen-film er alltid en begivenhet, og denne ville jeg antagelig ha sett bare på grunnlag av cast-listen, selv uten å ha sett trailerne. Det er et under at ikke flere har oppdaget George Clooneys komiske talent, og når resten av listen inneholder navn som Scarlett Johanssen, Tilda Swinton og Ralph Fiennes, og dessuten Josh Brolin i hovedrollen, skjønner man at dette kommer til å bli bra. Filmen er ekstremt underholdende, ikke minst på grunn av en rekke scener fra typiske 50-tallsfilmer som dels er hyllester og dels kjærlige parodier på genrene. Den aller beste er en fantastisk koreografert dansescene med marinegaster (der de homoerotiske innuendoene bare eskalerer underveis), men både den Esther Williams-inspirerte bassengsekvensen og den romantiske "cowboy spiller gitar under fullmånen"-scenen ga meg lyst til å se den (fiktive) filmen de er en del av. Historien om den kommunistiske studiegruppen er fantastisk morsomt gjennomført, men har jo en klart alvorlig og sørgelig historisk klangbunn. Subplottet til Channing Tatum er det som er aller morsomst (og best filmet), men den aller morsomste enkeltscenen i filmen er en teologisk diskusjon mellom fire religiøse ledere om fremstillingen av Jesus i "tittelfilmen" Hail, Caesar. Som forventet hos Coen-brødrene er det den jødiske rabbien som får de beste replikkene her. Sett under ett er filmen omtrent like komplisert som The Big Lebowski, og dessuten like grunnleggende tøysete. (Og om den nå ikke er fullt så morsom, så sier ikke det stort, for det er det ikke mange filmer i verden som er.) Jeg gleder meg allerede til å se den igjen. (Og trettenåringen var godt fornøyd med sitt første møte med en Coen-film!)
... Lang pause i listeføringen; resten av posten er under arbeid (og nummereringsrekkefølgen er neppe riktig).
April - juli:
29. The Americans(sesong 4). Denne serien blir bare bedre og bedre. Det som i begynnelsen så ut som en ren underholdningsserie om overdrevent kompetente superspioner, har blitt en av de beste og mest spennende og gripende dramaseriene på TV. Jeg var bekymret, da sesong 3 var over, for om dette skulle bli sesongen der serieskaperne bikket over til parodisk, men den gang ei - i stedet har de dratt til enda flere omdreininger på temaene tillit, lojalitet, familie, identitet, kjærlighet og hva (og hvem) man velger å tro på. Og så er det fremdeles grøssende brutalt innimellom, både fysisk og emosjonelt, og jeg opplever, som jeg gjorde i Breaking Bad, at jeg empatiserer med og til og med nesten heier på nesten alle etter hvert - selv de som står som diametrale motsetninger i den kalde krigen.
30. Game of Thrones (sesong 6). Njah. Jeg synes serien har mistet grepet i økende grad etter hvert, og ett av problemene - i tillegg til at bokserien er for lang og omfattende - tror jeg er at serieskaperne mangler Martins relativt pålitelige magefølelse når det gjelder hva som er greit å gjøre og hva som er å gå for langt i rene sjokkeffekter og brutalitet. Jeg synes historien tok seg opp mot slutten av sesongen, og jeg er fremdeles spent på hvordan de har tenkt å samle trådene og avslutte det hele, men jeg klarer ikke helt å bry meg om de fleste av dem lenger. Unntatt Tyrion, da.
31. Better Call Saul (sesong 2). Å, Jimmy! Hvem skulle trodd at en tilsynelatende humoristisk spin-off-serie om Breaking Bads criminal lawyer skulle bli så hjerteskjærende? Det er umulig å ikke elske Jimmy, samtidig som det er umulig å ikke ha lyst til å riste ham i nesten hver eneste episode og si nei, nei, Jimmy, ikke gjør det! Det kommer ikke til å gå bra! Og det er umulig å ikke avsky Chuck, samtidig som det er umulig å ikke innse at han har jo rett i nesten absolutt alt han sier om Jimmy. Parallellhistorien med Mike har vært mer parallell enn den var i sesong 1, og vi vet jo alle omtrent hvor både Jimmy og Mike var i livet sitt og karrieren sin da BB startet. Det er ingenting som tyder på at Vince Gilligan er mindre av et geni enn jeg syntes etter BB, men heller ingenting som tyder på at han har blitt noe snillere mot publikum, eller mot rollefigurene sine, enn han var da.
32. Archer(sesong 7). Det er godt vi har i alle fall én serie som jeg aldri blir lei meg eller rystet av! Dette er fremdeles veldig morsomt, og personene i serien er favorittene mine, alle sammen. Jeg håper de slutter før det opphører å være morsomt, men jeg håper også at de ikke slutter riktig enda.
33. Singin' In the Rain. Vi ble inspirert til å se denne etter å ha sett Hail, Caesar. Og den er jo kjempebra - veldig sjarmerende og veldig morsom. Nesten utrolig at ingen av oss hadde sett den før.
34. Captain America: Civil War. Jeg likte den, jeg. Jeg fant færre ting å utsette på denne enn på Age of Ultron, og jeg synes den sentrale konflikten var ganske troverdig innenfor filmuniverset; den gjorde god bruk av både Steves dårlige samvittighet overfor Bucky og Tonys mange demoner, både knyttet til alle ofrene etter hans virksomhet (som våpenprodusent og som Avenger) og til tapet av foreldrene, særlig moren. Jeg likte at konflikten var reell og etter hvert også personlig, uten at Avengerne på noe tidspunkt egentlig ble hverandres fiender. Det var stas å se Ant-Man komme inn i folden også (og være så starstruck!). Men aller mest likte jeg Spider-Man, som var aldeles strålende fremstilt.
35. The Neon Demon . Meh. Jeg var veldig begeistret for Drive for noen år siden, selv om jeg delvis kunne forstå at en del seere syntes den var kjedelig, totalt grunn og meningsløst brutal. Nå forstår jeg det enda bedre, da jeg vil bruke akkurat de samme ordene om Refns nyeste film. For meg ble dette ikke bare "stil over innhold", men utilstrekkelig stil og usammenhengende innhold. De groteske delene av filmen plagde meg ikke nevneverdig (men det er verdt å nevne dem for å advare potensielle seere som ikke takler groteske scener), men jeg synes ikke de gjorde noe konstruktivt heller. Synd, for det ser ut som om det kunne vært en stilig film og en slags moderne, brutal fabel inni der et sted.
36. The Matrix. Den mest nyskapende og medrivende scifi-actionfilmen fra 90-tallet er fremdeles verdt å se, både som et kapittel i historien om "historier der maskinene blir bevisste" og som stilstudie. Den er mer gritty og brutal enn det meste Poden har sett, men vi mener det gikk bra - og det er jo definitivt en film man bør ha sett dersom man er det minste interessert i genren. "I know kung fu!" er jo dessuten en av de beste replikkene Keanu Reeves noen gang har ytret.
37. Airplane! En av de første amerikanske crazy-komediene fra 1980-tallet, og det som aller mest slår en moderne seer, er antagelig hvor utrolig lang tid det tar før den faktiske komedien kommer i gang. Oppstarts- og bakgrunnshistorien tar opp uforholdsmessig mye av filmen, og parodiene på tidstypiske filmklisjeer faller litt gjennom for en tenåring fra dette årtusenet. Men når de morsomme scenene omsider kommer, veier de jo mer enn opp for dette, da. Både autopiloten og det stadig gjentagende poenget med "What is it?" ("It's a big building with patients, but that's not important right now!") slo absolutt an. Og vi ser frem til å etter hvert se både Top Secret og Naked Gun-serien, som kom i samme DVD-boks.
38. The Vvitch. Veldig vellaget, effektiv og dyster horrorfilm som foregår i New England tidlig på 1600-tallet og er sentrert om en liten familie som har forlatt den puritanske bosettingen sin på grunn av religiøse uenigheter og bosatt seg på et isolert sted, i utkanten av en mildest talt skummel skog.
39. Midnight Special. Original og intens film om en ung gutt med spesielle krefter og foreldrene hans, som ikke forstår ham, men som gjør sitt ytterste for å hjelpe og beskytte ham. Historien har mye til felles med mange andre filmer om aliens, superkrefter og andre fenomener som både myndigheter og private aktører forsøker å kontrollere eller forstå, men genrekonvensjoner og klisjeer kommer aldri i veien for det som til syvende og sist er en gripende historie om to foreldre og en sønn.
40. The Lobster. Den merkeligste filmen jeg har sett på veldig lenge. En slags absurd tragikomedie i en absurd-dystopisk verden, der kravet om å være i et romantisk parforhold er så urokkelig at man blir sendt på tvangs-kurtiseringsleir dersom man opplever et brudd eller at partneren dør, og der individer som likevel ikke greier å finne en partner i løpet av halvannen måned,
Colin Farrell er overraskende overbevisende som hovedpersonen David, som ikke er utpreget sympatisk eller heroisk, men som likevel er virkelig nok til at vi får sympati med ham. Humoren, som man ofte kan lure på om egentlig er ment som humor, er, som man kan tenke seg, ganske ukonvensjonell og absurd, men her er det også underliggende, interessante temaer om krav til konformitet (spesielt når det gjelder det romantiske området og hva det er ment å omfatte) og mangel på privatliv som det er mulig å kjenne igjen, kanskje særlig fra sosiale medier.
41. The Terminator. Dagens tenåringer er ikke som vi var. Denne filmen ble klippet for å i det hele tatt bli vist på norske kinoer, og den gangen med 18-årsgrense. I dag opplever jeg det som helt uproblematisk å vise den til en marginalt filmvant 13-14-åring. Vel er den både spennende og brutal, men slett ikke i overkant, og den er såpass kanonisk at Poden allerede kjente igjen flere av scenene (og sitatene) fra før. Tematikken med maskiner som blir bevisste og dermed en trussel var dessuten velkjent fra tidligere (blant annet fra Ex Machina, som han nylig så på skolen, dessuten fra The Matrix), og vi syntes det var greit å få denne versjonen også. Dessuten er jo tidsreiseparadokser noe vi alle setter pris på.
42. Zootopia. Herlig sjarmerende animasjonsfilm med fantastisk persongalleri, visuelt overdådige bylandskap og en nydelig, genreriktig historie om "nyansatt politibetjent kjemper mot fordommer og trangsynthet for å løse en nedprioritert sak som viser seg å ha politiske undertoner, og blir kjent med flere halvsnuskede elementer underveis" som aldri blir moraliserende, men som likevel har en svært solid moral i bunnen. En av de tingene jeg liker veldig godt med filmen, på et overordnet plan, er at den, i stedet for å si at "egentlig er vi alle like", eller "mangfold er kjempefint og uproblematisk" sier at "egentlig er vi alle forskjellige, men selv om ulikhetene kan føre til utfordringer, er alle likevel verdifulle på hver sin måte". Dessuten er den kjempemorsom, sjarmerende og rørende.
43. The Clouds of Sils Maria.
44. The Final Girls. Horror-pastisj som ligner en krysning mellom Scream og Wet Hot American Summer - men med en del mer genuin følelse enn begge disse. Samtidig er den kanskje ikke fullt så bra, selv om ideen om å snu rundt på horrorklisjeer ved å la en gjeng fans havne inne i filmen og kommentere (og påvirke) den er morsom.
45. Ocean's Eleven. En av mine favoritt-bagatell-filmer; utrolig elegant skrudd sammen og med en fabelaktig sjarmerende gjeng hovedrolleinnehavere - man kan virkelig ane hvor gøy de hadde det mens de spilte inn denne filmen! Den ukuelig sta og irriterte Matt Damon er nesten favoritten min, selv om det er umulig å ikke la seg sjarmere av Brad Pitt og George Clooney, som nærmest kommuniserer telepatisk (antagelig gjennom den felles karismaen sin), og så synes jeg jo de to mormonske, evig kranglende brødrene er supermorsomme, da. Det eneste som irriterer er hvordan Julia Roberts' rollefigur knapt har annen funksjon enn å være et bein som to hunder krangler om. Hadde det kostet deg så mye å gi henne en liten, egen agenda, Steven Soderbergh?
46. The Sting. Det er jo fint å se hvor Ocean-genren startet, da! Dette er en elegant og ekstremt underholdende heist-film, bare datert når det gjelder hvor utrolig lang tid det tar før den "starter". Jeg kan vanskelig komme på noen som er kjekkere enn Paul Newman i denne filmen, eller et par hovedrolleinnehavere som har bedre kjemi enn han og Robert Redford. (Vi må nok se Butch Cassidy and the Sundance Kid også snart.)
47. Amadeus. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde sett den siden jeg var tenåring og så den på kino - og jeg husket så å si hver eneste scene etter hvert som de dukket opp. Dette er fremdeles en storslagen fremstilling av misunnelse og av det morderiske raseriet som kan følge av erkjennelsen av at man aldri kommer til å bli god nok, samtidig som presentasjonen av Mozart selv er både underholdende og gripende. Den eneste forskjellen jeg la merke til, i forhold til opplevelsen for tretti år siden, er at Salieri er enda mer utilgivende overfor geniet Mozart enn det jeg fikk med meg den gangen.
48. The Nice Guys. Innimellom kommer man på at Russel Crowe kan være en riktig kapabel skuespiller, og Ryan Gosling har jeg jo nesten alltid likt. Dette er en veldig underholdende gangster-buddy-film, med et skråblikk på hele genren og et litt atypisk hendelsesforløp. (Men kritikerne som sier at dette likevel ikke er like bra som Shane Blacks tidligere, smårare, underholdende krim-buddy-film med odde kompanjonger, Kiss Kiss Bang Bang, har jo rett, da. Nå fikk jeg lyst til å se den igjen.)
49. Ghostbusters. Kjempemorsom! Veldig kule hovedpersoner (og Chris Hemsworth viser hvor morsom han kan være som totalt idiotisk sekretær) som er supersmarte uten å være superhelter, og kjempesjarmerende uten å være pyntedukker, og skikkelig kule alle sammen. Artig og vellykket ny versjon av den høyt elskede åttitallsklassikeren, med mange cameos og småsitater fra originalen, men uten at den blir en ren remake. Jeg håper den er kommersielt vellykket nok til at det blir enda en film, for jeg kunne virkelig tenke meg å se gjengen igjen. Særlig Holzmann. :hjerter:
50. Stranger Things (sesong 1). Løp og se! Virkelig medrivende 80-tallspastisj, med ekkoer og direkte sitater fra E.T., Alien, Stand By Me, The X-Files, ymse Stephen King og Close Encounters, samt nyere ting som The Iron Giant, Under the Skin og for den del Låt den rätte komma in. Spenningsserie som balanserer mot klassisk skrekkfilm (men aldri ble for skummel for 13-åringen), og som har fantastiske unge skuespillere (i tillegg til en kjempesolid Winona Ryder!) i de sentrale rollene. Jeg elsker den, og vakler mellom å håpe at det blir en sesong 2 som en direkte etterfølger, og å håpe at serieskaperne i stedet lager en sesong 2 med helt nye folk et helt annet sted. Uansett er jeg sikker på at flere av de aller yngste hovedrolleinnehaverne er folk vi kommer til å høre mer fra de kommende årene.
Haha, måtte ha resten i ny post, da det viste seg at vi har lengdebegrensning på poster på forumet! Maks 60 000 tegn. Hmf.
51. Preacher (sesong 1). Jeg var i sin tid veldig begeistret for Garth Ennis' over-the-top voldelige, uærbødige, hylende morsomme og sporadisk til og med gripende tegneserie om den hardtslående texanske "predikanten" Jesse Custer, hans irske vampyrkompis Cassidy og en lang rekke fantastiske bipersoner. Det har alltid vært morsomt å fable om hvem som burde spille hvem i en eventuell filmatisering, og jeg har alltid vært skeptisk til en faktisk filmatisering av historien. Og den foreliggende TV-serien er da heller ikke helt vellykket, selv om det hele ser veldig bra ut. Joda, det er masse å like her. Ruth Negga fremstiller Tulip som noe ganske annet, og langt mer interessant, enn det hun fikk være i grunnteksten, og en fabelaktig Joseph Gilgun gjør Cassidy til det komiske høydepunktet (som han var i tegneserien), men noe mer overraskende blir han gradvis til hjertet i serien også. Mye fordi Dominic Coopers Jesse er så emosjonelt utilgjengelig i mesteparten av denne sesongen at det er vanskelig å få noe forhold til ham. Når man omsider får det, er han klart både solid og sjarmerende nok, og det er mulig at sesong 2 kommer til å ha mer fremoverdriv - i så fall stemmer det kanskje, som jeg leste et sted, at denne første sesongen er verdens lengste prolog! Jeg håper i alle fall at serien greier å bli morsommere enn den har vært hittil. Så dyster og brutal som den er, er den nødt til å balansere dette med store mengder upassende humor.
52. Steven Universe(sesong 1). Åh, fantastisk! Dette ser ut som en bagatellmessig, småabsurd, lett japansk tegnefilmserie, og det er den forsåvidt også - bortsett fra det med bagatellmessig. Den er virkelig morsom, og kjempesjarmerende, med nydelige personer og en historie som vokser frem etter hvert, samtidig som alle de små enkeltstående episodene gir praktfullt ukonvensjonelle og ganske rørende små historier som illustrerer (hvis man er i analytisk modus) temaer som familie, kjønnsstereotypier, utilstrekkelighet, sorg, kjærlighet og vennskap (og andre typer forhold), det å være annerledes, utradisjonelle familier, det å være foreldre, og fremfor alt det å være barn. Men aller mest er serien veldig bra. Og morsom. Og trettenåringen elsker den.
52. Mary Poppins. En klassiker fra 1964 som jeg hadde vage, bortimot førti år gamle minner om, og som står seg aldeles utmerket. Julie Andrews er glitrende som tittelrollens bestemte, men lett anarkistiske super-nannyen (og trettenåringen og jeg var skjønt enige, i ettertid, om at hun nok ganske sikkert er en time lady). Familien Banks, som hun kommer susende inn i - eller rettere sagt svevende ned i - kan absolutt trenge hjelpen hennes, både den ekstremt firkantede bankarbeidende faren og den kjærlige, men ytterst fraværende suffragette-moren, og ikke minst de to forholdsvis oversette barna, som får et hardt etterlengtet innslag av eventyr, magi og moro inn i livene sine. Dansesekvensene er vel litt i lengste laget for et moderne publikum, men Dick van Dyke er ustoppelig sjarmerende som den dansende feieren Bert, og det hjelper jo. Og med et voksent blikk er det vel ganske åpenbart at det er herr Banks som er den egentlige hovedpersonen - det er han som aller mest trenger Marys (og Berts) hjelp, og det er han som går gjennom den mest åpenbare utviklingen i filmen. Alt i alt en både underholdende og rørende film for alle aldersgrupper.
53. Love & Friendship. Veldig underholdende filmatisering av et av Jane Austens ungdomsverker, brevromanen Lady Susan. Hovedpersonen, lady Susan selv, er en nyslått enke nesten helt uten skrupler og med enorme manipuleringsevner, og blir spilt av Kate Beckinsale, som ser ut til å storkose seg i rollen. Historien er grunnere og mer infam enn de mer kjente Austen-romanene, men kanskje desto morsommere. Og om man skal løfte blikket litt fra å fryde seg over intrigemakeriet og de narraktige bipersonene, så er det jo en klo eller to å spore i fremstillingen av hva som kan skje med en lynende intelligent og ambisiøs person som ikke har muligheter til å bruke evnene sine til noe matnyttig eller viktig. En bagatellmessig, men veldig vellaget og morsom film.
54. The Assassin. Kinesisk film med handling lagt til rundt år 700, med et bakteppe av (for oss) helt ukjente og relativt uforståelige politiske manøvreringer i en liten provins som bare har vært selvstendig fra keiserriket i en drøy mannsalder. En eksepsjonelt langsom og dvelende film sentrert rundt en ung, leiemordertrent kvinne som kommer tilbake til hjembyen sin og forsøker å manøvrere mellom sine ulike lojaliteter. Filmen er utrolig vakker; nesten hver eneste scene (eller tablå) kunne vært et maleri, men stillstanden ble nesten i meste laget, og det var litt vanskelig å forstå hvem alle de ulike personene var, siden det var så lite dialog å identifisere dem med.
55. Assault on Precinct 13. En av John Carpenters tidligste filmer, fra 1976. Den er til dels en moderne gjenfortelling av Rio Bravo, men er (av budsjetthensyn, visstnok) lagt til Los Angeles' indre by, og filmatiseringen og fremstillingen av skurkene/fienden er aller mest basert på George Romeros genredefinerende zombiefilm Night of the Living Dead fra 1968. Man kan vel ikke kalle dette en bra film, akkurat, men den er absolutt underholdende, med sine stiliserte, typebaserte hovedpersoner, noir-hardkokte dialog og sporadisk nesten sjokkerende voldsbruk. Selve handlingen i filmen er temmelig tynn og lite sammenhengende, men den er der bare for å danne bakteppe og sette opp situasjoner som hovedpersonene skal forholde seg til, så det er i grunnen greit. Og det blir kanskje feil å si at filmen er pakket full av actionfilmklisjeer, siden den nok har vært en viktig medvirkning til å skape disse klisjeene. Musikken til John Carpenter (som var hovedgrunn til at vi valgte å se filmen nå; vi skal på konsert med Carpenter selv i neste uke) er karakteristisk og var den gangen ganske nyskapende, og er klart med på å skape den klaustrofobiske og veldig "moderne"/"urbane" stemningen i filmen.
56. Halloween. Horrorklassikeren fra 1978 er en av John Carpenters aller mest kjente filmer, og den filmen som gjorde Jamie Lee Curtis kjent. Nå ser den ut som en nesten komisk klisjefylt historie, men man må huske at filmen introduserte mange av disse klisjeene selv. I likhet med Assault on Precinct 13 er selve hovedhistorien ganske tynt konstruert (prologen gir forsåvidt en ganske interessant introduksjon til Michael Myers, men ingenting senere i filmen følger opp dette, og han er et veldig "tomt" monster), men både settingen og enkeltscenene er effektivt realistiske, og antagelig veldig lette å kjenne seg igjen i for tenåringer på 1970-tallet, som jeg antar var hovedmålgruppen for filmen. (For øvrig var det veldig morsomt å merke seg hvor utrolig mye fjorårets It Follows ligner på Halloween - ikke bare er settingen og deler av handlingen klart inspirert av den, men mange av scenene er visuelt nesten identiske.) Mye av skrekkfilm i denne genren baserer seg på ideen om at "sex dreper", men i Halloween er det lite som tyder på filmen/filmskaperen selv er misogynistisk eller seksualfiendtlig (selv om Michael Myers selvsagt er begge deler). Tenåringene er fremstilt ganske sympatiske og realistiske, og særlig Jamie Lee Curtis spiller veldig bra.
57. The Fog. Nok en horrorfilm fra Carpenter - denne gangen en spøkelseshistorie, så altså med mye mer overnaturlig preg enn i Halloween, men også her er det fortiden som kommer tilbake for å dels straffe nåtiden og dels gjenta volden som har skjedd tidligere. Handlingen henger ikke så godt sammen her, og selve horrorhistorien er mindre stram; det er lett å lage billige poenger ut av at tittelen antyder noe som er vagt og ikke så veldig håndfast. På den annen side ser filmen veldig flott ut, med praktfulle naturbilder og mange scener med fantastisk utsikt fra fyrtårnet over den lille byen, og mye fin og urovekkende filming av tåke som nærmer seg. Jeg synes dessuten spøkelsene/monstrene, og de bitene vi får av deres faktiske historie (via den fordrukne presten), er veldig effektive, og så likte jeg hvordan filmen viser at den ganske idylliske lille byen hviler på en horribel historie, som så mye av USA (og Vesten generelt).
58. Big Trouble in Little China. Vi fortsetter med John Carpenter igjen, nå halvveis ute på 1980-tallet. Ordentlig tøysete, men morsom actionfilm, med Kurt Russell i hovedrollen som ekstremt amerikansk lastebilsjåfør-tøffing med alle de morsomste replikkene i filmen. (Han er aller best når han spiller stor og dum, noe han er virkelig flink til!) Den kinesiske kompisen, Wang Chi (spilt av Dennis Dun) er også morsom, og har mer historie og personlighet enn bare å være den lille, orientalske sidekicken. Kampscenene, med enorme mengder parodisk ninjaaktige kinesiske gjengmedlemmer, blir langtrukne for min smak, men filmen som helhet er absolutt underholdende. Til og med Kim Cattrall gjør en bortimot hederlig innsats.
59. Hunt for the Wilderpeople. Superunderholdende, uærbødig og sjarmerende newzealandsk eventyrfilm; en morsom variant av den typiske buddymovien om to outsidere som ender opp i felles trøbbel. Filmskaperen, Taka Waiti, stod også bak den hysterisk morsomme vampyrparodien What We Do in the Shadows, men de to filmene har ikke stort til felles ut over at begge foregår i New Zealand.
[b]60. Westworld.[/b› Michael Crichtons drama fra 1973 utspiller seg i en fornøyelsespark med western-tema befolket med ekstremt livaktige roboter, der man kan leve ut alle actionpregede (eller umoralske) westernfantasier man måtte ha. I likhet med i Jurassic Park fremheves det flere ganger at alt er helt trygt og ingenting kan gå galt, og i likhet med i Jurassic Park viser dette seg å være veldig, veldig feil. Jeg tror kanskje ikke Michael Crichton liker fornøyelsesparker. jeg. Filmen er ganske datert og egentlig ikke så veldig spennende, men Yul Brunner er kul som ustoppelig, Terminatorlignende revolvermann-robot, da.
61. Westworld (sesong 1). Løst basert på Michael Crichton-filmen, men med mye større scope og langt mer interessant tematikk. Jeg likte den ekstremt godt gjennom nesten hele sesongen, men selv om jeg egentlig likte slutten også, mistet jeg en god del av den emosjonelle tilknytningen til serien og personene i løpet av de siste episodene. Men jeg har fremdeles troen på Nolan og er spent på hva han skal bruke sesong to til.
62. Don't Breathe. Temmelig effektiv og klaustrofobisk horror-/dramafilm som sklir litt for langt ut i ick-territorium i siste akt, men jevnt over er veldig godt laget.
63. Steven Universe (sesong 3). Fortsetter å være Podens storfavoritt, og vi er begeistret for den alle sammen. Se ellers omtale i bloggen min.
64. Bridesmaids. Forholdsvis forglemmelig komedie, men jeg liker stort sett Melissa McCarthy, og det gjorde jeg her også.
65. Yarden. Dystert, svensk sosialrealistisk drama på Troll i Eske på Cinemateket. Iskalde omgivelser og et ganske iskaldt samfunn, og en distansert, men effektivt rystende historie om klasseforskjeller og sosial dumping, opplevd av en person som hittil har hørt til en beskyttet og selvopptatt nedre middelklasse.
66. Blue Ruin.
67. Fantastic Creatures and Where to Find Them.
68. Arrival.
69. Doctor Strange.
70. Blood Simple.
71. No Man's Land.
72. Rogue One: A Star Wars Story.
73. Finding Dory.
74. The Return of Doctor Mysterio (Doctor Who Christmas Special)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
