2. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
Jeg gjør et nytt forsøk på å følge opp denne listen. :knegg:
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" :fnis: Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! :latter: (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk Jeg håper det kommer fler.
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
The perk of beeing a wallflower.
Overraskende film.
Det var spesielt det at hovedpersonen var utsatt for incest som var overraskende i og med det var en kvinnelig overgriper.
Bortsett fra at rammehistorien overrasket meg var det en klassisk oppvekstfilm. (Mystisk nok er det slik at jeg er - eller var, har roet meg litt ned - er en sucker for oppvekstromaner. Huckleberry Finn er jo en favoritt gjennom alle tider, men oppvekstfilmer har ikke samme tiltrekningen. Kanskje fordi jeg har sett for lite film?)
Innsiden ut. Tror dette må være mitt absolutte filmhøydepunkt noensinne. Den hadde alt!
Julekongen, Full Rustning. På kino.
Micke og Veronika. Søt svensk romantisk komedie.
Poseidon. Hva skal man si? Tiden gikk!
Heat. Morsomt gjensyn fra 1995.
Taking Lives. Ganske spennende plott, men Angelina Jolie er virkelig ikke min favorittskuespiller.
Farvel til mafiaen. Morsom.
The Awekening. Sånn passe skummel. Ikke for overdreven.
Februar:
9. Wild. Om en jente som drar på en krevende fottur for å finne seg selv. Bra film.
10. Natt på museet, Gravkammerets Hemmelighet. Bare tull, men litt underholdende.
11. Få meg på, for faen. Snurrig gjensyn. Veldig morsom og litt rar film.
12. Seabiscuit. Rørende.
13. Veronica Mars. Kjedelig.
14. Shutter. Ganske spennende og litt langtekkelig.
15. House in the end of the street. Skikkelig ekkel.
Mars:
16. The second best exotic marigold hotel. Søt og irriterende samtidig.
17. Welcome to Norway. Så den på kino sammen med kjæresten som selv er asylsøker. Vi lo mye, han mener de har gjort god research før innspilling.
18. 2012. Dette var jo ... overdrevet.
19. Trespass. Tidenes dårligste. Snork.
20. The Resident. Ganske spennende.
21. A most wanted man. God tanke, men litt stillestående.
22. James Bond, Spectre.
23. Spy. Morsomste på lenge.
24. It Follows. Æsj, denne var nervepirrende.
25. Focus. Overraskende.
26. Schindlers Liste. Fantastisk!
April:
27. Run all night. Spennende.
28. Mad Max, Fury Road. Merkelig.
29. The Babadook. Skikkelig creepy.
30. Beck, siste dagen. Helt ok.
31. The Walking Dead, sesong 6. Skikkelig plagsom sesongavslutning.
32. Camp Rock. Ungenes valg.
33. A walk among the tombstones. Spennende.
34. Fly 2. Koselig film.
35. The Boy. Denne var faktisk litt creepy.
Mai:
36. I am number four.
37. Still Alice. Trist.
38. The Revenant. Langtrekkelig, men nydelig filming og natur.
39. Hush. Spennende.
Juni:
40. X-men, apocalypse. Jeg elsker x-men.
41. The Conjuring. Grøss.
42. The Vampire Diaries, sesong 7. Håper de ikke lager sesong 8.
43. Skam, sesong 1. Jeg er hekta.
44. Skam, sesong 2. Jeg vil ha mer.
45. Stolthet og fordom. Romantisk og nydelig.
46. Søstrene Boleyn. Bra film.
47. Game of Thrones, sesong 6. Grusomt å vente ett år til fortsettelsen.
48. Hemlock Grove, sesong 1. Ser med storesøster.
Juli:
49. London has fallen. Tja, helt ok.
50. John Wick. Ganske kul action.
51. Rebirth. Faktisk den dårligste filmen jeg noensinne har sett.
52. Jungelboken.
August:
53. The legend of Tarzan. Ganske spennende.
54. Hemlock Grove, sesong 2.
55. Big Hero. Veldig morsom barnefilm.
Oktober:
58. En film basert på en Camilla Läckberg-bok. Husker ikke navnet, den var kjedelig.
59. Lights out. Creepy og ekkel.
60. Nobel. Helt ok. Litt lite troverdig.
61. Aber Bergen. Likte denne veldig godt.
62. Costa Del Kongsvik, sesong 1 og 2. Åh, så fælt. Mange har et snev av de karaktere i seg.
63. Side om Side, sesong 1-4. Ungenes favoritt, jeg syns det er irriterende.
November:
64. Trolls. På kino. Morsom.
65. Max Manus. Har ikke sett denne før. God film.
66. Safe Haven. Klisj. Akkurat det jeg trengte idag.
67. Bad neighbours. Drittfilm.
68. Pasific Rim. Skikkelig katastrofefilm. Helt grei underholdning.
Desember:
69. Arthurs julegaverace. Jeg kom i julestemning.
70. Bestevenner. Søt, men ganske usannsynlig.
71. Skam, sesong 3. :hjerter:
72. The spirit of christmas. En merkelig skrekk/romantisk film.
73. Beatels. Virkelig fin oppvekstfilm. Har gode minner fra boka.
74. Hemlock Grove, sesong 3. Denne har jeg brukt en evighet på. Merkelig serie.
75. Snøfall. Nydelig serie.
76. Indisious. Litt skummel og litt teit.
77. Avstar. Gjensyn med fantastisk film.
78. The magnificient eight. Kul western.
79. Don't breathe. Godt utgangspunkt, elendig resultat.
80. Star Wars, Rogue One. Helt ok.
81. 10 Cloverfield lane. Bra film, men merkelig slutt.
82. Beautiful creatures. Ikke min favoritt.
83. Den grønne mil. Fantastisk.
84. Grand hotell. Helt ok.
85. Ghostbusters. Småmorsom.
Februar
9. Møt Patel-familien
10. A Dangerous Method
11. Sicario
12. En natt i Berlin
13. Mud :hjerter:
14. Blackfish
15. Pawn Sacrifice
16. The Martian
17. Vinyl Pilot. HBO
15. Krigen
16. Sauls sønn
17. Everest
18. Love & Mercy
Mars
19. The End Of The Tour
20. The Butler
21. House of Cards Sesong 1-4
22. When The Leeves Broke A Requiem in Four Acts. Dokumentar av Spike Lee
23. The Look of Silence
24. Capturing the Friedmans (Gjensyn. YouTube)
April
24. The Americans Sesong 3
Mai
25. Stabukker
Juni
26. The Revenant
27. Louder Than Bombs
Juli
28. Den danske piken
29. Brooklyn :hjerter:
30. Joy
31. Spotlight
32. The Fear Of 13
August
33. Hachiko - A Dog's Story
34. The Hateful Eight
35. The Big Short
36. Med åpne øyne
September
37. O.J. Made in America
38. Magnus
39. Narcos Sesong 2
40. Om guder og mennesker
41. Ku'damm 56 Serie
42. Rosemari
43. Kongens nei
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" :fnis: Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! :latter: (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja.
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" :fnis: Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! :latter: (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
Jeg synes nok ikke den når helt opp til nåtidsfortellingene. Men absolutt morsom. Og jeg elsket Mrs. Hudson med den litt forurettete tonen.
Star Wars: The Force Awakens.
Endelig en god Star Wars film igjen. Og nå har jeg så store barn at vi kunne gå alle fire og det var så fantastisk. Jeg koste meg veldig og gleder meg til neste. Til og med en Clerks referanse. Vi dro rett hjem og viste Clerksklippet til jentene. Men det var nok ikke fullt så fascinert over det som vi var. :rolleyes:
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" :fnis: Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! :latter: (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
The perk of beeing a wallflower. (netflix)
Overraskende film.
Det var spesielt det at hovedpersonen var utsatt for incest som var overraskende i og med det var en kvinnelig overgriper.
Bortsett fra at rammehistorien overrasket meg var det en klassisk oppvekstfilm. (Mystisk nok er det slik at jeg er - eller var, har roet meg litt ned - er en sucker for oppvekstromaner. Huckleberry Finn er jo en favoritt gjennom alle tider, men oppvekstfilmer har ikke samme tiltrekningen. Kanskje fordi jeg har sett for lite film?)
Planet earth (netflix)
Serie som jeg så anbefalt på imdb. Jeg elsker naturfilm og BBC (tror det var det eneste jeg så på som barn), så denne falt i smak! Startet på den i romjulen.
Sesong 6 av "Det lille huset på prærien" (dvd)
Denne har jeg brukt lang tid på. Så den sammen med ungene da de var små, og den er er så realistisk at yngste nektet å se på den mer. (Barn som døde, det er ikke noe eksplisitt over den, men mye emosjonelt). Så de siste sesongene måtte jeg se alene. Ser vanligvis film sammen med ungene eller mannen så da blir det sjeldent tid. Litt vemodig å avslutte den. Den er ekstremt ujevn, noen episoder er fantastiske, mens andre er grusomme.
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn.
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" :fnis: Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! :latter: (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. :knegg: Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" :fnis: Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! :latter: (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. :knegg: Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! :hylgrine: Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede. :hjerter:
Broen, sesong 1 og 2. Ypperlig, ypperlig skandinavisk krim. Realistiske rollefigurer (mine favoritter er den litt "world-weary" Hans og kan sexy patologen), plott som faktisk ikke bare er oppgulp fra andre ting og veldig god kjemi mellom skuespillerene. Og ikke minst spenning fra a til å. Jeg likte begge sesongene like godt.
Galaxy Quest: Det Skilpadda sa. Mannen og jeg (til tross for at dette virkelig ikke er min sjanger) har alltid likt denne, og nå ble også trettenåringen helt frelst. "Can you fashion a rudimentary lathe?" har vært standardsitat i det divinske hjem i årevis.
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" :fnis: Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! :latter: (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. :knegg: Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! :hylgrine: Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede. :hjerter:
11: Galaxy Quest."Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene. :knegg:
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk.
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" :fnis: Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! :latter: (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. :knegg: Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! :hylgrine: Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede. :hjerter:
11: Galaxy Quest."Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene. :knegg:
12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.
[url="http://www.foreldreportalen.no//www.pinterest.com/pin/create/extension/"][/url]
The perk of beeing a wallflower. (netflix)
Overraskende film.
Det var spesielt det at hovedpersonen var utsatt for incest som var overraskende i og med det var en kvinnelig overgriper.
Bortsett fra at rammehistorien overrasket meg var det en klassisk oppvekstfilm. (Mystisk nok er det slik at jeg er - eller var, har roet meg litt ned - er en sucker for oppvekstromaner. Huckleberry Finn er jo en favoritt gjennom alle tider, men oppvekstfilmer har ikke samme tiltrekningen. Kanskje fordi jeg har sett for lite film?)
Planet earth (netflix)
Serie som jeg så anbefalt på imdb. Jeg elsker naturfilm og BBC (tror det var det eneste jeg så på som barn), så denne falt i smak! Startet på den i romjulen.
Sesong 6 av "Det lille huset på prærien" (dvd)
Denne har jeg brukt lang tid på. Så den sammen med ungene da de var små, og den er er så realistisk at yngste nektet å se på den mer. (Barn som døde, det er ikke noe eksplisitt over den, men mye emosjonelt). Så de siste sesongene måtte jeg se alene. Ser vanligvis film sammen med ungene eller mannen så da blir det sjeldent tid. Litt vemodig å avslutte den. Den er ekstremt ujevn, noen episoder er fantastiske, mens andre er grusomme.
Kes (dvd)
Kjøpte den fordi den hadde fått så mange priser. Fattigdommen og håpløsheten i filmen ble for mye for meg. Det ble for fjernt til at jeg ble grepet til tross for glitrende spill. Minner meg om en del oppvekstromaner til homofile. Fantasktiske fortellinger, men når jeg mangler "knaggen" som de kan hekte seg på blir det ikke innertier alikevel
En dag i livet (dvd)
Denne derimot! Innertier for meg. Litt usikker på hva som traff anderledes. Denne filmen skilderer også en lite optimal oppvekst. Den er nærmere i tid, hovedpersonen er ei jente. Miljøet minner mer om min egen oppvekst. Gruvesamfunnet i Kes ble veldig fjernt, men her er det fattige bønder, slitte hus, jobb som servitrise. Synes også at både Robert Redford og Morgan Freeman er fantastiske skuespillere (
eneste minus mitt var frigjøringen av bjørnen - den ble vel tetralsk etter min smak
The perk of beeing a wallflower. (netflix)
Overraskende film.
Det var spesielt det at hovedpersonen var utsatt for incest som var overraskende i og med det var en kvinnelig overgriper.
Bortsett fra at rammehistorien overrasket meg var det en klassisk oppvekstfilm. (Mystisk nok er det slik at jeg er - eller var, har roet meg litt ned - er en sucker for oppvekstromaner. Huckleberry Finn er jo en favoritt gjennom alle tider, men oppvekstfilmer har ikke samme tiltrekningen. Kanskje fordi jeg har sett for lite film?)
Planet earth (netflix)
Serie som jeg så anbefalt på imdb. Jeg elsker naturfilm og BBC (tror det var det eneste jeg så på som barn), så denne falt i smak! Startet på den i romjulen.
Sesong 6 av "Det lille huset på prærien" (dvd)
Denne har jeg brukt lang tid på. Så den sammen med ungene da de var små, og den er er så realistisk at yngste nektet å se på den mer. (Barn som døde, det er ikke noe eksplisitt over den, men mye emosjonelt). Så de siste sesongene måtte jeg se alene. Ser vanligvis film sammen med ungene eller mannen så da blir det sjeldent tid. Litt vemodig å avslutte den. Den er ekstremt ujevn, noen episoder er fantastiske, mens andre er grusomme.
Kes (dvd)
Kjøpte den fordi den hadde fått så mange priser. Fattigdommen og håpløsheten i filmen ble for mye for meg. Det ble for fjernt til at jeg ble grepet til tross for glitrende spill. Minner meg om en del oppvekstromaner til homofile. Fantasktiske fortellinger, men når jeg mangler "knaggen" som de kan hekte seg på blir det ikke innertier alikevel
En dag i livet (dvd)
Denne derimot! Innertier for meg. Litt usikker på hva som traff anderledes. Denne filmen skilderer også en lite optimal oppvekst. Den er nærmere i tid, hovedpersonen er ei jente. Miljøet minner mer om min egen oppvekst. Gruvesamfunnet i Kes ble veldig fjernt, men her er det fattige bønder, slitte hus, jobb som servitrise. Synes også at både Robert Redford og Morgan Freeman er fantastiske skuespillere (
eneste minus mitt var frigjøringen av bjørnen - den ble vel tetralsk etter min smak
)
Flashdance (netflix)
I serien: Vi voksne viser barna uforglemmelige filmer. Vel her hadde vi glemt av både strippingen og sex-en tydeligvis. :humre: Neida, gøy å se igjen i og for seg. Hyggelig å se en dame i et forhold hvor mannen faktisk liker selvstendige jenter. Dansingen er også flott.
Oceans 11 (netflix)
Vi har hatt Oceans 13 liggende i årevis, men aldri sett den fordi vi aldri har sett Oseans 12 - vel sånn går nå årene. Tok et gjensyn med Oceans 11, og synes denne er veldig bra gitt sjangerrammene. Det er ikke mye alvor her.
Oceans 12 (netflix)
Jeg elsker den! Bruce Willis er fantastisk. Det er ellers noe veldig tegneserieaktig over filmen.
Oceans 13 (netflix)
Så finalen. Vel, jeg likte 11 og 12 bedre, men alikevel severdig.
Guns n´roses Use your illusion II (dvd)
Morsomt "gjensyn" (jeg satt egentlig for det meste å hørte på mer enn å se). Kjempelange gitarsoloer, kjempestort band (med både saxofon og trompet). Bra musikk, flott stemme på Rose. Kjenner jeg har null tiltro til gjenforeningen, men det er uansett en annen skål.
The revenant (kino)
Endelig kino! Er veldig glad i å gå på kino. Var sammen med mannen og dette var ikke akkurat noen date-night movie. Det som fenget meg mest med filmen var realismen i det visuelle. Her var folk sultne, de så ut som vanlige folk, det var gjørme på bakken, det var skittent (ikke noen shampoo reklame for de gutta!).
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er som gjør at folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! :latter: (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. :knegg: Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! :hylgrine: Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede. :hjerter:
11: Galaxy Quest."Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene. :knegg:
12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.
13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. :leppe: Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker velidg godt!
14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over te top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Broen, sesong 1 og 2. Ypperlig, ypperlig skandinavisk krim. Realistiske rollefigurer (mine favoritter er den litt "world-weary" Hans og kan sexy patologen), plott som faktisk ikke bare er oppgulp fra andre ting og veldig god kjemi mellom skuespillerene. Og ikke minst spenning fra a til å. Jeg likte begge sesongene like godt.
Galaxy Quest. Det Skilpadda sa. Mannen og jeg (til tross for at dette virkelig ikke er min sjanger) har alltid likt denne, og nå ble også trettenåringen helt frelst. "Can you fashion a rudimentary lathe?" har vært standardsitat i det divinske hjem i årevis.
Broadchurch, sesong 1. Jeg hadde store forventninger, som ble innfridd. Ingen store fakter eller aha-opplevelser, bare noe som føltes veldig ekte. Og fryktelig ubehagelig.
The Hobbit - The Desolation of Smaug. Jeg liker ikke LOTR en gang, og den første Hobbiten-filmen var grusomt barnslig og vanvittig kjedelig. Denne var hakket bedre, men jeg må likevel innrømme at jeg driter i hva som skjer med de usjarmerende dvergene.
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
Februar:
14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så enorm og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene.
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. :knegg: Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! :hylgrine: Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.
11: Galaxy Quest."Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.
12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.
13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. :leppe: Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!
14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.
15: Alice i EventyrlandVi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
Februar:
14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.
15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men da heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig likevel? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
Februar:
14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.
15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".
16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!
17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!
18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
TV-serier:
Breaking bad, sesong 1
Breaking bad, sesong 2
Modus
Mammon 2
Innesperret
Shetland, sesong 3
House of cards, sesong 3
Prey, sesong 2
Det tredje øyet, sesong 2
Blå øyne
Springflo
Happy Valley, sesong 1
Happy Valley, sesong 2
Bedrag, sesong 1
Fargo, sesong 1
Fargo, sesong 2
Filmer:
The curious case of Benjamin Button (re-seing med 13åringen)
The martian
Amy - The girl behind the name
Mud
Narnia, Løven, heksa og klesskapet
The necessary death of Charlie
The lunchbox
Two days in Paris
Fifty shades of Grey :rolleyes:
Stalked by my doctor :rolleyes::roll eyes:
Sling Blade
Memento
And so it goes
The boy next door
Cassandra`s dream
Farvel Falkenberg
Pyromanen
En mann ved navn Ove
Mannen som elsket Yngve (reprise med 13åringen)
Meg eier ingen
Jeg reiser alene (også reprise med 13åringen)
Apejentene
Louder than bombs
Buena vista social club
The Danish Girl
Me after you
Lars i porten
Kule kidz gråter ikke
Suite Habana
Jeg er din
Commandante
Looking for Fidel
Musica Cubana
Grand hotel
Himmelen over Havanna
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun.
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. :knegg: Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! :hylgrine: Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.
11: Galaxy Quest."Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.
12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.
13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. :leppe: Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!
14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.
15: Alice i Eventyrland: Vi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.
16: 1. sesong av Agent Carter: Jeg har hatt en lang pause, men i går begynte jeg på igjen, og så de fem siste episodene. Jeg liker den godt som lett underholdning, og jeg er jo fan av retro-scifi-universer. I tillegg syns jeg det er utrolig befriende å se en kvinnelig hovedperson som ikke er tynn som en strek. Sesongen er jo også en feministisk historie; som går fra kvinnesynet i Mad Men, til å vise sårbare menn og sterke damer, og også kvinneilge nemesiser.
Jeg føler at det er noen filmer jeg har glemt av, men er ikke sikker. :gruble:
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Setter på nå...
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
Broen, sesong 1 og 2. Ypperlig, ypperlig skandinavisk krim. Realistiske rollefigurer (mine favoritter er den litt "world-weary" Hans og kan sexy patologen), plott som faktisk ikke bare er oppgulp fra andre ting og veldig god kjemi mellom skuespillerene. Og ikke minst spenning fra a til å. Jeg likte begge sesongene like godt.
Galaxy Quest. Det Skilpadda sa. Mannen og jeg (til tross for at dette virkelig ikke er min sjanger) har alltid likt denne, og nå ble også trettenåringen helt frelst. "Can you fashion a rudimentary lathe?" har vært standardsitat i det divinske hjem i årevis.
Broadchurch, sesong 1. Jeg hadde store forventninger, som ble innfridd. Ingen store fakter eller aha-opplevelser, bare noe som føltes veldig ekte. Og fryktelig ubehagelig.
The Hobbit - The Desolation of Smaug. Jeg liker ikke LOTR en gang, og den første Hobbiten-filmen var grusomt barnslig og vanvittig kjedelig. Denne var hakket bedre, men jeg må likevel innrømme at jeg driter i hva som skjer med de usjarmerende dvergene.
Februar:
Captain Philips. Klaustrofobisk og velspilt basert på en virkelig hendelse. De somaliske skuespillerne, og særlig hovedpersonen, spilte veldig overbevisende. De gikk ikke over til at alle snakket amerikansk etter tre setninger. Litt mye action på slutten etter min smak, men den falt ikke i "amerikanerne som helter"-fella, noe den enkelt kunne ha gjort.
The Sixth Sense. Veldig lenge siden sist jeg så denne. Denne gang så jeg den med trettenåringen, og bare det å se filmen med en "uinvidd" var spennende. Jeg synes fortsatt ikke filmen er kjempeskummel, bare trist og veldig fæl. Noen scener (som den med jenta og videoen) er jo nesten ødeleggende.
Unbreakable. Mer M. Night. Denne filmen starter så utrolig bra, og holder seg lenge. Men så snart twisten kommer, så er det over. Og akkurat da vil jeg bare rope "nei, ikke slutt nååååå".
Signs. Da jeg så denne på kino i 2002, var jeg så vettskremt at jeg lurte på om det var lurt av meg å se den i gravid tilstand. Nå kan jeg ikke fatte at det var samme film jeg så da. Jeg skjønte ikke da at filmen var ment å være humoristisk og litt meta. Jeg ble i alle fall ikke skremt denne gangen, heller motsatt, selv om et par scener kan være litt "jumpy".
Nightwatch. Wtf? Russiske vampyrer og good vs. evil. Ikke en film jeg ville ha valgt selv, men mannen min mente at han hadde hørt mye bra om den. Vel, pluss for at den ikke er amerikansk, men minus for utrolig mye teit handling og latterlige actionscener. Jeg er rimelig sikker på at denne filmen har kultstatus og mange tilhengere, men jeg kan dy meg.
X-men. First class. Jeg må innrømme at jeg så denne først og fremst på grunn av Michael Fassbender og James McAvoy. :shallow: Men den var litt morsom også. I alle fall i starten. På slutten ble det for mye action og for mye "vi må samle trådene", men alt i alt en positiv opplevelse.
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende!
Februar
12. The Bourne Identity (dvd)
Nok en film som har vegetert i hyllen min - i hovedsak fordi jeg har hatt film 1 og 3, og det derfor har virket litt rart å se de. Grunnen til jeg kjøpte den i sin tid er at jeg elsket bøkene. Må jo si at filmen overhode ikke lignet på boken, så det tok litt tid å komme inn i den når jeg hadde forventet noe helt annet. Dette er James Bond lookalike film.
The Bourne Supremacy (youtube)
Videreføring av historien i film nummer 1.
The Bourne Ultimatum (dvd)
Videreføring av historien.
The Bourne Legacy (bluray)
En Bourne film uten Bourne? Ja, den ble veldig anderledes. Men helt OK action. Skal definitivt se det som filmes nå.
Sin City (dvd)
Å, jeg elsker denne. Jeg elsker Frank Miller og denne filmen er tro mot tegneserien. Det grafiske uttrykket er vidunderlig. Jeg liker også det at det ikke er noen virkelige helter i historien. Hendelsesmessig er historien ikke mye realistisk (alt folk overlever!), men moralsk sett er karakterene mer opp til virkeligheten enn i de fleste andre filmer.
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
Haha, tilhenger melder seg! :juhu: Den busscenen? Wow. Bare wow. Daywatch var mer forgettable. Treern kom aldri.
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. :knegg: Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! :hylgrine: Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.
11: Galaxy Quest."Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.
12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.
13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. :leppe: Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!
14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.
15: Alice i Eventyrland: Vi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.
16: 1. sesong av Agent Carter: Jeg har hatt en lang pause, men i går begynte jeg på igjen, og så de fem siste episodene. Jeg liker den godt som lett underholdning, og jeg er jo fan av retro-scifi-universer. I tillegg syns jeg det er utrolig befriende å se en kvinnelig hovedperson som ikke er tynn som en strek. Sesongen er jo også en feministisk historie; som går fra kvinnesynet i Mad Men, til å vise sårbare menn og sterke damer, og også kvinneilge nemesiser.
17: Matrix: Hiawata lurte på om vi kunne se denne. VI har holdt igjen litt, både på grunn av volden og kompleksiteten, men bestemte oss for å prøve. Siden han spiller såpass mye, og lever av og til i en indre fantasiverden så var konesptet ganske lett å fortstå. Det var fint å se den igjen, og ganske kult å se hvor banebrytende den var.
18: Batman, Tim Burton-versjonen fra 1989: Vi har holdt igjen på den nye batmanfilmene, og Gotham også, men de gamle filmene har ikke det samme mørket. Hiawata syns filmen fra sekstitallet var hilarious, og denne helt grei. Det var faktisk ganske morsomt å se den igjen, og det er lett å se hva Burton ville med filmen, men kanskje ikke helt fikk til eller fikk lov til. Nicholson som the Joker er utrolig morsom, en skurk med eget soundtrack som spilles via en boombox en av hans goons bærer med seg overalt. Hvor kult er ikke det? :knegg:
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
Februar:
14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.
15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".
16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!
17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!
18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)
19. Parks and Recreation (sesong 1). En litt ujevn førstesesong, men det er et så imponerende cast (Amy Poehler spesielt, såklart, men Nick Offerman, Aziz Ansari og Chris Pratt, særlig, er alle med på å bære serien) at de greier å gjøre det morsomt likevel. Jeg synes mange av episodene er nesten for langt over i det pinlige, men de blir det aldri helt, og det i seg selv er godt gjort. Og alt jeg har hørt om serien tilsier at den tar seg grundig opp i senere sesonger, så det ser jeg frem til.
20. Gravity Falls. Fantastisk animasjonsserie som er en stor favoritt for både trettenåringen og oss voksne. Vi er alle litt lei oss over at den er slutt etter bare to sesonger (fordelt ut over en mer enn tre år lang periode), men det er jo en fin ting med serier som faktisk blir avsluttet på ordentlig vis. Og enhver sommer må før eller senere ta slutt, noe serien også ender opp med å si litt om, på nesten forbløffende rørende og innsiktsfullt vis. Det serien primært er, er hylende morsom, absurd og spennende, med den profesjonelle svindleren Gruncle Stan som sentrum i sommerferien til det nesten tretten år gamle tvillingparet Mabel og Dipper. Serien foregår i småbyen Gravity Falls, et slags Twin Peaks for barn (eller et Night Vale for barn, for å bruke en litt nyere referanse), der alle konspirasjonsteorier og vandrehistorier er sanne, og ingenting er helt som man skulle tro. Samtidig handler den om helt alminnelige ungdoms-serie-temaer som vennskap, søskenforhold, mobbing, forelskelse, familie og, ikke minst, det å bli eldre. Skuespillerne er en viktig del av det som gjør serien så bra, og det er morsomt å oppdage hvor mange kjente stemmer som dukker opp i små (ofte bittesmå) gjesteroller underveis. Blant andre Cecil Baldwin fra Welcome to Night Vale og Kyle McLachlan fra Twin Peaks - jeg antar dette betyr at jeg ikke er den eneste som har assosiert til disse to seriene!
21. The Martian. Spennende, underholdende og vellaget filmatisering av en uventet hit-bok som er stappfull av tekniske detaljer og geek-humor. Filmen kan, forståelig nok, ikke detaljere fullt så mye av alle de tekniske utfordringene og løsningene Mark Watney engasjerer seg i under forsøket på å overleve alene på Mars, og det er nok et godt valg. Forskjellen på bok- og filmmediet gjør også at filmen kan fokusere mer på den grandiose skjønnheten i Mars-landskapet, noe bok-Watney aldri bryr seg om å legge vekt på, og det er kanskje en av grunnene til at Watney fremstår som litt mindre morsom (og litt mer bekymret og sårbar) enn han gjorde i boken. Matt Damon er perfekt i rollen som den beste botanikeren på Mars, og jeg liker også fremstillingen av hans med-astronauter og, ikke minst, teamet i NASA som jobber for det tilsynelatende umulige målet det er å få ham hjem i live. Jeg skulle ønske filmen kunne hatt med enda litt mer av humoren fra boken, men alt i alt synes jeg dette er en veldig vellykket film. (Og trettenåringen, som også har slukt boken, var mer enn gjerne med på å se filmen for tredje gang.)
22. The Black Adder (sesong 1). Det var på tide å gi Poden en innføring i denne viktige delen av britisk historie … og, ikke minst, britisk TV-historie, fant vi ut. Særlig med tanke på at vi skulle ta ham med på Nationaltheatrets oppsetning av Richard III tenkte vi at Edmund og Baldrick (og fremstillingen av intrigene ved hoffet) ville være et bra bakteppe å ha med seg. Denne første sesongen er, som vi mistenkte, en god del mer ujevn og en god del mindre faktisk morsom enn de påfølgende, men ett sted må man jo begynne - og det hele er verdt det for episoden der Edmund blir erkebiskop av Canterbury. “No, you see, the thing about Heaven is that Heaven is for people who like the sort of things that go on in Heaven, like, uh, well, singing, talking to God, watering pot plants ... Whereas Hell, on the other hand, is for people who like the other sorts of things.” Nå kan vi knapt vente med å komme i gang med Miranda Richardsons dronning Elizabeth i sesong 2!
23. Room. Syvåringen Jacob Tremblay bærer så å si hele denne sterke, rørende (men imponerende usentimentale) filmen, veldig godt hjulpet av Brie Larson, som spiller moren hans. Konseptet og handlingen vil mange kjenne til, fra boken filmen er basert på eller fra omtalen, og en del vil sikkert være redde for at den er for fæl til å se. Men det er den ikke. Den er vond - det er vanskelig å unngå - men den er slett ikke fæl, og overhodet ikke sensasjonalistisk. Historien fokuserer fullt og helt på fem år gamle Jack, som ikke kjenner noen annen tilværelse enn den han er født inn i, og som opplever sin verden med barnets selvsagthet og fantasi. Forholdet mellom ham og moren er eksepsjonelt tett og sterkt (men, igjen, ikke sentimentalt eller med spor av “cinematiske” kjærlighetserklæringer eller "dype" uttalelser), og det er nesten utrolig å se hvor nært og overbevisende filmen greier å fremstille det. De voksne skuespillerne er suverene, og manus er strålende, men det er hovedpersonen som er det mest fantastiske ved denne storartede filmen. Antagelig er det vanskelig å skille klart mellom Tremblays (åpenbare) talent og regissørens (dypt imponerende) instruksjonsjobb; det er i så fall den eneste grunnen jeg kan se til hvorfor han ikke er på listen over Oscar-nominerte skuespillere i år. Jeg vil ellers sterkt oppfordre potensielle seere til å ikke se traileren eller lese om historien på forhånd - det er en historie som helt klart vil fungere best om man ikke allerede vet hva den handler om.
24. Brooklyn. Saoirse Ronan, som gjorde stort inntrykk som 13-åring i Atonement for noen år siden, spiller hovedrollen som irske Ailis, som drar alene til Amerika tidlig på 50-tallet for å få jobb- og utdannelsesmuligheter som ikke finnes for henne i hjembyen. Filmen er langsom, vakker, underholdende og varm, og selv om det er en god del ytre handling her, og en kjærlighetshistorie som er interessant nok, er det Ronans uttrykksfulle ansikt som i aller størst grad forteller historien - en historie om hjemlengsel, sorg og ensomhet, men også om livsglede, kjærlighet og begeistring over alle mulighetene livet gir, og om å bli voksen og ta sine egne valg. Både den irske småbyen og Brooklyn på 50-tallet er nostalgisk vakre og levende baktepper for historien, og det er et rikt utvalg av bipersoner som er med på å gjøre Ailis’ tilværelse levende. (Min favoritt er husvertinnen Mrs. Keogh, spilt av Julie Walters; rekken av måltider rundt hennes middagsbord, med de fnisende med-beboerne i hybelhuset, er også de morsomste bitene av filmen.)
25. The Big Short. Der var vi i mål med alle filmene som er nominert til årets Beste Film-Oscar, og denne er helt klart en av de aller beste. Det er en satirisk liksom-dokumentar om sammenbruddet i den amerikanske økonomien for knapt ti år siden, og om de ganske få personene i bankbransjen som så hvor det bar. Cast-listen er imponerende; Christian Bale og Steve Carell er blant de mest fremtredende, Ryan Gosling spiller en slags forteller (som også er en aktør i det som skjer), og Brad Pitt kommer inn som desillusjonert mentorfigur i en rolle som er så liten at den nesten er for en cameo å regne. Filmen er smart, sarkastisk og uærbødig, og den greier (i en liten håndfull scener som bryter eller ignorerer den fjerde veggen) å formidle de mest nødvendige økonomiske og “banktekniske” termene på en underholdende og lettfattelig måte. Men aller mest greier den å få frem inkompetansen, skruppelløsheten og korrupsjonen som var grunnen til at boliglånsboblen sprakk - og selv om den ikke bruker mye tid på å si noe om hva konsekvensene ble for de millioner av alminnelige folk som ble berørt av sammenbruddet og krisen, sier den akkurat nok til at man ikke glemmer det. Sist, men ikke minst later den aldri som om hovedpersonene er helter. De er kanskje smartere og mindre kriminelle enn mange av de andre, men de profiterer på det korrupte systemet, de også.
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. :knegg: Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! :hylgrine: Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.
11: Galaxy Quest."Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.
12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.
13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. :leppe: Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!
14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.
15: Alice i Eventyrland: Vi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.
16: 1. sesong av Agent Carter: Jeg har hatt en lang pause, men i går begynte jeg på igjen, og så de fem siste episodene. Jeg liker den godt som lett underholdning, og jeg er jo fan av retro-scifi-universer. I tillegg syns jeg det er utrolig befriende å se en kvinnelig hovedperson som ikke er tynn som en strek. Sesongen er jo også en feministisk historie; som går fra kvinnesynet i Mad Men, til å vise sårbare menn og sterke damer, og også kvinneilge nemesiser.
17: Matrix: Hiawata lurte på om vi kunne se denne. VI har holdt igjen litt, både på grunn av volden og kompleksiteten, men bestemte oss for å prøve. Siden han spiller såpass mye, og lever av og til i en indre fantasiverden så var konesptet ganske lett å fortstå. Det var fint å se den igjen, og ganske kult å se hvor banebrytende den var.
18: Batman, Tim Burton-versjonen fra 1989: Vi har holdt igjen på den nye batmanfilmene, og Gotham også, men de gamle filmene har ikke det samme mørket. Hiawata syns filmen fra sekstitallet var hilarious, og denne helt grei. Det var faktisk ganske morsomt å se den igjen, og det er lett å se hva Burton ville med filmen, men kanskje ikke helt fikk til eller fikk lov til. Nicholson som the Joker er utrolig morsom, en skurk med eget soundtrack som spilles via en boombox en av hans goons bærer med seg overalt. Hvor kult er ikke det? :knegg:
19: Doctor Who, sesong 8: Da er vi i mål med alle sesongene som ligger på Netflix. Jeg blir virkelig glad i alle Doctorene etterhvert, men Peter Capaldi er nok den jeg har likt nest best. Først sutret jeg litt fordi han var så gammel, men jeg syns han har veldig ung og sjarmerende mimikk og lynne. :hjerter:
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
Februar:
14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.
15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".
16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!
17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!
18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)
19. Parks and Recreation (sesong 1). En litt ujevn førstesesong, men det er et så imponerende cast (Amy Poehler spesielt, såklart, men Nick Offerman, Aziz Ansari og Chris Pratt, særlig, er alle med på å bære serien) at de greier å gjøre det morsomt likevel. Jeg synes mange av episodene er nesten for langt over i det pinlige, men de blir det aldri helt, og det i seg selv er godt gjort. Og alt jeg har hørt om serien tilsier at den tar seg grundig opp i senere sesonger, så det ser jeg frem til.
20. Gravity Falls. Fantastisk animasjonsserie som er en stor favoritt for både trettenåringen og oss voksne. Vi er alle litt lei oss over at den er slutt etter bare to sesonger (fordelt ut over en mer enn tre år lang periode), men det er jo en fin ting med serier som faktisk blir avsluttet på ordentlig vis. Og enhver sommer må før eller senere ta slutt, noe serien også ender opp med å si litt om, på nesten forbløffende rørende og innsiktsfullt vis. Det serien primært er, er hylende morsom, absurd og spennende, med den profesjonelle svindleren Gruncle Stan som sentrum i sommerferien til det nesten tretten år gamle tvillingparet Mabel og Dipper. Serien foregår i småbyen Gravity Falls, et slags Twin Peaks for barn (eller et Night Vale for barn, for å bruke en litt nyere referanse), der alle konspirasjonsteorier og vandrehistorier er sanne, og ingenting er helt som man skulle tro. Samtidig handler den om helt alminnelige ungdoms-serie-temaer som vennskap, søskenforhold, mobbing, forelskelse, familie og, ikke minst, det å bli eldre. Skuespillerne er en viktig del av det som gjør serien så bra, og det er morsomt å oppdage hvor mange kjente stemmer som dukker opp i små (ofte bittesmå) gjesteroller underveis. Blant andre Cecil Baldwin fra Welcome to Night Vale og Kyle McLachlan fra Twin Peaks - jeg antar dette betyr at jeg ikke er den eneste som har assosiert til disse to seriene!
21. The Martian. Spennende, underholdende og vellaget filmatisering av en uventet hit-bok som er stappfull av tekniske detaljer og geek-humor. Filmen kan, forståelig nok, ikke detaljere fullt så mye av alle de tekniske utfordringene og løsningene Mark Watney engasjerer seg i under forsøket på å overleve alene på Mars, og det er nok et godt valg. Forskjellen på bok- og filmmediet gjør også at filmen kan fokusere mer på den grandiose skjønnheten i Mars-landskapet, noe bok-Watney aldri bryr seg om å legge vekt på, og det er kanskje en av grunnene til at Watney fremstår som litt mindre morsom (og litt mer bekymret og sårbar) enn han gjorde i boken. Matt Damon er perfekt i rollen som den beste botanikeren på Mars, og jeg liker også fremstillingen av hans med-astronauter og, ikke minst, teamet i NASA som jobber for det tilsynelatende umulige målet det er å få ham hjem i live. Jeg skulle ønske filmen kunne hatt med enda litt mer av humoren fra boken, men alt i alt synes jeg dette er en veldig vellykket film. (Og trettenåringen, som også har slukt boken, var mer enn gjerne med på å se filmen for tredje gang.)
22. The Black Adder (sesong 1). Det var på tide å gi Poden en innføring i denne viktige delen av britisk historie … og, ikke minst, britisk TV-historie, fant vi ut. Særlig med tanke på at vi skulle ta ham med på Nationaltheatrets oppsetning av Richard III tenkte vi at Edmund og Baldrick (og fremstillingen av intrigene ved hoffet) ville være et bra bakteppe å ha med seg. Denne første sesongen er, som vi mistenkte, en god del mer ujevn og en god del mindre faktisk morsom enn de påfølgende, men ett sted må man jo begynne - og det hele er verdt det for episoden der Edmund blir erkebiskop av Canterbury. “No, you see, the thing about Heaven is that Heaven is for people who like the sort of things that go on in Heaven, like, uh, well, singing, talking to God, watering pot plants ... Whereas Hell, on the other hand, is for people who like the other sorts of things.” Nå kan vi knapt vente med å komme i gang med Miranda Richardsons dronning Elizabeth i sesong 2!
23. Room. Syvåringen Jacob Tremblay bærer så å si hele denne sterke, rørende (men imponerende usentimentale) filmen, veldig godt hjulpet av Brie Larson, som spiller moren hans. Konseptet og handlingen vil mange kjenne til, fra boken filmen er basert på eller fra omtalen, og en del vil sikkert være redde for at den er for fæl til å se. Men det er den ikke. Den er vond - det er vanskelig å unngå - men den er slett ikke fæl, og overhodet ikke sensasjonalistisk. Historien fokuserer fullt og helt på fem år gamle Jack, som ikke kjenner noen annen tilværelse enn den han er født inn i, og som opplever sin verden med barnets selvsagthet og fantasi. Forholdet mellom ham og moren er eksepsjonelt tett og sterkt (men, igjen, ikke sentimentalt eller med spor av “cinematiske” kjærlighetserklæringer eller "dype" uttalelser), og det er nesten utrolig å se hvor nært og overbevisende filmen greier å fremstille det. De voksne skuespillerne er suverene, og manus er strålende, men det er hovedpersonen som er det mest fantastiske ved denne storartede filmen. Antagelig er det vanskelig å skille klart mellom Tremblays (åpenbare) talent og regissørens (dypt imponerende) instruksjonsjobb; det er i så fall den eneste grunnen jeg kan se til hvorfor han ikke er på listen over Oscar-nominerte skuespillere i år. Jeg vil ellers sterkt oppfordre potensielle seere til å ikke se traileren eller lese om historien på forhånd - det er en historie som helt klart vil fungere best om man ikke allerede vet hva den handler om.
24. Brooklyn. Saoirse Ronan, som gjorde stort inntrykk som 13-åring i Atonement for noen år siden, spiller hovedrollen som irske Ailis, som drar alene til Amerika tidlig på 50-tallet for å få jobb- og utdannelsesmuligheter som ikke finnes for henne i hjembyen. Filmen er langsom, vakker, underholdende og varm, og selv om det er en god del ytre handling her, og en kjærlighetshistorie som er interessant nok, er det Ronans uttrykksfulle ansikt som i aller størst grad forteller historien - en historie om hjemlengsel, sorg og ensomhet, men også om livsglede, kjærlighet og begeistring over alle mulighetene livet gir, og om å bli voksen og ta sine egne valg. Både den irske småbyen og Brooklyn på 50-tallet er nostalgisk vakre og levende baktepper for historien, og det er et rikt utvalg av bipersoner som er med på å gjøre Ailis’ tilværelse levende. (Min favoritt er husvertinnen Mrs. Keogh, spilt av Julie Walters; rekken av måltider rundt hennes middagsbord, med de fnisende med-beboerne i hybelhuset, er også de morsomste bitene av filmen.)
25. The Big Short. Der var vi i mål med alle filmene som er nominert til årets Beste Film-Oscar, og denne er helt klart en av de aller beste. Det er en satirisk liksom-dokumentar om sammenbruddet i den amerikanske økonomien for knapt ti år siden, og om de ganske få personene i bankbransjen som så hvor det bar. Cast-listen er imponerende; Christian Bale og Steve Carell er blant de mest fremtredende, Ryan Gosling spiller en slags forteller (som også er en aktør i det som skjer), og Brad Pitt kommer inn som desillusjonert mentorfigur i en rolle som er så liten at den nesten er for en cameo å regne. Filmen er smart, sarkastisk og uærbødig, og den greier (i en liten håndfull scener som bryter eller ignorerer den fjerde veggen) å formidle de mest nødvendige økonomiske og “banktekniske” termene på en underholdende og lettfattelig måte. Men aller mest greier den å få frem inkompetansen, skruppelløsheten og korrupsjonen som var grunnen til at boliglånsboblen sprakk - og selv om den ikke bruker mye tid på å si noe om hva konsekvensene ble for de millioner av alminnelige folk som ble berørt av sammenbruddet og krisen, sier den akkurat nok til at man ikke glemmer det. Sist, men ikke minst later den aldri som om hovedpersonene er helter. De er kanskje smartere og mindre kriminelle enn mange av de andre, men de profiterer på det korrupte systemet, de også.
26. Bone Tomahawk. Jeg hadde plukket opp på forhånd at dette skulle være en brutal og underholdende western som lå og dyttet borti grensen til "horror", og det er den absolutt. Men jeg ble overrasket over hvor smart denne filmen er. De fleste genrefilmer (innen både western og horror) sier ganske mye om tiden og samfunnet de er laget i, og westernfilmer har alltid sagt en god del om hvordan hvite menn forholder seg til verden. I tidligere tider sa filmene gjerne at hvite menn hadde rett til de åpne områdene vest i USA, og - ikke minst - at de brakte sivilisasjon til villmennene. I vår tid er vanligvis tilnærmingen litt mer nyansert, heldigvis. Bone Tomahawk er en særdeles brutal film, med et knippe dyktige skuespillere som fremstiller et knippe typiske personer fra westerntradisjonen, og som både problematiserer deres følelse av å ha rett til å ta seg til rette og tar grusom hevn over dem. En overfladisk beskrivelse kunne gi inntrykk av at den ligner på en Tarantino-film (kanskje spesielt Hateful Eight, som har mye til felles med en westernfilm), men tonen er ganske annerledes; volden er riktignok veldig eksplisitt brutal og tidvis ekstrem, men filmen dveler ikke ved voldssekvensene, og de mange humoristiske sidesamtalene i filmen er aldri flashy eller teatralske, slik de alltid er hos Tarantino. Kurt Russell er en personifisert naturkraft som den barske, stødige sheriffen; Patrick Wilson fra Fargo er sympatisk cowboy med brukket ben, Richard Jenkins er fantastisk som ikke veldig smart, men veldig lojal (og pratsom) deputy, og Matthew Fox (mest kjent fra Lost) er jålete veteran fra krigen mot indianerne som har få skrupler og tenker svært høyt om seg selv. Kan absolutt anbefales, dersom man har mage for eksplisitt vold og ubehagelige horrorelementer.
Februar
12. The Bourne Identity (dvd)
13. The Bourne Supremacy (youtube)
14. The Bourne Ultimatum (dvd)
15. The Bourne Legacy (bluray)
16. Sin City (dvd)
17. Sin City - a dame to kill for (dvd)
Til tross for alderen mellom filmene - sin city i 2005 og a dame to kill for i 2014 er filmene tro mot hverandre. A dame to kill for har mer historie.
18. Chef´s table (netflix)
Morsom serie som handler om topp kjøkkensjefer. Det er selvfølgelig ekstra spesielt for oss at den ene restauranten ligger forholdsvis nær oss. Jeg hadde mannen på gli helt til vi presentert vaktelegg rullet i aske fra brent sauemøkk. Ja, ja, jeg gir meg ikke! :humre:
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
Februar:
14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.
15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".
16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!
17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!
18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)
19. Parks and Recreation (sesong 1). En litt ujevn førstesesong, men det er et så imponerende cast (Amy Poehler spesielt, såklart, men Nick Offerman, Aziz Ansari og Chris Pratt, særlig, er alle med på å bære serien) at de greier å gjøre det morsomt likevel. Jeg synes mange av episodene er nesten for langt over i det pinlige, men de blir det aldri helt, og det i seg selv er godt gjort. Og alt jeg har hørt om serien tilsier at den tar seg grundig opp i senere sesonger, så det ser jeg frem til.
20. Gravity Falls. Fantastisk animasjonsserie som er en stor favoritt for både trettenåringen og oss voksne. Vi er alle litt lei oss over at den er slutt etter bare to sesonger (fordelt ut over en mer enn tre år lang periode), men det er jo en fin ting med serier som faktisk blir avsluttet på ordentlig vis. Og enhver sommer må før eller senere ta slutt, noe serien også ender opp med å si litt om, på nesten forbløffende rørende og innsiktsfullt vis. Det serien primært er, er hylende morsom, absurd og spennende, med den profesjonelle svindleren Gruncle Stan som sentrum i sommerferien til det nesten tretten år gamle tvillingparet Mabel og Dipper. Serien foregår i småbyen Gravity Falls, et slags Twin Peaks for barn (eller et Night Vale for barn, for å bruke en litt nyere referanse), der alle konspirasjonsteorier og vandrehistorier er sanne, og ingenting er helt som man skulle tro. Samtidig handler den om helt alminnelige ungdoms-serie-temaer som vennskap, søskenforhold, mobbing, forelskelse, familie og, ikke minst, det å bli eldre. Skuespillerne er en viktig del av det som gjør serien så bra, og det er morsomt å oppdage hvor mange kjente stemmer som dukker opp i små (ofte bittesmå) gjesteroller underveis. Blant andre Cecil Baldwin fra Welcome to Night Vale og Kyle McLachlan fra Twin Peaks - jeg antar dette betyr at jeg ikke er den eneste som har assosiert til disse to seriene!
21. The Martian. Spennende, underholdende og vellaget filmatisering av en uventet hit-bok som er stappfull av tekniske detaljer og geek-humor. Filmen kan, forståelig nok, ikke detaljere fullt så mye av alle de tekniske utfordringene og løsningene Mark Watney engasjerer seg i under forsøket på å overleve alene på Mars, og det er nok et godt valg. Forskjellen på bok- og filmmediet gjør også at filmen kan fokusere mer på den grandiose skjønnheten i Mars-landskapet, noe bok-Watney aldri bryr seg om å legge vekt på, og det er kanskje en av grunnene til at Watney fremstår som litt mindre morsom (og litt mer bekymret og sårbar) enn han gjorde i boken. Matt Damon er perfekt i rollen som den beste botanikeren på Mars, og jeg liker også fremstillingen av hans med-astronauter og, ikke minst, teamet i NASA som jobber for det tilsynelatende umulige målet det er å få ham hjem i live. Jeg skulle ønske filmen kunne hatt med enda litt mer av humoren fra boken, men alt i alt synes jeg dette er en veldig vellykket film. (Og trettenåringen, som også har slukt boken, var mer enn gjerne med på å se filmen for tredje gang.)
22. The Black Adder (sesong 1). Det var på tide å gi Poden en innføring i denne viktige delen av britisk historie … og, ikke minst, britisk TV-historie, fant vi ut. Særlig med tanke på at vi skulle ta ham med på Nationaltheatrets oppsetning av Richard III tenkte vi at Edmund og Baldrick (og fremstillingen av intrigene ved hoffet) ville være et bra bakteppe å ha med seg. Denne første sesongen er, som vi mistenkte, en god del mer ujevn og en god del mindre faktisk morsom enn de påfølgende, men ett sted må man jo begynne - og det hele er verdt det for episoden der Edmund blir erkebiskop av Canterbury. “No, you see, the thing about Heaven is that Heaven is for people who like the sort of things that go on in Heaven, like, uh, well, singing, talking to God, watering pot plants ... Whereas Hell, on the other hand, is for people who like the other sorts of things.” Nå kan vi knapt vente med å komme i gang med Miranda Richardsons dronning Elizabeth i sesong 2!
23. Room. Syvåringen Jacob Tremblay bærer så å si hele denne sterke, rørende (men imponerende usentimentale) filmen, veldig godt hjulpet av Brie Larson, som spiller moren hans. Konseptet og handlingen vil mange kjenne til, fra boken filmen er basert på eller fra omtalen, og en del vil sikkert være redde for at den er for fæl til å se. Men det er den ikke. Den er vond - det er vanskelig å unngå - men den er slett ikke fæl, og overhodet ikke sensasjonalistisk. Historien fokuserer fullt og helt på fem år gamle Jack, som ikke kjenner noen annen tilværelse enn den han er født inn i, og som opplever sin verden med barnets selvsagthet og fantasi. Forholdet mellom ham og moren er eksepsjonelt tett og sterkt (men, igjen, ikke sentimentalt eller med spor av “cinematiske” kjærlighetserklæringer eller "dype" uttalelser), og det er nesten utrolig å se hvor nært og overbevisende filmen greier å fremstille det. De voksne skuespillerne er suverene, og manus er strålende, men det er hovedpersonen som er det mest fantastiske ved denne storartede filmen. Antagelig er det vanskelig å skille klart mellom Tremblays (åpenbare) talent og regissørens (dypt imponerende) instruksjonsjobb; det er i så fall den eneste grunnen jeg kan se til hvorfor han ikke er på listen over Oscar-nominerte skuespillere i år. Jeg vil ellers sterkt oppfordre potensielle seere til å ikke se traileren eller lese om historien på forhånd - det er en historie som helt klart vil fungere best om man ikke allerede vet hva den handler om.
24. Brooklyn. Saoirse Ronan, som gjorde stort inntrykk som 13-åring i Atonement for noen år siden, spiller hovedrollen som irske Ailis, som drar alene til Amerika tidlig på 50-tallet for å få jobb- og utdannelsesmuligheter som ikke finnes for henne i hjembyen. Filmen er langsom, vakker, underholdende og varm, og selv om det er en god del ytre handling her, og en kjærlighetshistorie som er interessant nok, er det Ronans uttrykksfulle ansikt som i aller størst grad forteller historien - en historie om hjemlengsel, sorg og ensomhet, men også om livsglede, kjærlighet og begeistring over alle mulighetene livet gir, og om å bli voksen og ta sine egne valg. Både den irske småbyen og Brooklyn på 50-tallet er nostalgisk vakre og levende baktepper for historien, og det er et rikt utvalg av bipersoner som er med på å gjøre Ailis’ tilværelse levende. (Min favoritt er husvertinnen Mrs. Keogh, spilt av Julie Walters; rekken av måltider rundt hennes middagsbord, med de fnisende med-beboerne i hybelhuset, er også de morsomste bitene av filmen.)
25. The Big Short. Der var vi i mål med alle filmene som er nominert til årets Beste Film-Oscar, og denne er helt klart en av de aller beste. Det er en satirisk liksom-dokumentar om sammenbruddet i den amerikanske økonomien for knapt ti år siden, og om de ganske få personene i bankbransjen som så hvor det bar. Cast-listen er imponerende; Christian Bale og Steve Carell er blant de mest fremtredende, Ryan Gosling spiller en slags forteller (som også er en aktør i det som skjer), og Brad Pitt kommer inn som desillusjonert mentorfigur i en rolle som er så liten at den nesten er for en cameo å regne. Filmen er smart, sarkastisk og uærbødig, og den greier (i en liten håndfull scener som bryter eller ignorerer den fjerde veggen) å formidle de mest nødvendige økonomiske og “banktekniske” termene på en underholdende og lettfattelig måte. Men aller mest greier den å få frem inkompetansen, skruppelløsheten og korrupsjonen som var grunnen til at boliglånsboblen sprakk - og selv om den ikke bruker mye tid på å si noe om hva konsekvensene ble for de millioner av alminnelige folk som ble berørt av sammenbruddet og krisen, sier den akkurat nok til at man ikke glemmer det. Sist, men ikke minst later den aldri som om hovedpersonene er helter. De er kanskje smartere og mindre kriminelle enn mange av de andre, men de profiterer på det korrupte systemet, de også.
26. Bone Tomahawk. Jeg hadde plukket opp på forhånd at dette skulle være en brutal og underholdende western som lå og dyttet borti grensen til "horror", og det er den absolutt. Men jeg ble overrasket over hvor smart denne filmen er. De fleste genrefilmer (innen både western og horror) sier ganske mye om tiden og samfunnet de er laget i, og westernfilmer har alltid sagt en god del om hvordan hvite menn forholder seg til verden. I tidligere tider sa filmene gjerne at hvite menn hadde rett til de åpne områdene vest i USA, og - ikke minst - at de brakte sivilisasjon til villmennene. I vår tid er vanligvis tilnærmingen litt mer nyansert, heldigvis. Bone Tomahawk er en særdeles brutal film, med et knippe dyktige skuespillere som fremstiller et knippe typiske personer fra westerntradisjonen, og som både problematiserer deres følelse av å ha rett til å ta seg til rette og tar grusom hevn over dem. En overfladisk beskrivelse kunne gi inntrykk av at den ligner på en Tarantino-film (kanskje spesielt Hateful Eight, som har mye til felles med en westernfilm), men tonen er ganske annerledes; volden er riktignok veldig eksplisitt brutal og tidvis ekstrem, men filmen dveler ikke ved voldssekvensene, og de mange humoristiske sidesamtalene i filmen er aldri flashy eller teatralske, slik de alltid er hos Tarantino. Kurt Russell er en personifisert naturkraft som den barske, stødige sheriffen; Patrick Wilson fra Fargo er sympatisk cowboy med brukket ben, Richard Jenkins er fantastisk som ikke veldig smart, men veldig lojal (og pratsom) deputy, og Matthew Fox (mest kjent fra Lost) er jålete veteran fra krigen mot indianerne som har få skrupler og tenker svært høyt om seg selv. Kan absolutt anbefales, dersom man har mage for eksplisitt vold og ubehagelige horrorelementer.
Mars:
27. Carol. Det slo meg i etterkant at det hadde gått an å beskrive denne filmen så man nesten kunne ta den for å være Brooklyn. De har klare, overfladiske trekk til felles: En ung, kvinnelig protagonist jobber i et magasin i New York tidlig på 1950-tallet, men har ambisjoner om en mer utfordrende karriere, og blir involvert i et trekantdrama som utfordrer både fremtidsutsiktene og identiteten hennes. Tematikken - kjærlighetsforhold mellom kvinner - er adskillig skarpere og mer utfordrende i Carol, men aller mest er det selve filmen som er annerledes. Tittelrollen, Carol, spilt av en fantastisk Cate Blanchett, er slående vakker, sofistikert, ukonvensjonell og drømmeaktig forførende - og akkurat de samme ordene kan man bruke om filmen. Dynamikken mellom den sofistikerte overklassekvinnen og den mye yngre butikkassistenten (spilt av Rooney Mara) er adskillig mer kompleks enn den ser ut til på overflaten; Carol har slett ikke så full kontroll over tilværelsen sin som det først kan virke som, og Therese er, selv om hun er ung og uerfaren og ikke sier så mye, en uhyre intelligent og klarsynt ung kvinne. (Det er talende og overbevisende at det er gjennom fotografi hun uttrykker seg best.) Historien er både gripende og vond, men aller mest er filmen intelligent, subtil og vakkert filmet.
28. Hail, Caesar!En ny Coen-film er alltid en begivenhet, og denne ville jeg antagelig ha sett bare på grunnlag av cast-listen, selv uten å ha sett trailerne. Det er et under at ikke flere har oppdaget George Clooneys komiske talent, og når resten av listen inneholder navn som Scarlett Johanssen, Tilda Swinton og Ralph Fiennes, og dessuten Josh Brolin i hovedrollen, skjønner man at dette kommer til å bli bra. Filmen er ekstremt underholdende, ikke minst på grunn av en rekke scener fra typiske 50-tallsfilmer som dels er hyllester og dels kjærlige parodier på genrene. Den aller beste er en fantastisk koreografert dansescene med marinegaster (der de homoerotiske innuendoene bare eskalerer underveis), men både den Esther Williams-inspirerte bassengsekvensen og den romantiske "cowboy spiller gitar under fullmånen"-scenen ga meg lyst til å se den (fiktive) filmen de er en del av. Historien om den kommunistiske studiegruppen er fantastisk morsomt gjennomført, men har jo en klart alvorlig og sørgelig historisk klangbunn. Subplottet til Channing Tatum er det som er aller morsomst (og best filmet), men den aller morsomste enkeltscenen i filmen er en teologisk diskusjon mellom fire religiøse ledere om fremstillingen av Jesus i "tittelfilmen" Hail, Caesar. Som forventet hos Coen-brødrene er det den jødiske rabbien som får de beste replikkene her. Sett under ett er filmen omtrent like komplisert som The Big Lebowski, og dessuten like grunnleggende tøysete. (Og om den nå ikke er fullt så morsom, så sier ikke det stort, for det er det ikke mange filmer i verden som er.) Jeg gleder meg allerede til å se den igjen. (Og trettenåringen var godt fornøyd med sitt første møte med en Coen-film!)
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang :stolt: ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. :knegg: Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! :hylgrine: Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.
11: Galaxy Quest."Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.
12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.
13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. :leppe: Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!
14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.
15: Alice i Eventyrland: Vi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.
16: 1. sesong av Agent Carter: Jeg har hatt en lang pause, men i går begynte jeg på igjen, og så de fem siste episodene. Jeg liker den godt som lett underholdning, og jeg er jo fan av retro-scifi-universer. I tillegg syns jeg det er utrolig befriende å se en kvinnelig hovedperson som ikke er tynn som en strek. Sesongen er jo også en feministisk historie; som går fra kvinnesynet i Mad Men, til å vise sårbare menn og sterke damer, og også kvinneilge nemesiser.
17: Matrix: Hiawata lurte på om vi kunne se denne. VI har holdt igjen litt, både på grunn av volden og kompleksiteten, men bestemte oss for å prøve. Siden han spiller såpass mye, og lever av og til i en indre fantasiverden så var konesptet ganske lett å fortstå. Det var fint å se den igjen, og ganske kult å se hvor banebrytende den var.
18: Batman, Tim Burton-versjonen fra 1989: Vi har holdt igjen på den nye batmanfilmene, og Gotham også, men de gamle filmene har ikke det samme mørket. Hiawata syns filmen fra sekstitallet var hilarious, og denne helt grei. Det var faktisk ganske morsomt å se den igjen, og det er lett å se hva Burton ville med filmen, men kanskje ikke helt fikk til eller fikk lov til. Nicholson som the Joker er utrolig morsom, en skurk med eget soundtrack som spilles via en boombox en av hans goons bærer med seg overalt. Hvor kult er ikke det? :knegg:
19: Doctor Who, sesong 8: Da er vi i mål med alle sesongene som ligger på Netflix. Jeg blir virkelig glad i alle Doctorene etterhvert, men Peter Capaldi er nok den jeg har likt nest best. Først sutret jeg litt fordi han var så gammel, men jeg syns han har veldig ung og sjarmerende mimikk og lynne. :hjerter:
20: Crouching Tiger, Hidden Dragon: Blades of destiny. CTHD er en av de vakreste filmene jeg har sett, og jeg gråter alltid bøttevis på slutten. I slutten av februar slapp Netflix en slags oppfølger, og trailerne var veldig kule. Jeg hadde ikke akkurat forventninger til at den skulle greie å være like vakker som den første, og jeg hadde rett. Men den var en grei intro til sjangeren for Hiawata som bare har sett litt Jackie Chan tidligere, og syns det var kult. Det jeg syns er ekstra dumt er at de snakker amerikansk (jeg tror det var en kinesisk versjon også, men den tror jeg var dubbet). Kanskje ikke så rart, siden mange av skuespillerne er amerikanske, som blant annet har spilt i Glee. Siden Netflix har gjort det så bra med Narcos, så trodde jeg kanskje de ville følge opp å være kompromissløse på språk, men dengang ei. Det er mange vakre scener, og mange morsomme, og heldigvis ga den Hiawata lyst til å se den første, så den drepte hvertfall ikke interessen.
21: X-Files. Ja, hva skal man si? Jeg var alltid mest fan av Monster of the Week-episodene, og syns hele konspirasjonsgreia var ganske kjedelig. Og sånn var det i denne minisesongen også. Jeg syns Mulder og Scully fremdeles er fine folk, og når de ble varme i trøya var de riktig så underholdende også. Serien har greid å oppdatere seg på tematikken, mengden konspirasjonsteorier nå er jo ekstrem til sammenlikning med nittitallet, men de har ikke greid å oppdatere "feelen". Serien føles utdatert; plottene, og måten de gjennomføres på. Jeg tror ikke jeg kommer til å fortsette å se på om det kommer flere sesonger med de to nye agentene.
22: Zootropolis. Det er en av de morsomste animasjonsfilmene jeg har sett på lenge! Et utrolig morsomt persongallere, en kløktig utforming av plot og verden og et ekstremt aktuel tema. Her toucher Disney borti både Trump og flyktningekrisa, samtidig som de greier å være utrolig vittige. Jeg så den med norsk tale, og min favoritt er Linni Meister som en liten muldvarp-Snooki! :latter: Anbefales!
23: Birkebeinerne. Kort oppsummert; barske vikinger, pen snø, men utrolig ujevn. Vikinger møter Robin Hod, Prince of Thieves, liksom. Historien er jo relativt kompleks, og det tok litt tid før man greier å gripe den, selv om man kjenner den fra før av. Kampscenene og forfølgelsesscenene er vel noe av det flotteste jeg har sett på norsk fim på lenge (siden Veiviseren, kanskje?), men det holder ikke. Jeg tror ikke på at birkebeinere sier "gogogaga" til babyer. Og hvorfor i all verden har man rasket sammen det som finnes av kjente mannlige skuespillere i absolutt alle roller, men man har gitt de 4 kvinnelige rollene til totalt ukjente damer? Jeg syns det er skandaløst.
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
Mars
12/3: Deadpool. Kino. Måtte se denne sammen med fjortisen og hans kompiser på kinobursdag fordi det var 15 årsgrense på den. Jeg hadde meget lave forventninger, men likte den pga humoren. Litt mye splatter, men morsom film. Gutta elsket den i hvert fall!
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
Spooks - The greater good: ok nok film det. Med "Jon Snow" :hjerter:
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! :hylgrine: Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.
11: Galaxy Quest."Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.
12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.
13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. :leppe: Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!
14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.
15: Alice i Eventyrland: Vi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.
16: 1. sesong av Agent Carter: Jeg har hatt en lang pause, men i går begynte jeg på igjen, og så de fem siste episodene. Jeg liker den godt som lett underholdning, og jeg er jo fan av retro-scifi-universer. I tillegg syns jeg det er utrolig befriende å se en kvinnelig hovedperson som ikke er tynn som en strek. Sesongen er jo også en feministisk historie; som går fra kvinnesynet i Mad Men, til å vise sårbare menn og sterke damer, og også kvinneilge nemesiser.
17: Matrix: Hiawata lurte på om vi kunne se denne. VI har holdt igjen litt, både på grunn av volden og kompleksiteten, men bestemte oss for å prøve. Siden han spiller såpass mye, og lever av og til i en indre fantasiverden så var konesptet ganske lett å fortstå. Det var fint å se den igjen, og ganske kult å se hvor banebrytende den var.
18: Batman, Tim Burton-versjonen fra 1989: Vi har holdt igjen på den nye batmanfilmene, og Gotham også, men de gamle filmene har ikke det samme mørket. Hiawata syns filmen fra sekstitallet var hilarious, og denne helt grei. Det var faktisk ganske morsomt å se den igjen, og det er lett å se hva Burton ville med filmen, men kanskje ikke helt fikk til eller fikk lov til. Nicholson som the Joker er utrolig morsom, en skurk med eget soundtrack som spilles via en boombox en av hans goons bærer med seg overalt. Hvor kult er ikke det? :knegg:
19: Doctor Who, sesong 8: Da er vi i mål med alle sesongene som ligger på Netflix. Jeg blir virkelig glad i alle Doctorene etterhvert, men Peter Capaldi er nok den jeg har likt nest best. Først sutret jeg litt fordi han var så gammel, men jeg syns han har veldig ung og sjarmerende mimikk og lynne. :hjerter:
20: Crouching Tiger, Hidden Dragon: Blades of destiny. CTHD er en av de vakreste filmene jeg har sett, og jeg gråter alltid bøttevis på slutten. I slutten av februar slapp Netflix en slags oppfølger, og trailerne var veldig kule. Jeg hadde ikke akkurat forventninger til at den skulle greie å være like vakker som den første, og jeg hadde rett. Men den var en grei intro til sjangeren for Hiawata som bare har sett litt Jackie Chan tidligere, og syns det var kult. Det jeg syns er ekstra dumt er at de snakker amerikansk (jeg tror det var en kinesisk versjon også, men den tror jeg var dubbet). Kanskje ikke så rart, siden mange av skuespillerne er amerikanske, som blant annet har spilt i Glee. Siden Netflix har gjort det så bra med Narcos, så trodde jeg kanskje de ville følge opp å være kompromissløse på språk, men dengang ei. Det er mange vakre scener, og mange morsomme, og heldigvis ga den Hiawata lyst til å se den første, så den drepte hvertfall ikke interessen.
21: X-Files. Ja, hva skal man si? Jeg var alltid mest fan av Monster of the Week-episodene, og syns hele konspirasjonsgreia var ganske kjedelig. Og sånn var det i denne minisesongen også. Jeg syns Mulder og Scully fremdeles er fine folk, og når de ble varme i trøya var de riktig så underholdende også. Serien har greid å oppdatere seg på tematikken, mengden konspirasjonsteorier nå er jo ekstrem til sammenlikning med nittitallet, men de har ikke greid å oppdatere "feelen". Serien føles utdatert; plottene, og måten de gjennomføres på. Jeg tror ikke jeg kommer til å fortsette å se på om det kommer flere sesonger med de to nye agentene.
22: Zootropolis. Det er en av de morsomste animasjonsfilmene jeg har sett på lenge! Et utrolig morsomt persongallere, en kløktig utforming av plot og verden og et ekstremt aktuel tema. Her toucher Disney borti både Trump og flyktningekrisa, samtidig som de greier å være utrolig vittige. Jeg så den med norsk tale, og min favoritt er Linni Meister som en liten muldvarp-Snooki! :latter: Anbefales!
23: Birkebeinerne. Kort oppsummert; barske vikinger, pen snø, men utrolig ujevn. Vikinger møter Robin Hod, Prince of Thieves, liksom. Historien er jo relativt kompleks, og det tok litt tid før man greier å gripe den, selv om man kjenner den fra før av. Kampscenene og forfølgelsesscenene er vel noe av det flotteste jeg har sett på norsk fim på lenge (siden Veiviseren, kanskje?), men det holder ikke. Jeg tror ikke på at birkebeinere sier "gogogaga" til babyer. Og hvorfor i all verden har man rasket sammen det som finnes av kjente mannlige skuespillere i absolutt alle roller, men man har gitt de 4 kvinnelige rollene til totalt ukjente damer? Jeg syns det er skandaløst.
24: Karate Kid I og II. LIke a knight in shinig armor, from a long time ago! dubidubidu. Peter Cetera har holdt seg. :knegg: Vi så disse med Hiawata, og den første er faktisk en god ungdomsfilm! Toern er litt dårligere, men jeg har et så sterkt romantisk forholdt til den at det gjør ikke meg noe.
25: National Treasure II. Vi så den første National Treasure-filen før vi skulle til USA sist, siden vi skulle se Liberty Bell og hele sulamitten. Toern har vi ikke fått fulgt opp med før nå. Den er jo utterly ridicoulus, men helt ok en fredagskveld.
26: Man of Steel. Vi lader opp til Superman vs. Batman! Jeg vet ikke helt, jeg syns denne er ganske uforglemmelig. Jeg liker Lois Lane mye bedre da, jeg syns hun som spilte i filmene fra åttitallet var ganske skrekkelig. Man så tydelig at hun var ganske heavy narkoman, og det sto ikke helt i stil til rollen som stjernejournalist.
27: Ghostbusters II. Vi lader opp til den nye, og måtte selvfølgelig få sett begge de gamle. Enern så vi for et par år siden. Bill Murrays leilighet. Nesten like mye rart nips som oss!
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! :hylgrine: Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.
11: Galaxy Quest."Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.
12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.
13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. :leppe: Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!
14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.
15: Alice i Eventyrland: Vi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.
16: 1. sesong av Agent Carter: Jeg har hatt en lang pause, men i går begynte jeg på igjen, og så de fem siste episodene. Jeg liker den godt som lett underholdning, og jeg er jo fan av retro-scifi-universer. I tillegg syns jeg det er utrolig befriende å se en kvinnelig hovedperson som ikke er tynn som en strek. Sesongen er jo også en feministisk historie; som går fra kvinnesynet i Mad Men, til å vise sårbare menn og sterke damer, og også kvinneilge nemesiser.
17: Matrix: Hiawata lurte på om vi kunne se denne. VI har holdt igjen litt, både på grunn av volden og kompleksiteten, men bestemte oss for å prøve. Siden han spiller såpass mye, og lever av og til i en indre fantasiverden så var konesptet ganske lett å fortstå. Det var fint å se den igjen, og ganske kult å se hvor banebrytende den var.
18: Batman, Tim Burton-versjonen fra 1989: Vi har holdt igjen på den nye batmanfilmene, og Gotham også, men de gamle filmene har ikke det samme mørket. Hiawata syns filmen fra sekstitallet var hilarious, og denne helt grei. Det var faktisk ganske morsomt å se den igjen, og det er lett å se hva Burton ville med filmen, men kanskje ikke helt fikk til eller fikk lov til. Nicholson som the Joker er utrolig morsom, en skurk med eget soundtrack som spilles via en boombox en av hans goons bærer med seg overalt. Hvor kult er ikke det? :knegg:
19: Doctor Who, sesong 8: Da er vi i mål med alle sesongene som ligger på Netflix. Jeg blir virkelig glad i alle Doctorene etterhvert, men Peter Capaldi er nok den jeg har likt nest best. Først sutret jeg litt fordi han var så gammel, men jeg syns han har veldig ung og sjarmerende mimikk og lynne. :hjerter:
20: Crouching Tiger, Hidden Dragon: Blades of destiny. CTHD er en av de vakreste filmene jeg har sett, og jeg gråter alltid bøttevis på slutten. I slutten av februar slapp Netflix en slags oppfølger, og trailerne var veldig kule. Jeg hadde ikke akkurat forventninger til at den skulle greie å være like vakker som den første, og jeg hadde rett. Men den var en grei intro til sjangeren for Hiawata som bare har sett litt Jackie Chan tidligere, og syns det var kult. Det jeg syns er ekstra dumt er at de snakker amerikansk (jeg tror det var en kinesisk versjon også, men den tror jeg var dubbet). Kanskje ikke så rart, siden mange av skuespillerne er amerikanske, som blant annet har spilt i Glee. Siden Netflix har gjort det så bra med Narcos, så trodde jeg kanskje de ville følge opp å være kompromissløse på språk, men dengang ei. Det er mange vakre scener, og mange morsomme, og heldigvis ga den Hiawata lyst til å se den første, så den drepte hvertfall ikke interessen.
21: X-Files. Ja, hva skal man si? Jeg var alltid mest fan av Monster of the Week-episodene, og syns hele konspirasjonsgreia var ganske kjedelig. Og sånn var det i denne minisesongen også. Jeg syns Mulder og Scully fremdeles er fine folk, og når de ble varme i trøya var de riktig så underholdende også. Serien har greid å oppdatere seg på tematikken, mengden konspirasjonsteorier nå er jo ekstrem til sammenlikning med nittitallet, men de har ikke greid å oppdatere "feelen". Serien føles utdatert; plottene, og måten de gjennomføres på. Jeg tror ikke jeg kommer til å fortsette å se på om det kommer flere sesonger med de to nye agentene.
22: Zootropolis. Det er en av de morsomste animasjonsfilmene jeg har sett på lenge! Et utrolig morsomt persongallere, en kløktig utforming av plot og verden og et ekstremt aktuel tema. Her toucher Disney borti både Trump og flyktningekrisa, samtidig som de greier å være utrolig vittige. Jeg så den med norsk tale, og min favoritt er Linni Meister som en liten muldvarp-Snooki! :latter: Anbefales!
23: Birkebeinerne. Kort oppsummert; barske vikinger, pen snø, men utrolig ujevn. Vikinger møter Robin Hod, Prince of Thieves, liksom. Historien er jo relativt kompleks, og det tok litt tid før man greier å gripe den, selv om man kjenner den fra før av. Kampscenene og forfølgelsesscenene er vel noe av det flotteste jeg har sett på norsk fim på lenge (siden Veiviseren, kanskje?), men det holder ikke. Jeg tror ikke på at birkebeinere sier "gogogaga" til babyer. Og hvorfor i all verden har man rasket sammen det som finnes av kjente mannlige skuespillere i absolutt alle roller, men man har gitt de 4 kvinnelige rollene til totalt ukjente damer? Jeg syns det er skandaløst.
24: Karate Kid I og II. LIke a knight in shinig armor, from a long time ago! dubidubidu. Peter Cetera har holdt seg. :knegg: Vi så disse med Hiawata, og den første er faktisk en god ungdomsfilm! Toern er litt dårligere, men jeg har et så sterkt romantisk forholdt til den at det gjør ikke meg noe.
25: National Treasure II. Vi så den første National Treasure-filen før vi skulle til USA sist, siden vi skulle se Liberty Bell og hele sulamitten. Toern har vi ikke fått fulgt opp med før nå. Den er jo utterly ridicoulus, men helt ok en fredagskveld.
26: Man of Steel. Vi lader opp til Superman vs. Batman! Jeg vet ikke helt, jeg syns denne er ganske uforglemmelig. Jeg liker Lois Lane mye bedre da, jeg syns hun som spilte i filmene fra åttitallet var ganske skrekkelig. Man så tydelig at hun var ganske heavy narkoman, og det sto ikke helt i stil til rollen som stjernejournalist.
27: Ghostbusters II. Vi lader opp til den nye, og måtte selvfølgelig få sett begge de gamle. Enern så vi for et par år siden. Bill Murrays leilighet. Nesten like mye rart nips som oss!
28: Miniserie: The Night Manager: Britisk spionthriller med Hugh Laurie og Tom Hiddleston, og årets påskekrim. Jeg hadde ikke lest noe om den på forhånd, og plottet kom derfor som en overraskelse. Velspilt, spennende, fine locations og gode rolletolkninger. Gravide Olivia Colman er flott som den pågående Angela Burr.
29: Batman v Superman - Dawn of Justice. Jeg tror jeg bare kan konkludere med at jeg syns Zack Snyder er en dust. En rasistisk dust. Resten kan Motages oppsummere.
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
Spooks - The greater good: ok nok film det. Med "Jon Snow" :hjerter:
The walk: om han som gikk på line mellom Tvillingtårnene i NY. Ikke så verst film det faktisk!
Black mass: Magiafilm med blant annet Depp. Ikke topp 10 film, men slettes ikke verst :nikker:
Februar
12. The Bourne Identity (dvd)
13. The Bourne Supremacy (youtube)
14. The Bourne Ultimatum[ (dvd)
15. The Bourne Legacy (bluray)
16. Sin City (dvd)
17. Sin City - a dame to kill for (dvd)
18. Chef´s table (netflix)
Mars
19. Cooked (netflix)
Miniserie fra netflix om matlagingens tilberedelse. Serien omhandler: Steking (fire), koking (water), gjærbakst (wind) og fermetering (earth). Veldig interessant, og den gir mye refleksjoner om dagens matlaging. Får selvfølgelig lyst til å lage mye mat også!
How to be single (kino)
Så den sammen med ungene. Veldig sjangertro film, jeg lo godt.
Under kirsebærtrærne (kosmorama, kulinarisk kino)
Fantasktisk film, opplevde det ikke som en film, mer som en dokumentar. Det var en film altså, bare jeg som opplevde spillet som så utrolig autentisk. Må innrømme at siden jeg ikke kjenner noe til Japan blir det også umulig å "ferske" noe feil i settingen, det gjorde nok mye med opplevelsen for min personlige del. Med fantastisk mat på Jossas etterpå.
Bottleshock (kosmorama, kulinarisk kino)
Rart å se Alan Richman igjen på film. Ellers ble denne filmen mye mer merket av det rundt. Vi startet med ca 30 minutters foredrag om vin fra Calefornia av en svensk sommalier, med påfølgende 3 glass med vin. Det satte virkelig stemingen! Vi mistet blant annet prosjektøren i en kort periode, men ingen sure miner av den grunn. Filmen er jo også en skikkelig gladfilm med full hippiestil innimellom.
At den er veldig velspilt og subtil har jeg lest i flere av anmeldelsene av denne! Japansk film er jo ofte overspilt, hvertfall sett med vestlige øyne.
Jeg er misunnelig på dette kulinarisk film-konseptet deres altså.
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! :hylgrine: Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.
11: Galaxy Quest."Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.
12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.
13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. :leppe: Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!
14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.
15: Alice i Eventyrland: Vi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.
16: 1. sesong av Agent Carter: Jeg har hatt en lang pause, men i går begynte jeg på igjen, og så de fem siste episodene. Jeg liker den godt som lett underholdning, og jeg er jo fan av retro-scifi-universer. I tillegg syns jeg det er utrolig befriende å se en kvinnelig hovedperson som ikke er tynn som en strek. Sesongen er jo også en feministisk historie; som går fra kvinnesynet i Mad Men, til å vise sårbare menn og sterke damer, og også kvinneilge nemesiser.
17: Matrix: Hiawata lurte på om vi kunne se denne. VI har holdt igjen litt, både på grunn av volden og kompleksiteten, men bestemte oss for å prøve. Siden han spiller såpass mye, og lever av og til i en indre fantasiverden så var konesptet ganske lett å fortstå. Det var fint å se den igjen, og ganske kult å se hvor banebrytende den var.
18: Batman, Tim Burton-versjonen fra 1989: Vi har holdt igjen på den nye batmanfilmene, og Gotham også, men de gamle filmene har ikke det samme mørket. Hiawata syns filmen fra sekstitallet var hilarious, og denne helt grei. Det var faktisk ganske morsomt å se den igjen, og det er lett å se hva Burton ville med filmen, men kanskje ikke helt fikk til eller fikk lov til. Nicholson som the Joker er utrolig morsom, en skurk med eget soundtrack som spilles via en boombox en av hans goons bærer med seg overalt. Hvor kult er ikke det? :knegg:
19: Doctor Who, sesong 8: Da er vi i mål med alle sesongene som ligger på Netflix. Jeg blir virkelig glad i alle Doctorene etterhvert, men Peter Capaldi er nok den jeg har likt nest best. Først sutret jeg litt fordi han var så gammel, men jeg syns han har veldig ung og sjarmerende mimikk og lynne. :hjerter:
20: Crouching Tiger, Hidden Dragon: Blades of destiny. CTHD er en av de vakreste filmene jeg har sett, og jeg gråter alltid bøttevis på slutten. I slutten av februar slapp Netflix en slags oppfølger, og trailerne var veldig kule. Jeg hadde ikke akkurat forventninger til at den skulle greie å være like vakker som den første, og jeg hadde rett. Men den var en grei intro til sjangeren for Hiawata som bare har sett litt Jackie Chan tidligere, og syns det var kult. Det jeg syns er ekstra dumt er at de snakker amerikansk (jeg tror det var en kinesisk versjon også, men den tror jeg var dubbet). Kanskje ikke så rart, siden mange av skuespillerne er amerikanske, som blant annet har spilt i Glee. Siden Netflix har gjort det så bra med Narcos, så trodde jeg kanskje de ville følge opp å være kompromissløse på språk, men dengang ei. Det er mange vakre scener, og mange morsomme, og heldigvis ga den Hiawata lyst til å se den første, så den drepte hvertfall ikke interessen.
21: X-Files. Ja, hva skal man si? Jeg var alltid mest fan av Monster of the Week-episodene, og syns hele konspirasjonsgreia var ganske kjedelig. Og sånn var det i denne minisesongen også. Jeg syns Mulder og Scully fremdeles er fine folk, og når de ble varme i trøya var de riktig så underholdende også. Serien har greid å oppdatere seg på tematikken, mengden konspirasjonsteorier nå er jo ekstrem til sammenlikning med nittitallet, men de har ikke greid å oppdatere "feelen". Serien føles utdatert; plottene, og måten de gjennomføres på. Jeg tror ikke jeg kommer til å fortsette å se på om det kommer flere sesonger med de to nye agentene.
22: Zootropolis. Det er en av de morsomste animasjonsfilmene jeg har sett på lenge! Et utrolig morsomt persongallere, en kløktig utforming av plot og verden og et ekstremt aktuel tema. Her toucher Disney borti både Trump og flyktningekrisa, samtidig som de greier å være utrolig vittige. Jeg så den med norsk tale, og min favoritt er Linni Meister som en liten muldvarp-Snooki! :latter: Anbefales!
23: Birkebeinerne. Kort oppsummert; barske vikinger, pen snø, men utrolig ujevn. Vikinger møter Robin Hod, Prince of Thieves, liksom. Historien er jo relativt kompleks, og det tok litt tid før man greier å gripe den, selv om man kjenner den fra før av. Kampscenene og forfølgelsesscenene er vel noe av det flotteste jeg har sett på norsk fim på lenge (siden Veiviseren, kanskje?), men det holder ikke. Jeg tror ikke på at birkebeinere sier "gogogaga" til babyer. Og hvorfor i all verden har man rasket sammen det som finnes av kjente mannlige skuespillere i absolutt alle roller, men man har gitt de 4 kvinnelige rollene til totalt ukjente damer? Jeg syns det er skandaløst.
24: Karate Kid I og II. LIke a knight in shinig armor, from a long time ago! dubidubidu. Peter Cetera har holdt seg. :knegg: Vi så disse med Hiawata, og den første er faktisk en god ungdomsfilm! Toern er litt dårligere, men jeg har et så sterkt romantisk forholdt til den at det gjør ikke meg noe.
25: National Treasure II. Vi så den første National Treasure-filen før vi skulle til USA sist, siden vi skulle se Liberty Bell og hele sulamitten. Toern har vi ikke fått fulgt opp med før nå. Den er jo utterly ridicoulus, men helt ok en fredagskveld.
26: Man of Steel. Vi lader opp til Superman vs. Batman! Jeg vet ikke helt, jeg syns denne er ganske uforglemmelig. Jeg liker Lois Lane mye bedre da, jeg syns hun som spilte i filmene fra åttitallet var ganske skrekkelig. Man så tydelig at hun var ganske heavy narkoman, og det sto ikke helt i stil til rollen som stjernejournalist.
27: Ghostbusters II. Vi lader opp til den nye, og måtte selvfølgelig få sett begge de gamle. Enern så vi for et par år siden. Bill Murrays leilighet. Nesten like mye rart nips som oss!
28: Miniserie: The Night Manager: Britisk spionthriller med Hugh Laurie og Tom Hiddleston, og årets påskekrim. Jeg hadde ikke lest noe om den på forhånd, og plottet kom derfor som en overraskelse. Velspilt, spennende, fine locations og gode rolletolkninger. Gravide Olivia Colman er flott som den pågående Angela Burr.
29: Batman v Superman - Dawn of Justice. Jeg tror jeg bare kan konkludere med at jeg syns Zack Snyder er en dust. En rasistisk dust. Resten kan Motages oppsummere.
30: Glee, siste sesong. Jeg har likt Glee veldig godt, det herlig absurde, politisk ukorrekte opp mot det svært politiske budskapet om equal rights. Siste sesong var ganske dårlig, egentlig. Veldig sprikende, og egentlig bare en slags oppsopingsgreie.
Jeg er ikke så ofte på kino. I påsken så jeg Hail Caesar. Da jeg så reklame for den, skjønte jeg jo umiddelbart at jeg måtte gå og se den! Coen-brødrene, George Clooney, 50-talls kostymebonanza!! Jeg ble litt skuffet. Det er egentlig ikke fordi det er noe galt med filmen, men jeg hadde så store forventninger. Min absolutt favorittfilm gjennom tidene er O brother, where art thou, med Cloonern i hovedrollen, også den satt i en tidsepoke og med herlige parodier. Men O borther har et tydelig plot som driver filmen (og humoren) fremover. Hail Caesar har knapt noe plot. Det er et slags glimt inn i en sterkt parodiert filmstudio-hverdag (ok, med noen komplikasjoner!), som man forlater like enkelt som man kom inn i den. Det er en serie tablåer. Morsomme, men ikke hysterisk morsomme, og ikke subtile nok til å være elegant humor som man ikke skal le hysterisk av. :knegg: Channing Tatum var det beste med filmen, samt ansiktsuttrykket til George Clooney i den avsluttende Hail Caesar-scenen! Så: jeg anbefaler filmen, men ikke forvent noe i samme liga som O brother. :nemlig:
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
Spooks - The greater good: ok nok film det. Med "Jon Snow" :hjerter:
The walk: om han som gikk på line mellom Tvillingtårnene i NY. Ikke så verst film det faktisk!
Black mass: Magiafilm med blant annet Depp. Ikke topp 10 film, men slettes ikke verst :nikker:
A man from U.N.C.L.E: likte den godt! Litt 007 og litt Ocean 11 liksom. Morsom og litt kul.
Attack at Wallstreet: på en måte aktuell .. Men litt for dramatisk gjennomført :nemlig:
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
Mars
12/3: Deadpool. Kino. Måtte se denne sammen med fjortisen og hans kompiser på kinobursdag fordi det var 15 årsgrense på den. Jeg hadde meget lave forventninger, men likte den pga humoren. Litt mye splatter, men morsom film. Gutta elsket den i hvert fall! 21. 24/3: Kung Fu Panda 3. Kino. Er personlig ikke så veldig glad i denne pandaen, men jentene koste seg på kino med fettere i hvert fall.
Serier: Mammon
Fuller House
Det tredje øyet
And then there were none
Modus
1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.
2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. :knegg: Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!
4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.
5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.
8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.
9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.
10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! :hylgrine: Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.
11: Galaxy Quest."Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.
12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.
13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. :leppe: Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!
14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.
15: Alice i Eventyrland: Vi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.
16: 1. sesong av Agent Carter: Jeg har hatt en lang pause, men i går begynte jeg på igjen, og så de fem siste episodene. Jeg liker den godt som lett underholdning, og jeg er jo fan av retro-scifi-universer. I tillegg syns jeg det er utrolig befriende å se en kvinnelig hovedperson som ikke er tynn som en strek. Sesongen er jo også en feministisk historie; som går fra kvinnesynet i Mad Men, til å vise sårbare menn og sterke damer, og også kvinneilge nemesiser.
17: Matrix: Hiawata lurte på om vi kunne se denne. VI har holdt igjen litt, både på grunn av volden og kompleksiteten, men bestemte oss for å prøve. Siden han spiller såpass mye, og lever av og til i en indre fantasiverden så var konesptet ganske lett å fortstå. Det var fint å se den igjen, og ganske kult å se hvor banebrytende den var.
18: Batman, Tim Burton-versjonen fra 1989: Vi har holdt igjen på den nye batmanfilmene, og Gotham også, men de gamle filmene har ikke det samme mørket. Hiawata syns filmen fra sekstitallet var hilarious, og denne helt grei. Det var faktisk ganske morsomt å se den igjen, og det er lett å se hva Burton ville med filmen, men kanskje ikke helt fikk til eller fikk lov til. Nicholson som the Joker er utrolig morsom, en skurk med eget soundtrack som spilles via en boombox en av hans goons bærer med seg overalt. Hvor kult er ikke det? :knegg:
19: Doctor Who, sesong 8: Da er vi i mål med alle sesongene som ligger på Netflix. Jeg blir virkelig glad i alle Doctorene etterhvert, men Peter Capaldi er nok den jeg har likt nest best. Først sutret jeg litt fordi han var så gammel, men jeg syns han har veldig ung og sjarmerende mimikk og lynne. :hjerter:
20: Crouching Tiger, Hidden Dragon: Blades of destiny. CTHD er en av de vakreste filmene jeg har sett, og jeg gråter alltid bøttevis på slutten. I slutten av februar slapp Netflix en slags oppfølger, og trailerne var veldig kule. Jeg hadde ikke akkurat forventninger til at den skulle greie å være like vakker som den første, og jeg hadde rett. Men den var en grei intro til sjangeren for Hiawata som bare har sett litt Jackie Chan tidligere, og syns det var kult. Det jeg syns er ekstra dumt er at de snakker amerikansk (jeg tror det var en kinesisk versjon også, men den tror jeg var dubbet). Kanskje ikke så rart, siden mange av skuespillerne er amerikanske, som blant annet har spilt i Glee. Siden Netflix har gjort det så bra med Narcos, så trodde jeg kanskje de ville følge opp å være kompromissløse på språk, men dengang ei. Det er mange vakre scener, og mange morsomme, og heldigvis ga den Hiawata lyst til å se den første, så den drepte hvertfall ikke interessen.
21: X-Files. Ja, hva skal man si? Jeg var alltid mest fan av Monster of the Week-episodene, og syns hele konspirasjonsgreia var ganske kjedelig. Og sånn var det i denne minisesongen også. Jeg syns Mulder og Scully fremdeles er fine folk, og når de ble varme i trøya var de riktig så underholdende også. Serien har greid å oppdatere seg på tematikken, mengden konspirasjonsteorier nå er jo ekstrem til sammenlikning med nittitallet, men de har ikke greid å oppdatere "feelen". Serien føles utdatert; plottene, og måten de gjennomføres på. Jeg tror ikke jeg kommer til å fortsette å se på om det kommer flere sesonger med de to nye agentene.
22: Zootropolis. Det er en av de morsomste animasjonsfilmene jeg har sett på lenge! Et utrolig morsomt persongallere, en kløktig utforming av plot og verden og et ekstremt aktuel tema. Her toucher Disney borti både Trump og flyktningekrisa, samtidig som de greier å være utrolig vittige. Jeg så den med norsk tale, og min favoritt er Linni Meister som en liten muldvarp-Snooki! :latter: Anbefales!
23: Birkebeinerne. Kort oppsummert; barske vikinger, pen snø, men utrolig ujevn. Vikinger møter Robin Hod, Prince of Thieves, liksom. Historien er jo relativt kompleks, og det tok litt tid før man greier å gripe den, selv om man kjenner den fra før av. Kampscenene og forfølgelsesscenene er vel noe av det flotteste jeg har sett på norsk fim på lenge (siden Veiviseren, kanskje?), men det holder ikke. Jeg tror ikke på at birkebeinere sier "gogogaga" til babyer. Og hvorfor i all verden har man rasket sammen det som finnes av kjente mannlige skuespillere i absolutt alle roller, men man har gitt de 4 kvinnelige rollene til totalt ukjente damer? Jeg syns det er skandaløst.
24: Karate Kid I og II. LIke a knight in shinig armor, from a long time ago! dubidubidu. Peter Cetera har holdt seg. :knegg: Vi så disse med Hiawata, og den første er faktisk en god ungdomsfilm! Toern er litt dårligere, men jeg har et så sterkt romantisk forholdt til den at det gjør ikke meg noe.
25: National Treasure II. Vi så den første National Treasure-filen før vi skulle til USA sist, siden vi skulle se Liberty Bell og hele sulamitten. Toern har vi ikke fått fulgt opp med før nå. Den er jo utterly ridicoulus, men helt ok en fredagskveld.
26: Man of Steel. Vi lader opp til Superman vs. Batman! Jeg vet ikke helt, jeg syns denne er ganske uforglemmelig. Jeg liker Lois Lane mye bedre da, jeg syns hun som spilte i filmene fra åttitallet var ganske skrekkelig. Man så tydelig at hun var ganske heavy narkoman, og det sto ikke helt i stil til rollen som stjernejournalist.
27: Ghostbusters II. Vi lader opp til den nye, og måtte selvfølgelig få sett begge de gamle. Enern så vi for et par år siden. Bill Murrays leilighet. Nesten like mye rart nips som oss!
28: Miniserie: The Night Manager: Britisk spionthriller med Hugh Laurie og Tom Hiddleston, og årets påskekrim. Jeg hadde ikke lest noe om den på forhånd, og plottet kom derfor som en overraskelse. Velspilt, spennende, fine locations og gode rolletolkninger. Gravide Olivia Colman er flott som den pågående Angela Burr.
29: Batman v Superman - Dawn of Justice. Jeg tror jeg bare kan konkludere med at jeg syns Zack Snyder er en dust. En rasistisk dust. Resten kan Motages oppsummere.
30: Glee, siste sesong. Jeg har likt Glee veldig godt, det herlig absurde, politisk ukorrekte opp mot det svært politiske budskapet om equal rights. Siste sesong var ganske dårlig, egentlig. Veldig sprikende, og egentlig bare en slags oppsopingsgreie.
31: The Librarian. Tidtrøytefilm med Hiawata. Hadde ikke veldig store forventninger, men den var enda litt dårligere. :knegg:
32: Kung Fu Panda 2. Oppvarming til 3!
33: Aliens in the Attic. Film som vi har hatt liggende på lista på Netflix lenge. Hadde ingen forhåpninger, men noen riktig så gøyale slapstickscener som vi gapskrattet av.
Februar
12. The Bourne Identity (dvd)
13. The Bourne Supremacy (youtube)
14. The Bourne Ultimatum[ (dvd)
15. The Bourne Legacy (bluray)
16. Sin City (dvd)
17. Sin City - a dame to kill for (dvd)
18. Chef´s table (netflix)
Mars
19. Cooked (netflix)
20. How to be single (kino)
21. Under kirsebærtrærne (kosmorama, kulinarisk kino)
22. Bottleshock (kosmorama, kulinarisk kino)
23. Hose of cards sesong 4 (netflix)
Creepy serie - greier ikke å lese noe som helst om det amerikanske valget uten å tenke på dette serien og jeg antar da virkelig at Claire er Hillary? (selv jeg med mine begrensete kunnskaper om amerikansk politikk, ser jo likhetstrekkene).
April
24. Modern family sesong 6 (netflix)
Serie som eldste datteren min fikk oss til å se på. Jeg ler bra, og kjenner meg godt igjen i Claire ... :flau: (Vel bedre med denne Claire enn hun fra Hose of Cards!) Mannen min ligner også på Phil, så, vel. Høy gjenkjennelsesfaktor og mye latter. Vi ser serien som familie.
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
Mars
12/3: Deadpool. Kino. Måtte se denne sammen med fjortisen og hans kompiser på kinobursdag fordi det var 15 årsgrense på den. Jeg hadde meget lave forventninger, men likte den pga humoren. Litt mye splatter, men morsom film. Gutta elsket den i hvert fall! 21. 24/3: Kung Fu Panda 3. Kino. Er personlig ikke så veldig glad i denne pandaen, men jentene koste seg på kino med fettere i hvert fall.
April
1/4: Flashdance. TV-film. Endelig fikk jeg sett denne sammenhengende! Herlig nostalgi. 23. 2/4: ParaNorman. TV-film. Litt kul animasjonsfilm, som traff hele familien.
Serier: Mammon
Fuller House
Det tredje øyet
And then there were none
Modus
Broen, sesong 1 og 2. Ypperlig, ypperlig skandinavisk krim. Realistiske rollefigurer (mine favoritter er den litt "world-weary" Hans og kan sexy patologen), plott som faktisk ikke bare er oppgulp fra andre ting og veldig god kjemi mellom skuespillerene. Og ikke minst spenning fra a til å. Jeg likte begge sesongene like godt.
Galaxy Quest. Det Skilpadda sa. Mannen og jeg (til tross for at dette virkelig ikke er min sjanger) har alltid likt denne, og nå ble også trettenåringen helt frelst. "Can you fashion a rudimentary lathe?" har vært standardsitat i det divinske hjem i årevis.
Broadchurch, sesong 1. Jeg hadde store forventninger, som ble innfridd. Ingen store fakter eller aha-opplevelser, bare noe som føltes veldig ekte. Og fryktelig ubehagelig.
The Hobbit - The Desolation of Smaug. Jeg liker ikke LOTR en gang, og den første Hobbiten-filmen var grusomt barnslig og vanvittig kjedelig. Denne var hakket bedre, men jeg må likevel innrømme at jeg driter i hva som skjer med de usjarmerende dvergene.
Februar:
Captain Philips. Klaustrofobisk og velspilt basert på en virkelig hendelse. De somaliske skuespillerne, og særlig hovedpersonen, spilte veldig overbevisende. De gikk ikke over til at alle snakket amerikansk etter tre setninger. Litt mye action på slutten etter min smak, men den falt ikke i "amerikanerne som helter"-fella, noe den enkelt kunne ha gjort.
The Sixth Sense. Veldig lenge siden sist jeg så denne. Denne gang så jeg den med trettenåringen, og bare det å se filmen med en "uinvidd" var spennende. Jeg synes fortsatt ikke filmen er kjempeskummel, bare trist og veldig fæl. Noen scener (som den med jenta og videoen) er jo nesten ødeleggende.
Unbreakable. Mer M. Night. Denne filmen starter så utrolig bra, og holder seg lenge. Men så snart twisten kommer, så er det over. Og akkurat da vil jeg bare rope "nei, ikke slutt nååååå".
Signs. Da jeg så denne på kino i 2002, var jeg så vettskremt at jeg lurte på om det var lurt av meg å se den i gravid tilstand. Nå kan jeg ikke fatte at det var samme film jeg så da. Jeg skjønte ikke da at filmen var ment å være humoristisk og litt meta. Jeg ble i alle fall ikke skremt denne gangen, heller motsatt, selv om et par scener kan være litt "jumpy".
Nightwatch. Wtf? Russiske vampyrer og good vs. evil. Ikke en film jeg ville ha valgt selv, men mannen min mente at han hadde hørt mye bra om den. Vel, pluss for at den ikke er amerikansk, men minus for utrolig mye teit handling og latterlige actionscener. Jeg er rimelig sikker på at denne filmen har kultstatus og mange tilhengere, men jeg kan dy meg.
X-men. First class. Jeg må innrømme at jeg så denne først og fremst på grunn av Michael Fassbender og James McAvoy. :shallow: Men den var litt morsom også. I alle fall i starten. På slutten ble det for mye action og for mye "vi må samle trådene", men alt i alt en positiv opplevelse.
Sauls sønn. Dette er noe av det sterkeste jeg har sett noensinne. Anmeldelsene har ofte påpekt at dette er en annerledes Holocaust-film, og det er det virkelig. Vi vet hva vi kan vente oss fra filmer fra konsentrasjonsleirer: piggtrådgjerder, magre fanger i stripete drakter, fangevoktere, hunder, store bygninger, brakker med køyesenger. I denne filmen er dette bare noe du ser i øyekroken, noe kamera tilfeldigvis får med seg når det fotfølger Saul. Kameraet puster Saul i nakken fra a til å, og man blir fysisk og mentalt helt utslitt av filmen. Jeg føler at dette er en film alle BØR se, men velg anledning med omhu. Ikke velg den dagen du trenger en tur på kino for å bli i bedre humør
Source code. Gjensyn. Groundhog day-aktig plot. Fiffig og underholdende, og såpass intelligent at jeg fryder meg over fremdriften.
Muriel's Wedding. Gjensyn nr. ørten. Jeg ønsket at trettenåringen skulle se denne filmen, som er en av mine favoritter. Mens alle ler og synes den er sååå morsom, sitter jeg med en klump i halsen og har ofte lyst til å gråte. Det er mye Muriel i meg, så filmen er litt vond. Men OK, den ER jo morsom, da. "I'm married. I'm beautiful!"
Dave. Gjensyn. Denne er så søt og morsom. Ingen stor film, men jeg blir i godt humør av den. Og hey. Kevin Kline og Sigourney Weaver. What's not to like.
The American President. Gjensyn. Nok en peridentkomedie. Denne har mye mer substans enn Dave, og det er interessant at denne filmen var inspirasjonen til The West Wing. Både Annette Bening og Micheal Douglas er til å spise opp i filmen. Snakk om sjarmoffensiv.
House of Cards. Sesong 4. Litt treg de første episodene, men så var de back on track. Jeg har gitt opp håpet om at Claire egentlig har noe godt i seg, og ser selvsagt ikke for meg noe annet enn at de kommer til å høste som de sår. Kan knapt vente på neste sesong (som vel er den siste?).
Mars Attacks. Gjensyn. Med alle de presidentkomediene vi så, så kom vi liksom ikke unna denne. Jeg er egentlig ikke udelt fan av Tim Burton, men denne er jeg av en eller annen grunn veldig glad i. Ack ack ack ack.
Forrest Gump. Gjensyn. Jeg kan ikke helt forstå denne antipatien mange har mot denne filmen. Jeg synes den er nyskapende, intelligent og morsom. Og "family friendly" og bitende kritisk på samme tid. Og hele familien ler så vi nesten ramler av sofaen av rekemonologene til Bubba.
April:
Robocop. Gjensyn. Mannen ville introdusere denne for trettenåringen. Jeg mente den ville være for voldelig, men jeg ser jo nå at den etter dagens standarder slett ikke er så ille. Jeg liker at det er mye satire og sci-fi i den og ikke bare reinspikka action.
1: Sherlock julespesial.
2: The man from U.N.C.L.E.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban.
4: Harry Potter og ildbegeret.
5: Harry Potter og Føniksordenen.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen.
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2.
8: Independence Day.
9: Sicario.
10: Inside out.
11: Galaxy Quest.
12: This is 40.
13: Doctor Who, sesong 7
14: James Bond, Spectre
15: Alice i Eventyrland
16: 1. sesong av Agent Carter
17: Matrix
18: Batman, Tim Burton-versjonen fra 1989
19: Doctor Who, sesong 8
20: Crouching Tiger, Hidden Dragon: Blades of destiny
21: X-Files. Ja, hva skal man si? Jeg var alltid mest fan av Monster of the Week-episodene, og syns hele konspirasjonsgreia var ganske kjedelig. Og sånn var det i denne minisesongen også. Jeg syns Mulder og Scully fremdeles er fine folk, og når de ble varme i trøya var de riktig så underholdende også. Serien har greid å oppdatere seg på tematikken, mengden konspirasjonsteorier nå er jo ekstrem til sammenlikning med nittitallet, men de har ikke greid å oppdatere "feelen". Serien føles utdatert; plottene, og måten de gjennomføres på. Jeg tror ikke jeg kommer til å fortsette å se på om det kommer flere sesonger med de to nye agentene.
22: Zootropolis. Det er en av de morsomste animasjonsfilmene jeg har sett på lenge! Et utrolig morsomt persongallere, en kløktig utforming av plot og verden og et ekstremt aktuel tema. Her toucher Disney borti både Trump og flyktningekrisa, samtidig som de greier å være utrolig vittige. Jeg så den med norsk tale, og min favoritt er Linni Meister som en liten muldvarp-Snooki! :latter: Anbefales!
23: Birkebeinerne. Kort oppsummert; barske vikinger, pen snø, men utrolig ujevn. Vikinger møter Robin Hod, Prince of Thieves, liksom. Historien er jo relativt kompleks, og det tok litt tid før man greier å gripe den, selv om man kjenner den fra før av. Kampscenene og forfølgelsesscenene er vel noe av det flotteste jeg har sett på norsk fim på lenge (siden Veiviseren, kanskje?), men det holder ikke. Jeg tror ikke på at birkebeinere sier "gogogaga" til babyer. Og hvorfor i all verden har man rasket sammen det som finnes av kjente mannlige skuespillere i absolutt alle roller, men man har gitt de 4 kvinnelige rollene til totalt ukjente damer? Jeg syns det er skandaløst.
24: Karate Kid I og II. LIke a knight in shinig armor, from a long time ago! dubidubidu. Peter Cetera har holdt seg. :knegg: Vi så disse med Hiawata, og den første er faktisk en god ungdomsfilm! Toern er litt dårligere, men jeg har et så sterkt romantisk forholdt til den at det gjør ikke meg noe.
25: National Treasure II. Vi så den første National Treasure-filen før vi skulle til USA sist, siden vi skulle se Liberty Bell og hele sulamitten. Toern har vi ikke fått fulgt opp med før nå. Den er jo utterly ridicoulus, men helt ok en fredagskveld.
26: Man of Steel. Vi lader opp til Superman vs. Batman! Jeg vet ikke helt, jeg syns denne er ganske uforglemmelig. Jeg liker Lois Lane mye bedre da, jeg syns hun som spilte i filmene fra åttitallet var ganske skrekkelig. Man så tydelig at hun var ganske heavy narkoman, og det sto ikke helt i stil til rollen som stjernejournalist.
27: Ghostbusters II. Vi lader opp til den nye, og måtte selvfølgelig få sett begge de gamle. Enern så vi for et par år siden. Bill Murrays leilighet. Nesten like mye rart nips som oss!
28: Miniserie: The Night Manager: Britisk spionthriller med Hugh Laurie og Tom Hiddleston, og årets påskekrim. Jeg hadde ikke lest noe om den på forhånd, og plottet kom derfor som en overraskelse. Velspilt, spennende, fine locations og gode rolletolkninger. Gravide Olivia Colman er flott som den pågående Angela Burr.
29: Batman v Superman - Dawn of Justice. Jeg tror jeg bare kan konkludere med at jeg syns Zack Snyder er en dust. En rasistisk dust. Resten kan Motages oppsummere.
30: Glee, siste sesong. Jeg har likt Glee veldig godt, det herlig absurde, politisk ukorrekte opp mot det svært politiske budskapet om equal rights. Siste sesong var ganske dårlig, egentlig. Veldig sprikende, og egentlig bare en slags oppsopingsgreie.
31: The Librarian. Tidtrøytefilm med Hiawata. Hadde ikke veldig store forventninger, men den var enda litt dårligere. :knegg:
32: Kung Fu Panda 2. Oppvarming til 3!
33: Aliens in the Attic. Film som vi har hatt liggende på lista på Netflix lenge. Hadde ingen forhåpninger, men noen riktig så gøyale slapstickscener som vi gapskrattet av.
34: Kung Fu Panda 3. Jeg har alltid likt disse filmene, og denne var ikke noe unntak. Estetikken er flott, og man får samme følelse som når man ser en "ekte" kung fu film, pluss en dose humor.
35: Rectify, sesong 2. Fremdeles ikke noe klokere. Det går helt vanvittig sakte fremover, på grensen til det irriterende, samtidig så liker jeg å dvele ved de ulike karakterene.
36: Zookeeper 2. OK denne kan vi bare forbigå i stillhet. Jeg trodde den skulle være et snev av morsom, men det er den bare ikke.
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
Spooks - The greater good: ok nok film det. Med "Jon Snow" :hjerter:
The walk: om han som gikk på line mellom Tvillingtårnene i NY. Ikke så verst film det faktisk!
Black mass: Magiafilm med blant annet Depp. Ikke topp 10 film, men slettes ikke verst :nikker:
A man from U.N.C.L.E: likte den godt! Litt 007 og litt Ocean 11 liksom. Morsom og litt kul.
Attack at Wallstreet: på en måte aktuell .. Men litt for dramatisk gjennomført :nemlig:
April:
Brigde of spies: en film jeg likte godt. Og jeg synes Tom Hans gjorde en veldig bra og troverdig rolle.
In The heart of The sea: Moby Dick. Underholdende og bra laget, men ikke akkurat åndeløs spenning.
Mai:
Beck - Steinar: Nja, helt greit. Men litt kjedelig.
The hateful eight: Trodde nesten 3 timer ville bli heftig, men det ble det ikke. Rå film, facsinerende og bra!
Krampus: Humorskrekk. :hehehe:
Star Wars, the force awakes: er ikke blodfan, men synes det er god underholdning!
Billions: (serie på HBO) Likte denne veldig godt, og gleder meg til sesong 2! Anbefales!
Februar
12. The Bourne Identity (dvd)
13. The Bourne Supremacy (youtube)
14. The Bourne Ultimatum[ (dvd)
15. The Bourne Legacy (bluray)
16. Sin City (dvd)
17. Sin City - a dame to kill for (dvd)
18. Chef´s table (netflix)
Mars
19. Cooked (netflix)
20. How to be single (kino)
21. Under kirsebærtrærne (kosmorama, kulinarisk kino)
22. Bottleshock (kosmorama, kulinarisk kino)
23. Hose of cards sesong 4 (netflix)
April
24. Modern family sesong 6 (netflix)
Kampen om tungtvannet (netflix)
Jeg har selvfølgelig hørt om aksjonen på Rukjan, men interessen ble skikkelig vekket da jeg lest at Beevor omtalte denne som den mest vellykket aksjonen under krigen. Hjelper vel også at jeg går forbi bysten av Leif Tronstad ca 1 gang i uken. Jeg synes det var spennende - hovedsaklig på grunn av handlingen! Det er kanskje litt rart når man tenker på at det er en historisk hendelse som jeg vet hvordan ender. Litt usikker på lovestoryen til Tronstad gjorde filmen bedre eller dårligere? Jeg er dog rimelig sikker på at hun er lagt til for å gjøre serien mer interessant. Personlig er jeg ikke glad i denne miksen mellom historie og oppdikting.
Det gyldne kompasset (dvd)
Fin film og koselig gjensyn sammen med ungene - spesielt yngste er i en alder hvor jeg kan finne det vanskelig å velge filmer. Dårlig slutt da - tydelig at de har håpet på en serie.
Dexter sesong 1 (netflix)
I am in love! Herlig serie, har hatt den på to-do lista lenge, men nølt veldig fordi jeg ikke liker å se eksplisitt vold. Og så er det jo egentlig noe annet det handler om.
Jeg har omsider sost meg av gårde for å se den, og synes den er mye mer enn det. Det er jo ikke en serie tablåer, det er Eddie Mannix’ lidelseshistorie, der han må håndtere villere og villere problemer for å holde maskineriet gående. Og likevel innser han (når den nyomvendte kommunisten Clooney beskylder studioet for å være en ren kapitalistisk mekanisme) at han elsker det inderlig og aldri kan slutte. «It seems right.»
Jeg syntes nå ellers den var hysterisk morsom, jeg, da. Virtuos sitering av alt mulig rart! Og det faktum at den angivelige hovedhistorien var minst like stilisert og teatralsk som snuttene fra de fiktive filmene! Den u-båtscenen med Channing Tatum sminket à la Lawrence of Arabia! :haha: Og Alden Ehrenreich er det søteste jeg noensinne har sett som triksrytter og lassovirtuos tvunget inn i polert salongdrama!
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
Spooks - The greater good: ok nok film det. Med "Jon Snow" :hjerter:
The walk: om han som gikk på line mellom Tvillingtårnene i NY. Ikke så verst film det faktisk!
Black mass: Magiafilm med blant annet Depp. Ikke topp 10 film, men slettes ikke verst :nikker:
A man from U.N.C.L.E: likte den godt! Litt 007 og litt Ocean 11 liksom. Morsom og litt kul.
Attack at Wallstreet: på en måte aktuell .. Men litt for dramatisk gjennomført :nemlig:
April:
Brigde of spies: en film jeg likte godt. Og jeg synes Tom Hans gjorde en veldig bra og troverdig rolle.
In The heart of The sea: Moby Dick. Underholdende og bra laget, men ikke akkurat åndeløs spenning.
Mai:
Beck - Steinar: Nja, helt greit. Men litt kjedelig.
The hateful eight: Trodde nesten 3 timer ville bli heftig, men det ble det ikke. Rå film, facsinerende og bra!
Krampus: Humorskrekk. :hehehe:
Star Wars, the force awakes: er ikke blodfan, men synes det er god underholdning!
Billions: (serie på HBO) Likte denne veldig godt, og gleder meg til sesong 2! Anbefales!
1: Sherlock julespesial.
2: The man from U.N.C.L.E.
3: Harry Potter og fangen fra Azkaban.
4: Harry Potter og ildbegeret.
5: Harry Potter og Føniksordenen.
6: Harry Potter og halvblodsprinsen.
7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2.
8: Independence Day.
9: Sicario.
10: Inside out.
11: Galaxy Quest.
12: This is 40.
13: Doctor Who, sesong 7
14: James Bond, Spectre
15: Alice i Eventyrland
16: 1. sesong av Agent Carter
17: Matrix
18: Batman, Tim Burton-versjonen fra 1989
19: Doctor Who, sesong 8
20: Crouching Tiger, Hidden Dragon: Blades of destiny
21: X-Files. Ja, hva skal man si? Jeg var alltid mest fan av Monster of the Week-episodene, og syns hele konspirasjonsgreia var ganske kjedelig. Og sånn var det i denne minisesongen også. Jeg syns Mulder og Scully fremdeles er fine folk, og når de ble varme i trøya var de riktig så underholdende også. Serien har greid å oppdatere seg på tematikken, mengden konspirasjonsteorier nå er jo ekstrem til sammenlikning med nittitallet, men de har ikke greid å oppdatere "feelen". Serien føles utdatert; plottene, og måten de gjennomføres på. Jeg tror ikke jeg kommer til å fortsette å se på om det kommer flere sesonger med de to nye agentene.
22: Zootropolis. Det er en av de morsomste animasjonsfilmene jeg har sett på lenge! Et utrolig morsomt persongallere, en kløktig utforming av plot og verden og et ekstremt aktuel tema. Her toucher Disney borti både Trump og flyktningekrisa, samtidig som de greier å være utrolig vittige. Jeg så den med norsk tale, og min favoritt er Linni Meister som en liten muldvarp-Snooki! :latter: Anbefales!
23: Birkebeinerne. Kort oppsummert; barske vikinger, pen snø, men utrolig ujevn. Vikinger møter Robin Hod, Prince of Thieves, liksom. Historien er jo relativt kompleks, og det tok litt tid før man greier å gripe den, selv om man kjenner den fra før av. Kampscenene og forfølgelsesscenene er vel noe av det flotteste jeg har sett på norsk fim på lenge (siden Veiviseren, kanskje?), men det holder ikke. Jeg tror ikke på at birkebeinere sier "gogogaga" til babyer. Og hvorfor i all verden har man rasket sammen det som finnes av kjente mannlige skuespillere i absolutt alle roller, men man har gitt de 4 kvinnelige rollene til totalt ukjente damer? Jeg syns det er skandaløst.
24: Karate Kid I og II. LIke a knight in shinig armor, from a long time ago! dubidubidu. Peter Cetera har holdt seg. :knegg: Vi så disse med Hiawata, og den første er faktisk en god ungdomsfilm! Toern er litt dårligere, men jeg har et så sterkt romantisk forholdt til den at det gjør ikke meg noe.
25: National Treasure II. Vi så den første National Treasure-filen før vi skulle til USA sist, siden vi skulle se Liberty Bell og hele sulamitten. Toern har vi ikke fått fulgt opp med før nå. Den er jo utterly ridicoulus, men helt ok en fredagskveld.
26: Man of Steel. Vi lader opp til Superman vs. Batman! Jeg vet ikke helt, jeg syns denne er ganske uforglemmelig. Jeg liker Lois Lane mye bedre da, jeg syns hun som spilte i filmene fra åttitallet var ganske skrekkelig. Man så tydelig at hun var ganske heavy narkoman, og det sto ikke helt i stil til rollen som stjernejournalist.
27: Ghostbusters II. Vi lader opp til den nye, og måtte selvfølgelig få sett begge de gamle. Enern så vi for et par år siden. Bill Murrays leilighet. Nesten like mye rart nips som oss!
28: Miniserie: The Night Manager: Britisk spionthriller med Hugh Laurie og Tom Hiddleston, og årets påskekrim. Jeg hadde ikke lest noe om den på forhånd, og plottet kom derfor som en overraskelse. Velspilt, spennende, fine locations og gode rolletolkninger. Gravide Olivia Colman er flott som den pågående Angela Burr.
29: Batman v Superman - Dawn of Justice. Jeg tror jeg bare kan konkludere med at jeg syns Zack Snyder er en dust. En rasistisk dust. Resten kan Motages oppsummere.
30: Glee, siste sesong. Jeg har likt Glee veldig godt, det herlig absurde, politisk ukorrekte opp mot det svært politiske budskapet om equal rights. Siste sesong var ganske dårlig, egentlig. Veldig sprikende, og egentlig bare en slags oppsopingsgreie.
31: The Librarian. Tidtrøytefilm med Hiawata. Hadde ikke veldig store forventninger, men den var enda litt dårligere. :knegg:
32: Kung Fu Panda 2. Oppvarming til 3!
33: Aliens in the Attic. Film som vi har hatt liggende på lista på Netflix lenge. Hadde ingen forhåpninger, men noen riktig så gøyale slapstickscener som vi gapskrattet av.
34: Kung Fu Panda 3. Jeg har alltid likt disse filmene, og denne var ikke noe unntak. Estetikken er flott, og man får samme følelse som når man ser en "ekte" kung fu film, pluss en dose humor.
35: Rectify, sesong 2. Fremdeles ikke noe klokere. Det går helt vanvittig sakte fremover, på grensen til det irriterende, samtidig så liker jeg å dvele ved de ulike karakterene.
36: Zookeeper 2. OK denne kan vi bare forbigå i stillhet. Jeg trodde den skulle være et snev av morsom, men det er den bare ikke.
Nå er det mye jeg har glemt så det kommer litt hulter til bulter.
37: Captain America: Civil War: Mye samme tematikk som Batman vs. Superman, men akk så mye bedre! Denne har all humoren som manglet i den forrige, fokuset på sivile ligger i bunn, ikke bare som et lite apropos, og jeg er generelt så mye mer glad i disse karakterene.
38: Marnie, min hemmelige venninne: Studio Ghibli, altså. Veldig fin film som skiller seg ut fra de andre Ghiblifilmene på den måten at det er en "vanlig" spillefilm, bare med tegnede karakterer. Der de andre har hatt typiske tegneseriefigurer, som Totoro, Porco Rosso og alle de rare skapningene i Chihiro har ikke denne annet enn mennesker. Det uforklarlige og mytiske er på plass, men på en annen, mindre uttalt måte. Nydelig film med fin tematikk, og som alltid blir jeg så fascinert av detaljene som gjør det hele så menneskelig. I Totoro er det en scene hvor ett av barna løper og halvveis mister sandalen sin. Hun fortsetter å løpe mens hun hinker og tar på skoen, akkurat som et ekte barn ville gjort. Her er det også slike detaljer; mat man mister tilbake på tallerkenen halvveis løftet opp til munnen for eksempel. Ting som skjer virkelige mennesker, men som krever etutrolig observant øye for å tegne inn i en tegnefilm.
39: Deadpool: Herregud så gøyal. :knegg: Så selvreferende, tongue in cheek, velprodusert og gjennomført. Jeg gleder meg allerede til neste møte med Deadpool.
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
Spooks - The greater good: ok nok film det. Med "Jon Snow" :hjerter:
The walk: om han som gikk på line mellom Tvillingtårnene i NY. Ikke så verst film det faktisk!
Black mass: Magiafilm med blant annet Depp. Ikke topp 10 film, men slettes ikke verst :nikker:
A man from U.N.C.L.E: likte den godt! Litt 007 og litt Ocean 11 liksom. Morsom og litt kul.
Attack at Wallstreet: på en måte aktuell .. Men litt for dramatisk gjennomført :nemlig:
April:
Brigde of spies: en film jeg likte godt. Og jeg synes Tom Hans gjorde en veldig bra og troverdig rolle.
In The heart of The sea: Moby Dick. Underholdende og bra laget, men ikke akkurat åndeløs spenning.
Mai:
Beck - Steinar: Nja, helt greit. Men litt kjedelig.
The hateful eight: Trodde nesten 3 timer ville bli heftig, men det ble det ikke. Rå film, facsinerende og bra!
Krampus: Humorskrekk. :hehehe:
Star Wars, the force awakes: er ikke blodfan, men synes det er god underholdning!
Billions: (serie på HBO) Likte denne veldig godt, og gleder meg til sesong 2! Anbefales!
Gåsehud: Så den sammen med barna, og synes det var en underholdende film både for store og små.
Synchronicity: ekstremt dårlig film, rett og slett. Ikke ofte jeg føler for å avslutte en film midt i, men vurderte det sterkt her.
Angry birds: så den på kino med Pjokken. Grei og morsom film, litt småtreg i starten. Men absolutt innafor.
Februar
12. The Bourne Identity (dvd)
13. The Bourne Supremacy (youtube)
14. The Bourne Ultimatum[ (dvd)
15. The Bourne Legacy (bluray)
16. Sin City (dvd)
17. Sin City - a dame to kill for (dvd)
18. Chef´s table (netflix)
Mars
19. Cooked (netflix)
20. How to be single (kino)
21. Under kirsebærtrærne (kosmorama, kulinarisk kino)
22. Bottleshock (kosmorama, kulinarisk kino)
23. Hose of cards sesong 4 (netflix)
April
24. Modern family sesong 6 (netflix)
25. Kampen om tungtvannet (netflix)
26. Det gyldne kompasset (dvd)
27. Dexter sesong 1 (netflix)
Dexter sesong 8 (netflix)
Er litt usikker på hva som har fenget så voldsomt med Dexter? Serien minner meg om intervjuet med han som skrev manuet til Sopranos som sa at utgangspunktet for manuset var at han ville skrive om en mann som gikk til psykolog - mafian og resten la han bare på for spenningen sin del. Jeg opplever Dexter som noe likt - det at vi har noe i oss som må skjules for resten av verden. Mange mennesker som har det slik, på forskjellige områder selvfølgelig. Det som slår meg akkurat nå er hvordan tenåringene ikke vil se på noe som omhandler sex sammen med foreldrene, det er kleint nettopp fordi de vil "skjule" seg selv som seksuelle vesener sammen med foreldrene. Dexter sin hemmelighet er mye verre (ellers hadde det ikke blitt mye til serie!). Men jeg holder på den forklaringen til hvorfor serien er så fengende, man kan relatere seg til den.
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
Spooks - The greater good: ok nok film det. Med "Jon Snow" :hjerter:
The walk: om han som gikk på line mellom Tvillingtårnene i NY. Ikke så verst film det faktisk!
Black mass: Magiafilm med blant annet Depp. Ikke topp 10 film, men slettes ikke verst :nikker:
A man from U.N.C.L.E: likte den godt! Litt 007 og litt Ocean 11 liksom. Morsom og litt kul.
Attack at Wallstreet: på en måte aktuell .. Men litt for dramatisk gjennomført :nemlig:
April:
Brigde of spies: en film jeg likte godt. Og jeg synes Tom Hans gjorde en veldig bra og troverdig rolle.
In The heart of The sea: Moby Dick. Underholdende og bra laget, men ikke akkurat åndeløs spenning.
Mai:
Beck - Steinar: Nja, helt greit. Men litt kjedelig.
The hateful eight: Trodde nesten 3 timer ville bli heftig, men det ble det ikke. Rå film, facsinerende og bra!
Krampus: Humorskrekk. :hehehe:
Star Wars, the force awakes: er ikke blodfan, men synes det er god underholdning!
Billions: (serie på HBO) Likte denne veldig godt, og gleder meg til sesong 2! Anbefales!
Gåsehud: Så den sammen med barna, og synes det var en underholdende film både for store og små.
Synchronicity: ekstremt dårlig film, rett og slett. Ikke ofte jeg føler for å avslutte en film midt i, men vurderte det sterkt her.
Angry birds: så den på kino med Pjokken. Grei og morsom film, litt småtreg i starten. Men absolutt innafor.
Juni:
Zootropolis: fin familiefilm det :nikker:
The Forest: slapp og dårlig grøsser, eller, skulle være grøsser da.
Mannen: fra Snåsa. Måtte få sett den også. Synes det var en fin film jeg.
13 hours: actionfilm, basert på faktisk hendelser, om seks tidligere elitesoldater som skulle beskytte CIA, i Benghazi.
Birkebeinerne: tja. Grei nok, men ikke en film som gjorde så veldig inntrykk akkurat.
The Danish Girl: gripende og sterk film, og veldig gode skuespillerprestasjoner.
How to be single: easygoing og morsom film. Underholdende, men ikke særlig banebrytende.
Februar
12. The Bourne Identity (dvd)
13. The Bourne Supremacy (youtube)
14. The Bourne Ultimatum[ (dvd)
15. The Bourne Legacy (bluray)
16. Sin City (dvd)
17. Sin City - a dame to kill for (dvd)
18. Chef´s table (netflix)
Mars
19. Cooked (netflix)
20. How to be single (kino)
21. Under kirsebærtrærne (kosmorama, kulinarisk kino)
22. Bottleshock (kosmorama, kulinarisk kino)
23. Hose of cards sesong 4 (netflix)
April
24. Modern family sesong 6 (netflix)
25. Kampen om tungtvannet (netflix)
26. Det gyldne kompasset (dvd)
27. Dexter sesong 1 (netflix)
Apocalypse now (dvd)
"I love the smell of napalm in the morning!" Og jeg elsker apocalypse now. Det første som slo meg med filmen er hvor lite gammel den virker. Den er jo over 30 år gammel! (1979) Minnet meg mye om "Anna Karenina" og "Forbrytelse og straff" faktisk - rammene er ukjente (for meg personlig, jeg er kjent med Vietnamkrigen), men det menneskelige aspektet er kjent og nært. Det som slår meg mest er sitatet av Sigrid Undset: Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
Spooks - The greater good: ok nok film det. Med "Jon Snow" :hjerter:
The walk: om han som gikk på line mellom Tvillingtårnene i NY. Ikke så verst film det faktisk!
Black mass: Magiafilm med blant annet Depp. Ikke topp 10 film, men slettes ikke verst :nikker:
A man from U.N.C.L.E: likte den godt! Litt 007 og litt Ocean 11 liksom. Morsom og litt kul.
Attack at Wallstreet: på en måte aktuell .. Men litt for dramatisk gjennomført :nemlig:
April:
Brigde of spies: en film jeg likte godt. Og jeg synes Tom Hans gjorde en veldig bra og troverdig rolle.
In The heart of The sea: Moby Dick. Underholdende og bra laget, men ikke akkurat åndeløs spenning.
Mai:
Beck - Steinar: Nja, helt greit. Men litt kjedelig.
The hateful eight: Trodde nesten 3 timer ville bli heftig, men det ble det ikke. Rå film, facsinerende og bra!
Krampus: Humorskrekk. :hehehe:
Star Wars, the force awakes: er ikke blodfan, men synes det er god underholdning!
Billions: (serie på HBO) Likte denne veldig godt, og gleder meg til sesong 2! Anbefales!
Gåsehud: Så den sammen med barna, og synes det var en underholdende film både for store og små.
Synchronicity: ekstremt dårlig film, rett og slett. Ikke ofte jeg føler for å avslutte en film midt i, men vurderte det sterkt her.
Angry birds: så den på kino med Pjokken. Grei og morsom film, litt småtreg i starten. Men absolutt innafor.
Juni:
Zootropolis: fin familiefilm det :nikker:
The Forest: slapp og dårlig grøsser, eller, skulle være grøsser da.
Mannen: fra Snåsa. Måtte få sett den også. Synes det var en fin film jeg.
13 hours: actionfilm, basert på faktisk hendelser, om seks tidligere elitesoldater som skulle beskytte CIA, i Benghazi.
Birkebeinerne: tja. Grei nok, men ikke en film som gjorde så veldig inntrykk akkurat.
The Danish Girl: gripende og sterk film, og veldig gode skuespillerprestasjoner.
How to be single: easygoing og morsom film. Underholdende, men ikke særlig banebrytende.
Juli:
En mann ved navn Ove: fornøyelig, fin, rørende og morsom film.
Pyromanen: så den på kino, og ble litt skuffet. Har lest boka da, og filmen har fått ganske bra anmeldelser. Men den ble litt monoton og enkel for min del.
Now you see me: skjønner ikke at jeg har gått glipp av denne? Synes den var underholdende og morsom, og gleder meg til å se toeren som går på kino nå.
Februar
12. The Bourne Identity (dvd)
13. The Bourne Supremacy (youtube)
14. The Bourne Ultimatum[ (dvd)
15. The Bourne Legacy (bluray)
16. Sin City (dvd)
17. Sin City - a dame to kill for (dvd)
18. Chef´s table (netflix)
Mars
19. Cooked (netflix)
20. How to be single (kino)
21. Under kirsebærtrærne (kosmorama, kulinarisk kino)
22. Bottleshock (kosmorama, kulinarisk kino)
23. Hose of cards sesong 4 (netflix)
April
24. Modern family sesong 6 (netflix)
25. Kampen om tungtvannet (netflix)
26. Det gyldne kompasset (dvd)
27. Dexter sesong 1 (netflix)
Juni
32. Dexter sesong 6 (netflix)
33. Dexter sesong 7 (netflix)
34. Dexter sesong 8 (netflix)
35. Apocalypse now (dvd)
Juli
36. Big hero 6 (dvd)
Nydelig film synes jeg. Historien er selvfølgelig klassisk (dette er Disney!) Men stilen er spesiell for Disney, da den følger anime. Morsomt!
Istid: På kollisjonskurs (kino)
Fersken blir voksen! Ellers samme (velfungerende) oppskrift som før.
The legend of Tarzan (kino)
Jeg er mest imponert over hvor bra dyrene er animert ... Filmen er helt grei for sin sjanger, det er mer det at jeg ikke liker sjangeren.
Chef´s Table sesong 2 (netflix)
Deilig! Tror jeg har råd til å dra til Slovenia! :hyper:
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
Spooks - The greater good: ok nok film det. Med "Jon Snow" :hjerter:
The walk: om han som gikk på line mellom Tvillingtårnene i NY. Ikke så verst film det faktisk!
Black mass: Magiafilm med blant annet Depp. Ikke topp 10 film, men slettes ikke verst :nikker:
A man from U.N.C.L.E: likte den godt! Litt 007 og litt Ocean 11 liksom. Morsom og litt kul.
Attack at Wallstreet: på en måte aktuell .. Men litt for dramatisk gjennomført :nemlig:
April:
Brigde of spies: en film jeg likte godt. Og jeg synes Tom Hans gjorde en veldig bra og troverdig rolle.
In The heart of The sea: Moby Dick. Underholdende og bra laget, men ikke akkurat åndeløs spenning.
Mai:
Beck - Steinar: Nja, helt greit. Men litt kjedelig.
The hateful eight: Trodde nesten 3 timer ville bli heftig, men det ble det ikke. Rå film, facsinerende og bra!
Krampus: Humorskrekk. :hehehe:
Star Wars, the force awakes: er ikke blodfan, men synes det er god underholdning!
Billions: (serie på HBO) Likte denne veldig godt, og gleder meg til sesong 2! Anbefales!
Gåsehud: Så den sammen med barna, og synes det var en underholdende film både for store og små.
Synchronicity: ekstremt dårlig film, rett og slett. Ikke ofte jeg føler for å avslutte en film midt i, men vurderte det sterkt her.
Angry birds: så den på kino med Pjokken. Grei og morsom film, litt småtreg i starten. Men absolutt innafor.
Juni:
Zootropolis: fin familiefilm det :nikker:
The Forest: slapp og dårlig grøsser, eller, skulle være grøsser da.
Mannen: fra Snåsa. Måtte få sett den også. Synes det var en fin film jeg.
13 hours: actionfilm, basert på faktisk hendelser, om seks tidligere elitesoldater som skulle beskytte CIA, i Benghazi.
Birkebeinerne: tja. Grei nok, men ikke en film som gjorde så veldig inntrykk akkurat.
The Danish Girl: gripende og sterk film, og veldig gode skuespillerprestasjoner.
How to be single: easygoing og morsom film. Underholdende, men ikke særlig banebrytende.
Juli:
En mann ved navn Ove: fornøyelig, fin, rørende og morsom film.
Pyromanen: så den på kino, og ble litt skuffet. Har lest boka da, og filmen har fått ganske bra anmeldelser. Men den ble litt monoton og enkel for min del.
Now you see me: skjønner ikke at jeg har gått glipp av denne? Synes den var underholdende og morsom, og gleder meg til å se toeren som går på kino nå.
Deadpool: rå og underholdende, med humor. Men ble ikke veldig imponert.
Emelie: skrekkfilm, skulle iallefall være det. Var ikke så veldig skummel, eller bra i grunn.
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
Februar:
14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.
15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".
16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!
17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!
18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)
19. Parks and Recreation (sesong 1). En litt ujevn førstesesong, men det er et så imponerende cast (Amy Poehler spesielt, såklart, men Nick Offerman, Aziz Ansari og Chris Pratt, særlig, er alle med på å bære serien) at de greier å gjøre det morsomt likevel. Jeg synes mange av episodene er nesten for langt over i det pinlige, men de blir det aldri helt, og det i seg selv er godt gjort. Og alt jeg har hørt om serien tilsier at den tar seg grundig opp i senere sesonger, så det ser jeg frem til.
20. Gravity Falls. Fantastisk animasjonsserie som er en stor favoritt for både trettenåringen og oss voksne. Vi er alle litt lei oss over at den er slutt etter bare to sesonger (fordelt ut over en mer enn tre år lang periode), men det er jo en fin ting med serier som faktisk blir avsluttet på ordentlig vis. Og enhver sommer må før eller senere ta slutt, noe serien også ender opp med å si litt om, på nesten forbløffende rørende og innsiktsfullt vis. Det serien primært er, er hylende morsom, absurd og spennende, med den profesjonelle svindleren Gruncle Stan som sentrum i sommerferien til det nesten tretten år gamle tvillingparet Mabel og Dipper. Serien foregår i småbyen Gravity Falls, et slags Twin Peaks for barn (eller et Night Vale for barn, for å bruke en litt nyere referanse), der alle konspirasjonsteorier og vandrehistorier er sanne, og ingenting er helt som man skulle tro. Samtidig handler den om helt alminnelige ungdoms-serie-temaer som vennskap, søskenforhold, mobbing, forelskelse, familie og, ikke minst, det å bli eldre. Skuespillerne er en viktig del av det som gjør serien så bra, og det er morsomt å oppdage hvor mange kjente stemmer som dukker opp i små (ofte bittesmå) gjesteroller underveis. Blant andre Cecil Baldwin fra Welcome to Night Vale og Kyle McLachlan fra Twin Peaks - jeg antar dette betyr at jeg ikke er den eneste som har assosiert til disse to seriene!
21. The Martian. Spennende, underholdende og vellaget filmatisering av en uventet hit-bok som er stappfull av tekniske detaljer og geek-humor. Filmen kan, forståelig nok, ikke detaljere fullt så mye av alle de tekniske utfordringene og løsningene Mark Watney engasjerer seg i under forsøket på å overleve alene på Mars, og det er nok et godt valg. Forskjellen på bok- og filmmediet gjør også at filmen kan fokusere mer på den grandiose skjønnheten i Mars-landskapet, noe bok-Watney aldri bryr seg om å legge vekt på, og det er kanskje en av grunnene til at Watney fremstår som litt mindre morsom (og litt mer bekymret og sårbar) enn han gjorde i boken. Matt Damon er perfekt i rollen som den beste botanikeren på Mars, og jeg liker også fremstillingen av hans med-astronauter og, ikke minst, teamet i NASA som jobber for det tilsynelatende umulige målet det er å få ham hjem i live. Jeg skulle ønske filmen kunne hatt med enda litt mer av humoren fra boken, men alt i alt synes jeg dette er en veldig vellykket film. (Og trettenåringen, som også har slukt boken, var mer enn gjerne med på å se filmen for tredje gang.)
22. The Black Adder (sesong 1). Det var på tide å gi Poden en innføring i denne viktige delen av britisk historie … og, ikke minst, britisk TV-historie, fant vi ut. Særlig med tanke på at vi skulle ta ham med på Nationaltheatrets oppsetning av Richard III tenkte vi at Edmund og Baldrick (og fremstillingen av intrigene ved hoffet) ville være et bra bakteppe å ha med seg. Denne første sesongen er, som vi mistenkte, en god del mer ujevn og en god del mindre faktisk morsom enn de påfølgende, men ett sted må man jo begynne - og det hele er verdt det for episoden der Edmund blir erkebiskop av Canterbury. “No, you see, the thing about Heaven is that Heaven is for people who like the sort of things that go on in Heaven, like, uh, well, singing, talking to God, watering pot plants ... Whereas Hell, on the other hand, is for people who like the other sorts of things.” Nå kan vi knapt vente med å komme i gang med Miranda Richardsons dronning Elizabeth i sesong 2!
23. Room. Syvåringen Jacob Tremblay bærer så å si hele denne sterke, rørende (men imponerende usentimentale) filmen, veldig godt hjulpet av Brie Larson, som spiller moren hans. Konseptet og handlingen vil mange kjenne til, fra boken filmen er basert på eller fra omtalen, og en del vil sikkert være redde for at den er for fæl til å se. Men det er den ikke. Den er vond - det er vanskelig å unngå - men den er slett ikke fæl, og overhodet ikke sensasjonalistisk. Historien fokuserer fullt og helt på fem år gamle Jack, som ikke kjenner noen annen tilværelse enn den han er født inn i, og som opplever sin verden med barnets selvsagthet og fantasi. Forholdet mellom ham og moren er eksepsjonelt tett og sterkt (men, igjen, ikke sentimentalt eller med spor av “cinematiske” kjærlighetserklæringer eller "dype" uttalelser), og det er nesten utrolig å se hvor nært og overbevisende filmen greier å fremstille det. De voksne skuespillerne er suverene, og manus er strålende, men det er hovedpersonen som er det mest fantastiske ved denne storartede filmen. Antagelig er det vanskelig å skille klart mellom Tremblays (åpenbare) talent og regissørens (dypt imponerende) instruksjonsjobb; det er i så fall den eneste grunnen jeg kan se til hvorfor han ikke er på listen over Oscar-nominerte skuespillere i år. Jeg vil ellers sterkt oppfordre potensielle seere til å ikke se traileren eller lese om historien på forhånd - det er en historie som helt klart vil fungere best om man ikke allerede vet hva den handler om.
24. Brooklyn. Saoirse Ronan, som gjorde stort inntrykk som 13-åring i Atonement for noen år siden, spiller hovedrollen som irske Ailis, som drar alene til Amerika tidlig på 50-tallet for å få jobb- og utdannelsesmuligheter som ikke finnes for henne i hjembyen. Filmen er langsom, vakker, underholdende og varm, og selv om det er en god del ytre handling her, og en kjærlighetshistorie som er interessant nok, er det Ronans uttrykksfulle ansikt som i aller størst grad forteller historien - en historie om hjemlengsel, sorg og ensomhet, men også om livsglede, kjærlighet og begeistring over alle mulighetene livet gir, og om å bli voksen og ta sine egne valg. Både den irske småbyen og Brooklyn på 50-tallet er nostalgisk vakre og levende baktepper for historien, og det er et rikt utvalg av bipersoner som er med på å gjøre Ailis’ tilværelse levende. (Min favoritt er husvertinnen Mrs. Keogh, spilt av Julie Walters; rekken av måltider rundt hennes middagsbord, med de fnisende med-beboerne i hybelhuset, er også de morsomste bitene av filmen.)
25. The Big Short. Der var vi i mål med alle filmene som er nominert til årets Beste Film-Oscar, og denne er helt klart en av de aller beste. Det er en satirisk liksom-dokumentar om sammenbruddet i den amerikanske økonomien for knapt ti år siden, og om de ganske få personene i bankbransjen som så hvor det bar. Cast-listen er imponerende; Christian Bale og Steve Carell er blant de mest fremtredende, Ryan Gosling spiller en slags forteller (som også er en aktør i det som skjer), og Brad Pitt kommer inn som desillusjonert mentorfigur i en rolle som er så liten at den nesten er for en cameo å regne. Filmen er smart, sarkastisk og uærbødig, og den greier (i en liten håndfull scener som bryter eller ignorerer den fjerde veggen) å formidle de mest nødvendige økonomiske og “banktekniske” termene på en underholdende og lettfattelig måte. Men aller mest greier den å få frem inkompetansen, skruppelløsheten og korrupsjonen som var grunnen til at boliglånsboblen sprakk - og selv om den ikke bruker mye tid på å si noe om hva konsekvensene ble for de millioner av alminnelige folk som ble berørt av sammenbruddet og krisen, sier den akkurat nok til at man ikke glemmer det. Sist, men ikke minst later den aldri som om hovedpersonene er helter. De er kanskje smartere og mindre kriminelle enn mange av de andre, men de profiterer på det korrupte systemet, de også.
26. Bone Tomahawk. Jeg hadde plukket opp på forhånd at dette skulle være en brutal og underholdende western som lå og dyttet borti grensen til "horror", og det er den absolutt. Men jeg ble overrasket over hvor smart denne filmen er. De fleste genrefilmer (innen både western og horror) sier ganske mye om tiden og samfunnet de er laget i, og westernfilmer har alltid sagt en god del om hvordan hvite menn forholder seg til verden. I tidligere tider sa filmene gjerne at hvite menn hadde rett til de åpne områdene vest i USA, og - ikke minst - at de brakte sivilisasjon til villmennene. I vår tid er vanligvis tilnærmingen litt mer nyansert, heldigvis. Bone Tomahawk er en særdeles brutal film, med et knippe dyktige skuespillere som fremstiller et knippe typiske personer fra westerntradisjonen, og som både problematiserer deres følelse av å ha rett til å ta seg til rette og tar grusom hevn over dem. En overfladisk beskrivelse kunne gi inntrykk av at den ligner på en Tarantino-film (kanskje spesielt Hateful Eight, som har mye til felles med en westernfilm), men tonen er ganske annerledes; volden er riktignok veldig eksplisitt brutal og tidvis ekstrem, men filmen dveler ikke ved voldssekvensene, og de mange humoristiske sidesamtalene i filmen er aldri flashy eller teatralske, slik de alltid er hos Tarantino. Kurt Russell er en personifisert naturkraft som den barske, stødige sheriffen; Patrick Wilson fra Fargo er sympatisk cowboy med brukket ben, Richard Jenkins er fantastisk som ikke veldig smart, men veldig lojal (og pratsom) deputy, og Matthew Fox (mest kjent fra Lost) er jålete veteran fra krigen mot indianerne som har få skrupler og tenker svært høyt om seg selv. Kan absolutt anbefales, dersom man har mage for eksplisitt vold og ubehagelige horrorelementer.
Mars:
27. Carol. Det slo meg i etterkant at det hadde gått an å beskrive denne filmen så man nesten kunne ta den for å være Brooklyn. De har klare, overfladiske trekk til felles: En ung, kvinnelig protagonist jobber i et magasin i New York tidlig på 1950-tallet, men har ambisjoner om en mer utfordrende karriere, og blir involvert i et trekantdrama som utfordrer både fremtidsutsiktene og identiteten hennes. Tematikken - kjærlighetsforhold mellom kvinner - er adskillig skarpere og mer utfordrende i Carol, men aller mest er det selve filmen som er annerledes. Tittelrollen, Carol, spilt av en fantastisk Cate Blanchett, er slående vakker, sofistikert, ukonvensjonell og drømmeaktig forførende - og akkurat de samme ordene kan man bruke om filmen. Dynamikken mellom den sofistikerte overklassekvinnen og den mye yngre butikkassistenten (spilt av Rooney Mara) er adskillig mer kompleks enn den ser ut til på overflaten; Carol har slett ikke så full kontroll over tilværelsen sin som det først kan virke som, og Therese er, selv om hun er ung og uerfaren og ikke sier så mye, en uhyre intelligent og klarsynt ung kvinne. (Det er talende og overbevisende at det er gjennom fotografi hun uttrykker seg best.) Historien er både gripende og vond, men aller mest er filmen intelligent, subtil og vakkert filmet.
28. Hail, Caesar!En ny Coen-film er alltid en begivenhet, og denne ville jeg antagelig ha sett bare på grunnlag av cast-listen, selv uten å ha sett trailerne. Det er et under at ikke flere har oppdaget George Clooneys komiske talent, og når resten av listen inneholder navn som Scarlett Johanssen, Tilda Swinton og Ralph Fiennes, og dessuten Josh Brolin i hovedrollen, skjønner man at dette kommer til å bli bra. Filmen er ekstremt underholdende, ikke minst på grunn av en rekke scener fra typiske 50-tallsfilmer som dels er hyllester og dels kjærlige parodier på genrene. Den aller beste er en fantastisk koreografert dansescene med marinegaster (der de homoerotiske innuendoene bare eskalerer underveis), men både den Esther Williams-inspirerte bassengsekvensen og den romantiske "cowboy spiller gitar under fullmånen"-scenen ga meg lyst til å se den (fiktive) filmen de er en del av. Historien om den kommunistiske studiegruppen er fantastisk morsomt gjennomført, men har jo en klart alvorlig og sørgelig historisk klangbunn. Subplottet til Channing Tatum er det som er aller morsomst (og best filmet), men den aller morsomste enkeltscenen i filmen er en teologisk diskusjon mellom fire religiøse ledere om fremstillingen av Jesus i "tittelfilmen" Hail, Caesar. Som forventet hos Coen-brødrene er det den jødiske rabbien som får de beste replikkene her. Sett under ett er filmen omtrent like komplisert som The Big Lebowski, og dessuten like grunnleggende tøysete. (Og om den nå ikke er fullt så morsom, så sier ikke det stort, for det er det ikke mange filmer i verden som er.) Jeg gleder meg allerede til å se den igjen. (Og trettenåringen var godt fornøyd med sitt første møte med en Coen-film!)
... Lang pause i listeføringen; resten av posten er under arbeid (og nummereringsrekkefølgen er neppe riktig):
29. The Americans (sesong 4). Denne serien blir bare bedre og bedre. Det som i begynnelsen så ut som en ren underholdningsserie om overdrevent kompetente superspioner, har blitt en av de beste og mest spennende og gripende dramaseriene på TV. Jeg var bekymret, da sesong 3 var over, for om dette skulle bli sesongen der serieskaperne bikket over til parodisk, men den gang ei - i stedet har de dratt til enda flere omdreininger på temaene tillit, lojalitet, familie, identitet, kjærlighet og hva (og hvem) man velger å tro på. Og så er det fremdeles grøssende brutalt innimellom, både fysisk og emosjonelt, og jeg opplever, som jeg gjorde i Breaking Bad, at jeg empatiserer med og til og med nesten heier på nesten alle etter hvert - selv de som står som diametrale motsetninger i den kalde krigen.
30. Game of Thrones (sesong 6). Njah. Jeg synes serien har mistet grepet i økende grad etter hvert, og ett av problemene - i tillegg til at bokserien er for lang og omfattende - tror jeg er at serieskaperne mangler Martins relativt pålitelige magefølelse når det gjelder hva som er greit å gjøre og hva som er å gå for langt i rene sjokkeffekter og brutalitet. Jeg synes historien tok seg opp mot slutten av sesongen, og jeg er fremdeles spent på hvordan de har tenkt å samle trådene og avslutte det hele, men jeg klarer ikke helt å bry meg om de fleste av dem lenger. Unntatt Tyrion, da.
31. Better Call Saul (sesong 2). Å, Jimmy! Hvem skulle trodd at en tilsynelatende humoristisk spin-off-serie om Breaking Bads criminal lawyer skulle bli så hjerteskjærende? Det er umulig å ikke elske Jimmy, samtidig som det er umulig å ikke ha lyst til å riste ham i nesten hver eneste episode og si nei, nei, Jimmy, ikke gjør det! Det kommer ikke til å gå bra! Og det er umulig å ikke avsky Chuck, samtidig som det er umulig å ikke innse at han har jo rett i nesten absolutt alt han sier om Jimmy. Parallellhistorien med Mike har vært mer parallell enn den var i sesong 1, og vi vet jo alle omtrent hvor både Jimmy og Mike var i livet sitt og karrieren sin da BB startet. Det er ingenting som tyder på at Vince Gilligan er mindre av et geni enn jeg syntes etter BB, men heller ingenting som tyder på at han har blitt noe snillere mot publikum, eller mot rollefigurene sine, enn han var da.
32. Archer (sesong 7). Det er godt vi har i alle fall én serie som jeg aldri blir lei meg eller rystet av! Dette er fremdeles veldig morsomt, og personene i serien er favorittene mine, alle sammen. Jeg håper de slutter før det opphører å være morsomt, men jeg håper også at de ikke slutter riktig enda.
33. Singin' In the Rain. Vi ble inspirert til å se denne etter å ha sett Hail, Caesar. Og den er jo kjempebra - veldig sjarmerende og veldig morsom. Nesten utrolig at ingen av oss hadde sett den før.
34. Captain America: Civil War. Jeg likte den, jeg. Jeg fant færre ting å utsette på denne enn på Age of Ultron, og jeg synes den sentrale konflikten var ganske troverdig innenfor filmuniverset; den gjorde god bruk av både Steves dårlige samvittighet overfor Bucky og Tonys mange demoner, både knyttet til alle ofrene etter hans virksomhet (som våpenprodusent og som Avenger) og til tapet av foreldrene, særlig moren. Jeg likte at konflikten var reell og etter hvert også personlig, uten at Avengerne på noe tidspunkt egentlig ble hverandres fiender. Det var stas å se Ant-Man komme inn i folden også (og være så starstruck!). Men aller mest likte jeg Spider-Man, som var aldeles strålende fremstilt.
35. The Neon Demon . Meh. Jeg var veldig begeistret for Drive for noen år siden, selv om jeg delvis kunne forstå at en del seere syntes den var kjedelig, totalt grunn og meningsløst brutal. Nå forstår jeg det enda bedre, da jeg vil bruke akkurat de samme ordene om Refns nyeste film. For meg ble dette ikke bare "stil over innhold", men utilstrekkelig stil og usammenhengende innhold. De groteske delene av filmen plagde meg ikke nevneverdig (men det er verdt å nevne dem for å advare potensielle seere som ikke takler groteske scener), men jeg synes ikke de gjorde noe konstruktivt heller. Synd, for det ser ut som om det kunne vært en stilig film og en slags moderne, brutal fabel inni der et sted.
36. The Matrix
37. Airplane! 38. The Witch 39. Midnight Special 40. The Lobster 41. Terminator 42. Zootopia 43. The Clouds of Sils Maria 44. The Final Girls 45. Ocean's 11 46. . The Sting 47. Amadeus 48. The Nice Guys
49. Ghostbusters. Kjempemorsom! Veldig kule hovedpersoner (og Chris Hemsworth viser hvor morsom han kan være som totalt idiotisk sekretær) som er supersmarte uten å være superhelter, og kjempesjarmerende uten å være pyntedukker, og skikkelig kule alle sammen. Artig og vellykket ny versjon av den høyt elskede åttitallsklassikeren, med mange cameos og småsitater fra originalen, men uten at den blir en ren remake. Jeg håper den er kommersielt vellykket nok til at det blir enda en film, for jeg kunne virkelig tenke meg å se gjengen igjen. Særlig Holzmann. :hjerter:
50. Stranger Things (sesong 1). Løp og se! Virkelig medrivende 80-tallspastisj, med ekkoer og direkte sitater fra E.T., Alien, Stand By Me, The X-Files, ymse Stephen King og Close Encounters, samt nyere ting som The Iron Giant, Under the Skin og for den del Låt den rätte komma in. Spenningsserie som balanserer mot klassisk skrekkfilm (men aldri ble for skummel for 13-åringen), og som har fantastiske unge skuespillere i de sentrale rollene. Jeg elsker den, og vakler mellom å håpe at det blir en sesong 2 som en direkte etterfølger, og å håpe at serieskaperne i stedet lager en sesong 2 med helt nye folk et helt annet sted. Uansett er jeg sikker på at flere av de aller yngste hovedrolleinnehaverne er folk vi kommer til å høre mer fra de kommende årene.
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
Mars
12/3: Deadpool. Kino. Måtte se denne sammen med fjortisen og hans kompiser på kinobursdag fordi det var 15 årsgrense på den. Jeg hadde meget lave forventninger, men likte den pga humoren. Litt mye splatter, men morsom film. Gutta elsket den i hvert fall! 21. 24/3: Kung Fu Panda 3. Kino. Er personlig ikke så veldig glad i denne pandaen, men jentene koste seg på kino med fettere i hvert fall.
April
1/4: Flashdance. TV-film. Endelig fikk jeg sett denne sammenhengende! Herlig nostalgi. 23. 2/4: ParaNorman. TV-film. Litt kul animasjonsfilm, som traff hele familien.
Glemt å notere ned noen her tror jeg.
De neste kommer i vilkårlig rekkefølge, sett i løpet av sommeren.
24. 22/6 En mann ved navn Ove. Lufthansa. Bra filmatisert, tro mot boken. 25. Finding Dory. Kino USA. Ikke så bra som Nemo, men likte filmen godt. 26. 17/7 Allegiant. Lufthansa. Begynner å bli litt lei konseptet nå. 27. 17/7 Everybody wants some. Lufthansa. Satt og ventet på at filmen liksom skulle komme igang...det gjorde den aldri! Bortkastet tid! 28. 17/7 The Jungle Book. Lufthansa. Bra film! 29. 17/7 Zoolander. Lufthansa. Tidtrøyte, men fornøyelig. 30. 22/6 Zoomania. Lufthansa. Morsom barnefilm. 31. 22/6 The Intern. Lufthansa. Herlig film. 32. 31/7 Bad moms. Kino. Morsom film, som setter ting på spissen, men samtidig rører ved hva som er viktig i en travel hverdag. 33. 6/8 Taken 1. Viaplay. Spennende, klar for maraton-filmkveld! 34. 6/8 Taken 2. SFAnytime. Bra oppfølger. 35. 6/8 Taken 3. Viaplay. Siste i denne omgang, blir vel kanskje siste totalt sett også tror jeg.
Serier: Mammon
Fuller House
Det tredje øyet
And then there were none
Modus
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
Februar:
14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.
15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".
16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!
17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!
18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)
19. Parks and Recreation (sesong 1). En litt ujevn førstesesong, men det er et så imponerende cast (Amy Poehler spesielt, såklart, men Nick Offerman, Aziz Ansari og Chris Pratt, særlig, er alle med på å bære serien) at de greier å gjøre det morsomt likevel. Jeg synes mange av episodene er nesten for langt over i det pinlige, men de blir det aldri helt, og det i seg selv er godt gjort. Og alt jeg har hørt om serien tilsier at den tar seg grundig opp i senere sesonger, så det ser jeg frem til.
20. Gravity Falls. Fantastisk animasjonsserie som er en stor favoritt for både trettenåringen og oss voksne. Vi er alle litt lei oss over at den er slutt etter bare to sesonger (fordelt ut over en mer enn tre år lang periode), men det er jo en fin ting med serier som faktisk blir avsluttet på ordentlig vis. Og enhver sommer må før eller senere ta slutt, noe serien også ender opp med å si litt om, på nesten forbløffende rørende og innsiktsfullt vis. Det serien primært er, er hylende morsom, absurd og spennende, med den profesjonelle svindleren Gruncle Stan som sentrum i sommerferien til det nesten tretten år gamle tvillingparet Mabel og Dipper. Serien foregår i småbyen Gravity Falls, et slags Twin Peaks for barn (eller et Night Vale for barn, for å bruke en litt nyere referanse), der alle konspirasjonsteorier og vandrehistorier er sanne, og ingenting er helt som man skulle tro. Samtidig handler den om helt alminnelige ungdoms-serie-temaer som vennskap, søskenforhold, mobbing, forelskelse, familie og, ikke minst, det å bli eldre. Skuespillerne er en viktig del av det som gjør serien så bra, og det er morsomt å oppdage hvor mange kjente stemmer som dukker opp i små (ofte bittesmå) gjesteroller underveis. Blant andre Cecil Baldwin fra Welcome to Night Vale og Kyle McLachlan fra Twin Peaks - jeg antar dette betyr at jeg ikke er den eneste som har assosiert til disse to seriene!
21. The Martian. Spennende, underholdende og vellaget filmatisering av en uventet hit-bok som er stappfull av tekniske detaljer og geek-humor. Filmen kan, forståelig nok, ikke detaljere fullt så mye av alle de tekniske utfordringene og løsningene Mark Watney engasjerer seg i under forsøket på å overleve alene på Mars, og det er nok et godt valg. Forskjellen på bok- og filmmediet gjør også at filmen kan fokusere mer på den grandiose skjønnheten i Mars-landskapet, noe bok-Watney aldri bryr seg om å legge vekt på, og det er kanskje en av grunnene til at Watney fremstår som litt mindre morsom (og litt mer bekymret og sårbar) enn han gjorde i boken. Matt Damon er perfekt i rollen som den beste botanikeren på Mars, og jeg liker også fremstillingen av hans med-astronauter og, ikke minst, teamet i NASA som jobber for det tilsynelatende umulige målet det er å få ham hjem i live. Jeg skulle ønske filmen kunne hatt med enda litt mer av humoren fra boken, men alt i alt synes jeg dette er en veldig vellykket film. (Og trettenåringen, som også har slukt boken, var mer enn gjerne med på å se filmen for tredje gang.)
22. The Black Adder (sesong 1). Det var på tide å gi Poden en innføring i denne viktige delen av britisk historie … og, ikke minst, britisk TV-historie, fant vi ut. Særlig med tanke på at vi skulle ta ham med på Nationaltheatrets oppsetning av Richard III tenkte vi at Edmund og Baldrick (og fremstillingen av intrigene ved hoffet) ville være et bra bakteppe å ha med seg. Denne første sesongen er, som vi mistenkte, en god del mer ujevn og en god del mindre faktisk morsom enn de påfølgende, men ett sted må man jo begynne - og det hele er verdt det for episoden der Edmund blir erkebiskop av Canterbury. “No, you see, the thing about Heaven is that Heaven is for people who like the sort of things that go on in Heaven, like, uh, well, singing, talking to God, watering pot plants ... Whereas Hell, on the other hand, is for people who like the other sorts of things.” Nå kan vi knapt vente med å komme i gang med Miranda Richardsons dronning Elizabeth i sesong 2!
23. Room. Syvåringen Jacob Tremblay bærer så å si hele denne sterke, rørende (men imponerende usentimentale) filmen, veldig godt hjulpet av Brie Larson, som spiller moren hans. Konseptet og handlingen vil mange kjenne til, fra boken filmen er basert på eller fra omtalen, og en del vil sikkert være redde for at den er for fæl til å se. Men det er den ikke. Den er vond - det er vanskelig å unngå - men den er slett ikke fæl, og overhodet ikke sensasjonalistisk. Historien fokuserer fullt og helt på fem år gamle Jack, som ikke kjenner noen annen tilværelse enn den han er født inn i, og som opplever sin verden med barnets selvsagthet og fantasi. Forholdet mellom ham og moren er eksepsjonelt tett og sterkt (men, igjen, ikke sentimentalt eller med spor av “cinematiske” kjærlighetserklæringer eller "dype" uttalelser), og det er nesten utrolig å se hvor nært og overbevisende filmen greier å fremstille det. De voksne skuespillerne er suverene, og manus er strålende, men det er hovedpersonen som er det mest fantastiske ved denne storartede filmen. Antagelig er det vanskelig å skille klart mellom Tremblays (åpenbare) talent og regissørens (dypt imponerende) instruksjonsjobb; det er i så fall den eneste grunnen jeg kan se til hvorfor han ikke er på listen over Oscar-nominerte skuespillere i år. Jeg vil ellers sterkt oppfordre potensielle seere til å ikke se traileren eller lese om historien på forhånd - det er en historie som helt klart vil fungere best om man ikke allerede vet hva den handler om.
24. Brooklyn. Saoirse Ronan, som gjorde stort inntrykk som 13-åring i Atonement for noen år siden, spiller hovedrollen som irske Ailis, som drar alene til Amerika tidlig på 50-tallet for å få jobb- og utdannelsesmuligheter som ikke finnes for henne i hjembyen. Filmen er langsom, vakker, underholdende og varm, og selv om det er en god del ytre handling her, og en kjærlighetshistorie som er interessant nok, er det Ronans uttrykksfulle ansikt som i aller størst grad forteller historien - en historie om hjemlengsel, sorg og ensomhet, men også om livsglede, kjærlighet og begeistring over alle mulighetene livet gir, og om å bli voksen og ta sine egne valg. Både den irske småbyen og Brooklyn på 50-tallet er nostalgisk vakre og levende baktepper for historien, og det er et rikt utvalg av bipersoner som er med på å gjøre Ailis’ tilværelse levende. (Min favoritt er husvertinnen Mrs. Keogh, spilt av Julie Walters; rekken av måltider rundt hennes middagsbord, med de fnisende med-beboerne i hybelhuset, er også de morsomste bitene av filmen.)
25. The Big Short. Der var vi i mål med alle filmene som er nominert til årets Beste Film-Oscar, og denne er helt klart en av de aller beste. Det er en satirisk liksom-dokumentar om sammenbruddet i den amerikanske økonomien for knapt ti år siden, og om de ganske få personene i bankbransjen som så hvor det bar. Cast-listen er imponerende; Christian Bale og Steve Carell er blant de mest fremtredende, Ryan Gosling spiller en slags forteller (som også er en aktør i det som skjer), og Brad Pitt kommer inn som desillusjonert mentorfigur i en rolle som er så liten at den nesten er for en cameo å regne. Filmen er smart, sarkastisk og uærbødig, og den greier (i en liten håndfull scener som bryter eller ignorerer den fjerde veggen) å formidle de mest nødvendige økonomiske og “banktekniske” termene på en underholdende og lettfattelig måte. Men aller mest greier den å få frem inkompetansen, skruppelløsheten og korrupsjonen som var grunnen til at boliglånsboblen sprakk - og selv om den ikke bruker mye tid på å si noe om hva konsekvensene ble for de millioner av alminnelige folk som ble berørt av sammenbruddet og krisen, sier den akkurat nok til at man ikke glemmer det. Sist, men ikke minst later den aldri som om hovedpersonene er helter. De er kanskje smartere og mindre kriminelle enn mange av de andre, men de profiterer på det korrupte systemet, de også.
26. Bone Tomahawk. Jeg hadde plukket opp på forhånd at dette skulle være en brutal og underholdende western som lå og dyttet borti grensen til "horror", og det er den absolutt. Men jeg ble overrasket over hvor smart denne filmen er. De fleste genrefilmer (innen både western og horror) sier ganske mye om tiden og samfunnet de er laget i, og westernfilmer har alltid sagt en god del om hvordan hvite menn forholder seg til verden. I tidligere tider sa filmene gjerne at hvite menn hadde rett til de åpne områdene vest i USA, og - ikke minst - at de brakte sivilisasjon til villmennene. I vår tid er vanligvis tilnærmingen litt mer nyansert, heldigvis. Bone Tomahawk er en særdeles brutal film, med et knippe dyktige skuespillere som fremstiller et knippe typiske personer fra westerntradisjonen, og som både problematiserer deres følelse av å ha rett til å ta seg til rette og tar grusom hevn over dem. En overfladisk beskrivelse kunne gi inntrykk av at den ligner på en Tarantino-film (kanskje spesielt Hateful Eight, som har mye til felles med en westernfilm), men tonen er ganske annerledes; volden er riktignok veldig eksplisitt brutal og tidvis ekstrem, men filmen dveler ikke ved voldssekvensene, og de mange humoristiske sidesamtalene i filmen er aldri flashy eller teatralske, slik de alltid er hos Tarantino. Kurt Russell er en personifisert naturkraft som den barske, stødige sheriffen; Patrick Wilson fra Fargo er sympatisk cowboy med brukket ben, Richard Jenkins er fantastisk som ikke veldig smart, men veldig lojal (og pratsom) deputy, og Matthew Fox (mest kjent fra Lost) er jålete veteran fra krigen mot indianerne som har få skrupler og tenker svært høyt om seg selv. Kan absolutt anbefales, dersom man har mage for eksplisitt vold og ubehagelige horrorelementer.
Mars:
27. Carol. Det slo meg i etterkant at det hadde gått an å beskrive denne filmen så man nesten kunne ta den for å være Brooklyn. De har klare, overfladiske trekk til felles: En ung, kvinnelig protagonist jobber i et magasin i New York tidlig på 1950-tallet, men har ambisjoner om en mer utfordrende karriere, og blir involvert i et trekantdrama som utfordrer både fremtidsutsiktene og identiteten hennes. Tematikken - kjærlighetsforhold mellom kvinner - er adskillig skarpere og mer utfordrende i Carol, men aller mest er det selve filmen som er annerledes. Tittelrollen, Carol, spilt av en fantastisk Cate Blanchett, er slående vakker, sofistikert, ukonvensjonell og drømmeaktig forførende - og akkurat de samme ordene kan man bruke om filmen. Dynamikken mellom den sofistikerte overklassekvinnen og den mye yngre butikkassistenten (spilt av Rooney Mara) er adskillig mer kompleks enn den ser ut til på overflaten; Carol har slett ikke så full kontroll over tilværelsen sin som det først kan virke som, og Therese er, selv om hun er ung og uerfaren og ikke sier så mye, en uhyre intelligent og klarsynt ung kvinne. (Det er talende og overbevisende at det er gjennom fotografi hun uttrykker seg best.) Historien er både gripende og vond, men aller mest er filmen intelligent, subtil og vakkert filmet.
28. Hail, Caesar!En ny Coen-film er alltid en begivenhet, og denne ville jeg antagelig ha sett bare på grunnlag av cast-listen, selv uten å ha sett trailerne. Det er et under at ikke flere har oppdaget George Clooneys komiske talent, og når resten av listen inneholder navn som Scarlett Johanssen, Tilda Swinton og Ralph Fiennes, og dessuten Josh Brolin i hovedrollen, skjønner man at dette kommer til å bli bra. Filmen er ekstremt underholdende, ikke minst på grunn av en rekke scener fra typiske 50-tallsfilmer som dels er hyllester og dels kjærlige parodier på genrene. Den aller beste er en fantastisk koreografert dansescene med marinegaster (der de homoerotiske innuendoene bare eskalerer underveis), men både den Esther Williams-inspirerte bassengsekvensen og den romantiske "cowboy spiller gitar under fullmånen"-scenen ga meg lyst til å se den (fiktive) filmen de er en del av. Historien om den kommunistiske studiegruppen er fantastisk morsomt gjennomført, men har jo en klart alvorlig og sørgelig historisk klangbunn. Subplottet til Channing Tatum er det som er aller morsomst (og best filmet), men den aller morsomste enkeltscenen i filmen er en teologisk diskusjon mellom fire religiøse ledere om fremstillingen av Jesus i "tittelfilmen" Hail, Caesar. Som forventet hos Coen-brødrene er det den jødiske rabbien som får de beste replikkene her. Sett under ett er filmen omtrent like komplisert som The Big Lebowski, og dessuten like grunnleggende tøysete. (Og om den nå ikke er fullt så morsom, så sier ikke det stort, for det er det ikke mange filmer i verden som er.) Jeg gleder meg allerede til å se den igjen. (Og trettenåringen var godt fornøyd med sitt første møte med en Coen-film!)
... Lang pause i listeføringen; resten av posten er under arbeid (og nummereringsrekkefølgen er neppe riktig).
April - juli: 29. The Americans (sesong 4). Denne serien blir bare bedre og bedre. Det som i begynnelsen så ut som en ren underholdningsserie om overdrevent kompetente superspioner, har blitt en av de beste og mest spennende og gripende dramaseriene på TV. Jeg var bekymret, da sesong 3 var over, for om dette skulle bli sesongen der serieskaperne bikket over til parodisk, men den gang ei - i stedet har de dratt til enda flere omdreininger på temaene tillit, lojalitet, familie, identitet, kjærlighet og hva (og hvem) man velger å tro på. Og så er det fremdeles grøssende brutalt innimellom, både fysisk og emosjonelt, og jeg opplever, som jeg gjorde i Breaking Bad, at jeg empatiserer med og til og med nesten heier på nesten alle etter hvert - selv de som står som diametrale motsetninger i den kalde krigen.
30. Game of Thrones (sesong 6). Njah. Jeg synes serien har mistet grepet i økende grad etter hvert, og ett av problemene - i tillegg til at bokserien er for lang og omfattende - tror jeg er at serieskaperne mangler Martins relativt pålitelige magefølelse når det gjelder hva som er greit å gjøre og hva som er å gå for langt i rene sjokkeffekter og brutalitet. Jeg synes historien tok seg opp mot slutten av sesongen, og jeg er fremdeles spent på hvordan de har tenkt å samle trådene og avslutte det hele, men jeg klarer ikke helt å bry meg om de fleste av dem lenger. Unntatt Tyrion, da.
31. Better Call Saul (sesong 2). Å, Jimmy! Hvem skulle trodd at en tilsynelatende humoristisk spin-off-serie om Breaking Bads criminal lawyer skulle bli så hjerteskjærende? Det er umulig å ikke elske Jimmy, samtidig som det er umulig å ikke ha lyst til å riste ham i nesten hver eneste episode og si nei, nei, Jimmy, ikke gjør det! Det kommer ikke til å gå bra! Og det er umulig å ikke avsky Chuck, samtidig som det er umulig å ikke innse at han har jo rett i nesten absolutt alt han sier om Jimmy. Parallellhistorien med Mike har vært mer parallell enn den var i sesong 1, og vi vet jo alle omtrent hvor både Jimmy og Mike var i livet sitt og karrieren sin da BB startet. Det er ingenting som tyder på at Vince Gilligan er mindre av et geni enn jeg syntes etter BB, men heller ingenting som tyder på at han har blitt noe snillere mot publikum, eller mot rollefigurene sine, enn han var da.
32. Archer (sesong 7). Det er godt vi har i alle fall én serie som jeg aldri blir lei meg eller rystet av! Dette er fremdeles veldig morsomt, og personene i serien er favorittene mine, alle sammen. Jeg håper de slutter før det opphører å være morsomt, men jeg håper også at de ikke slutter riktig enda.
33. Singin' In the Rain. Vi ble inspirert til å se denne etter å ha sett Hail, Caesar. Og den er jo kjempebra - veldig sjarmerende og veldig morsom. Nesten utrolig at ingen av oss hadde sett den før.
34. Captain America: Civil War. Jeg likte den, jeg. Jeg fant færre ting å utsette på denne enn på Age of Ultron, og jeg synes den sentrale konflikten var ganske troverdig innenfor filmuniverset; den gjorde god bruk av både Steves dårlige samvittighet overfor Bucky og Tonys mange demoner, både knyttet til alle ofrene etter hans virksomhet (som våpenprodusent og som Avenger) og til tapet av foreldrene, særlig moren. Jeg likte at konflikten var reell og etter hvert også personlig, uten at Avengerne på noe tidspunkt egentlig ble hverandres fiender. Det var stas å se Ant-Man komme inn i folden også (og være så starstruck!). Men aller mest likte jeg Spider-Man, som var aldeles strålende fremstilt.
35. The Neon Demon . Meh. Jeg var veldig begeistret for Drive for noen år siden, selv om jeg delvis kunne forstå at en del seere syntes den var kjedelig, totalt grunn og meningsløst brutal. Nå forstår jeg det enda bedre, da jeg vil bruke akkurat de samme ordene om Refns nyeste film. For meg ble dette ikke bare "stil over innhold", men utilstrekkelig stil og usammenhengende innhold. De groteske delene av filmen plagde meg ikke nevneverdig (men det er verdt å nevne dem for å advare potensielle seere som ikke takler groteske scener), men jeg synes ikke de gjorde noe konstruktivt heller. Synd, for det ser ut som om det kunne vært en stilig film og en slags moderne, brutal fabel inni der et sted.
36. The Matrix.
37. Airplane! 38. The Witch 39. Midnight Special
40. The Lobster. Den merkeligste filmen jeg har sett på veldig lenge. En slags absurd tragikomedie i en absurd-dystopisk verden, der kravet om å være i et romantisk parforhold er så urokkelig at man blir sendt på tvangs-kurtiseringsleir dersom man opplever et brudd eller at partneren dør, og der individer som likevel ikke greier å finne en partner i løpet av halvannen måned,
Colin Farrell er overraskende overbevisende som hovedpersonen David, som ikke er utpreget sympatisk eller heroisk, men som likevel er virkelig nok til at vi får sympati med ham. Humoren, som man ofte kan lure på om egentlig er ment som humor, er, som man kan tenke seg, ganske ukonvensjonell og absurd, men her er det også underliggende, interessante temaer om krav til konformitet (spesielt når det gjelder det romantiske området og hva det er ment å omfatte) og mangel på privatliv som det er mulig å kjenne igjen, kanskje særlig fra sosiale medier.
41. The Terminator. Dagens tenåringer er ikke som vi var. Denne filmen ble klippet for å i det hele tatt bli vist på norske kinoer, og den gangen med 18-årsgrense. I dag opplever jeg det som helt uproblematisk å vise den til en marginalt filmvant 13-14-åring. Vel er den både spennende og brutal, men slett ikke i overkant, og den er såpass kanonisk at Poden allerede kjente igjen flere av scenene (og sitatene) fra før. Tematikken med maskiner som blir bevisste og dermed en trussel var dessuten velkjent fra tidligere (blant annet fra Ex Machina, som han nylig så på skolen, dessuten fra The Matrix), og vi syntes det var greit å få denne versjonen også. Dessuten er jo tidsreiseparadokser noe vi alle setter pris på.
42. Zootopia
43. The Clouds of Sils Maria
44. The Final Girls. Horror-pastisj som ligner en krysning mellom Scream og Wet Hot American Summer - men med en del mer genuin følelse enn begge disse. Samtidig er den kanskje ikke fullt så bra, selv om ideen om å snu rundt på horrorklisjeer ved å la en gjeng fans havne inne i filmen og kommentere (og påvirke) den er morsom.
45. Ocean's Eleven. En av mine favoritt-bagatell-filmer; utrolig elegant skrudd sammen og med en fabelaktig sjarmerende gjeng hovedrolleinnehavere - man kan virkelig ane hvor gøy de hadde det mens de spilte inn denne filmen! Den ukuelig sta og irriterte Matt Damon er nesten favoritten min, selv om det er umulig å ikke la seg sjarmere av Brad Pitt og George Clooney, som nærmest kommuniserer telepatisk (antagelig gjennom den felles karismaen sin), og så synes jeg jo de to mormonske, evig kranglende brødrene er supermorsomme, da. Det eneste som irriterer er hvordan Julia Roberts' rollefigur knapt har annen funksjon enn å være et bein som to hunder krangler om. Hadde det kostet deg så mye å gi henne en liten, egen agenda, Steven Soderbergh?
46. The Sting. Det er jo fint å se hvor Ocean-genren startet, da! Dette er en elegant og ekstremt underholdende heist-film, bare datert når det gjelder hvor utrolig lang tid det tar før den "starter". Jeg kan vanskelig komme på noen som er kjekkere enn Paul Newman i denne filmen, eller et par hovedrolleinnehavere som har bedre kjemi enn han og Robert Redford. (Vi må nok se Butch Cassidy and the Sundance Kid også snart.)
47. Amadeus. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde sett den siden jeg var tenåring og så den på kino - og jeg husket så å si hver eneste scene etter hvert som de dukket opp. Dette er fremdeles en storslagen fremstilling av misunnelse og av det morderiske raseriet som kan følge av erkjennelsen av at man aldri kommer til å bli god nok, samtidig som presentasjonen av Mozart selv er både underholdende og gripende. Den eneste forskjellen jeg la merke til, i forhold til opplevelsen for tretti år siden, er at Salieri er enda mer utilgivende overfor geniet Mozart enn det jeg fikk med meg den gangen.
48. The Nice Guys. Innimellom kommer man på at Russel Crowe kan være en riktig kapabel skuespiller, og Ryan Gosling har jeg jo nesten alltid likt. Dette er en veldig underholdende gangster-buddy-film, med et skråblikk på hele genren og et litt atypisk hendelsesforløp. (Men kritikerne som sier at dette likevel ikke er like bra som Shane Blacks tidligere, smårare, underholdende krim-buddy-film med odde kompanjonger, Kiss Kiss Bang Bang, har jo rett, da. Nå fikk jeg lyst til å se den igjen.)
49. Ghostbusters. Kjempemorsom! Veldig kule hovedpersoner (og Chris Hemsworth viser hvor morsom han kan være som totalt idiotisk sekretær) som er supersmarte uten å være superhelter, og kjempesjarmerende uten å være pyntedukker, og skikkelig kule alle sammen. Artig og vellykket ny versjon av den høyt elskede åttitallsklassikeren, med mange cameos og småsitater fra originalen, men uten at den blir en ren remake. Jeg håper den er kommersielt vellykket nok til at det blir enda en film, for jeg kunne virkelig tenke meg å se gjengen igjen. Særlig Holzmann. :hjerter:
50. Stranger Things (sesong 1). Løp og se! Virkelig medrivende 80-tallspastisj, med ekkoer og direkte sitater fra E.T., Alien, Stand By Me, The X-Files, ymse Stephen King og Close Encounters, samt nyere ting som The Iron Giant, Under the Skin og for den del Låt den rätte komma in. Spenningsserie som balanserer mot klassisk skrekkfilm (men aldri ble for skummel for 13-åringen), og som har fantastiske unge skuespillere (i tillegg til en kjempesolid Winona Ryder!) i de sentrale rollene. Jeg elsker den, og vakler mellom å håpe at det blir en sesong 2 som en direkte etterfølger, og å håpe at serieskaperne i stedet lager en sesong 2 med helt nye folk et helt annet sted. Uansett er jeg sikker på at flere av de aller yngste hovedrolleinnehaverne er folk vi kommer til å høre mer fra de kommende årene.
August:
51. Preacher (sesong 1). Jeg var i sin tid veldig begeistret for Garth Ennis' over-the-top voldelige, uærbødige, hylende morsomme og sporadisk til og med gripende tegneserie om den hardtslående texanske "predikanten" Jesse Custer, hans irske vampyrkompis Cassidy og en lang rekke fantastiske bipersoner. Det har alltid vært morsomt å fable om hvem som burde spille hvem i en eventuell filmatisering, og jeg har alltid vært skeptisk til en faktisk filmatisering av historien. Og den foreliggende TV-serien er da heller ikke helt vellykket, selv om det hele ser veldig bra ut. Joda, det er masse å like her. Ruth Negga fremstiller Tulip som noe ganske annet, og langt mer interessant, enn det hun fikk være i grunnteksten, og en fabelaktig Joseph Gilgun gjør Cassidy til det komiske høydepunktet (som han var i tegneserien), men noe mer overraskende blir han gradvis til hjertet i serien også. Mye fordi Dominic Coopers Jesse er så emosjonelt utilgjengelig i mesteparten av denne sesongen at det er vanskelig å få noe forhold til ham. Når man omsider får det, er han klart både solid og sjarmerende nok, og det er mulig at sesong 2 kommer til å ha mer fremoverdriv - i så fall stemmer det kanskje, som jeg leste et sted, at denne første sesongen er verdens lengste prolog! Jeg håper i alle fall at serien greier å bli morsommere enn den har vært hittil. Så dyster og brutal som den er, er den nødt til å balansere dette med store mengder upassende humor.
52. Steven Universe(sesong 1). Åh, fantastisk! Dette ser ut som en bagatellmessig, småabsurd, lett japansk tegnefilmserie, og det er den forsåvidt også - bortsett fra det med bagatellmessig. Den er virkelig morsom, og kjempesjarmerende, med nydelige personer og en historie som vokser frem etter hvert, samtidig som alle de små enkeltstående episodene gir praktfullt ukonvensjonelle og ganske rørende små historier som illustrerer (hvis man er i analytisk modus) temaer som familie, kjønnsstereotypier, utilstrekkelighet, sorg, kjærlighet og vennskap (og andre typer forhold), det å være annerledes, utradisjonelle familier, det å være foreldre, og fremfor alt det å være barn. Men aller mest er serien veldig bra. Og morsom. Og trettenåringen elsker den.
The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).
Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.
The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.
Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.
White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.
Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.
Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.
En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.
No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.
Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.
The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.
Februar:
Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.
13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.
Return to sender: elendig drama. Rett og slett.
Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei :nikker:
Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.
The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.
18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.
19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover :nikker:
The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger. :nikker:
The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.
Mars:
The 5 wave: amerikansk dommedagsfilm - ikke verdt pengene.
Kilo two bravo: nær og litt annerledes krigsfilm, ikke mye typisk action og kriging. Men minenes brutalitet.
Spooks - The greater good: ok nok film det. Med "Jon Snow" :hjerter:
The walk: om han som gikk på line mellom Tvillingtårnene i NY. Ikke så verst film det faktisk!
Black mass: Magiafilm med blant annet Depp. Ikke topp 10 film, men slettes ikke verst :nikker:
A man from U.N.C.L.E: likte den godt! Litt 007 og litt Ocean 11 liksom. Morsom og litt kul.
Attack at Wallstreet: på en måte aktuell .. Men litt for dramatisk gjennomført :nemlig:
April:
Brigde of spies: en film jeg likte godt. Og jeg synes Tom Hans gjorde en veldig bra og troverdig rolle.
In The heart of The sea: Moby Dick. Underholdende og bra laget, men ikke akkurat åndeløs spenning.
Mai:
Beck - Steinar: Nja, helt greit. Men litt kjedelig.
The hateful eight: Trodde nesten 3 timer ville bli heftig, men det ble det ikke. Rå film, facsinerende og bra!
Krampus: Humorskrekk. :hehehe:
Star Wars, the force awakes: er ikke blodfan, men synes det er god underholdning!
Billions: (serie på HBO) Likte denne veldig godt, og gleder meg til sesong 2! Anbefales!
Gåsehud: Så den sammen med barna, og synes det var en underholdende film både for store og små.
Synchronicity: ekstremt dårlig film, rett og slett. Ikke ofte jeg føler for å avslutte en film midt i, men vurderte det sterkt her.
Angry birds: så den på kino med Pjokken. Grei og morsom film, litt småtreg i starten. Men absolutt innafor.
Juni:
Zootropolis: fin familiefilm det
The Forest: slapp og dårlig grøsser, eller, skulle være grøsser da.
Mannen: fra Snåsa. Måtte få sett den også. Synes det var en fin film jeg.
13 hours: actionfilm, basert på faktisk hendelser, om seks tidligere elitesoldater som skulle beskytte CIA, i Benghazi.
Birkebeinerne: tja. Grei nok, men ikke en film som gjorde så veldig inntrykk akkurat.
The Danish Girl: gripende og sterk film, og veldig gode skuespillerprestasjoner.
How to be single: easygoing og morsom film. Underholdende, men ikke særlig banebrytende.
Juli:
En mann ved navn Ove: fornøyelig, fin, rørende og morsom film.
Pyromanen: så den på kino, og ble litt skuffet. Har lest boka da, og filmen har fått ganske bra anmeldelser. Men den ble litt monoton og enkel for min del.
Now you see me: skjønner ikke at jeg har gått glipp av denne? Synes den var underholdende og morsom, og gleder meg til å se toeren som går på kino nå.
Deadpool: rå og underholdende, med humor. Men ble ikke veldig imponert.
Emelie: skrekkfilm, skulle iallefall være det. Var ikke så veldig skummel, eller bra i grunn.
August:
10 Cloverfield Lane: en slags dommedagsfilm, som var ganske bra helt til slutten. :himle:
The Divergent Series: Allegiant: tja.. grei nok, men synes det begynner å bli ganske kjedelig og lite spennende disse filmene.
2. The Abominable Bride(Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!
3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.
4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. :knegg: Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv.
Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.
5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)
6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)
7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.
8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)
9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.
10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.
11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!
12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.
13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.
Februar:
14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.
15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".
16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!
17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!
18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)
19. Parks and Recreation (sesong 1). En litt ujevn førstesesong, men det er et så imponerende cast (Amy Poehler spesielt, såklart, men Nick Offerman, Aziz Ansari og Chris Pratt, særlig, er alle med på å bære serien) at de greier å gjøre det morsomt likevel. Jeg synes mange av episodene er nesten for langt over i det pinlige, men de blir det aldri helt, og det i seg selv er godt gjort. Og alt jeg har hørt om serien tilsier at den tar seg grundig opp i senere sesonger, så det ser jeg frem til.
20. Gravity Falls. Fantastisk animasjonsserie som er en stor favoritt for både trettenåringen og oss voksne. Vi er alle litt lei oss over at den er slutt etter bare to sesonger (fordelt ut over en mer enn tre år lang periode), men det er jo en fin ting med serier som faktisk blir avsluttet på ordentlig vis. Og enhver sommer må før eller senere ta slutt, noe serien også ender opp med å si litt om, på nesten forbløffende rørende og innsiktsfullt vis. Det serien primært er, er hylende morsom, absurd og spennende, med den profesjonelle svindleren Gruncle Stan som sentrum i sommerferien til det nesten tretten år gamle tvillingparet Mabel og Dipper. Serien foregår i småbyen Gravity Falls, et slags Twin Peaks for barn (eller et Night Vale for barn, for å bruke en litt nyere referanse), der alle konspirasjonsteorier og vandrehistorier er sanne, og ingenting er helt som man skulle tro. Samtidig handler den om helt alminnelige ungdoms-serie-temaer som vennskap, søskenforhold, mobbing, forelskelse, familie og, ikke minst, det å bli eldre. Skuespillerne er en viktig del av det som gjør serien så bra, og det er morsomt å oppdage hvor mange kjente stemmer som dukker opp i små (ofte bittesmå) gjesteroller underveis. Blant andre Cecil Baldwin fra Welcome to Night Vale og Kyle McLachlan fra Twin Peaks - jeg antar dette betyr at jeg ikke er den eneste som har assosiert til disse to seriene!
21. The Martian. Spennende, underholdende og vellaget filmatisering av en uventet hit-bok som er stappfull av tekniske detaljer og geek-humor. Filmen kan, forståelig nok, ikke detaljere fullt så mye av alle de tekniske utfordringene og løsningene Mark Watney engasjerer seg i under forsøket på å overleve alene på Mars, og det er nok et godt valg. Forskjellen på bok- og filmmediet gjør også at filmen kan fokusere mer på den grandiose skjønnheten i Mars-landskapet, noe bok-Watney aldri bryr seg om å legge vekt på, og det er kanskje en av grunnene til at Watney fremstår som litt mindre morsom (og litt mer bekymret og sårbar) enn han gjorde i boken. Matt Damon er perfekt i rollen som den beste botanikeren på Mars, og jeg liker også fremstillingen av hans med-astronauter og, ikke minst, teamet i NASA som jobber for det tilsynelatende umulige målet det er å få ham hjem i live. Jeg skulle ønske filmen kunne hatt med enda litt mer av humoren fra boken, men alt i alt synes jeg dette er en veldig vellykket film. (Og trettenåringen, som også har slukt boken, var mer enn gjerne med på å se filmen for tredje gang.)
22. The Black Adder (sesong 1). Det var på tide å gi Poden en innføring i denne viktige delen av britisk historie … og, ikke minst, britisk TV-historie, fant vi ut. Særlig med tanke på at vi skulle ta ham med på Nationaltheatrets oppsetning av Richard III tenkte vi at Edmund og Baldrick (og fremstillingen av intrigene ved hoffet) ville være et bra bakteppe å ha med seg. Denne første sesongen er, som vi mistenkte, en god del mer ujevn og en god del mindre faktisk morsom enn de påfølgende, men ett sted må man jo begynne - og det hele er verdt det for episoden der Edmund blir erkebiskop av Canterbury. “No, you see, the thing about Heaven is that Heaven is for people who like the sort of things that go on in Heaven, like, uh, well, singing, talking to God, watering pot plants ... Whereas Hell, on the other hand, is for people who like the other sorts of things.” Nå kan vi knapt vente med å komme i gang med Miranda Richardsons dronning Elizabeth i sesong 2!
23. Room. Syvåringen Jacob Tremblay bærer så å si hele denne sterke, rørende (men imponerende usentimentale) filmen, veldig godt hjulpet av Brie Larson, som spiller moren hans. Konseptet og handlingen vil mange kjenne til, fra boken filmen er basert på eller fra omtalen, og en del vil sikkert være redde for at den er for fæl til å se. Men det er den ikke. Den er vond - det er vanskelig å unngå - men den er slett ikke fæl, og overhodet ikke sensasjonalistisk. Historien fokuserer fullt og helt på fem år gamle Jack, som ikke kjenner noen annen tilværelse enn den han er født inn i, og som opplever sin verden med barnets selvsagthet og fantasi. Forholdet mellom ham og moren er eksepsjonelt tett og sterkt (men, igjen, ikke sentimentalt eller med spor av “cinematiske” kjærlighetserklæringer eller "dype" uttalelser), og det er nesten utrolig å se hvor nært og overbevisende filmen greier å fremstille det. De voksne skuespillerne er suverene, og manus er strålende, men det er hovedpersonen som er det mest fantastiske ved denne storartede filmen. Antagelig er det vanskelig å skille klart mellom Tremblays (åpenbare) talent og regissørens (dypt imponerende) instruksjonsjobb; det er i så fall den eneste grunnen jeg kan se til hvorfor han ikke er på listen over Oscar-nominerte skuespillere i år. Jeg vil ellers sterkt oppfordre potensielle seere til å ikke se traileren eller lese om historien på forhånd - det er en historie som helt klart vil fungere best om man ikke allerede vet hva den handler om.
24. Brooklyn. Saoirse Ronan, som gjorde stort inntrykk som 13-åring i Atonement for noen år siden, spiller hovedrollen som irske Ailis, som drar alene til Amerika tidlig på 50-tallet for å få jobb- og utdannelsesmuligheter som ikke finnes for henne i hjembyen. Filmen er langsom, vakker, underholdende og varm, og selv om det er en god del ytre handling her, og en kjærlighetshistorie som er interessant nok, er det Ronans uttrykksfulle ansikt som i aller størst grad forteller historien - en historie om hjemlengsel, sorg og ensomhet, men også om livsglede, kjærlighet og begeistring over alle mulighetene livet gir, og om å bli voksen og ta sine egne valg. Både den irske småbyen og Brooklyn på 50-tallet er nostalgisk vakre og levende baktepper for historien, og det er et rikt utvalg av bipersoner som er med på å gjøre Ailis’ tilværelse levende. (Min favoritt er husvertinnen Mrs. Keogh, spilt av Julie Walters; rekken av måltider rundt hennes middagsbord, med de fnisende med-beboerne i hybelhuset, er også de morsomste bitene av filmen.)
25. The Big Short. Der var vi i mål med alle filmene som er nominert til årets Beste Film-Oscar, og denne er helt klart en av de aller beste. Det er en satirisk liksom-dokumentar om sammenbruddet i den amerikanske økonomien for knapt ti år siden, og om de ganske få personene i bankbransjen som så hvor det bar. Cast-listen er imponerende; Christian Bale og Steve Carell er blant de mest fremtredende, Ryan Gosling spiller en slags forteller (som også er en aktør i det som skjer), og Brad Pitt kommer inn som desillusjonert mentorfigur i en rolle som er så liten at den nesten er for en cameo å regne. Filmen er smart, sarkastisk og uærbødig, og den greier (i en liten håndfull scener som bryter eller ignorerer den fjerde veggen) å formidle de mest nødvendige økonomiske og “banktekniske” termene på en underholdende og lettfattelig måte. Men aller mest greier den å få frem inkompetansen, skruppelløsheten og korrupsjonen som var grunnen til at boliglånsboblen sprakk - og selv om den ikke bruker mye tid på å si noe om hva konsekvensene ble for de millioner av alminnelige folk som ble berørt av sammenbruddet og krisen, sier den akkurat nok til at man ikke glemmer det. Sist, men ikke minst later den aldri som om hovedpersonene er helter. De er kanskje smartere og mindre kriminelle enn mange av de andre, men de profiterer på det korrupte systemet, de også.
26. Bone Tomahawk. Jeg hadde plukket opp på forhånd at dette skulle være en brutal og underholdende western som lå og dyttet borti grensen til "horror", og det er den absolutt. Men jeg ble overrasket over hvor smart denne filmen er. De fleste genrefilmer (innen både western og horror) sier ganske mye om tiden og samfunnet de er laget i, og westernfilmer har alltid sagt en god del om hvordan hvite menn forholder seg til verden. I tidligere tider sa filmene gjerne at hvite menn hadde rett til de åpne områdene vest i USA, og - ikke minst - at de brakte sivilisasjon til villmennene. I vår tid er vanligvis tilnærmingen litt mer nyansert, heldigvis. Bone Tomahawk er en særdeles brutal film, med et knippe dyktige skuespillere som fremstiller et knippe typiske personer fra westerntradisjonen, og som både problematiserer deres følelse av å ha rett til å ta seg til rette og tar grusom hevn over dem. En overfladisk beskrivelse kunne gi inntrykk av at den ligner på en Tarantino-film (kanskje spesielt Hateful Eight, som har mye til felles med en westernfilm), men tonen er ganske annerledes; volden er riktignok veldig eksplisitt brutal og tidvis ekstrem, men filmen dveler ikke ved voldssekvensene, og de mange humoristiske sidesamtalene i filmen er aldri flashy eller teatralske, slik de alltid er hos Tarantino. Kurt Russell er en personifisert naturkraft som den barske, stødige sheriffen; Patrick Wilson fra Fargo er sympatisk cowboy med brukket ben, Richard Jenkins er fantastisk som ikke veldig smart, men veldig lojal (og pratsom) deputy, og Matthew Fox (mest kjent fra Lost) er jålete veteran fra krigen mot indianerne som har få skrupler og tenker svært høyt om seg selv. Kan absolutt anbefales, dersom man har mage for eksplisitt vold og ubehagelige horrorelementer.
Mars:
27. Carol. Det slo meg i etterkant at det hadde gått an å beskrive denne filmen så man nesten kunne ta den for å være Brooklyn. De har klare, overfladiske trekk til felles: En ung, kvinnelig protagonist jobber i et magasin i New York tidlig på 1950-tallet, men har ambisjoner om en mer utfordrende karriere, og blir involvert i et trekantdrama som utfordrer både fremtidsutsiktene og identiteten hennes. Tematikken - kjærlighetsforhold mellom kvinner - er adskillig skarpere og mer utfordrende i Carol, men aller mest er det selve filmen som er annerledes. Tittelrollen, Carol, spilt av en fantastisk Cate Blanchett, er slående vakker, sofistikert, ukonvensjonell og drømmeaktig forførende - og akkurat de samme ordene kan man bruke om filmen. Dynamikken mellom den sofistikerte overklassekvinnen og den mye yngre butikkassistenten (spilt av Rooney Mara) er adskillig mer kompleks enn den ser ut til på overflaten; Carol har slett ikke så full kontroll over tilværelsen sin som det først kan virke som, og Therese er, selv om hun er ung og uerfaren og ikke sier så mye, en uhyre intelligent og klarsynt ung kvinne. (Det er talende og overbevisende at det er gjennom fotografi hun uttrykker seg best.) Historien er både gripende og vond, men aller mest er filmen intelligent, subtil og vakkert filmet.
28. Hail, Caesar!En ny Coen-film er alltid en begivenhet, og denne ville jeg antagelig ha sett bare på grunnlag av cast-listen, selv uten å ha sett trailerne. Det er et under at ikke flere har oppdaget George Clooneys komiske talent, og når resten av listen inneholder navn som Scarlett Johanssen, Tilda Swinton og Ralph Fiennes, og dessuten Josh Brolin i hovedrollen, skjønner man at dette kommer til å bli bra. Filmen er ekstremt underholdende, ikke minst på grunn av en rekke scener fra typiske 50-tallsfilmer som dels er hyllester og dels kjærlige parodier på genrene. Den aller beste er en fantastisk koreografert dansescene med marinegaster (der de homoerotiske innuendoene bare eskalerer underveis), men både den Esther Williams-inspirerte bassengsekvensen og den romantiske "cowboy spiller gitar under fullmånen"-scenen ga meg lyst til å se den (fiktive) filmen de er en del av. Historien om den kommunistiske studiegruppen er fantastisk morsomt gjennomført, men har jo en klart alvorlig og sørgelig historisk klangbunn. Subplottet til Channing Tatum er det som er aller morsomst (og best filmet), men den aller morsomste enkeltscenen i filmen er en teologisk diskusjon mellom fire religiøse ledere om fremstillingen av Jesus i "tittelfilmen" Hail, Caesar. Som forventet hos Coen-brødrene er det den jødiske rabbien som får de beste replikkene her. Sett under ett er filmen omtrent like komplisert som The Big Lebowski, og dessuten like grunnleggende tøysete. (Og om den nå ikke er fullt så morsom, så sier ikke det stort, for det er det ikke mange filmer i verden som er.) Jeg gleder meg allerede til å se den igjen. (Og trettenåringen var godt fornøyd med sitt første møte med en Coen-film!)
... Lang pause i listeføringen; resten av posten er under arbeid (og nummereringsrekkefølgen er neppe riktig).
April - juli:
29. The Americans(sesong 4). Denne serien blir bare bedre og bedre. Det som i begynnelsen så ut som en ren underholdningsserie om overdrevent kompetente superspioner, har blitt en av de beste og mest spennende og gripende dramaseriene på TV. Jeg var bekymret, da sesong 3 var over, for om dette skulle bli sesongen der serieskaperne bikket over til parodisk, men den gang ei - i stedet har de dratt til enda flere omdreininger på temaene tillit, lojalitet, familie, identitet, kjærlighet og hva (og hvem) man velger å tro på. Og så er det fremdeles grøssende brutalt innimellom, både fysisk og emosjonelt, og jeg opplever, som jeg gjorde i Breaking Bad, at jeg empatiserer med og til og med nesten heier på nesten alle etter hvert - selv de som står som diametrale motsetninger i den kalde krigen.
30. Game of Thrones (sesong 6). Njah. Jeg synes serien har mistet grepet i økende grad etter hvert, og ett av problemene - i tillegg til at bokserien er for lang og omfattende - tror jeg er at serieskaperne mangler Martins relativt pålitelige magefølelse når det gjelder hva som er greit å gjøre og hva som er å gå for langt i rene sjokkeffekter og brutalitet. Jeg synes historien tok seg opp mot slutten av sesongen, og jeg er fremdeles spent på hvordan de har tenkt å samle trådene og avslutte det hele, men jeg klarer ikke helt å bry meg om de fleste av dem lenger. Unntatt Tyrion, da.
31. Better Call Saul (sesong 2). Å, Jimmy! Hvem skulle trodd at en tilsynelatende humoristisk spin-off-serie om Breaking Bads criminal lawyer skulle bli så hjerteskjærende? Det er umulig å ikke elske Jimmy, samtidig som det er umulig å ikke ha lyst til å riste ham i nesten hver eneste episode og si nei, nei, Jimmy, ikke gjør det! Det kommer ikke til å gå bra! Og det er umulig å ikke avsky Chuck, samtidig som det er umulig å ikke innse at han har jo rett i nesten absolutt alt han sier om Jimmy. Parallellhistorien med Mike har vært mer parallell enn den var i sesong 1, og vi vet jo alle omtrent hvor både Jimmy og Mike var i livet sitt og karrieren sin da BB startet. Det er ingenting som tyder på at Vince Gilligan er mindre av et geni enn jeg syntes etter BB, men heller ingenting som tyder på at han har blitt noe snillere mot publikum, eller mot rollefigurene sine, enn han var da.
32. Archer(sesong 7). Det er godt vi har i alle fall én serie som jeg aldri blir lei meg eller rystet av! Dette er fremdeles veldig morsomt, og personene i serien er favorittene mine, alle sammen. Jeg håper de slutter før det opphører å være morsomt, men jeg håper også at de ikke slutter riktig enda.
33. Singin' In the Rain. Vi ble inspirert til å se denne etter å ha sett Hail, Caesar. Og den er jo kjempebra - veldig sjarmerende og veldig morsom. Nesten utrolig at ingen av oss hadde sett den før.
34. Captain America: Civil War. Jeg likte den, jeg. Jeg fant færre ting å utsette på denne enn på Age of Ultron, og jeg synes den sentrale konflikten var ganske troverdig innenfor filmuniverset; den gjorde god bruk av både Steves dårlige samvittighet overfor Bucky og Tonys mange demoner, både knyttet til alle ofrene etter hans virksomhet (som våpenprodusent og som Avenger) og til tapet av foreldrene, særlig moren. Jeg likte at konflikten var reell og etter hvert også personlig, uten at Avengerne på noe tidspunkt egentlig ble hverandres fiender. Det var stas å se Ant-Man komme inn i folden også (og være så starstruck!). Men aller mest likte jeg Spider-Man, som var aldeles strålende fremstilt.
35. The Neon Demon . Meh. Jeg var veldig begeistret for Drive for noen år siden, selv om jeg delvis kunne forstå at en del seere syntes den var kjedelig, totalt grunn og meningsløst brutal. Nå forstår jeg det enda bedre, da jeg vil bruke akkurat de samme ordene om Refns nyeste film. For meg ble dette ikke bare "stil over innhold", men utilstrekkelig stil og usammenhengende innhold. De groteske delene av filmen plagde meg ikke nevneverdig (men det er verdt å nevne dem for å advare potensielle seere som ikke takler groteske scener), men jeg synes ikke de gjorde noe konstruktivt heller. Synd, for det ser ut som om det kunne vært en stilig film og en slags moderne, brutal fabel inni der et sted.
36. The Matrix. Den mest nyskapende og medrivende scifi-actionfilmen fra 90-tallet er fremdeles verdt å se, både som et kapittel i historien om "historier der maskinene blir bevisste" og som stilstudie. Den er mer gritty og brutal enn det meste Poden har sett, men vi mener det gikk bra - og det er jo definitivt en film man bør ha sett dersom man er det minste interessert i genren. "I know kung fu!" er jo dessuten en av de beste replikkene Keanu Reeves noen gang har ytret.
37. Airplane! En av de første amerikanske crazy-komediene fra 1980-tallet, og det som aller mest slår en moderne seer, er antagelig hvor utrolig lang tid det tar før den faktiske komedien kommer i gang. Oppstarts- og bakgrunnshistorien tar opp uforholdsmessig mye av filmen, og parodiene på tidstypiske filmklisjeer faller litt gjennom for en tenåring fra dette årtusenet. Men når de morsomme scenene omsider kommer, veier de jo mer enn opp for dette, da. Både autopiloten og det stadig gjentagende poenget med "What is it?" ("It's a big building with patients, but that's not important right now!") slo absolutt an. Og vi ser frem til å etter hvert se både Top Secret og Naked Gun-serien, som kom i samme DVD-boks.
38. The Witch.
39. Midnight Special. Original og intens film om en ung gutt med spesielle krefter og foreldrene hans, som ikke forstår ham, men som gjør sitt ytterste for å hjelpe og beskytte ham. Historien har mye til felles med mange andre filmer om aliens, superkrefter og andre fenomener som både myndigheter og private aktører forsøker å kontrollere eller forstå, men genrekonvensjoner og klisjeer kommer aldri i veien for det som til syvende og sist er en gripende historie om to foreldre og en sønn.
40. The Lobster. Den merkeligste filmen jeg har sett på veldig lenge. En slags absurd tragikomedie i en absurd-dystopisk verden, der kravet om å være i et romantisk parforhold er så urokkelig at man blir sendt på tvangs-kurtiseringsleir dersom man opplever et brudd eller at partneren dør, og der individer som likevel ikke greier å finne en partner i løpet av halvannen måned,
Colin Farrell er overraskende overbevisende som hovedpersonen David, som ikke er utpreget sympatisk eller heroisk, men som likevel er virkelig nok til at vi får sympati med ham. Humoren, som man ofte kan lure på om egentlig er ment som humor, er, som man kan tenke seg, ganske ukonvensjonell og absurd, men her er det også underliggende, interessante temaer om krav til konformitet (spesielt når det gjelder det romantiske området og hva det er ment å omfatte) og mangel på privatliv som det er mulig å kjenne igjen, kanskje særlig fra sosiale medier.
41. The Terminator. Dagens tenåringer er ikke som vi var. Denne filmen ble klippet for å i det hele tatt bli vist på norske kinoer, og den gangen med 18-årsgrense. I dag opplever jeg det som helt uproblematisk å vise den til en marginalt filmvant 13-14-åring. Vel er den både spennende og brutal, men slett ikke i overkant, og den er såpass kanonisk at Poden allerede kjente igjen flere av scenene (og sitatene) fra før. Tematikken med maskiner som blir bevisste og dermed en trussel var dessuten velkjent fra tidligere (blant annet fra Ex Machina, som han nylig så på skolen, dessuten fra The Matrix), og vi syntes det var greit å få denne versjonen også. Dessuten er jo tidsreiseparadokser noe vi alle setter pris på.
42. Zootopia. Herlig sjarmerende animasjonsfilm med fantastisk persongalleri, visuelt overdådige bylandskap og en nydelig, genreriktig historie om "nyansatt politibetjent kjemper mot fordommer og trangsynthet for å løse en nedprioritert sak som viser seg å ha politiske undertoner, og blir kjent med flere halvsnuskede elementer underveis" som aldri blir moraliserende, men som likevel har en svært solid moral i bunnen. En av de tingene jeg liker veldig godt med filmen, på et overordnet plan, er at den, i stedet for å si at "egentlig er vi alle like", eller "mangfold er kjempefint og uproblematisk" sier at "egentlig er vi alle forskjellige, men selv om ulikhetene kan føre til utfordringer, er alle likevel verdifulle på hver sin måte". Dessuten er den kjempemorsom, sjarmerende og rørende.
43. The Clouds of Sils Maria.
44. The Final Girls. Horror-pastisj som ligner en krysning mellom Scream og Wet Hot American Summer - men med en del mer genuin følelse enn begge disse. Samtidig er den kanskje ikke fullt så bra, selv om ideen om å snu rundt på horrorklisjeer ved å la en gjeng fans havne inne i filmen og kommentere (og påvirke) den er morsom.
45. Ocean's Eleven. En av mine favoritt-bagatell-filmer; utrolig elegant skrudd sammen og med en fabelaktig sjarmerende gjeng hovedrolleinnehavere - man kan virkelig ane hvor gøy de hadde det mens de spilte inn denne filmen! Den ukuelig sta og irriterte Matt Damon er nesten favoritten min, selv om det er umulig å ikke la seg sjarmere av Brad Pitt og George Clooney, som nærmest kommuniserer telepatisk (antagelig gjennom den felles karismaen sin), og så synes jeg jo de to mormonske, evig kranglende brødrene er supermorsomme, da. Det eneste som irriterer er hvordan Julia Roberts' rollefigur knapt har annen funksjon enn å være et bein som to hunder krangler om. Hadde det kostet deg så mye å gi henne en liten, egen agenda, Steven Soderbergh?
46. The Sting. Det er jo fint å se hvor Ocean-genren startet, da! Dette er en elegant og ekstremt underholdende heist-film, bare datert når det gjelder hvor utrolig lang tid det tar før den "starter". Jeg kan vanskelig komme på noen som er kjekkere enn Paul Newman i denne filmen, eller et par hovedrolleinnehavere som har bedre kjemi enn han og Robert Redford. (Vi må nok se Butch Cassidy and the Sundance Kid også snart.)
47. Amadeus. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde sett den siden jeg var tenåring og så den på kino - og jeg husket så å si hver eneste scene etter hvert som de dukket opp. Dette er fremdeles en storslagen fremstilling av misunnelse og av det morderiske raseriet som kan følge av erkjennelsen av at man aldri kommer til å bli god nok, samtidig som presentasjonen av Mozart selv er både underholdende og gripende. Den eneste forskjellen jeg la merke til, i forhold til opplevelsen for tretti år siden, er at Salieri er enda mer utilgivende overfor geniet Mozart enn det jeg fikk med meg den gangen.
48. The Nice Guys. Innimellom kommer man på at Russel Crowe kan være en riktig kapabel skuespiller, og Ryan Gosling har jeg jo nesten alltid likt. Dette er en veldig underholdende gangster-buddy-film, med et skråblikk på hele genren og et litt atypisk hendelsesforløp. (Men kritikerne som sier at dette likevel ikke er like bra som Shane Blacks tidligere, smårare, underholdende krim-buddy-film med odde kompanjonger, Kiss Kiss Bang Bang, har jo rett, da. Nå fikk jeg lyst til å se den igjen.)
49. Ghostbusters. Kjempemorsom! Veldig kule hovedpersoner (og Chris Hemsworth viser hvor morsom han kan være som totalt idiotisk sekretær) som er supersmarte uten å være superhelter, og kjempesjarmerende uten å være pyntedukker, og skikkelig kule alle sammen. Artig og vellykket ny versjon av den høyt elskede åttitallsklassikeren, med mange cameos og småsitater fra originalen, men uten at den blir en ren remake. Jeg håper den er kommersielt vellykket nok til at det blir enda en film, for jeg kunne virkelig tenke meg å se gjengen igjen. Særlig Holzmann. :hjerter:
50. Stranger Things (sesong 1). Løp og se! Virkelig medrivende 80-tallspastisj, med ekkoer og direkte sitater fra E.T., Alien, Stand By Me, The X-Files, ymse Stephen King og Close Encounters, samt nyere ting som The Iron Giant, Under the Skin og for den del Låt den rätte komma in. Spenningsserie som balanserer mot klassisk skrekkfilm (men aldri ble for skummel for 13-åringen), og som har fantastiske unge skuespillere (i tillegg til en kjempesolid Winona Ryder!) i de sentrale rollene. Jeg elsker den, og vakler mellom å håpe at det blir en sesong 2 som en direkte etterfølger, og å håpe at serieskaperne i stedet lager en sesong 2 med helt nye folk et helt annet sted. Uansett er jeg sikker på at flere av de aller yngste hovedrolleinnehaverne er folk vi kommer til å høre mer fra de kommende årene.
August:
51. Preacher (sesong 1). Jeg var i sin tid veldig begeistret for Garth Ennis' over-the-top voldelige, uærbødige, hylende morsomme og sporadisk til og med gripende tegneserie om den hardtslående texanske "predikanten" Jesse Custer, hans irske vampyrkompis Cassidy og en lang rekke fantastiske bipersoner. Det har alltid vært morsomt å fable om hvem som burde spille hvem i en eventuell filmatisering, og jeg har alltid vært skeptisk til en faktisk filmatisering av historien. Og den foreliggende TV-serien er da heller ikke helt vellykket, selv om det hele ser veldig bra ut. Joda, det er masse å like her. Ruth Negga fremstiller Tulip som noe ganske annet, og langt mer interessant, enn det hun fikk være i grunnteksten, og en fabelaktig Joseph Gilgun gjør Cassidy til det komiske høydepunktet (som han var i tegneserien), men noe mer overraskende blir han gradvis til hjertet i serien også. Mye fordi Dominic Coopers Jesse er så emosjonelt utilgjengelig i mesteparten av denne sesongen at det er vanskelig å få noe forhold til ham. Når man omsider får det, er han klart både solid og sjarmerende nok, og det er mulig at sesong 2 kommer til å ha mer fremoverdriv - i så fall stemmer det kanskje, som jeg leste et sted, at denne første sesongen er verdens lengste prolog! Jeg håper i alle fall at serien greier å bli morsommere enn den har vært hittil. Så dyster og brutal som den er, er den nødt til å balansere dette med store mengder upassende humor.
52. Steven Universe(sesong 1). Åh, fantastisk! Dette ser ut som en bagatellmessig, småabsurd, lett japansk tegnefilmserie, og det er den forsåvidt også - bortsett fra det med bagatellmessig. Den er virkelig morsom, og kjempesjarmerende, med nydelige personer og en historie som vokser frem etter hvert, samtidig som alle de små enkeltstående episodene gir praktfullt ukonvensjonelle og ganske rørende små historier som illustrerer (hvis man er i analytisk modus) temaer som familie, kjønnsstereotypier, utilstrekkelighet, sorg, kjærlighet og vennskap (og andre typer forhold), det å være annerledes, utradisjonelle familier, det å være foreldre, og fremfor alt det å være barn. Men aller mest er serien veldig bra. Og morsom. Og trettenåringen elsker den.
52. Mary Poppins. En klassiker fra 1964 som jeg hadde vage, bortimot førti år gamle minner om, og som står seg aldeles utmerket. Julie Andrews er glitrende som tittelrollens bestemte, men lett anarkistiske super-nannyen (og trettenåringen og jeg var skjønt enige, i ettertid, om at hun nok ganske sikkert er en time lady). Familien Banks, som hun kommer susende inn i - eller rettere sagtsvevende ned i - kan absolutt trenge hjelpen hennes, både den ekstremt firkantede bankarbeidende faren og den kjærlige, men ytterst fraværende suffragette-moren, og ikke minst de to forholdsvis oversette barna, som får et hardt etterlengtet innslag av eventyr, magi og moro inn i livene sine. Dansesekvensene er vel litt i lengste laget for et moderne publikum, men Dick van Dyke er ustoppelig sjarmerende som den dansende feieren Bert, og det hjelper jo. Og med et voksent blikk er det vel ganske åpenbart at det er herr Banks som er den egentlige hovedpersonen - det er han som aller mest trenger Marys (og Berts) hjelp, og det er han som går gjennom den mest åpenbare utviklingen i filmen. Alt i alt en både underholdende og rørende film for alle aldersgrupper.
53. The Assassin. Kinesisk film med handling lagt til rundt år 700, med et bakteppe av (for oss) helt ukjente og relativt uforståelige politiske manøvreringer i en liten provins som bare har vært selvstendig fra keiserriket i en drøy mannsalder. En eksepsjonelt langsom og dvelende film sentrert rundt en ung, leiemordertrent kvinne som kommer tilbake til hjembyen sin og forsøker å manøvrere mellom sine ulike lojaliteter. Filmen er utrolig vakker; nesten hver eneste scene (eller tablå) kunne vært et maleri, men stillstanden ble nesten i meste laget, og det var litt vanskelig å forstå hvem alle de ulike personene var, siden det var så lite dialog å identifisere dem med.
3/1: Ted 2. DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt. 2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel! 3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten. 4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja. 5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn. 6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill. 7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn. 8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså. 9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk. 10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker! 11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill. 12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!
Februar
13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene. 14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun. 15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker. 16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney! 17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være. 18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende! 19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.
Mars
12/3: Deadpool. Kino. Måtte se denne sammen med fjortisen og hans kompiser på kinobursdag fordi det var 15 årsgrense på den. Jeg hadde meget lave forventninger, men likte den pga humoren. Litt mye splatter, men morsom film. Gutta elsket den i hvert fall! 21. 24/3: Kung Fu Panda 3. Kino. Er personlig ikke så veldig glad i denne pandaen, men jentene koste seg på kino med fettere i hvert fall.
April
1/4: Flashdance. TV-film. Endelig fikk jeg sett denne sammenhengende! Herlig nostalgi. 23. 2/4: ParaNorman. TV-film. Litt kul animasjonsfilm, som traff hele familien.
Glemt å notere ned noen her tror jeg.
De neste kommer i vilkårlig rekkefølge, sett i løpet av sommeren.
24. 22/6 En mann ved navn Ove. Lufthansa. Bra filmatisert, tro mot boken. 25. Finding Dory. Kino USA. Ikke så bra som Nemo, men likte filmen godt. 26. 17/7 Allegiant. Lufthansa. Begynner å bli litt lei konseptet nå. 27. 17/7 Everybody wants some. Lufthansa. Satt og ventet på at filmen liksom skulle komme igang...det gjorde den aldri! Bortkastet tid! 28. 17/7 The Jungle Book. Lufthansa. Bra film! 29. 17/7 Zoolander. Lufthansa. Tidtrøyte, men fornøyelig. 30. 22/6 Zoomania. Lufthansa. Morsom barnefilm. 31. 22/6 The Intern. Lufthansa. Herlig film. 32. 31/7 Bad moms. Kino. Morsom film, som setter ting på spissen, men samtidig rører ved hva som er viktig i en travel hverdag. 33. 6/8 Taken 1. Viaplay. Spennende, klar for maraton-filmkveld! 34. 6/8 Taken 2. SFAnytime. Bra oppfølger. 35. 6/8 Taken 3. Viaplay. Siste i denne omgang, blir vel kanskje siste totalt sett også tror jeg.
Serier: Mammon
Fuller House
Det tredje øyet
And then there were none
Modus SKAM sesong 1 og 2 - Endelig fikk jeg også sett denne. Likte den godt!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
