Jeg er ganske klar på hva jeg har opplevd som verste nedtur i forhold til bøker.
Det er utvilsomt Sofies Verden.
Den var så rost opp i skyene, at da jeg endelig fikk kloa i den, kunne jeg ikke vente med å begynne på den. Gleden ble kortvarig.
Den ga meg ikke akkurat lyst til å lese noen av de andre bøkene til Jostein Gaarder heller, men det er meget mulig de andre bøkene hans er bedre?
Det må vel være Silmarillion. Det er jo Tolkien. Tolkien er jo fantastisk og jeg trodde også denne boken skulle være fantastisk. Har aldri kommet meg gjennom den, har forsøkt 3 ganger.
Hm. Det er ikke så ofte jeg leser ferdig bøker som jeg ikke liker i det hele tatt, så hvis jeg fullfører en bok, er det vanligvis noe jeg liker ved den. Men to bøker jeg har lest de siste par årene som hadde fått gode omtaler mange steder og som jeg ble småsur av, er Sue Monk Kidds The Secret Life of Bees og Alice Sebolds The Lovely Bones. Begge var godt nok skrevet til at jeg leste dem ferdig i håp om at de skulle ta seg opp og samle trådene på tilfredsstillende vis, men ingen av dem gjorde det. (Og ideen om "himmelen" i The Lovely Bones syntes jeg dessuten var direkte grusom, og det var åpenbart ikke det det var meningen at jeg skulle synes, så der må jeg ha vært veldig uenig med forfatteren.)
Jeg er ellers heller ikke imponert over Gaarder som forfatter, men jeg syntes Sofies Verden virker grei som introduksjon i filosofiens historie for tenåringer - som roman er jeg helt enig i at den ikke holder mål.
Jeg ble kjempeskuffet over Mao-biografien til Jung Chang. Hun skriver godt, og jeg er veldig interessert i kinesisk historie, av alt sært her i verden - men den biografien om Mao, makan til tung og kjedelig bok!
Jeg ga opp på halvveien.
Ulysses er også en bok jeg ikke orker pløye meg gjennom.
Jeg er ganske god til å sile på forhånd, egentlig, så det er sjelden jeg blir direkte skuffet. Det mest slående tilfellet jeg kan huske, var vel The Order of the Phoenix, som jeg hadde hatt altfor god tid til å skru opp forventningene til.
Jeg hadde ikke verdens største forventninger til den, men jeg er enig i at den ikke er av de beste. Det er noe med at ingen av hovedpersonene (krampefargerikheten til tross :humre: ) egentlig er interessante nok til å bære romanen. Og jeg må ha ordentlige hovedpersoner.
På mellomfag spansk skulle vi lese hele boka på norsk og utvalgte deler på spansk. Hver gang noen så meg sovende på lesesalen, så visste de at jeg hadde prøvd å lese litt mer i den boka. Jeg pinte meg selv de å lese de utvalgte delene på norsk, men det er noe av det traurigste og umorsomste jeg har lest i mitt liv.
Sofies verden, ingen tvil der. Noe så opphauset, og så var det så kjedelig og lite gripende. Og dårlig, flatt språk var det også. Vet neimen ikke om jeg klarte å lese meg gjennom rasket. Venninna mi fikk lurt meg til å lese en annen bok av Gaarder også. Tror den het Kabalmysteriet. Den var like lite sjarmerende.
På en sterk andreplass kommer Da Vinchi koden. Kjedelig språk, flate personer og alt for forutsigbar.
Det må være Jonathan Strange and Mr. Norell. Uten tvil. Det er den eneste boken jeg aldri har orket å lese ut. Men som sengelektyre ved søvnløshet er den glimrende. gjesp
Og jeg som hadde gledet meg til den boken siden den ble anbefalt på det varmeste her inne.
Jeg har nå tatt fram igjen en av mine hittils største bokskuffelser, og skal gi den en ny sjanse.
Det gjelder "Fakta om Finland" av Erlend Loe.
Har lest noen sider, og humrer stadig av ordvendingene (kan nesten høre Erlend Loe lese høyt for meg), men det demrer også hvorfor jeg ikke likte den sist. Hovedpersonen innehar mine egne mest irriterende egenskaper, jeg blir stresset av å lese om ham. Og hva med å sette punktum når setningen har gått over 2 linjer? Hva med å dele i kapitler? Eller i det minste i avsnitt?! :gaah:
Men jeg skal lese boka, for det var en kjærlighetsgave fra gubben. Fikk den til en bursdag for en god del år tilbake.
Ha-ha, kjenner meg igjen i dette! Jeg elsker de språklige snurrighetene til Loe og har stor sans for de fleste av bøkene hans, men denne er så ubegripelig kjedelig på ett eller annet plan.
Jeg husker ikke min største bokskuffelse, men med tanke på at jeg leser mellom 50 og 100 bøker i året, vet jeg jo at det har vært noen. Bare det at jeg nekter å bruke hjernens lagringskapasitet på å huske dem :mad:
Silmarillion er på en måte skrevet av Tolkien, men er også et stykke uferdig arbeide redigert av andre til en slags bok. Du skal være meget, meget hekta på Tolkien for å orke å komme deg gjennom alle detaljer og dobbeltføringer og perioder hvor intet skjer osv. Bare for å ha sagt det; jeg er så hekta at jeg har vært gjennom den to ganger :o
Jeg har veldig sjelden forventninger til bøker fordi jeg ofte har litt sær boksmak. Men Halvbroren syns jeg var helt pyton. Og den hadde jeg forventet å like.
Denne skuffet meg også. Den var ikke så dårlig at jeg ikke fullførte, men den ga meg absolutt ingenting.
Andre skuffelser:
Niels Fredrik Dahl: På vei til en venn Per Petterson: Ut å stjæle hester
Patrick Süskind: Parfymen Donna Tartt: The Little Friend (The Secret History er en av mine absolutte favoritter, så fallhøyden var stor)
Ian McEwan: Atonement (Den var helt ok, men jeg hadde så vanvittig høye forventninger til den, så det er mulig at skuffelse var uunngåelig.)
Stieg Larsson sto lenge i bokhylla mi i vår. Alle hypa den så veldig og eg utsatte det eg trudde var en gledelig leseopplevelse. Då eg endelig satte meg til var den kjedelig. Snakk om skuffelse. Liza Marklund sine bøker er også noko eg ikkje heilt skjøne fuzzet om. For ikkje snakke om Bokhandleren i Kabul. :lol:
Av meir seriøs lektyre er eg framleis lei meg over å ikkje blir grepe av Jan Kjærstads Forføreren.
Erik Fosnes Hansen "beretninger om beskyttelse"
:kjedelig: :kjedelig:
Jeg likte godt hans "en salme ved reisens slutt"
Men denne var i tillegg til å være kjedelig, bare tung(leser på sengen)
Det må være Orhan Pamuk "Mitt navn er Karmosin" og "Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede". Jeg har oppfattet begge som bøker der forfatteren mener å være veldig dyp og si mye klokt om mennesket på en snedig måte, men som bare blir kjedelig og tamt.
Ellers ble jeg skuffet over Loes "Volvo lastvagnar".
Stemmer i når det gjelder Halvbroren og Fakta om Finland. Den første var oppskrytt så det holdt, en helt grei bok, men slett ikke den genistreken jeg forestilte meg etter å ha lest anmeldelsene. Noen pris syns jeg slett ikke den fortjente. Fakta om Finland var booooring og jeg det forventet jeg ikke av Erlend Loe.
Jan Kjærstad forstår jeg meg ikke på og syns han er et langt gjesp.
Hundehode hadde jeg ikke så mange forventninger til, men jeg er ingen dedikert fan av den boken. Krampefargerik var veldig treffende. :nemlig:
Ellers vil jeg nevne Zahir og Paolo Caelho som var et ytterst klisjefylt og pompøst skribleri. Jeg er vaksinert mot å noen gang nærme meg hans bøker igjen.
Ja, jeg er også stor fan av The Secret History, og fikk aldri helt tak på The Little Friend. Jeg vet fremdeles ikke helt om egentlig ville synes den er bra eller ikke, for jeg tror aldri jeg kom inn i den.