David Bowies musikk betyr mer for meg enn jeg klarer å sette ord på. Det er han (sammen med Waits og Smith) jeg tyr til når jeg trenger musikk som trøst, støtte eller inspirasjon. Og nå er han borte. Han er borte før jeg rakk å høre gjennom hans nyeste album, Blackstar. :sukk:
Hva er din yndlingsBowielåt?
Selv kommer jeg alltid tilbake til Heroes og Rebel Rebel.
En av mine største favoritter, og det er vanskelig å plukke ut én låt blant så mange perler. Morgenen ble flere nyanser gråere da jeg leste nyheten i dag. :trist:
Å, det er mange. Blir aldri enig med meg selv om én yndlingslåt. Han var en av dem som skapte seg selv på nytt så mange ganger, han landet aldri på ett uttrykk og én stil, og de ulike periodene hans er så forskjellige. Hunky Dory er nok den platen jeg har spilt mest, tett fulgt av Ziggy Stardust. Life on Mars er en favorittlåt, og det er også Five Years. Men det er jo så mange andre. Space Oddity. Ziggy Stardust. Rebel Rebel. Kooks. Aladdin Sane.
Og så er jo begge de to siste (:leppe: ) albumene veldig, veldig bra. Det var Where Are We Now jeg kom på først, da jeg hørte nyheten i morges - den veldig triste, nostalgiske sangen der den gamle mannen ser tilbake på Berlin. Og den flotte videoen. Og coveret på albumet - som er Heroes-coveret med en hvit lapp på, der det står The Next Day. Jeg gikk ut fra at det var ment som en oppfølging til Heroes-linjen "We could be heroes - just for one day". For hva skjedde dagen etter? Hvor ble det av heltene da?
Og så var han jo en fantastisk skuespiller også. Jeg tror jeg skal markere hans bortgang ved å omsider somle meg til å få sett Merry Christmas, Mr. Lawrence. Jeg kan ellers anbefale Labyrinth til å se sammen med ungene, The Prestige for dem som liker tryllekunster, The Last Temptation of Christ når det nærmer seg påske og The Man Who Fell to Earth for noe som er annerledes enn det meste.
Jeg har ikke turt å se filmene hans, fordi jeg ELSKER ham så VELDIG som musiker, så jeg er redd for at jeg ikke skal like ham like godt som skuespiller og at det skal ødelegge litt. :knegg:
Han var magisk, både som skuespiller og som musiker. Og jeg mener ikke bare "han var en veldig god skuespiller" - det er mulig han faktisk var magisk mer enn en egentlig god skuespiller. Jeg tror kanskje han var genuint skuespiller i Mr. Lawrence - i de andre fire jeg nevnte er han primært magisk, og helt trygg å se for en overbevist troende. :nikker:
Space Oddity. Jeg tror det må være favoritten min. I dag i alle fall. Og som skjermfenomen skuffer han ikke. Det er som Skilpadda skriver, han er magisk.
Det er alt for vanskelig å velge bare en låt. Men jeg begynte å elske ham når han var i Berlin - og så gikk jeg bakover derfra. Men jeg tror nok de tre platene som karakteriseres som Berlin-trilogien hans, er favorittene mine. Tror jeg. :gruble: Jeg liker nemlig både Brian Eno og Iggy Pop veldig godt også.
Jeg hadde alt han ga ut før 1987 på vinyl. Jeg donerte alle platene til loppis for et par år siden. Og de ble solgt til en lykkelig kjøper som var villig til å betal litt. Jeg angrer ikke på det, altså - jeg kommer aldri til å spille en vinylplate igjen, tror jeg.
RIP, David Bowie. Du formet hele verdensmusikkhistorien.
Jeg tar meg i å være litt labil i dag, plutselig spretter det frem en liten tåre faktisk.
Jeg oppdaget Bowie sent, men godt. Har utrolig gode minner fra to konserter med ham, midt i nyforelskettida med mannen.
Både litt nyforelsket i mannen og Bowie, tror jeg :knegg:
Life on Mars og Let's dance i versjonen fra the Beep er mine favoritter.
Jeg oppdaget David Bowie som 8-9-åring, i 1983 med China girl. Ikke en veldig minneverdig låt, jeg likte den i hovedsak fordi jeg syns både han og den kinesiske jenta var helt overjordisk pene. Veldig mye av det jeg likte på den tiden måtte i være estetisk vakkert også, hvis ikke kunne det være det samme. Ta tre nøtter til askepott for eksempel: aldri en favoritt. Det var skittent og for østeuropeisk for meg. Jeg ville ha bling og knalle farger! Ikke så ulikt i dag, i grunn. :knegg:
Jeg var forelsket i David Bowie helt til Dancing in the Streets kom, da døde det hele. Riktignok knallfarger, men en så utrolig teit låt, teit dansing, teite klær (neongule joggesko! Come on!), også var vel ikke Mick Jagger pen nok, da. Etter det var Bowie meg ganske likegyldig fram til videregående, og jeg ble reintrodusert for ham av en av guttene i klassen. Tegneklassene er derfor for alltid forbundet med Life on Mars og Space Oddity. Jeg liker jo det teatralske, og selv om jeg ikke er helt der med den visuelt teatralske Ziggy, så er jeg helt klar der musikalsk.
Respekten fikk en liten knekk da han latterliggjorde White Stripes på Quart, ved å kommentere tørt med en liten latter "Maybe we all should be singing Dolly Parton covers frome here on?" etter at Jack White svært respektfullt hadde introdusert ham og fortalt hvor stort han syns det var å få varme opp for ham. Bowie visste helt klart ikke hvem de var. Jaja, det fant han vel ut av, tenker jeg.
Det er helt klart en bauta som har gått bort, og musikk i dag hadde nok vært veldig anderledes uten hans påvirkning.
Jeg ringte mannen på vei til jobb for å fortelle nyheten så snart jeg hørte det på radioen, og var skjønt enige om at vi vel ikke hadde satt penger på at det var Iggy som skulle leve lengst av ham, Lou og David. :knegg:
Jeg må innrømme at jeg aldri har vært noen stor fan. Jeg har dog vært objektiv nok til å se hvilket geni han er, men svært lite av musikken hans har fenget sånn rent personlig. Nå skal det sies at jeg har blitt mer begeistret med årene, men ikke nok til at jeg har tatt meg tid til å virkelig sette meg inn i musikken hans. Det som gjorde susen, var faktisk de Seu Jorges brasilianske covere i filmen "The Life Aquatic with Steve Zizzou".
Mitt favoritt-Bowie-øyeblikk er dog hans soloparti på Under Pressure. Også er jeg stor fan av Cat People.
De siste årene har jeg tenkt på, hver gang jeg har hørt Song for Bob Dylan ("about a strange young man called Dylan with a voice like sand and glue"), at kanskje Dylan mot alle odds skulle komme til å overleve ham. Og så gjorde han det.
Da riene satte i gang 6. august i fjor og Mannen og jeg kjørte til sykehuset, (Mannen kjørte, han mente at det var tryggest. Yeah, right. :knegg: ), kom "Under Pressure" med Bowie&Queen på radioen. Perfekt. :hjerter:
Fra Twitter i dag: "If you're ever sad, just remember the world is 4.543 billion years old and you somehow managed to exist at the same time as David Bowie."
Den var faktisk fra Twitter i går. :sjokk: Og skrevet uten at opphavsmannen visste at Bowie var dødssyk. Han bare syntes det var en rimelig ting å minne verden på.
:elsker:
Men tweeten er fra i går morges, ser det ut som, og forfatteren sier han ikke visste noe om verken sykdom eller død hos DB og er helt i sjokk i dag. For et fantastisk velplassert sammentreff. :hjerter:
Jeg ble skikkelig lei meg i dag da jeg leste det. Det har vært så mange som har dødd i jul og mellomjul, men denne var den eneste som virkelig reiv i kroppen.
Både fordi han har gitt ut et nytt album - i visshet om at dette nok er hans siste, og fordi han er super.
Bowie, jeg glemmer aldri mitt første møte. Min venninnes bohemske og noe dramatiske storesøster satt bak sine bead curtains, som skilte det lille private avlukke hun hadde fra vår veldig irriterende tilstedeværelse. Vi fikk være der hvis vi satt helt stille på senga og høret på en knitrende LP hun elsket. Og vi forstod at dette var viktig, dette skulle vi ikke kødde med. Albumet var Scary Monsters (And Super Creeps), og sangen var Ashes to Ashes. Musikken snakket til meg, jeg forstod ikke teksten, men den ga meg følelser. Og omtrent alt jeg likte etter det, som formet meg gjennom 80-tallet, var inspirert av denne mannen. Nå skulle det vel godt gjøres å finne musikk som ikke hadde hentet inspirasjon herfra i dene tidsepoken, Bowie og Roxy Music bygget vel hele grunnmuren 80-tallets New wave stod på. Men jeg glemmer det liksom ikke, dette første møtet. Nei, dette var rart alt sammen, han etterlater seg mer enn de fleste.
Jeg ble skikkelig, oppriktig lei meg da jeg leste, i lunsjpausen på jobben, at David Bowie ikke er mer. :leppe:
Jeg klarer ikke plukke noen favorittsang - det er for mange, men jeg er generelt veldig glad i Space Oddity, Life on Mars og Starman, og så får jeg gåsehud av Little Drummer Boy. :hjerter:
Dette er så trist, og jeg føler meg faktisk personlig berørt av Bowies bortgang. :leppe: Han var min aller første musikalske oppdagelse på egenhånd, og musikken hans har betydd uendelig mye for min musikksmak videre i livet. Britiske androgyne menn er min greie. Jeg kan ikke plukke ut en favorittsang, det er mange forskjellige alt etter sinnstemning og hva jeg bruker musikken til. Tenk hva den mannen har betydd for musikken og det gå helt egne, ville veier. :hjerter: Verden blir litt gråere uten Bowie som ledende ikon.
Gutta har behandlet meg ekstra pent på kontoret i dag. :nemlig:
Jeg oppdaget Bowie som 11-åring i 83, og siden har han fulgt meg. Bowie-konsert står på things-to-do-before-I-die-lista mi ...
I dag er bare en veldig trist dag, og jeg har hørt Heroes 100 ganger til nå. RIP.
David Bowie har alltid vært der. Jeg har ikke hatt et så nært forhold til han og musikken hans, men de har vært der og vært tydelig der hele tiden. Jeg ble mer trist og lei meg enn jeg trodde jeg kom til å bli. Måtte spille David Bowie for klassen min i dag. Jeg husker Let's Dance best, men det er kanskje fordi det nok var den første gangen jeg hørte han. Det var noe med rytmen og måten han sang på som var anderledes og som falt i smak. Jeg husker også veldig godt videoen til China Girl, og jeg husker at noen mente hun lignet litt på meg. Tror nok det kun var fordi vi er asiater, siden hun er mye penere enn meg, men jeg syntes det var et kompliment for hun var så vakker og hun var jo med i en musikkvideo.
Denne oppdaget jeg sist jul. :hjerter: Og i dusjen i dag satte jeg på ei Bowie-spilleliste for å høre mer av han. Under pressure og Heroes pekte seg ut som favoritter i dag.
Sitter og hører på David Bowie nå. Rart dag rett og slett. Akkurat sett den siste videoen, Lazarus. Litt usikker på hva jeg synes om den. Var det meningen den skulle vises etter at han var død?
Tror min favoritt er Space Oddity. Husker min bror pleide å spille den, så det var vel mest der jeg hørte DB, fra hans rom.
Og så slår det meg at han var like gammel som min far. Tenkte aldri over det.
Det var bare noen dager siden at jeg satt og gaulet i bilen til sufragette city. Jeg kunne jo nesten all teksten! Det var de kule vennene til storesøs som introduserte meg til DB.
"Suffragette City" , "Ziggy Stardust" , "Rebel Rebel"
"Heroes", "Ashes to Ashes" , "Fashion"
er vel favorittene. I tillegg til Life on Mars ...
Jeg opplever meg som heldig som både har fått med meg to konserter og utstillingen i Albert & Victoria (?) i 2013. Jeg har mengder av vinyl og CDer. På lørdag satt Helten og jeg og plukket vinyl for ripping.
Lurer på om jeg har skremt opp en unge med dette, jeg nå. Vi fortalte dem i går hvem Bowie var, og at han nå var død. Så spilte vi noen av våre favoritt-Bowie-sanger for dem, og etterpå så jeg at de selv hadde begynt å google. 7-åringen fant fram til Lazarus-videoen, der Bowie nærmest ser ut til å ligge på dødsleiet. Gutten synes det er veldig mystisk, denne koblingen mellom videoen og det at han nå er død. Ser vi faktisk i filmen at han dør? (Og hvem var Lasarus? Jeg måtte google fram litt bibelhistorie også. Det er jo skremmende og imponerende velregissert, dette.) Videoen slutter med at Bowie går inn i et stort skap. Hvorfor i all verden gjør han det, spør gutten. "Han skulle nok ikke gått inn i det skapet, mamma. Det var ikke lurt." :hjerter: Er litt redd for at jeg har "skremt" ham litt, men det er også fascinerende å se hvordan de tenker og hvor "rett" de ofte har. Liker musikken gjør de også.
Hele dagen i går ble ledsaget av diverse Bowie-låter som surret og gikk i hodet mitt (de datt virkelig bare inn helt av seg selv), og på vei hjem fikk jeg hørt på en del fra Blackstar.
Han hadde det virkelig fremdeles! Jeg er litt overrasket over hvor lei meg jeg faktisk er pga dette. Har vel kommet frem til at mye av det dreier seg om at jeg har så spesifikke minner om de to konsertene jeg har vært på, det er som titteluker inn i eget liv og det setter igang masse tanker hos meg.
Utover at han var en fabelaktig, genial musiker og låtskriver da. Det er jo nok det også igrunn.
Jeg leste litt om videoen i går kveld etter at jeg hadde sett den. Lå en lenke via en avis tror jeg, kan ha vært til Vanity Fair eller noe sånt. Stod om hvor velregissert den er og hvor utrolig at han til og med klarte å få dette til, altså å slippe videoen et par dager før han døde. Jeg synes videoen var litt makaber må jeg innrømme, nesten litt ekkel, men så er det likevel slike ting jeg forbinder med ham og musikken var jo fantastisk.
Elsker David Bowie. Han gikk på repeat når jeg ble sammen med Rochermannen og minner veldig om den tiden :hjerter:. Jeg har mange favoritter, men i dag slår jeg et slag for denne versjonen av "Sound and Vision" fra 2013 som jeg mener ble laget til en reklame av alle ting. Det er ikke så viktig, for den er kul og fin læll.
Jeg er ingen stor Bowie-fan, men liker de gamle gode slagerne. Har til tross for dette vært på en David Bowie-konsert i Tel Aviv på slutten av 90-tallet, med Massive Attack som oppvarmere. DET var konserten sin!!!! Han spilte der mye (daværende) nytt, så lite jeg kunne synge med på, dessverre.
På NRK.no går det nå an å høre Peter and the Wolf lest av David Bowie og spilt av Philadelphia Orchestra. Jeg hørte denne versjonen for mange år siden, men hadde rett og slett glemt det. Jeg vet ikke om jeg da var klar over at det var Bowie som leste heller. Fin stemme, fin musikk. :hjerter: radio.nrk.no/serie/midt-i-musikken/MKKL18000516/11-01-2016
Starter på 11:45 for dem som ikke vil høre den fine musikken innledningsvis.
Ny serie på NRK P13: David Bowies liv og musikk, fra debuten i 1964 til 2016. Med Thomas Felberg og Harald Are Lund. Hver søndag kl 22 i 18 uker framover.
