Når flyttet du ut hjemmefra? Var det spesielle omstendigheter som gjorde at du flyttet? Flyttet du langt?
Jeg flyttet ut sommern etter vgs. Flyttet sammen med en venninne til en leilighet i sentrum. Bodde da i samme by som foreldrene mine i ett års tid før jeg flyttet til Oslo. Var ingen spesielle omstendigheter rundt det at jeg flyttet ut, men jeg har alltid vært selvstendig og hatt behov for å leve livet mitt på min måte. Flyttet tilbake til Trondheim da jeg ble sammen med Sambo og nå bor vi her, og har besteforeldre og annen slekt i samme by som oss.
Jeg gikk et år på folkehøyskole rett etter ungdomsskolen, og hadde siden da bare ventet på en anledning til å flytte for meg selv.
Folkehøyskole rett etter ungdomsskolen anbefales veldig fra meg. :)
Jeg flyttet til Trondheim for å gå på NTH da jeg var 19. Jeg kunne blitt i Tromsø og studert der, men hadde både lyst til å gå på NTH og til å prøve å bo i en annen by - jeg hadde det helt fint hjemme og et bra forhold til foreldrene mine, så sånn sett "hastet" det ikke, men jeg følte nok at det var på tide. (Og det var det nok. :))
Jeg flyttet til Trondheim da jeg var 19. Kjæresten min gjennom tre år hadde begynt på NTH, og jeg flyttet etter midtveis i hans første studieår for å begynne på tysk grunnfag. Trondheim er 50 mil fra hjemstedet mitt. Teoretisk kunne jeg ha bodd hjemme og studert akkurat det samme på Blindern, men jeg er sjeleglad for at jeg flyttet. Jeg hadde en enormt flott studietid, og traff også mannen i mitt liv i bartebyen i 1994.
Jeg var 20. Jeg flyttet for å studere utenlands sammen med kjæresten min (nå mannen min), men jeg hadde antagelig flyttet da uansett, fordi jeg ville bo sammen kjæresten min og fordi det var masse greier på gang i familien min akkurat da som jeg helst ville ha litt på avstand.
Jeg og daværende samboer kjøpte hus når jeg var 16år, så jeg flytta dit. Tvers over byen fra mamma. Flytta ut etter bare noen måneder og kom hjem ( gravert med mannen min nå) Bodde hjemme 4 mnd, så flytta jeg og mannen ut.
Har aldri bodd aleine da, men flytta rimelig tidlig ut. Jeg var veldig selvstendig, og ville klare meg selv. I den forstand, ta vare på egen familie.
Jeg var utvekslingsstudent i USA året etter andregym, så jeg var ikke russ før jeg var 19. Men jeg flyttet ut sporenstreks etter det. Da begynte jeg på folkehøyskole. Det kunne ikke ha ramlet meg inn å bo hjemme etter at jeg var ferdig med vgs. Visse omstendigheter gjorde at vi hadde planlagt å bo hos foreldrene mine i ca. et halvt år da eldstemann ble født, men etter tre uker skjønte jeg og samboeren min at det var en ekstremt dårlig idé, så oppholdet ble heldigvis ikke på mer enn fire uker. :grøss:
Egentlig burde jeg ha flyttet ut før. Jeg hadde det ikke bra hjemme og blomstret da jeg kom på folkehøyskolen. Egentlig burde jeg flyttet ut etter ungdomsskolen, men samtidig som jeg var selvstendig og uredd, så var jeg steike dum, så kanskje det var like greit at jeg ble hjemme til etter videregående.
Flere ganger (jeg klorte meg tydeligvis fast! :D ). Første gangen fordi jeg studerte i en annen by, da var jeg 17. Men jeg var hjemme hver helg så ... Etter at jeg var ferdig der (1 år) bodde jeg hjemme noen måneder (eller et 1/2 år? Husker ikke helt?) og så flyttet jeg sammen med typen. Vi bodde sammen i ... to skoleår og så flyttet jeg hjem med dunder og brak. Så bodde jeg hjemme et 1/2 og flyttet til Trondheim. (Og siden har jeg ikke bodd hjemme, end of story)
Sommeren etter videregående, dvs. når jeg fyllte 20. Ingen spesielle omstendigheter, jeg hadde eid leilighet i ett år allerede (forskudd på arv), men fikk ikke lov å flytte dit før ejg var ferdig med skolen og hadde en fast inntekt. På den tida hadde jeg en lillebror på halvannet, og var ganske sugen på privatliv.
Jeg har alltid vært ganske selvstendig, og reiste til USA som utvekslingstudent som 16-åring, rett etter ungdomsskolen.
Jeg flyttet inn i leilighet sammen med kjæresten min da vi var 17 år. Et par hus unna hans foreldre. Mine foreldre bodde et stykke unna. Jeg flyttet mest på grunn av at det ble nærmere skolen jeg gikk på i Trondheim sentrum.
Jeg flyttet ut da jeg var 17 år. Mamma flyttet til kjæresten sin som bodde et stykke unna, og jeg ønsket ikke å flytte med. Kunne sikkert ha flyttet til pappa, men det ble ikke slik av en eller annen grunn. Var ganske moden for alderen (selv om jeg drakk mer enn det som kanskje sunt var), jeg synes i ettertid at jeg var passe gammel. Nusken derimot må nok vente til han er 25. :nemlig:
Jeg flyttet ut når jeg var nesten 19. Gikk på sykepleierskolen bare en halvtimes bussreise unna, og planen var å bo hjemme. Men; mange av vennene i klassen bodde på hybel på internat og etter to måneder ble fristelsen for stor og jeg flytta også på internat. Var stort sett hjemme hver helg da :)
Flyttet 15 mil vekk fra kjøttkakene til ho mor da jeg var 16 for å gå på skole, flyttet hjem etter endt skole og bodde hjemme til jeg var 19. Da flyttet jeg sammen min daværende. 1 daværende til etterpå bor jeg sammen min nåværende og det har jeg tenkt å fortsette med.
Første gang (om en kan kalle det å flytte hjemmerfra, fikk fortsatt lommepenger av foreldrene mine) var jeg 17 og skulle begynne 2. året på videregående. Flyttet da til en by 1 time unna foreldrene mine. Husleie ble betalt av stipendet fra lånekassen og jeg var hjemme nesten hver helg. Flyttet tilbake når skoleåret var omme, for å så gjenta prosessen på høsten når skoleåret begynte igjen på høsten.
Etter det flyttet jeg tilbake og ble boende 2 år, siste året jobbet jeg og betalte husleie. Hadde da etterhvert blitt sammen med eksen min og flyttet så til ham ca 30 min og ei ferje unna. Etter noen år ble det slutt og jeg bodde på pikerommet i en overgansfase på 2 måneder.
Når jeg tenker meg om så har jeg også bodd i hjemme hos svigerforeldrene mine i noen måneder da vi kom flyttende fra utlandet og hit.
Jeg flyttet hjemmefra umiddelbart etter eksamen. Husker vi sto i aulaen og de ropte opp hvem som skulle opp i muntlig sammen med de venninnene jeg skulle reise av gårde med. Ingen av dem ble ropt opp, men jeg kom opp i norsk muntlig. Da var jeg vonbroten, gitt. Samme dag som jeg hadde innkassert en sekser på muntlig stappet vi en kassebil full og kjørte fra Akershus til Tromsø med flyttelass.
Jeg var nesten 19 og trengte en forandring kan man si. Var godt å reise hjemmefra. Endret meg nok veldig de første årene. Vi var tre venninner som skulle bo i Tromsø under studiene, men det var bare meg som ble der i tre år.
Jeg var 16 og flyttet fra Bergen til Stord for å gå på musikklinjen der. Kunne selvsagt ha gått i Bergen, men det var godt både for meg og mamma å komme litt vekk fra hverandre akkurat da.
Da jeg var 19 flyttet jeg i egen leilighet. Men bodde alene med min 8 år eldre bror fra jeg var 16 fordi mamma og pappa jobbet i London, og var bare hjemme en helg i ny og ne. Kan ikke forstå hvorfor jeg heller ville være igjen hjemme og gå på vgs her:gal: men det var altså slik jeg valgte.
Jeg dro ut som utveklsingsstudent til Ungarn etter 1. året på videregående. Da jeg kom hjem reiste mamma til Oslo for å ta videreutdanning, og var bare hjemme i praksisperioder og helger. Dette var en meget heldig ordning for oss begge.
Da jeg var ferdig med videregående var både jeg og mamma veldig klare på at det var best om jeg flyttet ut. Vi var ikke uvenner eller noe, men jeg var litt for selvstendig og sta til å bo hjemme. Jeg ønsket uansett å studere i Bergen, så da slapp vi noen mer spekulering på det.
Alle venninnene mine ble igjen "hjemme", så jeg var utskuddet i gjengen. Disse venninnene giftet seg og fikk barn da de var 22-23, så jeg har forsatt å være utskuddet. Overraskende nok har jeg fremdeles masse kontakt med dem.
Jeg flyttet 40 mil (til Trondheim) rett etter videregående for å studere. Ingen studiemuligheter på hjemstedet mitt, så jeg var veldig innstilt på å flytte på hybel rett etter videregående. Nå har jeg bodd i Trondheim i 16 år og her blir jeg nok :)
Jeg var 16 år og flyttet 30 mil for å gå på videregående (musikklinje) i Tromsø. Da jeg gikk siste året på musikklinja flyttet mine foreldre til Trondheim, og da var det 100 mil mellom oss. Det var litt langt, egentlig, men bortsett fra det trivdes jeg veldig godt med å bo på hybel mens jeg gikk på videregående.
Jeg var utvekslingsstudent i USA mellom 2. og 3. klasse på videregående, så jeg var ikke russ før året jeg fylte 20. Flyttet hjemmefra etter det da jeg begynte på folkehøgskole. Etter folkehøgskolen bodde jeg hjemme mens jeg jobbet i sommerferien. Da høsten kom flyttet jeg til Bergen for å begynne på universitetet.
Jeg var 13 når jeg flyttet ut første gang, bodde hos familien til kjæresten min på den tiden (vi var sammen fra vi var 12-17 år). Så flyttet jeg for meg selv når jeg var 16, sammen med min kjærestes storebror bla. og noen andre guttevenner (mens kjæresten min ble igjen hos mammaen sin :knegg: ). Når jeg var 18 flyttet jeg til Oslo, fra en liten Vestfold by.
Tidlig selvstendig og ville klare meg selv.
Ville aldri falt meg inn å flytte tilbake til mine foreldre, overhodet ikke. Fra jeg flyttet ut som 13 åring var jeg fullstendig ferdig med dem, og glad for det.
Snuppa må nok bo hjemme til hun er nærmere 30 :nemlig:
Jeg var 15 og flyttet for å gå på videregående. Det er en av grunnene til at jeg ikke vil flytte til hjemstedet mitt, jeg vil at mine barn skal ha muligheten til å bo hjemme til etter videregående.
Flyttet fra Tromsø til Bergen for å studere rett etter videregående. Jeg kom ikke særlig godt overens med foreldrene mine, så det var herlig å kunne bo for seg selv i en annen by.
Jeg var 18 og flyttet til Frankrike med en venninne etter vgs. Vi skulle være der i ett år.
Da året var omme bodde jeg hjemme igjen og studerte i Bergen i 1,5 år. Da flyttet jeg til Tromsø og videre til Trondheim.
Jeg flyttet til Oslo for å gå VK1 her etter et år i fjellheimen, da var jeg.... 16 år. Mutter'n pendlet mellom Oslo og fjellheimen, så jeg bodde delvis alene.
Flyttet på folkehøyskole da jeg var 17.
(jeg gikk foto VK1, og den linjen fantes ikke der hvor jeg bodde. Uffameg så trist. :knegg: )
Jeg flyttet etter videregående, meg og min sjels elskede flyttet til Bø i Telemark for å studere. Kan anbefales.
Etter ett år flyttet vi hjem i kjellerleiligheten til svigers, der vi bodde i 3 år mens vi jobbet. Kan ikke anbefales.
Jeg har aldri bodd hjemme etter at jeg var 19 år. Jeg håper barna mine flytter på samme alder som det jeg var.
Offisielt flyttet jeg ut da jeg var 21. I prinsippet hadde jeg imidlertid ikke bodd hjemme det siste 1 1/2 året da. Først folkehøgskole og deretter på hybelen hos kjæresten.
Mannen budde heima til han var 30. Han er ikkje stolt av det, men skuldar på foreldrene sine som stelte for godt for han heima. Han er forøvrig ikkje skadd eller særlig prega av dette;)
Flyttet til England for å ta et skoleår der når jeg var 16. Det var egentlig ikke meningen at jeg skulle flytte hjemmefra for godt da, men jeg skulle bare bli ett år, men jeg trivdes og ville fullføre skolen med et år til, og etter det ble jeg værende i tilsammen 6 år. Da var det ikke naturlig å flytte hjem igjen når jeg kom etterhvert flyttet tilbake til Norge.
Jeg flyttet hjemmefra et knapt halvår før jeg fylte 20. Det noen måneder med mye farting og ganske mye drikking. Så var både studielån og oppsparte penger svidd av, og jeg flyttet hjem igjen. :o
Etter ikke så lang tid invaderte jeg hybelen til kjæresten min (nå mannen min) og siden har jeg bodd sammen med ham.
Jeg gikk i klassen til Kirsebær på folkehøyskolen, og må bare underskrive det. :) Det året hadde mye å si for videre valg for min del, og hjalp meg også med å komme bort fra et dårlig miljø.
Jeg bodde hjemme mens jeg gikk på videregående, men hadde egen inngang (bodde i boden bak garasjen) og hadde dermed mye privatliv. Så flyttet jeg for å studere da jeg var ferdig på videregående, da hadde jeg fylt 20.
Jeg var 18 da jeg var ferdig på vgs (begynte på skolen ett år for tidlig), og reiste til USA som Au Pair. Etter det året flyttet jeg til Stavanger hvor jeg studerte to år.
Flyttet så hjem igjen for noen måneder mens jeg jobbet på sjøen, men det ble helt umulig, så min nåværende mann og jeg flyttet sammen i en luguber leilighet etter å ha vært sammen i knappe 2-3 måneder.
Jeg har fremdeles nøkkel til mine foreldres hus, selv om de har flyttet fra barndomshjemmet. De har også nøkkel til vårt hus.
Jeg var en treiging skjønner jeg. :) For jeg flyttet ikke for godt før den sommeren jeg ble 22 år da jeg flyttet til Trondheim for å studere.
Jeg dro et år på folkehøgskole da jeg var 17 og etter at jeg kom hjem derfra som 18-åring, betalte jeg for meg hjemme når jeg hadde inntekt, så jeg kom og gikk som jeg ville og levde mitt eget liv. Det fungerte egentlig greit, men det var veldig fint å komme seg hjemmefra for godt da jeg kom så langt.
Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19 - rett etter videregående. Valget ble Trondheim for å studere. Etter 5 år der, flyttet jeg til Oslo og har vært her siden.
Skulle på død og liv flytte da jeg var 18 og flyttet inn til han jeg var sammen med da. Etter 2 uker var jeg hjemme igjen, vi var fortsatt kjærester men jeg flyttet ut etter han satt opp meg på vaskeliste i vaskeriet den ene dagen i uka jeg hadde fri fra jobb. Han gikk hjemme......
Så flyttet jeg ut da jeg var 20, hjem igjen etter 4 mnd. Da var jeg blakk.
Siste gang jeg flyttet ut kjøpte jeg meg en egen leilighet, da var jeg vel 24 tror jeg. Da heiste pappa flagget og krysset fingre og tær for at det gikk bra denne gangen :fnise: Flyttet ikke hjem etter det.
Dro på folkehøyskole da jeg var 16 og flyttet aldri hjem igjen (bortsett fra et par måneder mellom leiligheter nå og da - bare for å bli overbevist om at det var veldig lurt at jeg ikke bodde hjemme).
Hehe. Jeg var også 22. Men det var mest av økonomiske årsaker. Da jeg begynte å studere, som 19-åring, tilbød foreldrene mine meg leilighet i kjelleren. Jeg bodde der gratis i tre år og jobbet litt ved siden av studiene. Jeg var vel litt bortskjemt, for jeg fikk middag oppe hos dem hver dag, men jeg laget de andre måltidene mine selv. Hadde ikke ordentlig kjøkken. Jeg flyttet sammen med han jeg nå er gift med etterpå, så jeg har faktisk aldri bodd helt alene. :eek: :uselvstendig:
Jeg var 21 år. Hadde fått jobb på en radiostasjon tjente mine egne penger. Kjente at dersom min mor og jeg fortsatt skulle være venner så måtte jeg komme meg ut av huset....
Jeg var 19 aar. Hadde bodd 8 aar i Spania, veldig overbeskyttet. Saa flyttet jeg tilbake til Norge og begynte paa folkehoegskole. Det var kjempe goey. Siden har jeg bodd i Norge. :)
Jeg var 19 og et halvt. Flyttet til Oslo for å studere.
Høsten etterpå bodde jeg hjemme i to uker, mens jeg ventet på at kjæresten skulle komme hjem fra Oslo og vi skulle flytte sammen.
Var mørkeredd og redd for å være alene.
Smart å leie hus i skogen :dåne:
Jeg flyttet dagen etter siste eksamen på vgs. Jeg reiste 50 mil, for å studere på Blindern. 19 år og voksen. Trodde jeg. Og der satt jeg, alene på en hybel. Jeg følte meg ganske ensom da jeg gikk på butikken for å handle mat. Jeg husker at jeg levde på Honni Korn og wienerbrød. Det viste seg at jeg slettes ikke gled umerkelig inn blant gjengen på SV-bygget der jeg troppet opp med min nye, hvite drakt fra Donna Karan og lyseblå mobiltelefon (dette var i 1997.). Det var et par koder jeg ikke klarte å knekke umiddelbart der ja. :knegg: Det var en tøff start på studenttilværelsen, men det løsnet idet jeg flyttet inn i et kollektiv.
Flyttet til Trondheim etter VGS. En annen landsdel. Dårlig med utdannelsesmuligheter der jeg bodde, så det hadde alltid ligget i kortene at jeg skulle flytte da. Selv om det var plenty med folk jeg kjente som valgte å bli sykepleier eller lærer fordi det da gikk an å bli boende hjemme...
Jeg flytta til Trondheim for å studere da jeg var 20 og nettopp ferdig med videregående (ett år forsinka pga utvekslingsår i USA).
Da jeg fikk ungene bodde jeg noen måneder hos foreldrene mine før og etter fødselen pga bruddet med barnefaren og fordi jeg venta på å overta ny leilighet. Det gikk greit, men det var godt å komme seg i eget hus.
Jeg var 19, hadde nettopp gått ut fra VGS og lengtet hjem.
Syv år på østlandet var nok for ei som alltid hadde følt seg som Finnmarksjente.
Jeg ville hjem til vennene mine og resten av familien.
Dessuten holdt jeg på å komme inn i et miljø som ikke var veldig sunt for meg, så jeg fant det best å stikke mens leken var god.
Jeg flyttet ikke ut ordentlig hjemmefra (fikk egen leilighet) før jeg var 24 1/2 år. :sparke: Hadde bodd hjemmefra i et par år tidligere. Fra jeg var 16-17 bodde jeg på hybel i Oslo og jobbet for en familie. Fra jeg var 20-21 så bodde jeg i Oslo og jobbet/studerte, men var mye hjemme i helgene. Ellers så trivdes jeg veldig godt hjemme når jeg fikk egen jobb, for da hadde jeg jo mye penger å bruke på alt mulig som jeg hadde lyst på. Måtte betale litt hjemme pr. måned når jeg hadde fått fast jobb. Kikket stadig på leiligheter, men det ble liksom aldri noe av. Så dukket mannen i mitt liv opp, og han bodde langt unna sånn at han måtte overnatte hos meg. Da tok det nøyaktig 2 uker før jeg hadde egen leilighet. :knegg:
Nei, helt alene ... De første par årene som student bodde jeg sammen med Teofelia, og så bodde jeg på et par hybler med felleskjøkken før jeg flyttet sammen med ham jeg etter hvert giftet meg med. Helt alene har jeg vel egentlig bare bodd etter at jeg ble gift. :humre: Jeg fikk jobb i Oslo i februar 1996, og mannen min kom etter i juni, etter at semesteret var slutt. (Eller forresten bodde jeg også helt alene sommeren 1993, da jeg hadde sommerjobb på Kjeller og lånte leiligheten til en bekjent av en bekjent på Torshov.)
Jeg flyttet det året jeg var ferdig med videregående. Først flytta jeg til Oslo for å være praktikant, men kom til en helt håpløs familie, så da jeg kom inn på førskolelærerutdanninga i Tromsø var valget enkelt, så dit flytta jeg. Det er ca 50 mil fra hjemplassen min, og for å få en utdannelse måtte jeg flytte på meg.
Jeg flyttet ut midt i siste året på vidregående, da var jeg 18,5 år.
Flyttet rett inn til han som nå er mannen min.
Skulle ikke få noen hjelpe fra mamma og pappa var omtrent siste beskjed fra mamma når jeg flyttet.
Heldigvis fikk vi det, ellers hadde vi vel sultet i hjel (satt på spissen)
Han jobbet, men lønna dekket rett og slett ikke lån, husleie, alle regninger og mat for 2. Han var nesten nettopp fylt 19 når jeg flyttet inn.
Mannen min flyttet hjemmefra når han var 17.
Han bodde hos faren og stemora si etter at foreldrene ble skilt når han var litt over 15.
Når de ikke var hjemme fikk ikke hverken han eller stebrødrene være hjemme, og for å sjekke at de ikke hadde vært på rommene sine når de var borte hadde stemora tapet rundt dørene til rommene.......
Jeg var 15 da jeg flyttet. Flyttet et par mil utenfor byen. Da jeg var 17 tok jeg med hesten og flyttet nesten 100 mil unna.
Jeg ble tidlig selvstendig.
Jeg var 19. Jeg bodde og studerte i Oslo, og det var økonomisk gunstig å bo hjemme det første året jeg studerte. Deretter var vi alle enige om at det var en god idé at jeg flyttet. :knegg: Jeg flyttet da sammen med han jeg nå er gift med. Lite historier fra rare kollektiver, felleskjøkken på studentbyen og sånt, altså.
Jeg var 19 år. Nettopp ferdig med vgs. Turen gikk til Bergen for studier.
Bodde riktignok hos tante og onkel, så det var ikke før ett år senere at jeg virkelig flyttet ordentlig hjemmefra.
Jeg kommer fra en liten øy og der må alle som skal begynne på vidergående flytte hjemmefra når de er ferdig med ungdomskolen. Altså var jeg 16 år da jeg flyttet. En jevngammel veninne og jeg delte en stor og kul leilighet. Jeg var ganske selvstendig, så det gikk helt fint.
Herlighet så unge dere var da dere flyttet da?!!!
Jeg var 23 men gikk 3. klasse på videregående på den tiden.
Jeg begynte å jobbe rett etter ungdomsskolen og var skikkelig skolelei men valgte å gå videregående da jeg var 20 for jeg skjønte at jeg måtte ha mer skole.
Etter en måned fikk jeg en kjæreste som flyttet inn etter 2 uker. Greit å ha noen å dele ugiftene med også... :p Vi var sammen i 2,5 år da.
Jeg hadde det som plommen i egget for det var kun jeg og mamma som bodde i et stort hus alene. Da jeg flyttet skulle hun og kjæresten flytte sammen og begynne på nytt sammen så da fikk jeg alle møblene jeg trengte fra mamma så jeg slapp den store utgiften med å kjøpe masse nytt. Min lille trøst for jeg følte at jeg på en måte ble kastet ut. Jeg var iallefall veldig lei meg og litt ensom men heldigvis fikk jeg meg en type da.... ;)
Det er et lite land vi bor i altså... Det er ikke sånn at Gremli, Misteri og jeg har hatt kontakt siden folkehøyskoletiden, og i fellesskap meldt oss inn her. Vi har bare plutselig funnet hverandre her inne. Uten å ha snakket med hverandre på 12 år. Snålt. :)
Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17. Det var vel en kombinasjon av at jeg kom inn på en linje jeg hadde lyst til å gå på på videregående, og at ting ikke var så ideelle hjemme. I ettertid ser jeg at jeg godt kunne trengt å bli passet litt på i et par år til, eller noe sånt. Jeg syns det er tidlig å flytte hjemmefra når man er 16-17, og vil prøve å unngå at mine barn gjør det.
.jpg)
