Jeg har vært både politisk- og samfunnsengasjert siden tenårene og er vokst opp i et hjem hvor samfunnsaktuelle ting alltid er på agendaen. Det er jeg så glad for. Og jeg synes verken egne eller andres politiske- eller livsynsmessige tilhørighet eller perspektiv er privat og "noe man ikke snakker om i hyggelig selskap". Engasjement er noe av det viktigste jeg vet.
Så over til det jeg lurer på - hva er ditt syn på samfunnsdebatt på FB? For min del, er å bidra i samfunnsdebatten et av de mest meningsfulle og givende tingene jeg kan bruke sosiale medier til. Sammen med bilder av andres barn, hysterisk morsomme videoklipp og andres underfundigheter, gir det tid tilbrakt der en god blanding av underholdningsverdi og utvikling av egen kunnskap og refleksjon.
Men jeg obeserverer at det er få som hiver seg ut i debatt. Og det er relativt få som lenker til noe som noen kan finne på å være uenig i. Selv har jeg stort utbytte av å lese det andre legger ut, og det er en ypperlig måte å tilegne seg masse informasjon og stoff til ettertanke - jeg har venner med ulik politisk tilhørighet og jeg får innspill fra flere kanter. Men jeg kan telle på kanskje to hender de av FB-vennene mine som deltar aktivt i samfunnsdebatten på denne måten. Og jeg blir trist av at det skal være noe en skygger unna. Jeg har lest andre her inne tidligere si at de blir slitne av andres samfunnsengasjement på FB. Selv blir jeg sliten av fravær av samfunnsengasjement. (Og jeg skynder meg å tilføye at bombardering av lenker og sterke meninger ikke er poenget her - mer en nå og da , og "se, hva jeg kom over her!"-greie.)
Jeg er nysgjerrig på hva dere andre tenker rundt dette.
Godt innlegg. Jeg er samfunnsengasjert både gjennom jobben jeg gjør og frivillig arbeid. Dessverre orker jeg ikke delta i debatten i sosiale medier lenger, omfanget av ren skjær ondskap og menneskeforakt har for lengst nådd bunnen. Jeg føler totalt avmakt (avmakt??) av mangelen på saklig konstruktiv debatt.
Jeg er dessverre der Lisa er. Jeg står relativt nær et par aktive samfunnsdebattanter og jrg har rett og slett ikke styrke til å håndtere det de må finne seg i.
Sjelden, men det hender, og jeg har lyst til å skjerpe meg, for jeg blir veldig nedstemt og sint og redd over den hatretorikken som florerer ang flyktningekatastrofen. Jeg skammer meg over at vi har en innvarndrings- og inkluderingsminister som gjør det legitimt å være seg selv nok.
Jeg tenker jeg begynner med noen av de dårlig skjulte muslimfiendlige innleggene fra noen av fb-bekjentskapene mine. Og jeg skal begynne i dag. :nemlig:
Det hender så absolutt, og jeg er en slik som poster lenker til artikler om de tingene jeg er mest engasjert i flere ganger i uka, om ikke akkurat hver dag. Jeg kan også debattere på andres utsagn/lenker om jeg syns det blir for unyansert eller om jeg har noen synspunkter jeg ønsker å formidle eller i det hele tatt føler at jeg har noe jeg kan bidra med. Men så er det slik at jeg ikke føler jeg har hodet med meg for tia (lest: de siste årene), og sliter med å ordlegge meg konsist og nyansert og det blir gjerne aldeles ikke slik jeg hadde tenkt så veldig ofte gir jeg opp etter flere forsøk med å forfatte noe fordi jeg tenker at en dårlig kommentar fra min side kan være mer ødeleggende enn det vil gagne saken så da er det best å la være.
Nå har jeg i hovedsak veldig oppegående og reflekterte folk i vennelista mi på FB så det er sjelden jeg ser at de lenker til saker som gjør meg opprørt, men det hender med et par. Så lenge det kommer frem at folk har veloverveide standpunkt blir jeg ikke så opprørt om jeg er aldri så uenig med dem enn når det er snakk om oppgulp av andres standpunkt "bare fordi" uten at de egentlig har satt seg inn i saken eller reflektert noe videre over det. Det er nok spesielt i sistnevnte saker jeg kan komme til å kommentere rett og slett fordi jeg syns det er dumt om folk skal ha såpass diskriminerende standpunkt om jeg mistenker at de ikke har fått satt seg skikkelig inn i saker (og så finnes det jo selvsagt alltid en mulighet for at de faktisk har satt seg inn i saken og fortsatt har disse meningene eller at jeg på ingen måte sitter på fasiten, men det er jo det som er hensikten med å debattere at man da har muligheten til å kalibrere seg litt). Når det gjelder de sakene hvor jeg er uenig, men ser hva de andre legger til grunn for sine synspunkter og hva de har reflektert seg frem til er det vanskeligere å debattere utforskende uten at det kan bli oppfattet som ypping, for det ønsker jeg jo ikke. Men jeg er en veldig nysgjerrig type som gjerne vil vite ALT om hvorfor andre tenker sånn og slik, og hvorfor de har kommet frem til det de tenker er det mest riktige - i tilfelle det er noe jeg ikke har tenkt over selv eller det kan ha betydning for min egen vurdering, men jeg er redd det kan virke såpass intenst at det kan bli misforstått og oppleves som kritikk. Nå kjenner jeg de fleste i vennelista mi på FB såpass godt at jeg regner med de vet hvordan jeg er som person og at det aldri er vondt ment om jeg spør og graver eller virker kritisk/stiller meg spørrende til det de ytrer, men det er jo alltid en viss fare for at man blir misoppfattet som debattant i skriftlig form så det gjør det hele litt mer touchy.
Dette ble skikkelig utydelig, men det jeg prøver å si er at jeg i hovedsak lar være fordi jeg ikke føler jeg kan bidra med noe vettugt de dagene jeg føler at hodet henger langt etter (p.g.a. for lite søvn), for jeg er såpass avslappet og "fjasete" på sosiale medier at jeg prioriterer å bruke den resterende hjernekapasiteten på jobb, mens dager hvor jeg føler at jeg har hodet med meg kan jeg fint komme på å kommentere.
Ja, litt i bølger, men mer og mer. Jeg synes det er viktig å "ikke tåle så inderlig vel", og selv om jeg ikke gjør noen stor innsats, gjør jeg i det minste noe.
Jeg engasjerer meg mindre og mindre, faktisk. Jeg har alltid vært aktiv, har noen år i politikken bak meg og føler at det er nok. Dessuten merker jeg at tålmodigheten har blitt kortere og kortere og da blir bidragene mine tilsvarende dårlige. Jeg blir rett og slett for sint.
Jeg er ikke veldig aktiv selv, men linker til artikler og sånt som jeg synes er spesielt gode, interessante eller morsomme. Jeg burde bli flinkere til å kommentere det jeg legger ut selv også, av og til har jeg ikke tid eller ork til annet enn å legge ut en link, og jeg synes selv det er veldig mye mer interessant hvis den som legger det ut også mener noe selv. Men jeg er veldig glad for de jeg har på f.eks. FB som er engasjerte, og bruker gjerne sosiale medier for å bli oppdatert og lese om interessante ting. (Twitter måtte jeg faktisk slette, for det ble rett og slett overload av interessant informasjon. :knegg:)
Nei, jeg deltar ikke. Jeg verken orker eller gidder.
Det er begrenset hvor mye tid jeg bruker på sosiale medier, og om jeg først hiver meg inn i en debatt vil jeg gjerne følge den opp. Noe jeg sjelden har tid til å prioritere.
For min del er det ikke i så stor grad debatter - mest at jeg lenker til artikler jeg finner interessante, gjerne med en kort kommentar om hva jeg mener eller bare et sitat fra selve teksten (mange orker ikke å klikke seg inn på lenker, spesielt ikke hvis de ikke får litt info om hva det handler om).
Jeg er glad for at jeg har flere venner som gjør det samme, for jeg har kommet over mye interessant på den måten.
Jeg skjønte heller ikke at det hovedsakelig var snakk om artikkellenker etc på egen profil. Vet ikke om det definerer under min oppfatning av begrepet "samfunnsdebatt", egentlig.
Av og til på Twitter, om skolepolitikk og annet jeg interesserer meg for. Engasjerte meg litt for mye en periode, først om Gazakrigen og deretter rundt arbeidsavtalen for lærerne. Du må tåle mye dritt, rett og slett, selv på Twitter som er "akademikernes tumleplass". På FB lenker jeg kun til artikler jeg mener alle burde lese og være enig i. :knegg: Hender jeg kommenterer andres idiotkommentarer, men har kvittet meg med de som skitner til feeden med altfor mye koko-blått.
Nei, ikke nå lenger. Jeg synes twitter egner seg best for denslags, og jeg er ikke aktiv der lenger.
Jeg må innrømme at jeg ofte synes politiske poster på FB er litt slitsomt, uavhengig av om det er folk jeg er enig med eller ikke. Det er noe annet hvis det er en helt reell call-to-action, eller at man forteller at man har vært og gjort noe aktivt for det ene eller andre, men når det kommer mange sånne "fysj på dere, folkens, vi må alle skjerpe oss" om ulike saker, så tenker jeg at man skulle brukt engasjementet sitt på mer fruktbare måter enn å rope ut i ekkokammeret. Folk som deler mye ren partipolitiske saker blir som oftest hidet, i hvert fall i valgkampen.
Jeg ble lokalpolitiker etter høstens valg og i løpet av valgkampen og etterpå så har Facebookprofilen min blitt mer "offentlig" og mye mindre privat. Og jeg deler ganske mye politikk. Jeg prøver å fokusere mest på saker jeg selv jobber med, lokalpolitikk. Da er det nyttig for meg å få innspill fra venner og andre som måtte få med seg innlegg jeg legger ut offentlig. Men jeg merker at det innimellom er litt "skummelt" å dele artikler som går på flyktningekrisen nå. Jeg gjør det innimellom, men jeg hiver meg ikke inn i lange diskusjoner med folk som er uenig med meg i disse sakene. Det er muligens litt feigt, men noen av de mest kverulerende vennene mine (som uten unntak er menn), så er jeg veldig nøye med hva slags diskusjoner jeg orker å kverulere i, hvertfall om jeg ikke føler jeg må.
Jeg merker jo at de mest kverulerende mannfolka har blitt enda mer "på" meg etter at jeg ble politiker. Men foreløpig har jeg klart å holde meg rolig. Ofte sier kommentarene deres mye mer om dem selv. Men dersom de blir ufine mot meg eller noen av mine andre venner som de diskuterer med på min vegg, så nøler jeg ikke med å si ifra, og blokkerer gjerne dersom de ikke forstår det. Men til nå så har de faktisk roet seg når jeg har sagt i fra.
Det var sikkert ulurt å ikke være mer konkret - men så kom nå presiseringen til slutt.
Jeg opplever at selv det å dele artikler evt klikke "liker" på artikler andre deler er noe mange har høy terskel for å gjøre. Det synes jeg er synd. Jeg diskuterer også - men jeg deler artikler hyppigere enn jeg diskuterer i egne leler andres kommentarfelt.
Jeg er litt her. Det går selvsagt opp og ned alt etter formen. Særlig ofte svarer jeg på båssetting og jeg tar også tak i stråmannsargumentasjon. Mine FB-venner består av likelige deler slekt, venner, hyttenaboer, fagkollegaer og folk fra mitt tidligere politiske liv. Enkelte deler av hyttenaboene og slekta kan slite på tålmodigheten. Politisk kjente har jeg fra alle partier, de er som regel saklige selv om jeg kan være uenig.
Ja, det gjør jeg. Men ikke i så stor grad på fb lengre. Jeg blir så sur og får lyst til å renske bort halve vennelisten min når jeg f eks får få likes på ting jeg mener burde engasjere alle :sparke:
Jeg er også litt der. Jeg svarer iallefall på en del ulike innlegg, selv om jeg føler at det nesten blir som å pisse i havet :himle: Jeg er usikker på om det har noen effekt, for jeg har på følelsen av at de som roper høyest nekter å ta noe annet innover seg. Men jeg sparker til litt uansett, og det kommer jo tydelig frem at vi er flere, for mange «liker» innleggene også.
Det føles meningsløst av og til, men jeg kjenner at jeg ikke kan la det forbi gå i stillhet alltid heller. :(
Min erfaring er at det er veldig få likes på artikler som flagger meninger om Viktige Saker - mange vil rett og slett ikke vise for omverdenen hva de mener politisk eller som nå, i flyktningdebatten. Jeg opplever at folk som aldri klikker liker på det jeg skriver/lenker til kommer bort til meg og sier at de er helt enig i alt jeg skrive og hvor fint det er at jeg skriver det. Men å støtte det på FB, om så med bare et lite "liker", er tydeligvis ikke aktuelt. Jeg synes det er synd, men jeg poster ikke ting for å få mange likes - om noen leser det og har utbytte av det er mission accomplished for min del.
Jeg tenker forøvrig at det å diskutere med folk som mener noe helt annet enn deg ikke alltid fører noe sted. Istedet for å krangle og kjempe mot vindmøller, er jeg derfor like opptatt av å spre god informasjon om det jeg synes er gode tilnærminger til saker. Og da tror jeg ikke at jeg vil omvende sterke meningsmotsandere, tanken er heller å spre informasjon som folk generelt kan ha nytte og glede av. Forhåpentligvis kan det føre til at folk som ikke har gjort seg opp en mening gjør seg opp en mening. Vi trenger folk som tar et standpunkt i disse tider, tenker jeg. Ikke så innmari mange tause.
Det er min erfaring også. Mange som aldri trykker liker eller kommenterer sier at de liker at jeg informerer om saker og nyheter på Facebook, men de viser ikke for all verden at de liker det. Det gjør at jeg ser at det er verdifullt å dele ting. Og det er ikke nødvendigvis en bakdel om det er noen som er veldig uenig og på grensen til usaklige som kommenterer tingene heller. Folk tenker sitt, heldigvis, selv om de ikke tar til motmæle alltid.
Jeg burde sikkert holde meg til tant og fjas på FB nå, men jeg leser deg i dette innlegget og i tråden som om din definisjon av diskusjon er at andre lærer av deg og blir enige med deg. Eller holder du deg egentlig med en litt mer allmengyldig definisjon av diskusjon basert på gjensidig dialog der du også kan finne på å endre mening?
Nei, nei. Hva er greia med å si sånt? Alle som deltar i offentlig debatt vil vel påvirke? Hva ellers er poenget? Jeg påvirker og påvirkes. Jeg påvirker ved å dele tanker og idéer jeg tror vil bidra til et godt samfunn og jeg påvirkes av det andre deler.
Dette skriver jeg helt tydelig lenger opp i tråden, Cuyahoga - jeg ønsker at folk skal delta mer og jeg har venner med ulik politisk bakgrunn på vennelista mi som jeg setter stor pris på at deler sine tanker.
Jeg har mange tanker, men mangelen på engasjement i sosiale medier skyldes manglende kunnskap, rett og slett. Flyktningdebatten (blant annet) er så kompleks at jeg tror det gjelder folk flest. Jeg har såpass respekt for alvorsgraden i temaene som diskuteres at jeg klokelig holder meg i bakgrunnen. Jeg tror man må bruke MYE tid på å sette seg inn i disse tingene for å kunne uttale seg om dem på kvalifisert grunnlag, og der er det dessverre ikke mange som er. Men som sagt: jeg tenker mye, og det er tyngende, forvirrende tanker.
Ja, på Facebook gjør jeg det. Stort sett i debatter rundt innvandring eller barnevern. Og så kommenterer jeg helt konsekvent på innlegg jeg oppfatter som rasistiske.
Det kjenner jeg meg igjen i. Derfor uttaler jeg meg slett ikke skråsikkert om kompleks tematikk. Men jeg deltar i debatten likevel og sier noe om holdninger, om at det ikke er "lykkejegere" men folk i nød, lenker til uttalelser fra Leger Uten Grenser, Flyktninghjelpen etc.
Nei takke meg til å leve i uvitenhet om hva "vennene" på facebook mener om ting. Jeg sletter alle som legger ut hatytringer så det ser jeg ikke så ofte lenger på veggen min, men jeg har ganske mange på vennelista som er i motsatt ende av meg i politikken og de er ikke redde for å skrive hva de mener om ting verken på sin vegg eller andres. Jeg skjuler dem så jeg ikke trenger å forholde meg til dem, men de skjuler ikke meg så når jeg legger ut artikler så dukker de opp som chucky og ødelegger den rosenrøde nyhetsstrømmen jeg har brukt årevis på å skape gjennom å slette, skjule og favorisere blant venneflokken. Jeg har i tillegg en litt lei tendens til å ende opp som rene "Putin" og slette kommentarer som etter min mening er helt uakseptable på min vegg. Det er ikke en rolle jeg ønsker å ha. :knegg:
Hva jeg skriver og deler på egen side er ikke ment som noe forsøk hverken på å skape eller delta i debatt, det er mer "se her, denne er fin!"-opplegg.
Jeg ser på det som fullstendig naturlig at linker til artikler etc får mindre feedback enn bilder av barna eller bikkja. Det gjelder uansett hva linken gjelder. Linker må åpnes, leses, det tar tid. Liker-klikkene er mye lettere å legge igjen på bilder når man scroller raskt gjennom feeden. Jeg tror ikke det har noe med hverken manglende engasjement blant mine venner, eller frykt for å vise hvor man er politisk.
Selv finner jeg det givende å delta i diskusjonene/kommentarfeltene på diverse nyhetsmediers facebookposter. Det er ikke så mye fordi jeg tror jeg kan "snu" de fleste av haterne, det er mer for at de ikke skal få stå uimotsagt, for at alle som leser skal se at det blir reagert på, og ofte som ren faktakorrigering.
("Ja, man er i Norge juridisk sett et barn inntil man fyller 18, selv om du mener at de seksten år gamle afghanske guttene bør kalles "menn".", et cetera."
Jeg er nok flinkere til å "like" andres innlegg enn å skrive innlegg selv. Men noen ganger greier jeg bare ikke å la være. Jeg har særlig en venn på fb som stiller seg laglig til for hogg ved å si imot alle "haters" han har på vennlista si (og han har mange, er en fra hjemstedet mitt, et lite lokalsamfunn med en gjennomgående snever og fordomsfull befolkning). Jeg går konsekvent inn og støtter han i alle debatter der han får mye motbør.
Men som mange andre bruker jeg fb først og fremst til "tant og fjas", og for å holde kontakt med familie og venner, dele bilder og lignende. Jeg bruker det til adspredelse. Og jeg orker ikke å bli provosert og opprørt hver gang jeg åpner fb for å slappe av og hygge meg med oppdateringer fra familie og venner, derfor blir det oftere til at jeg sletter folk fra vennelista som provoserer meg. Med det resultatet at jeg har en temmelig ensidig feed, med folk på vennelista mi som stort sett mener det samme som meg selv :knegg: men jeg ser jo hvilke tilbakemeldinger de får da.
Kommentarfelt driver jeg ikke med, de orker jeg ikke å forholde meg til. Og kommentarer på de offentlige fb-sidene til avisene er jo mye de samme som i selve avisene, stort sett. Jeg vet at flere burde si imot (de tror jo at de er "folk flest" :gal: ), men jeg orker rett og slett ikke.
Det er ikke mye samfunnsdebatt på min fb-vegg, men det hender jeg deler ett og annet. Tror jeg. :gruble:
Derimot er det mye nyheter og debatter hos mine fb-venner, og det leser jeg med stor interesse. Har mange mediefolk og en hel del politisk interessert fb-venner, så det er mye nyttig i feeden hos meg, takk og lov.
Jeg kommenterer aldri under nyhetsmediers fb-poster, med unntak av her om dagen da jeg ble provosert av noe. :humre:
Tror jeg konkluderer med at facebook er min kilde nr 1 til nyheter og aktuelle saker, faktisk. Jeg starter der og klikker meg videre på linker som deles.
Jeg deler artikler og "videredeler" ting vennene mine legger ut, og innimellom (som i forgårs) skriver jeg en sinna rant om noe når det bare renner over av frustrasjon. Jeg har venner på FB som er av en helt annen politisk oppfatning, men som ikke uttrykker den så mye der, så de som gjør det er ofte på samme side som meg og det er naturlig å dele en del av de samme sakene, men det blir ikke nødvendigvis noen stor debatt. Jeg har nok dessverre blitt mer konfliktsky generelt, i forhold til min ungdom da jeg brukte hele tilværelsen (nesten da) på politikk. Jeg mangler energien litt, tror jeg. Men jeg synes det er fint å kunne dele og lese det andre deler, hvert fall.
Det er for øvrig ikke helt sant at jeg ikke involverer meg - jeg har skrevet opptil flere innlegg om det IDIOTISKE el-sykkellotteriet på flere arenaer. :gaah:
Jeg er knapt på Facebook, men elsker å krangle mot nettroll i kommentarfeltene og på twitter under forskjellige personaer. En av mine favoriter er en middelaldrende mann med traust norsk navn+godt hint om vikingavstamning og en kjempesinna avatar som egentlig kun ytrer meninger om feminisme og rasjonalitet. :knegg: og en god del oppkjefting av nettroll, det er underlig hvor sutrete de verste kvinnehaterne blir når de får kjeft av en de tror er en stor sinna mann.
Jeg deler på egen FB-side, diskuterer på andres FB-side, og er i en del diskusjonsgrupper, organisasjons/partisider osv på FB. En del av dem er for folk som har noenlunde samme verdier, men hvor det diskuteres strategi osv, noen er helt åpne diskusjonssider som f.eks Diskuteket.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
