Jeg har en diskusjon gående med en venninne om hvor mange fedre det er moralsk tillatt å ha barn med uten å bli stemplet som "kort i toppen".
Vi har begge barn med to forskjellige fedre, og synes begge to at det er maks av det vi kan akseptere.
Hele greia bunner i at vi har en felles bekjent som nå er gravid med sitt fjerde barn med far nr 4, og ikke har noen betenkligheter med det.
Jeg har vel egentlig en litt sånn "live and let live"-holdning til det meste, men i forhold til dette så dukker spørsmålene opp som perler på en snor.
Det synes jeg det er vanskelig å si noe generelt om uten å kjenne menneskene og deres situasjon. Sjøl har jeg med nød og neppe greid å karre til meg barn med én mann etter mange års forsøk, mens andre jo er superfruktbare og blir gravide selv om de bruker prevensjon. Det er så mange ting som spiller inn at jeg ikke våger å uttale meg bombastisk.
Jeg tror det skulle mye til før jeg selv fant på å få barn med fler enn to fedre, men det har ikke noe særlig med moral å gjøre, mer at det høres upraktisk og slitsomt ut. (Pluss at jeg tviler på at jeg ville ønske meg fler enn to barn, selv med bare én far til dem.) Det er såpass mange grunner til at folk ender opp med å få barn med noen at jeg ikke ville påtatt meg å karakterisere noen som korte i toppen uten mer "bevis" enn akkurat det at de har barn med X antall menn. Det høres litt voldsomt ut med fire barn med hver sin far, jeg synes også det, men jeg ville ikke kalle det hverken dumt eller umoralsk i seg selv.
"Kort i toppen"-utsagnet var bare for å illustrere tankeløshet i forhold til spørsmålet. Jeg sier ikke at alle som har barn med flere enn to fedre er korttenkte.
Det må jo utvilsomt bli kaos om alle fire fedre skal hente ungene annehver helg for samvær. Ja, for et kaos på så mange områder.
4 fedre betyr jo sansynligvis at ingen av de tre barna bor sammen med far. Å koordinere samvær med tre fedre høres slitsomt ut.
Det er ikke noen generelle regler her, men kanskje noen hadde trengt et samlivskurs? Eller så kan det jo være hun aldri har ønsket et langvarig samliv, bare flere barn.
Reint praktisk høyres det slitsomt ut å ha barn med forskjellige fedre, men å dra andre slutningar (altså kort i toppen) blir for drøyt.
Alt i livet kan ikkje planleggast, og eg tvilar sterkt på om nokon planlegger ein ungeflokk med fleire ulike fedre. Av og til tar livet vendingar ein ikkje kan forutsjå og da gjer ein det beste utav situasjonen.
Bestemor mi er av typen som synes det bærer over alle støvleskaft at folk "driver som kattar " og får ungar både her og der. Eg skriver sånne utsagn på kontoen for gammle sære damer.
Jeg er litt på linje med Fruktflua og venninnen her. Det er ikke pent å dømme, men det skjer jo at vi (jeg) gjør det likevel. Men som regel får vi (jeg) tenkt oss (meg) om ;)
Moralsk sett synes jeg ikke det er så merkelig. (Folk ligger da gjerne med flere enn fire stykker i dag?) Men rent praktisk etc så synes jeg det er merkelig, ja.
Enig. Klart det er ting man stusser på. Jeg for min del reagerer på temmelig mye, jeg er nysgjerrig av meg og legger ofte merke til ting som er litt utenfor A4 livet og jeg synes også det er gøy å spekulere litt i øst og vest (men jeg er temmelig klar over at det bare er spekulasjoner, og ikke fakta.)
Men Karamell, synes du det er noe å sette moralske spørsmål ved om noen har fire unger med foreskjellige fedre?
Tja, noen grense finnes vel ikke, og jeg vet ikke om kort i toppen er det første jeg tenker.
Men jeg reagerer når jeg hører om folk (være seg menn eller kvinner) som har barn med mange ulike fedre/mødre. Min første tanke er at det må være upraktisk rent logistikkmessig, samt at det dukker opp en tanke om det virkelig er "nødvendig" (satt litt på spissen) å få barn med "alle" man bor sammen med, eller deler seng med.
De ekstreme eksemplene som er lett for meg å trekke frem er den tidligere nabodamen min som hadde barn med 4 forskjellige menn, med variert deltakelse i barnas liv. Det var ganske trist å se at den ene (med den mest uengasjerte pappaen) stå igjen sammen med mammaen sin når hans 3 brødre ble hentet av sine respektive fedre. En av disse pappaene tok ham også med seg en gang i mellom, og det så ut som han skulle boble over av lykke de gangene. Nå har denne nabodamen min giftet seg og fått barn nr 5. Hun er på ingen måte "kort i toppen" målt ut fra intelligens, karriere, sosiale egenskaper osv. Men hun har kanskje hatt flere feilvurderinger når det gjelder menn (ihvertfall med synlige resultater som barn fort blir) enn det mange andre har.
Det andre eksempelet er min kollegas datter som har 4 barn med en og samme mann. Denne mannen har 4 barn i tillegg, hvorav 3 av jentene går i samme klasse. Ikke en helt vanlig setting det heller, og langt lettere å fordømme denne mannen enn min tidligere nabo.
Jeg prøver å ikke dømme før jeg evt vet mer om historien bak, men jeg skal jo ærlig innrømme at det av og til rører seg fordømmende tanker i hodet mitt når jeg hører om noen som har barn med mange forskjellige partnere (og "mange" må igrunnen være mer enn 2 før jeg tenker tanken en gang)
Jeg har aldri tenkt på noen maksgrense, men det høres veldig upraktisk ut. samtidig kan det jo være at foreldrene takler det hele utmerket. Kort i toppen tenker jeg ikke i forhold til antall barn/ antall fedre. Det er nok av de med både ingen, et, to, tre osv som lett sklir inn i den kategorien, uten at jeg vil utbrodere:p
Synes det er mer "kort" å generalisere- jeg har barn med to fedre. OM ting skulle gå til hælvete og jeg traff en ny mann og mot formodning skulle ønske et til barn( liiite sansynlig) så ville jeg rydde vekk mennesker som hadde en nedlatende holdning til andre og deres valg vekk fra livet mitt ganske kjapt.
Shitt happens og det er mange som elsker å ha en mening om det.
Jeg synes det virker veldig upraktisk å ha barn med mange fedre, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg kan stusse litt når jeg hører om kvinner som har barn med mange menn eller menn som har barn med mange kvinner. Men jeg vil presisere at det ikke handler om at jeg anser det som et moralsk problem. For meg virker det bare lite gjennomtenkt, temmelig impulsivt og litt "lettvint" å sette barn til verden dersom man gang på gang får barn i et ustabilt parforhold.
Man kan jo aldri planlegge livet 100%. Jeg syns ikke vi skal dømme av den grunn at noen har flere fedre å forholde seg til.
Det er jo veldig praktisk med en far i bildet, men noen ganger blir det ikke slik.
Her blir det antageligvis to fedre. og to mødre. hehe. både jeg og min kjære har et barn fra før og vi har lyst på barn sammen en gang. håper vi skal være sammen resten av livet så jeg slipper flere forhold og flere fedre. :knegg:
Jeg kjenner folk som har flere barn med flere fedre, og "kort i toppen" er vel det siste jeg ville kalt dem.
Det kan ligge mange årsaker bak at man får barn med flere, og man skal være veldig forsiktig med å dømme. Det kan være mange år mellom, man håper jo at det skal vare, noen blir lett gravid, osv.
Jeg synes man skal slutte å være dømmende, sånn kvinner mellom, og vokte seg vel for å koble antall fedre/antall barn/antall forhold/ seksuallmoral med intelligens.
Nei, det har du rett i, men man burde jo tenke over at fedrenes engasjement vil variere og at det på den måten kan føre til at ungene blir utsatt for uønskede opplevelser.
Absolutt.. Det er kanskje mer bak her som vi ikke vet, bare fruktflua ;)
Og det skulle nok mye til før jeg ville dømme denne mamman som dum, før jeg visste noe mer. Ikke på bakgrunn av antall barn hvertfall.
Upraktisk og slitsomt har vært nevnt og det er akkurat slik det høres ut som. Hun ville mer ha fått min medfølelse over at ting kanskje ikke har blitt som hun hadde tenkt.
Men å hatt sex med 4 stykker synes jeg hørtes mye ut :konservativ og snerpete: ;)
Vel, vi har vel alle vår sjeletter i skapet. Jeg for min del merker at jeg er mye mer moralsk fordømmende ovenfor menn som har hatt mange unger med forskjelige partnere. :flau: Jeg er tenker mye lettere: "Ja, ja. Der har vi virkelig noen som puler rundt." Spesielt hvis de har flere enn fem unger i forskjellige land, er spredt rundt om i Norge eller ungene er like gamle. Jeg tror at grunnen til at jeg er mindre fordømmende ovenfor kvinner er at det som regel er de som blir sittende igjen med ungene. :gruble:
Jeg har ei kusine som har tre barn med tre forskjellige fedre og jeg må innrømme at jeg himlet kraftig med øynene når hun proklamerte graviditet nummer tre. Nå er hun singel igjen, så jeg får vel stålsette meg igjen. :humre:
Neida, det finnes jo hundre forskjellige grunner til å havne i hundre forskjellige situasjoner, så jeg synes det blir dumt å dømme for mye - selv om jeg altså i noen tilfeller gjør det selv. :slem:
Syns som flere andre her at det virker mer upraktisk enn at det har noe med moral å gjøre. I tillegg syns jeg kanskje ikke det er helt greit ifht. barna heller, med alt "rotet".
Det er vel ingen som trakter etter flest mulig barn med flest mulig menn? Ellers er vel jeg innhabil her, jeg er jo nesten på kanten med snart 3 barn og 2 fedre.
I dag handler vel antall barn mer om prevensjon enn om seksualmoral. Har man mange barn med mange fedre så har man enten slurvet noe voldsomt med prevensjon, eller man har gått inn for å "lage barn" med mange ulike menn. Livet kræsjer seg jo til av og til, man bryter opp eller blir forlatt, men jeg tenker vel litt om evne til å ha litt struktur på livet sitt når noen MANGE ganger får barn med en mann de ikke ender opp med å dele fremtiden med. Det er kanskje mer trist enn noe å fordømme.
Det helt ideelle må etter mitt syn være å få alle barna sine med samme mann. Absolutt mest praktisk for de involverte syns jeg.
Men nå er det ikke så lett å leve livet etter idealer, så da mener jeg at det ikke finnes noe bestemt antall menn det er OK å ha barn med. Livet blir til mens man lever det for alle sammen, og personlige valg som antall barn og antall menn får være opp til hver enkelt.
Dette skrev jeg i en annen tråd om dette emnet en gang. Jeg føyer til at jeg ikke tror de som får barn med forskjellige nødvendigvis gjør det fordi de er uintelligente og dumme.
Jeg tror det er fort gjort jeg, å plutselig ha fått litt flere fedre enn planlagt. Så lenge man har kapasitet til å ta seg av barna så synes jeg virkelig ikke det er et stort problem.
Jeg kjenner en jente som har to barn med to fedre. Dersom det skulle bli slutt mellom henne og den nåværende partneren hennes kan jeg levende forestille meg at hun ville kunne ende opp med en tredje far. Hun ønsker seg mange barn, og forhold kan havarere. Jeg ville absolutt ikke ansett henne som kort i toppen dersom det skjedde.
Så bra for deg og venninnen din at grensen mellom det dere synes er akseptabelt eller ei akkurat går ved antall barn med forskjellige som du og venninnen din har, for ellers så hadde det jo vært fælt for deg og venninnen din.
Ellers tror jeg grensen min går ved 8-9 tror jeg. Jepp, 8 barn med 8 forskjellige fedre: helt okei, 9 barn med 9 forskjellige fedre: idiothore.
Særdeles praktisk og særdeles enkelt å ha sex med fler enn en partner i livet :fnis:
Styr? Styr med barn er det uansett, uavhengig av om man har en eller fler.
Virker eller noe du vet? Her er det mye synsing og lite gjennomtenkte utsagn fra din side. Lettvint? Det er vel den minst lettvinte løsningen. Å velge å beholde et barn man blir alene med, er vel neppe lettvint.
Gjennomtenkt kan det dog være, i motsetning til det som kommer her fra deg.
Det TRENGER ikke gå ut over ungene, mange unger og forhåpentligvis de fleste, har det meget bra, selv om foreldrene ikke er sammen. Når kan du bedømme at det går utover ungene? Fra sidelinjen???
Nettopp!
Er det en selvfølge at det varierer? En kan ha barn med mange uten at det er dårlige fedre inni bildet av den grunn. Mange mødre burde kanskje ikke bli den parten som så klart skal ha barna etter samlivsbrudd for den saks skyld.
Enten eller, Polyanna? Når ble du sort/hvitt-tenkende?
Det er mange fler enn de grunner du kommer med som gjelder. De som ikke har vært gjennom dette, kan neppe sette seg inn i det og har da heller lite å komme med i denne diskusjonen.
En trenger da ikke ha lav moral eller lite struktur for å bli gravid? Det faller vel på sin egen urimelighet?
Men det er vel ikke noe de aller aller fleste tenker på når de velger å bli gravid med en mann? De aller fleste som får barn er i et parforhold, og når man får barn er ikke hvordan det evt. blir når man skiller seg det første man tenker på.
Man VET jo ikke på forhånd at man skal bli alenemor, sånn generelt sett.
50 % av alle samlivsforhold ryker, og i de aller fleste tilfellene vet man ikke dette før det ... skjer. Barn får man jo som par, for det meste. Et barn nr.2 med mann nr. 2 er sannsynligvis like ønsket og MINST like gjennomtenkt som barn nr1. med mann nr.1.
Det er jo ikke ustruktrert fordi det er mann nr. 2, tilfeldigvis? Uheldig kanskje, men ikke noe man går inn for?
Kanskje det barnet man beholder som alenemor er MER gjennomtenkt enn et barn som blir født inn i et parforhold? Det er ingen tvil om at det er tøffere å være alenemor enn foreldre som bor sammen hvertfall.
Nå snakket jeg ikke om det å være enslig forsørger. Jeg var ærlig på at jeg kan stusse litt når jeg hører om folk som har barn med mange (udefinert, men da tenker jeg ikke bare på 2-3) forskjellige personer. At folk får barn i et ustabilt forhold eller at man får barn med en man i aldri har hatt et forhold til (annet enn seksuelt) ser jeg som naturlig. Og sjølsagt kan forhold gå fra å være bra til å bli så dysfungerende at et brudd er det eneste riktige.
Da jeg skrev gjennomtenkt tenkte jeg i utgangspunktet ikke på hvorvidt man velger å beholde et barn eller ei. Men jeg mistenker at en del av de som eksempelvis har fem barn med fem ulike personer ikke har planlagt svangerskapene. Det være seg både menn og kvinner. Og ja, da stusser jeg over at man ikke tar lærdom og beskytter seg bedre. Jeg er klar over at noen blir lettere gravide enn andre - til og med ved bruk av prevensjon, menn kan bli lurt av kvinner som sier at de bruker prevensjon osv. Jeg er kanskje litt fordomsfull i forhold til det, da.
Eller begge deler? Det er jo nærmest per definisjon sånn: Enten har man IKKE "prøvd" å lage barn, men det har skjært seg med prevensjonen gang etter gang etter gang. Eller man HAR prøvd, med mange ulike menn. Jeg sier ikke at det er GALT. Man kan ha tre-fire VELDIG gode grunner for å ha forlatt tre-fire menn man først har bestemt seg for å lage barn med. Klart man kan. Eller man har hatt uflaks med prevensjon en gang, blitt forlatt en gang og forlatt en mann en tredje gang. Sånn kan jo livet bli.
Urf, vanskelig å være grundig i argumentasjonen etter for mange glass vin, men altså: Jeg syns ikke det ligger noenting som helt morals forkastelig i å få mange barn med mange ulike partnere. Ei heller er det gitt at de er noen svimer. Men akkurat som venninnen min som stadig vekk kræsjer bilen: Det er vanskelig å la være å tenke at "det kan da ikke BARE være uflaks at hun støtt og stadig "blir påkjørt", "er uheldlg", etc. Det har kanske LITT med det å gjøre at hun kjører som et svin og er et skikkelig svimehode også??"
Men dette er generelle tanker jeg gjør meg før jeg har så mye annet å bygge på. Hodet mitt spinner nå av gårde med sitt. Så snart man har mer fakta så faller jo flere biter på plass. Det er forskjell på å "tenke sitt" og "fordømme", syns jeg, ref. Hims innlegg.
Skulle jeg ha hatt valget selv, ville jeg ha hatt alle mine barn med en og samme mann, født de inn i et stabilt familieliv, og stort sett levd lykkelig alle våre dager.
MEN, det ble ikke sånn. At det ikke ble sånn var ikke noe jeg planla, og hadde det vært opp til meg hadde det ikke blitt slutt mellom oss da. I forelskelsens lys så jeg ikke det som jeg burde ha sett. Tror ikke jeg er alene om det......
Sånn som du beskriver det høres det ut som om man har sex med flere forskjellige menn på samme tidspunkt. Dette er en diskusjon om mennesker i parforhold som får barn. Noen ganger er dette gjennomtenkt, andre ganger er det kanskje ikke like gjennomtenkt. Det som jeg er ganske sikker på, er at det aldri er planlagt at man bryter ut av dette forholdet. Hva gjør man da hvis man har valgt å få barn med en partner og det skjærer seg, men man etter noen år møter det man tror er mannen i ditt liv? Skal man da unngå å få barn med den neste partneren i tilfelle det forholdet skal ryke? Det er vel neppe den innstillingen man går inn i et forhold med. Tror ingen tenker på at et forhold skal ryke før man er i den situasjonen.
Jeg har lyst på flere enn ett barn. Dersom mannen og jeg skulle gå fra hverandre, og jeg traff en ny, så ville jeg nok forsøkt å få barn med ham. Og joda, det ville nok vært mer "styr" enn å ha alle barna med en mann, som definitivt har sine praktiske fordeler. Men barna ville vært like intenst ønsket og velkommen. Det ville jo ikke vært deres "styr", og det ville vært opp til oss voksne hvor mye styr det ville bli.
Jeg tror jo også at det kan være litt av et puslespill å skulle organisere ting når man feks har fire barn, to hos seg og to som bor hos de respektive fedrene og man skal på ferie eller lignende. Men det er ikke umulig. Og det trenger ikke "gå utover" noen.
Jeg synes man skal være forsiktig med å "tenke sitt" eller fordømme. Det går så fort utover ungene, at de får med seg at andre voksne synes deres foreldre er dumme og slutty og har gjort ukloke valg osv. Det er veldig sårende for barn.
Joda, tok ironien, men det der er ikke humor. Uten å finne dekkende ord, får jeg barneskoleassosiasjoner.
Man kan vel ikke være forsiktig med å "tenke sitt"? Tankene foregår jo mentalt, og man kan gjerne ikke noe for hva man tenker. De mødrene som får mange barn med mange forskjellige fedre, skal ikke de tenke da -på barna de setter til verden, og situasjonen rundt det hele?
Nå sier jeg ikke at ingen kan få det til å fungere harmonisk, men du verden så upraktisk og vanskelig det høres ut! Jeg sier heller ikke at alle som havner i denne situasjonen er korttenkte, men majoriteteten av de som er i situasjonen har kanskje blitt tatt litt på senga i etterkant?
Til dere som snakker så mye om fordømmelse i denne saken; dere er ikke litt raske til å dømme mht andres dømmelse da?
Jeg har nemlig presisert at jeg ikke dømmer noen, men at tankeaktiviteten min rulerer hyppigere når jeg begynner å filosofere over hverdagsporoblemene i det å ha fire forskjellige barn med fire forskjellige fedre, og det faktum at noen utsetter seg for det frivillig. Allikevel er det hyppige insinuasjoner å lese i denne tråden om dømming.
Klart man kan noe for hvordan man tenker! Man kan styre tankene sine. Man kan tenke "hore" når man treffer en dame som har 5 barn med 5 menn, eller man la være å tenke "hore". (Noen tenker visst svarting når de treffer en som er farget, og det kan man også la være å tenke. Andre tenker "dum og lat" når de møter overvektige, det trenger man heller ikke å tenke. Dette handler om respekt, og det er fullt mulig å endre negative tanker og assosiasjoner, dersom man respekterer andre og er tolerant)
Tja, du formidler kanskje ikke så tydelig at du ikke er dømmende. det har litt med ordvalget og den ganske klare grensen du og venninnen din har satt. "To barn med to fedre er akkurat passe og tilfeldigvis det vi har. Så fint. Alle som gjør noe annet enn oss er kort i toppen. "
Forklar meg gjerne hvor toleransen er gjemt i dette utsagnet.
Jeg har ett barn med en mann jeg fremeles er sammen med. Er jeg bedre enn deg, da? Mindre kort i toppen? :vetikke: (jeg tror virkelig ikke det altså, men jeg setter det på spissen. For det kan virke som om du og venninnen din synes at de som har tre barn med tre fedre eller fire barn med fire fedre eller hva_har_du, er "dårligere personer" enn dere. Altså at de er korte i toppen. og det er jo ikke noe hyggelig sagt eller tenkt.)
At jeg ikke formidler så godt at jeg ikke er dømmende er jeg ikke enig i; jeg skriver jo flere steder at jeg ikke er det på generell basis, men at den jeg snakker om i HI kanskje burde ha tenkt seg om en gang til før hun fikk flere barn på grunn av den elendige situasjonen hun er pr dags dato.
Siden jeg ikke kan gå i detaljer om dette, så kan det hende at jeg virker dømmende, men jeg ER ikke et dømmende menneske av natur.
Jeg bruker verken meg selv eller venninnen min som preferanser når det gjelder noe som helst. Livet forandrer seg, uventede ting skjer og livet tar ofte en helt annen vending enn man hadde forestilt seg.
Det er vel ingen som ønsker seg en hærskare av fedre til ungene sine? Det idelle er vel å ha samme far til barna sine? Sånn har jeg i alle fall tenkt, men det ble ikke sånn. Nå har jeg barn med to forskjellige. Allikevel skal jeg ikke si at det ikke kan skje at jeg får barn med en tredjepart. Jeg VET jo ingenting om fremtiden, og derfor kan jeg også si at jeg ikke er dømmende; en vet jo ikke alle detaljer om andres liv, og det er en grunn til alt. Men jeg vil helst slippe å ha tre forskjellige fedre til mine unger, mest for ungenes skyld, men selvsagt også på grunn av det praktiske.
Er det forresten en menneskerett å få barn? Er alle like skikket til å ta vare på barn?
Nei, det er ikke en menneskerett å få barn og nei, alle er ikke skikket til å ta vare på barn. At man fysisk er i stand til å bli gravid har ingen sammenheng med omsorgsevnen. Og noen har dessverre en idé om at det å få barn er som å få en litt avansert dukke som man kan kle på artige klær og kose med. Atter andre ønsker seg noen som bare er deres egne og som ikke forlater dem.
Men de fleste finner en mann som er helt fantastisk og kjenner et intenst behov for å få barn med dette vidunderlige menneske, samtidig som man kjenner et intenst behov for å gi noen omsorg, at man har kjærlighet nok i massevis og at det er god plass til et nytt menneske i forholdet.
Og i lys av dette referer jeg til mitt hovedinnlegg. Uttrykket "kort i toppen" dukker opp i tankene mine når jeg vet at objektet i HI ikke klarer å ta vare på de tre hun allerede har (barnevernet er koblet inn for lengst), men allikevel velger (for det gjør man faktisk, man VELGER å bli gravid) å bli gravid med et fjerde barn med en fjerde far.
Man skal være selektiv i forhold til hvem man blir gravid med for å sikre barnet en best mulig oppvekst.
I mitt tilfelle var jeg for dum og for ung til å være smart nok til selektivt å velge far til mitt første barn, men gudene skal vite at jeg har lært av det.
Men du stilte jo et generelt spørsmål til oss ("hvor mange menn kan man få barn med før det er bevist at man er kort i toppen"), og nå sier du at det du egentlig ønsket, var å diskutere et spesielt tilfelle, der du kjenner omstendighetene, mens vi ikke gjør det. Og da er det jo ikke rart om du ikke blir fornøyd med de svarene du får.
Hvis noen ikke greier å ta vare på barna sine, er selvfølgelig ikke det bra, og i så fall synes jeg naturligvis ikke det er en god idé å få flere barn. Men om din bekjente er kort i toppen (eller umoralsk) eller ikke, kan jo ikke jeg uttale meg om - jeg kjenner jo ikke til saken. Og jeg vil uansett ikke si at det generelt er forkastelig å få barn med f.eks. fire forskjellige fedre (selv om jeg godt kan være enig i at det finnes tilfeller der det er dumt/umoralsk å gjøre det). Og det var det du spurte om i hovedinnlegget, selv om det kanskje var dette spesielle tilfellet du tenkte på.
Ettersom jeg ikke vet noe om den du refererer til, er det vanskelig å svare annet enn generelt og prinsipielt på de problemstillingene du skisserer, Fruktflua. Det er bra at barnevernet er involvert, det borger jo for at hensynet til barnas beste blir ivaretatt.
Det er vel ellers ikke en absolutt sannhet. Det er mange som blir gravide uten at det var et overlagt valg - for eksempel er det mange som blir gravide selv om de bruker prevensjon.
Ja, stilte et generelt spørsmål, men presiserte at spørsmålet har sitt opphav fra et enkelttilfelle (som sikkert ikke er enestående).
Skjønner at det er vanskelig å uttale seg uten å vite spesifikke detaljer om enkelttilfeller.
Og det er jo greit. :) Men da kan du ikke regne med å få noe annet enn generelle svar - eventuelt at folk legger sine egne situasjoner, eller andre tilfeller de kjenner, til grunn for svarene.
Jeg syns flere barn med flere fedre vitner mer om at man har vært uheldig (hvis man kan kaller det det) på samlivsfronten, enn at mann er "kort". Personlig ville jeg foretrekke å ikke ha flere fedre til barna mine enn antall barn jeg har. :nemlig: Og i alle fall ikke ha flere barn (og fedre) enn antall barn jeg ønsker meg. : praktisk:
Nå er det jo to helt ulike ting, da - det å hoppe til sengs med noen kontra det å få barn. Stort sett så er det jo ikke slik at man kun ligger med hverandre for å lage barn. Iallefall gjør ikke jeg det. :sparke:
Sånn tenker jeg også, tror jeg. Og nå snakker jeg ikke om alle dem som har barn med mer enn én partner, altså. Men når det blir et mønster i det.
Selvsagt ikke. Men når dette har skjedd tre-fire-fem ganger, så er det kanskje litt mer enn bare tilfeldigheter? :vetikke:
Jeg har nok ingen øvre grense for hva jeg kan "tillate" av antall partnere. Det blir så individuelt, hva som er årsaken. Man kan jo ha vært max uheldig, eller man kan ha vært tilsvarende sløv, hva vet jeg. Jeg vet iallefall at jeg ikke hadde orket å få barn med fler enn to ulike fedre. Egentlig orker jeg ikke å ha barn med mer enn én. Det er jammen meg slitsomt nok. :knegg:
Jeg tenkte på denne diskusjonen etter at jeg logget av i går. Da kom jeg frem til at det for meg handler mest om at oppveksten for barna lett kan bli kaotisk når nye partnere stadig blandes inn i deres liv. Når nye barn bringes inn i dette kan det nok lett bli enda mer kaotisk, ser jeg for meg.
I alle fall for de som bor sammen med den forelderen det gjelder.
Ja, det blir fortsatt synsing(!), men jeg snakker også av erfaring.
Min far hadde tre seriøse og ett mindre seriøst forhold i løpet av min oppvekst. Altså tre samboer- og senere ekteskap og ett forhold til en person som bare var ofte hos oss i en periode. For meg bød det på store utfordringer. Jeg sørget over min mor som "forlot" meg, jeg skulle bli kjent med en ny kvinne, hun forsvant (gjorde meg ingenting), en ny kvinne flyttet inn hos oss, jeg skulle bli kjent med henne og de nye rutinene vi fikk i hjemmet, jeg ble knyttet til henne, det ble slutt og jeg savnet henne, jeg skulle venne meg til atter nye rutiner med Pappa og meg for oss sjøl, ny kvinne kom inn i livet, jeg skulle bli kjent med henne og hennes familie, hun flyttet inn, hverdagen endret seg ...
Det er ikke så enkelt å få en "fremmed" inn i huset, og så skal man plutselig leve sammen med denne personen. Og jeg tror at når dette skjer mange ganger (jeg kan fortsatt ikke definere hva jeg mener med mange, men 3-4 personer ble mer enn nok for min del) så gir man litt opp å knytte seg til folk. Erfaring tilsier at de forsvinner likevel.
Dersom man har introdusert mange partnere inn i barnets/barnas liv, for at de så har forsvunnet igjen, så synes jeg at man som ansvarsfull forelder må si til seg sjøl at nok er nok. Så får man heller vente til barna er større og leve som enslig inntil da.
Litt på siden av diskusjonen, men som sagt, for meg er det kanskje nettopp dette jeg synes er det mest problematiske ved det å få barn med mange ulike partnere.
Jeg må nok dessverre innrømme at jeg er fordomsfull når man får x antall barn med flere enn 2 forskjellige fedre.
Men ved nærmere ettertanke, så bør jeg nok ta det i meg. En venninne av meg var 15 år da hun fikk sin første. 5 år senere møtte hun en ny mann og fikk 2 barn på rappen. Det ble slutt, og hun sa da at hun ikke ønsket flere barn hvis det skulle være med enda en ny mann. Nå er hun 32, gift på ny, og venter sitt 4. barn med en 3. mann.
Som noen tidligere i tråden sa, så må jeg nok støtte meg til det at det nok kommer an på situasjonen til de det gjelder.
Jeg kjenner en jente med barn med to fedre, hun vil jeg kalle kort i toppen. Det har ikke noe med antall barn å gjøre, hun bare er kort og det visste jeg før hun begynte å få barn.
Og så kjenner jeg mange andre med barn med flere fedre, der hverken mammaen eller pappaene er korte i toppen. Tror mer det er at hormoner sier du skal ha barn i forelskesesrusen og så går ikke alltid samlivet bra likevel. (Den var litt lettvint å si)
Det kan være slitsomt nok å ha en far med familie ungene skal kjenne om man ikke skal ha flere "sviger"familier å forholde seg til. Det er en kabal som kan være komplisert å få til å gå opp. Det sier venninnene mine i hvert fall. Men kort i toppen? Tror det må være helt andre ting enn antall barn/fedre som får meg til å tenke det. Mer i retning av å sluntre unna jobben tre dager selv om man bare er syk en dag fordi det har man jo "rett til". Det er kort det.
Det er veldig forståelig. Men for meg høres det ut som om det du beskriver, er problemer knyttet til det å ha flere samboere mens man har små barn? Og det kan jo være relativt uavhengig av det å få barn - jeg mener, man kan ha en rekke etablerte partnere uten å få flere barn, og man kan ha sexpartnere som man aldri introduserer barna for, men som likevel resulterer i graviditet. Så det er jo egentlig to forskjellige spørsmål, det med å få barn med flere fedre og det med å inngå flere samboerforhold når man har barn fra før.
Fadese skriver mye klokt. Hensynet til de barna man allerede har bør være i fokus før man introduserer en ny partner som samboer/ektefelle. Jeg har flere venner som har sørget over tapet av en ny "mamma" eller "pappa", som de ikke har hatt muligheten til å beholde kontakten med. Det kan være forferdelig vondt og vanskelig for et barn å måtte oppleve samlivsbrudd mange ganger på rad.
Jo flere ganger jeg leser dette hovedinnlegget, jo mer irriterer jeg meg over det. Det er språkbruken/begrepene som plager meg, kjenner jeg.
Å bruke uttrykk som "moralsk tillatt" er i hvertfall helt på kanten av hva jeg greier å lese uten å få pusteproblemer. At noe er innenfor grensen av "moralsk tillatt" innebærer at noe er "moralsk forbudt". Og da blir jeg helt :grøsser: og assossierer øyeblikkelig til nedlatende pekefingerpekende slarvekjerringer.
At man selv gjør en ting, feks har to barn med to fedre, og mener dette er MAKS, er også et veldig normativt utsagn. At man selv er innenfor det "moralsk tillatte" og at de som gjør det annerledes/"verre", gjør feil. Jeg kan jo si at å ha en far til barna er maks av hva man skal ha, og si til deg at du er en umoralsk flokse som tydeligvis får barn med alle du ser. Du skjønner at det ikke er hyggelig, regner jeg med? (Og jeg presiserer at jeg ikke mener dette, jeg bare eksemplifiserer)
Hva vet du og din venninne egentlig om den felles bekjentes eventuelle betenkeligheter?
Ellers har jeg lest Fadeses innlegg med stor interesse og glorifiserer på ingen måte livet med mange barn med flere fedre. Hverken fra barnas, mødrenes eller fedrenes perspektiv. Det er mange utfordringer knyttet til nyfamiliene som jeg ønsker å unngå, dersom det er mulig. :ikke bli gal, ikke bli skilt:
Presiserer: Jeg snakker om "mange", ikke et par. Og: Jeg har ikke tenkt å fortelle folk noe som helst om hva de skal gjøre den dagen de møter en ny mann de har lyst på et liv og et barn med, selv om det finnes et par fedre inne i bildet fra før. Livet blir jo ofte som det blir, man må ta avgjørelser som best man kan ut fra den situasjonen man er i. Jeg sier bare at MANGE fedre gir et rotete/svimete "inntrykk". På meg. Jeg håper inderlig at folk ikke baserer sine livsbeslutninger på om Polyanna syns de er svimete. :skremt:
Selvsagt er det humor. Kanskje ikke din form for humor, men humor like fullt.
Jeg er ikke umiddelbart enig: en ting er at man, som Mim sier, kan trene seg til å ikke tenke negative og fordømmende ting om andre. En annen ting er at man kan la være å lufte tankene sine for resten av verden.
Det at du "tenker ditt" om din venninnes mange fedre til sine barn, er greit nok, men når du velger å skrive om henne på Internett, da er det en veldig bevisst handling som du absolutt "kan noe for".
Tankene sine kan man velge å holde for seg selv eller man kan velge å offentliggjøre dem. Det at du føler så sterkt om dette temaet at du velger å lage en tråd om saken, gjør i seg selv at du fremstår som ganske fordømmende. Det er tross alt ikke så veldig vanlig å lage en tråd om noe man ikke i det hele tatt er engasjert i: "Naboen min har akkurat brukt en halv mill på å pusse opp badet, og det synes jeg selvsagt er en privatsak og helt opp til ham". Sansynlig tema for en tråd, eller …?
Selvsagt ikke, men jeg kan ikke se at det skulle være noen automatisk sammenheng mellom å ha flere fedre til barna sine og det å være en dårlig mor.
Jeg giftet meg ung var 21 år og fikk jenta mi i mars og gifta meg i juni samme året.
Fikk så barn nummer to tre år etter,fremdeles gift med samme mann.Tre år etter gikk det mot skillsmisse,etter å ha prøvd rådgivning,vi prøvde alt for redde ekteskapet.
Det gikk ikke, så vi gikk fra hverandre.
Nå vil ikke jeg utbrodere hva som ikke gikk mellom oss.
Men jeg vet i dag at jeg gjorde det som var riktig for både meg og barna, så vi skulle få det bedre.
Etter en stund traff jeg mannen som jeg i dag bor sammen med, og vi har holdt i sammen i 9 år og 8 mnd. Han hadde ikke barn fra før så jeg valgte å få et barn sammen med han og det angrer jeg ikke på,jeg skulle ha truffet han først for å si det sånn.
Eksen har nesten ikke kontakt med sine to barn,en periode ville han ikke ha noe med dem å gjøre.
sønnen min sa her en dag : ....... Har vert mye mer pappa for meg en det pappa noen gang har vert.
Det tror jeg også, altså. :) Jeg skjønner godt motforestillingene du snakker om, og er enig i at dette er ting det er viktig å være klar over. Jeg mente bare å si at det er mange grunner til at folk ender opp med barn sammen, og at de motforestillingene som finnes, er relevante nok på forhånd, for dem det gjelder, men man kan ikke egentlig bruke dem til å si noe generelt, etterpå, om folk som er i en bestemt situasjon. (For eksempel antar jeg at samlivsbrudd er noe som er tøft for de fleste barn, og synes selvsagt at folk bør tenke over det før de skiller seg, men det betyr jo ikke at jeg synes man kan si generelt at foreldre som skiller seg er umoralske eller dumme.)
Jeg gidder ikke lese hele tråde, men jeg vet jo hvilken vei slike tråder tar.
En hel haug svarer "Det er umulig å sette noe tall." "Jeg dømmer ikke folk ut ifra hvor mange fedre de har til barna sine." "Det kommer jo helt an på personen" osv :knegg:
Jeg mener forsåvidt alt det der i teorien jeg også, men i virkeligheten vet jeg at jeg tenker mitt når noen sier de har 3 eller flere fedre til barna sine. Og det er ikke ondt ment eller noe. Det bare kommer en automatisk fordom snikende som jeg er bevisst og som jeg forsøker å ikke høre no' særlig på.
Selv skal jeg aldri ha flere barn, verken med Sambo eller noen andre.
Styrete og slitsomt tenker jeg så fort det blir mer enn én pappa. Jeg har flere venninner som har barn fra tidligere forhold og ser hvordan de styrer for å få kabalen til å gå opp i forhold til ferier og helger. Jeg er så glad det ikke er meg.
Det jeg synes kan være betenkelig i at noen har mange barn med forskjellige fedre, er hvordan de andre barna har vært involvert i alle disse brutte forholdene. At det stadig er nye partnere innom for kortere eller lengre tid som ungene skal forholde seg til, må være vanskelig både for store og små. Forhold som går i stykker og oppbrudd er også noe som barna tar del i og som er tøft og når det stadig gjentar seg, kan jeg forstå at man bekymrer seg for ungene.
At man har hatt flere partnere i løpet av et liv, som det er blitt barn med eller ikke er en privatsak og ikke noe problem for meg i hvert fall.
For å være helt ærlig, så synes jeg du setter opp et veldig kunstig skille her. Det er altså moralsk akseptabelt at du og din venninne har barn med to forskjellige fedre, mens venninnen deres har beveget seg over denne moralske grensen, og attpåtil har hun ikke skam nok i livet til å vise noen betenkeligheter rundt dette. :himle:
Jeg har lest hele tråden. Det endrer ikke oppfatningen min. Jeg "tenker mitt" - og det må jeg vel få lov til? Det betyr ikke at jeg er dømmende. :niks:
Synes du det er dømmende å si at hun synes du setter opp et kunstig skille? Da synes jeg du har en pussig definisjon av hva "dømmende" betyr. (Men det er kanskje dømmende, det også? ;))
Å diskutere en "venninnes" situasjon på en sånn måte er jeg ingen stor fan av, men jeg kan godt svare generelt.
Å ha barn med mange forskjellige fedre kan være et symptom på korttenkthet, men det kan også være livet som var uforutsigbart. Ergo er ikke hvor mange fedre man har til barneflokken utslagsgivende for om jeg dømmer andre som "korte i toppen" eller ei. Det er da mange andre måter å gjøre det på. :knegg:
Dersom noen forteller meg at de har barn, reagerer jeg ikke.
Dersom noen forteller meg at de har barn med 2 forskjellige menn, reagerer jeg heller ikke.
Dersom noen forteller meg at de har barn med 3 eller flere fedre, så vil jeg umiddelbart lure på hvorfor.
Derfra til å mene at vedkommende er teit, kommer helt an på hvilket annet inntrykk denne mamma'n gir.
Nja. Det spørs vel hvordan man definerer det å tenke? Hvis du snakker om bevisste tankebaner, ja. Men hvis man snakker om feks assosiasjoner er det nesten umulig å styre tankene sine. Jeg feks tenker alltid automatisk av svarte folk kan snakke minst tre språk. Og det er ikke så merkelig at jeg tenker slik; fordi de jeg kjenner som er svart kan mange språk, pluss at afrikanere har en historie som gjør at det er naturlig å snakke mange spåk. Men selv om jeg har denne forutintatte meningen, så er jeg alikevel klar over at jeg kan ta feil. Menneske kan jo feks være fra USA og da snakker h*n vel bare amerikansk. Poenget mitt er at det er naturlig for folk å være fordomsfulle, og grunnen til det er at hjernen er organisert slik at man prøver å få nye ting til å passe inn i allerede eksisterende mønstre. Og det er jo fantastisk!! Hvis vi ikke fungerte slik ville vi jo være roboter hele gjengen. Denne egenskapen blir kun farlig i det man er overbevist om at ens første antagelse er riktig.
Nei, men HI, snakket om hva som var moralsk forsvarlig i forhold til det å ha flere fedre til barna sine. Den eneste moralske problemstillingen jeg oppfatter i forhold til dette er det med seksualmoral. (Jeg ser en masse andre problemer med å ha flere fedre til barna sine. Praktiske og følelsesmessige, men ikke så mange moralske problemer.) Men det er godt mulig jeg har misforstått hva HI mente.
:rørt: Er man hore om man hart hatt sex med fler enn fire menn her? På en gang da, eller? :blånn:
Ang. hovedinnlegget: Jeg kjenner folk med barn med fler enn to fedre, og disse er langt i fra korttenkte. Livet kan ta uante vendinger. Å påstå at 2 fedre er det maks moralsk tillate er sannsynligvis mye mer korttenkt enn å ha barn med fler enn to menn.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
