Divine sa for 8år siden:

Nå har jeg ingen fobier som hindrer meg i å gjøre noe, men jeg driver med "face your fear" hele tiden, nettopp fordi jeg er redd for å dyrke redselen, slik at den forsterkes.

Tallulah sa for 8år siden:

I know! Jeg har skikkelig skrekk for at de skal sette seg fast i håret mitt.

Både nei og ja. Jeg har et par frykter som jeg aktivt har tatt tak i og mer eller mindre kvittet meg med, fordi de begrenset livet mitt. Det ene var flyskrekk, det andre var taleskrekk. Det første tvang jeg vekk med egen kraft, det andre har jeg blitt kurset i.

Men sommerfugler, sauer og mørkredsel begrenser meg ikke i hverdagen. Jeg tør å gå ute om sommeren, selv om det er sommerfugler der. Jeg besøker bondegårder, og griner ikke om en sau kommer for nærme. Jeg har vært på hytta alene, og akkurat der kan man jo si at det begrenser meg litt, for jeg har også valgt det bort. Men som regel har jeg jo noen med meg. Det er ikke noe som er vanskelig i hverdagen.
[url="http://www.foreldreportalen.no//www.pinterest.com/pin/create/extension/"][/url]

Vianne Rocher sa for 8år siden:

Jeg har jo en høydeskrekk som er vanvittig, men den ser jeg ikke på som rar. Det er jo farlig med høyder, at man får sug i magen av å stå på verandaen er kanskje litt mindre normalt, men det får så være.

Jeg er virkelig kjemperedd for gnagere som mus og rotter. Jeg blir kvalm og uvel på tanken av dem. Så ekle og gnagete og spiser seg inn i hus og lever livene sine inne i veggene dine uten at du aner det (før du plutselig blir veldig klar over det og må flytte mens Rentokil sanerer #hjælp). Nei, det er så ekkelt, men jeg synes jo ikke dette heller er rart da.

Min rareste frykt er nok frykten for små huller. I bakken når den første telen setter inn og det er bart (æææææsj!!!), eller i macaroni og ost. Jeg blir mest sint på hullene og får lyst til å få dem bort, men jeg spiser f.eks. ikke nevnte pastavariant eller ost som får områder med småsmå hullpartier i. Jeg tror jeg har et sånn indre bilde av der det er små huller, kravler også små, ja, maggots, eller noe i den dur :iiik:

Tallulah sa for 8år siden:

:latter: Vianne da!

Vianne Rocher sa for 8år siden:

Ja, det er noen som reagerer litt når jeg sier at jeg ikke liker mat med hull i. I og med at det er så åpenbart irrasjonelt, også i egne øyne, klarer jeg å ta meg sammen og f.eks. spise macaroni om jeg blir servert det, så det hemmer meg stort sett ikke i hverdagen da :humre:

Che sa for 8år siden:

Man kan leve et langt og lykkelig liv uten å forholde seg til makaroni, egentlig.

Vianne Rocher sa for 8år siden:

Ja, det er ikke vanskelig i dete hele tatt. Særlig siden jeg sånn generelt ikke er glad i gratenger. Det er jo stort sett der man møter på den.

-ea- sa for 8år siden:

Jeg kom til å tenke på denne tråden da jeg så denne avisartikkelen. Noen som frykter ugler i soveromsvinduet?

Teofelia sa for 8år siden:

Jeg tenker som Tally, at ting som ikke hemmer meg i hverdagen gidder jeg ikke gjøre noe med. Det er jo ikke et problem for meg at jeg ikke liker å sove med føttene utenfor dyna (tvert i mot hjelper det mot å fryse), så jeg ser ingen grunn til å trene på å tørre det.

Inagh sa for 8år siden:

Jeg hadde en virkelig panisk frykt for slanger. Det kurerte jeg ved å la Lillemann få hilse på slanger (kornsnok og pyton) for da måtte jeg jo forholde meg til dem sjøl også.

Jeg jobber med å bli kvitt angsten for edderkopper, for det er ikke spesiel grei kombinasjon å jobbe med barn og være redd de dyra der. Jeg har kommet så langt at jeg nå kan putte en kopp over evt edderkopper som er innendørs og bære dem ut, "For edderkopper liker seg nemlig best ute i hekken." :nemlig:
Jeg kjenner jeg er fornøyd med å la eksponeringsterapien stoppe der.

Jeg var redd for å fly til en kar jeg kjente sa til meg: "men Inagh - dør du, så dør du," og det hadde han igrunn rett i, så da slutta jeg bare med å være redd for det. :knegg:

Jeg jobber med min fobi mot klissete hender for tiden, der har jeg ikke kommet særlig langt, men jeg hyler i hvertfall ikke lenger, og jeg har (nesten) slutra å hyperventilere, så det er en viss framgang i det minste.

Bokormen sa for 8år siden:

Trypophobia?

Jeg visste ikke at det hadde et navn før broren min nevnte det. Da hadde jeg nettopp klaget min nød over det ekle, nye dusjhodet vårt. :knegg:

Floksa sa for 8år siden:

Jeg kurerte min høneskrekk (vi snakker krampegråt og hysterisk anfall og sitte i times vis i bilen og vente på hjelp) rett og slett ved å anskaffe høner. Og de vi fikk var avdanka industrihøner, uten fjær og så tykke at de knapt kunne gå.
Nå er jeg slett ikke redd (mine) høner og kan omgås andres. Mørkeredselen derimot er standhaftig og lei å bli kvitt. Det irriterer meg grenseløst at jeg skal være så redd.