Jeg kom til å tenke litt på dette etter at jeg har lest og deltatt litt i forskjellige-fedre-tråden.
Er det ofte slik at man gjør sine egne valg, erfaringer og opplevelser til norm? Og vurderer andre ut i fra det?
Jeg prøver å være aksepterende, tolerant og romslig. Men jeg har også mine greier.
Jeg sliter feks. med å forstå at noen (særlig med gode karakterer og forutsetninger) ikke ønsker å ta høyere utdanning. Jeg sliter med å forstå at man kan være hjemmeværende uten å kjede vettet av seg.
Jeg skjønner godt at ikke alle ønsker å ta høyere utdanning. Dessuten, tenk om alle hadde gjort det? Samfunnet hadde jo gått rett til helvete. :knegg:
Vi trenger jo bussjåfører, taxisjåfører, vaskepersonale, kafeteriapersonale, butikkansatte, postmenn osv.
Har du ingenting du tenker at du på en måte gjør rett eller som det ikke finnes alternativer til?
(Jeg vet jo selvsagt det du sier og er helt enig, rent prinsipielt. Jeg er bare ærlig om mine innerste tanker. Poenget er at jeg ikke skjønner at det er mulig å ikke være ambisiøs. :dønnærlig: )
Det er vanskelig å unngå å ha eget liv og erfaringer som balast når man lager egne meninger. Øvelsen er å være bevisst på forholdet og så jobbe med å unngå det. Dette vet jeg jo, men jeg klarer ikke alltid å leve etter regelen.
Jo helt klart, alle har nok det. Men dette med høyere utdanning er jo noe jeg vet ikke alle kan eller bør ta, så det mener jeg jo selvsagt ikke at det ikke finnes alternativer til. Men når du snakker om å være ambisiøs så skjønner jeg det litt bedre. Jeg hadde feks. råtnet på en innestengt fabrikk, mens noen faktisk trives med å jobbe slik.
Når det gjelder å dømme andre på en eller annen måte, så tror jeg ikke det finnes NOEN mennesker som ikke gjør det. De som sier de aldri dømmer andre, ja de lyver nok. :nemlig:
Hehe, med fire barn kan man ikke kjede vettet av seg når man er hjemmeværende.;) Men jeg skjønner hva du mener. Det er noe med det å få dekket sine behov på det mentale plan, bruke hodet sitt. Føle at man gjør noe fornuftig - for det kjennes ikke ut som samfunnet synes man gjør noe fornuftig når man er hjemmerværende for å ta seg av sine barn og heimen.
Men over til spørsmålet ditt. Vi ønsker vel alle å være fordomsfri, men ingen greier vel helt det. Og da blir det ut fra egne preferanser hvilke fordommer man har overfor andre.
Vi har vel alle vårt som vi syns er vanskelig å begripe at andre kan gjøre annerledes. Jeg føler ikke at jeg bruker mitt eget liv som norm egentlig, eller har så vanskelig for å skjønne ar andre velger noe annet. Jeg vet jo at det fins veldig mange mennesker som er helt annerledes enn meg, og dermed tenker og velger helt annerledes. Vi har alle erfaringer med oss som gjør oss til dem vi er.
Jeg kan forstå begge de tingene du sliter med å forstå. Jeg hadde veldig gode karakterer, men tok av forskjellige grunner ikke høyere utdanning. Og jeg syns jeg har klart meg ganske bra likevel. Hadde livet mitt vært annerledes på den tiden jeg skulle velge, hadde jeg nok valgt annerledes - men det nytter ikke å være bitter over det.
Jeg har også vært en god del hjemme med små barn i noen år, uten å kjede vettet av meg. Det skyldes ikke at jeg er idiot, men at jeg klarte å finne mye mening og innhold i livet sammen med ungene + at jeg alltid gjorde noe annet i tillegg. :)
Det var dine ting. Jeg har selvfølgelig også ting som jeg har fordommer mot eller syns er vanskelig å skjønne (for eksempel at noen vil gifte seg med 30 år eldre menn eller få fire barn i løpet av fire år), men jeg aksepterer at folk er forskjellige.
Det er vel et gammelt uttrykk som heter på seg selv kjenner en andre. Det tror jeg det er mye sant i. De mere reflekterte vil jo være obs på dette og kompensere litt i hva de pålegger andre som normativt.
Jeg synes det har gått veldig bra med deg, Maximilia. ;)
Alle er forskjellige, og for min del har det vært veldig sunt å henge litt på ulike nettfora, og se at det er mange måter å leve livet sitt på som er like bra, selv om de er forskjellige fra mine måter å leve livet på.
Jeg har fått mye større aksept for annrledeshet etter at jeg lærte om ulike personlighetstyper og at det finnes mange måter å være på, ulike preferanser og ulike måter å ta valg på. At noen er veldig logiske, mens andre velger utifra (mage-)følelser. Det er fascinerende. Og gjør det lettere å skjønne at folk er veldig forskjellige.
Jeg tror nok også at alt jeg har lest både her og på andre nettfora, har bidratt til at jeg har lært masse om hvordan andre organiserer livet sitt. Det har nok gjort meg mer tolerant i forhold til en rekke ting. De fleste i vår omgangskrets har levd ganske likt de siste årene - fra studier til jobb og familieliv. Så nettlivet mitt har nok gitt meg masse lærdom om hvordan andre lever.
Likevel så har jeg også ting som jeg vanskelig kan forestille meg - som for eksempel forhold der det er stor alders forskjellt (15 år og mer) og forhold med svært store kulturforskjeller.
Ja, jeg tror man ofte "dømmer" på bakgrunn av seg selv. Jeg stiller men ofte uvitende og litt ydmyk i forhold til folk som velger på helt andre måter enn jeg selv hadde valgt. Men jeg har lært at samme informasjon ikke nødvendigvis fører til samme konklusjon hos ellers like mennesker, så jeg ser og aksepterer at vi er forskjellige.
Folk som aldri har røykt stiller seg ofte totalt uforstående til at ellers oppegående mennesker har denne uvanen. Og det skjønner jeg faktisk at de gjør -og syns de er heldige som kan gjøre det. ;)
Det er mange ting som jeg ikke forstår kjenner jeg, fra banale ting som at folk kan bli oppriktig lei seg over at et fotballag har tapt en kamp eller til Jehovas Vitne som ønsker å dø heller enn å få blodtransfusjon.
Det som jeg stort sett har lært meg er at jeg trenger ikke å forstå det så lenge jeg respekterer det som folk gjør annerledes enn meg.
Og jeg synes det er lett å respektere andres valg som er helt uforståelige (for meg) sålenge de er tatt bevisst. Jeg har f.eks ingen problemer med å respektere noen som gir utdannelse på båten og få 17 barn istedet så lenge de har tenkt igjennom alternativene og funnet ut at dette er det de ønsker.
Det jeg mener gjelder jo for MEG. Hva andre gjør får de stå for, men gjør noen jeg kjenner noe jeg oppfatter som ekstremt dumt, så sier jeg fra. :knegg:
Syntes det å si at andre dømmer er litt "oppbrukt". Alle som ikke liker at andre er uenige sier oft dette. Det er jo ikke alltid snakk om å dømme, men mer at det ikke er alt man ville gjort selv...
Jeg skjønner ikke mennesker som liker å ødelegge for andre. For ikke å snakke om at jeg ikke begriper at folk kan være så lite oppegående at de er FrP-ere.
Sånn bortsett fra det så har jeg da greie nok karakterer, men skulle gjerne vært hjemmeværende. Det er min type luksus.
Eg trur faktisk at det ligg ganske biologisk i oss å vurdere andre ut frå korleis vi sjølve gjer ting. Det er slik vi dannar oss eit verdsbilete. Så erfarer og lærer vi etter kvart som tida går, og endrar eller stadfestar synet vårt på dette verdsbiletet.
Nettfora har absolutt lært meg ekstremt mykje som eg trur hadde teke år (om nokon gong) å lære irl. Her får vi ein kjærkomen port til andre sine tankar rundt livet, barn, sex, kjærleik, sjukdom, økonomi, utdanning, steborn o.l. I det vanlege livet ser vi gjerne det ytre. Vi ser korleis folk og familier ser ut og korleis dei oppfører seg - og dannar oss gjerne eit inntrykk av folk ut frå det. Det er vel berre med dei næraste ein diskuterer veldig rundt kva som er deira tanker kring korleis dei lever og praktiserer barneoppdragelse o.l. .
Jeg skjønner ikke at det ikke går an å skjønne at ikke alle er ambisiøse, men jeg skjønner jo at det er noen som ikke skjønner det.
:nemlig:
Det hadde vært fint om flere tok den at man uttaler seg, og oppfører seg i forhold til sitt utgangspunkt, og at våre utgangspunkt noen ganger er diametralt forskjellige. Ihvertfall i forumverdenen. :knegg:
Det blir nok Liven som trøster alfaCharlie. :nemlig: Med utgangspunkt i eget liv (slik at ingen påstår at vi kupper tråden). Og det finnes ikke noe banalt i det.
Jeg er ellers egentlig ganske lite ambisiøs, i alle fall på karriere-aktige ting, og har som sådan ingen problemer med å skjønne at andre er det. :humre: Men det er sikkert ikke vanskelig å finne andre områder der jeg er veldig ambisiøs. Ambisjoner har man vel primært på områder som er viktige for identiteten sin, har man ikke? Og det varierer jo fryktelig hvilke egenskaper folk baserer identiteten sin på. (Jeg har flere ganger tenkt at jeg er glad jeg ikke er vanvittig pen, for eksempel, fordi det virker slitsomt - eller i alle fall veldig fremmed for meg - å ha utseendet sitt som en vesentlig del av identiteten, og det er vanskelig å unngå, innbiller jeg meg, hvis man er veldig, veldig pen.)
Jeg synes det er spennende at folk er så forskjellige og at, som Mim sier, folk er så grunnleggende forskjellige når det gjelder hva som er viktig for dem. Jeg synes kanskje noe av det vanskeligste er å forstå at noen kan unngå å være interessert i slike forskjeller. (En av de tingene jeg vet at f.eks. Esme og jeg er forskjellige på, er at når hun er sint på noen, så er jeg alltid interessert i å prøve å finne ut hva som kan være grunnen til at de oppførte seg slik, mens hun primært er interessert i at de må slutte med det. :humre: Jeg tror jeg må virke irriterende og lite hjelpsom i slike sammenhenger. :flau: )
Ja jøss, selv mamma vil at jeg skal gråte i kveld. :knegg:
Skal ta banen til Ullevål nå. Det blir andre gang jeg skal på kamp ensom og alene. :sukk: Jeg trenger flere venner som liker fotball.
Tilbake til temaet, jeg skjønner ikke at noen IKKE kan like fotball, og f. eks. være vilt interessert sykling og Tour de France, men for all del, vær så god! generøs
Når det derimot kommer til mer alvorlige ting, av type menneskefiendtlige standpunkt som rasisme, nazisme et cetera nekter jeg å godta at det er pga. forskjellig bakgrunn, preferanse o.l. Det går en grense et sted.
Jeg tror de aller fleste synes det er vanskelig å fullt ut forstå andres valg. Det å akseptere at andre velger anderledes er noe annet. Jeg tror de aller fleste av oss lager normer ut i fra egne valg, og underbygger deretter med gode argumenter som stort sett passer en selv.
Da var det allerede sagt, det jeg satt og tenkte på.
Noen valg både forstår og respekterer jeg, selv om de er forskjellige fra mine. Noen valg blir såpass fremmede for meg at jeg må erkjenne at jeg ikke fullt ut forstår dem, men at jeg likevel respekterer dem. Noen valg kan jeg forstå, men ikke respektere, noen kan jeg hverken forstå eller respektere.
Jeg både forstår og respekterer at noen velger å ha barn med mye lenger intervaller enn meg. Der ser jeg godt fordelene med begge deler
Jeg syns det er vanskelig å fullt ut forstå at folk VELGER å få enebarn (eller ikke få barn overhodet). Der syns jeg fordelene med å ha flere barn er så åpenbare (for MEG), og i tillegg er det en følelsesmessig greie med at jeg stadig vekk føler intens begeistring og glede over flokken min at hjertet rett og slett overstyrer hjernen. Men det er 100% et valg jeg respekterer - jeg anerkjenner at mennesker rett og slett er forskjellige på dette.
Jeg kan godt forstå at folk setter barn til verden selv om de ikke kan ta vare på dem. Det er lett å forstå ønsket om en baby å ta vare på, noen å elske og bli elsket av. Særlig hvis man selv ikke har fått mye omsorg. Men dette er absolutt ikke et valg jeg kan respektere.
Jeg kan hverken forstå eller respektere at folk setter barn til verden og så mishandler dem.
Det er vel kanskje litt sant det der, ihvertfall om at det er som oftest jeg som er sint på noen. :humre: Men f.eks om en fyr er småfrekk i kjeften og klengete er jeg som oftest lite interessert i om det er fordi han ønsker å gjøre inntrykk eller om det er fordi han ikke liker meg. Irriterer han meg så irriterer han meg. Jeg skjønner ikke helt hvorfor man skal vite akkurat hva som er på innsiden når det er uansett handlingene man må forholde seg til.
Jeg hadde f.eks heller ville hatt en mann som ikke var kjempeglad i meg men som oppførte seg pent, enn en mann som var veldig veldig glad i meg inni seg men som oppførte seg som et svin. Hm.. det hadde kanskje alle gjort forresten.
Enig i at slike fundamentale forskjeller som man ofte ikke er bevisste på og som ofte er de som styrer valg og oppførsel i livet er veldig interessante.
Alle tar nok til en viss grad utgangspunkt i sitt eget "univers", noe annet ville jo vært rart. Men mennesker er herlig forskjellige, selv om vi har mye til felles. Det er jo akkurat dét som er så fantastisk!
Ingen er like, men alle er like mye verdt.
Dette er det helt grunnleggende i humanisme, mener jeg.
Et liv er jo egentlig en serie valg. Og hvis man bryter det ned til enkeltvalgene, kan man forstå omtrent alle mennesker tror jeg. Jeg har kommet et stykke på min vei her i livet, men jeg ser meg også av og til tilbake og tenker at det er ting jeg kunne gjort annerledes og vært like fornøyd. Minst.
Jeg kan heller ikke forstå det der med å ikke være ambisiøs.
Når venninner kommer og sier at de ønsker å bli hjelpepleiere, når de har både evner og økonomi til å ta lengre utdanning og bli sykepleier - se det forstår jeg ikke nei.
Eg forstår absolutt ikkje dei som byrja å røyke no (og dei siste åra), no som det er så opplyst om skadane.
Og eg slit med å forstå at folk vil jobbe fullt mens dei har små barn. At dei ikkje vil ha meir tid ilag barna og at det ikke er første prioritet denne tida.
Vil nok tru at dei fleste har slike punkt dei tenker innerst inne. Og det er vel ganske natruleg at ein syns ein gjer det beste sjølv. Eg prøver å vere åpen og sette meg inn i andres situasjon men i enkelte høve er det ikkje alltid så lett å forstå. Me er berre forskjellige.
Jeg for min del har større forståelse for at noen ønsker seg noe annet i livet enn høy utdanning og karriere enn at man ender opp med mange barn med mange fedre... Hvis man skal sammenligne disse to tingene, altså.
Men det var vel strengt tatt ikke det du var ute etter.
Det er helt klart enklest å ha forståelse for de valgene andre tar som ligner på sine egne. Hvor flink man er til å ha forståelse for situasjoner som er helt ulike de vi har vært i selv er utelukkende avhengig av hvor empatiske vi er, tenker jeg.
Jeg er nesten litt obsessed med å utvikle empati hos mine barn, elevene mine og meg selv.
Jeg tror det er det aller viktigste for oss selv, vårt samspill med andre og for samfunnet generelt ( til og med viktigere enn å ha lønnet arbeid... ; )
Selv møter jeg selvfølgelig ofte meg selv i døra hva forståelse og empati anngår. Men jeg jobber med saken.
Jeg tror jeg er rimelig åpen og inkluderende, og prøver å ikke dømme andre for de valgene de tar. Men det er klart jeg noen ganger stusser litt. Men så pleier jeg å tenke at det er ikke mitt liv, og andre får gjøre som de vil så lenge de ikke skader andre.
Jeg har ikke lest tråden, men synes det var et flott spørsmål.
Ja, jeg tror man tar utgangspunkt i egne erfaringer. Uansett hvor romslig man er eller ikke.
Men kanskje man blir det utfra erfaringer? Eller i mangel på dem?
Jeg er syk, har Fibromyalgi, og nå Lupus, men ikke pokker om jeg orker å bare suse hjemme. Særlig ikke siden jeg nå ikke har hjemmeboende barn.
Men jeg MÅ av og til resignere å innse at jeg ikke får gjort/orker/klarer ting...
Men jeg BØR forstå andre menneskers valg også.
Både når det gjelder hvor langt man drar utdannelsen sin, eller hvor langt man drar omsorgen sin, uten at det trenger å være en motsetning.
Jeg skjønner ikke helt at det behøver å være svart/hvitt. ;)
Vi alle ser vel mest fra vår egen navle. Samtidig så opplever jeg at med tøffe tak i livet så har jeg fått mer ydmykhet i forhold til å se at man fort kan falle utenfor i samfunnet. Mange mennesker har stor tro på at vi har det så godt i Norge og ordningene er så bra at ingen blir tapere eller kommer i økonomisk ruin uten at de selv har skyld i det. (det ble kanskje litt på sia av det du mente Mim)
Jeg har ei svært oppegående venninne som har valgt å være hjemmeværende. Hun føler at hun til stadighet må forsvare sitt valg. Enkelte kan ikke skjønne at hun vil la pensjonspoengene fare.... Jeg hadde ikke klart å være 100% hjemmeværende, men jeg syns det er flott at hun har tatt dette valget og at hun er fornøyd med det. Kan ikke si at jeg fullt ut forstår det, men jeg har full respekt for det. Like mye som hun har respekt for at jeg har valgt å ta en utdannelse nå i voksen alder.
Jeg er nok på samme plan som deg - kan stusse litt - men respekterer at vi menneskene er såpass forskjellige at det er ulike ting som er viktige for oss.
At man vil bli hjelpepleier istedenfor sykepleier - ja, hvorfor ikke? Det er to ulike typer jobber?
At man vil tilbake på jobb to uker etter en fødsel - jo, hvis det er noe som noen få mødre vil prøve, så la de det. Hvis det blir for mye for de, kan de "gå tilbake til" permisjonen. Hvis det fungerer, kan det jo være at mannen er hjemme?
Hvis noen har lyst til å jobbe med et "enkelt" yrke, ja, så kanskje har de større overskudd til å drive med aktiviteter for ungene på kveldstid? Jeg ser ihvertfall ofte at det er mange foreldre med jobber hvor de ikke blir såååå slitne, som er aktive i lag og organisasjoner. Det er jo bra det - samma for meg hvor de bruker intellektet sitt vel?
Listen over eksempler er utømmelig.
Vi bør alle prøve å forstå andre litt mer. Det er først når vi setter oss i deres situasjon og ser på deres liv fra deres ståsted at vi faktisk kan forsøke å se hvordan deres verden er. Og det er det som er empati, at vi legger vår egen verden, våre egne oppfatninger til side for å forsøke å forstå andres valg.
Jeg tror ikke empati kommer av seg selv, det kommer av "trening" og viljen til å ville forstå andre.
At noen også mangler respekt for andres valg i livet, se det er verre. Og jeg strir litt med å forstå hvordan noen kan si at de ikke kan respektere andres valg i livet sålenge det dreier seg om familieliv og karriereliv...
For meg er det innlysende at vi alle har høyst ulike mål for livene våre, og det er våre medfødte talenter, våre interesser og våre pesonligheter som avgjør hva vi finner meningsfullt og hva som gir glede.
Selv har jeg hatt lyst til å bli lærer så lenge jeg kan huske. For meg er det et meningsfullt og givende yrke. Jeg er ikke en husmortype for jeg er ikke veldig glad i husarbeid og jeg liker å fylle dagene mine med arbeid med barn og samarbeid med kolleger ( nå jobber jeg riktignok deltid - det kalles pose&sekk!).
Jeg har en venninne som har jobbet i både barnehage og skole. Hun droppet ut av førskolelærerstudie grunnet graviditet.
Nå er hun ikke interessert i å fullføre.
Hun strortrives hjemme, og hun har tre barn mye av livet hennes dreier seg rundt.
Hun er dyktig og ville gjennomført de fleste studier med glans, regner jeg med.
Men hun ØNSKER DET IKKE!
Og jeg har aldri stusset over dette. HUN fyller livet sitt med innhold på SIN måte, og JEG fyller livet mitt med innhold på MIN måte.
Det hadde da vært høyst merkelig om absolutt alle mennesker var opptatt av akademisk utdanning.
Jeg jobber i et yrke hvor vi er svært mange kvinner og noen få menn. Flyvertinne. Svært mange forskjellige typer mennesker, og med svært forskjellig yrkesbakgrunn eller utdannelser. For å ta utg.punkt i meg selv. Jeg skulle begynne på hotellhøgskolen den høsten jeg startet med sommerjobb som flyvertinne. Det var jeg helt sikker på. Jeg var også helt sikker på at flyvertinnejobben ikke var noe for meg som var skoleflink, og hadde store ambisjoner om å starte egen restaurant eller et lite nisje-hotell:rolleyes:
Jeg har tatt utdannelse men det ble senere på fritiden.
Det ble altså ikke helt slik jeg egentlig planla. Jeg stortrivdes nemlig i jobben som egentlig bare skulle være en sommerjobb med godt betalt. Jeg har verdens hyggeligste kolleger, fantastisk miljø hvor det skjer noe hele tiden, ingen dag er lik, man opplever masse hyggelig, treffer utrolig mange hyggelige folk (og noen få drittsekker) og jeg tjener forholdsvis greit, og har forholdsvis gode betingelser i fht. det at jeg har barn (krav på redusert arbeidstid blant annet). Det er karriere-jegere som har begynt i jobben min som ikke orket den karusellen lenger. Jeg kjenner også mange kolleger som er sykepleiere (som synes sykepleierjobben er for tøff med for dårlig betalt og for dårlige betingelser), jeg har også advokater, lærere, fysioterapeuter, et par psykologer som kolleger, og fellesnevneren er at de faktisk synes de har det bedre med mindre ansvar, mer fritid og god lønn.
Jeg kan forstå at noen kan være hjemmeværende i noen år i småbarnsperioden. Jeg har kost meg snart 3 år hjemme selv. Det gikk utrolig fort, og jeg kjedet meg ikke et sekund! Men ja, jobb er viktig for meg i et lenger tidsperspektiv - jobben er min egen-tid! Ja, faktisk nesten litt hobby og interesse!
Jeg anbefaler også Frp-koden for økt respekt og innsikt. Og jeg tror i hvertfall ikke man kan få noen til å slutte å stemme Frp ved å ikke ville forstå hvorfor de mener det er naturlig å stemme på et slikt merkelig parti.
Macy; alle "må" ikke ha en tittel. Men alle har da gjerne en tittel? Man blir kalt det man gjør, ikke sant? (Som ikke nødvendigvis er det man er utdannet til)
Jeg må si at det ligger mye trygghet i en tittel. For min del ligger det også mye selvrespekt i tittelen min (utdanningstittelen OG jobbetittelen) ettersom det for meg handler om hvor langt en jente fra tjukkeste bondelandet uten foreldre med høyere utdanning kan komme. Jeg er stolt av utdanningen min og av hvilken retning jeg har klart å utvikle karrieren. At jeg i tillegg har funnet ut av masse moro gjennom forskingen min og endrer verden litt hver dag fra her jeg sitter nå, er en fantastisk bonus.
Jeg har stortrivdes på SFO og som servitør også, jeg. Men jeg kunne ikke blitt noen av stedene uten å skaffet meg relevant utdanning. Det ligger mye trygghet i å vite hva det går i, sånn ordentlig og ikke bare praktisk.
Da jeg undersøkte gamle barnehjem, viste det seg at veldig mange hadde ufaglært ledelse og personale. Dette var gjerne godt voksne damer med kall og sånt. Det var helt klart mer omsorgssvikt, vold og overgrep på de barnehjemmene som hadde ufaglært personale. Sosialdirektoratet satte hardt mot hardt en gang på 50-tallet og sa at barnehjem med ufaglært ledelse ikke fikk godkjenning. Men ettersom det var så mange barn som av ulike årsaker ikke kunne bo i vanlige familier, så var det massevis, særlig en del kristne, barnehjem som drev uten godkjenning. Selv over ti år etter at det ble forbudt å slå barn på institusjoner og skoler, hadde indremisjonen en egen håndbok i avstraffelse (med tegninger) som ble brukt på barnehjemmene som indremisjonen eide og drev.
Så jeg er dypt skeptisk til at ufaglærte jobber på barnevernsinstitusjoner, SFO, barnehage og skole. Selv om enkeltpersoner selvsagt er flinke. Man lærer faktisk en god del som gir innsikt under utdanning. Jeg ønsker det lettere å kombinere jobb og utdanning, som fagforbundet gjør i fht barnehagepersonale.
Nei, det undrer meg også, at folk kan stemme på ting som virkelig ikke lønner seg for dem. En doktorgradsstudie av Høyrevelgerne viste at 1/3 stemte fordi de regnet med at det ville lønne seg på sikt og 1/3 stemte fordi de ønsket å være i en posisjon der det ville lønne seg. Folk er rare.
Helt enig med deg. Jeg har sett flinke ufaglærte i skolen, men jeg har også sett flere ufaglærte som har prøvd så godt de kan. Det jeg har registrert er at de klarer seg bra så lenge det går noenlunde "på skinner", men når det ikke gjør det så reagerer de på en uheldig måte overfor ungene. De har heller ikke den forståelsen for at barn med ulike diagnoser må behandles ut i fra det. Ikke minst at en del elever trenger forutsigelighet osv. Jeg har hørt en ufaglært stå å si til en 3. klassing at hun måtte være dum som ikke skjønte at Afrika var en verdensdel og ikke et land :eek:
I utdanningen har vi reflektert over masse, og vi har fått med oss masse viktig teori som gjør oss trygge i jobben vi skal gjøre. Etterhvert sitter dette i "ryggmargen" og vi handler ut i fra det.
Du skal ikke se vekk fra det. Ære være den som er så tolerant og fordomsfri at h*n klarer å alt fra alles ståsted. Selv om jeg absolutt ser poenget i at samfunnet hadde gått lukt til helvete om alle hadde tatt høyere utdannelse. Om vi ikke krevde det for å få en jobb i kassen på Rimi eller for å være vaskehjelp på sykehuset da ;)
Jeg er full av fordommer, men klok nok til å late som om jeg ikke har det når jeg omgås dem som rammes av mine fordommer :nemlig:.
Jeg skal ikke skryte på meg et perfekt og feilfritt liv, for alt i verden, men jeg lurer feks på hvor man henter impulser fra til å ha en meningsfull samtale med partneren når man "bare" (jeg vet det ikke er bare, bare) går hjemme med unger. Selv følte jeg at jeg rotnet på rot mentalt sett det året jeg gikk hjemme, og det eneste jeg opplevde var unger og småprat med andre hjemmeværende mødre.
Når det gjelder utdannelse så har jeg flere venner uten utdannelse som har gode, interessante jobber, men det blir nok vanskeligere og vanskeligere å få seg en karriere uten utdannelsen i bunn, i alle fall opplevde ei venninne at hennes årelange erfaring var null verd når hun ikke hadde papirene i orden, da hun søkte en jobb hun sikkert var mer enn kvalifisert til. Så nå tar hun utdannelsen på si.
Men til syvende og sist så tror jeg at det viktigste er at man er lykkelig og fornøyd - med seg selv og med en eventuell partner. Det aller tristeste må jo være å komme til livets slutt og innse at man har kastet bort livet og ikke levd ut drømmene sine. enten man drømmer om det ene eller det andre :nemlig:.
Et slikt syn på politikk syns jeg er skremmende, og jeg tror vel ikke at du mener det slik det kommer frem her? At partivalg bør være proposjonalt med inntekt fra venstre til høyre (ingen inntekt og formue=Rødt, litt mer inntekt og formue= SV, enda høyere inntekt og formue =AP osv), og hvis folk stemmer på et parti som ikke maksimerer deres materielle interesser er folk dumme?
Jeg mener man må ha litt mer respekt for folks hoder og hjerter, det kan jo hende at mange av disse høyrevelgerne faktisk stemmer på verdigrunnlag og ideologi, og ikke bare etter hva som gagner lommeboken deres. Jeg har nær familie som helt klart ville "tjent" på å stemme Høyre, men som er trofast mot AP fordi de mener dette partiet er dem nærmest i verdigrunnlag. Det setter jeg på konto for idealisme, ikke for dumskap.
Dette tenker jeg veldig mye på, særlig etter at jeg begynte å henge her. Jeg tror det er klin umulig å ikke bruke seg selv som målestokk, man kan både tro og føle at man er vidåpen for alle slags impulser, men jeg tror de fleste vil forsvare seg selv og valgene sine med nebb og klør. Særlig de viktige valgene i livet som er bortimot ireversible. Hvem vil innrømme at de har kastet bort livet sitt eller at de har tatt feil de siste 30 årene? Det er en menneskelig mekanisme. Jeg mener ikke at ingen er åpne om at de har gjort ukloke valg, men jeg tror de fleste vil forsvare seg og sitt.
Jeg er veldig lydhør for kritikk av meningene mine og tar det til meg om noen korrigerer meg på faktafeil. Også har jeg lært at samfunnsspørsmål har mange sider og at jeg ikke alltid har tenkt på alle sidene. Jeg er ikke så redd for å innrømme at jeg tar feil når jeg tydelig står overfor noen med mer peiling enn meg.
Jeg kjenner så mange bra mennesker uten høyere utdannelse at det ikke er naturlig for meg å bruke utdannelse som kriterie eller målestokk. Klart det er fint å studere noen år, men det er ikke avgjørende for verken intellekt eller livskvalitet eller noe annet. Min studenterfaring er at man ikke er det minste spesiell som studerer, man trenger ikke være spesielt smart, klok eller oppegående for å gjennomføre noen år på universitetet. Det er selvsagt en fordel å være det, men ingen forutsetning. Ellers er det fint å være student altså, jeg skulle gjerne gått noen år på skole igjen.
Det er nok slik at man tar utgangspunkt i sitt eget liv når man ser på andre. Det er jo sitt eget liv man kan og forstår. Det hjelper meg sikkert ikke noe særlig at de fleste vennene mine har hatt forholdsvis likt oppvekstgrunnlag og samme lengde på utdanning som jeg selv har. Da sitter vi sammen og ser verden fra det samme stedet og er skjønt enige om at vår synsvinkel er rett.
... dette var litt satt på spissen.
Og så får vi heller prøve å ta oss i nakken innimellom å tenke at verden faktisk ikke er så endimensjonal allikevel.
Jeg tenker som Mim; at lykken er å ta lang utdannelse når man har evner til det og at det må være kjedelig å "bare være hjemme". Men det er utifra min verdensoppfatning.
[quote=Kasia;495640]
Jeg kjenner så mange bra mennesker uten høyere utdannelse at det ikke er naturlig for meg å bruke utdannelse som kriterie eller målestokk. Klart det er fint å studere noen år, men det er ikke avgjørende for verken intellekt eller livskvalitet eller noe annet.quote]
Det er jo fra sitt eget liv man henter erfaring til å vurdere andres valg. Slik er det hos alle :sådetså:
Men å bruke sine egne valg som en normsetter, der får man tråkke varsomt!
Jeg skjønner i hvert fall godt at andre velger annerledes enn meg. Gjør andre ting enn meg. Å forstå et menneskes bakgrunn, er verdifullt og spennende.
Men noen ting kan jeg ikke forstå eller akseptere.
Jeg slutter ikke å la meg forundre over mennesker som på fullt alvor mener at det de selv til enhver tid velger er det eneste riktige for alle andre også. At ens eget liv, egne prioriteringer og valg er en norm for andre.
Jeg veksler litt mellom å tenke at det er arrogant/selvopptatt/uklokt/dummskap/ et tegn på enkle sjelsevner/usympatisk/latterlig å faktisk være overbevist om at ens eget liv er selve fasiten for hvordan Livet Skal Leves...
Zoë: husker ikke om du var på Modne Mødre på NM? Vi diskuterte oss en gang frem til en liste over "leveregler" (som jeg tror fremdeles ligger spikret inne på det underforumet), og i løpet av diskusjonen sa jeg blant annet
Skilpadda på NM sa:
Jeg nekter jo å gå med på at jeg skal måtte tenke og leve og føle og mene slik andre gjør, så da kan jeg knapt forlange at alle andre skal leve/tenke slik jeg synes er best, heller. (Selv i de tilfellene der jeg naturligvis har rett. )
Dette kom med i "Modne Mødres ti bud" som en parentesbemerkning: "(Mitt liv skal ikke være en mal for andres liv - selv om det burde være det.)".
Jeg synes ikke det er så merkelig om vi dømmer andre utfra egne preferanser. Vi er jo bare akkurat det ene mennesket vi er.
Det som virkelig er synd er om vi ikke evner å se at det faktisk er det vi gjør!
Det ville være rart om vi klarte å ha et overordnet perspektiv på alt og alle - og hadde så brede kunnskaper at det ikke var noe som satte oss opp på gjerdet med armene i kors.
Det viktigste her blir å vite at vi har begrenset med kunnskap og forståelse og at vi faktisk har et sett med verdier og normer som vi tolker og forstår livet utfra. Så kan vi jobbe med egne holdninger og lære å akseptere forskjellighet. Jeg møter meg selv i døra hver dag ift å være sneversynt og fordømmende i en eller annen form. Men ikke søren om jeg lar meg selv bli der. DET aksepterer jeg ikke
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
)