Fløyel sa for 8år siden:

Gleder meg til å diskutere boken med dere! Utrolig fengende bok og passende tittel.

Strå sa for 8år siden:

Jeg har aldri vært med på å diskutere en skjønnlitterær bok før, så bær over med meg. Nå skriver jeg uten å se på notatene mine, det får komme senere. Unnskyld. :)

I lys av skriveriene om boken i høst, hadde jeg ventet meg en "stakkars meg" bok, men det var den langt i fra. Hun skriver nesten muntert om de merkelige selvopptatte foreldrene sine. Den springende forflytningen mellom nåtid og diverse fortider, virket logisk og ulogisk på en gang. Det krevde akkurat passe av meg som leser, jeg ble tvunget til å være litt ekstra oppmerksom.

Alt i alt likte jeg leseopplevelsen jeg fikk.

Tjorven sa for 8år siden:

Jeg glemte jo diskusjonen helt.

Jeg visste ingenting om boka før jeg startet å lese. Jeg tenkte en del på Knausgård ettersom boka skred frem. Riktignok er hun svært forsiktig når det kommer til å skrive om egne barn, men foreldrene får jo gjennomgå.

Det må ha vært rart å vokse opp med to så kjente foreldre. Og de hadde tydeligvis ikke veldig fokus på å være foreldre heller.

Jeg likte boka. Den var lettlest og ga en fin innsikt i noe som for meg er helt fremmed.

Divine sa for 8år siden:

Jeg har ikke lest noe av Linn Ullmann før. Allerede som barn bestemte jeg meg for at jeg ikke likte henne, og den fordommen hadde på en måte fått satt seg. Men etter denne boken ser jeg på henne med helt andre øyne. Boken var verken sensasjonalistisk eller "stakkars meg". Jeg syntes hun klarte å få fram at hun veldig godt vet at hun ikke er hvermansen, samtidig som hun får fram at også mennesker i en særstilling opplever "hvermanske" følelser. Jeg syntes hun beskrev foreldrene med stor kjærlighet. De ble verken heltedyrket eller latterliggjort.

Tjorven sa for 8år siden:

Det var jeg veldig enig med deg i, Divine. Boka var med på å vise at også kjendiser er helt vanlige folk til hverdags, med sine feil, men også gode sider.

Strå sa for 8år siden:

Jeg tenkte også slik Divine, at hun gjorde lite vesen av sin status som ikkehvermannsen.

Et sted tenkte jeg i hvert fall "stakkars henne", da pleieren (?) Cecilia til Linns uttalelse "Men han ba meg komme, sier jeg" svarer "Han ba noen komme. Jeg tror ikke det var deg han mente". Det kan ikke vært så hyggelig å høre. Men heller ikke Cecilia gjøres til noen grusom person, hun kommer inn i historien som en statist som gjorde jobben sin.

Heilo sa for 8år siden:

Jeg likte boka godt, og tenker at den er allmennmenneskelig selv om den rent konkret handler om personer som er offentlig kjente og som selvsagt er uvanlig begavede kunstnere. Konfliktene mellom å kunne realisere sine egne potensialer og å være omsorgsperson for andre er jo noe som mange kan leve seg inn i, og kjønnsulikhetene i hvordan moren og faren løser denne konflikten og hvordan deres løsninger blir oppfattet av andre (også barnet) synes jeg var interessant om enn velkjent.

Magica sa for 8år siden:

Jeg syns hun skriver godt og lettlest, og det er lett å leve seg inn i skildringene. Jeg har ikke lest ferdig boka.

Fløyel sa for 8år siden:

Jeg har en greie med biografiske bøker. Jeg blir veldig opphengt i personer, steder og konkrete ting som blir nevnt i boken. Jeg liker som regel biografer utrolig godt, men jeg vet at det tar meg lang tid å lese slike bøker.

Hvorfor?
Fordi jeg blir sittende å google, søker opp menneskene, ser på intervjuer, (jeg så 1 times intervju med Ingmar Bergman fra SVT2 - et flere tiår gammelt intervju), jeg måtte høre stemmen og danne meg et inntrykk, en ting er hva man leser, men så må jeg vite mer. Jeg får en skikkelig "hangup" på menneskene jeg leser om. Jeg må høre stemmene, se bilder - og i denne boken ble det også skrevet mange filmtittler og da må jeg google litt, det er flere av filmene jeg må se. Jeg har googlet alle menneskene som er nevnt, studert kart over Gotland - ting tar tid.

Jeg har jo alltid hatt en formening om Liv og Linn Ullmann, og tildels Ingmar Bergman, men at kona hans Ingrid var så usedvanlig vakker - Käbi likeså. At han hadde 9 barn og 5 koner + Liv, det var ukjent for meg. Jeg kan forstå at Bergman var en kvinnebedårer - for han var jo en veldig kjekk og tiltalende mann. Han har en utrolig behagelig stemme. At han forelsket seg i Gotland kan jeg også virkelig forstå, for det er jo ett veldig vakkert sted. Formeningen min om disse menneskene har endret seg etter å ha lest boken.

Jeg har googlet meg bort flere kvelder, jeg har satt meg ned for å lese boken, så har jeg lest 3 sider og sittet 2 timer på google, rotet meg inn i artikler skrevet om menneskene, sett intervjuer osv. Jeg har veldig lyst til å besøke Gotland og Bergman center etter å ha lest boken.

Jeg lar meg imponere av Linn sin selvinnsikt, for jeg har faktisk alltid forestilt meg henne som en litt sutrete person pga. stemmen og ansiktsuttrykk - og igjennom boken så har jeg jo forstått at dette med ansiktsuttrykkene er bevisst.

Jeg har lest boken ferdig, men jeg er ikke ferdig med boken - for jeg må gå tilbake, jeg må se noen filmer laget av Ingmar. Filmer som Linn så som liten.

Liv var en utrolig pen, ung og uskyldsren jente når hun traff Ingmar, jeg skjønner at han valgte henne i mange av sine filmer. Jeg visste at hun var en avholdskvinne, men det er først nå jeg vet hvorfor hun er det. Det er noe med stemmen og toneleiet til Liv Ullmann som jeg sliter veldig med da.

Jeg var veldig spent på om boken var skrevet med Linns sutrete stemme (pipende kaller hun den selv), og det var den virkelig ikke. Hun skriver om sitt liv som for henne fortoner seg som helt normalt, men for utenforstående så er det jo helt fjernt. Hun er datter av to legender innen film og teater, to utrolig selvsentrerte mennesker, men de blir ikke fremstilt slik. Hun skriver om dem slik hun opplever dem, som to foreldre som er tilstede, men samtidig ikke. Foreldrene viser Linn veldig kjærlighet, men fullstendig fraværende, de har ikke noe fast tilholdsted, de farter rundt, moren forsøker å få et fast bosted til henne, men da med andre som skal se etter henne. Det er en ting hun har fast i barndommen og det er den ene måneden på Gotland, og der er det så mange regler å forholde seg til - men samtidig, det fremstår ikke som et problem - det er livet hennes, helt "normalt". Ingen av foreldrene fremstår som veldig gode foreldre, men til tider så er det jo veldig tilstede. De snakker til henne som om hun er en voksen, jeg får følelsen av at hun aldri har hatt en barnlig barndom, samtidig som somrene på Gotland gir gode barndomsminner.

Bare det å sette en 13 år gammel jente alene i et hus, i et nytt land med fremmede hasjrøykende barnepassere er for enhver helt absurd, men hun lager ikke noe oppstyr eller anklagelser rundt det, hun konstaterer et faktum, slik var det og det gikk helt greit. Linn skriver om savnet etter foreldrene, men ikke på en sutrete måte, hun forteller det bare som det er, uten å anklage foreldrene på noen som helst måte.

Hun lærer som veldig liten å forholde seg til alle menneskene rundt foreldrene - assistenter, hushjelper, 8 andre søsken, jeg får ikke inntrykk av at hun hverken mangler noe eller savner noe, hun innfinner seg bare i at slik er livet og det er det som har formet henne.

Underveis i boken lurte jeg på hvorfor Linn skriver om seg selv i 3.dje person - jenta - så bytter ut om til meg, som om hun betrakter seg selv utenfra, men samtidig ikke. Hun skriver ikke en gang foreldrenes navn, hun refererer til dem som mamma og pappa, og for omverdnen var/er de legendene Ingmar Bergman og Liv Ullmann, men for henne er de jo "bare" mamma og pappa.

Jeg ble lei meg på Linns vegne, pga den manglende barndommen og nærheten til foreldrene, men samtidig utrolig imponert over at hun har kommet så styrket ut av alt, hun vet ikke om noe annet liv. At jeg har fått en annen respekt for henne må jeg vel innrømme.

Røverdatter sa for 8år siden:

Jeg har likt alle bøkene til Linn Ullmann veldig godt, sånn ordentlig, inderlig, god-leseropplevelse-godt, men ble ikke så begeistret for denne. Det er selvsagt fascinerende å lese om oppveksten og livet som datteren til et såpass spesielt og profilert kjendisektepar. Alt sammen var godt og gjennomført skrevet, men den dybden og den menneskeforståelsen som de tidligere bøkene har vært preget av - den mangler. Forståelig nok altså, men for meg er det slik at jeg syns denne boken var en del svakere enn de forrige.

Og jeg får absolutt ikke noe Knausgård-følelse selv om boken er selvbiografisk. To forskjellige verdener.

Filifjonka sa for 8år siden:

Jeg leste ut boka i går kveld, og sitter igjen med omtrent akkurat det Røverdatter sa. Har heller ingen Knausgård-assosiasjoner overhodet.

Kjenner meg heller ikke igjen i det med fascinasjon over at "kjendiser" kan ha de samme menneskelige følelsene som alle andre, det har jeg aldri tvilt på.

Jeg sitter også igjen med inntrykket av en datter som er glad i foreldrene sine, på tross av deres noe sviktende evne til å ta hånd om barn. Det frykteligste syns jeg var da moren lot henne dra til Paris med en 44 år gammel fotograf da hun var 15. :grøsser:

Divine sa for 8år siden:

Det var ikke det som var mitt hovedpoeng, altså. Jeg var mer fascinert av at hun klarte å formidle (overfor MEG i alle fall) at hun slett ikke er en vanlig person, men uten å male det med bred pensel.

Fløyel sa for 8år siden:

Enig med Divine.

Jeg mener heller ikke at det er noen Wow-effekt over at kjendiser lever normale liv, eller de fortoner seg som normale. Men jeg sperret om øynene av enkelte historier i boken.

ingling sa for 8år siden:

Jeg ble veldig revet med, og veldig interessert i historien til Liv Ullmann og Ingmar Bergman, så jeg så en dokumentar om dem og leste litt utenom. Jeg har ofte sansen for biografiske fortellinger, og kunne relatere meg til en del av følelsene selv om jeg har hatt et helt annerledes forhold til mine foreldre. Det er lenge siden jeg har lest noe av henne, men jeg fikk lyst til å finne frem en av de bøkene jeg har hjemme, så hun har tydeligvis fanget meg med skildringene sine. Jeg leste den ganske fort og var litt trist da den var slutt, det pleier å være et godt tegn.

Tjorven sa for 8år siden:

Det var vel nettopp det at det ble så kontrastfullt som understreket det hele.

Strå sa for 8år siden:

Ja, kontrasten mellom "berømtheter er heeelt vanlige" og enkelte hendelser fikk meg også til å sperre opp øynene av og til.

Jeg la også merke til at faren hennes så tydelig var klar over at minnene ble (gradvis) borte. Akkurat det kan være veldig vanskelig når folk man kjenner ikke lenger husker ting man har snakket med dem om før. Hun beskriver godt den sorgen faren har i forhold til det, men lite om hvordan hun selv tar det. En av mine nærmeste har kommet til erkjennelsen nå, men det var søren ta meg vanskelig å takle stadige kommentarer av typen "dette har aldri hendt" fram til da.

Divine sa for 8år siden:

Jeg syntes det var hjerteskjærende det hun skrev om å være livredd når moren ikke ringte. Det var utrolig gripende.

Blondie sa for 8år siden:

Jeg likte boken godt og selv om jeg er en av de få som ikke anser Knausgård som noe skjellsord, så synes jeg ikke den minnet om hans verk heller. Fin flyt i historien, interessante karakterer (bra for dem, siden de ikke er diktet opp :knegg: ) og absolutt lesverdig.

Filifjonka sa for 8år siden:

Jeg anser ihvertfall ikke Knausgård som noe skjellsord, jeg syns Min kamp-bøkene er fantastiske. Opplever denne boka som et helt annet (og mye mindre) prosjekt.

Tjorven sa for 8år siden:

Det var jeg som nevnte Knausgård, og årsaken til det var at han også utleverer mindre flaterende sider av sine nærmeste. Men jeg har nesten ikke lest selvbiografier tidligere, så det kan jo hende at alle gjør det. :vetikke:

Røverdatter sa for 8år siden:

Helt enig.

Cumulus sa for 8år siden:

Har akkurat lånt den, gleder meg! :jupp:

ingling sa for 8år siden:

Jeg har hørt Linn Ullman snakke om og lese fra boken i dag, og fikk i grunnen lyst til å lese den en gang til! Jeg likte hvordan hun reflekterte rundt historien og hvorfor hun er opptatt av at dette er en roman, selv om den er biografisk. Jeg opplevde den også mye mer som en roman på tross av at alle karakterene er kjente mennesker, og selv om jeg tenkte på og ble nysgjerrig på forholdet til de voksne, ble jeg også så revet med at jeg ikke tenkte så mye på det som hvis det hadde vært en vanlig biografi. Det var også fint å høre henne snakke om foreldrene, det var mye varme og humor i det hun sa. Jeg ble truffet av det med å "bære faren i vesken" som hun skriver om i boken, at hun ikke klarte å høre på opptakene lenge etter han døde fordi det ble en så sterk påminner om det de ikke fikk snakket om. Det er gjenkjennelig for meg som mistet faren min for halvannet år siden, selv om vårt forhold var helt annerledes enn deres. Klok og fin dame som jeg godt kunne hørt på mye lenger enn tre kvarter!

Filifjonka sa for 8år siden:

Jeg har også hørt henne snakke om boken, og satt igjen med samme inntrykk. :)

Apple sa for 7år siden:

Har nettopp mest boka, lenge etter dere andre. Likte den godt og enig i mye sv det dere beskriver. Er det noen som vet hvorfor hun byttet navn? Hun skrev at hun ikke passet til navnet sitt, men vet man noe mer enn det?

Divine sa for 7år siden:

Jeg har lest at hun ble døpt Karin Beate fordi Linn ikke var et lovlig navn. Og det tviler jeg ikke på, jeg har selv slektninger som ikke fikk lov til å hete Linn med to n-er.

Blondie sa for 7år siden:

Karin Beate var vel dessuten oppkalling. Karen etter farens et-eller-annet og Beate etter morens dukke. Dette var tema på LittPod med Linn for litt siden, men bokbaderen fulgte ikke opp spørsmålene sine.

Blondie sa for 7år siden:

Forøvrig har jeg lest Nåde siden sist og anbefaler den på det sterkeste.

Vi må ha lesesirkel igjen! :hyper:

Apple sa for 7år siden:

Ah, så hun tok det navnet som egentlig var ment for henne? Ja, det sto at hun var oppkalt.

Jeg tenker også å lese flere bøker av henne.