Det måtte jo komme...
Eldste blir 18 om en Mnd. Men nå har noen av kompisene alt fått lappen, og han hentes her når de skal noe. Her i byen er det aldri snakk om å kjøre i stor fart, så det er jeg ikke så bekymret for. Men nå skal de altså på hyttetur i helga, og en av de som har hatt lappen noen uker skal vist kjøre. Det er ca 45 min kjøretur. Men det kan jo være glatt.... Og jeg kjenner jo ikke han som kjører så godt... Ikke har jeg mulighet til p tilby at jeg kjører heller, da jeg skal på seinvakt.
Skal snakke med han om å huske belte alltid osv. Og om å si fra i fht fart!
BTDT. Det er nok dessverre bare å gi slipp og så sitte hjemme og bite negler. :klemme:
Eldstesønnen min er 22. Han har ikke lappen selv, men har sittet på med en god del unge og uerfarne sjåfører de siste årene. Jeg har alltid vært urolig, men da sønnen min selv kom og sa at det var en kamerat han nektet å sitte på med for han kjørte så uansvarlig, så ble jeg litt lettet. Da ser han i det minste an litt selv.
GinaK: Hvorfor skal man ringe moren til en myndig person? :vetikke:
That' life...ja.
Gruer meg til mellombror skal på tg i Lillehammer i påsken...7 timers kjøretur med ferske sjåfører. Får håpe vi har prentet inn gode verdier.
Dette er vanskelig, men en del av livets gang.
Vi har fått følt skikklig på kroppen hvor gale det kan gå, og hvor hjelpeløse vi er mot andre trafikanter vi ikke kan styre.
Jeg hadde fnist om noen hadde ringt meg som mamma for å snakke med meg om 18-åringen min. (Så sant han ikke drev villmannskjøring i min bil.)
Ellers sier jeg som de andre: That´s life. Man slutter ikke å bekymre seg selv om de blir voksne, men man må slippe taket og tenke at det går som regel bra.
Som 007 sier, har man barn har man bekymringer livet ut ;)
Jeg kan jo fortelle om besten min på 97 år som ringte meg sent en fredagskveld.han lurte på om moren min var hos meg. (Jeg bor to timer fra de). Joda det var hun. Han hadde kikket ut vinduet før han skulle til sengs, og så det var helt mørkt i huset hennes. Hun hadde sagt hun skulle til meg, men ikke at hun ikke kom hjem igjen om kvelden. Men ok, da visste han hvor hun var og kunne ta natt.
Så kommer det fra mamma i sofaen, som en trassig tenåring: Ååååå jeg sa jo det at jeg ikke kom hjem før på søndag. : knegg: (mamma blir 68 år ;) )
Det handler vel om å trygge ungdommen på at de må si fra hvis de opplever noe som ikke er ok. Her som på mange andre felt kan man ikke bare godta det andre gjør med en.
Kjenner følelsen, men man må bare slippe opp.
Stesnuppa liker ikke å sitte på med folk som kjører for fort eller uansvarlig på annet vis, så hun er flink å si i fra hvis hun ikke føler seg trygg. Det er godt å vite.
Men utover det kan jeg ikke gjøre så mye. Bare håpe og tro at det nok går bra.
Det min mor gjorde, og som jeg syntes var fornuftig var å imprente i meg at det var riktig å si ifra hvis man ikke var komfortabel med situasjonen. Og minne meg om at trafikken faktisk dreper.
Jeg hadde kjæreste med 1000cc motorsykkel da jeg var i slutten av tenårene. Jeg beundrer mamma for den roen og tillitten hun viste oss.
Jeg er på linje med de fleste her. Det er nervepirrende, men samtaler om å si fra om sjåføren kjører uansvarlig er vel det meste man kan forsøke å gjøre, og håpe at holdninger og verdier er på plass. Oppdragelsen er ferdig nå, men aldri bekymringene!
Da jeg var tenåring fartet vi veldig mye rundt i skrøpelige biler med veldig uerfarne sjåfører, i ettertid er jeg stum av beundring for hvordan foreldrene mine kunne ta det så rolig.
Myndig, schmyndig. Hvorfor kan man ikke ringe moren til en kamerat bare fordi de er 18 år så lenge de bor hjemme? :vetikke: I jobbsammenheng er myndighetsgrensen aboslutt ifht taushetsplikt og fullmakt osv. , men privat er ikke det avgjørende for meg.
Nå er vi ikke i nærheten av myndighetsalder enda, men det er helt klinkende klart at bor du i mitt hus, er det mine regler som gjelder. Liker du ikke det, står du helt fritt til å flytte når du blir 18. De reglene gjelder i min bil, også.
Jeg mener man bør snakke med egen sønn/datter, og evt. kameraten som skal kjøre. Ikke mamma. Hva skal hun gjøre liksom, annet enn å si det hun helt sikkert allerede har sagt?
Greit nok med mitt-hus-mine-regler-tilnærming - hvis man mener det er en god måte å omgås voksne unger på. Men det kan hende at voksne 18-åringer ikke synes det er så veldig kult at mammaen deres ringer til mammaen til vennene. Og det synes jeg man skal respektere - og kanskje reflektere litt over hvordan man behandler sine voksne barn.
jeg tenker at man må innprente forsiktighetsregler og gjerne minne om at man må ta ansvar og si fra hvis noen kjører som villmenn/drikker for mye/gjør noe annet som er uheldig. Men man må slippe opp også. Det går nesten alltid bra. Og jeg tenker at de gangene det ikke har gått bra, så skyldes det nok i veldig liten grad at foreldrene ikke har fortalt barna om Farer-man-kan-møte-i-livet. Dessverre. Hadde det bare vært så enkelt. :sukk:
Storebror har hatt lappen i snart 5 år, og det eneste man kan gjøre er å be de kjøre forsiktig og ikke tenke på det værste scenarioene. Det han har blitt drillet til er å svare på ALLE teksmeldingene vi sender mens han er underveis og når han er fremme. Vi sender ikke mange, og det er stor sett "alt vel?", og han trenger ikke svare mer enn "OK" eller bare "K", og ok blir for meget. :knegg:
For meg er det naturlig å slippe opp kontrollen på mange områder lenge før attenårsdagen, med mindre det er ekstreme tilstander som krever at vi ikke kan gi tenåringen selvstendig ansvar.
Jeg pustet lettet ut da min eldste fylte atten, for da kunne jeg endelig slippe taket på flere områder der jeg hadde ønsket å slippe taket lenge. Ikke fordi jeg ville fraskrive meg ansvar, men fordi det bare føltes feil.
Klart du kan ringe, men tror ikke du må ha forventninger til at det blir tatt til etterretning.
Vi må jo gå utfra at de kjører hensynsfullt og har moralen med seg i utgangspunktet.
Tror ikke det spiller noen som helst rolle på kjøringen om en mor ringer å sier fra hvordan hun forventer en skal kjøre. ;)
Klart det er du som setter reglene når de bor hjemme, men man kaster ikke ut en 18 åring fordi om han bryter en regel hjemme. Man får vel som oftest noen sjanser. ;)
Det kan kan komme en rusa idiot i motsatt kjørebane, man har ingen garantier dessverre. Man får krysse fingrene og håpe det går bra.
Da har jeg snakket med han, om fart og belte... Han ringte i sted og fortalte han var kommet frem. Da kan jeg slappe litt av frem til han drar hjem søndag:)
Jeg tviler på at jeg hadde ringt foreldre til myndige venner av barna, med mindre jeg visste at noe var galt. Men jeg hadde repetert samtalen "fart dreper og husk å si fra". På mine virker det som om terskelen for å si fra er lavere enn den var for meg i den alderen.
Jeg pleier å snakke med de som kommer og henter frøkna. Litt sånn alvor-fleip. Ber de kjøre som folk og huske at de har med seg dyrbar last.
Frøkna sier selv at hun ikke tolererer fjas i bil, og sier ifra om hun ikke er komfortabel. De har akkurat hatt besøk av Trygg trafikk på skolen, de har en "Si fra" kampanje som går på akkurat det. At det skal være greit å si fra.
Just nu sendte jeg melding om alt var bra, og om hun visste sånn ca når hun kom hjem, så vi vet når vi skal begynne å bekymre oss. Med en "blunkesmilefjes" bak. Det er alvor i det, men jeg er også fleipete og åpen på at jeg synes det er vanskelig å gi slipp. Men jeg har ei sterk frøken som tør å si fra heldigvis. Hun skjønner at jeg er bekymret og synes det er vanskelig å gi slipp. Vi snakker endel om det. Jeg blir flinkere og flinkere. :stolt:
Nå i kveld er hun ute med en liten gjeng. Sjaføren har hatt lappen noen timer, og det har snødd heftig i noen dager. Det er lov til å være bittelitt bekymret da vel? :sparker:
Jeg gruer meg også. Unge gutter ligger dessverre høyt oppe på ulykkesstatistikken ift bilulykker, og jeg gruer meg til at døtrene skal sitte på også, kanskje med gutter som er 1-2 år eldre etc. Jeg vet man bare må slippe, men skjønner det er vanskelig.
Tror det er mye mer normalt blant de unge i dag å si fra til hverandre.
Jeg har en sønn som elsker alt som går fort, men selv han sier i fra.
En kompis nekter han å sitte på med. (Når han er full er han ikke like pirkete, da er han mere opptatt av å komme hjem)
Nessie, du må sørge for at jentene kjører selv. Der tenker jeg at vi mødre har et ansvar for å være gode rollemodeller, m.a.o. ta rattet selv og ikke bare være passasjer når mannen er med på biltur.
Og det -ea- sa, jentene må få lappen og kjøre selv. Mellomste er ferdig, Eldste holder på, mens hankjønnet, yngste altså, hverken vil lære bilkjøring eller bruker noe annet enn kollektivt. Noe som kan fungere helt fint så lenge han bor i Stor-Osloområdet.
Huff, gruer meg allerede. Eldstejenta blir 17 i år og skal snart begynne å øvelseskjøre. Allerede neste år kan hun ta lappen! Foreløpig har hun ikke venner som har tatt lappen, men det kommer nok i løpet av året.
Husker med gru den gangen vi var russ og på vei hjem fra russetreff, en kjøretur på 5-6 timer. Sjåføren hadde fått låne pappabilen og hadde tatt lappen et par måneder i forveien. Et øyeblikk lente hun seg over til siden for å få tak i en brusflaske, og da var det gjort. Bilen skjente over til høyre og rett i grøfta og ned en svak skråning. Heldigvis ble det ingen personskader, men store skader på bilen som vi måtte være med og betale. Det var utrolig skremmende hvor raskt det skjedde.
Jeg anbefaler å starte øvelseskjøringen tidlig, allerede som 16-åring, så de får kjørt mye før de skal avsted på egen hånd. Dette for å gjøre dem til trygge sjåfører, da blir det mer naturlig at de kjører istedet for å sitte på også. Og lån gjerne bort bil, den som har lett tilgjengelig bil kjører ofte. Og lån bort den største og sikreste bilen.
Og som ea skriver, vær gode rollemodeller selv, hvis de er vant til at mor alltid sitter på når far er med på bilturen, da er det mer naturlig at de tar samme rolle selv.
Jo, men jeg tenker på at jenter på 16-17 år ofte sitter på med gutter som er 18-19 år. Det har vi jo dessverre sett litt av i ulykkesstatistikken også :(
Jeg vet jo at vi gjorde det selv også, for jenter har jo både kompiser og kjærester som ofte er litt eldre. Så da handler det iallefall om å lære de i å si ifra, om de synes gutta kjører for voldsomt.
Kjenner at jeg gruer meg til å slippe taket.
Hvis det var noen jeg kjente godt, kunne jeg helt sikkert funnet på å ringe foreldrene.
Ellers er vel det beste å forsøke å innarbeide gode holdninger til trafikksikkerhet fra barndommen. Og å gi trygghet nok til å lære barna/ungdommene å si fra når de er med på noe som er ugreit.
Denne kua kan dessverre huske at hun har vært kalv, og har vært med på alt for mange forferdelige situasjoner i bil som jeg håper mine egne barn aldri blir utsatt for.
Men det var jo morsomt mens det sto på!
Jeg ser ikke helt hvilken nytte det å ringe hverandre har, med mindre man har fått kjennskap til at den andres barn har vært i klammerier, ble funnet døddrukken et sted eller kjører villmann i sentrum. Da den tid kommer vil jeg jo anta at vi foreldre kommer til å være enige om at ungene må få beskjed om å kjøre pent, men dobbelt opp med formaninger (?) tror jeg har lite for seg.
Bilkjøring og trafikk generelt er av de tingene jeg er redd for mht til ungene, dette er ikke ment som himling av de som er redde for attenåringene sine. Men overvåkning og kontrollbehov er ikke noe jeg synes hører hjemme i en god relasjon med voksne barn.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
