Dette er spørsmål basert på nysgjerrighet, ingen annen foranledning.
Hvis man ligger i koma i lenger tid, hvordan fungerer det med diverse personlig hygiene da? Og hvordan "går" man på do?
Hvis man er kvinne, vil noen være så grei og barbere leggene og nappe ut sorte hår som vokser ut på haka? Eller blir man liggende mens skjegg og bart gror? :gruble: Pusser noen tennene, eller er det ikke nødvendig? Blir menn barbert? Blir man vasket nedentil hver dag?
Får man rør inn både her og der for avføring og urin? Eller blir det ikke noe av førstnevnte all den tid man (antageligvis?) får intravenøs næring?
Der jeg har jobbet:
Man får helvask i seng, altså vask av hele kroppen minst to ganger i uken. De andre dagene vaskes ansikt, hender, under armer/bryst, rygg og underliv. Pasienten har ofte innlagt kateter til urin (da kan man måle hvor mye som kommer ut) eller ligger med bleie. Om pasienten får sondeernæring er det faste "do-dager" med miniklyster og evt hjelp til å få ut avføring.
Barbering av menn daglig, ingen barbering av legger. Napping av hakehår varierer, det er ikke alltid det blir prioritert. Hårvask i seng en gang i uken.
Personlig hygiene er veldig viktig og blir prioritert på intensiv avdelinger.:nikker: Man får full kroppsvask i seng ihvertfall 2 ganger om dagen. Tenner blir pusset og man kan bli barbert i ansiktet eller andre steder dersom det er viktig. Ansiktshår kan også nappes på damer.
Dersom man ligger i koma har man ofte urinkateter for og overvåke nyrenes funksjon. Man har også bleie på og avføringen kommer der. Når man våkner og orker får man bekken i seng eller sitter korte perioder på do stol.
Gi kroppen fullstendig ro til å komme seg etter traume. I første tilfellet jeg nevner så minsket trykket i hjernen under koma. Og i andre tilfellet så minsket væsken i lungene.
Er det ikke for å "skjerme" hjernen for smertepåvirkning etc? synser
Jeg kjenner at jeg virkelig håper at man ikke fokuserer på barbering av legger - det er jo veldig dårlig bruk av ressurser, er det ikke?
Jeg hørte om noen som hadde store brannskader, og ble holdt i kunstig koma. Dette fordi det var bedre mht bandasjeskift og slikt, alternativet var visstnok narkose.
(Mulig jeg bruker begrepene helt feil her altså. :ikkemedisiner: )
Barbering av legger (og bikinilinje, for den del), sminke og krølling av hår er ikke en del av den daglige hygienen, og prioriteres derfor ikke. Det samme gjelder for så vidt ansiktshår/skjegg, men menn barberes daglig og jeg pleide å nappe lange hakehår på kvinner. Men ikke bryn.
Takk for info! FP vet så mye, altså. Av og til lurer man bare.
Når jeg står foran speilet og napper hakehår og bartehår har jeg en gang eller to grublet på om disse ville få vokse fritt hvis jeg lå i koma 2 måneder av en eller annen grunn. Det har nemlig blitt en del av dem etterhvert, og jeg tør ikke tenke tanken på hvordan det ville sett ut om alle fikk vokse ut! :flau:
Det er vel slett ikkje eit uvanlig scenario for ein hjelpepleiar/sjukepleiar? Og slett ikkje noko å usje for. Om eg havne i ein slik situasjon vil eg vere sjeleglad for at nokon hjelpe meg med dette.
Eg huske godt ein sommar eg hadde sommarjobb i heimesjukepleien med heimehjelp. Då var det ei dame som sa "Alle seier takk for maten, eg vil heller takke dei som hjelpe meg kvitte meg med den."
Ja. Man må ha hjelp til å få maten inn og til å få den ut igjen.
Man "plukker". Hanske og krem, finger inn i endetarmen kombinert med massasje på magen. Om ikke verdens gøyeste jobb, så er den i alle fall viktig. Og mye verre for pasienten enn for pleieren. (Det sier seg jo selv.)
Det gjelder jo ikke bare komapasienter, da. Veldig mange (de fleste?) med lammelser i underkroppen må også ha hjelp/hjelpe seg selv manuelt for å få ut avføring.
Jeg tipper man får en ganske klinisk tilnærming til det hele når det blir en fast del av livet.
Jeg jobbet noen år som assisstent i hjemmesykepleien, og i starten var jeg overrasket over hvor mye tid som måtte settes av til to ting: få i seg mat, og få den ut igjen. Jeg tror ikke man tenker over sånt når man bare kan slenge i seg mat når man er sulten, og sette seg på nærmeste do når maten skal ut igjen. For personer med lammelser eller av andre grunner nedsatt førlighet, så blir systemet veldig tregt. Første gangen jeg var med på å få sele på en lammet bruker, løfte vedkommende opp av sengen med heis, gjennom rommet, inn på badet, over på toalettstol, sette klystér, massere magen, massere endetarmen, få på sele igjen, heise opp og inn i seng, få av sele igjen, rette på liggestilling og laken, og så rydde bort utstyret igjen etterpå, så gråt jeg nesten av både lettelse og skam da jeg gikk på do etterpå.
Man tar mye som en selvfølge, ja. Det er mulig at hår på haka ikke blir den største kamelene å svelge om man ligger i koma. I den grad man svelger kameler i det hele tatt i den situasjonen. :knegg:
Jeg har jobbet på gamlehjem. Det var en nokså skrekkslagen uerfaren 20-åring som ble bedt om å massere endetarmen på en eldre dame etter å ha satt Microlax. Men jeg håper ikke den gamle damen merket hvor skrekkslagen jeg var da. Jeg var ikke hjelpepleierstudent, men en lærerskolestudent i sommerjobb.
Da min stemor var ut og inn av søvn og koma på det siste pga kreft sørget også nærmeste pårørende (det vil si min far og hennes søster) for en del slike små ting som var viktig for henne. Som at de smurte henne med hennes vanlige fuktighetskrem, hadde på henne litt av favorittparfymen, passet på at håret var slik hun likte det, fikk tatt på henne de litt finere toppene hennes, som de visste at hun følte seg vel i, i stedet for sykehusskjorte o.l. Hun var ikke så lenge i det stadiet at det var aktuelt med napping eller barbering, men hadde det vært behov for det hadde de nok garantert nappet hår i ansiktet også. Min stemor jobbet selv på skjermet avdeling på sykehjem før hun ble syk selv, og var svært nøye på slike ting når det gjaldt sine egne pasienter. Verdighet til det siste, selv om de ikke var til stede mentalt, var en av hennes store kjepphester. Heldigvis var de som jobbet på avdelingen der hun lå på slutten også svært opptatt av at pasientens verdighet skulle bli ivaretatt.
Dette var noe av det min svigermor var rasende over da hennes gamle mor var på sykehjemmet. Den gamle hadde hele sitt liv vært svært pertentlig, veldig nøye på hvordan håret skulle være, at alt skulle være på plass, opptatt av å ta seg bra ut og av hva andre syntes om henne. Da hun var veldig svak og ikke helt mentalt tilstede på slutten tok de ansatte henne inn i dagligstua blant andre folk, nærmest bare i nattskjorte, med håret til alle kanter, og hun hang til siden med åpen munn, og slik lot de henne sitte. Hun hadde aldri, ALDRI vist seg slik blant folk om hun hadde vært klar i hodet. Svigermor var svært nøye med å ta på henne pene klær, rulle opp og legge håret hennes slik hun likte det, og passe på at hun var presentabel når hun hadde anledning til å være der (noe som heldigvis var nesten daglig). Hun ble så sint at tårene sprutet da hun så sin mor eksponert på denne måten.
Så de heldige har også pårørende som ivaretar slike forfengelighetshensyn (ja, ikke dohjelpen da, det har man heldigvis rutinerte pleiere til).
Jeg kan også tenke sånn, du er ikke alene. :knegg: F.eks kan jeg tenke på hvordan jeg skal gjøre det hvis jeg brekker armen, hvem skal nappe da - jeg ber ikke mannen, lizzm.
Jeg synes det er utrolig nyttig å høre om disse tingene. Dette med verdighet er utrolig viktig, synes jeg. Og jeg har en mor som er nokså gammel og kanskje trenger hjelp til både det ene og det andre med tiden, det er bedre at jeg blir sjokka her og så kommer til hektene når jeg får tenkt meg om enn at jeg blir det foran henne når den tid kanskje kommer. Og at jeg vet at noen ting kanskje blir min oppgave, så kan jeg tenke igjennom hva det blir.
Jeg liker å finne ut av ting jeg av en eller annen grunn begynner å gruble på (og det er langt fra alltid at det ligger noen bekymring bak :hehehe: ).
Jeg var innlagt på sykehus en gang og hadde ikke lov å reise meg opp, ikke for å gå på do en gang. Dagen etter jeg ble utskrevet så fikk jeg mensen, og etterpå tenkte jeg på det i flere måneder. For det hadde aldri slått meg at jeg plutselig kunne havne i en situasjon der noen andre måtte skiftet bind på meg.
Jeg har alltid lurt på om de sjekker om syke/skadede kvinner som kommer på sykehus, bruker tampong. Jeg har alltid vært redd for å havne på sykehus og så har ingen funnet ut at jeg bruker tampong og så DØR jeg av tampongsyken. :eek: :dramatisk:
Jeg hadde mensen da jeg ble lagt inn for blindtarmbetennelse. Jeg var åndsnærværende nok til å be mannen min pakke ned et par tamponger, men jeg ble jo liggende i flere dager, så jeg måtte be om bind på sykehuset. Og sykehusbind og stringtruse (som jeg brukte den gang) var en dårlig match. Særlig når jeg måtte gå over golvet KUN iført dette for å få tatt CT.
:knegg: Kanskje det finnes et eller annet smykke du kan bruke, som betyr "Jeg er kvinne, om jeg skulle havne i koma: sjekk om jeg kan ha en tampong innvendig." :knegg:
Klart man ikke setter pasienter i dagligstuen i nattkjolen. Jeg har jobbet 9 år som sykepleier på både sykehus og sykehjem og har aldri opplevd at det har skjedd.
Jeg uttalte meg om komatøse eller terminale sengeliggende pasienter. Og de smøres forresten med dagkrem i ansikt, og bodylotion på hender, føtter (særlig hæler) og sete. Sete + hæler masseres i tillegg. (For blodsirkulasjonen og for å forebygge trykksår.) I tillegg tok vi oftes på pasientene skjorte/genser/bluse om ikke sykehusskjorte var nødvendig.
Ja. De gjorde i hvert fall det på akuttmottaket jeg hadde sommerjobb. Vil tro det er standard prosedyre. De så vel ikke akkurat etter tamponger, men underlivet ble sjekket for skader, f.eks. kan vel indre blødninger i noen tilfeller oppdages ved at det er blod i endetarmen. Da vil de jo se en tampong.
Jeg elsker slike tråder, der jeg lærer masse om ting jeg ikke visste jeg lurte på. Min svigermor har fått meg til å love at hun skal ha på leppestift når hun skal begraves, og jeg har lovet meg selv at jeg skal passe på henne estetisk om hun noen gang blir innlagt et sted og ikke kan ivareta eget utseende. For det er veldig viktigg for henne.
Ja, altså, i rettferdighetens navn var det vel ikke direkte nattkjole, men klær som godt kunne brukes som pysj hvis det var litt kjølig, som bare var ment som kosedress inne på rommet, og som hun aldri ville vist seg offentlig i ellers. Men det var vel hele settingen, både hva hun hadde på seg, håret, hvordan hun satt, til sammen, som var så fryktelig uverdig.
Så utrolig flott tråd, og veldig fint å se at det er mange som lurer og blir mer kunnskapsrike. Å bli stellet ut over de basale behovene for personlig hygiene er veldig viktig for de aller fleste, og alle steder jeg har jobbet har man bestrebet seg (og noen har gjerne et ekstra engasjement/interesse for slikt), sånn at de aller fleste får et stell som er vedkommende verdig (det er stor forskjell på hva som ønskes og vektlegges av pårørende).
Det er kommet mange gode svar i tråden, men jeg vil gjerne gi en kommentar til det om tampong blir oppdaget; for det blir den. Det er en del av traumeundersøkelse å tilse alle kroppsåpninger.
Dersom det ikke er en traumeundersøkelse ( f. eks ikke helt komatøs, men veldig nedsatt bevissthet, f. eks ved en veldig akutt infeksjon e.l) vil dette bli oppdaget ved stell eller innlegging av kateter.
Når det gjelder komatøse er man veldig opptatt av å stelle pasienten godt, og å opprettholde naturlige barrier slik at munn blir stelt og fuktet, kropp blir smurt, trykkpunkter får ekstra oppmerksomhet i form av smøring, massasje og avlastning for å forebygge trykksår.
På det personlige planet kan jeg tilføye at å pleie en nær i terminalfasen er en veldig godt ting å gjøre i en ellers håpløs situasjon. Å bruke ventesorgen til å lakke negler i favorittfarge (her må man kanskje la en finger være uten pga pulsoksymeter) smøre med den beste kremen, ta på klærne hun den døende aller best gir en slags følelse av å være der for vedkommende når man ellers ikke har noe å stille opp med.
Jeg vet at nå kommer jeg og banner i kirka, men det jeg ser når jeg leser denne tråden med andre øyne, er at skjønnhetstyranniet forfølger enkelte helt inn i døden. #hårhysteri
Da synes jeg du skal fortsette å lete etter andre øyne å lese tråden med, for du har nok ikke truffet helt enda.
Jeg tror ikke det handler så mye om hverken skjønnhet eller tyranni, men om det å føle at man får være seg selv, å beholde noe av seg selv, i situasjoner hvor det er lett å miste følelsen av å fremdeles være. Det handler om trygghet, komfort og forutsigbarhet.
Da mamma døde ble hun stelt på sykehuset. De hadde ordnet håret hennes etter beste evne, og jeg kjente henne nesten ikke igjen. Det var ikke hårhysteri som fikk meg til å ruske litt i det sånn at hun ble mammaen min igjen.
Jeg skjønner hva du mener, men jeg mener at når man er i en så ufattelig sårbar situasjon som komatøs, alvorlig syk eller døende så får vi som er rundt droppe politisk korrekte tanker og meninger om hår og heller sørge for at den andre ligger der eller dør i den verdigheten den ville. Om det koster omgivelsene å nappe et hår fra haka, legge en frisyre eller gi et strøk med leppestift, ja så får det så være.
Komasengen eller terminalleiet er ikke stedet å ta den kampen.
Jeg forstår også hva du mener, men jeg tenker det handler om å kunne kontrollere det lille man har igjen av seg selv i en periode preget av (for noen) angst og usikkerhet, føle seg som seg selv (selv om man er endret mentalt/ikke til stede) og ta vare på egenverdi. Selv bruker jeg ikke en gang mascara på jobb, så jeg er ikke akkurat bitt av skjønnehetstyrrani, men jeg har høyeste respekt for at svigermor vil ha leppestif i kisten.
Nei, jeg mener ikke at det er tid eller sted for å ta den kampen.
Men det er trist at det er blitt sånn, og det er dessverre ingen bedring i sikte heller.
Og det kan jo for den del like gjerne være snakk om å passe på at en person ikke blir sminket, frisert og så videre, dersom slike ting ikke er noe personen pleier å gjøre eller føle seg vel med.
Flott beskrevet, nextlife. :hjerter: Dette er selve kjernen i sykepleiefaget, forøvrig - å ivareta pasienters grunnleggende behov når de ikke klarer det selv.
Da en eldre dame jeg kjenner skulle inn på sykehus for en operasjon, fikk hun beskjed om at sminke ikke var tillatt. Hun sa at det var greit, men at lebestift måtte hun ha. Hun smurte på seg før operasjonen. Mens hun var i narkose, fjernet de selvsagt lebestiften, men var fintfølende nok til å ta den på henne igjen før hun våknet. Slikt gjør meg glad over de fine folkene i helsevesenet. <3
Jo, men jeg tror ikke at mannens 100 år gamle mormor direkte var offer for nåtidens skjønnhetstyranni, selv om hun ville være "ordentlig" kledt og ha håret rullet opp. Hun var alltid nøye på at klærne skulle matche og at de skulle være skikkelige, og at fasongen skulle være kledelig. Og jeg synes bare det er på sin plass at man gjør sitt beste for å etterkomme dette behovet også etter at de ikke lenger kan sette kravene selv. Det er et stort intervall mellom det å være skjønnhetsslave, og det å gi fullstendig blaffen i hvordan man ser ut. Jeg liker også å kle meg i klær jeg liker og ordne håret mitt før jeg går ut blant folk. Om jeg ikke er veldig opptatt av sminke og hårfjerning, så liker jeg uansett å se velstelt ut. Og det ønsket forsvinner nok ikke selv om jeg blir syk. Og vi har alle ulik oppfatning av hva som skal til før vi føler oss velstelt.
Der er man jo forskjellig. Nå har jeg faktisk ligget i koma flere ganger (kortvarig, maks noen dager) og vært virkelig virkelig syk og vet derfor hva som var viktig for meg da og det var på ingen måte utseendet (selv om jeg altså til vanlig liker å være velstelt). Om noen skulle kommet og ordnet håret mitt i en eller annen frisyre, sminket meg eller nappet et hår på haka hadde jeg følt at de invaderte privatlivet mitt (intimsonen er tross alt invadert nok når man er alvorlig syk) og la seg opp i ting som virkelig var helt uvesentlig der og da. Verdighet ligger slik sett ikke i neglelakk og pene frisyrer, men om å kjenne/bli kjent med personen og behandle dem slik de ville ønsket.
Når mamma lå i koma ble hun hun vasket både her og der, de pratet seg gjennom hele prosessen, så hun visste hva de drev med. De vet jo ikke hva pasienter hører eller ikke hører.
En dag kom vi og presiserte håret hennes, det var så mykt og fint, j da hadde de vasket det. Det gjorde de en eller to ganger i uka.
Moren min var veldig jålete og viste seg ikke ute uten både " sparkel og maling", men når hun kom til seg selv brydde hun seg fint lite om hår på haka og unappede bryn.
Men de de på intensiven var veldig klare på, det var besøk av andre enn familien.
Ville hun ha likt om en nabo kom, venninde osv?
De var opptatt av å skjerme pasienten. Man så jo ikke ut som man pleide.
Urin og avføring ja, mamma hadde utlagt tarm så der hadde de full kontroll.
Så fikk hun kateter til urin.
Som sykepleier og relativt forfengelig selv er dette noe jeg lett "ser" hos pasienter. Det betyr så mye når de opplever tap av identitet pga sykdom, og kanskje til dels verdighet når en må ha hjelp med elementære behov som å bli tørket bak.
Det å få på litt sminke, få gredd eller rullet håret. Sette på finblusen eller perlekjedet. Det å føle seg vel og fin rundt frokostbordet med medpasienter. Det er så små ting som kan gjøre så mye.
Et barn i familien lå 90+ dager i koma, den første tiden var hn så hardt skadet så vedkommende lå uten for mye berøring. Men ettersom tiden gikk ble hn ble behandlet som andre pasienter. (Matet med sonde og væsketilførsel selvfølgelig). Men hygieniske behov og ikke minst de fysiske behovene ble godt dekket. Familie, fysioterapeuter og pleiere - det er et ganske stort apparat med mennesker rundt disse som ser til deres ve og vel. H*n ble lest og sunget for, snakket med, berørt, klemt og klappet, vasket og stelt. Fysioterapi er veldig viktig for de som blir liggende lenge for videre opptrening når de våkner igjen.
Min farmor døde jo helt på slutten av 2014, nyttårsaften faktisk. Hun ble innlagt på sykehjemmet på bittelille julaften. Vi var i Spania da, så jeg fikk ikke besøkt henne, men pappa fløy jo tur/retur, på 2 dager, ettersom vi så fort hvilken vei det bar.
Dagen før hun døde, så var pappa der kl 12. For hun var streng på det, hun tok imot besøk kl 12.00 og 17.00. Og da skulle hun sitte i stol, med strømpebukse, innesko, skjørt, bluse og strikkejakken sin. Enkelt og greit. INGEN skulle besøke henne når hun var sengeliggende.
Først på morgenen på nyttårsaften, kl 07.30, så fikk de tre barna hennes som var hjemme komme inn på rommet hennes, men da hadde hun, nærmest bevistløs, gitt beskjed om at håret skulle kammes, og blusen og strikkejakken skulle på, i senga.
For det var viktig for henne, og gikk på verdighet. Hun var så svak at det var vel knapt at hun fikk med seg at hun hadde bluse og strikkejakke på, men det var viktig for henne at hun lå der og var "anstendig", og noe hun snakket mye om de siste ukene før hun døde.
Hun døde der, med blusen, strikkejakken og smykket på, med tre av ungene rundt seg, der datteren sang "bønn til sjøfolk" og de ba fadervår. Akkurat som hun ønsket. Verdighet. Som er det viktigste.
Og farmor hadde en stor bekymring når det kom til døden.
Og det var at det skulle være støvete bak nattbordet hennes, og at noen skulle se det, og tro at "I e sjuskete!". Så jeg lovte henne, dyrt og hellig, at når hun døde, så skulle JEG være førstemann inn på soverommet, og jeg skulle tørke støv - bak nattbordet.
Og det løftet holdt jeg.
Det var selvsagt ikke et eneste støvkorn der. ;)
Dette vil jeg gjerne trekke frem fra innlegget som noe av det viktigste vi gjør i stell, uansett hvilken tilstand pasienten er i.
Det å forberede og forklare.
En av de mest lærerike øvelsene under studier til helsepersonell er å fysisk sette seg inn i pasientens sted under stell, og å oppleve hvordan det føles å bli vasket hår, pusset tenner, matet osv. Man kan jo ikke vite hvordan det er dersom man er i koma, men øver på å ha bind for øynene, ørepropper og å ligge som om man ikke er i stand til å gjøre noe selv.
Og hvis noen av dere bruker skjeen til å skrape mat rundt munnen til barn dere mater, prøv å få noen til å gjøre det på dere selv. Jeg lover at dere aldri kommer til å skrape en eneste munn igjen. Det er ufattelig ekkelt og ubehagelig.
Hørselen er en av de siste sansene som forsvinner før en dør. Jeg snakket alltid med pasientene mine, uansett hvilken form de var i. Jeg forklarte hva jeg skulle gjøre og hvorfor for å aldri glemme at det var et annet menneske jeg hadde i hendene.
Mamma var tørr i huden, så da smurte de hele dama med deilig krem, de sang og var strikse på å ikke gi oss annet enn positiv info om helsa hennes, når de ikke hadde gode nyheter gikk vi ut.
Intensiven på Fredrikstad sykehus, de var utrolig gode.
Noe jeg har formidlet videre til de.
Jeg husker veldig godt da moren min var terminal, og det var ganske åpenbart at hun ikke ville overleve natta. Da ene sykepleieren gikk av vakt, kom han inn til oss og sa til henne: "God natt, X, vi sees i morgen!" Det husker jeg som veldig fint.
Personlig hygiene er en viktig sak for meg og de fleste andre pleiere tror jeg.
Hos pasienter i terminalfasen er det like viktig som hoa oppegående. Det blir vasket og smurt, ikke bare for velvære, men også for å holde huden ren og myk og fri for sår og infeksjon. Og jeg er en sånn som prater meg gjennom hele stellet og alt annet jeg driver med. Informasjon er viktig.
Når det gjelder komatøse av andre årsaker veit jeg ikke hvordan det er, men spør meg igjen om et par måneder når jeg jobber på en post hvor mange er alvorlig syke, sengeliggende og på respirator. Jeg vil anta at det er veldig viktig der og. Både barbering og napping og alt annet
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
