Kom opp i en interessant diskusjon i lunsjen om viktigheten av kvinnedagen, hvor det var meninger i begge retninger om vi virkelig trenger kvinnedagen eller ei.
Så hva mener FPs befolkning om denne dagen? Er den utslitt eller trenger vi den fortsatt?
Kvinnedagen er en viktig dag for å markere likestillingskampen og solidaritet med undertrykte kvinner i hele verden. Og fordi det fortsatt finnes store strukturelle ulikheter i vårt samfunn. Jeg kom til å tenke på denne i morges, og det er også et svar: Kvinnedagen er viktig fordi run like a girl fortsatt ikke ganske enkelt betyr run as fast as you can. :nemlig: m.youtube.com/watch?v=XjJQBjWYDTs
No begynte eg faktisk grine på kontoret. Ser for meg den sterke, raske 10-åringen min som eg skal gjere alt for at ho ikkje miste dette på veien.
For meg er kvinnedagen viktig. Fordi eg trur på mennesket, ikkje kjønnet. Og fordi eg håper at når mi 10 år gamle datter har den samme samtalen med si 10 år gamle datter 8.mars i 2046 som vi hadde over frokosten i dag, skal ikkje den handle om at jenter i verda ikkje har samme mulighet til utdanning som gutar.
Den trengs. I vår del av verden er det masse "rusk" fortsatt, noe smått, noe litt større, som mangel på lik lønn for likt arbeid. I andre deler av verden lever de fortsatt i middelalderen sett fra vårt ståsted. Der kvinner er totalt underlagt menn, der jenter er pappas handelsvare og selges til høystbydende (eller giftes bort om du vil), der jenter og kvinner ikke kan bevege seg fritt og der utdanning er utenkelig.
Veldig lite, må jeg innrømme. Ikke fordi jeg ikke synes at mange av saken som frontes er viktige, men fordi jeg synes fokuset på dem er like viktig resten av dagene i året også. Jeg tror kvinnesaken på de fleste områder hadde stått like sterkt uten en kvinnedag.
For meg er dagen viktig. Jeg går ikke i tog eller roper kjempehøyt med knyttet neve, men jeg anerkjenner dagen som en svært viktig dag for alle verdens kvinner. Og menn.
Jeg snaker med Poden om kampen kvinner har tatt før oss, hvor langt vi har kommet i Norge i dag i forhold til hvordan mange kvinner har det rundt om i verden, og hvordan vi kan se at likestillingskampen fortsatt trengs her hjemme også.
Jeg snakker om utdanning, kunnskap og likeverd, om hvordan vi uten å ønske det kanskje behandler guttebarna og jentebarna forskjellig. Om vaner og automatikk som vi kan endre ved å være bevisst på hva vi ønsker.
Og jeg snakker mye med ham om forventninger vi blir møtt med.
Vi kan selv bestemme vår egen vei. Man kan skape sine egne forventninger til seg selv som går på tvers av samfunnsnormen. Jeg kan bygge loft og pappa kan bake kake, eller omvent, fordi vi har lyst. Jeg kan skifte dekk og pappa kan vaske klær. Eller omvent.
Her i norge kan det også bli bemerket når man gjør ting som ikke er forventet ut i fra kjønnstilhørigheten, men i en del andre land er det faktisk helt, helt utenkelig å bytte slik på forventede roller.
Og selv om jeg ikke er en veldig engasjert feminist i hverdagen, så er jeg helt klart feminist, og i dag er dagen for å forklare de man har rundt seg hvorfor. Og hvorfor alle burde være det.
Jeg syns ikke det bare handler om å kjempe for kvinners rettigheter. Det handler om å ha en holdning og et verdisett som grunnpilar i kroppen. En grunnpilar som sier at mennesker er mennesker. Før vi definerer hvilket kjønn vi tilhører, skal vi definere oss alle som likeverdige mennesker. Hvis den definisjonen kommer først, vil det også falle mer naturlig at man har de samme mulighetene og rettighetene i verden.
Kvinnedagen er en dag der jeg ofte er sur og litt gretten. Det er fordi jeg blir innmari provosert av "hylle kvinnen-utsagn" og "gratulerer med dagen", som om det var en festdag. Dette er ingen morsdag eller bursdag. For meg er dette en dag som handler om alt som er urettferdig i verden og i Norge. Jeg har nok fått et mer globalt perspektiv med tiden, og det må vi fanden meg holde på.
Samtidig som vi også jobber videre i Norge. På forrige fest jeg var på, stod plutselig alle kvinnene på kjøkkenet og sullet med maten (slags spleiseparty), mens mennene satt ute i stuen og drakk alkohol. Jeg satte meg med mennene, og ble på humoristisk vis spurt om hvorfor jeg ikke gvar på kjøkkenet - fordi det var så påfallende at jeg var eneste kvinne i stuen. Vi kan ikke ha det slik!!!! (I-landsproblem, jeg vet det).
Jeg syns det er fint med en egen dag for å sette søkelyset på viktige saker for kvinner, og liker for eksempel mange av sakene mediene har kjørt nå i dagene før kvinnedagen.
Tog gir jeg blaffen i, da, men fint for dem som liker sånt.
Det er som en del andre merkedager, som markeringer for krystallnatten eller av da Donau gikk, av frigjøringsdagen, 17. mai, 150-årsjubileumet for Stortinget, etc. Det er mange ting det er viktig å tenke på hver dag, men hvis alt er like viktig hele tiden, så drukner alt litt.
Neeeiii, det er ikke i-landsproblem, det er et problem overalt. En av de tingene som gjør at unger endrer seg er jo nettopp forventningene de får til seg selv og andre på grunn av hva de observerer.
Heldigvis, i min slekt er det ganske jevnt fordelt hvem som hjelper til med ryddingen og hvem som sitter og prater og når, men det har ikke alltid vært slik. Det er bevisste valg som Helten og jeg, Broder'n og dama, Onkel og kona har tatt opp gjennom årene. Blant venner er det dessverre fortsatt veldig kjønnsdelt hvem som gjør hva.
Jeg mener kvinnedagen fortsatt er viktig, både for kvinner i Norge, men også får den internasjonale likestillingskampen. Selvsagt er alle andre dager i året viktige også, men ja, jeg markerer gjerne dagen litt. Morsdagen deriomot gir jeg blaffen i.
Det er en fin anledning til å ha på meg Wonder Woman-genseren min, i det minste. Jeg blir ofte litt trist av 8. mars fordi jeg synes det er mye pur idioti i mediene.
Jeg liker at denne type dager gir mulighet for litt ekstra fokus og kanskje skoleprosjekter for den oppvoksende generasjon. Og samtaler rundt middagsbordet.
Jeg liker alle dager som gjør at man kan samle fokus. Det er vel ingen som er uenige med at likestilling er viktig året igjennom, og ser heller ikke at 8. mars gjør det umulig.
Jeg liker at det settes av tid og fokus til likestilling i mediene, uten at det må sloss med alle andre mediesaker.
For meg er det en dag som har vært viktig siden fødselen, og jeg kommer fra en lang linje feminister. Det hender jeg går i tog, og det hender at jeg ikke gjør det. For meg er kampen for likestilling viktig fordi det er mye som gjenstår, og nye problemstillinger dukker opp.
Det viktigste med kvinnedagen for meg er nettopp det at den skaper en anledning til å diskutere hvor langt vi egentlig har kommet, hva som gjenstår og hvilke kamper som er viktige.
Jeg markerer ikke eller går i tog, og dagen betyr ikke så mye mer for meg enn andre dager, men så vet jeg om flere som har godt av å bli minnet på dette med kvinnesak minst én gang i året.
Jeg synes selvfølgelig likestilling og rettferdighet er viktig alle andre dager i året, men synes det er veldig fint med en dag der det blir satt ekstra på dagsorden. Viktig for bevisstgjøring over alle de kampene som andre har vunnet før oss og diskusjon rundt hva som står igjen. Jeg er vokst opp med en syttitalsfeminist til mor og er vant til å markere dagen. Likestilling har vært oppe på agendaen i dag både i lunsjen og på eksterne møter jeg har vært på. Temaene har vært alt fra fedrekvote, pensjonspoeng for kvinner som jobber deltid og kvinners rettigheter i andre deler av verden. Det synes jeg er fint.
Alle de andre dagene i året er vi jo opptatt med å utrette fantastiske ting, like bra som menn, så det er praktisk at det er satt av en dag til likestillingsfokus. Så slipper vi å gå i tog hele resten av året.
En dame jeg traff i forrige uken sa om hunden sin "He's such a girl." Jeg tenkte ikke noe over det der og da, men ettertid har jeg tenkt at hvorfor sier man det? Er alle jenter pysete pingler liksom?
Jeg føler ikke noe voldsomt engasjement må jeg ærlig innrømme, men jeg syns jo at det er bra at vi har en slik dag der man kan ha ekstra fokus på likestilling, også kan de som vil engasjere seg.
Til nå har denne dagen ikke betydd noe spesielt for meg, jeg har ikke vokst opp med dette i det hele tatt. Men nå i midten av 40-åra så kjenner jeg mer og mer på at dette er en viktig dag. Jeg vil ikke gratuleres eller hylles eller noe, jeg vil at kvinner skal være like viktige i alle deler av verden for eksempel. Jeg vil ikke være lik mannen, men jeg vil heller ikke at jeg eller noen andre skal straffes fordi vi er født med "feil" kjønn. Dette er ikke veldig gjennomtenkt det jeg skriver her altså, men poenget er at jeg vil at dagen skal være viktigere for meg enn den har vært opp til nå.
Helt enig.
Hun som sa det var finsk da, men hun har bodd her veldig lenge. Sånne ting blir vel rett og slett en vane, og noe man ikke tenker over, men det burde man jo.
Hvorfor får det være måte på? Jeg opplever det helt fjernt at majoriteten ser ut til å feire dette som en ekstra morsdag så og si, på lik linje med damenes tale. Artig og gøy, men lite mer. Uten substans whatsoever. Gratulerer meg her og der, og hvis man kommer inn på likedtilling og harde fakta så møtes det "må kvinner og menn bli så fordømt like". Det må jeg da få mene noe om.
Blir som caroline berg eriksen sin kronikk om de sure feministene som ødelegger for likestillingen. Gud forby at kvinner skal være ekle og sure, lizm.
Jeg syns dagen er viktig.
Mest fordi den minner oss på hvor viktige alle sakene vi kjemper for hver dag er. Og at vi da prater litt ekstra om disse sakene, feks med våre barn, eller andre som av ulike årsaker ikke er så opptatte av, eller ikke vet så mye om, disse sakene.
Det å ha litt ekstra fokus på dette en dag i året gjør ikke at man glemmer disse viktihe sakene resten av året, men dagen gjør at enda fler kanskje får øynene opp for sakene, og at man på den måten tar et lite byks mot målet, forhåpentligvis.
Abortdebatten i Norge er en god grunn i seg selv til å markere kvinnedagen. Nettopp fordi vi tydeligvis trenger å minnes på hva for en viktig rettighet fri abort faktisk er.
Dette. Fordi jeg kjenner, og kjenner til, så uendelig mange jenter og kvinner som ikke har eller vil få de mulighetene mine døtre tar for gitt. Derfor bruker jeg også mye tid og penger på å kjempe for jenters mulighet til kunnskap og utdannelse. Jeg tror det er grunnleggende for at verden skal bli et bedre sted.
Og jeg håper håper at vi ikke skal bli så blinde i vår egen likestilling og våre muligheter at vi glemmer alle de som ikke bor her og har like muligheter som oss.
Jeg har ikke lest denne kronikken, og akter heller ikke å gjøre det, men jeg synes fremdeles det er smålig og merkelig å bli snurt over hurrarop og gratulasjoner på kvinnedagen. Så får det heller stå til at enkelte da setter meg i bås med nevnte dame, lizm.
Ja, også betyr dagen sånn ellers at jeg har, bursdag. Dermed blir jeg nok ganger I tvil om hvorfor folk Gratulerer meg med dagen :knegg: Jeg finner det noe merkelig å bli gratulert med kvinnedagen.
For meg er det også litt underlig å gratulere med kvinnedagen, men jeg ser "alle" gjør det, så det er jo mest sannsynlig jeg som tenker feil.
For meg ville "Hurra for kvinnedagen" vært et mer riktig utsagn, hvis man skal si noe slikt, noe som uttrykker at vi er glad for at vi har dagen, eller for fokuset den gir
Jøss, vi må ferdes i ekstremt ulike miljøer, for jeg merker ikke noe av dette. Ja, man sier gratulerer med dagen. Jeg oppfatter det som en reminder og en takk til hva våre forkvinner har fått til (jippi for dem og oss som står på), og at vi skal huske på at dagen fremdeles er relevant og viktig.
Ja, den leste jeg også. Ganske trist, egentlig. Og en enorm sammenblanding av greier. Hun klager over at hun får pes for at hun reiser fra datteren, men at det får ikke mannen hennes. Og det er jo et problem, men det er jo ikke de sure og ekle feministene som kritiserer henne for dette. Jeg syns egentlig Aslak Borgersrud kronikk fungerer som et utmerket svar til henne.
En dag for bøll, flauhet og faenskap
Til tross for den nydelige 8. mai-talen til Aslak, så går jeg ikke i tog på 8. mai. Jeg liker ikke å gå i tog, og syns godt man kunne avviklet hele opplegget 17. mai også.
Men kvinnedagen er viktig for meg likevel. Det er en dag for å gjøre opp status. Har jeg gjort noe bra for likestillinga i år? Er det noe jeg burde gjøre?
Jeg er i en posisjon hvor jeg har mulighet til å endre på noen ting for samfunnet, og det gjør jeg, og for meg selv, og det gjør jeg også. Har jeg bedt om høyere lønn i år? Ja. Har jeg forsøkt å få folk betale vaskehjelpa si hvitt, sånn at hun får rett til sykepenger og permisjon? Jepp. Oppdrar jeg egne (og andres unger) til likestilling? Ja. Har jeg hjulpet noen innvandrerdamer finne seg en plass i samfunnet der jeg bor? Nei. Det er fortsatt ting igjen å gjøre.
Mulig. Jeg jobber med en haug kvinner rundt 60 år og kjenner en haug menn uten nevneverdig utdannelse. Mulig det er forklaringen. Dette er jo folk jeg omgås, uten at det er mine nærmeste venner som jeg inviterer på fest.
Jeg hadde problemer med CBE-kronikken. Det var mer et leserinnlegg enn en kronikk synes jeg, kronikker har normalt mer dybde. Her var det jo full sammenblanding. Jeg synes kommentering av borte fra barn er tåpelig i den settingen uansett, men OM jeg hadde vært kritisk til slikt, så hadde jeg jo ikke kommentert hennes mann. det er jo ikke hans blogg!! Hun kan jo ikke ta det til inntekt for ettellerannet i den retningen hun gjør.
Essensen hennes er at vi kvinner ødelegger for vår egen manglende likestilling, så vi kan takke oss selv, så vidt jeg forstår det. Og kommer man med saklig kritikk i kommentarfeltet blir det med en gang tatt til inntekt for "kvinne er kvinne verst - se her er det i praksis". Jeg tror aldri jeg har sett menn bli angrepet slik - at alt de måtte ha a kritikk blir avfeid fordi de er av samme kjønn som kronikøren og det ederfor ikke er gyldig. "De er bare mizunnelige." Og jeg blir sur av applaus fordi det er "deilig å se noen som for en gang skyld støtter seg på forsking". Hallo!! Man kan jo ikke ta en hvilken som helst rapport og ramse opp noe vilkårlig og dermed Ha Rett!!
Ikke er jeg fan av Kari J. heller - synes hennes opptreden er generelt usymatisk -, men man kan da være feminist likevel. Det blir jo som å si at man ikke er humanist og opptatt av generelt menneskeverd fordi en aller annen dust også er det.
For meg personlig er ikke dagen viktig. Jeg markerer den ikke på noe vis.
Men jeg ser at den er viktig for mange og synes det er fint at dagen finnes selv om jeg selv ikke gjør noe ut av den. Kvinnekampe. trengs fortsatt, men det er andre enn meg som står på barrikadene. Livet jeg lever i dag er et resultat av kampen kvinner har kjempet før meg,
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.