Jeg har kommet inn i en jentegjeng som jeg kjente en gang i tida. De har hengt sammen i flere år mens jeg har bodd utenbys. De kjenner hverandres barn og har hatt mye greier sammen med barn, mens både mine og deres barn var såpass store da jeg ble med at jeg ikke har noe forhold til barna deres og de har ikke noe forhold til mine barn. Barna hadde ikke visst hvem jeg er hvis vi møtes på gata, og jeg vet stort sett ikke hvem de er av utseende.
De siste årene har barna kommet i konfirmasjonsalder. Hvert år er det innsamling til konfirmasjonsgaver. Hadde du gitt konfirmasjonsgave til disse venninnenes barn eller ikke? hadde du forventet konfirmasjonsgave til ditt eget barn?
Jeg gir en 250-lapp til ungdommer der jeg har relasjoner til foreldrene deres.
Min erfaring når det gjelder fra å motta gaver i sånne relasjoner er at noen gir og noen ikke, men jeg tror ikke så mange går rundt å tenker på hvem de forventer gaver fra, bortsett fra nærmeste familie.
Jeg gjør derimot aldri det. Det kan da potensielt bli veldig dyrt? Den eneste gangen jeg har gitt konfirmasjonsgave til annet enn konfirmasjoner jeg har vært bedt i, var til min nærmeste nabo. Jeg synes det virker både slitsomt, dyrt og ganske ...unødvendig (i mangel av et bedre ord) å skulle styre med slikt.
Nei, akkurat DET gjør ingenting. Da jeg var utvekslingsstudent i USA fikk jeg penger til graduation fra folk jeg ikke ante hvem var. Jeg syntes det var utrolig merkelig, men ikke noe jeg reagerte negativt på.
Næh, jeg synes ikke det gjør noe. Ungene mine fikk f. eks konfirmasjonsgaver fra sine besteforeldres omgangsvenner, folk de vel ikke aner hvem er, men det var da bare å forklare relasjonen.
Det er sikkert ulike tradisjoner i ulike relasjoner, steder og nabolag, men jeg er vokst opp med konfirmasjonsgave fra halve bygda og foreldrene mines kollegaer, og stedet og familien jeg flyttet til er noenlunde lik, så for meg er det en tradisjon.
Det er en hyggelig oppmerksomhet synes jeg, og jeg har gått over listene her vi bor nå og der er det 4 stk vi gir til, og i den utvidede vennekretsen vår er det 2 som har konfirmant.
Jeg kunne godt ha bidratt til en fellesgave, eller puttet 200 kr og et kort i en konvolutt hvis jeg var god venn med foreldrene, selv om jeg ikke kjente barnet noe særlig.
Jeg hadde definitivt gitt, hvis det var sånn at jeg var del av en venninnegjeng og at det var vanlig at det ble samlet inn fellesgave i den gruppen. Sært å ikke ville være med da syns jeg.
Hmm. Jeg ser at røkla har en annen mening enn jeg har. Jeg tenker at vet ikke ungene hvem giver er så utgår gave. Både når det gjelder hva jeg forventer til mine barn og fra meg til andres barn. Og det har ikke med pengene å gjøre, jeg kan godt gi fem tusen kroner til Røde Kors eller Leger uten grenser og er generelt lite gjerrig når det gjelder å gi bort.
Jeg er litt overrasket, men det har man jo ikke vondt av.
Hvis det er vanlig at det samles inn til felles gave, og dette også vil gjelde dine egne barn når de når konfirmasjonsalder, tenker jeg at det er naturlig å gi en litt. Jeg og mine venn(inn)er gir ikke gaver til hverandres barn (selv ikke når vi og barna sees jevnlig) så her ville det føltes veldig merkelig, spesielt når man ikke har noe som helst forhold til barnet.
Det er litt avhengig av om det var felles innsamling og mange ga sammen. Da hadde jeg nok gitt. Om jeg var invitert og ikke kjente barnet så hadde jeg nok ikke gitt, tror jeg. Hadde jeg vært usikker så hadde jeg gitt.
Det er vanlig at de sendes ut en e-post med teksten "de som vil være med på gave ...", og hva de andre gjør vet jeg egentlig ikke, men som jeg sa innledningsvis så har de hengt sammen i alle år mens barna vokste opp mens jeg har kommet inn i gjengen etter at barna var så store at de ikke lenger var med på treff. Ergo kjenner de hverandres barn, mens jeg ikke gjør det, og likeledes kjenner ikke de mitt barn.
Det kan jo hende barna vet hvem du er for det da. Jeg har jo blant annet venninner som Hiawata ikke har møtt, men som jeg har omtalt når jeg f.eks. skal møte dem. Hadde nok aldri savnet en gave fra dem, men hadde selvsagt blitt glad om det kom.
Sånn i utgangspunktet tenker jeg det ikke er "nødvendig" å være med på dette, og særlig fordi det er epost og "den som vil gi".
Min tommelfingerregel er litt flåsete sagt "ingen kake, ingen presang", dvs. gir ordentlig gave hvis jeg er invitert (og da som regel selv om jeg ikke kan gå) og hvis jeg ikke er invitert tenker jeg det henger sammen med at det er en gjensidig erkjennelse av at relasjonen ikke er så nær, heller. Da kan jeg sende gratulasjonskort eller en blomsterbukett el.l. hvis det faller sånn.
Her tenker jeg det er litt snakk om relasjonen mellom deg og mødrene, mer enn barna. Hvis man velger å ikke være med på fellesgave, definerer man seg selv som i en annen posisjon enn de andre. Og det er litt sånn du mener det er, etter det jeg hører. Men er det slik at dette vil være "likt for alle" de neste årene, og det nærmest går ut i null disse gavene ,så kan det være at jeg ville vært med på fellesgavene for å styrke relasjonen med mødrene, heller enn barna, for å si det sånn.
Ellers er jeg enig med deg, altså. Det er litt som barselgaver. Fikk gaver av flere av folk jeg på langt nær forventet det av av foreldregenerasjonen. Det var hyggelig og alt det der, men jeg gjør ikke det selv når det er så langt ut.
Det er ganske sjeldent eg er meir enn på perifer hils med dei eg gir konfirmasjonsgåver til altså. Eg gir til barn av venner, kolleger og naboar i tillegg til familie.
Vi hadde konfirmant i fjor, og han mottok en del konvolutter med tohundrelapper fra mennesker jeg aldri hadde tenkt å gi noe til hvis det var deres barn som ble konfirmert. Type, mannens kollega (som aldri har snakket med gutten), naboer vi ikke kjenner så godt, og som ikke har barn på samme alder som vår sønn etc. To av disse har konfirmant i år, og jeg må innrømme at den eneste grunnen til at jeg kommer til å gi noe til deres barn, er at de ga til vårt. Vi går jo ut i 0, liksom, (:humre: ) men generelt sett synes jeg ikke folk trenger å gi gaver til mennesker de ikke kjenner. Rett og slett fordi de, uansett hvor mye de "slett ikke forventer å få noe igjen", skaper et press om nettopp dette.
I denne sammenhengen kan du lett stille deg (mer) utenfor gjengen hvis du ikke gjør som de pleier og blir med på fellesgave. Trur eg. Særlig siden de har vært sammen flere år mens du kom inn senere.
Det hugsar no eg at eg gjorde både til konfirmasjon og bryllupet. Og tenkte at det var fint å få gaver av nokon som kjende nokon og dermed visste kven eg var, sjølv om dei kanskje berre kjende foreldra mine.
Jeg tenker slik. Fellesgaver har for meg også litt lavere terskel enn å gi selv. Da er det gjengen som gir.
Gave fra foreldre kolleger har jeg aldri hørt om. Jeg kan ikke tenke meg det skjer med min konfirmant. Ikke tror jeg hun vil få av mine venninner heller. Vi har egentlig bare gitt til barn vi har et forhold til når jeg tenker meg om. Ikke til litt perifere naboer. Men naboer som er venner av frøkna kommer til å få en oppmerksomhet.
Ingen i vår syforening har fått. Ville gitt om jeg var så nær at vi hadde relasjon til både foreldre og barn. Ellers ville jeg ikke gitt. Og jeg forventer ikke å få av naboer eller andre som ikke har en nær relasjon i vennskap til oss og barnet.
Jeg er litt inne på dette. Hyggelig om barnet får gave, men nesten litt slitsomt for enten har jeg ikke gitt til deres barn eller så må jeg huske å gi. Jeg gir selvsagt alltid om vi er invitert, men ellers må jeg innrømme at jeg ikke alltid føler at det er naturlig eller tenker på det om det ikke er fellesgave. :sparke: Vi gir ikke til kollegaers barn her på jobb og det har aldri skjedd noe sted jeg har jobbet.
Jeg har faktisk tatt vare på alle mine konfirmasjonskort. Ikke spør hvorfor...
Jeg hadde vett til å skrive nederst på kortet hvor mye/hva jeg fikk av hver så det var mange pengegaver på en 10èr eller to. Dengang var det sedler. Husker at jeg fikk en liten penge fra så og si alle i gata vi bodde i, og tom av broren min sine kompiser.
Jeg er nok ikke like raus men kommer til å gi en 200lapp til barna til to stykker som vi har hatt mye med å gjøre fra barnehagetiden og som vi alltid slår av en prat med etter foreldremøter, 17-mai og sånt.
Regner med at jeg blir spurt om å bake kake til disse to også.
Ellers skal han i selskapet til to kompiser så da må vi vel gi en 500lapp.
Jeg er enig med røkla her. Jeg hadde vært med på fellesgave, og hadde muligens gitt enegave også, litt avhengig av hvor nær jeg var moren. Dette ville nok mest vært for å vise at jeg setter pris på vennskapet med mammaen og definerer det som viktig for meg.
Mannen gjorde dette som et pek mot min niese. :knegg: Ga 200 kr fra et par som han diktet opp, og la kortet sammen med de andre. Han hadde til og med fått den butikkansatte der han kjøpte kortet til å skrive, for at ingen skulle kjenne igjen håndskrifta. Dette er et barn som har et relativt stort nettverk fra både skole og idrett/hestemiljø/orkester, og halve familien var engasjert i å prøve å komme på hvem i alle dager dette kunne være. Fortsatt er det et mysterium for jenta og familien hvem disse pengene kom fra. :humre:
Velkjent i bryllupper her.... Vi kaller det "Jensen-gaver". Det skal helst være en litt schtøgg gave. :knegg: Cash er veldig snilt, men passende i en konfirmasjon. :ja:
.jpg)
