Hva synes dere, er det ok?
Jeg registrerer at det blir mer og mer akseptabelt å banne i det offentlige rom, even i barneprogram på tv kommer det et banneord innimellom.
Er det jeg som er gammeldags som ikke synes noe om banning i tide og utide?
Jeg er ikke en engel selv, hender det kommer et ukvemsord fra meg også, men da som oftest når et eller annet praktisk går til hel...... :knegg:
Vi diskuterte det på jobb en dag, og jeg var ganske alene om å reagere på banning. Ble litt overrasket, men jeg er ikke oppvokst med banning til daglig. Mulig det er derfor jeg reagerer? Irettesetter dere barna om de banner kun for å banne?
Hadde vært artig å høre deres erfaringer og meninger.
Jeg synes det er en uting og er av den oppfatning at språk er med på å skape virkelighet.
Banning i serie uttrykker sjeldent noe positivt og svært ofte gir det ekstra negativ klang.
Selv om ord bare er lyder rent teknisk er det i funksjon noe vi kommuniserer med. For min del er det forskjell på å bli kalt "kvinne" og å bli kalt "jævla kvinne".
Irettesetter ikke, men oppmuntrer til å velge andre ord. Også har jeg ikke noen nevneverdig toleranse når banningen blir brukt nedsettende om andre. Sånn på ordentlig synes jeg ikke banning i seg selv er så krise, men jeg tenker at det er greit å lære at det å banne ofte blir sett på som mangel på folkeskikk og at man derfor bør lære seg å se an publikum om man skal bruke slike ord.
Jeg synes overdreven bruk av superlativer (som også forsterkes med banning) heller ikke skaper så mye positivt. Nyansene blir borte når forsterkninger brukes absolutt hele tiden.
Jeg banner selv. Ikke overdrevet mye men litt. Nå er jeg oppvekst i Sverige og der er det mer banning i dagligtalen enn det som er vanlig i Norge. Jeg retter ikke på ungene når de har litt banning i språket men oppmuntrer de til å ikke bruke det for mye.
Jeg synes banning er veldig usjarmerende. Jeg er forøvrig nordlending selv så jeg har hørt det meste, men jeg liker det ikke likevel og banner sjelden selv.
Jeg synes det er veldig usjarmerende, og folk som banner i dagligtale er vanskelige å ta seriøst. Men nå er det veldig sjelden jeg treffer på noen som banner i det hele tatt.
Vi har vel tidligere stadfestet at jeg er prippen på akkurat dette. :knegg:
Jeg banner ekstremt sjelden, det må være hvis jeg er kjempesint eller skader meg, og får veldig vondt. Banner heller ikke foran ungene, tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg tror de knapt har hørt det.
Mine barn får ikke banne. De får ikke kjeft eller straff, men jeg sier ifra om at jeg kan ha det meg frabedt. Vi har også snakket om at selv om vi ikke tror på Gud, så trenger vi ikke misbruke navnet hans, i respekt for andre som tror på han.
Noe mye verre enn "herregud" tror jeg ikke mine har prøvd seg på. Storebror prøvde seg vel på "faen" en gang for mange år siden.
Lillesøster sjekker med meg om ting er banneord eller ikke. :knegg:
Jeg synes unger (og voksne) som banner er særs lite sjarmerende.
Jeg slår ned på banning her hjemme. Det gjelder for barna. Mannen er voksen, men banner ikke så ofte. Alle vennene til gutta får også tilsnakk om de banner når jeg er i samme rom. Om jeg overhører dem banne på barnas rom lar jeg det gå.
Jeg kan banne når jeg er sint, men stort sett bare hjemme, da må det bare ut litt god gammeldags blasfemisk banning. Ellers bannes det lite her i huset, jeg går ut i fra at de eldste ungene kanskje banner litt ute, men lite i mitt nærvær. Jeg har ikke sansen for banning som en del av dagligtalen.
Ellers så synes jeg ikke det er så mye banning rundtomkring egentlig, men det har kanskje litt med hvor jeg ferdes, jeg vet ikke. Jeg synes ikke elevene banner noe særlig heller, ikke når jeg er til stede i alle fall, uten at jeg har holdt noen moralpreken for dem i forkant.
Jeg er ikke nordlending selv, men bor i Tromsø, og jeg føler at det er en myte at nordlendinger banner mer enn gjennomsnittet. Nå har det muligens litt å gjøre med hva slags typer mennesker man omgås, men sånn generelt.
Derimot har jeg en innflyttet svenske i familien, og der bannes det både titt og ofte.
Min kjære mann, fra Mo i Rana, banner så og si aldri, og det gjelder resten av familien hans óg. Jeg prøver å unngå det, og har snakket en del med eldste om hvordan andre kan oppfatte en som banner mye, og at siden det er et helt unødvendig tilskudd til vokabularet (i alle fall for barn), så lar vi være.
Banning er helt uaktuelt i vårt hus, verken jeg eller mannen banner overhodet, og ungene har prøvd seg en gang på hvert skumle ord og blitt plukket det av temmelig fort.
Jeg synes banning som en del av dagligtalen gjør noe med stemning, og det er på ingen som helst måte lov å banne på skolen der jeg jobber. De gjør det sikkert likevel, men ikke i nærheten av oss lærere.
I tillegg synes jeg språket blir helt hjernedødt og tåpelig når man kun kan et adjektiv - jæ****.
Det er jeg helt enig i. Jeg synes ikke nordlendinger banner mer enn mennesker fra andre landsdeler. De/vi bruker kanskje andre ord, men det er en helt annen sak.
Hjemme hos oss er det jeg som får kjeft av ungene for banning. :nemlig: Jeg forbeholder meg retten til å banne når jeg blir skikkelig sint, knuser noe, slår meg eller når det bare passer knakende godt av andre grunner. Banneord er ord. Noen ganger passer de.
Eg reagerer og på bruk av banneord i media, særlig i barneprogram, inkludert "Herregud". Samtidig bruker eg den typen ord sjølv. Ikkje i utstrakt grad. Men innimellom for å understreke eit poeng, markere avsky eller liknande.
Ja, sånn. Og så har jeg skjønt at ungene er noe røffere i språket utomhus blant venner, men modererer seg innomhus, og jeg tenker at det er tegn på at de skjønner sosiale koder, og er fornøyd med det.
Jeg korrigerer banning hos ungene, men regner dem som greit sosialt oppegående som skjønner av seg selv at mye banning ikke er ok. Regner med at eldste på 14 år banner blant kompiser, eller det har jeg hørt nede fra kjellerstua når de spiller. Jeg banner når jeg blir sint, slår meg eller blir opprørt. Er veldig lemfeldig med herregud-ordet. Jeg synes ikke banning i moderat mengde er verdens undergang, men hadde det vært i annenhver setning hadde jeg reagert.
Jeg syns også det er mye banning, men eneste grunnen til at jeg legger merke til det er at minste absolutt ikke liker det, så jeg må f.eks skifte kanal på radioen ca 45 ganger på hver biltur (hver gang en sang med banning kommer).
Jeg banner når jeg er sur, eldste banner endel, men så lenge det er tydelig at hun prøver å la vær når voksne er i nærheten lar jeg det passere. Mannen banner også når han er sur.
Jupp. Egentlig banner jeg lite. Mannen banner endel mer, Hiawata har aldri bannet, bortsett fra en gang når han var tre år eller noe.
Jeg syns banning er helt greit. Jeg syns kjønnsbaserte banneord er ekle, men religiøse helt ok. Mannen kunne godt bannet litt mindre, men det er mer fordi jeg syns det blir for ensformig, og fordi det er ikke alltid det passer seg. Han kunne rett og slett utvidet banneordforrådet litt. :nemlig:
Egentlig er jeg enig med Toffskij, banneord er bare ord. Men jeg ber ungene om å ikke banne når jeg hører dem gjøre det siden jeg vet at mange ikke liker banning. Og så banner jeg selvsagt selv når jeg syns det passer. Dobbeltmoral er bedre enn ingen moral.
Samme her. Jeg kan glippe ut med "faen" og "helvete" hvis jeg får vondt eller knekker en negl. :rødme: Men det er ikke en del av min daglige tale - for jeg syntes det er utrolig stygt.
Jeg banner sikkert for mye, men prøver å ikke gjøre det blant barn, godt voksne eller elever. Får det ikke alltid til. :niks:
Ungene banner ikke så mye, jeg sier at de ikke skal gjøre det, men kjefter ikke. Og pleier å legge til at hvis de skal banne, så må de iallfall passe på å ikke gjøre det foran mormor. :humre:
Hvorfor er de ikke vanlige ord? Hva er i så fall et vanlig ord?
Jeg korrigerer ikke poden, men vi snakker om at ikke alle ord passer seg å bruke alltid og at noen kan reagere hvis han banner. Da sier jeg samtidig at det er noe han må velge selv, hvordan han vil oppfattes av andre.
Vi har en dansk omgangsvenn, og der er banning en veldig naturlig del av dagligtalen. Han snakket til de kranglende ungene sine på tbanen og sa "Nå er det faen meg nok, nå holder dere kjeft!" Det er vel en setning folk hadde fått totalt bakoversveis av om det ble sagt på norsk.
Nå ville kanskje saken vært en litt annen om ungene mine bannet som sjømenn. Men det gjør de ikke, de er utrolig pripne helt av seg selv. Så da ser jeg ingen som helst grunn til å moralisere.
Jeg kan finne på å banne hvis jeg slår meg skikkelig eller blir veldig, veldig sint. Snuppa banner også, men vi forsøker å fortelle at det har mest effekt hvis bruken begrenses betydelig. Vi tillater altså banning, men bare for når det virkelig trengs.
Mannen min er nordlending. Han banner ikke, men bestekompisen hans har et "rikt" vokabular. Forklaringen ungene får på at han snakket sånn er at det er dialektavhengig. Selv om de har stusset på hvorfor deres egen far, med samme dialekt, ikke banner.
I tillegg er det ord jeg bruker jevnlig som jeg har skjønt at noen andre oppfatter som banning. Pokker er et eksempel på det.
Ordene i seg selv er da vanlige, men det er virkelig de fleste ord som brukes med en viss hyppighet. Det er å bruke ord som bannord som jeg synes ofte skaper mer negativt enn positivt ut av kommunikasjon.
Ordet kuk et ikke pr def et ord som uttrykker så mye negativt, men å bruke det som bannord synes jeg vel så godt som aldri bidrar til god kommunikasjon. Jeg ser noen veldig få unntak faktisk, men da snakker vi ikke om dagligbanning.
"Morrapuler" forstås ikke bokstavelig av dem som sier det heller, men jeg håper virkelig ikke ungene mine sier sånt.
Jeg vil ikke at de kaller folk for jævler heller selv om det ikke menes bokstavelig.
Det som kanskje er den største ulempen med sånne som banner mye er at de minster evnen til å nyansere språk på samme måte som dem som bruker superlativer for det meste. Nå kan nyanser komme fram på annet vis også, men jeg synes ofte sånne er vanskelige å tolke.
Jeg bruker ikke kjønnsord når jeg banner, bortsett fra at jeg feks kan kalle overgripere, ABB eller andre likemenn for "jævla pikk!" Ellers går det mest i de "vanlige" banneordene, ofte religiøse som satan og helvete.
Jeg kan si at "han er en skikkelig kødd!", det er vel det eneste kjønnsrelaterte banneordet jeg bruker.
Å si f.eks. "Jævlig fint", om noe som faktisk er fint, blir veldig feil - enten er en ting jævlig eller så er det fint. Hvis noe er "Jævlig bra" eller "Jævlig fint" - så anser jeg det som ironisk - dvs. det motsatte av bra og fint.
Jeg banner ikke, barna mine banner ikke. Jeg synes det er svært usjarmerende. Men det hender at jeg banner i ren reflex, og sier unnskyld til barna som hører på. Samboer banner noe.
Barna synes Jan Ivar Jakobsen eller Mini, var drøy på Mesternes Mester, det samme med Idol dommere.
Jeg overser for det meste og banner noe selv. Banner ikke om positive ting som at noe er jævlig fint, men kan nok finne på å si både faen og herregud foran barna. Junior på åtte skjønner at banning ikke er fint og banner ikke til oss voksne. Men han kan si faen om mannen tar dronninga under et sjakkparti. Mini på 3,5 derimot korrigerer jeg for han aner ikke hva ordene betyr og har lært seg sjarmerende uttrykk som føkk ju.
Er nordlending, og litt bannskap synes jeg bare er friskt. Men det må være med måte, og i samtale med noen som tåler det. Bor på østlandet, så det blir i praksis lite bannskap.
Jeg har en som aldri banner hjemme, men jeg har hørt ymt om at det i miljøer der de andre banner mye, så spretter det ut et og annet fra ham også.
Jeg har en som aldri banner og blir oppriktig sjokkert når jeg gjør det.
Jeg har en som elsker et godt kraftuttrykk, og der vi jobber med å finne uttrykk som både kan dekke behovet for å "ta i litt", samtidig som det ikke skal være upassende for en barnemunn.
Jeg synes mye banning i dagligtalen er en uting. Det svekker både budskap og troverdighet hos den som banner, synes jeg, og vitner kort sagt om dårlig mottakerbevissthet og kanskje også om manglende ordforråd. Jeg er ikke imot banning generelt, og tenker at en kraftsalve i ny og ne krydrer språket og absolutt kan være på sin plass både i skriftlige og muntlige uttrykk. Det er den der "jævla god kake" i annenhver setning jeg godt kan klare meg uten. :himle: Dette lærer jeg også elevene mine, forresten, og jeg tenker utelukkende at det er en Bra Ting og at det øker den språklige bevisstheten deres. Jeg banner også privat om det skulle passe seg slik, men gjør det ikke i jobbsammenheng.
Enig med Toffskij, forresten. Banneord er også ord, og noen ganger passer de.
Kjønnslige banneord syns jeg er skrekkelig vulgært, og banneord som skjellsord syns jeg også er en uting, men det handler om hvordan behandler andre, ikke om banningen i seg selv. Det hadde blitt noe inn i helvete månelyst om jeg hadde hørt ungene mine kalle noen for "hore", for eksempel, og også "jævla tulling".
Dette med at banning skyldes dårlig ordforråd har jeg lest her på FP før, og det er jo sånt som oldemødrene til barna sier, men jeg kan ikke helt forstå at det er en sammenheng der? Hva sier en med godt ordforråd når han/hun er opprørt eller glad eller endrer sinnsstemning da? Intellektuelle ting?
Jeg er nok gammeldags, og ikke synes noe om banning. Det finnes så mange ord å ta av, så i min bok viser det dårlig fantasi. Barna mine vet at det ikke er akseptabelt.
Men nå har det seg at jeg studerer tolking. Og man tolker visstnok ofte i situasjoner hvor det er en del banning. Så i min gode voksne alder må jeg nå plutselig ikke bare lære banneord, men grader av banneord, slik at jeg kan tolke riktig.:D
Jeg tror ikke det menes selve ordene i seg selv, men at man ikke evner å velge et større utvalg av ord. Det er minst like irriterende med andre ord som blir gjentatt.
Jeg har gjort det ekstremt klart at bruk av ord og uttrykk om andre overhodet ikke er tillatt. Å kalle andre "hore", "pakkis" eller slike ting er rett og slett ikke lov.
Derimot synes jeg det er innafor å rope ut "helvetes drit" når man mister en pose sukker utover hele kjøkkengulvet. :btdt:
Jeg syns ikke noe om banning i dagligtale, type annenhver setning, men når det passer seg sånn er det greit. Banner ikke mye selv, mest når jeg er alene, og stort sett på engelsk.
"Hore" og "homo" var forholdsvis vanlige uttrykk på vår forrige skole, og gutta vet at om jeg noen gang, og det betyr også når de er godt voksne, høres at de bruker den type ord som skjellsord, eller ekvivalenter, så vanker det husarrest i et par år. Minst.
Ja, og nettopp derfor har jeg gjort det veldig klart at dette av meg ikke defineres som vanlig banning, som jeg til en viss grad kan tolerere.
Særlig har jeg måttet gå noen runder med min minstemann på dette. Jeg har hørt andre 3.-klassinger kalle hverandre "homo", og det er helt forkastelig. Jeg har gitt beskjed om at det blir inndragelse av iPad i en hel måned hvis jeg hører noe sånt fra ham (i hans verden er dette den verste tenkelige straffen).
Vi har snakket om hva "homo" faktisk er, at det er helt greit å være homofil, at vi kjenner en del homofile og at dette ikke er noe man kaller hverandre for å være slem. Og siden han er veldig praktisk anlagt: det er rett og slett en feil saksopplysning for svært mange. :nemlig:
Og så har vi repetert det hele for "hore". (Sånn rent bortsett fra at jeg ikke kjenner så noen av dem.)
Ja, viktig forskjell på banning og skjellsord, tenker jeg. Og overlappet mellom dem, der et banneord brukes som en forsterkning av et ellers litt uskyldig skjellsord - ikke ok. (helvetes tullebukk, for eksempel)
Jeg skiller ganske klart på banning i retning av hva man sier når man har tatt tærne på TrippTrappen, og hva man kan finne på å kalle folk.
Om jeg tar en av ungene i å kalle andre for alt annet enn pene ting får de i ræven med øks. :nemlig:
Det er en del gutter som er stor i kjeften i kretsen til Poden, og de får lett det glatte lag om jeg tar dem i å kalle hverandre for homo, hore eller hva det nå skulle måtte være som ramler ut av dem. Jeg tar ikke fem flate øre for å si hva jeg mener om den slags, spesielt ikke om det er på treningen jeg har ansvar for. :kjevle:
Men at det gjorde helsikes vondt å ta tærne i dørterskelen, vel - det lar jeg gli forbi. For det gjør jo veldig vondt.
Jeg banner så og si ikke, Poden banner ikke, mannen kan finne på å banne når han er med kompiser. Blir hakket tøffere når det bare er menn samlet. :knegg:
Jeg liker ikke at folk banner i dagligtalen. For meg gir det et hvert tema en negativ klang og jeg skjønner ikke hvordan noen kan omtale noen som "en helvetes fin dame" eller "En jævla god is!". Det gir liksom ingen mening.
Jeg liker ord og jeg liker forskjellige måter å kommunisere på. Jeg syns det er interessant at folk uttrykker seg forskjellig når de mener det samme og slikt. Men for meg er de typiske bannordene litt meningsløse i dagligtalen, rett og slett. De gjør ingenting bra for budskapet eller den som skal fortelle noe, eller noe som helst.
Jeg er klar over at dette er subjektivt og selvsagt ikke en sannhet for alle.
Pokker og herregud er ord jeg ikke har noe "banningsforhold" til, men forsøker å ikke strø om meg med dem likevel. Jeg vet at andre kan sette det i samme kategori som annen banning.
Jeg sa at jeg får inntrykk at an person som sier "jævla" i annenhver setning har dårlig ordforråd. Om man sier "grævla" i stedet, blir jo akkurat det samme. Jeg tror jeg har et ordforråd litt over snittet, men sier likevel "faen" når jeg slår meg.
Jeg kjenner meg ikke igjen i at det er blitt mer banning i samfunnet. Barne-TV kan jeg ikke uttale meg om, den perioden er over her i huset.
Jeg banner ikke og barna banner ikke - mannen banner en sjelden gang. Det er ikke naturlig for meg, jeg er ikke oppvokst med banning utover et sjeldent kraftuttrykk i ny og ne. Jeg blir lattermild om noen banner mye og det står i veien for hvor alvorlig jeg tar budskapet. Det skal dog sies at jeg ikke ser på "herregud" som et banneord. Jeg reagerer også veldig mye kraftigere på skjellsord ment for å krenke og plage enn en "faen!" når noen slår seg. Det siste reagerer jeg ikke på i det hele tatt, når jeg tenker meg om.
Jeg reagerer lite på gloser som faller hvis man får en murstein på tåa. Men banning i dagligtale synes jeg er både usjarmerende og tar fokus fra det man egentlig forsøker å si.
Jeg synes det er stor forskjell på banning over noe som skjer, f.eks. at man slår seg eller mister noe i gulvet, og å kalle andre for stygge ting.
Og når det gjelder hva man kaller andre, så er jeg enig med Maverick; noen ord skal man rett og slett ikke bruke som skjellsord samme hva sammenhengen er. Det kan være fullt forståelig og bortimot akseptabelt å kalle noen en jævla drittsekk, hvis de fortjener det, men det er aldri greit å kalle noen en jævla hore.
Jeg reagerer ikke, eller veldig lite i det minste, på banning. Jeg reagerer derimot veldig sterkt når det blir snakket nedsettende om eller til andre, uansett om det blir brukt banneord eller ikke i nedrakkingen. Jeg prøver likevel å begrense banningen fordi mannen ikke banner, og fordi jeg får kjeft fra ungene når jeg sier "styggeord", som de kaller det. "Herregud" for eksempel, for det har mammaen til en av kompisene sagt er banning, så det blir det slått hardt ned på.
Jeg oppdaget at jeg plutselig bannet mer enn før etter å ha jobbet på brannstasjonen en periode :uskyldig: Hørte det selv da. Der brukes iallefall "jævlig" ganske ofte istedet for veldig.
Jeg banner innimellom nå og, men ikke ofte. Noen ganger hører barna det, men vi har ikke hatt spesielt mye fokus på det. De vet hva bannord er, og de vet det ikke er så fint å si alltid. Men noen ganger tenker jeg at det er like lurt ikke sette fokus på noe, som å gjøre det. :vetikke:
Dette er jeg veldig enig i og har også kommunisert tydelig til den av barna mine det er aktuelt for akkurat nå (de to andre har nok med å lære seg og snakke :knegg:). At homo ikke er skjellsord eller noe man bruker nedsettende om noen, og at jeg har null aksept for bruk av ord som bitch og hore og dets like.
:knegg: Jeg tror vel ikke så mange her synes det, men det er kanskje noen som synes all banning er fullstendig uakseptabelt uansett, mens andre (som jeg) synes det er greit å differensiere mellom f.eks. "kalle noen hore" og "brøle FAEN når man dunker hodet i den åpne skapdøren".
Ja, jeg er også helt sjokkskadet av det. Når man hører det komme ramlende ut av munnen på småpiker jeg har kjent siden de var bollekinnede, knusesøte førsteklassinger så blir jeg helt uvel.
Jeg bruker nok litt mer banneord i dagligtalen enn mange synes er innafor. Jeg prøver å begrense meg, da, og så er det jo litt situasjonsbetinget; jeg klarer stort sett å unngå det i settinger hvor jeg bør la være, rundt barn og besteforeldre for eksempel. Eller, jeg er ikke så nøye hos mormor, da, for hun banner jo nesten like mye som meg. :humre:
Min største "problem" er at refleksbanneordet mitt, du vet, det ordet man skriker ut når man dæljer lilletåa i dørkarmen med full tyngde, er 'fitte'. Det henger igjen fra ei jeg gikk på skole sammen med, som brukte det ordet hele tiden. Om alt. Jeg var veldig flink i flere år, og hadde bortimot helt sluttet å bruke ordet, men så var det en periode jeg var mye sammen med venninna mi igjen, og så var det tilbake som refleksord. Jeg jobber med det, da, for jeg synes det er et skikkelig ufint ord å bruke.
Utover det så er det mest "de vanlige" banneordene det går i. Jeg bruker ikke kombinasjonen å snakke om/til folk med nedsettende ord og forsterkende banneord på den måten det snakkes om tidligere i tråden, men jeg kan for eksempel fint finne på å lattermildt kalle mannen for "jævla nisse" hvis han har gjort noe latterlig teit.
*Er det riktig bruk av semikolon i første avsnitt? Jeg blir alltid litt usikker på hvordan det skal brukes, men det ble så mange kommaer i setningen hvis ikke.
Og så må jeg legge til at i hvilken grad jeg banner, og ikke minst, hvem jeg er i samtale med når jeg gjør det, har stor sammenheng med hva det snakkes om. Hvis det diskuteres ting som jeg har sterke meninger om, og hvis jeg diskuterer disse tingen med folk som har helt (i mine øyne) på viddene argumenter, så kan jeg få ørlite grann redusert filter. :flau: Som da jeg sa til mannens svært religiøse og ordentlige bestemor at "... men du kan ta deg faen på at de ikke ville tillatt at ..." Det kjente jeg på leppene i samme øyeblikk som det ramlet ut, at jeg burde ha kneppet igjen. Men sagt er sagt, og jeg stod jo forsåvidt inne for det jeg hadde sagt, men jeg unngår, stort sett, å banne i samtale med mennesker jeg vet at sterkt misliker banning eller er veldig* religiøse.
*I den grad religiøsitet kan graderes. Også en diskusjon jeg har hatt med nevnte bestemor. :knegg:
Jeg og. :flau: Jeg skulle en gang være en periode et sted jeg absolutt ikke burde si det ordet, eller banne i det hele tatt, og øvde meg i tiden i forkant på å si "fiskebolle" i stedet. Da rakk jeg å endre ordet etter jeg hadde begynt å si det, siden de første bokstavene er like. :knegg:
(Sist jeg fødte sa jeg "faen, fitte, helvete" på repeat i et par timer.)
Det er forskjell på å banne "faens fartsdump!" (for å ta et helt tilfeldig valgt eksempel :sparke: ) og å kalle andre noe, enten det nå er "hore" eller "jævla idiot." Det siste er selvsagt mye verre enn det første, og det tror jeg at de fleste "motstandere" av banning i dagligtale er enige i.
Forskjellen på vanlige og uvanlige ord, er at jeg, satt litt på spissen, ikke kan se for meg en setting hvor man ikke kan bruke ord som kjøttkake, postkasse, verb eller velkommen. Litt merkelig å ramse dem opp uten kontekst :knegg:, men de kan brukes mer eller mindre når som helst. Men "faen", "helvete" og "jævlig" kan jeg komme på mange settinger hvor det er upassende. Ergo ikke vanlige ord.
Fitte og hore kan jeg faktisk ikke komme på en eneste god setting for å bruke. :grøsser:
Jeg brøler for øvrig AUUUU! når jeg slår tåa. Funker det også.
Jeg synes fitte er et så utrolig vulgært "banneord", at jeg har ikke ord for det. Men egentlig er det vel kanskje ikke verre enn pikk eller kuk? (Og jeg kan som sagt kaller (mannlige) overgripere eller kvinnemishandlere for "en jævla pikk". )
Jeg er nordlending, oppvokst i et hjem med veldig lite banning, og vi banner lite hos oss. Åttåringen har begynt å eksperimentere litt med bannskap, men han vet at vi ikke liker det, og gjør det heldigvis sjelden. Han er også rask å arrestere oss dersom vi kommer med utbrudd en gang i blant.
